MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky BAKALÁRSKA DIPLOMOVÁ PRÁCA Vennskap og søskenforhold i bildebøkene Tvillingbror og Tvillingsøster av Liv Marie Austrem og Akin Düzakin Brno 2008 Vypracovala: Natália Jamrichová Vedúci práce: PhDr.Miluše Juříčková, CSc.
Prehlasujem, že som túto prácu vypracovala samostatne s použitím uvedenej literatúry a zdrojov....
Jeg vil gjerne si takk til alle som har hjulpet meg under skrivningsprossessen: til PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for å ha hjulpet meg med orientering i emne og faglitteratur og for hennes engasjement. Og så vil jeg takke til Cand.Philol. Thor Henrik Svevad for å ha korrigert ikke bare teksten selv, men også for språklige råd.
Innhold 1. INNLEDNING...1 2. OM FORFATTEREN OG ILUSTRATØREN...3 2.1. Liv Marie Austrem...3 2.2. Akin Düzakin...4 3. BILDEBØKER...5 3.1. Litterartur for barn...5 3.2. Bildebøker i litteraturshistorien...6 3.3. Nye emner...7 4. SAMARBEID MELLOM BILDE OG TEKST...9 4.1 Funksjon av bilde og tekst...9 4.1.1 Visuelle virkemidler...10 4.1.2 Verbale virkemidler...12 4.1.3 Kompleks struktur...13 4.2 Funksjon av bilde i forhold til fortelling...14 5. VIKTIGE BEGREPER...17 6. ROLLE AV BILDEBØKER I BARNELITTERATUR...22 6.1 Bildebøker for de minste...22 6.2 Om prosjektet...22 7. ANALYSE AV TVILLINGBROR OG TVILLINGSØSTER...24 7.1 Tvillingbror...25 7.2 Tvillingsøster...27 8. OPPSUMMERING...30 9. RESYME...32 10. KILDER...34 10.1 Primære...34 10.2 Sekundære...34 10.3 Internettsider...35 I. VEDLEGG...I
1. INNLEDNING I Skandinavia er barnelitteratur veldig viktig. Ved siden av litteratur for voksne blir den behandlet som en selvstendig og likestilt del av litteratur. Nordmenn tror at en av de viktigste måtene i barneoppdragelsen er det å gi barna inspirerende og tankevekkende litteratur, og så la dem utvikle seg som lesere. Hver voksenleser bygger sin lesekompetanse på erfaringer fra barndommen, og derfor er litteraturen som man leser som barn, så viktig. Innenfor skandinavisk og selvfølgelig norsk barnelitteratur har det i de siste tretti årene utviklet seg en spesiell type av barnebok - og det er bildeboka. Det vil ikke si at det ikke fantes noen bildebøker før, men den moderne bildeboken betyr noe annet i dag. Den er mer psykologisk gjennomtenkt og mer estetisk gjennomarbeidet enn det var vanlig før. På grunn av et høyt antall barnebokutgivelser ikke bare i Norge, men også i hele Skandinavia, og på grunn av deres kvalitet er det ikke overraskende at det finnes mange litteraturforskere som konsentrerer seg om barnelitteratur. Derfor er kildene jeg har brukt til min avhandling lett tilgjengelige og det er et relativt godt utvalg av dem. Barnelitteratur undervises som fag på ulike universiteter i Norge. Jeg må nevne Svein Slettan fra Universitet i Agder som er spesialist på barnelitteratur og dens sjangrer, Gunvor Risa og Tone Birkeland som har skrevet mye om historien til barnelitteratur. For meg har vært de aller viktigste to spesialistene på bildebøker: Ingeborg Mjør som har bidratt i stor grad til forskning av den estetiske siden av barnebøker og Agnes-Margrethe Bjørvand som har bevist sine teser med ulike prosjekter. Det har allerede vært skrevet nok om barnelitteratur generelt og derfor vil jeg konsentrere meg mer om bildebøker for barn i min avhandling. Jeg vil undersøke denne litterære typen dypere, og forklare og bevise gjennom et eksempel på to bildebøker i hvilken grad og på hvilken måte budskapet kan bli uttrykt gjennom bilde og ord. I bildebøkene er det viktigste samspillet mellom bilde og tekst, og derfor vil jeg først oppsummere mulighetene for å uttrykke tanker med hjelp av visuelle og verbale midler. Etterpå vil jeg analysere to konkrete bildebøker (Tvillingbror og Tvillingsøster av Liv Marie Austrem og Akin Düzakin) og finne
fram på hvilken måte dette forfatter-illustratør-paret har klart å formidle sitt budskap og å beskrive det som er viktig for barn vennskap og søskenforhold. I denne avhandlingen vil jeg presentere bøkenes bakgrunn av opprinnelse, det vil si miljøet som forfatteren og illustratøren kommer fra, hvilke emner de pleier å velge og hvilke metoder de bruker i sine verker. For å skjønne rollen til bildebøkene, må jeg sette dem i kontekst til norsk barnelitteratur og forklare de viktigste trekk som gjør at norsk barnelitteratur går en annen og spennende vei enn vi er vant til her i landet. Etterpå følger en oversikt over uttrykksmuligheter som både bilde og tekst tilbyr og til slutt kommer en analyse av bøkene. Der vil jeg prøve å finne ut hvordan vennskap blir beskrevet, hvordan forfatteren og illustratøren klarer å henvise til problemer i et søskenforhold, for eksempel sjalusi eller rolleforventning som stadig pleier å bli ansett som tabu. I Norge fantes det også flere prosjekter som skulle finne fram hvordan det er med bildebøkene i realitetene, det vil si om barn leser bildebøker og om de er i stand til å skjønne hva som forfatteren vil peke på. Resultatene av disse prosjektene tjener som bevis for at det er mulig uttrykke mye gjennom flere bilder og lite tekst, og at bildebøker ikke er bare for små barn. Bildebøkene er en likeverdig sjanger.
2. OM FORFATTEREN OG ILLUSTRATØREN Liv Marie Austrem og Akin Düzakin er begge to særlig aktive i sitt arbeid, og begge to har utgitt en rekke bøker og har fått mange priser. Men de er mest berømte som forfatter-illustratør-par i forbindelse med to bøker som jeg vil fokusere på senere. Disse to kunstnerne tilhører til den samtidslitteraturstrømmen og er særlig anerkjente både hos voksen- og barnelesere. Det er viktig å sette forfatteren og illustratøren i kontekst til samtidslitteraturen for barn i Norge for å kunne sammenligne dem med de andre og for å forstå deres utvikling i løpet av deres karrierer. Derfor er det nødvendig å introdusere begge to først. Liv Marie Austrem ble født 30.januar 1947 i Vågå i Gudbrandsdalen. Hun har skrevet mange barnebøker og for to av dem har hun fått Brageprisen sammen med illustratøren Akin Düzakin. Det var bildebøkene Tvillingbror som Austrem skrev 1995 og Tvillingsøster fra 1997. Hun skriver på nynorsk og bor nå i Oslo. Hun har skrevet mange bøker, mange skuespill, to romaner, noen faglitteraturbøker, men først og fremst barne- og ungdomsbøker, for eksempel Vikagjengen (1985), Ingebjørg (1986), Det er ikkje di skyld, Hanne (1987), Runar vart 17 år (1988), Sofie Månestråle og nissane (1991), eller Monas historie (1993). Etterpå fulgte samarbeidet med Akin Düzakin og bøkene Tvillingbror (1995) og Tvillingsøster (1997). Da fortsatte hun å samarbeide med illustratører, og skrev Tonen som var borte (1998, illustrert av Ola Enstad), Diamanten (2002, illustrert av Akin Düzakin) - en bok om to søsken hvor gutten mister synet etter en mislykt operasjon og Skavanken (2004, illustrert av Akin Düzakin) som handler om faren i familien med to barn. For Runar vart 17 år fikk hun 1988 Noregs Mållags pris for beste nynorske barne- og ungdomsbok. 1989 fikk hun Vestvågøy Kommunes kulturpris, 1997 Ytriprisen for god litteratur skrevet på godt nynorsk, 1995 ble hun utdelt Brageprisen 1 1 Brageprisen er en norsk litteraturpris som hvert år deles ut av stiftelsen Den norske bokprisen. Prisen har som formål å hedre ny, norsk litteratur. Siden 1992 har Brageprisen blitt delt ut hver høst i kategorier som skjønnlitteratur for voksne, barne- og ungdomsbøker, faglitteratur og åpen klasse. I
for Tvillingbror i kategori barne- og ungdomslitteratur og 1997 for Tvillingsøster i åpen klasse. Akin Düzakin ble født 21.mai 1961 i Gaziantep i Tyrkia og har blitt bosatt i Norge siden 1987. Han arbeider som illustratør og barnebokforfatter. Han studerte industridesign, grafikk og arkitektur i Ankara og på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo fra 1987 til 1994. Nå bor han i Son i Akershus. Han har illustrert en rekke barnebøker og har fått mange priser, for eksempel 1998 Unni Sands bildebokpris sammen med Oddmund Hagen for bildeboka Over jordet. Han har mottatt også flere internasjonale utmerkelser, blant annet 2006 Bokkunstprisen for sitt virke som nyskapende og toneangivende illustratør. Sammen med Tor Åge Bringsværd har han fått Kulturdepartementets fagbokpris 1998 for boka Noa. Düzakin er kjent for vakre akrylmalerier med poetiske, lett naivistiske motiver og tydelige figurer. Han blir ansett som en av de aller fremste illustratørene i Norge i dag. Det må si at samarbeid mellom disse to kunstnere var særlig vellykket og på et høyt nivå. Vi vil se på det senere i kapitlet om bøkene Tvillingbror og Tvillingsøster. tillegg ble prisen i første årene utdelt også i kategoriene lyrikk, lærebøker, billedbok og generell litteratur. Brageprisen regnes som en av de aller gjeveste litteraturprisene i Norge.
3. BILDEBØKER Litteratur for barn Når vi ville sammenligne på en måte litteratur for voksne med litteratur for barn, må vi si at barnelitteratur har ikke noen lang tradisjon. Rundt hundreårsskiftet ble skilnaden mellom litteratur for barn og voksne mindre: Mange av bøkene synest ikkje direkte mynta på barn, men dei var skrivne slik at også barn kunne lese dei. 2 Det henger sammen med det at mot hundreårsskifte begynner barn å gå på skolen og leser selv. Derfor oppstår det nød på bøker som ville være tilpasset til barnelesere. Det har tatt mye tid å utvikle og erkjenne litteratur for barn som likestilt til litteratur for voksne. Før var det vanlig å skrive en realistisk fortelling for barn som var gjerne i en form av sosialiserings- eller danningshistorie. Senere kom behov for barneperspektiv, det vil si at historiene ble fortalt ut fra barnets synsvinkel, men ennå veldig begrenset. Hvis handlingen var fortalt fra barnets synsvinkel, var det gjerne for å forsterke autoritet til voksen og bevise, at barna ikke får bestemme selv, at barna må ha de samme verdiene som foreldrene har og at de ikke kan gjøre noe riktig på seg selv. De må bare høre til det som voksen sier og være snille. For forfattere har det alltid vært dilemma, hvordan de skal plassere seg i forhold til nostalgien som knytter seg til myten om den lykkelige barndommen og kynismen som inntar det motsatte synspunktet. Med barneperspektivet er det vanskelig for eksempel i danningsromanen 3 - å munne fortellingen i en avrundet, lykkelig slutt. Dette dilemmaet blir løst gjennom forskjellige skrivestrategier. Barnets perspektiv kan bli gjennomført bare til et visst punkt, når voksen skal vurdere konflikter og problemløsning skjer i samsvar med moraloppfatning til voksne. Det skjer i de siste årene oftere at bøkene har et dobbeltperspektiv.det betyr at handlingen kan bli tolket eller kommentert av voksen gjennom en visst vurderende avstand til handlingen. 2 Birkeland-Risa-Vold: 2005: 40. 3 Danningsromanen kalles i barnebokhistorien også bli-voksen-fortelling.
I dag er situasjon heldigvis helt annet. Barnelesere er betraktet som kompetente og man understøtter deres anstrengelse å utvikle seg, og tilbyr til barn enda vanskeligere temaer enn handlinger om dyr eller om lykkelige og sorgløse barn. En kjent norsk litteraturforsker Ingeborg Mjør har undersøkt nivået på hvilket 4- og 5-åringer befinner seg. Hun undersøker også deres kompetanse å tolke og vurdere bildebøker som de har til rådighet. Resultatet var veldig overraskende: mens 4-åringene kunne tolke bare en del av budskapet, 5-åringene kunne tolke og forklare sine argumentasjoner, selv om de mente noe motsatt enn sine venner. De kunne identifisere seg med personskildringer men også sette det som var lest i kontekst til det som de allerede kjenner fra egne erfaringer. Barna kunne vurdere det med hensyn til tradisjoner og konvensjoner de ble oppdratt i 4. Bildebøker i barnelitteraturshistorien Det er ikke mitt formål å beskrive detaljert historien av barnelitteratur. Den største forvandlingen i utvikling fra litteratur som var generelt skrevet for både barn og voksne til de moderne barnebøkene, den er mest interessant i de siste tretti årene. Det er nok for å skape seg en forestilling om hvordan det var komplisert for barnelitteratur å hevde seg i konkurranse av mange litterære sjanger for voksne. I løpet av de siste tiårene har litteraturen gjennomgått store endringer. Man kan se at det fantes kraftig stigning i antall av utgivelser gjennom 1970- og 80- tallet. Og så ble nivå på utgaver relativt høyt og stabilt på 90-tallet. Det henger sammen med at barnelitteratur ble tatt på alvor som kunstnerisk utfordring først i de siste årene. Forfattere som Tor Åge Bringsværd, Svein Nyhus, Fam Ekman, Bjørn Sortland eller Ragnar Hovland gjelder som et bevis, at det er mulig ikke bare å skrive gode bøker for voksne, men også si mye til barn. Det finnes nye tendenser i barnelitteratur. De er også utvikling fra pedagogikk til estetikk og fra oppdragende til litterære tekster. Bildeboka har blitt en av de viktigste typene i litteraturen for barn. Denne utviklingen har to grunner. For det første finns det en stor bildebokproduksjon i 4 Mer om denne undersøkelsen kan man finne i artikkelen av Ingeborg Mjør i Barneboklesninger.
Norge, og for det andre leser mange barn i Norge bildebøker og det gjør de nesten daglig enten hjemme eller i barnehagen. Fra slutten av 1960 har forlagene fått økonomisk støtte, og så kan de la utgi flere boktyper. Derfor har forfattere og illustratøre mulighet å prøve nye veier. I dag tilhører bildeboka til kunstart som utvikler seg på en spennende måte. Barnelitteraturforskeren Rolf Romøren henviser at bildeboka er den barnelitterære typen som reflekterer modernitet og modernisme. Før vi snakker om bildebøker utførligere, må defineres begrepet bildebok først. Ei bildebok er egentlig ei bok med en eller flere bilder på hvert oppslag. Betingelse er at bildet og teksten arbeider sammen og beskriver forløpet ved hjelp av hverandre. Man kan også si, at det møtes to kunstarter i bildebok: litteratur og bildekunst. I sånne bøkene kombineres to fortellemåter, verbal og visuell. Bildet og teksten skaper sammen en helhet og de kan ikke uttrykke det samme når det står alene. I staden for begrepet tekst bruker vi heller omgrepet ikonotekst som uttrykker bedre realisasjon av teksten gjennom samspill mellom bildet og teksten. Nye emner Det var trend i barnelitteratur å presentere barndom som sorgløs og å forestille seg at hverdagsskildringer er kjedelige for barnelesere. Fra 1970 kan vi se tendens til realisme. Før var noen emner tabu, for eksempel sorg, vold i familien, savn, død, sjalusi. Barn er ofte konfrontert med disse problemene i sine liv og derfor prøver barnbøker å presentere problemene fra barneperspektiv, med psykologisering og samfunnskritikk: Stadig fleire bildebøker har nærleik til eksistensielle livsspørsmål, skildrar konfliktar på ein ekspressiv og subjektiv måte, og let barnets tankegang og verdsbilde dominere framstillinga. Indre monolog og medviten bildevinkling blir ofte nytta for å markere barneperspektivet. 5 Også innholdet i bildebøker har forandret seg siden 1970: 5 Birkeland - Risa Vold: 2005:.316.
Med ein sterkare kvardagsrealisme blei barnas livssituasjon tematisert på ein annan måte enn tidlegare, og spørsmål som før hadde vore bortgøymde i småbarnslitteraturen, blei løfta fram. Barns einsemd, sakn og uro, deira måtar å oppfatte verda og ikkje minst dei vaksne på, fann vegen inn i bøkene, men ofte i svært ulike formspråk. 6 Den barnlige leseren er ikke mer behandlet som ukompetent for å skjønne noe annet enn skildring av snille dyr. Barnet har også sorg og kan finne løsning til problemer. 6 Birkeland - Risa Vold: 2005:.316.
4. SAMARBEID MELLOM BILDE OG TEKST Funksjon av bilde og tekst I bildebøker skaper bilde og tekst en helhet, derfor snakker vi heller om ikonotekst. Selv om bildet og teksten fyller på hverandre, kan man se at noe er bedre å uttrykke gjennom tekst og derfor er noen skildring mer typisk for teksten og annen er lettere å beskrive gjennom bildet. Etter Agnes-Margrethe Bjorvand finns det mange forskjellige kombinasjoner av tekst og bilde. Hvis vi tenker på bildebok, forestillingen vår er at vi følger tekst og bilde samtidig på hvert oppslag. Leseren møter kombinasjon av tekst og bilde hver gang den blar om og disse to deler skaper en estetisk helhet. Modaliteten er gjensidig avhengig når det gjelder å formidle innhold, og de appellerer til leserens sanser og følelser. En av de viktigste bildets funksjoner er deskriptiv funksjon. Illustrasjon kan gi lettere en deskriptiv informasjon, for eksempel person- eller miljøskildring og så blir de samme opplysningene i teksten overflødige 7. Illustrasjon byr på mange detaljer, men de vil ikke ha vært forståelig uten tekst. Ikonoteksten er skapet av teksten som er linear og bildet som er simultant. Vi leser det verbale og det visuelle på ulike måter. Det verbale leser vi et ord etter annet. Det tar noen tid og hver gang vi leser et ord, konsentrerer vi oss bare om det. Mens vi leser det visuelle, fornemmer vi ulike impulser samtidig. Bildet er organisert gjennom farger, streker, punkter og andre uttrykksmidler. Opplevelse kommer med førsteinntrykk som helhet, etterpå fokuserer leseren på detaljer, kanskje oppdager nye ting han ikke har lagt merke til før, og sammen med teksten opplever leseren ikonotekst som helhet. Det er veldig interessant hva fokuserer barne- og voksenlesere på og på hvilken måte tolker de det. Når voksne leser bildebøker sammen med barn, konsentrerer seg barn mer på detaljer, mens voksne skaper oversyn over det hele 7 Det finns også bildebøker uten tekst, men ikke mange. I dag er vi vant til å se på fotografier i reklame eller i avis, men de er alltid fulgt med kommentar. Uten en kort tekst vil bildene ikke ha vært meningsfulle.
bildet. Hvis den samme personen er avbildet flere ganger, for eksempel i ulike posisjoner på ulike tidspunkt, er det vanlig at barn ikke knytter disse personene sammen. Barneleser forstår dem som flere ulike personer. Slike observasjoner er veldig viktige fra et didaktisk synspunkt, fordi de beviser at det å lese er en aktiv prosess, hvor barn leser å kople bilde sammen med tekst, å søke mening og å utnytte sine lesererfaringer. Visuelle virkemidler En bildebok har til rådighet flere muligheter hvordan det kan påvirke leseren. Selv om den er av papir og er faktisk en bok som leses fra venstre til høyre, finns det mange dynamiserende virkemidler. En av de vesentlige virkemidlene er vending av sider. Bildene i bildeboka står i en seriell sammenheng, derfor kan blanding av sider skape forventning hvordan fortelling vil fortsette på neste oppslag. Illustratør må altså være dramaturg også. Det er ikke bare sidervending som forsterker forventningen. Det kan illustratør nå også med utvalg av bilder på forsida eller med tall på bildene på hvert oppslag. Samspil mellom bildet og teksten gjør det også. Verbalteksten kan på en side innføre et nytt øyeblikk som illustratøren ikke viser fram før til på neste oppslag. Det skaper ikke bare forventning, men kan også påvirke inntrykk av det som følger (for eksempel utstråle autoritet av noen skikkelse). Sidevending flytter handling i tid. Ofte er det unødvendig i bildebøker å beskrive den hele hendelsen, det vil ha tatt for mye tid og leseren er likevel såpass kompetent å fylle tomt rom i bildet med teksten. Illustratørene av bildebøker inspirerer seg av kamera- og fototeknik. Hvis de skildrer en scene i flere bilder, oppnår det en filmatisk effekt og den bygger opp spenning. Hendelse er dynamisk og det er illustrasjon også. Til de visuelle virkemidlene reknes komposisjon; den bestemmer på hvordan vi leser og forstår et bilde. Illustratøren uttrykker ro og harmoni ved å plassere sentrale motiver etter horisontale linjer. De fleste oppfatter en vassrett linje plassert
nederst på sida for å formidle balanse og ro. Tvert imot forteller diagonale linjer om rørsle, dramatikk og dynamikk 8. Komposisjon kan deles i symmetrisk og spredd. Symmetrisk komposisjon brukes ved tradisjoner, verdier og harmoni, som for eksempel trekant med far, mor og barn blant dem. Spredd komposisjon utnyttes når oppmerksomhet skal være fokusert på en detalj som er plassert sentralt og alle andre motiver er spredde overalt over bildet og virker urolig. Man kan finne forskjellige rekvisitter på bildet som skal forsterke noen følelse, katten som følger utviklingen eller brødkniv som understreker aggresjon. I de fleste bildebøkene gjelder det siste bildet sammendrag eller forsøk for å avrunde fortellingen og så gi håp at den har en god slutning. Det skjer ved hjelp av harmoniserende virkemidler, for eksempel sirkler eller symmetri i kroppshandling. Når forfatter og illustratør samarbeider, får illustratøren ofte teksten tildelt og må velge motiver han vil skildre, fordi det ikke er mulig og ønsket å illustrere absolutt alt som teksten sier. Han kan velge fra ulike typer av oversiktsbilde, nærbilde, mellomposisjon eller bildeutsnitt som avgrenser motivet. Det finns en stor variasjon i bildeutsnittene. Heltotalbildet skaper oversyn over landskap og miljø og en detalj kan bli til hovedmotiv i neste bilde. Totalbildet viser aktører i avgrenset miljø, for eksempel på gate. På bildet i halvtotal flytter aktørene i framgrunnen og man kan betrakte deres kroppsspråk og mimikk. Nærbildet brukes når illustratøren vil få fram stemning og reaksjon. Det ultranære bildet brukes ikke mye i bildebøker for barn. Det er egentlig forstørrelse av en detalj som en tåre på kinn eller leende munn. Bildene i total og halvtotal dominerer i bildebøkene for barn. Ved siden av komposisjon er viktig også perspektiv. Selv om bildet er todimensjonalt, skaper det illusjon av den tredimensjonelle verdenen. Illustratøren har flere midler for å nå tre dimensjoner og så skape et perspektiv, blant annet linjer, overlapping, skyggelegging, lek med størrelse, bakgrunn, forgrunn og fargebruk. I europeisk bildetradisjon dominerer sentralperspektivet og blir kalt 8 En svensk-norsk illustratør Fam Ekman har lagt tre bilder i serie og har nådd nesten filmatisk effekt. De er komponert i en diagonale linje på oppslaget og viser ei jaktscene gjennom rom.
umarkert perspektiv, fordi fleste lesere leser det automatisk og det ser som kunstnerisk og fortellende virkemiddel. Siden 1970-tallet kan vi se en tendens til å variere perspektiv og se på det som på dramatiserende og meningsbærende virkemiddel. Perspektiv kan sammenlignes med synsvinkel, det kan påvirke leserens sympati eller antipati. Fugleperspektivet skaper både overblikk og distanse. Det kan sammenligne størrelse (liten båt på bred hav) men også fortelle om makt og kontroll. I motsatt står froskeperspektivet med hvilken makt og avmakt kan godt bli uttrykt. Sympatier bøyer seg til den som er avbildet i froskeperspektivet, på grunn av medfølelse. Når illustrasjonene inspirerer seg av barnas egne tegninger, bruker de verdiperspektivet. Barna tegner det viktigste størst, og forstørrer det i forhold til andre motiv på bildet. Bildet kan fylle oppslaget helt ut til kanten eller ha hvitt kant rundt seg. I dag er tendens å ikke bruke rammen i bildebøker som forteller om psykologiske konflikter. Også bruk av rammen kan dramatisere fortellingen og bære mening. Farge er det viktigste uttrykksmiddelet til illustratøren. Vi kjenner varme og kalde 9 farger og vi vet at i ulike kulturer har farger ulike symboliske konnotasjoner. For eksempel rød farge kopler til kategorier som energi og dramatikk, men også til det feminine og erotiske. Svart symboliserer i Europa sorg, mens i Kina kler man seg i hvit. En spesiell effekt er å ikke bruke farger helst, det kan gjøre snitt i hendelse eller peke på bestemt detalj. Verbale virkemidler Ved siden av visuelle virkemidler som er først og fremst i kompetanse til illustratøren, finnes det også verbale virkemidler. Det er forfatteren som har disse til rådighet. For eksempel redundans reknes til denne kategorien. Av og til er det bedre 9 Johannes Itten mente at farger har ulike temperatur og med hensyn på denne teorien skapte han det som er i dag kjent som Ittens fargesirkel.
å redusere tekstens del, personskildring eller aktivitet i handlingen som ikke er grunnlegende, og teksten kan bli forstått også uten denne delen. Ofte er bruk av redundans sett som negativ og må være kompensert på et annet sted. Forfatteren har flere tekniker når det gjelder å fortelle historien. Den blir framstillt gjennom fortelling, dialog, skildring og refleksjon. For barnelesere er fortelling og dialog lettere, mens skildring og refleksjon er vanskelige. Fortelling er en god middel til å beskrive handlingen, fordi den er også aktiv og plassert i tidsrekkefølge, og det som skjer er konkret. I dialogen kan personnene karakterisere seg selv og hverandre, og så fører de handlingen videre. Skildring og refleksjon har den motsette funksjonen. Handlingen stanser i et øyeblikk, og man går dypere i situasjon, prøver å forstå. Denne måten er mer abstrakt, det synlige blir usynlige. Kompleks struktur Hvis noe kan bli uttrykket bare gjennom bilde og noe bare gjennom tekst, kan særlig mye bli uttrykt gjennom kompleks av disse to deler. En fortelling eller en bildebok består av flere strukturer som skaper sammen et kompleks. Det kan være enten parallelle handlinger eller hovedhandling med inntre episoder eller flere handlinger som krysser hverandre. Man kan forestille handlingen på ulike måter, for eksempel kronologisk, å flytte fram og tilbake i tid. I tilfelle at boka er bestemt for småbarn, kan slike kompliserte midler fungere forstyrrende og det er godt mulig at barna kommer å ha problemer med å lese og å sette ting i sammenheng. Den komplekse fortellestrukturen gjelder også persongalleri. Det er vanligere å presentere en tydelig hovedperson, fordi da er teksten oversiktig og lettlest også for småbarn. Det er lettere å følge en person enn å følge flere. Hvis det finnes flere personer, er fordelen at forfatteren kan skifte synsvinkler hos hver av personer. For å kunne skjelne mellom personene, er det viktig å skildre store kontraster mellom dem: I den grad barneflokken blir individualisert, skjer det oftast i form av rollefunksjonar i handlinga, som t.d. den modige, den
oppfinnsomme, den redde, den som alltid protesterer osb. 10 Tekster som er bygd opp på slik kontrastprinsipp er lette å lese. Konkretisering gjør teksten lett tilgjengelig. Mange skildringer kan være konkretiserte: kronologi i handlingen, framheving av en person blant andre. Det skjer med bruk av kontraster og med gjentakelse av handlingselement. Kommunikasjon foregår gjennom språk og det er mulig gjennom bilde, samenlikninger og forklaringer. Tekst byr på fortelletekniker, strukturer og mønstre. Det er ikke ønsket å bruke metaforer, abstrakt tale eller å produsere assossiasjoner, fordi de er bestemt for voksne, og for barn er de bare tomme ord. Det som er viktig for handling må være uttrykt eksplisit. Det samme gjelder verbal humor og komiske effekter, de må være tilpasset til barn. Funksjon av bilde i forhold til fortelling I bildebok er bildet en del av fortelling. Bildet har flere funksjoner i forhold til teksten: dekorative, fortellende og tolkende. I tillegg kan bildet ha en selvstendig funksjon. I de fleste bildebøkene spiller den dekorative funksjonen en viktig rolle for å trekke barnets oppmerksomhet. Ved siden av det får barn sans for estetikk gjennom bildet 11. Dekorativ funksjon finner vi i større mengde i eldre (men også i moderne) lyrikk- og sangbøker, hvor relasjonen til teksten er på en måte vilkårlig. Når det gjelder illustrasjonen, er det teksten, som er underordnet. Illustrasjonen kan dekorere oppslag med blomster- og dyremotiver, pyntete bokstaver osv. I bildebøker grupperes illustrasjonen etter funksjon de har, men i de fleste bildebøkene representeres flere bildefunksjoner med et tyngdepunkt. Det henger av illustratørens prinsipper i utforming av bildet, det betyr illustratørens forhold til teksten. Fortellende funksjon er representert i mest alle tilfeller. Bildet speiler og gjentar teksten. Det finns mimetisk forhold mellom tekst og bilde. Men noen tekster kunne eksistere også uten bilder, man kaller det den episke teksten. Attfortelling 10 RISA, Gunvor. Analyse og vurdering av barnelitteratur. IN: Kompendium 1. Artiklar og tekstutdrag. Barne- og ungdomslitteratur. Kristiansand: Universitet i Agder, 2006. S.13. 11 Det var en kunstner Elling Holst som pekte på at boka ved sin kunstneriske utførelse kan styrke og nære barnets skjønnhetssans. Han skrev Billedbog for børn 1888.
medfører som regel også en viss tolkning, fordi illustratøren kan bare vanskelig unngå å ikke uttrykke sine meninger om teksten. Som regel velger illustratøren visse scener eller motiver og i dette utvalget legger han sine subjektive vurderinger. Det skjer selvfølgelig at illustratøren viser sine egne forestillinger inni bildene og det er illustratørens valg i hvilken grad han vil medføre og tolke teksten. Men hvordan skal illustratøren gå fram, hvis fortellingen er statisk, hvis den er egentlig en slags beskrivelse. I slike tilfeller viser seg at også i bildebøker hvor teksten beskriver bare venting på noe, kan illustrasjonene være veldig variable og de kan gjøre teksten mer spennende. Som det var sagt før, er sidevending en viktig dramatiserende virkemiddel. Man kan forstyrke forventning, skifte tidspunkt men også motiver, farger og lys 12. Det alt påvirker samsvar mellom fortelletempo og rytme i tekst og bilde. I moderne bildebøker er det tolkende illustrasjoner som spiller en sentral rolle. I slike bøkene er samspill mellom teksten og bildet mer komplekst enn når bildet har bare primær fortellende funksjon. Illustratøren velger et utgangspunkt som han selv kan fortelle og på hvilken måte. Illustrasjonene kan forstyrke og understreke psykologiske konflikter gjennom uventet perspektiv, overraskende bildeutsnitt eller gjennom fargebruk. De kan også spille en sentral rolle når det gjelder å få fram humor og ironi. Av og til når problematisering avbildet gjennom illustrasjon den voksenleseren i større grad enn den barnlige. Ved et tett samarbeid mellom illustratør og forfatter under skapningsprosessen kan bildet ha en selvstendig fortellefunksjon, det vil si at bilde og tekst har ansvar for å fortelle ulike ting. I slike tilfeller blir teksten skrevet med hensyn på at den skal bli illustrert av en konkret illustratør. Bildene med den selvstendig fortellefunksjonen forekommer mer i bøker for de minste. Sånne bøkene har en spesiell samtalefunksjon, når voksen snakker med barn om det de ser og hører på. 12 Denne arbeidsmåten er vanlig hos Akin Düzakin
Bildeboka kombinerer verbal og visuell form og disse to deler skaper en helhet. For å få optimalt utbytte av lesning, skal møtes bilde og tekst samtidig; barn må oppleve den fysiske bildeboka med sidevending. Høytlesning i større gruppe barn kan redusere opplevelse av lesning, derfor er det ønsket ved høytlesning å bruke flere eksemplarer av bøkene eller presentasjon så at barna får det visuelle samtidig med det verbale. Bildet er så uttrykksfullt at det kan greie seg uten teksten. Men teksten gir boka stemme. Ofte blir det ventet at man leser bildebøker med barn høyt, så får barn først det verbale budskapet og først etterpå får det se på bildet. Barn som kan lese selv blir påvirket på en litt annen måte. Det konsentrerer seg vekselvis om bilde og tekst og hver tilbakekomst til en eller annen åpner nytt perspektiv og ny forståelse.
5. VIKTIGE BEGREPER Før vi kommer til konkrete eksempler på virkemidler, er det nødvendig å forklare et par terminer til. Illustrasjonens funksjon varierer på hver side. Før hovedhandling begynner, har hver bok prologbildet på kolofonsida. Prologbildene skaper sammen med de forsidene forventninger til det som skal komme. De forbereder egentlig leseren på hovedhistorien selv. Prologbildet kan være gjentakelse av bildet på forsida eller det kan vise til det som har skjedd før handlingen fortelles, det fungerer som en slags opptakk til historien. Selv om prologbildet kommer før hovedhistorien, fungerer det også som forlengelse av historien. Det forstyrrer kronologi på en positiv og berikende måte. Alle bøkene er bygd opp på tilnærmelsesvis samme måte, etter en slags formel. Hos små lesere gir et slikt formelpreg en klar fordel. Agnes-Margrethe Bjorvand påstår at: Små barn opplever spenning på en annen måte enn vi voksne gjør; for dem er det en spenning i seg selv å vente på det som skal komme. 13 På grunn av det har bildebøker for de minste en klar struktur. De første oppslagene i hver bok heter etableringsoppslagene og presenterer personer, miljø og bokas prosjekt (hva skal boka handle om). Rollen av verbalteksten på disse oppslagene er å skape spenning og forventning, den fungerer som sidevendinger. På de siste sidene blir prosjektet utført og hendelsen slutter. Alle bøker er multimodale, de består ikke bare av tegnsystem og denne multimodaliteten kaller vi affordans 14. Mens roman kombinerer modalitetene som skrift og formgiving, er i bildebøker de viktigste modalitene skrift og bilde. Egentlig oppfattes skrift for små barn som tale, når boka leses høyt. Denne syntesen mellom verbalteksten og bilde omtaler vi gjerne som ikonoteksten. Modaliteten har ulike grenser for hva og på hvilken måte de kan uttrykke noe til leseren. Verbalteksten er god til å fortelle om navn og alder av hovedpersonen, relasjoner til andre personer, den gir også gjerne informasjon om handling. Noen informasjon er vanskelig å formidle gjennom modaliteten bildet. 13 Bjorvand: Bildebøker for de minste. S.123-124. 14 Det var sosialsemiotikeren Gunther Kress som kom med begrepet affordans.
Men bildet kan gi oss informasjon om hvordan personer ser ut, om omgivelser og forhold. Det at teksten er sammensatt kaller Møller Kristensen kompleksitet. Han påstår at teksten inneholder ulike temaer, samt både humor og alvor, forskjellige karaktertyper, flerdimensjonale karakterer, en sammensatt komposisjon som parallelle handlingsforløp, frampek eller tilbakeblikk. En annen barnelitteraturforsker Åsfrid Svensen beskriver komplekse bøker slik: Bøkene må for det første omfatte ulikheter, mangfold; for det andre må de gi grunnlag for å kople på tvers av ulikhetene og etablere relasjoner, sammenhenger, en helhet som kan være motsetningsfylt og disharmonisk, men der i alle fall elementene spiller sammen. For det tredje må teksten romme overraskelser i detaljer eller i de større sammenhengene av interaksjon mellom elementer, eller gjerne begge deler. For det fjerde tror jeg de særlig gode fortellingene viser oss noe som ikke er fullt forklart, noe vi kan tenke videre på (Svensen 2000: 38). Til de viktigste begrepene regnes ikonotekst, som var nevnt før.det var Kristin Hallberg som begrep ikonotekst stammer fra. Hun påstod at ikonotekst betyr å lese en syntese av skrift og bilder, altså syntese av to modaliteter. Derfor innebærer å analysere ikonotekst mer, enn å analysere bare bilde og skrift hver for seg. Vi skal ta bildeboka som multimodal tekst på alvor. Det betyr ikke at vi støtter oss bare på analyse av de tradisjonelle virkemidlene i bildebokanalyse. Når vi leser ei bildebok, starter vi med paratekster. Det betyr at paratekstene (bokforsiden, innsiden av bokomslaget, tittelsiden osv.) forbereder oss, de setter oss i stemning for å lese bokas hoveddel. Litteraturforsker Ingeborg Mjør sammenligner paratekstene med tekstene som blir presentert før filmen starter. Altså filmplakat, skuespillernavn eller filmtittel, disse virkemidlene gjør oss interessert i hva som kommer, setter oss i stemning og påvirker forventning. På første oppslag, man kaller det også etableringsoppslag, legger vi merke til bilde først. Det er vanlig at ungdoms og voksenlesere skaper seg et helhetsinntrykk, mens småbarn fokuserer mer på detaljer. Litteraturforsker Maria Nikolajeva sammenligner det å lese ei bildebok med fortolkningens hermeneutiske sirkel. Altså
er det egentlig ikke viktig, med hvilken del starter vi, enten med bilde eller med tekst. Når vi leser de, skapes en forventning om den andre modaliteten og den skaper nye erfaringer og forventninger. Leseren pendler mellom det verbale og det visuelle og det fordyper og forbereder forståelse. Høytlesning nevnte jeg i andre sammenhenger før. Den kan påvirke interpretasjon på den måten at først hører man om noe og etterpå ser man det. Først får man forestilling om det som skjer og da kan man konfrontere det med bilde. Mens når man leser selv, legger man merke til bilde først. Når det gjelder høytlesning for en større gruppe, kan det redusere verd av bildebok. Det skjer ikke når lærer leser høyt og samtidig viser bildene med hjelp av overhead eller prosjektør. Det er alltid interessant å forske hva som illustratør og forfatter kan og ikke kan formidle. Grensene mellom det som kan og ikke kan være uttrykkes blir kalt for modal affordans (etter Jewitt og Kress, 2003, S.14). Gjennom tekst får vi vite om navn på karakterer og steder, alder, karakterens bakgrunn, tanker, handling og relasjoner mellom karakterene i boka. Bildet kan gi mer informasjon om hvordan karakterer ser ut, om omgivelser og hvordan ting og personer er plassert i rommet. Vi kjenner denotative beskrivelser (som for eksempel hva leseren legger merke til i bildet og hvordan er bildets forgrunn, bakgrunn og oppbygning) og konnotative beskrivelser (hva leseren tenker at elementer i skrift og bilde kan bety og hvordan han selv forstår ikonoteksten). Tendens i dag er å orientere seg i barnets eget perspektiv. Før var det vanlig å fortelle gjennom voksenstemme, fordi det fungerte som didaktisk veileder. Nåtidige barnebøker satser mer på dialog med leseren. Det betyr at leseren er implisert i tekst, barn må tenke over det som han eller henne leser og skildringer i boka ser ut mer som venner i samtale med leseren: Norsk barnelitteratur er full av selvbevisste bar og ungdommer, og barn og foreldre står langt nærmere hverandre som samtalepartnere enn tidligere. 15 Svein Slettan skriver om tre dialoger, utenom 15 Norsk barnelitteratur er full av selvbevisste bar og ungdommer, og barn og foreldre står langt nærmere hverandre som samtalepartnere enn tidligere. (Slettan:2005:9)
dialog med leseren beskriver han også dialog mellom tekster og dialog mellom tekst og bilde. Til disse kommer vi tilbake senere for å forklare dem. Man kan dele tekster i barnebøker i to kategorier: lukkede og åpnede. Lukkede tekster er de som vi alle har lest da vi var unge, nærmere bestemt alle fortellinger med klare karakter- og hendelseskildringer. Slike tekster var spennende og lettleste, men de ikke tilbød plass for egne meninger og forestillinger. Den andre kategorien danner åpnede tekster, og ved lesning av disse skaper leser sin mening selv. Selvfølgelig kan vi ikke si, at en kategori er bedre enn den andre. Det er klart at gjennom ulike leserens aldre utvikler barn sitt lesebehov og lesekompetanse. Det er godt å ha bøker med dype tanker i bokhylla, men man trenger også lettleste bøker, som er spennende, komiske og underholdende, først og fremst med sterke helder som kan løse problemer. Under begrepet dialog mellom tekster forstår vi intertekstualitet, som blir mer og mer brukt i moderne barnebøker. Maria Nikolajeva påstår at barnelitteratur er etter sin natur mer kanonisk enn voksenlitteratur, fordi alle kopler nye tekster mot tidligere teksterfaringer. I 1980- og 90-tallet brukes det mer og mer intertekstualitet i litteratur. Som følge av det har de barnelitterære tekstene fått et visst metaperspektiv over seg. Selv om bildebøkene utvikler seg som sjanger mest i de siste ti årene og er relativt moderne, knytter de på sine forgjengere. Mytene og eventyrtradisjonene er uuttømmelig reservoar for norsk barnelitteratur. I eventyrtradisjon finnes det både alvor og humor og eventyrene blir aldri uaktuelle, de blir tidløse. Forfattere bruker ikke sjelden gjenfortelling av eventyr eller eventyrfigurer og eventyrelementer. Selv om eventyr som sjanger ble til tradisjon, byter det en rekke muligheter til innovasjon, til å bruke overraskende effekter i forholdet mellom sjangerkonvensjonene og den nye variasjonen over tradisjonen. Perry Nodelman peker på at skjemaer henviser på forskjeller men på likheter også. Når kulturbærende fortellinger blir gjenfortalt i ny kontekst, møtes de gamle skjemaene med skjema fra nåtid. Intertekstualitet har flere roller, det forsterker litterære arv, men fungerer også som tilpassing og utfordring.
Jeg har allerede nevnt to slag dialoger i barnelitteratur. Den tredje er dialog mellom tekst og bilde, som er den essensielle i bildebøker. På hvert oppslag spiller sammen verbal og visuell uttrykksmåte. Alle trekk ved boka har en meningsfylt funksjon i et helhetlig kunstnerisk uttrykk. Alt er viktig: format, omslag, forside, tittelblad, tekstens og bildenes størrelse og plassering på oppslagene. Samspill mellom bilde og tekst ble behandlet i større grad tidligere.
6. ROLLE AV BILDEBØKER I BARNELITTERATUR Bildebøker for de minste Bøker tar utgangspunkt i små barns erfaringshorisont. Det dreier seg om hverdagsrutiner, relasjoner til venner og nære omsorgspersoner, tilhørighet til nære omgivelser og rollelek. Små barn kan kjenne seg igjen i ulike situasjoner, akkurat som helten i boka. Bildebøkene må for de minste oppfylle bestemte bekrevelser; de har gjerne et lite format, så at de passer godt i barnets små hender, når de utgjør en serie, har de en relativt fast komposisjon, så at man kan se, at de hører sammen. For å få små barnets oppmerksomhet, må man legge stor vekt på forside. Forsida er bestemt for barn, mens baksida gir opplysning for voksne kjøpere. Baksida er bygd opp på relativt faste mønstre, man finner der informasjon om forfatter, illustratør og om andre bøker, hvis boka er fra serie og korte sitater fra anmeldelser i dagspressen. Bokforsida krever oppmerksomhet av barn, derfor må den bruke sterke og klare farger som appellerer til små barn; hver bok har sin hovedfarge. Foruten inneholder hver forside en informativ tittel, forlagets logo, navn på forfatteren og illustratøren. Om prosjektet I Norge fantes det et prosjekt som het Ungdom inn i teksten og som skulle oppdage, hvis moderne bildebøker kan si noe også til elever på ungdomstrinnet. Det ble utvalgt tretten bildebøker, utenom bøkene av Svein Nyhus og Gro Dahle også bøkene fra Bjørn Sortland og Lars Elling. Oppgaven for lærere var å samle moderne bildebøker å organisere en utstilling av dem. Elevene på niende trinn skulle velge bøkene, se igjennom dem og å oppsummere, om bøkene er interessante for dem eller ikke. Mange elever påsto at de trodde bildebøkene er bare for småbarn, og de var overrasket over emner. De var enige i at boka om vold i familien er ikke for små barn, men heller for ungdom eller for voksne. Etter lesning skulle de diskutere sammen med læreren om bildeboken, om enkelte deler av bildebok, hva slags informasjon ble formidlet gjennom bild, tekst og ikonotekst. Ved hjalp av forskjellige arbeidstekniker har de analysert bøkene. I moderne bildebøker utdyper
og utfyller forfatterens ord og illustratørens bilder hverandre gjensidig i langt større grad enn tidligere.
7. ANALYSE AV TVILLINGBROR OG TVILLINGSØSTER Liv Marie Austrem bryter i Tvillingbror en tabu, hun viser hvordan hardt er det å leve med et snilt familiens medlem. Hvordan ser det ut når det er gutten som er snill og avholdt og det er jenta som kjenner seg oversett og miskjent av foreldrene: Liv opplever roller og identiteter som fastlåste og kompliserte, men opplever også korleis desse problematikkane løyser seg og opnar for ein meir leveleg tilstand. 16 Denne boka tematiserer søskensjalusi og morslengt, men viser også rolleforventninger og søking av identitet. Det som er pedagogisk i denne boka er ikke bare identitet som var nevnt før eller rolledeling, men først og fremst et moderne kjønnperpektiv. Denne boka betydde Düzakins gjennombrud som illustratør av bildebøker og den står som et av hans fremste verk. Han skapte motiver som er viktige for tekstbinding og meningsskaping for leseren. Dette nådde han bare med hjelp av bilder. I tillegg preger hans illustrasjoner en uvanlig sterk intensitet av emosjoner og de er rike på detaljer både i person- og miljøskildring. Ingeborg Mjør har gjort en undersøkelse hos 5-åringer i to norske barnehager for å se hvordan barn forstår og tolker bildebøker. Ved undersøkelsen reagerte barn på bøkene på forskjellige måter. Særlig interessant var å betrakte reaksjoner hos barn som har veldig opplevde konvensjonelle rollefordeling, og som automatisk vurderte hovedperson Liv negativ og forventet hva som skal skje med fordommer. Undersøkelsen beviste at mening i en tekst oppstår i møtet mellom leseren, hans erfaringer og interesser, akkurat som Svein Slettan forklarer i sin studie. I tilfelle at barn ikke er forberedt på skildring av rolleutveksling eller er ikke enig i hvordan karakterer handler, kan barn distansere seg. De kan distansere seg fra verdbildet som ikke er i samsvar med det en leser oppfatter som den virkelige verden og si at det er bare et eventyr 17. 16 Ingeborg Mjør: Dramaturgi, plot og personskildring, også som 5-åringar ser det. Om bildeboka Tvillingbror av Liv Marie Austrem og Akin Düzakin. S. 134. 17 Det er åpentbar i scenen hvor tvillingbroren sårer tvillingsøsteren og barna blir spurt om han gjørde det med vilje eller ikke. Barna som ikke kunne innrømme at noen kan skade med vilje, de foretrakk distansering.
Boka er bygd opp på klassisk tredelt dramaturgi: fra konflikt gjennom vendepunkt til konfliktløsning. På begynnelse fins det eksposisjon som er omtalt fremst i artikkelen på første oppslaget. Til eksposisjon blir ikke bare presentert hovedkonflikter i boka, men den er viktig for å skape interesse for fortelling. Etterpå følger komplikasjon (midtdel) i hvilken problemer utvikler og utvider seg. Det er ikke nødvendig å skape en streng sammenheng mellom de selvstendige scener og situasjoner som er ordnet etter hverandre. Sluttfasen kaller vi resolusjon og her roer seg alt, det vil si at fortellingen har gjort sin jobb og det er ikke mer å fortelle. Selv om bildeboka er skapet med hensyn på en bestemt lesergruppe, tolkning av det som er beskrevet i boka henger først og fremst av grad av tekst- og tolkningskompetanse av leseren. Noen erfaren leser baserer sin konklusjon på logikk og tolker bildet med hensyn på det som skjedde og ble beskrevet før. Det kaller vi tekstbindingsmekanisme. Tvillingbror Boka Tvillingbror handler om hva søskene føler til hverandre og til foreldrene. Boka beskriver hvordan det ser ut når et barn er favorisert i familien på grunn av han er snill. Handlingen foregår langsomt, Liv som fortellerstemme forteller om hvordan det er å ha en bror som alle liker bedre, fordi han er snill. En dag går søskene på ski og broren skader søsteren, og hun blør på hodet. Fra dette øyeblikket siden skifter kjønnroller mellom søskene. Gutten er redd av at jenta er såret og han løper for å få hjelp. Etterpå er det Liv som er rolig og tydelig, plutselig tegner hun fine tegnelser, hun sitter tydelig, mens det er broren som ikke vet, hva han skal gjøre og blir vill. De leker sammen med ulike leker og gjør vanlige aktiviteter (i alle aktivitetene som gjelder idrett, er Liv bedre - hun klattrer høyre). I løpet av handlingen blir Liv enda mer sjalu, sjalusi graderer, og når tvillingbroren faller ned og hans klær blir skitne, er hun til og med skadefro. Søskene leker sammen og vi kan se at deres roller forandrer seg etter ulykke. Når de leker, dominerer alltid jenta,
hun bestemmer hva de skal leke med. På bildene ser Liv ut som en maktig hersker, mens i teksten er det ikke åpenbar. I disse bildebøkene finner man også intertekstualitet 18 og allusjoner. Når Liv sier: Eg har ikkje lyst til å vere stygg og lei hele tida, men det er mor og far som har skapt meg. Eg skulle ønske at dei hade skapt meg til tvillingbror og så kunne han vore meg, heller. 19, kan det være vanskelig å forstå for barn som er oppdratt som kristne og de tror at det er Gud som skaper alt. Det er bevis at lesekompetanse hos barn henger av deres erfaringer og miljøet de har vokst opp i. En scene er spesielt interessant: søskene leker sirkus. Liv er sirkusirektøren og broren er sirkuselefanten som må gjøre akkurat det som sirkusdirektøren sier. På bildet er det klart at det er Liv som bestemmer over brorens skjebne, men man ikke får vite vite foreldrenes innstilling. Når man leser teksten, blir alt klart: moren har vondt i hodet på grunn av bråk som Liv lager. Moren er sint på Liv, og selv om Liv hører på hav moren sier og rydder opp, moren er ikke fornøyd. Moren pleier å foretrekke gutten stadig og åpenbart. Dette er mer framstilt i teksten. Düzakins figurer har et dukkeartig preg med rundt ansikt og lite mimikk. Tvillingsøsteren Liv ser ut nesten som Pippi til Astrid Lindgren. Liv er avbildet med litt bustete brunt-rødt hår, med to musefletter, fregner og bare en sokk. Tvilllingbroren har velfrisert hår, hans klær er ren og velstelt. Tvillingbror er den som er rolig, tydelig og snill, det kan vi får se både i bildet og teksten: Alltid så roleg, og så tenkjer han seg lenge om før han snakkar, og så snakkar han ikkje så høgt at mor får vondt i øyrene. 20 Tvillingsøster er vill, kjeder seg veldig snart og prøver å være i sentrum for oppmerksomheten som er klart først og fremst i bildene. På den andre scenen sitter hun på stolen, alle tegningene hun har gjort er kaotiske og sammenkrøkete, hennes fargestifter er slått i stykker. Man kan se fra hennes 18 Tvillingbroren leser boka Raudt, blått og litt gult av Bjørn Sortland og Lars Elling. Denne boka tilhører til de mest kjente barnebøker i Norge og inneholder intertekstualitet i seg selv. 19 AUSTREM, Liv Marie. Tvillingbror (illustrert av Akin Düzakin). Oslo: Det norske samlaget, 1995. 20 AUSTREM, Liv Marie. Tvillingbror (illustert av Akin Düzakin). Oslo: Det norske samlaget, 1995.
kroppsholding at hun kjeder seg. Rom og kontekst er avbildet ved hjelp av skygger, uvanlige vinkler og diagonale linjer. Tvillingsøster Denne boka er også fortalt av jeg-forteller Liv. Hun forteller om at tvillingbror har en ny venn som han er alltid med og at de ikke vil leke med henne også. Hun ville bli gjerne med, men når hun kommer til dem for å leke sammen, stopper de å snakke sammen og begynner først når hun er borte. Det er irriterende og derfor prøver Liv å gjøre hva som helst bare for å få deres oppmerksomhet. Moren foreslår aktiviteter Liv kunne gjøre, men hun kjeder seg og vil vite hva som guttene snakker hele tiden om: Da seier eg at vi kan balansere på stokkane alle tre og sjå kven som greier å balansere lengst, memn det vil ikkje tvillingbror, for han og Densen skal gjere noko som berre gutar kan gjere. Og da kan ikkje eg vere med, for det er hemmeleg, og så går dei inn på rommet og låser, men det er urettferdig, for det er rommet mitt også. 21 Liv spionerer hva som guttene gjør, og tenker over hvordan hun kunne skade tvillingbrorens venn Densen for å ha broren bare for seg selv. Hun forbereder tauet slik som Densen faller ned når han kommer gjennom det. Liv husker på tiden da de var bare hun og broren og ingen Densen. Før pleide de å leke og være sammen som tvillinger alltid gjør. Fra skildringen til familien og til ritualene de vanlig gjør, får vi vite mer om personnene. Til slutt kommer guttene og foreslår en sammenlek. De leker alle tre sammen og det er akkurat det som Liv ville hele tiden. Hun er fornøyd og vil ikke fortsette med og hun finner noe annet å kose seg. Krigen mot broren har stoppet og nå kan begge to leve hver sitt liv. Fortellingen foregår ikke kronologisk, den begynner med beskriving av situasjon og forhold, i midtdel kommer tilbakesynet på tiden da tvillingene var sammen med foreldrene. Etterpå blir det avbrytet med aksjon som foregår i dette 21 AUSTREM, Liv Marie. Tvillingsøster (illustrert av Akin Düzakin). Oslo: Det norske Samlaget, 1997.