Kristine Nergaard og Jørgen Svalund. Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Kristine Nergaard og Jørgen Svalund Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Kristine Nergaard og Jørgen Svalund Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning Fafo-rapport 2009:22

Fafo 2009 ISBN 978-82-7422-680-7 ISSN 0801-6143 Omslagsfoto: Espen Bratlie / Samfoto Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

Innhold Forord... 5 Sammendrag og utfordringer... 6 1 Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning...15 Yngre arbeidstakere med høyere utdanning... 16 Organisasjonsgrader og organisasjonsvalg... 16 LO-medlemmer?... 18 Spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning... 18 Fagorganisering... 20 Uorganiserte arbeidstakere... 22 Forhandler de lønns- og arbeidsvilkår selv?... 22 Studentmedlemskapets betydning... 24 Når melder man seg inn?... 26 Tidligere medlemmer hvor mange og hvorfor?...27 Avsluttende kommentarer... 28 2 Hvorfor organisert?... 31 De viktigste grunnene for medlemskapet...31 Hva var viktig for valg av organisasjon?... 35 Hvilke typer tjenester etterspør organiserte med høyere utdanning?... 36 3 De uorganiserte...43 Hvorfor lar noen være å organisere seg?... 43 Hva kan bidra til at uorganiserte organiserer seg?... 45 Organisert eller uorganisert avsluttende betraktninger... 48 4 Holdninger til lønn og fagorganisering... 51 Lønnsforskjeller og lønnsdannelse... 52 Regler eller deregulering?... 54 Holdninger til LO... 55 Avsluttende kommentarer... 58 Vedlegg Spørreskjema...61 3

4

Forord Temaet for denne rapporten er fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning. Spørsmål som drøftes, er i hvilken grad denne gruppen arbeidstakere organiserer seg, hvilke typer bistand og medlemsgoder de i så fall etterspør fra sin organisasjon, og hvilke holdninger denne typen arbeidstakere har til lønnsfastsettelse, til arbeidstakerorganisasjonenes rolle i arbeidslivet generelt og til LO spesielt. Datagrunnlaget er en spørreundersøkelse blant drøye 1500 yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Rapporten er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge (LO). Hos Fafo har Kristine Nergaard og Jørgen Svalund vært ansvarlige for gjennomføring og analyse av spørreundersøkelsen. Tidligere Fafo-kollega Håvard Lismoen var ansvarlig for oppstart av prosjektet og utviklet det første utkastet til spørreskjema. I LO har Nina Tangnæs Grønvold og Monica Moum fulgt prosjektet i ulike stadier. Vi takker Nina, Monica og medlemmene i LOs utvalg for rekruttering av arbeidstakere med høyere utdanning for nyttige kommentarer til spørreskjema og utkast til rapport. Takk også til Jon Erik Dølvik for kommentarer og til Fafos informasjonsavdeling for ferdigstilling av rapporten for publisering. Oslo, 31. mars 2009 Kristine Nergaard (prosjektleder) Jørgen Svalund 5

Sammendrag og utfordringer Spørreundersøkelsen om fagorganisering blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning ble gjennomført høsten 2008. Undersøkelsen omfatter rundt 1500 intervjuer blant arbeidstakere i alderen 40 år og yngre. Formålet er å kartlegge hvilke holdninger denne gruppen har til organisering generelt og til LO spesielt. I tillegg til undersøkelsen blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning benytter vi også data fra en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen tredje kvartal 2008 (AKU). Rapporten tar for seg følgende spørsmål: I hvilken grad organiserer arbeidstakere med høyere utdanning seg? Hvor store forskjeller er det mellom privat sektor og offentlig sektor og de med kortere og lengre utdanningsløp bak seg? Når i yrkeskarrieren organiserer denne typen arbeidstakere seg, og hvilken rolle spiller studentmedlemskap? Hvilke typer tjenester er viktige for arbeidstakere med høyere utdanning, og hva ligger til grunn for deres organisasjonsvalg? I hvilken grad etterspør denne gruppen tradisjonell bistand knyttet til lønn og sikkerhet? Hvor viktig er yrkesfaglige goder/ tjenester og økonomiske goder som forsikringer, lån med videre? Hva kjennetegner de uorganiserte arbeidstakerne? Vil disse vurdere et medlemskap, og hva er i så fall viktig for dere organisasjonsvalg? Hvilke holdinger har yngre arbeidstakere med høyere utdanning til lønn og kollektive reguleringer, til arbeidstakerorganisasjonenes rolle generelt og til LO spesielt? Organisering blant arbeidstakere med høyere utdanning Undersøkelsen omfatter arbeidstakere med utdanning på universitets- og høgskolenivå. Vi har delt inn disse inn i dem som har kortere utdanninger på høgskole- eller universitetsnivå (opp til to år / 120 studiepoeng), dem som har høgskole- og universitetsutdanning på lavere grads nivå (opp til fire år, for eksempel lærer, sykepleier eller 6

bachelor), og dem som har utdanning på høyere grads nivå (master-/hovedfagsnivå eller høyere). Sett under ett finner vi at arbeidstakere med høyere utdanning oftere enn andre er medlem av en arbeidstakerorganisasjon. Organisasjonsgraden blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning er 59 prosent, sammenlignet med 35 prosent blant dem som ikke har høyere utdanning. Forskjellene kan delvis forklares med at mange med høyere utdanning arbeider i offentlig sektor, der organisasjonsgraden er høyere enn i privat sektor. Men både i privat og i offentlig sektor øker organisasjonsgraden med utdanningens lengde. Forbund tilknyttet Unio og Akademikerne dominerer blant arbeidstakere med høyere utdanning. LOs forbund har om lag 15 16 prosent av de organiserte med høyere utdanning. 1 Undersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning viser at organisasjonsvalgene ofte skjer tidlig i yrkeskarrieren eller allerede i studietiden. Blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning oppgir tre av fire at de enten ble medlem av sitt nåværende forbund mens de studerte eller mens de var i sin først jobb, og halvparten krysset av for at dette hadde skjedd i studietiden. Blant yngre medlemmer i Unio, Akademikerne og frittstående forbund er andelen studentmedlemmer enda høyere. For forbund i LO og YS (med unntak av FO) har studentmedlemskap spilt en mindre rolle for rekrutteringen. Et viktig poeng er dermed at arbeidstakere med høyere utdanning raskt blir organisert. Dette er en utfordring for forbund som tradisjonelt rekrutterer på arbeidsplassene, og for tillitsvalgte som kanskje antar at man har tid til å overbevise nyansatte kolleger om et medlemskap. Om lag 40 prosent av yngre arbeidstakere med høyere utdanning er uorganiserte. Fire av fem uorganiserte jobber i privat sektor, blant annet innen deler av forretningsmessig og finansiell tjenesteyting og varehandel. De uorganiserte finnes innen et vidt spekter av yrker, men mange arbeider med økonomi, personalspørsmål, salg og markedsføring, data eller i ulike typer lederstillinger. I offentlig sektor er de (få) uorganiserte i vår gruppe først og fremst arbeidstakere som er nye på arbeidsplassen, ofte midlertidig ansatte eller studenter med ekstrajobb. I privat sektor forblir langt flere uorganisert over tid, antakelig hele yrkeskarrieren. Men også her er en god del av de uorganiserte nye på arbeidsplassen. En tredel av de uorganiserte har tidligere vært medlem av en arbeidstakerorganisasjon. De viktigste årsakene til at de i dag ikke er medlem, er jobbskifter og at medlemskapet er for dyrt / man ikke får nok igjen for kontingenten. Dette samsvarer med hva for eksempel LO-forbund erfarer fra egne medlemsundersøkelser. Men mange av de uorganiserte i privat sektor har også individuell lønn, og fire av fem sier at de i løpet av de siste to årene ikke har hatt behov for hjelp fra en fagforening. 1 Basert på tilleggsundersøkelsen til AKU tredje kvartal 2008. Denne vil bli analysert i en egen rapport som ferdigstilles til sommeren 2009. 7

Hvorfor organisere seg? Undersøkelsen viser at arbeidstakere med høyere utdanning først og fremst legger vekt på at medlemskapet skal gi dem trygghet hvis de skulle få problemer på arbeidsplassen. En god del vektlegger også at medlemskapet gir tilgang til medlemsgoder som forsikring, kredittkort eller lignende, og at det å være organisert styrker deres stilling ved lokale lønnsforhandlinger. Mange oppgir at det er naturlig for deres yrkesgruppe å være organisert, at de ikke ønsker å være gratispassasjer, og at de mener det er ideologisk viktig å være organisert. Dette viser at også organiserte med høyere utdanning begrunner sitt medlemskap ut fra tradisjonelle kollektive verdier, ikke minst gjelder dette dem som arbeider i offentlig sektor (og særlig dem som er medlemmer i et av Unios medlemsforbund). 2 Det er imidlertid de mer håndgripelige medlemsgodene som trygghet og medlemsgoder som prioriteres når man skal plukke ut de viktigste årsakene til å være organisert. Det er også verdt å merke seg at yrkesfaglige medlemsfordeler (tidsskrift, yrkesfaglige kurs mv.) kommer ganske langt ned på prioriteringslisten, med et visst unntak for medlemmer av forbund i Akademikerne. På spørsmål om hva som var viktig for valg av organisasjon (stilt til de organiserte), trakk mange fram en påstand om at «organisasjonen ivaretar min yrkesgruppe spesielt». Det er dobbelt så mange som prioriterte dette sett i forhold til saksfelt nummer to som er organisasjonens lønnspolitikk. En grunn kan være at mange allerede i studietiden valgte å bli medlem av profesjonsorganisasjonen for sitt framtidige yrke. Spørsmål om lønnspolitikk, tillitsvalgtapparat med videre kan tilhøre en ganske fjern framtid for dem som er i en studiesituasjon. De som (først) er blitt rekruttert i sin nåværende jobb, legger da også større vekt på at organisasjonen har dyktige tillitsvalgte på arbeidsplassen. Hvilke typer medlemsgoder etterspør så organiserte med høyere utdanning? Vi har sett både på tradisjonelle medlemstjenester (lønn, arbeidsvilkår, trygghet), økonomiske goder og yrkesfaglige goder. Også arbeidstakere med høyere utdanning ønsker bistand i spørsmål som går på lønn og arbeidsvilkår, inkludert lokale lønnsforhandlinger, og hjelp hvis man kommer i konflikter på jobben. I så måte etterspør denne gruppen det samme som andre organiserte arbeidstakere. De som arbeider i privat sektor, er riktignok noe mindre opptatt av hjelp i lønnsspørsmål, men legger desto større vekt på bistand i konfliktsituasjoner sammenlignet med sine kolleger i offentlig sektor. Økonomiske medlemsgoder som forsikringer og billige lån framheves ikke overraskende som viktige av mange. På den annen side er det ganske få som krysser av for at de faktisk har tatt denne typen medlemsgoder i bruk, og det synes også å være 2 Rundt 60 prosent av Unios medlemmer i undersøkelsen er medlem av Utdanningsforbundet. Unios medlemsstatistikk viser at Utdanningsforbundet i 2008 hadde 51 prosent av Unios yrkesaktive medlemmer (alle aldersgrupper). 8

manglende kjennskap til en del tilbud som faktisk er gitt gjennom medlemskapet. Noe paradoksalt kan det se ut som om det viktige er å få tilbud om slike goder som kun går til medlemmene, selv om man i mange tilfeller velger å ikke benytte dem. I så måte er slike goder symbolsk viktige, man får noe for kontingenten som uorganiserte ikke har tilgang til. For arbeidstakerorganisasjonene betyr dette at det er vanskelig å se bort fra slike goder selv om man vet at tradisjonell fagforeningsbistand står høyere på medlemmenes prioriteringsliste, og at mange velger å benytte tilbud fra andre enn sin organisasjon. Yrkesfaglige tilbud som tidsskrift, profesjonsrettede etterutdanningskurs med videre skiller langt på vei profesjonsorganisasjonene fra tradisjonelle fagforbund som organiserer bredt når det gjelder yrkes- og utdanningsgrupper. Profesjonsorganisasjonenes tilbud av denne typen goder trekkes ofte fram som en viktig grunn til at disse organiserer så godt blant utdanningsprofesjonene. Mange i undersøkelsen sier at denne typen goder er eller ville vært viktige for dem. Men det er likevel ikke denne typen goder som kommer høyest opp på prioriteringslisten når medlemskapet skal begrunnes. Tatt i betraktning at så mange oppgir at det er viktig med en organisasjon som ivaretar deres yrkesgruppe, er det overraskende at det er såpass få som prioriterer organisasjonenes yrkesfaglige tilbud som en av de tre viktigste grunnene for sitt organisasjonsvalg. Ønsket om en organisasjon som ivaretar yrkesgruppen spesielt, kan dermed antas å innebære langt mer enn for eksempel profesjonstidskrift eller kurs. Det kan være å prioritere yrkesgruppen når det gjelder lønn og arbeidsvilkår, eller å ivareta «fagligheten» i det politiske påvirkningsarbeidet. En utfordring for forbund som organiserer bredt, er dermed å godtgjøre at de ulike yrkesgruppene sees og ivaretas. Uorganiserte potensielle medlemmer? To av fem yngre arbeidstakere med høyere utdanning er uorganisert det store flertallet av disse er ansatt i privat sektor. Viktige begrunnelser for å stå utenfor fagorganisasjonene er at man ikke har behov for medlemskap / at man ivaretar sine interesser selv, og at det er for dyrt å være medlem. Få krysser av for at de mener arbeidstakerorganisasjoner er unødvendige i dagens samfunn, og enda færre for at arbeidsgiver er motstander av organisering. Det er imidlertid en del som oppgir forhold som kan knyttes til «tilbudssiden», for eksempel at de ikke er blitt spurt, at det ikke er noen organisasjon til stede på deres arbeidsplass, eller at de ikke har funnet noen organisasjon som passer dem. Dette behøver ikke bety at disse ville ha organisert seg dersom de hadde fått et tilbud. Men mange av dem som merker av for manglende tilbud, er åpne for å organisere seg en gang i framtiden. Noen sier at de mest sannsynlig vil organisere seg etter hvert, andre at de vil vurdere dette hvis de får en stilling der dette er vanlig. En del vil også vurdere 9

å organisere seg hvis jobben blir utrygg, eller hvis de finner en organisasjon som har et yrkesfaglig tilbud som passer dem. Rundt 20 prosent av de uorganiserte sier at det er uaktuelt for dem å organisere seg. Denne gruppen skiller seg ut fra de øvrige uorganiserte ved at de er eldre. Mange har ganske lang ansiennitet på sin arbeidsplass, de fleste arbeider i privat sektor, og de har individuell lønn som de forhandler selv. Et flertall av de uorganiserte antyder imidlertid at de kan komme til å organisere seg en gang i framtiden, for eksempel hvis de får en jobb hvor dette er vanlig. Hva ville så denne gruppen legge vekt på når de i så fall skal velge sin organisasjon? To forhold kommer høyt opp organisasjonens lønnspolitikk og at organisasjonen ivaretar yrkesgruppen spesielt. I tillegg legger en god del vekt på økonomiske medlemsgoder, og at organisasjonen har dyktige tillitsvalgte på arbeidsplassen. Knapt noen legger vekt på at organisasjonen skal være den største på arbeidsplassen, og det er også kun et fåtall som legger vekt på organisasjonens samfunnspolitiske engasjement. Sammenlignet med de organiserte, framstår de uorganiserte som mer økonomisk eller materialistisk orienterte i hva som legges til grunn for organisasjonsvalg. Det er langt flere som ville legge vekt på organisasjonens lønnspolitikk, og det er også flere som framhever betydningen av hvilke økonomiske medlemsgoder som tilbys. Dette kan ha å gjøre med at dette er arbeidstakere som er ute i arbeidslivet, og som derfor er mer opptatt av lønnsfastsettelse og lønnspolitikk enn dem som valgte sin organisasjon allerede i studietiden. Men dette kan også knyttes til hvilke grupper det er som har valgt å være uorganisert, dette er arbeidstakere som er mer individualistisk orienterte når det gjelder lønnsfastsettelse og lønnsforskjeller. Selv om flertallet av de uorganiserte oppgir at de vil vurdere å organisere seg hvis de kommer på en arbeidsplass eller får en jobb der dette er vanlig, betyr ikke dette at gruppen er enkel å nå for LO-forbundene eller for andre organisasjoner. Mange kommer til å fortsette i bransjer og yrker der organisering ikke er så vanlig, og der lønnsfastsettelsen domineres av individuell lønn. Kollektivister og individualister Vi ba deltakerne i undersøkelsen ta stilling til en del påstander om lønnforskjeller og lønnsfastsettelse, arbeidstakerorganisasjonenes rolle og om LO. Formålet var å se i hvilken grad yngre arbeidstakere med høyere utdanning er utpregede individualister som ønsker å klare seg selv, og i hvilken grad de har holdninger til lønnsfastsettelse og lønnsforskjeller som står fjernt fra mer tradisjonelle LO-verdier. Det store flertallet av arbeidstakere med høyere utdanning mener ikke overraskende at lønnsforskjellene er for små utdanning og innsats bør gi større uttelling enn i dag. 10

Det er større sprik i svarene på om lønna bør avtales individuelt eller kollektivt. Det er først og fremst offentlig ansatte som slutter opp om at lønn skal forhandles kollektivt, men det er unison oppslutning på tvers av sektorene om større lønnsdifferensiering ut fra formell utdanning og også mange av de som er ansatt i offentlig sektor, er åpne for økt differensiering etter innsats. Blant uorganiserte i privat sektor er holdningene de motsatte fra de vi finner i offentlig sektor halvparten enige i at lønns- og arbeidsvilkår bør avtales individuelt, og kun et mindretall tar avstand fra en slik påstand. Man kan legge merke til at de som har forblitt uorganiserte i privat sektor over tid, ofte har en klar individualistisk orientering. Dette innebærer at rekrutteringsframstøt vil være krevende, ikke minst i den grad dette assosieres med medlemskap i en organisasjon som står for tradisjonelt kollektivistiske verdier. Det er forståelse for mange av LOs grunnverdier som kollektive lønnsforhandlinger og forsvaret for arbeidstakerrettigheter blant arbeidstakere med høyere utdanning, ikke minst blant ansatte i offentlig sektor. I privat sektor er det større sprik i holdningene. Også vurderingen av LOs rolle spriker. Flertallet er enige i at et sterkt LO er til fordel for arbeidstakere flest, og det er forholdsvis få som er negative til et utsagn om at LO bidrar positivt til samfunnsutviklingen. Men undersøkelsen viser også at mange ikke har sterke synspunkter på LOs rolle verken i positiv eller negativ retning. De mest LOskeptiske finner vi blant uorganiserte i privat sektor og blant dem som er medlemmer av et av forbundene i Akademikerne. Når det gjelder spørsmålet om LO passer for arbeidstakere med lang utdanning, er respondentene langt mer negative, og svarene viser at LO og forbundene vil ha store utfordringer når det gjelder å profilere seg som et alternativ overfor arbeidstakere med høyere utdanning. En av tre mener at LO ikke ivaretar interessene til grupper med lang utdanning, og kun 14 prosent er uenige i en slik påstand. Selv blant dem som er organisert i LO, er det faktisk litt flere som er negative enn som er positive til hvordan LO ivaretar interessene til grupper med lang utdanning. Mange avviser også påstanden «LO passer godt for den gruppen arbeidstakere jeg tilhører». Det er særlig medlemmer av forbundene i Akademikerne som er negative til en slik påstand, men dette er ikke overraskende en holdning som går igjen også blant dem som har valgt andre organisasjoner utenfor LO. Men også blant de uorganiserte arbeidstakerne er mange skeptiske til en påstand om at LO passer for dem. Svarene tyder på at de uorganiserte særlig i privat sektor er en gruppe som er vanskelig å nå for LO-forbundene (og antakelig også for mange forbund utenfor LO). Det er imidlertid viktig å huske at gruppen uorganiserte i privat sektor spenner vidt, fra økonomimedarbeidere og datapersonale med høgskoleutdanning på lavere nivå til siviløkonomer i finansbransjen og konsulenter i internasjonale konsulentfirma. Interessen for og nytten av et fagforeningsmedlemskap vil variere mye innad i gruppen av uorganiserte. Organisasjonstradisjoner på arbeidsplassene vil være en sentral faktor i denne gruppenes vurderinger om å organisere seg. 11

Utfordringer Utdanningsgruppene velger sin organisasjon tidlig Arbeidstakere med høyere utdanning organiserer seg, men dette skjer gjerne i studietiden, og profesjonsbaserte forbund i Unio og Akademikerne står sterkt. Mange yngre arbeidstakere går rett fra et studentmedlemskap og over til et ordinært medlemskap. Sammenlignet med øvrige arbeidstakere betyr dermed tradisjonelt rekrutteringsarbeid på arbeidsplassene mindre. Et enkelt svar på rekrutteringsutfordringene er at forbund som ønsker å rekruttere denne typen arbeidstakere, må satse på ordninger med studentmedlemskap og på rutiner som sikrer at så mange som mulig går rett over fra studentmedlemskap til et ordinært medlemskap. Samtidig kan ikke LO kopiere studentmedlemskapene (og suksessen) til de typiske profesjonsforbundene i og med at mange av LO-forbundene organiserer langt bredere når det gjelder yrker og bransjer. Samtidig vil studentmedlemskap i en profesjonsorganisasjon ikke være like viktig for alle typer utdanninger. Rekrutteringsstrategier som virker overfor typiske profesjonsbaserte yrker, fungerer ikke nødvendigvis like godt i generalistutdanningene der mange studenter ikke vet hvor i arbeidslivet de etter hvert vil ende. Hovedbudskapet er imidlertid at organisasjonene som ønsker å styrke sin posisjon blant arbeidstakere med høyere utdanning, må være raskt ute med sitt budskap. Utdanningsgruppene etterspør tradisjonelle fagforeningstjenester med noko attåt Arbeidstakere med høyere utdanning ønsker de samme basistjenestene fra sin organisasjon som andre arbeidstakere etterspør: bistand i saker som går på lønns- og arbeidsvilkår og trygghet i arbeidsforholdet. Organisasjoner som har dyktige tillitsvalgte og styrke på arbeidsplassene, har dermed en fordel. Men samtidig legger arbeidstakere med høyere utdanning vekt på at organisasjonen skal ivareta deres yrkesgruppe spesielt. Dette behøver ikke nødvendigvis bety et omfattende tilbud av yrkes- og profesjonsbaserte medlemsgoder, selv om slike ordninger er viktig for en del grupper. For mange vil antakelig det å ivareta yrkesgruppen spesielt innebære at gruppen synliggjøres og prioriteres i lønnsforhandlinger, at organisasjonen ivaretar yrkesfaglige interesser og verdier overfor arbeidsgiver og myndigheter, og at yrkesinteressene gjenspeiles i organisasjonens satsninger. Økonomiske medlemsgoder som forsikringer med videre kommer også høyt opp når denne gruppen arbeidstakere prioriterer hva som er viktig, selv om mange ikke benytter de tilbudene man har gjennom sin organisasjon (og kanskje ikke engang vet at de finnes). Undersøkelsen understreker imidlertid hvor viktig det er å minne medlemmer og potensielle medlemmer om hvilke goder som følger med et medlemskap. 12

De uorganiserte krevende å nå Rundt 40 prosent av arbeidstakere med høyere utdanning er uorganiserte, og de aller fleste av disse befinner seg i privat sektor. For en god del av disse er det uaktuelt å organisere seg. For flertallet av de uorganiserte er imidlertid valget om å stå utenfor en arbeidstakerorganisasjon mer pragmatisk. Noen ser for seg at de vil organisere seg hvis de får fast stilling, eller hvis jobben blir utrygg. Andre vil organisere seg hvis de begynner på en arbeidsplass der det er vanlig med organisering. Flertallet av de uorganiserte arbeider i privat sektor. Her er utfordringene for LO todelte. Mange med høyere utdanning arbeider i bedrifter der det ikke er vanlig å organisere seg og i bransjer der LO står svakt generelt. I tillegg vil mange av disse arbeidstakerne se seg tjente med en lønnspolitikk som ligger LO ganske fjernt, noe som også gjør at et LO-forbund kan bli vurdert som lite aktuelt selv i de tilfeller der arbeidstakeren vurderer å organisere seg. Mange av de uorganiserte legger dessuten vekt på at en eventuell organisasjon kan ivareta deres yrkesgruppe. Det kan se ut som om organisasjonene i sine rekrutteringsframstøt må kombinere muligheten til å ha en organisasjon i ryggen uten å utfordre disse gruppene for mye på det de ser som sine lønnsinteresser. I offentlig sektor er det få uorganiserte. Flertallet av de som finnes, er nye på arbeidsplassen, midlertidig ansatte eller studenter med deltid. De fleste av disse vil organisere seg etter hvert, de arbeider stort sett på organiserte arbeidsplasser, og tradisjonelt og systematisk rekrutteringsarbeid som vektlegger styrke og gode tillitsvalgte, bør kunne gi noen nye medlemmer ikke minst der man ikke har å gjøre med tradisjonelle profesjons yrker. Men også her står LO-forbundene overfor utfordringer når det gjelder hvordan man skal ivareta lønnsinteressene til arbeidstakere med høyere utdanning. Både kollektivister og individualister Det gir ikke mening å snakke om de yngre arbeidstakerne med høyere utdanning som helt annerledes enn andre i arbeidslivet på mange måter er de overraskende tradisjonelle. De vil ha et regulert arbeidsliv med ordnede forhold. Utfordringene er langt større når det gjelder lønnspolitikken, yrkesfellesskapet og oppfatningen av om «LO passer for meg». Mange er i tvil om LO ivaretar deres interesser på disse områdene. De fagforeningsskeptiske finnes særlig blant de uorganiserte men disse utgjør ikke noen stor andel av arbeidstakere med høyere utdanning. Flertallet er nøytrale eller positive til fagorganisering som sådan. Utfordringene for LO er imidlertid at mange av dem som deler LOs grunnsyn på kollektive reguleringer, allerede er organisert i sterke profesjonsforbund utenfor LO, samtidig som mange av de uorganiserte står for mer individualistiske verdier enn de øvrige og i tillegg befinner seg i yrker og bransjer med svak tradisjon for organisering. 13

14

1 Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning Over tid er det blitt langt flere med høyere utdanning i arbeidslivet. For tretti år siden i 1978 hadde 17 prosent av lønnstakerne høyere utdanning. 3 I dag er andelen den dobbelte, 35 prosent av lønnstakerne har fullført en form for høyere utdanning. Antall lønnstakere med høyere utdanning har økt med en halv million fra 1978 til 2008, og nesten halvparten av arbeidstakerne i alderen 30 39 år har i dag høyere utdanning. Det er neppe grunn til å tro at andelen vil gå ned over tid. Et sentralt spørsmål for arbeidstakerorganisasjonene er derfor om denne typen arbeidstakere organiserer seg og hva som ligger til grunn for deres organisasjonsvalg. I denne rapporten konsentrerer vi oss om yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Datagrunnlaget er en spørreundersøkelse med fagorganisering som tema som ble gjennomført senhøsten 2008. I kapittel 2 ser vi på dem som har organisert seg, og spør hva som ligger til grunn for beslutningen om å organisere seg, og hvilke forventninger de har til sin organisasjon. I kapittel 3 tar vi for oss de uorganiserte. Hvorfor har disse valgt ikke å organisere seg, og hva skal eventuelt til for at de skal velge å gå inn i en arbeidstakerorganisasjon? I kapittel 4 ser vi på hvilke holdninger yngre arbeidstakere med høyere utdanning har til lønns dannelse og kollektive reguleringer av lønns- og arbeidsvilkår. Vi har også bedt dem ta stilling til en del påstander om LO. Formålet er å kartlegge i hvor stor grad dette er arbeidstakergrupper som er aktuelle for organisering, eller om individuelle verdier og ønsket om selv å ivareta lønn og arbeidsvilkår dominerer. Innledningsvis (i dette kapitlet) ser vi kort på hva som kjennetegner yngre arbeidstakere med høyere utdanning når det gjelder organisering og lønnsdannelse. I hvilken grad er denne typen arbeidstakere organisert i dag? Når i yrkeskarrieren organiserte de seg? Finnes det fagforeninger på arbeidsplassen? Her trekker vi også inn et annet datasett fra høsten 2008, en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen tredje kvartal 2008 som omhandler fagorganisering og tariffavtaler. 4 3 Basert på data fra arbeidskraftundersøkelsene. 4 Denne undersøkelsen vil bli analysert i en egen rapport som skal ferdigstilles til sommeren 2009. 15

Yngre arbeidstakere med høyere utdanning 5 Alt i alt er det 435 000 arbeidstakere i alderen 40 år og yngre som har høyere utdanning av disse er det store flertallet i ordinært arbeid, mens 21 000 er studenter med deltidsjobb ved siden av studiene. En drøy tredel av alle lønnstakere under 40 år har høyere utdanning. Ser vi bort fra dem som fortsatt er i et utdanningsløp, er andelen med høyere utdanning nesten 40 prosent. Og begrenser vi oss til den gruppen yngre arbeidstaker som i hovedsak har avsluttet sine studier (aldersgruppen 30 39 år), finner vi at 47 prosent av lønnstakerne har fullført en utdanning på høgskole- eller universitetsnivå. Blant yngre arbeidstakere er det i dag flere kvinner enn menn med høyere utdanning. Her er det imidlertid stor variasjon mellom sektorene. I privat sektor er det flest menn med høyere utdanning, i offentlig sektor er to av tre arbeidstakere med høyere utdanning kvinner. Arbeidstakere med høyere utdanning utgjør en langt større andel av arbeidstakerne i offentlig sektor enn i privat sektor. I offentlig sektor har hele 60 prosent av yngre arbeidstakere høyere utdanning, mot knappe 30 prosent i privat sektor. Vi har her sett bort fra studenter/elever med ekstrajobb siden disse fortsatt er i et utdanningsløp. Staten skiller seg ut ved høy andel med utdanning på høyere grads nivå, det vil si mastergrad, hovedfag og lignende. I kommunal og fylkeskommunal sektor dominerer kortere utdanninger / lavere grad, det vil si utdanninger på 2 4 år. Yrkene spenner vidt, men vi finner mange i typiske profesjonsyrker innen undervisning, helse, sosial tjenesteyting og tekniske yrker som ingeniør eller sivilingeniør. Det er imidlertid også mange med høyere utdanning som arbeider med felt som saksbehandling, økonomi, salg, personalspørsmål med videre. Organisasjonsgrader og organisasjonsvalg Vi kan med en gang slå fast at utdanningsgruppene organiserer seg. Organisasjonsgraden blant arbeidstakere med høyere utdanning ligger klart over organisasjonsgraden for dem som har utdanning på nivå videregående skole eller lavere (se figur 1.1 som er basert på AKU, tredje kvartal 2008). Den høye organisasjonsgraden blant disse gruppene kan delvis forklares med at mange med høyere utdanning arbeider i offentlig sektor, der organisasjonsgraden generelt er høy. Men både i privat og offentlig sektor er arbeidstakere med høyere utdanning oftere organisert enn de med kortere utdanninger. Over tid har organisasjonsgraden blant arbeidstakere med høyere utdanning vært stabil to av tre er organisert. Blant dem som har lavere utdanning, har imidlertid 5 Datagrunnlaget for dette avsnittet er Arbeidskraftundersøkelsen 2008, tredje kvartal. 16

organisasjonsgraden sunket noe, fra 53 prosent i 1995 til 47 prosent i dag. 6 Dette betyr at de forbundene som organiserer godt blant utdanningsgruppene, ikke bare nyter godt av at denne gruppen vokser i antall personer og i andel av lønnstakerne, de synes heller ikke å møte en synkende organisasjonstilbøyelighet. Figur 1.1 viser at yngre arbeidstakere langt oftere er uorganiserte enn eldre, og at organisasjonsgraden stiger med alder fram til rundt 50 år. Forklaringen er antakelig ganske sammensatt. Yngre har en annen og løsere tilknytning til arbeidsplassen, for eksempel som ekstrahjelper eller midlertidig ansatte. De er overrepresentert i enkelte bransjer som har lav organisasjonsgrad, som varehandel. De skifter oftere jobb. Men det kan også være at de er mindre interessert i organisering. I kapittel 2, 3 og 4 vil vi se på hva resultatene fra spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning sier om hvilke holdninger denne gruppen har til organisering. Figur 1.1 Organisasjonsgrad etter utdanningsnivå og alder. AKU 2008. 6 Årsakene til dette ligger blant annet i endringer i arbeidsmarkedet med forskyvninger fra bransjer med høy organisasjonsgrad (for eksempel operatører i industrien) til bransjer med lav organisasjonsgrad (deler av privat tjenesteyting). 17

LO-medlemmer? LO-forbundene har ikke noen samlet oversikt over antallet medlemmer med lengre utdanning. Spørreundersøkelser kan gi et anslag, men ikke noe eksakt antall. De nyeste tallene (AKU 2008) anslår andelen LO-medlemmer med høyere utdanning til 15,5 prosent (mellom 14 og 17 prosent med usikkerhetsmarginer). I 2004 var andelen 14 prosent. Et anslag på basis av AKU er at LO har et sted mellom 85 000 og 105 000 medlemmer med høyere utdanning. To tredeler av disse oppgir at de er medlem i ett av de tre forbundene FO, Fagforbundet og NTL. LO-medlemmene med høyere utdanning skiller seg ikke fra det gjennomsnittlige LO-medlem når det gjelder alder, men tre av fem er kvinner. Spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning Fafo har gjennomført en egen spørreundersøkelse blant arbeidstakere med høyere utdanning (forkortet til SHU 2008 i rapporten). Spørreundersøkelsen er basert på Norstat sitt webpanel og er ikke et rent tilfeldig utvalg på samme måte som for eksempel SSB sine arbeidskraftundersøkelser. Mens utvalg i representative undersøkelser vanligvis trekkes ut fra ulike registre, er deltakerne i Norstats webpanel stort sett rekruttert via telefon for å være tilgjengelig for ulike undersøkelser via internett. 7 Norstats panel er på totalt i underkant av 81 000 personer, og det ble trukket et utvalg fra dette panelet for vår undersøkelse. Målgruppen for undersøkelsen var yrkesaktive og studenter med deltidsjobb som er 40 år eller yngre, og som har utdanning på høyere nivå. Siden Norstat har informasjon om alder, kjønn, utdanning, sektor etc. for deltakerne i sitt webpanel, kunne de tilpasse bruttoutvalget (dvs. dem som fikk tilsendt spørreskjemaet) etter behovene knyttet til denne undersøkelsen. I alt ble det gjennomført 1552 intervjuer i løpet av november og første halvdel av desember 2008. I analysene vil vi i hovedsak se på arbeidstakere og studenter med deltidsjobb hver for seg. Analysene vil først og fremst være konsentrert om arbeidstakerne, ikke studenter med deltidsjobb. 7 Deltakerne i Norstats panel belønnes for sin deltakelse i undersøkelser i form av poeng som kan veksles inn i cd-er, filmer, gavekort, loddtrekninger mv. 18