Fra fjære til fjell. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 264 kr 60,

Fra fjære til fjell 1 2007 Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 264 kr 60,

Redaksjon Ansvarlig redaktør: Arne C. Nilssen Foto: Adnan Icagic, Tromsø Museum Universitetsmuseet Sjefredaktør kultur og samfunn: Anita Maurstad Sjefredaktør natur og miljø: Arne C. Nilssen Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Sekretær og abonnement: Ann-Grethe Bakker tlf.: 77 64 50 00 Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@tmu.uit.no Internett: http://uit.no/tmu utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: 5 800 Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf. 77 64 50 00. Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Fortidens klima Samer på utstilling Barnelek med planter Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

Fra fjære til fjell Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr. 264 2007 Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Torghatten ved Brønnøysund. Foto: To-Foto AS, Bjørn Rasch-Tellefsen. Bakside: Bestanden av gravanda i Nord-Norge har økt betydelig i de siste 20 30 årene, og arten er nå vanlig langs store deler av kysten. Gravender er blant våre tidligste trekkfugl. Foto: Espen Bergersen. Innhold Innledning Hullet gjennom Torghatten Spyfluer og tørrfiskproduksjon 12. mars, død eller levende Flygende pattedyr Den første kommersielle kvalfangsten i Nord-Norge Er Mack-øl og måsegg en saga blott? Invasjon av vindelsvermere i Nord-Norge høsten 2005 og 2006 Foto fra museets fotoarkiv 2 3 9 14 20 29 38 45 48 Arne C. Nilssen Jakob Johan Møller og Per Tore Fredriksen Anders Aak Rob Barrett Karl Frafjord Roger Jørgensen Kjetil Sagerup og Geir Wing Gabrielsen Arne C. Nilssen

Dette Ottar-heftet består av svært forskjellige artikler uten noe samlende tema. Første artikkel er om hullet i Torghatten nær Brønnøysund, se forsida. Dette hullet er et spektakulært og faktisk verdensberømt naturfenomen. Folk har nok til alle tider spekulert i hvordan hullet er blitt til, og det verserer flere sagn. En versjon av sagnet blir presentert i artikkelen. Den naturvitenskapelige forklaringen ble høsten 2006 undersøkt av kvartærgeolog og mangeårig professor ved Tromsø Museum, Jakob Johan Møller, og Per Tore Fredriksen. De fant at den rådende oppfatning at havbølger hadde skapt hullet, ikke var helt dekkende, og de fant at plastisk (seigtflytende) is sammen med vann under stort trykk under istida må ha vært viktig i utformingen av hullet. Dette er en helt ny oppdagelse. Andre artikkel er om tørrfisken. Å få god kvalitet på tørrfisken har vært viktig for å en god pris, og her gjaldt det å behandle fisken riktig under sløying og henging. Lofoten har gode betingelser for produksjon av tørrfisk med sin kjølige vind som gir hurtig tørking. Spyfluer, eller makkfluer som den gjerne kalles, kan imidlertid angripe tørrfisken slik at den blir uspiselig og stygg på smak. Stipendiat Anders Aak er nå i gang med et interessant prosjekt der han skal forsøke å desimere bestanden av spyfluer nær fiskehjellene i Lofoten. Spesielle feller med tiltrekkende duftstoffer skal brukes. Når dette heftet kommer ut, nærmer det seg tida da trekkfuglene ankommer landsdelen. Første-amanuensis Rob Barrett ved Tromsø Museum leder et prosjekt der tidspunktene Innledning for ankomst av de forskjellige fugleartene blir registrert. Interesserte folk i landsdelen kan rapportere inn sine observasjoner, og det er også laget en egen hjemmeside der observasjonene etter hver blir plottet inn på kart. Resultatene så langt forteller at trekktidspunktene endrer seg, og forfatteren setter disse endringene i forbindelse med klimaendringene. Mack-øl og måseegg er en kjent kombinasjon her nord og har vært regnet som en delikatesse, og for ikke så mange årene siden ble det solgt mange titusener av måsegg hver vår. Men nå har mattilsynet kommet med advarsler: Ikke spis så mange måsegg, for de er fulle av giftstoffer! Salget har nå nesten stoppet helt opp. Stipendiat Kjetil Sagerup på Tromsø Museum og seniorforsker Geir Wing Gabrielsen ved Polarinstituttet forteller i sin artikkel hvilke giftstoffer det er snakk om og hvordan måsene har fått i seg disse stoffene. Heller ikke disse forfatterne, som forsker på miljøgifter, anbefaler noen storspising av måsegg. Norge har i de siste tiår vært inne i oljealderen, noe som har gjort Norge som nasjon svært rik. Men visste du at vi hadde en «oljealder» også på 1600- og 1700- tallet i Norge? Dette var riktignok en helt annen olje med mye mindre kvanta enn i dag, for dette var olje utvunnet av kval, nemlig den nå utrydningstruede arten nordkaper. Førsteamanuensis Roger Jørgensen, som er arkeolog ved Tromsø Museum, har ved hjelp av skriftlige kilder kartlagt de fangstanleggene som fantes i Nord-Norge. Kun to kvalfangstanlegg er bevart, og på en av disse er det foretatt utgravninger. Vi får i denne artikkelen vite mer om denne kvalfangsten,. noe som har vært dårlig kjent. Flaggermus er en tallrik pattedyrgruppe, og da særlig i varmere strøk. Men flaggermus finnes også i Norge, og én art finnes helt opp til Troms. Førsteamanuensis Karl Frafjord er Tromsø Museums pattedyrekspert, og han har også forsket på flaggermus. Han har også flere ganger vært i utlandet og observert og fotografert flaggermus, og han deler her med oss sin kunnskap om disse interessante skapningene. Vi får også et utbredelseskart over de flaggermusregistreringene som er gjord nord for Saltfjellet. Professor Arne C. Nilssen skriver i den siste artikkelen om en sommerfugl som kalles vindelsvermer. Den kan enkelte år opptre temmelig tallrikt, slik som høsten 2005. Den blir lagt merke til da den har størrelse og atferd som en kolibri. I dette nummeret starter vi en ny spalte der vi presenterer fotos fra museets fotoarkiv, se siste side. Bildene er valgt ut fra over 100 000 kulturhistoriske bilder. Ingen lett oppgave, men ett av flere krav har vært at motivet gjengir det udefinerbare allmennmenneskelige som gir rom for opplevelse. De fleste av bildene som vil bli presentert, finner du i vår søkbare database der over 60 000 fotos er tilgjengelig på www.uit.no/fotoarkivet. Arne C. Nilssen, hefteredaktør og redaktør 2

Hullet gjennom Torghatten Jakob Johan Møller og Per Tore Fredriksen Hullet gjennom Torghatten er et unikt naturfenomen som hver sommer besøkes av tusener av turister. Disse stiller seg undrende til hvordan hullet er dannet og spør etter en naturhistorisk forklaring. Stormbølger fra vest like etter siste istid har hittil vært eneste forklaring. Men er det fullgod forklaring? Dimensjonene i det om lag 170 m lange hullet gjennom Torghatten gir et overveldende inntrykk. Sett fra skipsleia er Torghatten og hullet et landemerke som turistene på hurtigruta blir gjort oppmerksom på når den passerer. Turister blir fortalt at like etter innlandsisen hadde smeltet bort, var landskapet presset ned om lag 100 m. Havnivået stod i denne høyden opp mot hullet, og stormbølger fra vest formet det. Det antas at tykkelsen av innlandsisen på denne tiden i området ved Torghatten var om lag 1000 m. Forbedring av klima gjorde at innlandsisen startet å smelte, og isfronten kom etter hvert nærmere kysten. For om lag 12 000 år siden ble Torghatten isfri. Havet stod da om lag 100 m over dagens nivå. Dette dokumenteres av en voll av rullestein i denne høyden på nord-østsiden av Torghatten. Et viktig spørsmål er hvilke prosesser som var aktive i kontakten mellom isdekket og fjellgrunnen gjennom de årtusener Torghatten var dekket av is. Forklaringen virker enkel og besnærende. Men er det kun havbølger som startet prosessen og fullførte utformingen av hullet? Det har imidlertid vært flere nedisninger gjennom de siste to millioner år der stormbølger gjentatte ganger kan ha bidratt til dannelsen. Hvilke andre fysiske prosesser kan ha kommet til etter den første åpningen var dannet? For om lag 20 000 år siden lå fronten av innlandsisen helt ut på kanten av kontinentalsokkelen, som kalles Egga. I et forsøk på å finne avslørende spor ble det høsten 2006 utført grundige undersøkelser av landskapet i hullet og i de tilgjengelige fjellområdene på Torghatten. Hensikten var å se nærmere på bergarter og strukturer som var i hullet, samt former i bergoverflater utenfor, spesielt langs stien oppover mot Hullet i Torghatten sett mot øst. Legg merke til den vertikale strukturen i berget. Foto: Per Tore Fredriksen. 3

Torghatten 258 200 m 100 m 200 m Hullet Gangsti Hovedvei Strandvoll/marin grense Øverst venstre: Beliggenhet og detaljkart av Torghatten og markering av hullet. Grafikk: Tromsø Museum Universitetsmuseet. Øverst høyre: Marin grense (100 m o.h., se gul strek) er det høyeste havnivået etter at isen hadde trukket seg tilbake. Her finnes en mengde store rullesteiner som tydelig markerer at det der har vært hav og stormbølger fra sør. Foto: Per Tore Fredriksen. Nederst venstre: Den største jettegryta ble funnet på lokalitet 1 (se kart s. 7). Den er ca. 3 m i diameter og ganske dyp. Denne jettegryta er dannet av smeltevann under stort trykk og høy fart. Vannet har inneholdt sand, grus og stein som i en roterende bevegelse har erodert ut gryta. Berget rundt gryta er avrundet og derfor plastisk skurt av isbre. Foto: Per Tore Fredriksen. 4

inngangen på østsiden. En omfattende fotodekning ble utført. Bergart, struktur og dimensjoner Bergarten i tak og vegger i hullet er en oppsprukket (foliert), rødlig granitt. Folieringen har en nær vertikal struktur som gjør at taket lett angripes av fysisk og kjemisk forvitring. Sidene i hullet er derimot markerte sprekkesoner der den plane strukturen virker beskyttende mot forvitring. Lokal formdannelse under tykk isbre; et resymé Temperaturen i isbreer, som er i bevegelse, har en avgjørende betydning for dannelsen av former i bergoverflater. I såkalte tempererte (forholdsvis milde) isbreer, er isen på smeltepunktet på grunn av det høye trykket i bunnen. Her m o.h. 220 er altså isen plastisk (seigtflytende). Den kan lokalt endre litt på retningen i den sklidende bevegelsen mot iskanten og danne særegne skurte former (p-former), ofte med små påtrykte furer av kantete sedimenter i isen. Her forekommer det også strie strømmer av smeltevatn med sedimenter som kan danne jettegryter, samt slyngende renner i bergoverflater. Kalde isbreer, der det ikke forekommer smeltevatn, har en begrenset erosjonspåvirkning i landskapet. Innlandsisen, Dimensjonen på hullet er i snitt: lengde 166 m, høyde 41 m og bredde 18 m. Mengden av steinblokker som har falt ned fra taket over de siste tolv tusen år, har vært størst nær åpningen mot øst og vest. Om lag 60 m innover i hullet fra åpningen i vest, stikker en langstrakt knaus av fast fjell opp. Knausen er 115 m over dagens havnivå. Det er derfor sannsynlig at havet neppe i vesentlig grad har kunnet skylle igjennom og erodere de resterende om lag hundre meterne av hullet mot øst. 200 180 160 140 120 Marin 100 grense ØST VEST Snitt av hullet, vertikalt (øverst) og horisontalt (nederst). Grafikk: Ernst Høgtun. 20 m Lengde 166 m Bergknaus 5

Øverst venstre: Bildet viser berg plastisk skurt av is (øvre høyre side). Under ser vi en sidelengs renne dannet av smeltevann som har ført med seg sand, grus og stein opp mot hullet i Torghatten. Lokalitet 2, se kart s. 7. Foto: Per Tore Fredriksen. Øverst høyre: Plastisk skurt bergoverflate (lokalitet 2, se kart s. 7), som viser at isen har skurt helt opp til Torghattenhullet med stor kraft. Foto: Per Kåre Hatten. Nederst venstre: Plastisk skuring inne i selve Torghattenhullet, lokalitet 3, se kart s. 7. Punktet er kalt «bergknaus» i snitttegningen s. 5, og denne knausen er altså en del av berggrunnen og ikke en løs stein. Foto: Per Kåre Hatten. 6

med tykkelse på om lag 1000 m, som skled over og rundt Torghatten ut mot sokkelen, var en temperert isbre. Her kunne det forventes å finne plastiske skuringsformer og former dannet av sedimentførende smeltevatn under høyt trykk og høy hastighet. Former funnet langs stien og gjennom hullet På østsiden av Torghatten, like ved stien opp mot hullet, er det på to steder i bergoverflater funnet plastisk skurte former (p-former) henholdsvis 40 og 100 m over dagens havnivå. Inne i hullet er knausen av fast fjell tydelig plastisk skurt. Den vertikale sideveggen mot nord samme sted, har et om lag 50 kvadratmeter felt som også ser ut til å ha vært plastisk skurt. To jettegryter i 38 meters høyde, henholdsvis om lag 2 og 3 m i diameter og dybde, samt en slyngende renne sidelengs i en vertikal bergeskrent, ligger like ved. En lignende slyngende sidelengs renne er funnet i et bratt, plastisk skurt fjellparti i om lag 100 meters høyde og 30 m fra hullet. Kart med antatt bevegelsesretning for is og smeltevann som har erodert ut hullet i Torghatten. Tallene 1, 2 og 3 representerer lokaliteter av særlig interesse nevnt i teksten og der det er blitt tatt bilder. Grafikk: Ernst Høgtun. Oppsummering Plastisk isskurte former (p-former) i bergoverflater er funnet langs stien og inne i hullet gjennom Torghatten. Også en kraftig drenering av smeltevatn mellom isdekket og berggrunnen har formet jettegryter og sidelengs slyngende renner i bratte plastisk skurte partier. Disse prosessene har foregått under siste istid og har sannsynligvis hatt en dominerende effekt på dannelsen av hullet. Om lag 60 m innover i hullet fra vest har stormbølger fra Nord- Atlanteren, 100 m over dagens havnivå, sannsynligvis hatt en minimal effekt på utformingen av hullet. 1,2,3 Torghatten 258 3 200 m 100 m Plastisk isskuring/p-form Vannstrøm/jettegryte/kanal Is og vann Lokaliteter 2 200 m 1 At plastisk is og smeltevann har hatt den sterkeste påvirkningen på hullet i Torghatten, er en helt ny oppdagelse. Torghatten er foreslått ført opp på den nasjonale liste over unike naturlandskap som er av stor interesse for turister. Hva med en vurdering i forhold til UNESCOs verdensliste? l Litteratur: Dahl, R. 1965: Plastically sculptured detail forms on rock in northern Nordland, Norway. Geogr. Ann. Ser. A47, 83 140. Ottesen, D. & Rise, L. 2006: Isstrømmer formet sokkelens øverste lag. Geo-magasin for geomiljøet. 9. årgang nr. 6, 16 22. Forfatterne: Jakob Johan Møller er professor emeritus i kvartærgeologi ved Tromsø Museum. E-post: Jakob.Moller@tmu.uit.no Per Tore Fredriksen er naturgeograf og jobber nå blant annet med geoturisme. E-post: pfre@c2i.net 7

Sagnet om Torghatten Nord i Hålogaland satt to mektige konger: Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger: Vågakallen sin ulydige sønn Hestmannen, og Sulitjelmakongen sine syv viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøya var. En kveld får Hestmannen se Lekamøya og de syv søstre bade i sjøen ved Landego. Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya, som han beslutter å røve ved høgstnatt. Til hest i full rustning, med bølgende hjelmbusk og kappen slengt om de sterke skuldre, jager han sørover på sitt midnattsritt. Jomfruene oppdager ham og flykter i all hast til de ikke orker mer. De syv søstre oppgir flukten og kaster seg ned ved Alstahaug. Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Sømnafjellene ved Brønnøysund står og iakttar den ville jakt. Da nærmer dagen seg med gylne skyer. Sømnakongen ser den skuffede beiler legge pil til buen, men da slenger han sin hatt i veien og redder Lekamøya. Ti piler suser fra strengen i samme stund og går så vidt gjennom hatten som faller ned ved Torgar, akkurat idet sola renner. Alt blir til stein. Kilde: Opplysningsskilt ved parkeringsplass nedenfor Torghattenhullet. Tegning: Bård E. Valberg. 8

Spyfluer og tørrfiskproduksjon Anders Aak I Soot-Ryens makkflueprotokoll fra 1919 står det: «i 1883 var der et stort makkaar; al fisk i Finnmarken blev opspist.» Dette viser at spyfluene har herjet i nord i over hundre år. Tørrfisknæringen har sett seg lei på problemet som påfører dem et årlig økonomisk tap i milionklassen, og de forbereder seg nå til kamp mot spyfluene. Et problem som alltid har vært der Tørrfisk er en viktig del av nordnorsk historie. Eksport av dette særegne produktet har bidratt til både rikdom og vekst, og produksjonen har i høy grad påvirket landsdelen på en positiv måte. Dessverre er det ikke enkelt å produsere mat på denne måten. Ved utendørs tørking er det mange problemer man kan møte på. Et stort og viktig problem er spyfluer. Helt siden den første skreien ble hengt til tørk, har man opplevd at fluene legger egg og har larveutvikling i fisken. Dette har selvsagt bekymret produsentene og har alltid påført dem et sviende økonomisk tap. Allerede i 1920-åra ble det Rødkinnet spyflue (Calliphora vicina). Tørrfiskprodusentenes hovedfiende. Illustrasjon, Hallvard Elven. satt fokus på problemet, og man var interessert i å redusere skadeomfanget. Tron Soot-Ryen, som da jobbet som konservator på museet i Tromsø, foretok de første entomologiske undersøkelser i forbindelse med tørrfiskproduksjon. Han var da i kontakt med en rekke produsenter og utførte sitt arbeid over hele landsdelen. Soot-Ryens viktigste bidrag var en beskrivelse av fluenes biologi knyttet til tørrfiskproduksjonen. I tillegg til observasjoner og samtaler med produsentene utførte han klekkeforsøk på museet, samt enkle felteksperimenter med kjemisk bekjempning. Den kjemiske behandlingen virket lovende, og denne tråden ble derfor tatt opp av Lauritz Sømme på 1960-tallet. Han gjennomførte omfattende eksperimenter med kjemisk behandling av fisk for å unngå egglegging. Dette viste seg å være en mulig løsning for produsentene, men metoden var arbeidskrevende, og effekten var variabel. Kjemikaliene brytes ned og vaskes bort av vær og vind, og man kan kun benytte små mengder gift, siden man må unngå pesticidrester i fisken. Problemet var derfor et godt stykke unna å være løst, og det svirret fortsatt store mengder fluer rundt tørrfiskhjellene. 9

Begge de to forskerne som har arbeidet med problemet, nevner den enorme mengden spyfluer som observeres ved tørrfiskhjellene på våren og om sommeren. Soot-Ryen påpekte at en begrensning av fluebestanden ville være gunstig, og Sømme fanget store Tron Soot-Ryen Tron Soot-Ryen (1896 1986) var konservator på Tromsø Museum fra 1921 til 1959. Som vi har sett i denne artikkelen, startet han opp «makkflueundersøkelsene». Han var født i Drammen og studerte i Trondheim og mengder spyfluer ved hjelp av feller med fisk som åte. Han mente også at dette kunne være en mulig løsning for å begrense fluebestanden i nærheten av selve produksjonsområdet. Kristiania, og var en allsidig zoolog. I Nord-Norge samlet han stor mengder insekter til museets samlinger, særlig innen gruppen Diptera (fluer og andre såkalte tovinger). Under andre verdenskrig okkuperte tyskerne Tromsø Museums daværende bygninger, og Soot-Ryen gjorde en stor innsats for å få flyttet ut magasinmaterialet til sikre lokaler. Insektsamlingen ble for eksempel lagret på en låve i Malangen under hele krigen, slik at både hans eget materiale og den øvrige insektsamlingen er intakt den dag i dag. Soot-Ryen var som nevnt allsidig i sitt fag, og han jobbet også med oseanografi, T.h.: Originalprotokollen for Soot- Ryens undersøkelser av makkfluer er fremdeles intakt, og man kan der i detalj lese hvordan han tenkte og arbeidet. En artikkel ble publisert som følge av prosjektet: Soot-Ryen, T. 1925. Makkflueundersøkelsene. Aarsberetning vedkommende Norges Fiskerier, Hefte1, side 1 11. T.v.: Soot-Ryen var den første entomologen som jobbet med spyflueproblemene i forbindelse med tørrfiskproduksjon. Foto: Tromsø Museum Universitetsmuseet. Tørrfiskforum og mange av produsentene i Lofoten har nå tatt initiativet til å gjennomføre et bekjempningsprosjekt i stor skala, der man ønsker å benytte fellefangst for å begrense fluebestanden. Forundersøkelser har allerede blitt marinbiologi og ornitologi. Han ble en verdenskapasitet på marine skjell (muslinger) og etterlot seg en stor skjellsamling fra hele verden på Tromsø Museum. Han publiserte en stort antall vitenskapelige artikler. 10

gjennomført i 2005, og selve bekjempningen skal nå strekke seg over en fireårsperiode fra 2006 til 2010. Hvorfor skaper spyfluene problemer? Spyfluer er vanlige i nesten alle miljøer og finnes over hele verden. Mer enn 1000 arter er beskrevet, og ca. 50 av disse finnes i Skandinavia. De enkelte artenes utbredelse kan variere, men de vanligste vil man finne over nesten hele Norge. Spyfluene er mest aktive om sommeren, men man kan også se fluene tidlig på våren og sent på høsten. Voksne spyfluer legger små og avlange egg i klumper eller hauger, og de klekker som regel innen et døgn. Larvene tar til seg næring og vokser seg raskt gjennom tre larvestadier. Når larvene er ferdig utviklet, søker de vekk fra maten og oppsøker et beskyttet sted der de forpupper seg. Puppene er tønneformet og fra rødbrune til nesten helt svarte. Ut fra puppene klekker de voksne individene, som etter kjønnsmodning kan pare seg og starte en ny generasjon. I naturen har de fleste spyfluene sin larveutvikling i kadavre, men enkelte arter kan også utvikles i råtnende plantemateriale eller i sår og skadet vev hos levende dyr. Voksne individer lever normalt av den samme næringen som larvene, men trenger i tillegg karbohydrater som en ren energikilde. De kan derfor observeres sittende i blomster, der de tar til seg nektar. I skog og mark spiller spyfluene en viktig rolle som naturlige nedbrytere og er med på å fjerne døde dyr. Spyfluene kan lukte seg frem til et kadaver på lang avstand. De er meget gode til å fly og har evnen til å spre seg utover store områder på jakt etter et egnet sted for egglegging. Siden de fleste spyfluene aktivt søker opp et kadaver for å få lagt sine egg, skulle man tro at det ville være umulig å henge fisk utendørs. Både Soot-Ryen og Sømme påpeker at det å henge fisk på sommeren er gambling med høy risiko. Da er flueaktiviteten stor og skadeomfanget tilsvarende. Tørrfiskproduksjonen foregår i dag tidlig om våren. Fisken henges i februar/mars og tas ned igjen i løpet av mai. På denne måten unngår man periodene med størst flueaktivitet, og man begrenser skadene. Til tross for dette kan man i Livssyklusen til den rødkinnete spyfluen ved tørrfiskhjeller. Egglegging foregår tidlig på våren, og larvene forlater normalt fisken i løpet av mai. Puppenes klekketidspunkt styres av temperaturen og et eventuelt hvilestadie (såkalt diapause) hos prepuppene. Kjønnsmodning, paringstidspunkt og eggutvikling vil være regulert av fluenes aktivitetsnivå ved forskjellige temperaturer. Tegning: Anders Aak. dårlige år komme opp i så mye som 20 % skade. Man har tidligere antatt at det i hovedsak er to arter som gjør skade på tørrfisken: tørrfiskspyfluen (Calliphora uralensis) og rødkinnet spyflue (C. vicina). Under forundersøkelsene til det nylig startede bekjempningsprosjektet viste det seg imidlertid at alle larvene som ble samlet inn fra tørrfisk, tilhørte den rødkinnete spyfluen. Denne arten kan overvintre som voksen og utvikler seg ved lave temperaturer. Spyfluenes evne til å lukte seg frem til kadavre gjør at de fleste individene som våkner til liv etter vinteren, vil være i 11

stand til å lokalisere den nyhengte fisken. Noen milde dager på våren kan derfor være nok til at man får omfattende skader. Reduksjon av spyfluebestanden i Lofoten Prosjektet som nå er i gang, vil forsøke å benytte fluenes sterkeste kort mot dem. Spyfluer lever i en verden med begrensede ressurser. De er helt avhengig av raskt å finne et egnet eggleggingssted for å sikre seg avkom som kan føre genene videre. Dette har gjort at fluene har utviklet en fantastisk luktesans som gir dem muligheten til å lokalisere kadavre på lang avstand. Fluene lukter med antennene og flyr mot vinden til de når frem til det døde dyret. Spyfluehode (C. vicina) koblet til elektrofysiologisk utstyr for måling av antennerespons. Foto: Anders Aak. Flyktige kjemiske forbindelser som frigjøres fra kadaveret, er sentrale for fluenes navigering. Denne typen stoffer kan derfor benyttes i feller for å lure fluene til å tro at det er noe å hente i nærheten. Kombinerer man dette med det velkjente ruseprinsippet, har man en effektiv felle som spyfluene kryper inn i, men ikke kommer ut av. Prosjektet har som mål å identifisere flere av disse flyktige stoffene fra kadavre, slik at de kan benyttes til å lage en superattraktiv blanding som vil være helt uimotståelig for spyfluene. For å klare dette bruker man elektrofysiologiske målinger koblet sammen med gasskromatografisk separering av luktstoffer. Ved å koble elektroder på insektsantennene kan man måle og registrere fluenes respons på de enkelte stoffene. Stoffer som utløser en tydelig reaksjon, kan deretter testes på levende fluer i vindtunnel for å sikre at de faktisk fungerer som et lokkemiddel og gir den ønskede attraksjonen. Massefangst av insekter i bekjempingssammenheng er krevende. Bestanden må begrenses nok til at man får en effekt i form av redusert skade, og man er avhengig av at skadedyrsbestanden ikke klarer å reise seg igjen. Arne C. Nilssen og hans kollegaer observerte på begynnelsen av 90-tallet at tørrfiskspyfluer i Finnmark ble tiltrukket av dimetyl-trisulfid. Dette stoffet blir nå benyttet i det pågående prosjektet i Tørrfiskproduksjon på Værøy. De to felletypene som benyttes i prosjektet (limfeller og rusefeller), er innfelt i nedre venstre hjørne. Foto: Anders Aak. 12

Lofoten. Produsentenes hovedfiende, den rødkinnede spyfluen, blir tiltrukket av dimetyl-trisulfid på samme måte som tørrfiskspyfluen, og store mengder fluer ble fanget i 2005 og 2006. I tillegg til luktfellene benyttes gule limfeller som tiltrekker spyfluene ved hjelp av farge og får dem til å sette seg fast i klisteret. Disse fellene er effektive svært tidlig på våren, og de kan derfor være med på å redusere skaden direkte. Fangst med rusefeller i løpet av våren, sommeren og høsten vil trolig virke forebyggende siden de kan bidra til å redusere fluebestanden i sin helhet. Prosjektet skal strekke seg over fire år, og i løpet av denne perioden vil man følge populasjonsutviklingen nøye og sammenligne områder med og uten bekjempning. Den rødkinnete spyfluen er forholdsvis grundig studert med tanke på utviklingstider hos larvene. Dette skyldes at det er en viktig art innen rettsentomologi (der for eksempel størrelsen på insektlarver blir brukt til å tidsfeste et mord). Den er også relativt enkel å holde i laboratoriekultur og har vært brukt som modell i studier av hvordan ulike daglengder påvirker livssyklusen. Man vet derimot mindre om hvordan livssyklusen er under de gitte forholdene i Lofoten. For å lykkes med massefangsten og en reduksjon av bestanden er man nødt til å studere fluene i deres rette miljø. Spesielt antallet generasjoner per år, overvintringsstrategiene og tidspunktet for egglegging vil det være viktig å få oversikt over. Da kan man rette tiltakene mot fluene der det rammer dem hardest. Mye tyder på at det kun er én eller to generasjoner av rødkinnet spyflue per år i Lofoten, og at de fleste av fluene overvintrer som voksne. Hvis dette viser seg å være tilfelle, vil fangst på høsten spille en viktig rolle i selve bekjempningsstrategien, siden fluene som flyr sent på året, er de samme som legger egg på fisken på vårparten. I tillegg vil få generasjoner per år muligens hindre at fluebestanden raskt kan slå seg opp igjen. Det er fortsatt en lang vei å gå, men interessen og entusiasmen rundt prosjektet er stor, og produsentene ser nå sitt snitt til å få gjort noe med et problem som har brydd dem i århundrer. Hvis man lykkes, vil dette gi en særdeles god gevinst, og man kan forvente en mer stabil inntjening i bransjen. Det er derfor lagt inn mye ressurser i prosjektet, og mange tørrfiskprodusenter deltar aktivt i bekjempningen. Produsentenes brede erfaring og innsats, i kombinasjon med grundig forskning, vil forhåpentlig gi oss svaret på om det er mulig å få gjort noe med flueproblemet i nord. l Forfatteren: Anders Aak er stipendiat ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt folkehelseinstitutt Avdeling for skadedyrkontroll. E-post: anders.aak@fhi.no T.h.: Nylagte spyflueegg på fersk fisk. Foto: Arne C. Nilssen. T.v.: Rødkinnet spyflue på tørrfiskhjell i Sørvågen i Lofoten. Foto: Anders Aak. 13

12. mars, død eller levende Rob Barrett Andre sier 25. mars. Uansett, det er da ifølge sagnet at tjelden skal være på Loppasand, død eller levende. Og med tjeldens ankomst innledes det tre hektiske måneder med kontinuerlig fugletrekk mot nord. Da våkner naturen til liv etter en lang vinter, og da begynner fugleinteresserte å følge med på fuglenes ankomst i landsdelen. Spør vi en tromsøværing om hvor mange slags fugl som finnes her nord, er svaret som oftest «tre kråke, måse og småtitting». Men etter at vedkommende har tenkt seg om, ville antallet kanskje øke til 20 30. At det faktisk er observert mer enn 280 arter i landsdelen, og at nesten 200 av disse har blitt funnet hekkende nord for polarsirkelen, er det få som har drømt om! Til og med om vinteren, da de fleste fuglene har tatt til vett og flyttet sørover, kan vi lett finne 50 60 arter som er igjen her nord. At de klarer seg gjennom den tjukkeste mørketida, er nesten et under, men så lenge de finner mat, overlever de. Det er ikke, som mange tror, kulda som tvinger fuglene sørover. Fuglenes fjærdrakt er som en ekte «dyne» å regne, og gir en meget effektiv beskyttelse. Det er kun når det er lite mat å finne om vinteren at de blir tvunget til å flytte til bedre jaktmarker. For mange er det imidlertid mat nok her nord i hvert fall for de som eter frø, bær, åtsel, fisk og andre sjødyr. Vi må heller ikke glemme det som menneskene etterlater seg eller gir fra seg. At vi gjennom vinteren holder et «kunstig» liv i mange måser og kråker som finner mat langs kaiene og midt i byen, og i mange småfugl som meiser og spurv gjennom vår mating på fuglebrett, et det liten tvil om. Polarsniper trekker gjennom Nord- Norge på vei fra overvintringsområdet rundt Nordsjøen til hekkeområdet på Grønland og i NØ Canada. De dukker plutselig opp i store flokker på bløtbunnsfjæra i blant annet Balsfjord og Porsangerfjord tidlig i mai og forsvinner like plutselig to tre uker senere. Foto: Espen Bergersen. 14

Men så kommer våren Kort tid etter at sola kommer tilbake, begynner naturen (og vi!) å våkne, og allerede i slutten av februar eller tidlig i mars er de første trekkfuglene tilbake. Først på plass er tjeld, fiskemåse, stær og snøspurv og velkommen skal de være. Tjeldens plystrende tu-pii, tu-pii i fjæra får alltid mye oppmerksomhet, og oppnår ofte et førstesides oppslag i lokalavisen. Den er som en start på eventyret som vil utfolde seg, med sola som stiger og nye fugler som kommer i løpet av de neste to-tre måneder. Fugletrekk i nord en invitasjon til å bli med som feltassistent I 2003 lanserte Tromsø Museum Universitetsmuseet et nettsted hvor publikum kan delta i vår registrering av fugletrekk til Nord-Norge. Tilgangen til nettstedet finnes på museets hjemmeside http://www.imv.uit.no. Her har vi laget et opplegg som gir en kort innledning om fugletrekkets mysterier og en invitasjon til å delta i prosjektet gjennom en rapportering av ankomstdatoene hos 19 vanlige trekkfugl. Hver vår lages det ukentlig kart for hver av de 19 artene som viser alle observasjonene som vi mottar fra publikum. På denne måten håper vi å vekke interessen for fugl og vise at selv en enkelt «Men hvorfor blir ikke fuglene sørpå?», spør mange. «Det må da være mer behagelig å oppholde seg i Afrika eller Sør-Europa enn å flytte til en typisk nordnorsk sommer?» Jo, hvis det var mat nok, ville de nok ha holdt seg sørpå. Men hvis alle fuglene ble der sør, ville det fort bli stor konkurranse om både mat og hekkeplasser, noe som det er mer enn nok av her nord. Tenk på alle myggene og bjørkemålerne som vi plages med for småfuglene er de kjempemat! Det ganske enkelt «lønner seg» for en liten fugl å reise nordover hvor den kan finne gode hekkeplasser og mat nok til å fôre ett eller kanskje to ungekull. observasjon er en viktig brikke i et større prosjekt. Museumslæreren er også trukket inn i prosjektet med en tilrettelegging av dette for skolene på de ulike klassetrinnene. På nettsidene er det lagt ut informasjon om når vi kan forvente at de enkelte artene ankommer landsdelen, hvorfor fugl trekker, hvordan fugletrekk ble oppfattet før i tiden, hvordan fugl finner veien, og trekkrutene fuglene bruker. Det finnes også en beskrivelse av de 19 artene og en oppsummering av tidligere års trekk. Oppskrift på bygging av Å kikke på trekkfugl om våren er populært for både store og små. For å kunne se og bestemme fuglene er det lurt å ha med seg en kikkert eller teleskop og en god fuglebok. Foto: Jan Henriksen. Nordlendingene har alltid vært opptatt av trekkfuglenes tilbakekomst, og det finnes i kjøkkenskuffer på gårdene omkring mange lister med observasjoner av den første stær eller linerle. Siden midten av 1970-tallet har Tromsø Museum samlet inn slike opplysninger, først fra medlemmene i fugleforeningen (Norsk Ornitologisk Forening) som ble oppfordret til å rapportere datoene for de enkelte trekkfuglene i Troms, og senere fra det øvrige publikum gjennom en oppfordring til å delta i dette arbeidet gjennom museets nettsider. Siden 2003 har det sistnevnte gitt et viktig supplement til dataene som fugleforeningen har samlet inn. Disse dataene har blitt systematisert og lagret på fuglekasser er også å finne. Vi har mottatt mange positive tilbakemeldinger om arbeidet, og prosjektet har hvert år resultert i flere hundre fugleobservasjoner fra hele Nord-Norge. Gjennom dette får museet nå en enda bedre dokumentasjon på blant annet klimaendringens mulige effekt på landsdelens natur. 15

museet, og det foreligger nå en god dokumentasjon på fuglenes trekkvaner over en 30-års periode. En slik dokumentasjon er nå gull verdt i dagens diskusjon rundt mulige effekter av klimaendringene. Om det er slik at fuglene kommer tidligere om våren, slik som det er blitt bevist lenger sør, kommer vi tilbake til. Det starter i mars Først en kort beskrivelse av hvordan vårtrekket arter seg her nord. Som nevnt er de tidligste artene tjeld, stær og snøspurv. Så kommer fiskemåse, vipe, skjærpiplerke, gravand, hettemåse og storspove ikke lenge etter. Disse artene er tilbake i løpet av mars og tidlig april, mens det ennå er vinter her nord. Marka er dekket med snø, og mattilgangen til fugler flest er begrenset. Men karakteristisk for disse tidlige artene er at de alle kan finne mat i fjæra. De kan med andre ord overleve mer eller mindre uavhengig av snømengden eller været forøvrig. Noen individer av alle disse artene overvintrer til og med i landsdelen. Ved å bli her nord hele vinteren vil de som overlever oppnå fordelen overfor de som trekker sørover med å få førstevalget på territorier og reirplass. Dermed vil de ofte bli de første til å skaffe seg en make og sette i gang hekking. En tidlig hekking øker sjansen for at ungene overlever i reiret og blir flygedyktige. Blant de tidligste artene som ankommer Nord-Norge er det interessant å observere gravand (se baksidebildet i dette heftet). Den er en forholdsvis ny art for landsdelen, og det kan tenkes at nettopp denne tidlig ankomsten gir den en fordel overfor andre ender som ankommer landsdelen senere når det gjelder etablering av reirplass. De fleste av våre trekkfugler kommer hit for å hekke i regionen. Et unntak er snøspurven som dukker opp i mars. Snøspurven overvintrer i området rundt Kaspihavet, og de fleste er bare innom oss på trekket videre til Nordøst- Blåstrupens fargerike fjærdrakt er ikke til å ta feil av! I tillegg har den en usedvanlig vakker sang full av improvisasjoner, imitasjoner, trilling og bjellelignende motiver. Blåstrupen har to overvintringsområder, enten i Afrika eller i Pakistan og NV India. Om våren ankommer den Troms midt i mai. Foto: Geir Rudolfsen. 16

Grønland. De stopper her for å ete og fete seg opp før den siste etappen over Norskehavet, noe de må ha gode fettreserver for å klare. Et annet eksempel er kortnebbgåsa som opptrer i stort antall i mai, ikke minst i Lofoten og Vesterålen, hvor de etter å ha fløyet nordover fra Danmark, raster og eter i flere dager eller uker før de legger ut på flukt videre opp til Svalbard. Et tredje eksempel er polarsnipa, som samler seg i store flokker i fjæra i Balsfjord eller Porsanger etter å ha fløyet nesten 2000 km uten avbrudd fra Nordsjøen. Her blir de i noen uker mens de legger på seg reserver nok til neste tur også den til det nordlige Grønland og NØ Canada, nesten 3000 km unna, som de flyr «non stop»! I mai skjer det Gjennom våre registreringer ser vi at i starten er ankomsten av trekkfuglene rolig. Selv etter vel seks uker, det vil si midten av april, er mindre enn en fjerdedel av alle artene på plass. Men så øker takten betraktelig, den nesten femdobles, slik at så godt som alle er på plass i løpet av de neste 5 6 ukene og innen den første uka av juni. Den raske økningen i antall nye arter mot slutten av april og tidlig i mai faller sammen med den siste snøsmeltingen, en minking i nedbørsmengde og økningen i temperatur, som alt fører til at naturen får virkelig fart på seg. Løvet spretter, småkrypene våkner og insektene klekker. Da er det liv laga for småfuglene, og at så mange fuglearter plutselig kommer samtidig, tyder på at en klimaterskel nås mot slutten av april. Fuglene vil egentlig gjerne komme så tidlig som mulig, for å øke sjansen til å erobre de beste hekkeplassene og de sprekeste makene. På denne måten vil de øke muligheten for en vellykket hekking, ja kanskje få frem to ungekull i løpet av den korte nordnorske sommeren. Men en tidlig ankomst må oppveies mot mulighetene til å overleve det dårlige været som vi kan ha i mars og april. Da er mattilgangen usikker, og fuglene kan lett få problemer med å holde kroppsvarmen, noe som vanligvis er enklere i mai. Det er ikke plass her til å liste opp i hvilken rekkefølge alle trekkfuglene kommer, men en liste over mer enn 70 arter kan du finne på våre nettsider på http://www.imv.uit.no/trekkfugl/rekkefo elgen.html Øverst: Utvikling av vårtrekket i Troms de siste fem årene (tynne streker) sammenlignet med gjennomsnittet (blå strek). Kurvene viser hvordan trekkforløpet hos 62 fuglearter har de fem siste årene vært nesten en uke tidligere enn vanlig. Nederst: Værdata fra Tromsø viser at snøen forsvinner i løpet av mai samtidig som nedbørsmengden minker og temperaturen øker. Dette gir gode livsbetingelser for mange av våre trekkfugl. Antall arter Temperatur ( C) De to siste artene (med klar margin) på lista er hagesangeren og sivsangeren. Disse dukker vanligvis opp mot slutten av mai/tidlig i juni. Dette er nesten tre uker etter at slektningen løvsangeren, som også overvintrer i Sør-Afrika, har nådd landsdelen, og en måned etter gransangeren, som har litt kortere trekkvei fra landene rundt Middelhavet og i Nord-Afrika. To arter knyttet til våtmark, knekkand og temmincksnipe, overrasker kanskje med sin sene ankomst i siste halvdel av mai, men disse har da også en lange trekkrute fra henholdsvis tropisk Afrika og sentral- Afrika. 70 60 50 40 30 20 10 0 25. feb. 10 5 0-5 80 60 40 20 0 Snødybde (cm)100 7. mars Januar Gjennomsnitt 2002 2003 2004 2005 2006 17. mars Februar Mars 27. mars April 6. april Mai 16. april Juni 26. april Juli 6. mai August 16. mai September Oktober 26. mai November 5. juni Desember 17

Er trekket påvirket av klimaet? Det er stor variasjon i ankomstdato fra år til år, men med en nesten 30 år lang dataserie kan vi se et visst mønster. Våre data viser blant annet hvordan lokaltemperaturen påvirker vårtrekket. Ved å se på gjennomsnitts ankomstdato hos et utvalg av arter og gjennomsnittstemperaturene i mars-mai, avdekker vi en klar sammenheng mellom ankomst og temperatur. Trekket var for eksempel veldig sent i 1981, 1996 og 1997 da temperaturene var lave, men i 1989 og i de siste fem årene ankom halvparten av artene allerede innen midten av april. Med andre ord, dess lavere temperaturen er om våren, dess senere kommer fuglene. Ikke så overraskende kanskje, men så vidt jeg vet, er dette en av de få 13. mai Ankomstdato 8. mai 3. mai 28. april 23. april 2005 2006 2003 18. april 2004 1989 14. april -1-0,5 0 0,5 1 1,5 2 2,5 3 3,5 Vårtemperatur ( C) 18 15. mai 10. mai 5. mai 30. april 25. april 20. april 1997 1981 1996 15. april 1980 1985 1990 1995 2000 2005 J såkalte fenologiske dataserier som her nord viser en slik sammenheng. Til tross for de store variasjonene i ankomstdato fra år til år, ser det også ut som om trekkfuglene kommer tilbake tidligere etter hvert som årene går. Dette kan vi vise på to måter. Den ene er å se på det årlige trekkforløpet i forhold til gjennomsnittet, det vil si hvor mange arter som er registrert til en hver tid i løpet av våren. Den andre er å se på gjennomsnittlig ankomstdato for en rekke arter fra år til år. I de siste årene viser begge en klar tendens til at fuglene nå kommer tilbake tidligere enn før. Dette er mest sannsynlig en reaksjon på global oppvarming, men det som er interessant er at de temperaturmålingene som utføres av for eksempel Vervarslinga for Nord-Norge, kun viser en liten antydning til økning i temperatur om våren. Dette betyr at trekkfuglenes tidlige ankomst de siste Øverst: Det er en klar sammenheng mellom trekkfuglenes ankomsdato og vårtemperaturen i Tromsø. Figuren viser gjennomsnittene for 31 arter, 1980 2006. Vårtemperaturen er gjennomsnittstemperaturen for mars, april og mai. Nederst: Her ser vi hvordan gjennomsnittsdatoen for førstegangs observasjon av 31 arter i Troms er blitt gradvis tidligere og tidligere siden 1980 til tross for store variasjoner fra år til år. årene ikke utelukkende kan tilskrives en økning i den lokale temperaturen. Det må finnes andre forklaringer men hva? Er det en sammenheng med fremskyvningen av vårtrekk her nord med tilsvarende fremskyvninger lenger sør i Europa? En rekke studier i Storbritannia, Danmark, Sverige og andre europeiske land viser nemlig at også fuglene der kommer tidligere og tidligere. En kompliserende faktor er at våre trekkfugler følger to hovedruter på vei nordover. Noen trekker nordover langs kystene av Vest-Europa, mens de fleste småfuglartene kommer lenger østfra og følger en rute nordover langs Østersjøen og så mot nordvest over fjellovergangene ved for eksempel Skibotndalen, Dividalen og Sørdalen til Troms, eller videre nordover mot Øst-Finnmark. Dette betyr at vi må ta hensyn til to forskjellige temperatur- og klimaregimer når vi skal se på trekktidene i forhold til vær og vind. En annen ting som vi må ta i betraktning er forskjellen mellom fugl som trekker fra fjerntliggende vinterområder, for eksempel tropisk Afrika, og de som overvintrer mye nærmere Norge, for eksempel i Vest-Europa eller rundt Nordsjøen. Det er nemlig vist at fugl som trekker fra Sentral-Afrika, også begynner trekket tidligere enn før, noe som kan være uavhengig av været i Europa og kanskje heller er en respons på klimaendringer lenger sør. For å kunne avgjøre hva det er som påvirker trekktiden her nord, er vi avhengig av lange tidsserier. Dette betyr at vi må fortsette å samle fugle-

trekkopplysninger, og jeg håper derfor at så mange som mulig vil delta videre i det som etter hvert har blitt en meget spennende og verdifull undersøkelse. l Litteratur. I Ottar nr. 233 «Naturen på flyttefot» (utgitt høsten 2000) finner man flere opplysninger om hvorfor fuglene trekker, hvor de trekker og hvordan de finner veien se Karl-Birger Stranns artikkel «Fugletrekk i Nord-Norge». Anbefales! En mer vitenskapelig analyse av trekkfugldataene fra Nord-Norge er oppsummert i to artikler, én på engelsk i tidsskriftet Bird Study 49 (2002, s. 270 279) og én på norsk i Norsk Ornitologisk Forenings tidsskrift Vår Fuglefauna 26 (2003, s. 11 15). Forfatteren: Rob Barrett er marinbiolog og førsteamanusensis ved Fagenhet for zoologi, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Han er også medlem av Troms avdeling av Norsk Ornitologisk Forening, som har samlet inn mange tusen observasjoner av trekkfugl i landsdelen siden 1970-tallet. E-post: Rob.Barrett@tmu.uit.no De fleste av våre trekkfugler forlater landsdelen om vinteren. Det finnes imidlertid enkelte arter som kommer hit for å overvintre, enten hvert år, som for eksempel fjærplytt, eller kun i enkelte vintrer. Sidensvans som avbildet her er en art som hekker hovedsakelig lenger øst i Europa og Russland, og overvintrer i Nord-Norge når det er mye rognebær å finne. Da vil de også oppsøke plasser hvor det er lagt ut mat til andre småfugl, og er særlig glad i overmodne epler. Foto: Karl-Otto Jacobsen. 19

20 Flygende pattedyr Karl Frafjord Sola er i ferd med å gå ned i den for Østen klassiske rødfarga horisonten. Vi aner bevegelse inne i hulegangen som etter hvert blir til en strøm av dyr, som ei mørk elv som bukter seg over himmelen og forsvinner i det fjerne. En million flaggermus er i ferd med å forlate hulen for å ta fatt på nattens jakt etter insekter. Et skrekkscenario for noen, en fantastisk opplevelse for andre? Flaggermus er pattedyr, men ikke «mus» i betydningen smågnager. Det er de eneste pattedyrene som kan fly, og med over tusen kjente arter er det den nest største pattedyrorden (Chiroptera) etter gnagerne. Flaggermus utgjør en fjerdedel av alle pattedyr, men vi vet likevel svært lite om dem og de er sjelden på ti-på-topp-lista over de mest populære dyr. Dette er nå i ferd med å forandre seg. Fra å være upopulære, små, anonyme og nesten usynlige dyr, er det nå mulig å lete etter og identifisere dem med et enkelt hjelpemiddel: «flaggermusdetektoren». Dette lille apparatet omformer for oss, uhørbare lyder fra flaggermus til hørbar lyd. Når én million bulldogflaggermus Tadarida plicata flyr ut av hulen i løpet av kort tid i skumringen, danner de et bølgende bånd av flaggermus over himmelen (Thailand). Mange rovdyr utnytter dette til å skaffe seg et måltid, som slanger, øgler og rovfugler (vi så en vandrefalk fange flere flaggermus). Foto: Karl Frafjord. Flaggermus bruker nemlig ekkolokalisering hele tiden når de flyr, de utstøter høyfrekvente lyder og lytter etter ekkoet. Når vi mennesker nå kan høre disse lydene, kan vi ikke bare lete etter flaggermus i mørke, men også ganske ofte identifisere arten. Dermed er de ikke lenger fullt så mystiske skapninger som vi bare kan ane mot nattehimmelen, og som er et fast innslag i alle skrekkfilmer. Store og små flaggermus Det finnes to hovedgrupper; megaflaggermus (storflaggermus) og mikroflaggermus (småflaggermus). Det er flere fundamentale forskjeller mellom disse to gruppene, og slektskapet mellom dem diskuteres fortsatt. Megaflaggermus finnes bare i tropiske områder av «den gamle verden», det vil si Afrika, Asia, Australia og Oceania. De mangler eller har i beste fall en «primitiv» sonar og lever mest av frukt og nektar. Om dagen henger de fleste i støyende kolonier i trær, og de går ikke i dvale. Denne gruppen har som navnet sier, de største artene. Den største kan veie 1,3 kg og ha et vingespenn på 1,5 meter. Snuten deres er relativt lang og hundelignende, så det vanligste navnet på dem er «flygehunder». Et annet navn er «fruktflaggermus» etter deres hovedføde. Flygehunder har store øyne og godt syn, og i enkelte trekk ligner øyet deres mer

på det vi finner hos primater enn hos mikroflaggermus. Dette har gjort at enkelte forskere tror at flygehunder og mikroflaggermus har oppstått uavhengig av hverandre, og at førstnevnte kan karakteriseres som «flygende primater». Alle genetiske studier indikerer imidlertid at de to gruppene har et felles opphav, og at ingen av dem er spesielt nært beslekta med primater. Det vil si at flaggermusvingen bare har oppstått én gang, men akkurat hvordan og hvorfor flaggermusene tok spranget ut i lufta, må vi foreløpig overlate til fantasien. Det mest nærliggende å tenke seg er at flaggermus utviklet evnen til å fly for lett å kunne flytte seg fra et tre til et annet, både for å unnslippe fiender og for å spare seg for mye klatring opp og ned langs trestammer. Mer enn 80 % av alle flaggermus er mikroflaggermus. Små, nattaktive dyr som bruker sonar for å orientere seg i omgivelsene og i sin jakt på byttet, som stort sett er insekter. Den minste er en thailandsk art som veier kun 1,9 g, mens de to største artene veier 175 g. Den ene av disse har fått navnet falsk vampyrflaggermus, men den lever av å jakte på Flygehunder tilbringer dagen oftest høyt oppe i et stort tre, gjerne samlet i store og støyende kolonier. Ungene fødes også oppe i trærne. Flygehunder har store øyne og godt syn, og lang snute og god luktesans. Her fra en koloni av «brilleflygehund» Pteropus conspicillatus midt i byen Cairns, Australia. Foto: Karl Frafjord. smådyr som mus og småfugler og er ikke en «vampyr!» Mikroflaggermus er utbredt i tropiske og tempererte områder over hele verden, men det er bare i Norge at det finnes faste bestander av flaggermus nord for Polarsirkelen. Selv om de fleste lever av insekter, finnes det noen som spiser frukt, nektar, pollen, fisk, andre smådyr (frosk, øgler, mus, småfugler, også andre flaggermus) og blod. Det er selvsagt de bloddrikkende artene som kalles vampyrer, og av slike finnes det kun tre arter som alle lever i Sør- og «Batman» flyr igjen? Om natten flyr flygehunder lange strekninger på leting etter frukt og nektar, og i tropiske skoger bidrar de stort til å spre frø og pollen. «Brilleflygehund», Australia (vekt 500 800 g). Foto: Karl Frafjord. Mellom-Amerika. To av dem drikker stort sett blod fra fugler, mens den tredje går på større pattedyr (kveg, hester, griser og lignende). De sniker seg innpå offeret om natta og lager et lite snitt i huden med de sylkvasse fortennene. Et antikoagulerende stoff i spyttet motvirker at blodet levrer seg, slik at de kan slikke det i seg. Siden alle vampyrflaggermus er små arter (ca. 30 g), er det ikke så store mengdene blod de får i seg 21