Pierre Lemaitre IRÈNE Oversatt av Christina Revold
første del
Mandag, 7. april, 2003 1 Alice, sa han og så på henne som alle andre enn ham ville kalt en ung jente. Han hadde brukt fornavnet som et tegn på fortrolighet, men lyktes ikke på noen måte i å bryte ned forsvarsverkene hennes. Han så på notatene Armand hadde skriblet ned under det første forhøret: Alice Vandenbosch, 24 år. Han prøvde å forestille seg hvordan Alice Vandenbosch på 24 år vanligvis ville sett ut. Antakelig en ung jente, med smalt ansikt, mørkeblondt hår og et direkte blikk. Han kikket opp, og det han så, virket helt usannsynlig. Denne jenta liknet ikke seg selv. Det tidligere blonde håret, nå med synlig mørk ettervekst, lå som klistret til hodet. Hun så sykelig blek ut, med en blålilla hevelse ved det venstre kinnbeinet og en tynn stripe blod størknet i den ene munnviken og hva øynene angikk, hadde de et jaget, vikende blikk der det eneste som minnet om noe menneskelig, var redselen, en frykt så voldsom at den fortsatt sendte skjelvinger gjennom henne, som om hun hadde gått ut en kald vinterdag uten jakke på. Hun holdt rundt kaffekoppen med begge hender, lik en overlevende etter et skipsforlis. Vanligvis var synet av Camille Verhoeven ene og alene nok til å forårsake reaksjoner, selv hos de mest tykkhu- 11
dete. Men ikke hos Alice. Alice bare skalv, helt innelukket i seg selv. Klokken var halv ni om morgenen. Det var bare noen minutter siden Camille ankom kriminalavdelingen, og han følte seg allerede trøtt. Middagen kvelden før hadde vart helt til klokken ett på natten. Det var venner av Irène, folk han ikke kjente så godt. De hadde snakket om fjernsynsprogrammer, og noen fortalte historier som Camille antakelig ville ledd av hvis det ikke hadde sittet en kvinne overfor ham som minnet ham så fryktelig om moren hans. Han hadde prøvd å løsrive seg fra dette bildet gjennom hele måltidet, men det var det samme blikket, den samme munnen og de samme sigarettene, der den ene avløste den andre uten opphold. Camille var plutselig blitt satt tjue år tilbake, til den velsignete tiden når moren fortsatt kom ut fra atelieret sitt i en skjorte dekket av malingsflekker, med en røyk mellom leppene og bustete hår. Tiden når han fortsatt kom inn for å se henne arbeide. Hun var en sterk kvinne. Stø og konsentrert, med et penselstrøk fylt av raseri. Og så innadvendt at det til tider nesten virket som om hun ikke så ham. Lange, tause stunder når han beundret maleriene og gransket hver bevegelse hun gjorde som om den angikk ham personlig. Det var før. Før de tusenvis av sigarettene moren sugde i seg gikk til krig mot ham, men lenge etter at han ble offer for føtal veksthemming mens han lå i morens liv, en diagnose som ble fastslått da Camille ble født. Fra sitt ståsted på nøyaktig én meter og førtifem, visste ikke Camille på den tiden hva han hatet mest, moren som med sin gift hadde skapt ham som en blek kopi av Toulouse- Lautrec, bare mindre misdannet, den stillferdige og maktesløse faren som næret en nærmest underdanig beundring for sin kone, eller sitt eget speilbilde: seksten år og 12
allerede en mann, en mann som aldri ville se fullvoksen ut. Så mens morens malerier hopet seg opp i atelieret og faren, taus som alltid, tok hånd om apoteket sitt, lærte Camille seg å bli eldre som alle andre, selv om han var liten, han sluttet å anstrenge seg for å gå på tærne, vennet seg til å se alle andre nedenfra, han sluttet å prøve å nå opp til hyllene uten først å hente en stol og ordnet sine private omgivelser slik at alt var på høyde med et dukkehus. Og denne miniatyrmannen gransket, uten egentlig å forstå dem, de enorme maleriene moren måtte bære ut i ruller for å få fraktet dem til galleristene. Av og til sa moren: «Kom hit, Camille» Så satt hun der på krakken og dro hånden gjennom håret uten å si noe, og Camille visste at han elsket henne, han tenkte til og med at han aldri kom til å elske noen andre. Det var på den tiden da alt fortsatt var bra, hadde Camille tenkt mens han betraktet kvinnen overfor seg som hadde jevnlige latterutbrudd, drakk forsiktig og røyket for fire. Før moren begynte å tilbringe dagene på kne i enden av sengen, med kinnet hvilende mot dynen, i den eneste stillingen der kreften ga henne et lite pusterom. Sykdommen hadde tvunget henne i kne. Og det var i de stundene at blikkene deres, som ikke lenger nådde hverandre, for første gang kunne møtes i samme høyde. Camille tegnet mye på denne tiden. Time etter time satt han i morens atelier som nå var forlatt. Da han til slutt bestemte seg for å gå inn på rommet hennes, fant han faren som også tilbrakte den siste halvdelen av livet sitt på kne, foldet rundt sin kone. Taust holdt han henne om skuldrene mens de pustet i samme rytme. Camille var alene. Camille tegnet. Camille fikk tiden til å gå, og han ventet. Da Camille begynte på jusstudiene, veide ikke moren 13
mer enn en av penslene sine. Når han kom hjem, virket faren fullstendig omsluttet av smertens tunge ordløshet. Og det hele trakk ut. Og Camille bøyde sin for evig barnlige skikkelse over tekstene om lov og rett mens han ventet på slutten. Den kom en dag som denne, i mai. En kunne nesten trodd det var en anonym telefonoppringning. «Du må komme hjem», sa faren bare, og Camille ble straks fylt av vissheten om at han fra nå av ville måtte leve alene med seg selv, at det ikke lenger fantes noen andre. Som førtiåring, visste den lille mannen med det markerte, lange ansiktet og et hode skallet som et egg, at slik var det ikke lenger etter at Irène var kommet inn i livet hans. Men med alle flashbackene fra fortiden hadde kvelden virkelig vært utmattende. Dessuten var han ikke glad i vilt. Omtrent samtidig som han serverte Irène frokost, hadde en lokal politipatrulje plukket opp Alice på Boulevard Bonne-Nouvelle. Camille gled ned fra stolen og gikk inn på kontoret til Armand, en mager fyr med store ører og en usedvanlig gjerrig personlighet. Om ti minutter, sa Camille, kommer du inn og forteller at Marco er funnet. Ille tilredt. Funnet? Hvor da? spurte Armand. Jeg vet vel ikke, jeg, finn på noe. Camille hastet tilbake til kontoret med små, kjappe skritt. Greit, fortsatte han, henvendt til Alice. Nå tar vi alt sammen fra begynnelsen, langsomt. Han sto rett overfor henne, blikkene deres møttes i omtrent samme høyde. Det virket som om Alice våknet fra dvalen. Hun stirret på ham som om hun så ham for 14
første gang, og livets absurditet må ha slått henne med enda større kraft enn før idet det gikk opp for henne at hun, Alice, mørbanket og med innvollene søndersparket for to timer siden, plutselig befant seg i kriminalavdelingen, ansikt til ansikt med en mann på én førtifem som ba henne om å nullstille seg, akkurat som om hun ikke allerede var på nullpunktet. Camille satte seg ved skrivebordet og plukket automatisk ut en blyant blant et titalls andre fra en glassbeholder, en gave fra Irène. Han så opp på Alice. Hun var virkelig ikke stygg, denne Alice. Hun var snarere ganske pen. Fine, litt ubestemmelige trekk som våkenetter og forsømmelse allerede delvis hadde ødelagt. En pietà. Hun liknet en etterlevning av en kopi av en antikk statue. Hvor lenge har du arbeidet for Santeny? spurte han, mens han med én enkelt håndbevegelse streket opp omrisset av ansiktet hennes. Jeg arbeider ikke for ham! Greit, la oss si i to år, da. Du arbeider for ham, og han skaffer deg det du trenger, er det sånn? Nei. Og du, du tror det finnes noen form for kjærlighet oppi det hele? Det er det du tror? Hun stirret på ham. Han smilte til henne før han på nytt konsentrerte seg om tegningen. Det oppsto en lang pause. Camilla kom på noe moren pleide å si: «I modellens kropp er det alltid kunstnerens hjerte som slår.» Etter noen flere riss med blyanten på skisseblokken trådte snart en annen Alice frem, en som var enda yngre enn hun som satt foran ham, like full av smerte, men uten blåmerker. Camille kikket opp på henne, og det så ut som om han tok en beslutning. Alice observerte ham mens han trakk en stol bort til henne og hoppet opp på 15
den lik et barn, føttene dinglet tretti centimeter over gulvet. Kan jeg røyke? spurte Alice. Santeny har virkelig rotet det til for seg, sa Camille, som om han ikke hadde hørt spørsmålet. Alle er på jakt etter ham. Det vet jo du alt om, la han til og pekte på bloduttredelsene hennes. De er ikke akkurat til å spøke med, eller hva? Det beste ville kanskje være om vi fant ham først, er du ikke enig? Alice virket som hypnotisert av Camilles føtter som dinglet frem og tilbake lik en pendel. Han har ikke et godt nok kontaktnettverk til å komme seg ut av det. Jeg gir ham to dager, på det meste. Og du, du har heller ikke et godt nok nettverk, de kommer til å finne deg igjen Hvor er Santeny? Hun fikk et streif av noe trassig over seg, lik et barn som vet at det gjør noe galt, men gjør det likevel. Greit, det er i orden, jeg skal la deg gå, sa Camille, liksom til seg selv. Neste gang jeg ser deg, håper jeg ikke det er i bunnen av en søppelkasse. Det var i det øyeblikket Armand bestemte seg for å komme inn. Vi har akkurat funnet Marco. Du hadde rett, han er ille tilredt. Camille så på Armand, tilsynelatende overrasket. Hvor da? Hjemme hos ham. Camille stirret bedrøvet på kollegaen sin. Selv Armands fantasi var sparsom. Greit. Da kan vi jo slippe vesla her, da, konkluderte han og hoppet ned fra stolen. En liten panisk pause, og så: Han er i Rambouillet, utbrøt Alice med en hvisken. 16
Ah, kom det fra Camille i en nøytral tone. Boulevard Delagrange. Nummer 18. Nummer 18, gjentok Camille, som om det å si dette lille nummeret fritok ham for å takke den unge kvinnen. Uten å spørre om lov fisket Alice en krøllet røykpakke frem fra lommen og tente en sigarett. Det er usunt å røyke, sa Camille. 2 Camille gjorde tegn til Armand om raskt å få sendt mannskap til stedet, da telefonen ringte. I den andre enden virket Louis stakkåndet. Tonen var kort. Vi er blitt holdt tilbake i Courbevoie Fortell, ba Camille lakonisk og grep en penn. Det var en anonym oppringning i dag morges som varslet oss. Jeg er her nå. Det er jeg vet ikke hva jeg skal si Fortsett å prøve, så klarer du det nok til slutt, avbrøt Camille ham med et snev av irritasjon. Det er helt grusomt, utbrøt Louis. Stemmen hans var forpint. Et blodbad. Ikke av den vanlige typen, hvis du forstår hva jeg mener Ikke helt, Louis, ikke helt Det likner ikke noe jeg tidligere har sett 17
3 Ettersom det var opptatt på linjen til kriminalsjef Le Guen, tok Camille turen til kontoret hans. Han banket kort på døren og ventet ikke på svar. Han hadde en egen måte å gjøre entré på. Le Guen var en røslig kar som etter å ha prøvd den ene slankekuren etter den andre i tjue år uten å gå ned et gram, var blitt en lettere utmattet fatalist, noe som syntes i ansiktet og for øvrig på hele ham. Etter hvert som årene gikk, hadde Camille sett ham anta i stadig økende grad holdningen til en avsatt monark, med et nedslått uttrykk og et generelt grettent blikk på verden. Le Guen avbrøt av prinsipp alltid Camille etter bare et par ord, ved å si at uansett hva det gjaldt, «hadde han ikke tid». Men straks han fikk se dokumentene Camille hadde med seg, besluttet han å bli med likevel. 4 På telefonen hadde Louis sagt: «Det likner ikke noe jeg tidligere har sett», og det bekymret Camille. Partneren hans var ikke av den dramatiske typen. Han kunne til og med være sjenerende optimistisk noen ganger, og Camille ventet seg derfor det verste da han dro av gårde på det uforutsette oppdraget. Mens han kjørte langs motorveien rundt Paris, kunne ikke Camille Verhoeven la være å smile når han tenkte på Louis. Louis var blond, med sideskill og en lang lugg av typen man fjerner fra ansiktet med et lite kast med hodet eller en skjødesløs, men spesialisert håndbevegelse som er 18
genetisk nedfelt i barn fra overklassen. Med tiden hadde Camille lært seg å skille fra hverandre de ulike beskjedene som lå bak manøvreringen av luggen, som fungerte som et rent barometer for Louis sinnsbevegelser. Bak «høyrehåndsversjonen» skjulte det seg et helt register som strakk seg fra: «La oss gå varsomt frem» til: «Slik oppfører man seg ikke.» Bak «venstrehåndsversjonen» lå det flauhet, forlegenhet, sjenanse og forvirring. Når man gransket Louis nøye, var det slett ikke vanskelig å forestille seg ham som konfirmant. Han hadde fortsatt dette ungdommelige ved seg, ynden, sårbarheten. For å si det kort var Louis både elegant, slank og raffinert, og med andre ord dypt enerverende. Men først og fremst var Louis rik. Med alt det innebærer: En viss måte å føre seg på, å snakke på, uttale seg på; han valgte alltid ordene sine med omhu, kort sagt alt som fulgte med når man var støpt og formet som en ekte «rikmannssønn». Først hadde Louis studert med fantastiske resultater (litt jus, økonomi, kunsthistorie, estetikk, psykologi), han valgte fag etter lystprinsippet, han besto uansett med glans, og dyrket universitetsarbeidet som om det var et studium i ren fornøyelse. Men så skjedde det noe. Slik Camille forsto det, hadde det sitt utspring i Descartes drømmeargument og en historisk bakrus; det vil si en blanding av fornuftig intuisjon og maltwhisky. Louis hadde plutselig sett seg selv fortsette å leve livet slik han gjorde, i sin fantastiske seksroms-leilighet i niende arrondissement, med tonnevis av kunstbøker i hyllene, designservise i skuffene, husleien fra familiens eiendommer som rullet inn med enda større sikkerhet enn inntekten til en statsansatt, besøkene hos mamma i Vichy, frekventeringen av alle restaurantene i nabolaget og bak alt dette en indre konflikt, ny og fremmed, en dyptfølt eksistensi- 19
ell tvil som enhver annen bortsett fra Louis ville klart å koke ned til én enkelt setning: «Hva faen er det jeg driver med?» Hadde Louis vært født tretti år tidligere, ville han ifølge Camille blitt en venstreradikal revolusjonær. Men på dette tidspunktet var ikke det å kjempe for en ideologi lenger et alternativ. Louis hatet religiøsitet og derfor også alle typer av selvoppofrelse og veldedighet. Han lette etter noe han kunne gjøre, et sted der det fantes nød og elendighet. Og plutselig sto det klart for ham: Han skulle begynne å jobbe i politiet. Kriminalpolitiet. Louis var aldri ubesluttsom det var ikke et karaktertrekk som fantes i hans familie og han var begavet nok til ikke å la virkeligheten vippe ham for ofte av pinnen. Han besto prøvene, han begynte å jobbe i politiet. Avgjørelsen hans var basert både på et ønske om å utøve en tjeneste (ikke å tjene offentligheten, nei, rett og slett bare å tjene til noe) og frykten for et liv som lett kunne gjort ham navlebeskuende. Det var kanskje i tillegg en tilbakebetaling av en imaginær gjeld han mente å ha pådratt seg overfor middelklassen da han ikke ble født inn i deres rekker. Straks han hadde bestått avgangsprøvene, ble Louis slynget inn i et liv som ikke var helt slik han hadde forestilt seg det, langt fra Agatha Christies engelske sirlighet og Conan Doyles metodiske refleksjon. I stedet var det skitne krypinn med rundjulte jenter, doplangere som var drept og etterlatt i søppelcontainere i Barbès, narkomane som knivstakk hverandre, stinkende dasser der man fant dem som hadde klart å overleve huggene fra springkniven, homser som solgte rumpa si for en strek med kola og horekunder som prutet ned sugejobber til fem euro etter klokken to om natten. I begynnelsen hadde det vært underholdende for Camille å se Louis med den blonde 20
luggen, blikket fylt av forskrekkelse, men med ryggen rak, og velformulert til det ytterste, travelt opptatt med å skrive rapporter, rapporter og atter rapporter, Louis som fortsatte, uforstyrrelig, å samle spontane vitneutsagn i trapperom der hylene gjallet og det stinket av piss, rett ved liket av en trettenårig hallik som hadde fått magen sprettet opp med machete rett for øynene på sin mor, Louis som kom hjem klokken to om natten til sin hundre og femti kvadratmeter store leilighet i Rue Notre-Dame-de- Lorette og krøllet seg sammen fullt påkledd på fløyelssofaen under en radering av Pavel, mellom designbokhyllene og ametystsamlingen til sin avdøde far. Da Louis først kom til kriminalavdelingen, hadde ikke kriminalførstebetjent Verhoeven følt noen umiddelbar sympati for den unge, glattpolerte mannen som snakket affektert og aldri lot seg overrumple. De andre karene på avdelingen, som bare satte middels stor pris på å dele hverdagen med en golden boy, hadde ikke akkurat skånet ham for noe. På under to måneder hadde han fått føle på kroppen alle de forskrudde påfunnene som sosiale grupperinger kan klekke ut for å hevne at de ikke selv ble involvert i valget av en ny rekrutt. Louis hadde funnet seg i alt, med et skjevt smil og uten å klage. Camille Verhoeven hadde tidligere enn de andre klart å se spiren til å bli en god politimann i denne forbløffende og intelligente gutten, men hadde likevel valgt ikke å gripe inn, utvilsomt på grunn av sin urokkelige tillit til Darwins idé om det naturlige utvalg. Louis, som hadde et snev av britisk hovmod, var takknemlig for det. En kveld da han var på vei ut, hadde Camille sett ham haste over til bistroen på den andre siden av veien og ta to eller tre glass med noe sterkt på styrten, noe som fikk ham til å tenke på den scenen der cool hand-luke, helt utslått, ute 21
av stand til å bokse mer og ør etter alle slagene, fortsetter å reise seg, gang på gang, helt til han får publikum til å miste tilskuerlysten og klarer å bryte ned selv motstanderens kampvilje. For etter en stund begynte kollegene hans å få respekt for den flid Louis la ned i arbeidet sitt og dette forbløffende trekket ved ham som antakelig kunne kalles godhet eller noe liknende. Etter som årene gikk, hadde Louis og Camille på et eller annet vis lært å akseptere hverandres forskjeller, og fordi førstebetjenten hadde den høyeste moralske autoritet på avdelingen, var det ingen som lot seg overraske over at rikmannssønnen litt etter litt ble hans nærmeste medarbeider. Camille hadde alltid vært dus med Louis, på lik linje med de andre karene på avdelingen. Men med tiden og diverse nyansettelser la Camille merke til at det bare var de eldste kollegene som fortsatte å si «du» til ham. Og ettersom de yngste nå var blitt i flertall, følte Camille av og til at han var blitt pålagt en patriarkrolle han aldri hadde bedt om. Han ble tiltalt i høflighetsform som skulle han ha vært kriminalsjef, og visste utmerket godt at det ikke hadde noe med hans posisjon i hierarkiet å gjøre. Det skyldtes snarere behovet mange fikk for å kompensere for den spontane forlegenheten de følte med hensyn til høyden hans. Louis brukte også høflighetsform når han snakket til ham, men Camille visste at han gjorde det av andre grunner. Det var en ren refleks, knyttet til sosial klasse. De to mennene var aldri blitt venner, men de verdsatte hverandre høyt, noe som for dem begge var den beste garantien for et effektivt samarbeid. 22