Effektivitet og etikk

Transkript

1 Norges Handelshøyskole Institutt for samfunnsøkonomi SAMFUNNSØKONOMISK DEBATT SØD- 09/01 Helleveien 30 ISSN: Bergen 2001 Effektivitet og etikk av Alexander Cappelen Bertil Tungodden Publisert i: Bergens Tidende 27. september 2001 Synspunkter og konklusjoner som fremkommer er forfatterens egne.

2 SKRIFTSERIEN - SAMFUNNSØKONOMISK DEBATT Skriftserien Samfunnsøkonomisk Debatt utgjør et supplement til den tradisjonelle "reprint" serien ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved NHH. Mens reprint serien omfatter publiserte artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, er Samfunnsøkonomisk Debatt primært rettet mot mindre omfattende og mer debattorienterte bidrag. Bidragene omfatter eksempelvis artikler fra norske fagtidsskrifter, kronikker og debattinnlegg med faglig forankring samt foredrag og temaforelesninger i fulltekst.

3 Effektivitet og etikk Bedriftsledere, kunder, investorer og andre økonomiske aktører foretar daglig valg som er av avgjørende betydning for hvordan samfunnets ressurser utnyttes. Kværner, for eksempel, står i disse dager overfor beslutninger som vil få vidtrekkende konsekvenser for enkeltpersoner (ansatte, eiere og kunder) og samfunnet som helhet. Men dette er neppe i fokus for Kværners styre, som i første rekke vil foreta sine valg på basis av hvordan de påvirker aksjonærens interesser. I en slik situasjon virker det ikke urimelig å spørre seg selv om det er fornuftig av samfunnet å overlate denne typen beslutninger til aktører som i så stor grad ignorerer en rekke alvorlige konsekvenser og ikke tar et samfunnsmessig perspektiv. Men vi behøver ikke bevege oss inn i Kværners styrerom for å møte denne problemstillingen. Vi kan like gjerne betrakte vår daglige handletur i butikken. I hvor stor grad tar vi hensyn til alle de konsekvenser som følger fra våre valg? Det at vi slutter å handle i en butikk kan bidra til at butikken nedlegges, det at vi velger et par joggesko av merke X betyr at vi bidrar til å opprettholde en produksjonsbedrift (som kanskje benytter barnearbeid?), det at vi kjøper nye motebukser til ungene kan føre til at naboen må ta seg en tilsvarende handlerunde dagen derpå. Men dette preger i liten grad våre valg. Vi fokuserer i første rekke på hva som tjener oss selv, uten noen vidtrekkende analyse av alle mulige konsekvenser av våre handlinger. Bør det være slik? Og hva er alternativet? Dette er spørsmål som økonomisk teori i lang tid har prøvd å belyse, med utgangspunkt i betraktninger om effektivitet og fordeling. Fører private beslutninger fattet på et snevert grunnlag til en effektiv bruk og en etisk forsvarlig fordeling av ressursene i samfunnet? Og hvordan kan vi eventuelt korrigere for uheldige konsekvenser av denne typen valg? Globaliseringsprosessen og stadig raskere teknologisk utvikling har gjort spørsmålene mer aktuelle enn noensinne. Enkelte multinasjonale selskaper har i dag en vesentlig større økonomisk ressursbase enn myndighetene i mange land, og deres beslutninger setter et enormt preg på vår hverdag. Og den teknologiske utviklingen innenfor for eksempel medisin er i 1

4 stor grad preget av beslutninger som foretas i private forskningssentra. Kan vi føle oss trygge på at disse private aktørene tar beslutninger som leder til et godt samfunn? Frykten for at det private initiativ kan føre galt av sted avleder to typer reaksjoner. Enkelte grupper, som konsumentbevegelser og miljøorganisasjoner, forsøker å utøve press på enkeltaktørene. Både bedriftsledere og konsumenter blir oppfordret til å ta et bredere samfunnsansvar, og inkludere blant annet miljø- og fordelingshensyn i sitt beslutningsgrunnlag. Andre etterlyser økt offentlig regulering, hvor myndighetene utfordres til å skape rammebetingelser som skal lede det private initiativ i riktig retning. Men er slike inngrep strengt tatt nødvendige? Enkelte vil kanskje hevde at det er opplagt at så lenge private aktører fatter sine beslutninger på et snevert grunnlag, så må dette av og til føre galt av sted. Eller i det minste vil man kanskje tro at det må være grunnlag for å forbedre situasjonen ved å organisere samfunnet slik at beslutningstakeren tar innover seg alle implikasjonene av sine valg. Men dette er faktisk en forhastet konklusjon. Et av de vakreste og mest berømte resultatene innenfor økonomisk teori viser nemlig det stikk motsatte, nemlig at summen av handlinger basert på snever egeninteresse under visse forutsetninger kan føre til svært så gode utfall. Adam Smith påpekte dette allerede i 1776, da han snakket om markedet som den usynlige hånd som ledet samfunnet til en effektiv ressursallokering. En bekymring er imidlertid reell, og det er at den usynlige hånd ikke nødvendigvis fører til en rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Men også på dette punktet er det viktig å unngå forhastede konklusjoner. I mange situasjoner skyldes de fordelingsmessige problemene nettopp at markedet ikke fungerer effektivt. Monopolmakt er et godt eksempel. Hvis et selskap har stor makt i et marked vil det både føre til for lite produksjon og til at monopolisten beriker seg på kundenes bekostning. Tiltak som forbedrer effektiviteten i markedet ved å øke konkurransen vil i dette tilfellet også ha fordelaktige fordelingsvirkninger. Dessuten er det viktig å huske på at markedet i seg selv i mange sammenhenger representerer en viktig verdi, nemlig frihet til å kunne inngå gjensidig fordelaktige transaksjoner. Men det er klart at markedet generelt ikke kan sikre en rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet, og fordelingshensynet representerer derfor det viktigste argumentet for offentlige inngrep. Men i hvor stor grad skal dette hensynet føre til at vi bremser på det private initiativ? 2

5 Et annet resultat fra velferdsøkonomisk forskning kan kaste lys over denne problemstillingen. Det kan nemlig vises at hvis myndighetene har effektive virkemidler for omfordeling, kan man sikre en rettferdig fordeling uten å gripe inn i det frie markedet. Det er med andre ord i slike tilfeller mulig med en form for moralsk arbeidsdeling mellom private aktører og myndigheter, hvor bedrifter og konsumenter sikrer en størst mulig verdiskapning og myndighetene en rettferdig fordeling. Tanken om moralsk arbeidsdeling har hatt stor praktisk innflytelse, og særlig har det påvirket økonomers argumentasjon i samfunnsdebatten. Med utgangspunkt i dette perspektivet har økonomer fokusert på hvordan den samlede ressursbasen i samfunnet kan maksimeres, med den tanken i bakhodet at myndighetene kan korrigere for eventuelle fordelingsmessige skjevheter. Tilnærmingen er imidlertid problematisk. Myndighetene har vanligvis ikke tilgang til perfekte omfordelingsinstrumenter, og må i praksis ty til skatte- og omfordelingssystem som i seg selv virker hemmende på ressurstilgangen i samfunnet. I en lang rekke situasjoner vil myndighetene derfor bare kunne sikre at fordelingshensyn ivaretas ved å gripe inn i markedet. I slike situasjoner må hensyn til effektivitet og fordeling veies opp mot hverandre. Lenge var det en enorm optimisme med hensyn til myndighetenes muligheter for å detaljregulere samfunnets aktiviteter, men det er i dag større forståelse for at myndighetene selv ikke alltid er like treffsikker i sine inngrep. Myndighetene kan ikke gjennom detaljregulering styre forholdene internt i bedriftene og de kan heller ikke forventes å ligge i forkant av den teknologiske utvikling. Ja det kan til og med være slik at myndighetenes aktivitet er grobunn for både en ineffektiv og uetisk allokering av ressursene. I en rekke land er maktarroganse og korrupsjon i offentlig sektor et alvorlig problem, og den beste medisinen både fra et effektivitets- og fordelingshensyn - kan da av og til være å overlate flere oppgaver til privat sektor. I andre tilfeller kan det også vise seg at markedet selv ordner opp i viktige problemer. I senere tid har for eksempel bedrifter i større grad innsett at det er i bedriftenes egeninteresse å opptre etisk forsvarlig, og dette har ført til at det i mindre grad har vært en konflikt mellom det å maksimere eiernes avkastning og det å ta et samfunnsansvar. Tanken om en moralsk arbeidsdeling er likevel viktig. Ingen, verken myndigheter eller markedsaktører, kan til enhver tid ta innover seg alle konsekvenser av sine handlinger. Myndighetene må ta ansvar for at visse samfunnshensyn ivaretas, men de hverken bør eller kan skape et samfunn hvor moralsk ansvar hos enkeltindividet er overflødig. I mange 3

6 situasjoner er bedriftsledere eller andre enkeltindivider i bedre stand til å ta etiske hensyn enn myndigheten. Den viktigste oppgaven til pressgrupper som konsumentbevegelser og miljøorganisasjoner er nettopp å sørge for at aktørene i markedet tar sin del av dette moralske ansvaret. 4

7 Utkommet i serien Samfunnsøkonomisk Debatt /01 Februar, Jan Tore Klovland. Guttorm Schjelderup, og Øystein Thøgersen "Et vekstdrepende budsjett", Sosialøkonomen, nr. 7, 2000, s /01 Februar, Øystein Thøgersen, " Fastlandsøkonomi i krabbefart", Finansavisen /01 Februar. Rögnvaldur Hannesson, "Oljeprisens utholdelige ustabilitet", Dagens Næringsliv /01 Februar Rögnvaldur Hannesson, "Oljefondet som pensjonsfond", Dagens Næringsliv /01 Mai, Lars Sørgard, Fusjoner og oppkjøp i en åpen økonomi Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud (red.) "Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom" Gyldendal Akademisk, /01 Mai, Guttorm Schjelderup. Finanspolitiske utfordringer i en åpen økonomi. Vinnere og tapere. Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud (red.) "Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom" Gyldendal Akademisk, /01 Mai, Øystein Thøgersen, En ABC for ECB, Finansavisen /01 August, Frode Steen, Siri Pettersen Strandenes og Lars Sørgard, Fra 3 til 2 til 1 i norsk luftfarat?, Samferdsel nr. 5, 2001, s /01 Desember, Alexander Cappelen og Bertil Tungodden, Effektivitet og etikk, Bergens Tidende 27. september 2001.