Hilde Bojer April Hva er økonomiske verdier?

Transkript

1 1 Hilde Bojer April 2002 Hva er økonomiske verdier? 1. Innledning Verdi er som kjent et flertydig ord. Vi kan for eksempel snakke om økonomiske verdier, kulturelle verdier, etiske verdier. Vi føler også at det kan være konflikt mellom disse ulike verdiene, særlig mellom økonomiske verdier på den ene side, kulturelle og etiske verdier på den annen. I det følgende skal jeg drøfte noen sider av forholdet mellom økonomiske verdier og etiske verdier. Først skal jeg drøfte hva som kan forstås med økonomiske verdier. Det skal jeg gjøre ved å gjøre rede for begrepet økonomiske goder, og at dette er goder som har økonomisk verdi. Dernest skal jeg ta for meg noen eksempler på at økonomisk verdiskaping kan være forbundet med etiske problem. Men før det skal jeg redegjøre for at miljøvern kan betraktes som et økonomisk gode, og derfor ikke er en verdi som er i konflikt med økonomisk verdiskaping. 2. Om økonomiske goder. I stedet for å definere økonomiske verdier direkte, vil jeg gå en omveg, og forklare hva som kan menes med et økonomisk gode. Et økonomisk gode har i utgangspunktet to egenskaper. Det er et gode i den forstand at et eller annet menneske et eller annet sted på jorda ønsker seg mer av det. Og det er et knapt gode i den forstand at vi bare kan få mer av det ved å gi avkall på et annet gode. Det er derfor vi må økonomisere, eller husholdere, med økonomiske goder: de koster noe. De koster det vi må gi

2 2 avkall på for å få dem. Det motsatte av et økonomisk gode er et fritt gode. Denne definisjonen har noen viktige implikasjoner. For det første: den er subjektiv, skjønnsmessig. Et økonomisk gode er et gode fordi noen ønsker seg det. Vi krever ikke at det er nyttig eller dekker behov i noen objektiv forstand. Tobakk er et økonomisk gode så lenge noen mennesker foretrekker å røyke framfor ikke å røyke. Hva som er et gode er et spørsmål om smak og behag, eller preferanser som er det mer tekniske ordet. Faget økonomi prøver ikke å bestemme hva goder er: det overlater vi til hvert enkelt individ. Det er ikke et paradoks at et gode for den ene kan være et onde for den annen. For det andre: det varierer i tid og rom hva som er knappe og hva som er frie goder. Vann var tidligere regnet som et fritt gode i vår del av verden (det var nok av det), men har alltid vært et knapt gode i tørre strøk. Nå kjøper vi vanlig rent vann på flaske også her i landet. For det tredje: et økonomisk gode er ikke nødvendigvis å få kjøpt for penger i butikken. Det er ikke nødvendigvis et markedsgode. Videre er et økonomisk gode ikke nødvendigvis produsert i en privat bedrift for profitt. Og det er slett ikke nødvendigvis en konkret materiell gjenstand: et gode kan være enten en vare eller en tjeneste. Endelig er et økonomisk gode ikke alltid noe som kan stykkes opp og deles ut til enkeltpersoner. Vi skjelner mellom fellesgoder og individuelle goder. Et fellesgode i teknisk forstand er et gode som med nødvendighet kan nytes av flere samtidig så sant det finnes. Derfor er det ikke teknisk mulig å begrense tilgangen til det ved å forlange betaling. Hvis lufta i Oslo blir bedre, blir den bedre for alle som bor og ferdes her. Eksempler på økonomiske goder slik jeg har definert dem er: frisk luft, rent vann, fortau som er strødd eller måkt slik at de er framkommelige om

3 3 vinteren for oss fotgjengere. Videre helsepleie, tilsyn med barn, mors kjøttkaker, hjemmebakt brød, undervisning, bøker, teaterforestillinger, friområder og parker, moteriktige denimbukser, biler, kunstgjødsel, potetgull, aluminium og juletrepynt. Tid er et økonomisk gode. Ingen har mer enn 24 timer i døgnet til rådighet. Jo mer tid vi bruker til å tjene penger, jo mindre tid får vi til andre gjøremål som vi setter pris på og har behov for: til å være sammen med familie og venner for eksempel. På den annen side kan vi bruke de pengene vi tjener til å kjøpe oss fritid. Vi kan kjøpe ferdigmat som sparer tid til matlaging. Alle økonomiske goder har i prinsippet en pris, og prisen kan uttrykkes i penger. Vi kan komme fram til prisen på to ulike måter. Den ene er hva godet koster: jeg skrev ovenfor at et økonomisk gode koster det vi må gi avkall på for å få det. I økonomisk fagspråk kalles dette alternativkostnaden. Den andre tilnærmingen er å studere hva vi er villige til å gi avkall på for å få det: betalingsviljen. Disse to prisene faller ikke alltid sammen. Når goder blir omsatt i et marked under det vi økonomer kaller fullkommen konkurranse, er markedsprisen lik både betalingsvilligheten og alternativkostnaden: det er derfor økonomer er så glade i denne formen for marked. Men mange goder er det enten ikke mulig eller ikke ønskelig å omsette på den måte; noen eksempler kommer i avsnittene nedenfor. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvordan verdien av slike økonomisk goder kan beregnes. Det viktige å få tak på, er at så sant enten alternativkostnaden, betalingsviljen eller begge kan måles i kroner, så har det økonomiske godet en verdi som i prinsippet kan måles i kroner. Hvilke goder er så ikke økonomiske goder? Jeg kan nevne noen - det finnes flere. Kjærlighet, vennskap, godt humør er ikke økonomiske goder. Gener er - foreløpig - heller ikke økonomiske goder. Det er litt forskjellige grunner til at disse godene ikke er økonomiske. Kjærlighet og vennskap er etter

4 4 sin natur spontane; de kan ikke erverves ved noen form for byttehandel. Et venn som kan kjøpes, er ikke lenger en venn. At vi ville være villige til å betale for vennskap hvis det var mulig, er en annen sak. Det kan også diskuteres om vennskap er et knapt gode: føler du mindre vennskap for den ene om du også er venn med en annen? God humør er sikkert ikke et knapt gode: tvert i mot, det blir mer av det jo mer du bruker det. 3. Hva er verdiskaping? Materiell velstand er mengden økonomiske goder som er tilgjengelige for samfunnet. Skulle jeg foreslå en definisjon av ordet verdiskaping som gir mening for en økonom måtte det være nettoproduksjon av økonomiske goder: mengden av økonomiske goder skapt minus det som er brukt opp i produksjonen. Denne definisjonen innebærer at mengden økonomiske goder kan måles, og at de forskjellige godene kan gis felles benevning så vi kan summere dem. Alle økonomiske goder kan som skrevet ovenfor, i prinsippet verdsettes i kroner og øre. Den samfunnsøkonomisk riktige prisen er riktignok ikke alltid lik markedsprisen, prisen vi betaler i butikken. Men selv om en pris alltid er definert i teorien, er det ofte vi verken kjenner pris eller mengde i praksis. Derfor finnes det ikke noe mål for samlet verdiskaping i Norge eller noe annet land. De offisielle målene for produksjon og velstand er nasjonalproduktet og nasjonalinntekten. Disse er mer snevre begrep enn det jeg nettopp forstod med økonomisk verdiskaping. Grovt sett omfatter de bare slike økonomiske goder som det for tida er praktisk mulig å finne tall for. Viktige økonomiske goder som ikke teller med i nasjonalproduktet er det ytre miljø, for eksempel luft og vann, og resultatet av husarbeid. Dessuten er det viktige kostnader som ikke

5 5 trekkes fra, særlig uttømming av ressurser. Hvert fat olje som blir hentet opp fra sokkelen minsker Norges oljeformue med nøyaktig et fat olje; likevel blir fatet regnet inn nasjonalproduktet. Jeg skylder å legge til at det nasjonalt og internasjonalt arbeides med å skape bedre mål på nasjonalproduktet, i form av for eksempel ressursregnskap. 4. Miljøvern er verdiskaping. Det vil eksistere faktisk eller potensiell betalingsvilje - i penger- for ethvert økonomisk gode. Men det er likevel ikke alle økonomiske goder som det er mulig å tjene penger på. Fellesgoder i den tekniske forstand som jeg definerte dem, kan normalt ikke produseres med fortjeneste. Dette betyr problemer for verdiskapingen i en økonomi som vår, hvor hovedtyngden av produksjonen er i private bedrifter og rettet inn mot profitt. Problemet er av spesiell betydning i forbindelse med miljøvern, for det ytre miljøet er i all hovedsak et fellesgode. Frisk luft er et økonomisk gode som ikke er prinsipielt forskjellig fra aluminium og juletrepynt. Også det økonomisk godet renere luft kan bare oppnås ved at vi nøyer oss med mindre av andre økonomiske goder, nemlig kjøring med privatbil og forbruk av andre forurensende goder. Bedring av kvaliteten på lufta er netto verdiskaping hvis verdien av bedret luft er høyere enn verdien av de godene vi må gi avkall på. Derfor er det ingen etisk konflikt mellom verdiskaping på den ene side og ren luft på den annen. Men vi har et fordelingsproblem og et organisatorisk problem. Fordelingsproblemet skyldes at gevinsten ved renere luft er spredt på mange som får en liten gevinst hver, mens kostnaden ved tiltak for renere luft faller på noen få. Ren luft er en del av verdiskapingen; hvem som skal betale kostnadene ved at lufta blir renere er et spørsmål om hva som er rettferdig

6 6 fordeling. Det organisatoriske problemet henger sammen med at det ikke er mulig å etablere en bedrift som kan gå med overskudd ved å produsere ren luft i Oslo gryta. Lufta kan bare bli bedre ved at luftforurensningene blir mindre. En bedrift eller forbruker som forurenser lufta i Oslo påfører samfunnet en kostnad som ikke er en kostnad i penger for vedkommende selv. Her har vi det økonomer kaller en konflikt mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Vi har mange eksempler på slike konflikter nettopp når det gjelder det ytre miljø. For å løse konfliktene, trenger vi en eller annen form for kollektiv handling. For noen vil det være nærliggende å appellere til etiske normer: å prøve å overbevise folk om å kjøre kollektivt i stedet for med privatbil, for eksempel. For økonomer er det naturlig å søke løsninger som bringer samsvar mellom privatøkonomien og samfunnsøkonomien. Derfor foreslår vi å legge avgift på forurensende virksomhet, for eksempel å kjøre bil. Vi mener at forurenser skal betale de samfunnsøkonomiske kostnadene. Det er forurenser vanligvis ikke enig i. Og siden begrepet verdiskaping i praksis ikke har noen presis betydning, vil det være en tendens til at verdiskaping for mange brukes som om det var ensbetydende med produksjon for penger og profitt. For en bedrift som vil slippe avgift på utslipp er det et sterkere argument at avgiften går ut over verdiskapingen enn at den betyr økonomisk tap for bedriftens ansatte og eiere. Ordet verdiskaping er et nyttig ord i den økonomiske interessekamp. Derfor hører vi aldri om en bedrift som roser seg av å kunne bidra til verdiskapingen i landet når den renser utslipp. Jeg kan heller ikke huske at noen har argumentert med at overgang til blyfri bensin er et bidrag til økt verdiskaping.

7 7 5. Verdiskaping som etisk problem For et land som helhet er det ingen motsetning mellom velstand og miljøvern, slik det ville ikke ville ha vært noen motsetning mellom verdiskaping og miljøvern hvis verdiskaping hadde vært et ord med presis og fornuftig betydning. Men dermed er det ikke sagt at produksjon av økonomiske goder alltid er forenlig med etiske hensyn. Det gjelder også i forhold til naturen. Økonomiske goder er alltid goder for mennesker. Miljøet er et økonomisk gode så langt det finnes mennesker som betrakter miljøet som et gode, men heller ikke lenger. For deler av miljøbevegelsen er naturen av etisk betydning i seg selv, uavhengig av oss mennesker. Ut fra et slikt etisk syn, vil det være riktig å gå lenger i å bevare naturen enn hensynet til velstand tilsier. Videre er økonomiske goder aldri goder for dyr. Som alle vet, bygger deler av velstanden vår på lidelsene til blant annet pelsdyr, burhøns og forsøksdyr. Hensynet til å bevare truede dyrearter kan antakelig begrunnes med at artsmangfold på lengre sikt er et gode for oss mennesker. Derfor er avveiningen mellom ulv og sau neppe en avveining mellom velstand og etikk. Men rettigheter for dyr når de ikke tilhører en truet art, må begrunnes i en etikk som går ut over hensynet til mennesker alene. Det finnes en rekke andre eksempler på at verdiskaping, også i den vide definisjon som jeg ga, er, eller kan være, uetisk. Jeg skrev ovenfor at det som er et økonomisk gode for den ene kan være et onde for en annen. Det kan dreie seg om forskjeller i smak og behag. Jeg liker ikke smør, men det sjenerer meg ikke at andre spiser smør med stor vellyst. Men vi har også økonomiske goder som samtidig er onder i den forstand at de ikke kan forbrukes uten å påføre andre skade. Bilkjøring har den bivirkning at lufta blir ødelagt, og produserer derfor et gode og et onde samtidig. Våpen er et økonomisk gode hvor den eneste hensikten er å skade andre.

8 8 Økonomiske goder etter den definisjonen jeg ga, er for eksempel minkpelser, tobakk, heroin, barnepornografi, prostitusjon og landminer. Det skulle ikke være nødvendig å forklare at denne formen for verdiskaping kan være i konflikt med etiske verdier. Vi kan spørre om det er etisk riktig av den enkelte å bruke slike goder og vi kan spørre om det er etisk riktig å delta i produksjon av dem. Det samfunnsetiske spørsmålet er hvorvidt det er riktig av samfunnet å tillate produksjon og omsetning av disse godene. Legg merke til at jeg ga eksempler både på goder som er forbudt her i landet, nemlig heroin og barneporno, og eksempler på goder som er tillatt, nemlig minkpelser, tobakk, prostitusjon og våpen. Som kjent foregår det en løpende debatt om hvor grensene skal gå for hva det er lov både å produsere, å bruke og å selge. For disse godene kan vi også, i prinsippet, beregne deres netto bidrag til verdiskapingen ved å trekke kostnaden for den som blir skadet fra verdien for den som synes han har nytt av godet, og undersøke om det blir netto positiv verdiskaping ut av det. Men mange vil mene at det er etisk forkastelig i det hele tatt å gi seg inn på et slikt regnestykke når det gjelder for eksempel menneskeliv (våpen) eller misbruk av barn (barneporno). 6. Hva skal det være lov å kjøpe for penger? De eksemplene på etiske problem jeg hittil har gitt, er at et gode for den ene er et onde for den andre: at verdiskaping er skadelig eller skaper interessekonflikter. Men vi har også eksempler på verdiskaping hvor det ikke er slike interessekonflikter, men hvor mange mener produksjon, omsetning, bruk enten bør være forbudt, eller regulert, av etiske grunner. Andre mener at enhver handel bør være lovlig hvis både kjøper og selger deltar frivillig. Eksempler på slike transaksjoner som er, eller kan være, frivillige fra begge parter, er pornografi, prostitusjon, narkotika, kroppsdeler til transplantasjon (nyrer). Et

9 9 argument for lovlighet er at når handelen er frivillig, er den til fordel for begge parter uten å skade utenforstående. Et mer prinsipielt argument går på individets frihet, for eksempel frihet til å disponere over egen kropp. I en litt mer vulgær form blir argumentet om frihet til at folk må ha lov til å bruke pengene sine som de selv vil. Nå er det uansett ikke lov å bruke pengene sine som en vil, i Norge eller i noe annet samfunn. Visse goder er det ikke lov å kjøpe eller selge, og det hersker bred enighet om at det skal være slik. Vi har ikke til lov å selge stemmeretten vår, eller kjøpe andres stemmer. Det er ikke lov å kjøpe slaver, selv om vi skulle finne en som var villig til å selge seg i slaveri. Visse måter å kjøpe seg goder på, kaller vi bestikkelser og korrupsjon, og de er forbudt. Om disse forbudene er det enighet. Den enigheten gjør det selvsagt ikke mindre viktig å diskutere hvor grensen skal gå for fri omsetning og bruk. Til den diskusjonen trenger vi et annet etisk begrepsapparat enn det økonomisk teori bruker, så jeg nøyer meg med å nevne problemene.