Elie Wiesel. Krigsmotstand 1

Transkript

1 Krigsmotstand 1 Elie Wiesel Elie Wiesel (Foto:Eddie Adams) Elie Wiesel (1928) vokste opp i et sammensveiset jødisk fellesskap i Sighet i Transilvania i Romania. Da han var 15 år gammel ble han og familien hans deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz av nazistene. Wiesels mor og yngre søster døde i leiren. To eldre søstre overlevde. Elie Wiesel og faren hans ble sendt videre til Buchenwald, hvor faren hans døde. I sin selvbiografi skriver Wiesel: Jeg kommer aldri til å glemme den første natten i leiren. Den forandret livet mitt til en eneste lang natt. Aldri skal jeg glemme ansiktene til de små barna, da kroppene deres ble forvandlet til røykringer under en stille blå himmel. Aldri skal jeg glemme de flammene som kvelte min tro for alltid. Aldri skal jeg glemme den nattlige stillheten som for alltid tok fra meg viljen til å leve. Om jeg så var dømt til å leve like lenge

2 Krigsmotstand 2 som Gud selv: Aldri vil jeg glemme det. Aldri. Elie Wiesel har viet sitt liv til å sørge for at verden aldri glemmer nazistenes grusomheter. Etter krigen ble han journalist i Paris. Med utgivelsen av boka Natten, i 1958, brøt han en lang taushet og delte sine erfaringer fra konsentrasjonsleirene. Boka er oversatt til 25 språk og er trykket i flere millioner eksemplarer. Den er en sterk fortelling om de nazistiske dødsleirene. Wiesel har skrevet over 40 bøker og har fått flere priser og utmerkelser for sitt samfunnsengasjement. Elie Wiesel underviser ved Boston University og reiser verden rundt for å fremme menneskerettigheter og bidra i ordskiftet om etiske spørsmål. Barna trenger våre stemmer Kerry Kennedy: Hvorfor gir du ikke opp for meningsløsheten, følelsen av at mennesket ikke kan gjør noe med verdens misforhold? Elie Wiesel: Når man tenker på den andre, innser man at noe må gjøres. Dersom jeg bare hadde tenkt på meg selv, ville jeg antakeligvis ikke gjort så mye. Men hva kan de gjøre meg som de ikke allerede har gjort? Jeg tenker på dagens barn som trenger våre stemmer, kanskje vårt nærvær, kanskje all den hjelpen vi kan gi, i alle fall våre følelser. Jeg tenker på sosiale, etniske og religiøse minoriteter, eller minoriteter med funksjonshemminger, aids eller de som har alzheimer. Da kan man ikke si: Jeg kan jo ikke gjøre noe, så jeg lar være. Camus sa i ett av sine essay, og dette er en fantastisk tanke, at man måtte tenke seg Sisyfos som lykkelig. Jeg forestiller meg ikke at Sisyfos var lykkelig, men jeg forestiller meg at den andre var ulykkelig. Og fordi den andre er ulykkelig, kan jeg ikke undergrave hennes ulykke. KK: Hvordan overlevde du da faren din døde? EW: Noen måneder etter hans død ble vi befridd. I løpet av månedene før det kunne jeg ha dødd når som helst. Jeg hadde intet ønske om å leve. Selv om jeg i dag kan si at jeg ville leve for å bære vitne om det som skjedde, så ville det ikke vært sant. KK: Tror du at Gud ga deg en spesiell oppgave gjennom å vitne om disse grusomhetene, eller var det tilfeldig at du overlevde? EW: Det var tilfeldig. Jeg vil ikke kalle det et mirakel, for det ville betydd at Gud hadde utført et mirakel for meg alene. Det betyr at han ikke ville utført et mirakel for andre som var mer verdige enn jeg, eller i det minste ikke dårligere enn jeg. Det tror jeg ikke på. Det var bare hell. Jeg stod tilfeldigvis der, og det var mennesker foran meg. Akkurat idet de var gått, ble porten stengt. Hver dag stod jeg der. Om jeg hadde stått fem rader lenger frem, hadde jeg ikke vært her. KK: Tror du at det finnes en guddommelig plan? EW: Nei, jeg tror ikke det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på det. Jeg aksepterer det ikke. Jeg har stilt spørsmål ved Gud hele livet. KK: Kan du si noe om hvordan du ser på forholdet mellom mot og kjærlighet? Hvor kommer din følelse av håp fra? EW: Det er veldig enkelt. Det eneste som kan gi meg håp er et annet menneske, fordi det

3 Krigsmotstand 3 eneste som kan ta ifra meg håpet er et annet menneske. Alt er relatert til den andre vår relasjon til andre påvirker vår egen skjebne og vår måte å forholde oss moralsk. Kall det kjærlighet, kall det vennskap, kall det overbevisning. Hva det enn betyr, så er ikke min relasjon til den andre det samme som min relasjon til Gud. Alle lover, all moral, handler om menneskelige relasjoner. I min tradisjon, i min familie fantes det ingen fiendtlighet, ingen bitterhet, ingen redsel. Det var en kilde til styrke, til tro, hos begge mine foreldre. Kanskje var jeg for ung da de forlot meg. KK: 15 år? EW: Ja. Om jeg hadde fått lenger tid med dem, hadde jeg kanskje utviklet de samme problemene som dagens barn har til sine foreldre. Jeg vet ikke. Kanskje. KK: Hva slags forhold har du til din egen sønn? EW: Han er midtpunktet i mitt liv. Midtpunktet i mitt midtpunkt. Han er 26 år. Jeg er som en gal far. Men han liker ikke at jeg snakker om han. På de maktesløse og de svakes side KK: Du skrev at du var inspirert av jødenes mot og besluttsomhet om å stå fast ved troen sin, også når de møtte ondskap og var fullstendig maktesløse mot den. Kan du si noe om din sympati for de maktesløse? EW: De maktesløse er de viktigste for meg de svake og små. Det er derfor alle bøkene mine har med et barn, en gammel mann eller en gærning. For de er fullstendig oversett av politikerne, regjeringene og samfunnet. Jeg beskytter dem. Og det er derfor jeg, akkurat som jeg gjorde i min barndom, var opptatt av de jødiske menneskene. For mange, mange år siden kunne jeg tilbringe en hel ettermiddag med jiddiske forfattere som ingen lenger leste fordi de var så bortglemte, bare for å få dem til å føle at noen leste dem. KK: Det er viktig for deg å nå ut til mennesker som er bortglemte? EW: Ja, til dem som føler seg glemt. Når alt kommer til alt, og når det handler om menneskerettigheter, så er det ingenting som er verre for en fange enn å føle seg glemt. Ofte bruker overgriperen nettopp det argumentet for å bryte ned fangen, og sier. Du vet, ingen bryr seg, ingen bryr seg. En gang var jeg på en konferanse i Washington som handlet om kunst og penger som ble plyndret. Da spurte jeg: Hvorfor så sent? Hvorfor denne hets nå? Vi glemmer at de fleste ofrene ikke var rike. Fienden stjal fattigdommen vår, men det er det ingen som snakker om. Man snakker bare om rike gallerier og deres formuer. Men hvordan er det med de fattiges fattigdom? Noen ganger når jeg snakker hører folk, men de lytter ikke. Jeg skylder de etterlatte menneskene en hel del. Vi som er så innrettet mot livet, som priser ungdom, som priser styrke. Det er bare å se på reklamen på tv med pene jenter og sterke, unge menn, for å forstå at vi avviser dem som ikke er unge, som ikke er friske eller rike. Derfor føler jeg at jeg skylder dem noe. Det er derfor jeg skriver. Jeg har skrevet mer enn 40 bøker. Men veldig få handler om krigen. Hvorfor det? Fordi jeg tror på å dele. Jeg lærer, slik at jeg kan dele den kunnskapen. Jeg elsker læring og det å undervise. Det er så mange bøker som handler om læring bibelen, profetene, mystikken.

4 Krigsmotstand 4 KK: Hvordan blir folk onde, kan du snakke litt om hat? EW: Vi befinner oss i hvert fall i en situasjon der vi kan snakke om konsekvensene. Det den som hater ikke forstår, er at om man hater en gruppe, så hater man alle grupper. Hat er smittsomt. Det er som kreft. Det går fra en celle til en annen, en gruppe til en annen. Om det ikke stoppes, kan det invadere et helt land, hele verden. Den som hater forstår ikke at han gjennom å ødelegge andre, faktisk ødelegger seg selv. Vis hva som skjer, vis hvor grusomt det er. Det finnes ingen ære i å drepe mennesker, det finnes ingen ære i å fornedre andre. Det finnes ingen ære i å forfølge. Det er veldig viktig å huske på. KK: Det er kunnskap man lærer på ny og på ny. Er det noen vits i å gjenta den kunnskapen? EW: Selvfølgelig er det det. Men for å komme tilbake til det jeg sa tidligere. Jeg vet jeg ikke har lykkes i å få folk til å forandre seg. Men jeg forsøker likevel. En fortelling: En god mann bestemte seg for at han måtte redde menneskeheten. Han valgte seg ut en by, den mest syndige byen, la oss si det var Sodoma. Han studerte og lærte seg alt om å berøre mennesker, få folk til å forandre seg, til å endre sitt hjertes mening. Han gikk til en mann og en kvinne og sa: Glem ikke at mord ikke er bra, det er urettferdig. I begynnelsen samlet folk seg omkring ham. Det var merkelig, omtrent som et sirkus. De samlet seg og lyttet til ham. Han fortsatte og fortsatte. Dagene og ukene gikk. Så sluttet de å lytte. Etter mange år stoppet et barn ham og sa: Hva gjør du? Ser du ikke at det ikke er noen som hører på? Hvorfor fortsetter du å skrike og rope? Hvorfor? Mannen svarte barnet: Jeg skal fortelle deg hvorfor. I begynnelsen var jeg overbevist om at dersom jeg skrek høyt nok, så ville de forandre seg. Nå vet jeg at de ikke kommer til å forandre seg. Men om jeg skriker enda høyere, så er det for at de ikke skal få meg til å forandre meg. KK: Tror du at all denne skrikingen har noe for seg? EW: Her og der, kanskje. Jeg får brev, minst et par hundre i måneden, fra barn som leser bøkene mine. Jeg besvarer alle. Min første bok kom ut for over 40 år siden. Jeg vet at noen vil bli berørt. Det vet jeg. KK: Er det mulig å våge, å ville gjøre en forskjell i andre menneskers liv, uten selv å lide? EW: Selvfølgelig. Gjennom å studere andre menneskers lidelse. Du kan gjøre det på en elegant måte, en diskret måte. Om en person lider, kan du ikke redusere hennes lidelser. Men du kan sørge for at lidelsen ikke blir en del av menneskenes natur. KK: Hva betyr mot for deg? EW: Ja, vet du, for meg er mot det du definerer det som. Jeg tør ikke en gang gjøre en u- sving. Jeg forblir en flyktning i sjel og hjerte. Jeg er redd for politiet. Møter jeg politiet, stopper jeg og flytter meg. Jeg lar min kone håndtere det. Jeg er redd for uniformer. Generaler skremmer meg. Det var ikke modig av meg å be Ronald Reagan ikke reise til Bitburg. Det var naturlig. Jeg synes profetene var modige for de hadde ingen som beskyttet dem. KK: Fantes det ingen med veldig mye makt som beskyttet dem? EW: Bevis det. Har du sett et ID-kort der det står: Jeg er universets Gud, og jeg har valgt deg. Det var bare profetene som sa det: Gud har sendt meg. Bevis det om du kan. Og likevel,

5 Krigsmotstand 5 med sin personlighet, med sine ord, talte han gjennom Gud. Og det er mot å si sannheten. Makt kan være det samme som en president eller en konge har. Makt kan ødelegge et menneske. Makt kan være noe du må angripe med mot, med det mener jeg sannheten. Problemet er hvordan man finner den? Det jeg ønsker, det jeg har håpet hele livet, er at min fortid ikke skal bli dine barns fremtid.