Finansklagenemnda Person

Finansklagenemnda Person Uttalelse FinKN-2016-085 2.3.2016 Storebrand Livsforsikring AS Livsforsikring/uføredekninger/pensjon Kollektiv pensjonsavtale ansvar for manglende innmelding av en ansatt fal. 19-3 og 19-9. Saken gjaldt om selskapet er ansvarlig for forsikringstakers manglende innmelding av klager i arbeidsgivers obligatoriske pensjonsavtale. Nemndas flertall kunne ikke se at bestemmelsene i fal. 19-9 og 19-5 uttømmende regulerte selskapets ansvar for forsikringstakers unnlatelse av å etterleve sine administrative forpliktelser etter forsikringsavtalen for så vidt gjaldt ivaretakelsen av medlemmenes interesser. Flertallet la videre til grunn at iht. forsikringsvilkårene skjedde opptak som medlem ved ansettelsen. Sammenhengen mellom fal. 19-5 annet ledd og 19-9, samt de generelle prinsipper om tolkingen av tredjemannsavtaler tilsa etter flertallets syn at forsikringen omfattet klager fra det tidspunktet han ble ansatt, og klager ble gitt medhold. Sakens bakgrunn: Arbeidsgiver (T. AS) inngikk 1.12.12 avtale med selskapet om en ytelsesbasert pensjonsforsikring. Ny avtale ble inngått i august 2009 gjeldende fra 1.1.08. I vilkårene fra 2008 heter det at pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere over 20 år, og at opptak skal skje den dagen vedkommende ansettes. Videre fremgår av punkt 2.3 at forsikringstaker plikter å sende selskapet melding om hvilke arbeidstakere som skal være omfattet av ordningen. Ved undertegningen av avtalen i august 2009 ble det føyd til som nytt siste punktum i punkt 2.3 annet ledd, at selskapet først svarer når melding er sendt om meldeplikten forsømmes. Bestemmelsen får ikke anvendelse i saken her. Forsikringsavtalen opphørte 13.7.12 etter en periode med premiemislighold. Klager ble samme år kjent med at han ikke var blitt innmeldt i pensjonsordningen. Etter det som er opplyst skulle han ha vært innmeldt 1.2.08. Pensjonsgrunnlaget pr. 1.1.13 er beregnet til kr 370.036. Arbeidsgiver forpliktet seg i en forliksavtale til å innbetale kr 93.368 til pensjonsordningen, men gikk konkurs før beløpet ble betalt. Selskapet har gjort gjeldende at det ikke er ansvarlig for arbeidsgivers manglende innmelding av klager i ordningen. Klager har i hovedsak anført at selskapet må identifiseres med arbeidsgiver, jf. fal. 19-9 og Ot.prp. nr. 49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m.m., s. 151, og NOU 1982:56 Om lov om avtaler om personforsikring, s. 173-174 og 183. Utgangspunktet må være at når forsikringstaker opptrer på vegne av selskapet, skal disse i stor utstrekning identifiseres. Dommen i Rt. 2014 s. 1272 er uten betydning for avgjørelsen av denne sak. Det er vist til Brynildsen m.fl. "Forsikringsavtaleloven med kommentarer", 3. utgave (2014), s. 718-719. Nemndspraksis støtter også klagers syn, se særlig uttalelse 1353. En slik løsning vil også være i samsvar med den alminnelige læren om tredjemannsavtaler. Forsikringsgiveren har et selvstendig ansvar for at avtalen etterleves. Subsidiært anføres at selskapet ikke har etterlevd sin informasjonsplikt, se fal. 19-3 og svarer på erstatningsrettslig grunnlag. Det er årsakssammenheng mellom selskapets informasjonssvikt og klagers tap. Regnskapstallene til arbeidsgiver viste en betydelig egenkapital til og med 2011. Side 1 av 9

Klagers manglende kunnskap om pensjonsordningen har også ført til at han ikke kunne ivareta sine interesser. Selskapet har i hovedsak anført at verken fal. 19-9 eller ulovfestet kontraktsrett kan begrunne ansvar for selskapet. Selskapet er dessuten uenig i uttalelse 4711 og i den uttalelse i Brynildsen m.fl. som klager viser til. Ansvar for selskapet, vil påføre det en stor risiko for å måtte oppfylle uten selv å kunne ta forholdsregler for å avverge ansvar. Selskapet kan bli ansvarlig for å dekke krav som skriver seg fra forsikringstakerens mislighet i kontraktsforhold over lang tid og hvor selskapet har vært avskåret fra å inndrive premie fra forsikringstakeren. Ansvar vil således medføre stor kredittrisiko for selskapet innen kollektiv tjenestepensjon, noe som klart vil være i strid med forsikringsvirksomhetsloven 9-5, 9-6 og 9-16. Ordningen innen kollektiv pensjonsforsikring med at forsikringstaker, og ikke den enkelte arbeidstaker rapporterer innmeldinger mv., er godt begrunnet ettersom det er arbeidsgiver som har kunnskap om riktigheten av opplysningene gjennom ansettelsesforholdet og bestemmelsene i forsikringsavtalen. Det blir derfor feil generelt å hevde at arbeidsgiver innen kollektiv pensjonsforsikring, nær sagt i alle forhold, fremstår som kontraktshjelper og mellommann. Forsikringstaker opptrer like mye som en kontraktspart som kan pådra seg erstatningsansvar overfor tredjemann. Selskapets ansvar må under enhver omstendighet avgrenses, jf. fal. 19-5 annet ledd. Heller ikke kontraktshjelperansvaret kan dekke alt. Det må også være slik at selskap innenfor kollektiv tjenestepensjon, uten å komme i ansvar, må kunne etablere rutiner for mottak av meldinger fra forsikringstakeren uten å skulle iverksette uforholdsmessige oppofrende kontrollarbeid ved mottak og anvendelse av opplysninger, f.eks. ved å kreve revisorbekreftelse av mottatte opplysninger. Selskapet avviser at det foreligger uaktsomt brudd på opplysningsplikten og mener videre at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom en eventuell svikt og forsikredes tap. Finansklagenemnda Person bemerker: Saken for nemnda gjelder om selskapet er ansvarlig for forsikringstakers manglende innmelding av klager i arbeidsgivers obligatoriske pensjonsavtale. Etter avtalen får "lov om foretakspensjon, lov om forsikringsavtaler og andre bestemmelser gitt i eller i medhold av lov" i tillegg til avtalen og forsikringsvilkårene anvendelse for avtalen. Nemnda legger til grunn at den har kompetanse til å behandle saken. Kollektive dekninger inngås av forsikringstaker til fordel for en bestemt gruppe personer (medlemmer), som er de forsikrede etter avtalen. Medlemmene har som regel liten påvirkning på avtalens innhold. Kollektive ordninger kan være obligatoriske for de som tilhører gruppen og som fyller vilkårene og de blir automatisk medlem når de trer inn i gruppen som forsikringen omfatter, medlemskap i pensjonsordninger er således regelmessig pliktig for alle ansatte i en bedrift. Kollektive dekninger er regulert særskilt i forsikringsavtaleloven fordi slike avtaler gjelder et trepartsforhold hvor dette forhold søkes ivaretatt. Slike forsikringsordninger kjennetegnes ofte av at forsikringstaker som mellommann administrerer ordningen på vegne av selskapet. Dette medfører en enklere administrasjon av avtalen for selskapet og har sammen med enkelte andre forhold betydning for premiens størrelse. Det er viktig for medlemmene at de ikke går glipp av sine rettigheter etter forsikringsavtalen ved at forsikringstaker forsømmer sine administrative forpliktelser. Forsikringsavtaleloven har derfor bestemmelser som skal sikre at medlemmene ikke lider rettstap ved ikke å være i direkte kontakt med selskapet. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at forsikringstaker i forsikringstiden er selskapets medhjelper, og at feil og forsømmelser som medhjelperen gjør, går ut over selskapet. Loven regulerer to slike situasjoner i 19-9. Første ledd gjelder meldinger i forsikringsforholdet Side 2 av 9

gitt til forsikringstaker, mens annet ledd gjelder melding som forsikringstakeren eller selskapet etter avtalen plikter å sende/varsle medlemmene om. Hovedregelen i begge leddene er at selskapet ved unnlatt videreformidling identifiseres med forsikringstaker. En annen slik bestemmelse finnes i 19-5. Nemnda har ved behandlingen av saken delt seg i et flertall og et mindretall. Finansklagenemnda Persons flertall, leder, Smedsrud, Opheim, Bjønness og Kiil, bemerker: Flertallet kan ikke se at bestemmelsene i fal. 19-9 og 19-5 uttømmende reguler selskapets ansvar for forsikringstakers unnlatelse av å etterleve sine administrative forpliktelser etter forsikringsavtalen for så vidt gjelder ivaretakelsen av medlemmenes interesser. De må snarere ses som praktiske eksempler på den alminnelige tolkingen av tredjemannsavtaler. Paragraf 19-5 regulerer når avtalen begynner å løpe. Etter hovedregelen begynner den å løpe når avtale er inngått. Annet ledd har bestemmelser om medlemmer som tilkommer i avtaleperioden. For deres del trer forsikringen i kraft "når det i samsvar med avtalen er sendt melding eller betalt premie, eller om melding ikke er påkrevd, når vedkommende fyller vilkårene for å være medlem". Etter vilkårene fra 2008 "skal" nye arbeidstakere som hovedregel opptas i pensjonsordningen, den dagen de ansettes, se punkt 2.2, jf. foretakspensjonsloven 3-3 første ledd. Etter punkt 2.3 skal forsikringstaker sende selskapet melding om hvilke arbeidstakere som skal omfattes av ordningen. Slik melding skal sendes senest den dagen "opptak skal finne sted i henhold til punkt 2.2". Slik flertallet ser det, er dette bestemmelser om forsikringstakers administrative forpliktelser. I leddets siste punktum heter det at om meldeplikten ikke er overholdt "vil selskapets ansvar ikke omfatte disse arbeidstakere før den dag melding er sendt". Selskapet har imidlertid opplyst at denne bestemmelsen ikke får anvendelse i saken. Flertallet er enig i det. Det fremgår videre av punkt 2.2 sjuende ledd at forsikringstaker "plikter å informere selskapet om forhold som har betydning for administrasjon og forvaltning" av pensjonsordningen. Oppregningen som ikke er uttømmende, inkluderer forhold av selsapsrettslig art, men også navn og adresser. I merknadene til lovutkastets 9-5 i NOU 1983: 36 om lov om avtaler om personforsikring, heter det: "Paragrafens annet ledd regulerer selskapets ansvar overfor medlemmer som senere kommer til. Heller ikke her er det foreslått regler som griper inn i partenes avtalefrihet. Ansvaret overfor det enkelte medlem begynner å løpe "når vedkommende fyller vilkårene for å være medlem". Hva disse vilkår går ut på må være fastlagt i avtalen, jfr. utkastet 10-2, bokstavene b og c. Ved ordninger med obligatorisk tilslutning vil det avgjørende som regel være at vedkommende oppnår en bestemt status, f.eks. blir ansatt hos forsikringstageren eller blir medlem av den forening som har tegnet forsikringen. Ved ordninger med frivillig tilslutning kreves som regel at det nye medlem "melder seg inn" i ordningen, enten overfor forsikringstageren eller overfor selskapet. Men det kan også oppstilles ytterligere vilkår, f.eks. at det i tillegg til ansettelse eller medlemskap skal skje en melding til selskapet. Et vanlig krav i kollektive forsikringer i arbeidslivet er at ansettelsen skal ha vart en viss tid, fordi arbeidsgiveren ønsker å reservere medlemskapet for den mer permanente arbeidsstokk." Flertallet kan vanskelig forstå dette annerledes enn at når en kollektiv ordning bygger på obligatorisk medlemskap for de som fyller vilkårene i avtalen, og når det ikke er stilt ytterligere vilkår, slik selskapet gjorde i 2009, må utgangspunktet være at vedkommende er meldt inn i ordningen. Brynildsen m.fl. gir uttrykk for det samme på s. 682, hvor det heter at svaret må bero på en tolking av avtalen. Det heter at ved obligatoriske ordninger kan det oppstå tvil. "Disse forsikringer kjennetegnes nettopp ved at man blir automatisk medlem av ordningen uten å måtte melde seg inn i forsikringen særskilt." Det heter videre i Brynildsen m.fl. op.cit. at ikke enhver avtaleklausul om at det kreves innmelding, kan tolkes som en bestemmelse om utsatt ikrafttreden av ordningen for vedkommende. "Det vil f.eks. gjelde innmeldingsrutiner som har et mer administrativt formål, f.eks. for at selskapet skal kunne få oversikt over medlemsmassen, kunne regne riktig premie Bestemmelser i forsikringsavtalen om at Side 3 av 9

forsikringstaker skal sende innmeldingsblankett til selskapet senest dagen før opptak skal finne sted, er ofte inntatt i avtalens kapittel om forsikringstakers plikter i forbindelse med administrasjon av ordningen. I så fall forsterkes inntrykket av at innmelding ikke er et selvstendig krav Forholdet til 19-9 støtter en slik forståelse". Slik flertallet ser det, følger det av vilkårenes punkt 2.2, slik punktet får anvendelse i denne saken, at opptak som medlem skjer ved ansettelsen. Sammenhengen mellom fal. 19-5 annet ledd og 19-9 samt de generelle prinsipper om tolkingen av tredjemannsavtaler tilsier etter flertallets syn at forsikringen omfattet klager fra det tidspunktet han ble ansatt. Flertallet kan ikke se at en slik tolking av fal. og vilkårene påfører selskapet større risiko enn det som selskapet må anses å ha akseptert ved å overlate til forsikringstaker å administrerer den kollektive ordningen på vegne av selskapet. Mindretallet, Felland og Raanes bemerker: Mindretallet har kommet til at selskapet ikke er ansvarlig for forsikringstakers/ arbeidsgivers manglende innmelding av klager i pensjonsordningen. Innledningsvis nevnes at det er på det rene at pensjonsforsikringen i aktuelle sak ville ha trådt i kraft for klager dersom forsikringstaker hadde sendt inn melding om ansettelsen til selskapet. Den overordnede problemstillingen er hvorvidt selskapet likevel er ansvarlig grunnet identifikasjon med forsikringstaker. Slik mindretallet vurderer saken, må det sondres mellom de tilfellene hvor meldingen til selskapet er en rent administrativ bestemmelse og de tilfellene hvor meldingen er et vilkår for opptak i ordningen. Bestemmelsene om identifikasjon vil kunne slå ulikt ut i de to tilfellene, noe mindretallet kommer nærmere tilbake til under. Hvordan meldingskravet er å forstå, må avgjøres ut i fra en tolkning av forsikringsavtalen. Ikrafttredelsen av ordningen og selskapets ansvar er regulert i fal. 19-5. Av første ledd framkommer at "dersom ikke annet er avtalt eller følger av forholdet, begynner selskapets ansvar å løpe når avtalen er inngått". Ansvar for nye medlemmer er regulert i annet ledd som lyder: "For et medlem som senere kommer til, trer forsikringen i kraft når det i samsvar med avtalen er sendt melding eller betalt premie, eller, om melding ikke er påkrevd, når vedkommende fyller vilkårene for å være medlem." Selv om det vanlige ved ordninger med obligatoriske tilslutning er at man opptas i ordningen ved ansettelse, er det på det rene at selskapet også ved denne type ordninger har anledning til å sette ytterligere vilkår for sitt ansvar i samsvar med ordlyden. Et typisk eksempel vil være at melding er sendt fra forsikringstaker til selskapet. Det vises i denne forbindelse til flertallets gjengivelse fra merknadene til lovutkastets 9-5 i NOU 1983:36 om lov om avtaler om personforsikring, samt uttalelse i Brynhildsen m.fl. s. 682 om dette. Vilkårene for opptak i ordningen framkommer av forsikringsavtalen av 1.1.2008, og er nærmere regulert i avtalens punkt 2, "Arbeidstakere som skal være med". Fra avtalens punkt 2.2, første ledd (opptak av arbeidstakere) siteres: "Opptak av arbeidstakere skal skje den dag de ansettes, likevel tidligst den dag de fyller 20 år." Fra avtalens punkt 2.3, annet ledd (generelle bestemmelser) siteres: "Forsikringstakers plikter å sende selskapet melding om hvilke arbeidstakere som skal omfattes av pensjonsordningen. Melding må sendes senest den dag opptak skal finne sted i henhold til punkt 2.2." I tillegg ble det i 2009 inntatt et tredje punkt, noe som imidlertid ikke er gjeldende i aktuelle sak. Dette lyder: Side 4 av 9

"Er meldeplikten ikke overholdt, vil selskapets ansvar ikke omfatte disse arbeidstakere før den dag melding er sendt." I syvende ledd er det i tillegg inntatt plikter for forsikringstaker hva gjelder forhold om administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen. Slik mindretallet tolker forsikringsavtalen punkt 2.2 og 2.3, sett i sammenheng med fal. 19-5, er det et vilkår for medlemskap i ordningen både at klager er ansatt og til at forsikringstaker har sendt melding til selskapet om at klager skulle omfattes. Brynhildsen m.fl. uttaler riktignok på s. 682 at ikke ethvert krav om melding til selskapet kan forstås som et vilkår for opptak i ordningen. Som eksempel nevnes meldinger som har et rent administrativt formål. Mindretallet er enig i dette, dog vil melding til selskapet om opptak i pensjonsordning ha et vesentlig annet formål enn et rent administrativt. Ved pensjonsordning av denne karakter skal det innbetales betydelige beløp til selskapet som danner grunnlag for senere utbetalinger til medlemmet. Det er således svært viktig for selskapet at melding er innkommet før ansvar løper, noe som tilsier at dette må anses som et vilkår og ikke en meldingsrutine. Mindretallet vises forøvrig til at det under punkt 2.3, syvende ledd i tillegg er inntatt rutiner om melding hva gjelder mer administrative og forvaltningsmessige forhold. Mindretallet er enig i at denne type meldinger neppe kan forstås som vilkår for å stå i ordningen. Det forhold at det i 2009 ble tilført et nytt under avtalens punkt 2.3 annet ledd, endrer ikke på overnevnte forståelse. Tilføringen må anses som en presisering av overnevnte forståelse, nemlig at ansvar for selskapet ikke pådras før melding har funnet sted, og ikke en endring av realitetene i vilkårene. Mindretallet er således uenig med flertallet i at endringen medførte et nytt vilkår for medlemskap i ordningen. Med bakgrunn i overnevnte finner mindretallet at manglende melding til selskapet medfører at vilkårene for opptak i ordningen ikke er oppfylt. Det neste spørsmålet blir hvorvidt selskapet likevel er ansvarlig begrunnet i en identifikasjon mellom forsikringstaker og selskapet som følge av at forsikringstaker har forsømt å melde klager inn i ordningen. Klager har vist til fal. 19-9, samt den alminnelige lære om tredjemannsavtaler. Fal. 19-9 lyder: "Blir en melding i forsikringsforholdet gitt til forsikringstakeren, kan det ikke gjøres gjeldende at den ikke er kommet fram til selskapet. Dette gjelder likevel ikke dersom medlemmet hadde grunn til å tro at meldingen ikke ville komme fram til selskapet, og hadde mulighet for å varsle dette. Hvis forsikringstakeren etter denne loven eller etter avtalen har plikt til å sende melding til medlemmene eller på annen måte varsle dem, og forsikringstakeren unnlater dette, får unnlatelsen i forhold til medlemmene samme virkning som om den var skjedd i selskapet. Dette gjelder likevel ikke dersom medlemmet på annen måte var blitt kjent med meldingen, og hadde rimelig mulighet til å innrette seg etter den." Som redegjort for av flertallet er formålet med bestemmelsen å sikre at medlemmer av kollektive ordninger ikke skal lide rettstap ved ikke å være i direkte kontakt med selskapet. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd meldinger fra medlem til forsikringstaker som ikke blir videreformidlet til selskapet, samt unnlatelse fra forsikringstaker om å gi melding til medlemmet. Dette tilsier at manglende melding om opptak fra forsikringstaker til selskapet ikke er omfattet. Med bakgrunn i forarbeidene til loven, NOU 1983:56 s. 183, synes bestemmelsen imidlertid å favne noe videre. Forarbeidene nevner som eksempel forsømmelse av melding om innmeldelse i forsikringen, noe som tilsier at forsikringstakers manglende melding om opptak i forsikringsordningen likevel skal anses som meldt til selskapet. Side 5 av 9

Slik mindretallet ser dette, må imidlertid eksempelet forbeholdes de tilfeller hvor meldingen er av administrativ karakter. I tilfeller hvor meldingen er et vilkår for opptak, kan det ikke finne sted en identifikasjon. I motsatt fall vil det være uten realitet for selskapet å innta et vilkår om innmelding av medlemmet for at ordningen skal tre i kraft, noe 19-5 gir anledning til, all den tid selskapet uansett ikke kunne gjøre dette gjeldende overfor medlemmet dersom forsikringstaker forsømmer sin plikt. Tilsvarende forståelse er framholdt av Brynhildsen m.fl. på s. 683 og s. 715. Etter mindretallets oppfatning vil også forarbeidene til Lov om obligatorisk tjenestepensjon være veiledende for saken. Fra lovens forarbeider Ot.prp. nr.10 (2005-2006) kap. 1, under merknad til lovutkastets 3, 2. ledd fremkommer følgende: "Annet ledd fastsetter at dersom foretaket forsømmer sin plikt til å opprette tjenestepensjonsordning, har arbeidstaker krav på tilskudd i samsvar med minstekravene i loven, regnet fra det tidspunkt plikten til å opprette tjenestepensjonsordning oppsto. Foretaket må eventuelt innbetale tilskuddet til pensjonsordningen, opprette en pensjonsordning og innbetale til denne, eller hvis arbeidsforholdet er opphørt, utbetale tilskuddet til arbeidstakeren selv. Innskudds- og premiefritak ved uførhet som foreslått i henholdsvis 4 annet ledd og 5 første ledd, er en risikodekning som ikke vil kunne tegnes med tilbakevirkende kraft. Det er derfor mulig at foretaket kan komme i erstatningsmessig ansvar om det er inntrådt uføretilfelle i den perioden foretaket har hatt plikt til å ha tjenestepensjonsordning uten å oppfylle denne plikten. Det legges til grunn at et slikt krav vil være et privatrettslig krav som skal behandles av domstolene. I det tilfelle at foretaket går konkurs, omfattes pensjonsinnskudd av Statens lønnsgarantiordning, jf. lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv. 1 annet ledd." Det fremkommer her at det er foretakets ansvar dersom de ikke oppfyller sin plikt til å etablere en ordning eller ikke melder inn et medlem. Dette er ikke et ansvar som pålegges forsikringsselskapene. Det synes som om Finansdepartementet her forutsetter at det ikke blir foretatt identifikasjon av selskapene etter fal. 19-9 for manglende innmelding. Dette støtter mindretallets synspunkt om at ordlyden i fal. 19-9 ikke omfatter foreliggende forhold. Videre, at dersom det oppstår et forsikringstilfelle før et medlem blir innmeldt eller i den perioden et medlem skulle vært medlem i en pensjonsordning, blir dette et erstatningskrav som må rettes mot tidligere arbeidsgiver. Det vises også til Finanstilsynets forbrukerinformasjon under tema Obligatorisk tjenestepensjon (OTP), hvor blant annet følgende fremkommer: "Hva gjør jeg når arbeidsgiver ikke har opprettet pensjonsordning eller ikke har innbetalt innskudd? Finanstilsynet kan avgjøre hvorvidt et foretak er omfattet av lov om obligatorisk tjenestepensjon, og kan pålegge en arbeidsgiver å opprette pensjonsordning for sine ansatte. Arbeidsgivere som ikke følger vårt pålegg kan bli ilagt løpende dagmulkt som løper inntil forholdet er rettet. Det er viktig at du gir Finanstilsynet beskjed hvis din arbeidsgiver ikke har opprettet pensjonsordning. Pålegg om opprettelse av pensjonsordning gjelder bare fremover i tid. Dette betyr at Finanstilsynet ikke kan pålegge arbeidsgiver å betale inn manglende innskudd. Dette er et privatrettslig forhold du må følge opp selv overfor arbeidsgiver. Hvis du er organisert, kan kanskje din arbeidstakerorganisasjon hjelpe deg med dette." Selv om denne informasjonen er knyttet til OTP viser den at Finanstilsynets oppfatning er at manglende innbetaling til pensjonsordning blir et privatrettslig forhold som den enkelte selv må følge opp ovenfor arbeidsgiver. Mindretallet finner således at det ikke kan foretas identifikasjon mellom forsikringstaker og selskapet i forbindelse med forsømt melding om opptak i ordningen. Mindretallet kan heller ikke se at selskapet skulle være ansvarlig på et erstatningsrettslig grunnlag etter fal. 19-3. Uttalelse avgis etter dette i samsvar med flertallets standpunkt. Konklusjon: Klager gis medhold. Side 6 av 9

Uttalelsen er avgitt under dissens. Ved behandlingen deltok Karin M. Bruzelius (leder), Ingrid Smedsrud (nestleder), Hege Opheim, Mildrid Felland, Leif Raanes, Paal Bjønness og Ingebjørg Kiil. Saken gjelder Saken gjelder kollektiv tjenestepensjon i Storebrand og tvistespørsmålet er om selskapet er ansvarlig for manglende innmelding i pensjonsordningen for en ansatt. FinKN har tre andre klagesaker under samme avtale og som gjelder spørsmål om selskapet er ansvarlig for arbeidsgivers/forsikringstakers underrapportering av pensjonsgrunnlag for de ansatte. En av disse sakene vil bli nemndsbehandlet parallelt med den foreliggende sak. Sakens bakgrunn T. AS (arbeidsgiver) opprettet 1.12.82 en ytelsesbasert pensjonsforsikring i Storebrand (tidligere Norden Livsforsikring AS). I august 2009 ble det inngått ny avtale gjeldende fra 1.1.08. Av mottatte vilkår gjeldende fra 1.1.08, undertegnet av partene i april og august 2009, fremgår av pkt. 2.1 at pensjonsordningen omfatter alle arbeidstakere som har fylt 20 år. I pkt. 2.2 fremgår at opptak av arbeidstakere skal skje den dagen de ansettes, og i pkt. 2.3 fremgår at forsikringstaker plikter å sende selskapet melding om hvilke arbeidstakere som skal omfattes av pensjonsordningen. Det fremgår av bestemmelsen at dersom meldeplikten ikke er overholdt, vil selskapets ansvar ikke omfatte disse arbeidstakere før den dag melding er sendt. Selskapet har opplyst at den sistnevnte bestemmelse ble inntatt i avtalen først ved partenes signering av avtalen i april/august 2009, jf. selskapets brev datert 28.8.15. I følge avtalens pkt. 4 fremgår at pensjonsgrunnlaget i utgangspunktet er arbeidstakerens skattepliktige lønnsinntekt. Av vilkårenes pkt. 7 fremgår at forsikringstaker plikter å sende selskapet melding om endring av pensjonsgrunnlaget. Av saksdokumentene fremgikk at klager i 2012 ble kjent med at han ikke var innmeldt i arbeidsgivers pensjonsordning. Det er opplyst at klager skulle vært innmeldt 1.2.08 og at hans pensjonsgrunnlag pr. 1.1.13 var kr 370.036. Klager rettet i første omgang sitt krav mot arbeidsgiver og det ble inngått forlik. Forliket innebar bl.a. at arbeidsgiver skulle innbetale til pensjonsordningen kr 93.368 med tillegg av rente. Tvistesaken for tingretten ble deretter hevet som forlikt. Arbeidsgiver gjorde ikke opp sine forpliktelser og ble slått konkurs 10.9.14. Storebrand ble 25.1.13 varslet om at det var aktuelt å fremme krav mot selskapet og selskapet har forlenget en eventuell foreldelsesfrist. Selskapet ga i sin tilbakemelding datert 14.2.13 uttrykk for at Storebrand ikke var ansvarlig for klagers manglende pensjonsavtale. Klage ble innsendt FinKN 10.7.15. Med bakgrunn i partenes argumentasjon besluttet sekretariatet å legge saken direkte frem for nemnda. Sekretariatet utarbeidet i denne forbindelse en saksfremstilling som ble sendt partene for merknader før redegjørelsen ble utarbeidet. Partenes anførsler Klager har i hovedsak anført at Storebrand etter fal. 19-9 er ansvarlig for forsikringstakers/ arbeidsgivers feil og forsømmelser. Støtte for dette syn finner man i Ot.prp. nr.49 (1988-89) s. 151 og i NOU 1983 (56) s. 173-174 og s. 183 og utgangspunktet må være at når forsikringstaker opptrer på vegne av selskapet, skal selskapet i stor utstrekning identifiseres med forsikringstaker. Det avvises at den av selskapet påberopte Høyesterettdom, Rt.-2014 s. 1272, har betydning for den aktuelle tvist. I denne saken er det ikke snakk om å videreformidle en melding/krav fra en forsikret, Side 7 av 9

men derimot å oppfylle en selvstendig plikt forsikringstaker har etter avtalen. Det vises til Brynildsen m.fl. "Forsikringsavtaleloven med kommentarer", 3. utgave s. 718-719 hvor det fremgår: At meldingen skal være "gitt" til forsikringstakeren, trekker nærmest i retning av at medlemmet selv aktivt må ha formidlet beskjed til forsikringstakeren. I så fall ville meldinger som forsikringstaker etter forsikringsavtalen etter eget initiativ forplikter å formidle til selskapet, falle utenfor bestemmelsen, for eksempel innrapportering av nye lønnsgrunnlag, informasjon til selskapet om nye medlemmer som skal tas opp i forsikringen osv. En slik tolking er det neppe grunnlag for. Formålet med bestemmelsen er å sikre at medlemmene ikke lider rettstap ved at forsikringstaker deltar i administrasjonen av ordningen. Selskapet kunne ha forpliktet hvert medlem til å innrapportere sin lønn ved endringer i forsikringstiden. At selskapet ved kollektive forsikringer bruker forsikringstakere til dette arbeidet, bør ikke gå utover medlemmene hvis forsikringstakere forsømmer seg. Klager finner også støtte for sitt syn i nemndspraksis og viser spesielt til uttalelse 1353. For øvrig anføres at denne løsninger i tråd med alminnelig lære om tolkning av tredjemannsavtaler. Forsikringsgiveren har et selvstendig ansvar for at den forsikrede mottar den pensjon som er riktig etter avtalen. Subsidiær anføres at selskapet ikke har overholdt informasjonsplikten etter fal. 19-3 og må være erstatningsansvarlig i forhold til klager. Det anføres at det er årsakssammenheng mellom selskapets informasjonssvikt og klagernes tap og det vises bl.a. til at regnskapstallene hos arbeidsgiver viste en betydelig egenkapital til og med 2011. Det vises også til at klagers manglende kunnskap om pensjonsordningen i praksis har medført at han heller ikke kunne ivareta sine interesser. Selskapet har i hovedsak anført at hverken fal. 19-9 eller ulovfestet kontraktsrett kan begrunne et ansvar for selskapet. Selskapet er uenig i den lovforståelse som fremgår av nemndas uttalelse 4711 og i det siterte avsnitt fra kommentarutgaven til Brynildsen m.fl. Som støtte for sitt syn har selskapet vist til Rt.-2014 s. 1272. Selskapet har ellers bemerket: En ansvarsplassering hos forsikringsselskapet for hendelser som nevnt, pålegger selskapet en meget stor risiko for plikt til oppfyllelse uten at selskapet selv kan iverksette forholdsregler egnet til å parere ansvaret. Selskapet kan bli ansvarlig for å dekke utbetalingskrav fra forsikrede som skriver seg fra forsikringstakerens mislighet i kontraktsforhold som har pågått over lang tid og hvor selskapet har vært avskåret fra å inndrive premie fra forsikringstakeren. Ansvaret medfører med andre ord at selskapet påtar seg en betydelig kredittrisiko innenfor kollektive tjenestepensjon. En slik systematisk kredittrisiko vil etter Storebrands syn klart være i strid med bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven, jf. 9-5, 9-6 og 9-16. Løsningen i kollektivpensjonsforsikring hvor forsikringstaker, og ikke den enkelte arbeidstaker rapporterer innmeldinger, lønnsendringer, deltidsprosent mv har for øvrig meget gode grunner for seg. Det er arbeidsgiver som har førstehånds kunnskap om riktigheten av opplysningene gjennom ansettelsesforholdet og bestemmelsene i forsikringsavtalen. Opplysninger som arbeidstaker får om lønn mottatt i arbeidsforholdet, via lønnsslipper eller andre lønnsopplysninger, gir ikke nødvendigvis riktig svar på hvilken del av lønnen som etter forsikringsavtalen skal inngå i pensjonsgrunnlaget. Det blir derfor innenfor kollektiv tjenestepensjon ikke riktig generelt å anføre at forsikringstaker, nær sagt i alle forhold, fremstår som kontraktshjelper og mellommann. Forsikringstaker opptrer like meget som kontraktspart som kan pådra seg erstatningsansvar overfor tredjemann. En ansvarsavgrensning for forsikringsselskapet må uansett finne sted. Bestemmelsen i Fal 19-5 annet ledd viser dette. Og heller ikke kontraktshjelperansvaret kan dekke "alt". Videre må det være slik at selskapene innenfor kollektiv tjenestepensjon, uten å komme i ansvar, må kunne etablere rutiner for mottak av meldinger fra forsikringstaker uten å skulle iverksette uforholdsmessig oppofrende kontrollarbeid ved mottak og anvendelse av opplysninger for eksempel ved å skulle kreve revisorbekreftelse på mottatte opplysninger. Storebrand har ellers avvist at det foreligger uaktsomt brudd på opplysningsplikten etter fal. 19-3 og har dessuten anført at det uansett ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom en eventuell svikt og klagers tap. Dette som følge av de økonomiske forhold hos forsikringstaker, jf. at pensjonsavtalen gikk til opphør 13.7.12 som følge av premiebetalingsmislighold. Problemstillingen for nemnda Side 8 av 9

Spørsmålet til nemnda blir om Storebrand er ansvarlig for manglende innmelding av klager i pensjonsordningen. Rettspraksis: Rt.-2014 s. 1272 Nemndspraksis: FSN-1353 FSN-3936 FSN-4711 FSN-4961. Side 9 av 9