Hvilken rett har staten til å beslaglegge pengene mine?

1 Fredag 9 mars 2001 Konferanse om rettferdig beskatning. Hilde Bojer: Hvilken rett har staten til å beslaglegge pengene mine? 1. Innledning Dagens Næringsliv den 13 februar siterer en amerikansk kommentator: ADe viktigste argumentene for skattelette er ikke politiske og økonomiske, men moralske og praktiske. Det bør være et grunnleggende moralsk prinsipp i et fritt samfunn at folk får beholde pengene de tjener, unntatt det som er nødvendig for viktige offentlige tjenester. Det bør også være et grunnleggende praktisk prinsipp i et fritt samfunn, at vanlige mennesker vet bedre hvordan de skal bruke pengene sine enn byråkrater som vil bruke pengene for dem. (Andrew Sullivan i Sunday Times 11 februar 2001.)@ Så la meg drøfte noen moralske og praktiske grunner til at vi bør betale skatt. To viktige grunner til at det offentlige (heretter kalt staten) krever inn skatt er 1. Finansiering av Afellesgoder@ 2. Omfordeling av inntekt. Her har jeg satt Afellesgoder@ i anførselstegn, fordi offentlig forbruk består både av det vi økonomer kaller fellesgoder i teknisk forstand og goder som teknisk sett er individuelle. Når det gjelder omfordeling, er den i Norge i all hovedsak fra yrkesaktive til yrkespassive: utbetalinger til alderspensjon, uførepensjon, sykepenger, arbeidsløshetspenger. Grovt sett kan vi vel si at det å finansiere fellesgoder er et praktisk

2 spørsmål, mens omfordeling av inntekt må være etisk begrunnet. Når Sullivan skriver at det må være et grunnleggende moralsk prinsipp at folk får beholde de pengene de tjener, må han vel mene at inntektsfordelingen før staten krever inn skatt er rettferdig, den etisk riktige. Dette er synet til liberalister som Milton Friedman, Friedrich von Hayek og Robert Nozick. En filosof som mener det motsatte, nemlig at staten bør gripe inn for å skape rettferdig inntektsfordeling, er John Rawls. 2. Praktiske argument for fellesgoder. Sullivan hevder at folk vet best selv hvordan de skal bruke pengene sine. Moderne velferdsøkonomi og skatteteori bygger nettopp på dette prinsippet, og kaller det konsumentsuverenitet. Teorien viser at det ofte vil være situasjoner hvor det er lurt av folk, i egen interesse, å organisere tjenester kollektivt. Den eksisterende offentlige sektor er en praktisk måte å gjøre det på. For mange er resonnementet velkjent når det gjelder det vi teknisk sett kaller fellesgoder og eksterne virkninger, for eksempel forurensninger. Mindre kjent er det kanskje at offentlige trygder kan gis en tilsvarende begrunnelse. Hvis folketrygden forsvant, ville de fleste reagere med å tegne privat forsikring. Men på en rekke områder ville det enten ikke være mulig å få til noe marked for privat forsikring, eller de private forsikringene ville være mindre effektive enn de offentlige. 1 For noen år siden var det i skuddet å klage over at offentlige utgifter ikke virket til å omfordele fra rike til fattige. Det er vanlige lønnsmottakere som både betaler det meste av skatten og mottar det meste av de offentlige ytelsene. Ut fra de praktiske argumentene ovenfor, er dette ikke merkeligere enn at det er de samme 1 For en oversikt over tankegangen, se Nicholas Barr: The Economics of the Welfare State, Oxford University Press 1998

3 sosiale gruppene som både betaler forsikringspremier og mottar erstatning fra forsikringen når uhellet er ute. Det som gjør statlige felles løsninger i en rekke tilfelle er mer effektive enn private, for eksempel samvirke, er at staten har rett til å gjøre deltakelse obligatorisk, og derved forhindre at folk sniker (gratispassasjerer). Men denne samme statlige tvangen reiser et etisk problemer. Slike etiske problemer er faget samfunnsøkonomi ikke godt rustet til å drøfte. Som fag bygger vi på et verdigrunnlag som inspirert av utilitarismen, altså ren konsekvensetikk. De få som både kan filosofi og økonomi kritiserer faget for å mangle respekt for slike grunnleggende rettigheter som frihet fra tvang. Derfor kan det diskuteres om det ikke burde være anledning til å nekte å delta i det offentlige sikkerhetsnettet. Når det gjelder ekte fellesgoder - for eksempel drivhusvirkningen av klimagasser - er det ikke teknisk mulig å melde seg ut. Frie utslipp tvinger oss alle til å leve med følgene av global oppvarming; valget står mellom tvang til å leve med virkningene av utslipp og tvang overfor dem som skaper utslippene. Men på en del områder er ikke fellesvirkningene så sterke; det må kunne tenkes reservasjonsrett når det gjelder både sykeforsikring og alderspensjon, for eksempel. Her må vi skjelne mellom to ulike grunnlag for fritak. Noen foretrekker å stå alene og ta sin egen risiko. Andre ønsker forsikring, men mener de kan ordne bedre og billigere forsikring for seg selv ved å stå utenfor felleskapsløsningen. Det første grunnlaget bør kanskje respekteres, det andre grunnlaget er å ødelegge andres muligheter for forsikring. Nå kommer jeg til å legge en del vekt på barns rettigheter, så la meg gjøre klart med en gang: Selv om en mener at voksne mennesker må ha frihet til å stille seg utenfor kollektive forsikringsordninger, kan det ikke forsvares at foreldre skal ha rett til å velge at barna deres skal være uten for eksempel sykeforsikring. Det er en prinsipielt meget viktig forskjell mellom å ha valgfrihet for seg selv og det å ha rett til å

4 velge på vegne av andre, - også når den andre er ens eget barn. 3. Samfunnskontrakten. Det som kjennetegner staten framfor andre organisasjoner i samfunnet, er for det første at medlemskap ikke er frivillig, dernest at staten har rett til å bruke tvang. Men all bruk av tvang er i utgangspunktet et onde. Derfor kan det være rimelig å spørre: hvis vi som frie og likestilte borgere hadde kunnet velge om vi ville være medlemmer av samfunnet eller ikke, når ville godta å bli tvunget? Hvilke tvangsmidler ville vi synes det var rimelig at vi måtte finne oss i fra staten og våre medborgere? Samfunnskontrakten er en måte å tenke seg et svar på. Den er en tenkt kontrakt mellom staten og hver enkelt borger. Samfunnskontrakten definerer rettigheter og plikter for partene: borgerens plikter og rettigheter overfor staten, og statens overfor borgeren. Den er en hypotetisk kontrakt som vi kan bruke som mal når vi vurderer gjeldende samfunnsordning; den er en slags grunnlovenes grunnlov. Den kan også være malen for hva som er rettferdig inntektsfordeling. Selve begrepet samfunnskontrakt ble skapt av filosofene i opplysningstida: kjente navn er Hobbes og Rousseau. Nå kom disse herrer, ikke overraskende, fram til temmelig ulike slutninger om hva den rettferdige samfunnskontrakten skulle inneholde. I vår tid er samfunnskontrakten analysert av blant annet filosofene John Rawls og Robert Nozick. Også disse to kommer fram til ganske forskjellige slutninger om innholdet i kontrakten, og spesielt på spørsmålet om staten har moralsk rett til å kreve inn skatt fra borgerne. Nozick mener nei, Rawls mener ja. Begrunnelsen for kontrakten må finnes ved et tanke-eksperiment hvor vi stiller borgerne på like fot og ser bort fra ulikheter i forhandlingsstyrke. Filosofene redegjør gjerne for tankeksperimentet bak samfunnskontrakten

5 ved å fortelle hver sin historie om hvordan samfunnskontrakten blir til. Nozick og Rawls har ulike historier. Hver enkelt av oss kan gjøre seg opp en mening om hvilken historie vi synes er mest tilforlatelig. 4. Nozicks samfunnskontrakt og liberalismen Robert Nozick 2 forteller den samme historien som Hobbes i sin tid fortalte for å utlede samfunnskontrakten. Han tenker seg en naturtilstand hvor hver enkelt var fri og uavhengig, og veidemannen levde av det viltet han selv greidde å felle. Men denne naturtilstanden ville også være uten lover. Veidemannen ville være utsatt for at andre ville prøve å stjele byttet hans. Som Hobbes skrev: livet til veidemannen vår ville være Asolitary, poor, nasty, brutish and short.@ Derfor ville han i egen interesse velge å gi bort deler av friheten sin til staten til gjengjeld for beskyttelse mot mord og ran. Men, i følge Nozick, ikke mer. Han ville være villig til betale skatt for å finansiere Anødvendige tjenester@, altså det rettsapparatet som er nødvendig for å sikre avtaler og kontrakter. Og han ville være villig til å respektere andres eiendom, mot at de andre, inklusive staten, respekterte hans eiendom. Men resten av friheten sin ville han ønske å beholde. Spesielt ville han ikke være villig til å gi fra seg retten til å eie sitt eget bytte. Eller, for å endre metaforen fra jeger til bondesamfunn, han ville insistere på retten til å beholde frukten av sitt eget arbeid. Nozick utleder en samfunnskontrakt hvor prinsippet for fordeling er en 2 Robert Nozick: Anarchy, State and Utopia, Basic Books Inc, 1974

6 bevisst parodi på et berømt slagord fra Det kommunistiske manifest: AFra enhver etter det han selv er villig til å gjøre, til enhver etter hva han selv produserer og hva andre frivillig gir ham.@ Alt annet er tyveri. Videre skriver Nozick: AA distribution is just if it arises from another just distribution by legitimate means@, hvor Alegitimate means@ er beskrevet i regelen ovenfor. (ss 160 og 151.) Nozicks samfunnskontrakt gir en rendyrket regelrettferdighet: resultatet er rettferdig hvis den er fremkommet ved bruk av de riktige reglene. Nå er det tre viktige svakheter ved Nozicks teori. Jeg skal ta dem etter tur. For det første kan hans samfunnskontrakt ikke brukes til å vise at fordeling av eiendom slik den, er i dag, er rettferdig. Vi behøver ikke ha lest Marx=s indignerte dom over Aden opprinnelige ekspropriasjon@ for å innse at den historiske prosessen som har skapt dagens fordeling nasjonalt og internasjonalt, ikke nettopp til enhver tid har vært fulgt Nozicks legitime regler. Dette erkjenner Nozick; han vet at han havner i en blindgate. Hans samfunnskontrakt kan ikke innføres før etter en fullstendig omfordeling av eiendom. Likevel vil jeg følge Nozick enda et skritt videre, for å kunne ta opp det neste problemet. La oss leke at vi kunne gjennomføre en ublodig liberalistisk revolusjon og begynne framtida med blanke ark og rettferdig fordelte fargestifter. Så prøver vi å innføre Nozicks regel om at hver har eiendomsrett til det han selv produserer. Regelen kan bare anvendes hvis vi vet hva hver enkelt har produsert. Det kan enkelt observeres for den ensomme jeger eller bonden i naturalhushold. I en økonomi bygd på samarbeid, arbeidsdeling og handel blir det hele mer komplisert. Nozick selv setter det hver enkelt produserer lik det han kan tjene i det frie markedet, uten å bruke mange setninger på dette. Men som så mange filosofer er Nozick ganske svak i økonomi. Han drøfter for eksempel ikke hva slags markedsform han kan godta. La meg bruke de velsignede - eller forbannede - oljepengene som

7 eksempel. Oljepenger mottar vi fordi det er olje og gass på Nordsjøsokkelen, og fordi internasjonale overenskomster gir Norge rett til å utnytte disse ressursene. Oljen kom dit den kom uten at noen i Norge anstrengte seg for det. Men forekomstene var verdiløse så lenge teknikken til å hente dem opp ikke fantes - og den teknikken er i stor grad utviklet internasjonalt. Men dernest vet vi alle at størrelsen på oljepengene og oljeformuen avhenger av oljeprisene i det internasjonale markedet, pluss dollarkursen - og disse størrelsene er utenfor Norges kontroll. Endelig, oljeutvinning i Nordsjøen ble for alvor lønnsomt etter oljesjokket i 1973, og skyldes i hvert fall langt på veg at kartellet OPEC utnytter sin markedsmakt. Uten samarbeidet i OPEC ville Nordsjøoljen gitt oss langt lavere inntekter enn den gjør. Vi ser altså: i tilfellet med oljeproduksjon er frukten grei å observere rent fysisk, men den fysiske mengden av petroleumsprodukter er til gjengjeld uinteressant. Det er verdien som teller. Men verdien skyldes ikke norsk innsats. Den er et rent samfunnsmessig forhold, utenfor vår kontroll. Det er like mye andre som vi selv som bestemmer hva Afrukten av vårt arbeid@ blir. Men også teknisk er det vanligvis meningsløst å prøve å isolere frukten av arbeidet til et individ, en klasse eller en næring. Det har vært lagt ned mye teoretisk arbeid av økonomer gjennom tidene i det såkalte imputasjonsproblemet: hvordan kan vi finne ut hvem som produserer hva og hvor mye, hensyn tatt til at alle samarbeider med alle. Moderne økonomer beskjeftiger seg ikke med dette spørsmålet lenger: konsensus er vel nærmest at spørsmålet er meningsløst, på linje med den gamle inndelingen av næringer i de produktive og de ikke produktive. Det kan være enighet om at visse aktiviteter klart ikke bidrar til å øke kaka i det hele tatt. Tyveri, lobbyvirksomhet og skattejus er eksempler på virksomhet som har som eneste formål, og eneste resultat, at fordelingen av kaka blir endret, mens størrelsen er uendret. Men

8 allerede ved spørsmålet om virkningene av aksjespekulasjon er meningene delte. Den som hevder at hans inntekt før skatt er lik verdien av det han har produsert har ingen allment godtatt vitenskapelig økonomisk teori å støtte se på. Jeg sier ikke at noen slik teori aldri kan finnes, men jeg sier at han i det minste har bevisbyrden på sin side. Tilbake til Nozick. Det er ikke mye igjen av teorien hans, og enda er jeg ikke kommet til det som etter min mening er det åpenbart største hullet: prinsippet Atil enhver etter hva han selv produserer@ ville være ubrukbart selv om den enkeltes produksjon hadde vært greitt observerbar. Grunnen er at vi har viktige medlemmer av alle samfunn som verken kan eller bør produsere noe som helst. Omfordelingen over offentlige budsjetter i Norge er i all hovedsak fra yrkesaktive til yrkespassive. Ingen samfunnskontrakt som er taus om rettighetene til dem som ikke er i arbeidslivet kan forklare dette. Nå er det en åpent erkjent konsekvens av Nozicks teori at de som ikke arbeider ikke har rett til livsopphold med mindre de enten har spart til pensjon, eller de produktive av barmhjertighet vil gi dem noe. Så er det ikke noe hull i teorien, bare en logisk konsekvens som de fleste av oss vil finne uappetittlig. Men samfunnet har også medlemmer som ikke kan arbeide, og som det er i hele samfunnets interesse å holde liv i, nemlig barna. Og kvinnene, i den utstrekning kvinnene er nødvendige for å sette barn til verden og fø dem fram. Her er det fristende å sitere George Bernard Shaws kommentar til prinsippet om at enhver har rett til å beholde frukten av sitt arbeid: AThe clearest case in the world of a person producing something herself by her own painful, prolonged and risky labour is that of a woman who produces a baby; but then, she cannot live on the baby: the baby lives greedily on her.@

9 La oss vende tilbake til den ensomme veidemann som bestemte kontrakten. Det kan være logisk nok at han forbeholder seg retten til selv å sørge for alderdommen sin, eller velger å ta risikoen på å bli syk eller ufør. Men det er utenkelig at han skulle sørge for sin egen barndom. Veidemannen har rett og slett glemt at han har vært et hjelpeløst barn, helt avhengig av andres omsorg og kjærlighet. Nozicks teori om fordeling etter frukten av arbeidet er følgelig i beste fall ufullstendig. For Hobbes og Rousseau var teorien ikke ufullstendig fordi om kvinner og barn ikke var med: for dem, som for Aristoteles, var det en selvfølge at borgerne er voksne menn, og at kvinner og barn er disse menns eiendom. Mennene bør behandle sin eiendom pent, men det er et krav om personlig moral: kvinner og barn er ikke borgere av samfunnet med egne rettigheter - eller plikter, for den saks skyld, overfor staten. Nozick deler ikke dette synet: han bare glemmer barna. Nå er det ikke alle som mener at skatt er tyveri som støtter seg til Nozick. Liberalister som Milton Friedman og Friederich von Hayek har et mer pragmatisk grunnlag: kort fortalt at den uregulerte kapitalismen er overlegent effektivt som økonomisk system; statlige inngrep for omfordeling er ikke bare inngrep i friheten, de gjør kaka mindre. Hayek hevder dessuten at den inntektsfordelingen det uregulerte markedet skaper er den eneste riktige fordi begrepet Arettferdig inntektsfordeling@ er meningsløst. Nå er det uklart for meg om Hayek og Friedman mener at absolutt alle tjener på uregulert kapitalisme, eller om de mener at det flertallet tjener er nok til å oppveie ulempene for de fattige. Det første standpunktet er rent empirisk vanskelig å forsvare. Det andre reiser et alvorlig etisk problem: kan det forsvares at et flertall bygger sin velstand på andres fattigdom, selv om taperne er i mindretall? En som svarer klart nei på dette spørsmålet, er John Rawls.

10 5. John Rawls og samfunnskontrakten. 3 Utgangspunktet for John Rawls når han utvikler sin teori for samfunnskontrakten er det han kaller et samfunnsmessig overskudd som følger av økonomisk samarbeid, og at dette i alt vesentlig er et fellesprodukt som ikke kan tilskrives noen enkelt person eller klasse. Alle ville komme umåtelig mye dårligere ut hvis de i bokstavelig forstand ble nødt til å stå på egne bein og leve av sitt eget arbeid alene (Tenk dere Kjell Røkke eller Bill Gates på en øde øy eller aleine på vidda!). Jo rikere du er, jo større utbytte har du av fellesskapet, og jo mer har du å tape om det skulle gå i oppløsning. Problemet er derfor å finne en fordeling som blir oppfattet som rettferdig også av dem som kommer dårligst ut. For å utlede samfunnskontrakten postulerer Rawls noe han kaller den opprinnelige situasjon. Der skal alle (potensielle) medlemmer av et samfunn møtes for å bli enige om en samfunnskontrakt. Forhandlingene foregår bak uvitenhetens slør: ingen vet hvilken stilling de får i samfunnet eller hvem de ellers blir. Ingen vet om hun er kvinne eller mann, rik eller fattig, begavet eller talentløs, ufør eller kroppslig velutrustet, hvit, gul eller brun. Den enkelte vet heller ingen ting om sine meninger, smak eller prosjekt for livet, for eksempel hvilken, om noen, religion eller politisk overbevisning. I denne opprinnelige 3 John Rawls: A Theory of Justice, 1971 og 1999 pluss en lang rekke senere artikler, samlet i hans Collected Papers fra 1999.

11 situasjonen, bak uvitenhetens slør, skal de velge samfunnskontrakt i opplyst egen interesse. Den opprinnelige situasjonen og uvitenhetens slør er det grep Rawls bruker for å lage en tankemodell hvor vi tvinges til å reflektere på en upartisk måte over grunnstrukturen i samfunnet. Rawls kommer fram til at i denne situasjonen ville deltakerne enstemmig velge en samfunnsordning bygd både på frihet og økonomisk og sosial likhet. Med frihet mener Rawls først og fremst alle de vanlige borgerlige rettigheter i et liberalt (ikke liberalistisk) samfunn: trykkefrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet, toleranse. Prinsippet om økonomisk og sosial likhet presiserer Rawls i det berømte maksimin prinsippet (the difference principle): sosiale og økonomiske ulikheter er bare tillatt i den grad de er til fordel for den gruppe som har minst, som kommer dårligst ut. Med dette prinsippet godtar Rawls at det kan være slik at størrelsen på kaka kan avhenge av hvordan den blir fordelt. Økonomiske ulikheter er tillatt på dette rent pragmatiske grunnlaget. Forutsetningen er at den veksten i kaka som skyldes økonomiske incentiver blir fordelt på alle. Et eksempel på denne pragmatiske godtaking av lønnsforskjeller har vi igjen i oljeutvinning. Da utvinning på sokkelen skulle settes i gang i en tid med full sysselsetting, måtte arbeidere overføres fra fastlandsindustri til oljeutvinning. Det skjedd ved at lønna ble satt tilstrekkelig mye høyere til at folk av seg selv søkte fra fastlandet til Nordsjøen. Dermed oppsto det lønnsforskjeller, men gjennom skatt på oljeutvinning ble fordelene delt på alle. 6. Barn og deres mødre. Heller ikke Rawls drøfter barns og mødres rettigheter i samfunnskontrakten før i en artikkel fra 1997, og da ganske overflatisk. Han

12 postulerer at den samfunnskontrakten de skal fram til i den opprinnelige situasjon er for mennesket som borger. Men barn kan ikke være borgere, derfor kan de ikke omfattes av samfunnskontrakten. Nå følger ikke dette synet hans logisk av definisjonen av den opprinnelige situasjon ellers. Tvert om: samfunnskontrakten må omfatte hele livsløpet. Styrken i Rawls= opprinnelige situasjon framfor Nozicks veidemann er nettopp at den gjør det mulig å tenke gjennom samfunnskontrakten sett fra alle tenkelige ståsteder, også slike hvor vi er svake og maktesløse. Nå er det ikke bare staten som har den egenskap at medlemskap ikke er frivillig, og at den har rett til å bruke tvang. Det samme gjelder familien, for så vidt angår barna. Og barn er ingen særgruppe: gruppen omfatter absolutt alle, vi har alle vært barn en gang, utrolig som en slik påstand av og til kan synes i lys av vesen og oppførsel hos enkelte voksne. Ingen mener selvsagt at barn skal ha full frihet. Men det at alle mennesker begynner livsbanen sin som barn må gjøre det særskilt viktig å slå fast deres rettigheter i en samfunnskontrakt, spesielt hvor grensene skal gå for legitim tvang. Siden barndommen langt på veg bestemmer hvordan livet vårt blir som voksne, kan det heller ikke være vanskelig å bli enige om at samfunnskontrakten må sikre alle barn, unntaksløst, en god start i livet. 4 Som framtidig arbeidskraft er barn også et fellesgode. For eksempel skal dagens barn og unge betale, dvs produsere, morgendagens alderspensjoner. Jeg ville ikke gå så langt som til å tvinge noen til å føde barn mot sin vilje. Men siden vi alle skal leve av hverandres barn, er det vår felles plikt å bidra til barns oppfostring. Uansett hva vi mener om omfanget av offentlig virksomhet for voksne, er den derfor både nødvendig og rettferdig for barn: det er slik samfunnet kan 1, ss 93-104. 4 Hilde Bojer: Barn og rettferdig fordeling, Tidsskrift for samfunnsforskning 1995 nr

13 garantere alle barn omsorg, utdanning, helse, lek og fysisk fostring uansett foreldrenes økonomi, sosiale status og moral. Jeg kan ikke se at det kan reises tvil om alle moralske plikt til å betale denne del av skatten, uansett hva slags livsvilkår de ønsker for seg selv. Blant annet må gratis barnehager for alle barn være en selvfølge i et sivilisert samfunn. Et par ord om familiebeskatning til slutt. Av diskusjonen om kontantstøtte og barnetrygd ser vi at den vekker sterke følelser. Begrunnelsen for kontantstøtten var blant annet å gi foreldrene valgfrihet. Hvis det var entydig hvilken form for omsorg og oppfostring som er best for barna, kan jeg ikke forstå hvordan foreldre kan ha rett til valgfrihet her. Spesielt kan jeg ikke se hvilken moralsk rett fedre har til å velge seg bort fra å bruke tid på barna sine. Det fedre og mødre har rett til, er at vi andre bidrar til å dekke det økonomiske tapet.