Originaltittel: As Valkírias 1992, Paulo Coelho 2010, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Grete Skevik

Transkript

1

2 Originaltittel: As Valkírias 1992, Paulo Coelho 2010, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Grete Skevik Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Til navnet som ble skrevet i Glorieta Canyon 12. oktober 1988

4 O Maria, unnfanget uten arvesynd, be for oss som vender oss til deg! Amen. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. LUKAS, 2:9

5 Prolog Jeg spiste middag med J. på en restaurant ved Copacabana-stranden i Rio de Janeiro. Jeg skulle gi ut min andre bok, og det var med stor glede og entusiasme jeg ga ham en kopi av Alkymisten. Jeg forklarte at boken var dedisert til ham, og at det var min måte å takke ham for alt det han hadde lært meg i løpet av de siste seks årene. To dager senere fulgte jeg ham til flyplassen. Han hadde allerede lest deler av boken, og gjorde meg oppmerksom på en setning: «Det som skjer én gang, skjer kanskje ikke på nytt. Men alt som skjer to ganger, vil også skje en tredje gang.» Jeg spurte hva han mente med det. Han forklarte at jeg ved to tidligere anledninger hadde hatt sjansen til å oppfylle drømmen min, og at jeg hadde ødelagt den begge gangene. Så siterte han et vers fra et dikt av Oscar Wilde: Hver mann dreper det han elsker mest, måtte alle høre det. Én gjør det med bittert blikk, en annen full av ros. Den feige dreper med et kyss, den tapre med sitt sverd. Igjen måtte jeg spørre hva han mente. J. foreslo at jeg skulle gjøre Sankt Inácio de Loyolas «åndelige øvelser» på et avsidesliggende sted,

6 ettersom suksess fyller menneskene med både glede og skyldfølelse, og jeg måtte være forberedt på hva som kunne komme til å hende meg i fremtiden. Jeg sa at en av mine drømmer var å tilbringe 40 dager i en ørken, og han syntes det var en utmerket idé. Han foreslo Mojave-ørkenen i Nord- Amerika, der han kjente en person som kunne hjelpe meg å godta det jeg elsket arbeidet mitt. Det er resultatet av denne opplevelsen jeg skildrer i Valkyriene. Hendelsene i boken fant sted mellom 5. september og 17. oktober i Hendelsesforløpet er noen steder forandret litt, og to episoder har jeg diktet opp for å gi leseren en bedre forståelse av hva boken handler om men alle vesentlige fakta stemmer. Brevet gjengitt i epilogen er registrert i Offentlig register for dokumenter i Rio de Janeiro med nummer

7 Valkyriene DE HADDE KJØRT I SEKS TIMER. For tusende gang spurte han kvinnen som satt ved siden av ham om de var på rett vei. For tusende gang sjekket hun kartet. Ja, de var på rett vei. Selv om landskapet rundt dem var grønt, og en vakker elv rant like i nærheten, og det sto trær langs veien. Det er best vi stopper på en bensinstasjon og spør, sa hun. De fortsatte uten å snakke, mens de hørte på gamle sanger på radioen. Chris visste at det ikke var nødvendig å stoppe, for de kjørte helt riktig selv om landskapet rundt dem var helt forskjellig fra det de hadde forventet. Men hun kjente mannen sin. Paulo var anspent og usikker, og trodde at hun leste feil på kartet. Han ville slappe av hvis de spurte noen. Hvorfor er vi her? Jeg har en oppgave å utføre, svarte han. Merkelig oppgave, sa hun. Ja, veldig merkelig, tenkte han. Å snakke med skytsengelen sin. Greit, du skal snakke med skytsengelen din, sa hun etter en stund. Men hva med å snakke litt med meg i mellomtiden? Han svarte ikke, konsentrerte seg bare om veien og tenkte sikkert at hun hadde tatt feil vei. Det nytter ikke å insistere, tenkte hun. Hun håpet at de snart kom til en bensinstasjon. De hadde dratt direkte fra flyplassen i Los Angeles, og hun var redd for at Paulo var så sliten at

8 han kunne sovne bak rattet. Og det var som om de aldri skulle komme fram. Jeg burde ha giftet meg med en ingeniør, sa hun til seg selv. Hun hadde aldri klart å venne seg til det å plutselig dra av gårde for å lete etter hellige veier, sverd, snakke med engler; sette himmel og jord i bevegelse for å ta et nytt skritt på magiens vei. Han har alltid hatt for vane å plutselig bare dra sin vei, selv før han traff J. Hun kom til å tenke på første gang de var ute sammen. De hadde gått til sengs samme kveld, og etter en uke hadde hun flyttet arbeidsbordet sitt til leiligheten hans. Vennene deres sa at Paulo var en trollmann, og en natt ringte Chris til presten i den protestantiske kirken hun pleide å gå i, og ba ham om å be for henne. Men i løpet av det første året nevnte han ikke magi en eneste gang. Han arbeidet i et plateselskap, og det syntes å være nok for ham. Året etter var som det første. Han sa opp jobben og begynte i et annet plateselskap. Det tredje året sa han opp jobben på nytt (denne hangen til å forlate alt!) og bestemte seg for å skrive manus for fjernsynsprogrammer. Hun syntes det var rart å skifte jobb hvert år men han skrev, tjente penger, og de levde godt. Så på slutten av det tredje året bestemte han seg for å si opp jobben enda en gang. Han ga ingen forklaring, sa bare at han var lut lei av det han holdt på med, at det var meningsløst å si opp hele tiden og gå fra den ene jobben til den andre. Han måtte finne ut hva han egentlig ville. De hadde spart opp noen penger og ble enige om å reise rundt litt. Med bil, akkurat som nå, tenkte Chris.

9 De hadde truffet J. i Amsterdam første gang mens de spiste frokost på Brouwer Hotell og så utover Singelkanalen. Paulo hadde bleknet da han så den gråhårede, høye mannen i dress. Tross engstelsen mannet han seg til slutt opp og gikk bort til bordet til den eldre mannen. Samme kveld, da de var alene igjen, drakk han en hel flaske vin han tålte ikke å drikke så mye og ble fort full og først da fortalte han henne at han i sju år hadde gått og lært magi (selv om hun visste om det, for vennene hadde fortalt det). Men av en eller annen grunn som han aldri forklarte, selv om hun gjentatte ganger hadde spurt hadde han gitt opp det hele. Men jeg hadde en visjon om J. for to måneder siden, da vi besøkte konsentrasjonsleiren i Dachau, sa han. Hun husket den dagen. Paulo hadde grått mye og sagt at han hadde hørt et kall, men ikke visste hvordan han skulle svare på det. Synes du jeg burde begynne med magi på nytt? hadde han spurt henne. Ja, det synes jeg, hadde hun svart, uten å være så sikker på det. Etter møtet med J. i Amsterdam forandret alt seg. Nå var det ritualer, øvelser, praktisering. Det var lange reiser med J., alltid uten en definert dato for tilbakekomst. Det var lange møter med merkelige menn og vakre kvinner, alle omgitt av en imponerende sensuell aura. Det var utfordringer og prøver, lange netter uten søvn, og lange helger uten å sette nesen utenfor døren. Men Paulo var mye mer tilfreds han gikk ikke lenger og tenkte på å si opp jobben. Sammen startet de et lite forlag, og han gjorde endelig det han lenge hadde drømt om å skrive bøker.

10 Endelig kom de til en bensinstasjon. En ung jente med indianske trekk kom for å fylle tanken, og de gikk ut av bilen for å strekke på beina. Paulo tok kartet og sjekket ruten. De var på rett vei. Nå slapper han av. Og vi kan snakke litt, tenkte hun. J. sa at du skulle finne en engel her? spurte hun forsiktig. Nei, svarte han. Så bra, han svarte, tenkte hun mens hun så på den frodige vegetasjonen. Solen var på vei ned. Hvis hun ikke hadde sjekket kartet flere ganger, vil hun også tvilt på at de var på rett vei. Det burde være mindre enn ti kilometer igjen, og landskapet så ut til å si at de fremdeles hadde en lang, lang vei foran seg. J. sa ikke at jeg skulle komme hit, fortsatte Paulo. Det kunne vært hvor som helst. Men her har jeg en kontakt, forstår du. Selvfølgelig forsto hun. Paulo hadde alltid kontakter. Han refererte til disse menneskene som medlemmer av Tradisjonen; men når Chris skrev i dagboken sin, kalte hun dem for «Konspirasjonen». Det fantes mange flere trollmenn og heksedoktorer enn folk ante. Noen som snakker med engler? Det er jeg ikke sikker på. J. nevnte en gang i forbifarten en mester fra Tradisjonen som bor her, og som vet hvordan man snakker med engler. Men det er kanskje bare et rykte. Kanskje han snakket sant. Men Chris visste at han kunne ha valgt et helt tilfeldig sted, et av de mange stedene han hadde «kontakter». Et sted langt borte fra dagliglivet, der han kunne konsentrere seg bedre om det Ekstraordinære. Og hvordan skal du snakke med engelen din? Det vet jeg ikke.