Originaltittel: Adultério 2014, Paulo Coelho 2014, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Grete Skevik

Transkript

1

2 Originaltittel: Adultério 2014, Paulo Coelho 2014, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Grete Skevik Omslagsdesign: Compañia (lookatcia.com) Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.

4 «Legg ut på dypet.» LUKAS 5:4

5 HVER MORGEN når jeg åpner øynene til det som kalles en «ny dag», får jeg lyst til å lukke dem igjen og bare bli i sengen. Men det kan jeg ikke. Jeg har en vidunderlig mann som ikke bare er lidenskapelig forelsket i meg, han er også eier av et solid investeringsfond og figurerer hvert år mot sin vilje på magasinet Bilans liste over de tre hundre rikeste mennene i Sveits. Jeg har to barn som er selve «meningen med livet» (som venninnene mine uttrykker det). Jeg står opp tidlig for å lage frokost og følge dem til skolen det er fem minutter å gå og der tilbringer de dagen, slik at jeg kan jobbe og holde på med mitt. Etter skoletid blir de passet av en filippinsk barnepike, til mannen min og jeg kommer hjem. Jeg liker jobben min. Jeg er en anerkjent journalist i en stor avis som er å finne på hvert eneste gatehjørne i Genève, der vi bor. En gang i året reiser hele familien på ferie, som regel til et paradis langt unna med vidunderlige strender, eller til «eksotiske» byer hvor de fattige innbyggerne får oss til å føle oss enda rikere, mer privilegerte og takknemlige for alt det livet har velsignet oss med. Men jeg har jo ikke presentert meg. Jeg heter Linda. Jeg er 31 år gammel, 1,75 meter høy, veier 68 kilo og kler meg i de beste klærne man kan kjøpe for penger (takket være min manns ubegrensede sjenerøsitet). Jeg vekker begjær hos menn og misunnelse hos kvinner. Men likevel, hver morgen når jeg åpner øynene til denne perfekte

6 verdenen som alle drømmer om og bare få oppnår, vet jeg at dagen kommer til å bli forferdelig. Før var jeg ikke plaget av slike tanker, jeg levde som vanlig og holdt på med mitt, selv om jeg av og til følte et stikk av skyldfølelse fordi jeg hadde mer enn jeg fortjente. Men en vakker dag tidligere i år mens jeg lagde frokost til alle (det var vår, husker jeg, for trærne i hagen hadde begynt å blomstre), spurte jeg meg selv: Er dette alt? Jeg skulle ikke ha stilt det spørsmålet. Men det skyldtes at jeg dagen i forveien hadde intervjuet en forfatter som blant annet sa: «Jeg er ikke det minste interessert i å være lykkelig. Jeg vil mye heller leve i lidenskap. Det er farlig man vet jo aldri hva som kan komme til å skje.» Og jeg tenkte: Stakkars mann. Aldri fornøyd. Han kommer til å dø trist og bitter. Dagen etter gikk det opp for meg at jeg aldri tar sjanser. Jeg vet hva jeg har i vente: nok en dag helt lik den forrige. Lidenskap? Vel, jeg elsker mannen min, så jeg behøver ikke bli deprimert fordi jeg må leve sammen med noen bare på grunn av pengene, barna eller for å holde oppe fasaden. Jeg bor i verdens tryggeste land, jeg har ingen store problemer, jeg er en god kone og en god mor. Jeg fikk en streng protestantisk oppdragelse, og den akter jeg å føre videre til barna mine. Jeg trår aldri feil, for jeg vet hvor lett det er å sette alt over styr. Jeg gjør det jeg må, og jeg gjør det effektivt, uten å investere for mye av meg selv. Da jeg var yngre, opplevde jeg kjærlighetssorg, akkurat som alle andre. Men siden jeg giftet meg, har tiden stått stille. Helt til den forbaskede forfatteren serverte meg det svaret. Hva er det som er så galt med rutiner? Med å kjede seg litt?

7 Ærlig talt, absolutt ingenting. Bare bare frykten for at alt plutselig kan forandre seg, når man minst venter det. Da denne illevarslende tanken slo ned i meg den vakre morgenen i vår, ble jeg redd. Ville jeg være i stand til å møte verden alene hvis mannen min døde? Ja, sa jeg til meg selv, for han ville etterlatt seg nok penger til å brødfø flere generasjoner. Og om jeg døde, hvem ville tatt seg av barna? Den elskede mannen min. Men han ville sikkert giftet seg med en annen kvinne, siden han er rik, kjekk og smart. Ville barna havnet i gode hender? Det første jeg gjorde, var å prøve å finne svar på alt jeg gikk og grublet på. Og jo flere spørsmål jeg fant svar på, desto flere nye dukket opp. Kommer han til å få seg en elskerinne når jeg blir gammel? Har han kanskje allerede en, siden vi ikke har sex like ofte som før? Tror han at jeg har en annen, siden jeg ikke har vist særlig interesse for sex de siste tre årene? Vi er aldri sjalu, og før syntes jeg det var greit, men etter den vårmorgenen begynte jeg å lure på om mangelen på sjalusi kanskje gjenspeilte en fullstendig mangel på kjærlighet fra begge parter. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke tenke mer på det. I en hel uke dro jeg hver dag etter jobb til en av de dyre butikkene i Rue du Rhône for å kjøpe noe. Jeg var ikke ute etter noe spesielt, men det ga meg en følelse av at jeg på en måte forandret noe. Jeg oppdaget ting jeg ikke engang visste at jeg trengte, et nytt kjøkkenredskap, for eksempel selv om det er langt mellom nyhetene på det området. Jeg unngikk lekebutikker, for jeg ville ikke skjemme bort barna med presanger hver dag. Jeg gikk heller ikke i butikker for menn, for jeg ville

8 ikke at mannen min skulle begynne å fatte mistanke hvis jeg plutselig begynte å overøse ham med gaver. Når jeg kom hjem og gikk inn i mitt eget lille fortryllede rike, virket alt vidunderlig i noen timer, helt til alle hadde lagt seg. Da begynte marerittet. Lidenskap er tror jeg noe som hører ungdommen til, å miste den er normalt i min alder, så det er ikke det som skremmer meg. I dag, noen måneder senere, slites jeg mellom frykten for at alt plutselig skal forandre seg, og frykten for at alt skal fortsette akkurat som før. Noen sier at man får merkelige tanker når sommeren nærmer seg; vi føler oss mindre fordi vi er mye mer ute og dermed tar inn over oss hvor stor verden faktisk er. Horisonten synes å ligge lenger unna, langt bortenfor skyene og husveggene våre. Det kan godt hende, men at jeg sover dårlig, skyldes verken varmen eller sommeren. Når natten kommer og ingen ser meg, blir jeg skremt av alt mulig: livet, døden, kjærligheten eller mangelen på den. Jeg blir redd for at alt som er nytt, snart blir til rutine, og at jeg kaster bort mine beste år på en rutine som kommer til å gjenta seg til jeg dør. Samtidig får jeg panikk av tanken på det ukjente, uansett hvor spennende og eventyrlig det måtte være. Jeg søker selvfølgelig trøst i andre folks lidelser. Jeg ser på nyhetene på tv. Uendelige reportasjer om ulykker, folk som har mistet hjemmet sitt i naturkatastrofer, flyktninger. Hvor mange syke mennesker finnes det på kloden akkurat nå? Hvor mange opplever urettferdighet og svik, lider i taushet eller tar opp kampen? Hvor mange fattige, arbeidsløse og fengslede finnes det?

9 Jeg skifter kanal. Jeg ser en såpeopera eller en film, og i noen minutter eller timer glemmer jeg alt. Jeg er livredd for at mannen min skal våkne og spørre: «Hva er i veien, kjære?» For da må jeg svare at alt er i skjønneste orden. Enda verre er det hvis han det skjedde faktisk et par ganger sist måned så snart vi har lagt oss, skulle finne på å legge hånden på låret mitt, stryke den langsomt oppover og begynne å ta på meg. Jeg kan late som om jeg kommer det har jeg gjort mange ganger men jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli opphisset. Av og til blir jeg nødt til å si at jeg er for trøtt, og da gir han meg et kyss han innrømmer aldri at han blir irritert snur seg over på siden, leser de siste nyhetene på nettbrettet og venter til neste dag. Og da håper jeg inderlig at han er veldig, veldig sliten. Men det er ikke alltid slik. Av og til må jeg ta initiativet. Hvis jeg avviser ham to kvelder på rad, vil han kanskje gå og finne seg en elskerinne, og jeg vil ikke risikere å miste ham. Hvis jeg onanerer litt på forhånd, blir jeg våt, og så er alt normalt igjen. «Normalt» betyr at ingenting noensinne vil bli som før, da vi fremdeles var et mysterium for hverandre. Å bevare samme glød etter ti års ekteskap virker helt unormalt på meg. Men hver gang jeg later som om jeg kommer, dør jeg litt innvendig. Litt? Jeg er redd for at jeg allerede er i ferd med å bli tom. Venninnene mine sier at jeg er heldig. Jeg lyver nemlig for dem og sier at vi ofte har sex, på samme måte som de lyver for meg og sier at de ikke skjønner hvordan mennene deres fremdeles kan være så interessert i sex. De sier at sex i ekteskapet bare er interessant de første fem årene og at det deretter krever en del «fantasi». Som å lukke øynene og forestille deg at det er naboen som ligger oppå deg og gjør ting mannen din aldri

10 ville våget å gjøre. Å forestille deg at du har sex med både naboen og mannen din, samtidig. Å se for deg alle mulige perversjoner og forbudte leker.