Originaltittel: A bruxa de Portobello 2006, Paulo Coelho 2007, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Kari og Kjell Risvik Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 978-82-8087-521-1 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.
Ingen tenner et lys og setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i lysestaken, for at de som kommer inn, kan se skinnet av det. LUKAS, 11.33
Tilegnet S.F.X, en sol som spredte lys og varme alle vegne, et eksempel for dem som tenker ut over sin egen horisont.
Før disse vitnesbyrd forlot mitt skrivebord og fulgte den vei jeg hadde bestemt for dem, overveide jeg å bruke dem som grunnlag for en tradisjonell bok, der en historie fra virkeligheten blir fortalt etter grundig research. Jeg begynte å lese en rekke biografier som kunne hjelpe meg med skrivingen, og det var da jeg innså det: Forfatterens syn på hovedpersonen vil nødvendigvis virke inn på resultatet av hans research. Ettersom det ikke var min mening å si akkurat hva jeg tenker, men nedtegne historien om «heksen fra Portobello» slik den ble sett av dens fremste aktører, slo jeg snart fra meg tanken om å skrive boken. Jeg skjønte at jeg heller skulle skrive det som var blitt meg fortalt. Heron Ryan, 44 år, journalist INGEN TENNER EN LAMPE for å skjule den bak døren: Formålet med lyset er å spre mer lys, åpne folks øyne, vise alt det vidunderlige i omgivelsene. Ingen vil ofre det mest dyrebare de eier: kjærlig heten. Ingen legger drømmene sine i hendene til dem som kan knuse dem. Unntatt Athena. Lenge etter hennes død ba hennes gamle lærerinne meg bli med til byen Prestonpans i Skottland. Byen hadde i henhold til en føydal lov
som skulle oppheves i neste måned, offisielt benådet 81 mennesker og kattene deres som ble henrettet for hekseri i det sekstende og syttende århundre. Ifølge den offisielle talskvinnen til baronene i Prestoungrange og Dolphinstoun var «de fleste dømt uten noe konkret bevis, bare med grunnlag i påtalemaktens vitner, som erklærte at de hadde følt onde ånders nærvær». Det har ingen hensikt å gå inn på alle eksessene som ble begått av inkvisisjonen, med dens torturkjellere og bål som ble nøret av hatets og hevnens flammer. Men på veien fortalte Edda flere ganger at det var noe i dette som hun måtte ta avstand fra: Byen, og den 14. baron av Pres toungrange og Dolphinstoun, «benådet» mennesker som var blitt brutalt henrettet. Vi lever i det tjueførste århundre, og etterkommerne etter de egentlige forbryterne, de som drepte uskyldige mennesker, mener fremdeles at de har rett til å «benåde». Du skjønner hva jeg mener, Heron. Jeg skjønte det. En ny heksejakt begynner å bre seg. Denne gangen er våpenet ikke lenger rødglødende jern, men ironi og undertrykkelse. Enhver som oppdager at de har en nådegave, og våger å snakke høyt om evnene sine, blir betraktet med mistro. Vanligvis vil ektemannen, hustruen, faren, sønnen, hvem det nå er, i stedet for å føle seg stolt, forby noen å snakke om det, for ikke å gjøre familien til spott og spe. Før jeg traff Athena, mente jeg at alt slikt bare var en uhederlig måte å utnytte folks fortvilelse på. Da jeg reiste til Transilvania, var det for å lage en dokumentar om vampyrer, men også for å vise hvor lett folk lar seg lure. Det finnes overtro som har nedfelt seg i menneskenes fantasier,
hvor absurde de enn kan virke, og det ender da alltid med at de blir utnyttet av skruppelløse mennesker. Da jeg kom til Draculas slott, som er blitt gjenreist bare for å gi turistene en følelse av at de befinner seg på et særegent sted, ble jeg oppsøkt av en tjenestemann som antydet at jeg skulle få en ganske «betydelig» gave (det var det ordet han brukte) når filmen ble vist på BBC. Slik denne tjenestemannen så det, var jeg med på å utbre denne myten, og dermed hadde jeg gjort meg fortjent til en rikelig belønning. En av reiseførerne sa at antall besøkende økte for hvert år, og at denne omtalen av stedet ville ha en positiv effekt, selv om det ble påpekt at slottet var falskt, at Vlad Dracula var en historisk person uten noen tilknytning til myten, og at det hele bare var tankespinn, diktet opp av en ire (red. anm.: Bram Stoker) som aldri hadde vært på de kanter. Akkurat da gikk det opp for meg at hvor strengt jeg enn omgikkes med de faktiske forhold, bidro jeg ufrivillig til å underbygge løgnen. Selv om tanken med reisen min var å avmytologisere stedet, ville folk tro det de selv ville. Reiseføreren hadde rett, i bunn og grunn ville jeg bare lage enda mer propaganda. Jeg skrinla straks hele prosjektet, enda jeg allerede hadde nedlagt ganske mye penger i reisen og undersøkelsene. Likevel skulle denne turen til Transilvania få enorm betydning for livet mitt. Jeg ble nemlig kjent med Athena da jeg forsøkte å oppspore moren hennes. Skjebnen, den gåtefulle, nådeløse skjebnen, brakte oss sammen i den intetsigende vestibylen i et enda mer intetsigende hotell. Jeg ble vitne til hennes første samtale med Deidre eller Edda, som hun helst vil bli kalt. Det var som om jeg var en tilskuer til mitt eget liv, til den fåfengte kampen mitt hjerte kastet seg ut i for ikke å bli forført av en kvinne som ikke hørte hjemme i min verden. Jeg applauderte da
fornuften tapte kampen, og jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte bare gi meg over og innse at jeg var forelsket. Denne forelskelsen medførte at jeg fikk være med på ting jeg ikke hadde ant noe om, ritualer, to materialiseringer, transer. Jeg trodde selv at jeg var forblindet av kjærligheten, derfor trakk jeg alt sammen i tvil. Men det var en tvil som ikke lammet meg, den drev meg tvert imot i retning av hav som jeg ikke kunne vedkjenne meg eksistensen av. Det var den samme kraften som i de tyngste øyeblikk gjorde det mulig for meg å stå imot journalistvenners kynisme og skrive om Athena og hennes arbeid. Og siden denne kjærligheten fremdeles lever, til tross for at Athena er død, er kraften der, enda det nå ikke er noe jeg heller vil enn å glemme det jeg så og lærte. Jeg kunne bare ta meg frem i denne verdenen så lenge jeg holdt Athena i hånden. Det var hennes hager, hennes elver, hennes fjell. Nå som hun er borte, vil jeg at alt snarest mulig skal bli slik som det var før. Jeg vil konsentrere meg mer om trafikkproblemer, om Storbritannias utenrikspolitikk, om hvordan de regulerer skatter og avgifter. Jeg vil at det skal bli som før, da jeg trodde at magiens verden bare var et utspekulert triks. At folk er overtroiske. At det som vitenskapen ikke kan bevise, ikke har livets rett. Da møtene i Portobello begynte å komme ut av kontroll, hadde vi utallige diskusjoner om hvordan hun oppførte seg, men i dag er jeg sjeleglad for at hun aldri ville høre på meg. Hvis det finnes noen trøst i den tragedien det er å miste en vi elsker så høyt, er det håpet, det vi ikke kan klare oss uten, håpet om at det kanskje var til det beste. Jeg våkner og sovner med den vissheten. Det var best at Athena gikk
bort, før hun steg ned til denne verdens infernoer. Hun ville aldri ha funnet tilbake til sin sjelefred etter at begivenhetene hadde gitt henne tilnavnet «heksen fra Portobello». Resten av hennes liv ville ha blitt et bittert sammenstøt mellom hennes personlige drømmer og den kollektive virkeligheten. Kjenner jeg henne rett, ville hun ha fortsatt å kjempe til det siste, brukt opp alle sine krefter og all sin glede i forsøket på å bevise noe som ingen, absolutt ingen, var villige til å tro. Hvem vet, hun søkte kanskje døden, slik en skipbrudden søker en øy. Hun må ha stått på mange T-banestasjoner til langt på natt og ventet på voldsmenn som aldri kom. Hun må ha flakket omkring i de farligste strøk i London på jakt etter en drapsmann som aldri dukket opp. Hun utløste de sterkes sinne, men de maktet ikke å gi uttrykk for sitt raseri. Men til slutt klarte hun da å bli brutalt myrdet. Men når det kommer til stykket, hvor mange av oss er det som blir forskånet for å se de viktigste ting i livet forsvinne fra det ene øyeblikket til det neste? Jeg tenker ikke bare på menneskene, men også våre ideer og drømmer: Vi kan holde stand en dag, en uke, noen år, men vi er alltid dømt til å tape. Kroppen lever videre, men sjelen vil før eller senere få et dødelig slag. En fullkommen forbrytelse, der vi ikke vet hvem som drepte vår glede, hvilke beveggrunner han hadde for det, eller hvor de skyldige er å finne. Og disse skyldige, som ikke sier sitt navn, er de seg bevisst hva de har gjort? Det kan jeg aldri tenke meg, for også de er et offer for den virkeligheten de skapte om de er aldri så depressive, arrogante, maktesløse og mektige. De forstår ikke og ville aldri kunne forstå Athenas verden. Ja, det er den beste måten å uttrykke det på: Athenas verden. Jeg begynner endelig å forsone meg med at hun var her på gjennomreise, som en