Høring om endringer i læreplaner for gjennomgående fag Engelsk Engelsk for døve og sterkt tunghørte Matematikk Naturfag Naturfag samisk Norsk Norsk for elever med samisk som førstespråk Norsk for døve og sterkt tunghørte - sendes ut på høring i februar 2013 Norsk tegnspråk - sendes ut på høring i februar 2013 Samfunnsfag Samfunnsfag samisk Høring om forslag til læreplan i Norsk for elever i videregående opplæring med kort botid i Norge Frist for å sende inn høringsuttalelse er 05.03.2013 Kontaktinformasjon Navn på høringsinstans * Høgskulen i Sogn og Fjordane Høringsinstansens e-postadresse (kun en e-postadresse i feltet) * post@hisf.no Hva slags høringsinstans Velg: * Høgskole Læreplan i engelsk Formål med faget syn på formålsteksten Endringene av ord og begreper gjør formålet mer presist Kommentarer til formål med faget
Hovedområder i faget hovedområdene Deling av hovedområdet "Kommunikasjon" til "Muntlig kommunikasjon" og "Skriftlig kommunikasjon" bidrar til å tydeliggjøre grunnleggende ferdigheter i engelsk Kommentarer til hovedområder i faget Grunnleggende ferdigheter i faget syn på tekstene om grunnleggende ferdigheter Tekstene tydeliggjør hva grunnleggende ferdigheter innebærer i faget engelsk Kommentarer til grunnleggende ferdigheter i faget Kompetansemål i faget kompetansemålene Kompetansemålene i engelsk uttrykker tydelig progresjon i muntlige ferdigheter Kompetansemålene i engelsk uttrykker tydelig progresjon i å kunne skrive Kompetansemålene i engelsk uttrykker tydelig progresjon i å kunne lese
Kompetansemålene i engelsk uttrykker tydelig progresjon i å kunne regne Kompetansemålene i engelsk uttrykker tydelig progresjon i digitale ferdigheter Kommentarer til kompetansemål i faget Generelle kommentarer til revidert læreplan i engelsk Læreplan i norsk Formål med faget formålsteksten Formålet med opplæringen i faget kommer tydelig fram Kommentarer til formål med faget Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) er ikkje nøgd med skildringa og legitimeringa av norskfaget som eit fag som skal gje allmenn kompetanse i og forståing for våre to norske skriftspråk, nynorsk og bokmål. Høyringsframlegget argumenterer for å gje allmenn opplæring i nynorsk berre ut frå ei instrumentell og individuell grunngjeving; at «mangfoldet er en ressurs for utviklingen av barns og unges språkkompetanse». Det som heilt manglar i føremålsavsnitta, er kollektive og samfunnsmessige legitimeringar for kvifor nynorsk er ein sentral del av norskopplæringa. Desse legitimeringane må knytast til overordna målsetnader i norsk språkpolitikk om offisiell jamstilling mellom dei to norske skriftspråka gjerne slik det dette er uttrykt i stortingsmeldingane Språk bygger broer (2008) og Mål og meining (2008). At bruk av to lingvistisk sett like skriftmål har positiv effekt for den samla språkkompetansen hjå individ, er dokumentert av mellom anna Mila Vulchanova ved NTNU (Gir flerspråklighet et fortrinn? Presentasjon på konferansen «Språkdagen 2012: Språket er det så nøye?», Språkrådet, Oslo 13.11.2012). Målet om generelle språkferdigheiter er ein viktig grunn til at me har sidemålsopplæring i Noreg. Men utvikling av instrumentelle dugleikar er ikkje det einaste målet for norsk skule, jamvel om omgrepet
grunnleggjande ferdigheiter frå LK06 somme tider vert tolka slik. Omgrepet er korkje spesielt nytt noko særnorsk, men er forankra i ein internasjonal debatt om utdanningskvalitetar. Det bør truleg kallast ei justert tilpassa omarbeiding av OECDs «definition of selected competencies» (DeSeCo). Vesentleg for OECDs forståing var fokuset på nøkkelferdigheiter, dvs. individuell og kollektiv meistring av språk, tekst og mediert kompetanse. Sentralt i denne tenkinga var at «selected competences» omfatta ein god del meir enn elementære tekniske utføringsferdigheiter (skills). Oppøving av elementære ferdigheiter er såleis å forstå som eit delmål. Nøkkelferdigheiter er derimot det langsiktige danningsmålet, det som bitt saman fem grunnleggjande ferdigheiter i eit samansett språkregister og ein variert tekstkompetanse. I det ligg det utfordringar til norsk utdanningstenking generelt og til utøvarar av norskfaget spesielt (jf. Arne Apelseth: «som Drager i Luften med Haler af Voxseil og Sigiller», i G. Langfeldt og V. F. Moe (red.): Å lære å bli lærar, Rapport nr. 6, Høgskulen i Sogn og Fjordane 2011). HiSF ynskjer altså at læreplanen presenterer skrivekompetanse i nynorsk som ein dannande nøkkelkompetanse. Noreg fekk allereie frå 1890- til 1920-åra ein svært moderne og liberal statleg språkpolitikk, som har ivareteke det mest utsette språksamfunnet/språkgruppa og dermed òg den norske toskriftspråklegheita. Nynorsk og bokmål er eigne språktradisjonar, og den rettslege likestillinga er legitimert i forståinga av at båe språk er ein kulturell verdi for kvart av de to språkbrukargruppene, og at dei samla er vårt viktigaste uttrykk for norsk identitet og soge. Opplæring i både nynorsk og bokmål er òg sentralt for at nynorskbrukarar skal kunne gjere bruk av sine språklege rettar, og for at nynorsk skal kunne brukast og vere synleg som bruksspråk i alle deler av samfunnet. Nynorsk og bokmål, samiske språk og kvensk, andre nasjonale minoritetsmål og nyare, innvandra språk og mange ulike talemålsvarietetar, gjer Noreg til eit fleirspråkleg samfunn. Dette er både ein kollektiv, kulturell ressurs og ein ressurs for våre individuelle språkkompetansar. Føremålsavsnitta bør dessutan tematisere situasjonen til elevar med nynorsk som hovudmål. Nynorsk vert nytta av færre menneske enn bokmål, og er mindre synleg i det norske samfunnet. Språksosiologisk kan det altså karakteriserast som eit minoritetsspråk/mindre brukt språk. Som minoritetsspråklege born i alle deler av verda, er nynorskelevene dermed mindre eksponerte for språket sitt enn majoritetselevane, i vårt tilfelle bokmålselevar. Dette kan gjere opplæring i hovudmålet nynorsk annleis enn opplæring i bokmål som hovudmål, kanskje særleg i språkskifteområda der nynorsken er pressa/utsett (dei såkalla randsonene). Skulen må ha eit spesielt ansvar for å gje elevar som har nynorsk som hovudmål, språkleg tryggleik og leggje til rette for at desse elevene held på språket sitt gjennom det 13-årige skuleløpet.
Hovedområder i faget hovedområdene Sammensatte tekster er en del av et utvidet tekstbegrep og bør fjernes som eget hovedområde Nye navn på hovedområdene tydeliggjør innholdet i hvert område Kommentarer til hovedområder i faget Grunnleggende ferdigheter i faget syn på tekstene om grunnleggende ferdigheter Tekstene tydeliggjør hva grunnleggende ferdigheter innebærer i norskfaget Kommentarer til grunnleggende ferdigheter i faget HiSF merker seg at høyringsframlegget meiner det å kunne skrive i norsk er «å ytre seg på en hensiktsmessig måte og kommunisere med andre ved å bruke skriftspråket.». Problemet med denne ytringa er termen skriftspråket i singularis, ein ordbruk som skyggjer for det faktumet at det er to norske skriftspråk som elevane skal kunne skrive hensiktsmessig på. Læreplanframlegget kan her tolkast som at skriving som grunnleggjande ferdigheit er det same som skriving i hovudmålet, altså bokmål for dei fleste. Ei slik tolking får støtte av at læreplanframlegget legg opp til at elevane skal meistre hovudmålet sitt betre enn sidemål: «det er forventet at elevene har et større og meir presist ordtilfang og behersker formverket noe bedre på hovedmålet enn på sidemålet.». HiSF meiner det er uheldig at den grunnleggjande ferdigheita skriving ikkje femner om sidemålet og vil difor at den innleiande setninga skal lyde slik: «Å kunne skrive i norsk, er å ytre seg på nynorsk og bokmål på en hensiktsmessig måte og kommunisere med andre ved å bruke begge skriftspråk.». Det som står i avsnittet si siste setning, frå «men det er forventet at», bør strykast.
Kompetansemål i faget kompetansemålene Endringene i de grunnleggende ferdighetene i kompetansemålene tydeliggjør progresjonen i aktiv lytting Endringene i de grunnleggende ferdighetene i kompetansemålene tydeliggjør progresjonen i muntlig kommunikasjon Endringene i de grunnleggende ferdighetene i kompetansemålene tydeliggjør progresjonen i utvikling av skrivekompetanse Endringene i de grunnleggende ferdighetene i kompetansemålene tydeliggjør progresjonen i ordtilfang og formelle språkferdigheter Endringene i kompetansemålene for nynorsk og bokmål er rimelige når det gjelder lesing Endringene i kompetansemålene for nynorsk og bokmål er rimelige når det gjelder mål som skal øke kunnskapen om de to norske målformene Endringene i kompetansemålene for skriveopplæringen er rimelige når det gjelder kompetansekravene til skriftlig hovedmål og sidemål Endringene som gjelder bredde og kompleksitet i kompetansemålene, skaper god
balanse mellom ferdigheter og kultur/dannelse i planen Endringene som gjelder bredde og kompleksitet i kompetansemålene, gjør kompetansemålene mer like i omfang og detaljeringsgrad Endringene som gjelder bredde og kompleksitet i kompetansemålene, gjør planen mindre omfattende Kommentarer til kompetansemål i faget HiSF meiner det er eit overordna problem at høyringsframlegget ynskjer ulike kompetansemål for sidemål og hovudmål. Reint praktisk medfører dette mange diffuse målformuleringar, som framstår som dårlege verkty for og i opplæringa. Til dømes skal ein etter Vg1 meistre «sentrale formkrav og uttrykksmåter på sidemålet», etter Vg2 skal ein «utrykke seg med et funksjonelt ordforråd og mestre sentrale formkrav på sidemålet». Kompetansemåla er òg problematiske av di dei berre snakkar om formell, lingvistisk kompetanse i det dei definerer språkkompetanse. Pragmatisk språkbrukskompetanse får ikkje vere med å definere språkmeistring i høyringsframlegget. Meir prinsipielle innvendingar går på kor rett det er å formalisere meistringsskilnader som fyrst og fremst kjem av språkleg maktasymmetri og kor mykje elevane møter dei ulike språka i kvardagen. Kanskje er det ikkje realistisk at bokmålselevar generelt sett meistar sidemål (nynorsk) like godt som dei meistar hovudmålet (bokmål). På same viset er det h ikkje realistisk at elevar med samisk som fyrstespråk meistrar hovudmålet sitt formelt like godt som elevar med bokmål som fyrstespråk. Dette har naturlegvis med språkeksponering og språkmakt å gjere. Læreplanane kan likevel ikkje stille lågare meistringskrav til elevar med samisk som fyrstespråk enn til elevar med bokmål som fyrstespråk. På same viset kan det ikkje vere naudsynt å sementere og formalisere skilnader i meistring av nynorsk og bokmål gjennom å gjere kompetansemål-formuleringane ulike. Formuleringane vil i alle høve måtte vere så generelle og dermed lite styrande for undervisninga at dei ikkje tener eit praktisk føremål, berre eit politisk: å gje sidemål mindre status enn hovudmål. Dersom læreplanen må uttrykkje noko om dette, vil det vere nok med ei generell formulering som seier at «ein ventar ikkje nøyaktig like god meistring i sidemål som i hovudmål» (jf. formuleringa i Udirs «Høyringsnotat om endringar i læreplanen i norsk», s. 4). HiSF vil understreke at språkmeistring òg handlar om tidleg eksponering, og vil rose høyringsframlegget som legg opp til tidlegare start med sidemål. Truleg kjem nynorskopplæringa for bokmålselevar i gang for seint i skuleløpet i dag, noko som kan forklare mykje av meistringsproblema og dei negative haldningane til nynorsken. Men HiSF vil òg gjere framlegg om nye
kompetansemål som byggjer opp under legitimeringa av elevane sitt møte med sidemålet, og som koplar sidemålsopplæringa til det at Noreg er ein fleirspråkleg stat og dei språkpolitiske konsekvensane dette har. Framlegg til nye kompetansemål: Etter 4. årstrinn: - Beskrive noen sentrale forskj mellom nynorsk og bokmål Etter 7. årstrinn: - Forklare bakgrunnen for skriftspråkene nynorsk og bokmål - Diskutere holdninger til kjente talespråksvarianter og til skriftspråkene nynorsk og bokmål. Etter 10. årstrinn: - Gjøre rede for fordelene ved flerspråklighet og de utfordringene som finnes i et flerspråklig samfunn. Etter Vg3: - Sammenligne situasjonen for bokmål og nynorsk med situasjonen til andre lignende språksituasjoner. - Diskutere hvordan språksosiologiske og språkpolitiske forhold i flerspråkssamfunn som det norske påvirker språkutviklinga. Vurdering i faget syn på alternativ 1 Gjeldende vurderingsordninger for standpunktkarakterer bør videreføres Gjeldende vurderingsordninger for eksamen bør videreføres Eventuelle språkpolitiske konsekvenser av alternativ 1 HiSF meiner at alternativ 1 er det einaste av dei tre alternativa til sluttvurdering som sikrar ei akseptabel jamstilling mellom bokmål og nynorsk ut frå dei overordna språkpolitiske føringane som ligg til grunn for opplæringa og norskfaget. HiSF ser det som avgjerande å halde på ein separat standpunktkarakter i sidemål både på ungdomssteget og på Vg1, Vg2 og Vg3 på studieførebuande utdanningsprogram. Standpunktkarakterar er den breiaste og mest tydelege vurderinga elevane kan få av kor dei står fagleg. Alternative former for vurdering og tilbakemelding er naturlegvis naudsynt i ein læringsprosess, men kan ikkje erstatte den handfaste vurderinga som ein karakter er uttrykk for i ein skule som elles i stor grad er karakterstyrd. For elevar som ikkje går vidare på studieførebuande utdanningsprogram og som h ikkje kjem opp i skriftleg eksamen i norsk etter 10. klasse, er standpunktkarakterar i hovudmål og sidemål den einaste formelle
dokumentasjonen dei vil ha på kompetanse i nynorsk og bokmål. For dei fleste vil det då i praksis vere nynorskkompetansen dei ikkje har dokumentasjon på. Det vil vere uheldig både for elevane og for arbeidsgjevarar i nynorskområde og offentleg forvaltning, altså for nynorskbrukarar sine språklege rettar, om ein i framtida ikkje skulle ha denne formelle dokumentasjonen på språkkompetanse. Dessutan er det viktig å halde på standpunktkarakterane fordi dei er meir stabile enn eksamensordninga; altså mindre utsette for endringar som skuldast skiftande politiske konjunkturar. Det er ei mykje større sak å avskaffe ein standpunktkarakter enn å redusere ein obligatorisk eksamen til trekkfag å redusere talet på kor mange som årleg vert trekte ut til ein eksamen. Ettersom det har vore mykje strid om sidemålsordninga, må det skapast ei mest mogleg robust løysing. Det inkluderer standpunktkarakterar. Når det gjeld eksamen etter 10. årssteg og Vg3 (studieførebuande), er det viktig å halde på moglegheita for at alle elevar kan trekkjast ut til både hovud- og sidemålseksamen, og at dei får to karakterar. Sidemålet, oftast nynorsk, vil tape status og merksemd i undervisninga dersom det ikkje er ein eksamensdisiplin der elevane (og indirekte skulane) sine prestasjonar vert målte gjennom ei eksamensordning. Kommentarer til alternativ 1 til sluttvurdering i norsk HiSF er kritisk til dei innvendingane som er komne om at dagens ordning gjev norskfaget for mange karakterar og at det er for mykje arbeid for norsklærarane å skaffe fram vurderingsgrunnlag til alle karakterane. Til det fyrste: Dersom det er ei målsetjing å styrkje eit basisfag som norsk, bør iallfall ikkje talet på karakterar reduserast det vil vere å gå motsett veg og ta frå norskfaget ein del av den statusen det har i dag. Når det gjeld rettebøra for norsklærarane, er det vår røynsle at det finst ein vurderingskultur i norskfaget som gjer vurderingsarbeidet meir krevjande enn det treng vere. Den tradisjonelle «norskstilen» har framleis ein viktig posisjon i norskfaget, og framleis let mange lærarar elevane skrive omfangsrike innleveringsoppgåver som det er tidkrevjande å vurdere. Det er fullt mogleg å skaffe vurderingsgrunnlag til dagens standpunktkarakter-ordning gjennom meir avgrensa og varierte oppgåver. Dersom talet på karakterar skal reduserast med den motivasjonen at ein skal få ned arbeidsmengda, vil det òg seie at lærarane skal vurdere mindre, og det kan h ikkje vere eit godt føremål med ein revisjon av vurderingsordningane. syn på alternativ 2 To standpunktkarakterer er
tjenlig for faget på ungdomstrinnet, yrkesfag og studieforberedende Felles skriftlig eksamen i norsk hovedmål og sidemål er tjenlig for ungdomstrinnet 2.1: Felles skriftlig eksamen i norsk hovedmål og sidemål er tjenlig for Vg3 og påbygging til generell studiekompetanse 2.2: Obligatorisk eksamen i både hovedmål og sidemål er tjenlig for Vg3 og påbygging til generell studiekompetanse Eventuelle språkpolitiske konsekvenser av alternativ 2, inkl. 2.1 og 2.2 HiSF viser til merknadene til alternativ 1. Felles skriftleg eksamen i hovudmål og sidemål vart prøvd i 2008 med så lite hell at ein gjekk bort frå ordninga alt året etter, slik det er nemnt i høyringsnotatet. Det er difor overraskande at framlegget kjem opp att alt no. HiSF kan stille seg bak alternativ 2.2 når det gjeld eksamensordninga for Vg3 isolert. Det er ikkje urimeleg at alle elevar som tek studieførebuande program vert prøvde til eksamen både i hovudmål og sidemål, slik ordninga var fram til 2008. Men dette går inn i ein samanheng der elevane ikkje får separate standpunktkarakterar i sidemål i det heile gjennom det treårige vidaregåandeløpet. Det vil då i praksis seie at eleven risikerer å gå gjennom tre år utan å få den sikkerheita om sitt eige faglege nivå som ein standpunktkarakter uttrykkjer, før ho skal opp til eksamen. Dette vil HiSF rå ifrå. Kommentarer til alternativ 2 til sluttvurdering i norsk syn på alternativ 3 En standpunktkarakter er tjenlig på ungdomstrinnet Skriftlig eksamen i bare hovedmål er tjenlig for
ungdomstrinnet En standpunktkarakter er tjenlig på yrkesfag En standpunktkarakter i norsk er tjenlig på studieforberedende og påbygging til generell studiekompetanse Obligatorisk sidemålseksamen er tjenlig på Vg2 studieforberedende Eventuelle språkpolitiske konsekvenser av alternativ 3 Når det gjeld avskaffing av separat standpunktkarakter i sidemål, viser HiSF til kommentaren under alternativ 1. Når det gjeld framlegget om at elevane på studieførebuande program skal kome opp til obligatorisk skriftleg eksamen utan å ha fått standpunktkarakter, viser HiSF til kommentaren under alternativ 2. Avsluttande obligatorisk sidemålseksamen etter Vg2 på studieførebuande er mindre uheldig enn dei fleste andre framlegga innanfor alternativ 2 og 3. HiSF ser at det kan ha føremoner at skriveopplæringa vert konsentrert seg om sidemålet i Vg2 og om hovudmålet i Vg3. Ein del norsklærarar og skular organiserer i dag skriveopplæringa slik at elevane skriv på sidemålet i samanhengande periodar, gjerne i fleire fag. Dagens eksamensordning står ikkje i vegen for ein slik didaktisk praksis. Eksamen etter Vg2 vil kanskje kunne tvinge fleire lærarar og skular til å utvikle norskdidaktikken på denne måten. Argumenta mot avsluttande obligatorisk sidemålseksamen at skrivekompetansen og den intellektuelle mogninga til elevane vert utvikla gjennom heile det treårige løpet på studieførebuande utdanningsprogram. Elevane har jamt over lægre allmenn skrivekompetanse, har mindre skrivetrening og er mindre mogne ved utgangen av Vg2 enn ved utgangen av Vg3. All skrivetrening i norsk er ein føremon for skrivekompetansen både i bokmål og nynorsk. HiSF ser òg at konsekvensen av avsluttande sidemålseksamen i Vg2 difor kan vere mindre kompetanse i nynorsk for mange elevar. Kommentarer til alternativ 3 til sluttvurdering i norsk Generelle kommentarer til revidert læreplan i norsk
Læreplan i norsk for elever med samisk som førstespråk Formål med faget syn på endring i formålsteksten Det er hensiktsmessig å fremheve andrespråksperspektivet i formålsteksten Kommentarer til formål med faget Hovedområder i faget hovedområdene Sammensatte tekster er en del av det utvidede tekstbegrepet og bør fjernes som eget hovedområde Nye navn på hovedområdene tydeliggjør innholdet i hvert område Kommentarer til hovedområder i faget Grunnleggende ferdigheter i faget syn på tekstene om grunnleggende ferdigheter Tekstene tydeliggjør hva grunnleggende ferdigheter innebærer i faget Kommentarer til grunnleggende ferdigheter i faget
Kompetansemål i faget kompetansemålene Endringene uttrykker en realistisk progresjon i muntlige ferdigheter Endringene uttrykker en realistisk progresjon i å kunne lese Endringene uttrykker en realistisk progresjon i å kunne skrive Tydeliggjøringen av forventet skrivekompetanse er hensiktsmessig Endringene som gjelder bredde og kompleksitet, gjør omfanget i planen mer håndterlig Endringene som gjelder bredde og kompleksitet, skaper god balanse mellom ferdigheter og kultur/dannelse i planen Endringene som gjelder bredde og kompleksitet, legger tilrette for et godt samarbeid med læreplanen i Samisk I og ordinær læreplan i norsk Kommentarer til kompetansemål i faget Vurdering i faget sluttvurdering Det er hensiktmessig å videreføre de gjeldende
eksamensordningene Det er hensiktsmessig å videreføre ordningen med to standpunktkarakterer etter 10. trinn, Vg2 yrkesfag og studieforberedende utanningsprogram Det er hensiktsmessig å innføre en felles standpunktkarakter etter Vg2 yrkesfaglige utdanningsprogram Det er hensiktsmessig å innføre en standpunktkarakter etter 10. trinn, Vg2 yrkesfag og studieforberedende utdanningsprogram dersom dette blir valgt for ordinær norsk Kommentarer til endringer i sluttvurdering Generelle kommentarer til læreplan i norsk for elever med samisk som førstespråk