Originaltittel: Veronika Decide Morrer 1998, Paulo Coelho 2005, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Anne Elligers

Transkript

1

2 Originaltittel: Veronika Decide Morrer 1998, Paulo Coelho 2005, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Anne Elligers Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Se, jeg har gitt eder makt til å trede på slanger og ingen ting skal skade eder. Lukas 10,19

4 Til S.T. de L., som begynte å hjelpe meg uten at jeg visste det.

5 D en 11. november 1997 avgjorde Veronika at tiden omsider! var inne til å ta livet av seg. Hun gjorde omhyggelig rent på rommet hun leide i et nonnekloster, slo av varmen, pusset tennene og la seg på sengen. På nattbordet hadde hun fire esker med sovetabletter. I stedet for å knuse dem og løse dem opp i vann, hadde hun bestemt seg for å ta dem en for en. Det er nemlig en lang vei å gå fra beslutning til handling, og hun ville stå fritt til å angre på halvveien. Men for hver tablett hun svelget, følte hun seg mer sikker i sin sak. I løpet av fem minutter hadde hun tømt alle eskene. Siden hun ikke visste nøyaktig hvor lang tid det ville ta før hun mistet bevisstheten, hadde hun lagt et fransk tidsskrift på sengen, novembernummeret av Homme, som de nettopp hadde fått inn på biblioteket der hun arbeidet. Hun var ikke spesielt interessert i informatikk, men da hun bladde igjennom tidsskriftet oppdaget hun en artikkel om et dataspill, en såkalt CD-ROM, laget av Paulo Coelho, en brasiliansk forfatter som hun hadde truffet på en konferanse på Grand Unionhotellet. De hadde vekslet noen ord, og forleggeren hans hadde invitert henne til middag. Men det hadde vært mange mennesker til stede, og ingen mulighet til å utdype noe som helst. Men siden hun hadde truffet forfatteren, syntes hun at han var en del av hennes verden, og hun kunne alltids fordrive tiden med å lese om hva han arbeidet med. Mens hun ventet på døden, ga Veronika seg til å lese

6 om informatikk, et emne som overhodet ikke interesserte henne. Og det var jo det hun hadde gjort hele sitt liv, alltid valgt det som var mest lettvint, det hun hadde innen rekkevidde. Som dette tidsskriftet, for eksempel. Til hennes forbauselse vekket imidlertid den første setningen henne opp av dvalen (sovemidlene hadde ennå ikke oppløst seg i magen hennes, men Veronika var passiv av natur), og fikk henne for første gang i sitt liv til å innse sannheten i noe vennene hennes pleide å si: «Det er ikke noe her i verden som skjer tilfeldig.» Hvorfor falt blikket hennes på den setningen nettopp da hun hadde lagt seg ned for å dø? Hvilket hemmelig budskap innebar den, hvis det nå finnes hemmelige budskap og ikke tilfeldigheter? Under en illustrasjon av dataspillet hadde journalisten begynt artikkelen med spørsmålet: «Hvor er Slovenia?» «Ingen vet hvor Slovenia er,» tenkte hun. «Knapt nok at det finnes.» Men Slovenia fantes nå likevel, det lå der ute, fjellene omkring henne og plassen utenfor vinduet. Slovenia var hennes land. Hun la fra seg tidsskriftet. Akkurat nå orket hun ikke å hisse seg opp over en verden som ikke ante at Slovenia eksisterte. Hun brydde seg ikke lenger om nasjonens ære. Nå ville hun være stolt av seg selv, over at hun hadde klart det, at hun endelig hadde hatt mot til å gjøre slutt på livet sitt! Hurra! Og at hun gjorde det på den måten hun alltid hadde drømt om, ved hjelp av tabletter, som ikke etterlater spor. I nesten et halvt år hadde hun vært på jakt etter tablettene. Hun trodde aldri hun skulle få tak i dem, og hadde vært inne på tanken om å skjære over pulsårene. Selv om det ville ha blitt fullt av blod på rommet, til

7 nonnenes forferdelse og bekymring, krevde et selvmord at man først og fremst tenkte på seg selv. Hun ville helst dø på en måte som det ikke ble for mye oppstyr av, men hvis den eneste muligheten var å skjære over pulsårene, javel, så fikk det gå som det kunne nonnene fikk gjøre rent rommet og glemme det hele fortest mulig, for ellers ville de få problemer med å leie ut rommet igjen. For selv i slutten av det tjuende århundre trodde folk fremdeles på spøkelser. Selvsagt var det også en mulighet å kaste seg ut fra en av de høye bygningene i Ljubljana, men hva med den ekstra lidelsen det ville påføre foreldrene hennes? I tillegg til sjokket over datterens død ville de bli nødt til å identifisere et skamfert lik. Nei, den løsningen var verre enn å blø i hjel, for den ville etterlate uutslettelige spor hos to mennesker som bare ville henne vel. «En datters død ville de venne seg til med tiden. Men et knust hode kan det ikke være mulig å glemme.» Skyte seg, hoppe fra høybygg, henge seg det stemte ikke med Veronikas kvinnelige natur. Når kvinner tar livet av seg, velger de langt mer romantiske måter, som å skjære over pulsårene eller ta en overdose sovemidler. Det finnes det nok av eksempler på blant hollywoodstjerner og forlatte prinsesser. Veronika visste at det det gjaldt her i livet var å vente på det rette øyeblikket, for så å handle. Og det var det hun hadde gjort. To av vennene hennes hadde fattet medynk med henne da hun klaget over at hun ikke fikk sove, og hver av dem hadde skaffet henne to esker av et sterkt middel som ble brukt av musikerne på en av byens nattklubber. Veronika hadde latt de fire eskene ligge i nattbordskuffen i en uke, mens hun gledet seg til å dø, og tok farvel helt usentimentalt med det de

8 kalte Livet. Nå lå hun her, fornøyd med å ha fullført løpet, men hun kjedet seg fordi hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den korte tiden hun hadde igjen. Tankene vendte tilbake til den absurde setningen hun nettopp hadde lest. At det gikk an å begynne en artikkel om datamaskiner med noe så idiotisk som «Hvor er Slovenia?» Siden hun ikke fant noe mer interessant å foreta seg, besluttet hun å lese hele artikkelen, og oppdaget at det omtalte dataspillet var produsert i Slovenia dette merkelige landet som ingen lot til å vite hvor var unntatt de som bodde i det fordi arbeidskraften var billig der. Da produktet ble lansert for noen måneder siden, hadde den franske produsenten holdt fest for journalister fra hele verden på slottet i Vled. Veronika husket at hun hadde hørt om den festen, som hadde vært en større begivenhet i byen. Ikke bare fordi slottet var blitt ominnredet for å likne mest mulig på middel aldermiljøet i dataspillet, men også på grunn av debatten som fulgte i den lokale pressen: Det var tyske, franske, engelske, italienske og spanske journalister på festen, men ikke en eneste slovener hadde vært invitert. Journalisten fra Homme, som var i Slovenia for første gang, som sikkert fikk alle utgifter dekket og ville benytte anledningen til å utveksle interessante ideer med andre journalister mens de spiste og drakk gratis på slottet, hadde funnet på å innlede artikkelen sin med en spøk som antakelig falt i smak hos de sofistikerte intellektuelle i hans eget land. Han hadde sikkert fortalt løgnhistorier i redaksjonen også, om de rare skikkene der til lands og om hvor usmart slovenske kvinner

9 kledde seg. Hva brydde vel Veronika seg om det! Hun lå for døden, og burde tenke på helt andre ting: om det fantes et liv etter dette, eller når på døgnet de kom til å finne henne. Og likevel eller kanskje nettopp derfor, fordi hun hadde tatt en så avgjørende beslutning ergret hun seg over den artikkelen. Hun så ut av klostervinduet, som hadde utsikt til den lille plassen i Ljubljana. «Hvis de ikke engang vet hvor Slovenia ligger, er vel Ljubljana bare en myte for dem,» tenkte hun. Som Atlantis eller Lemuria, tapte kontinenter som menneskene fantaserer om. Ingen i verden ville begynne en artikkel med å spørre hvor Mount Everest var, selv om vedkommende aldri hadde vært der. Men midt i Europa var det en journalist fra et stort tidsskrift som ikke skammet seg over å stille et slikt spørsmål, fordi han visste at størsteparten av leserne ikke visste hvor Slovenia var. For ikke å snakke om hovedstaden Ljubljana. Og dermed fant Veronika en måte å fordrive tiden på det var alt gått ti minutter siden hun tok tablettene, og ennå merket hun ingen virkning. Den siste handlingen i hennes liv skulle bli å skrive til det tidsskriftet og forklare at Slovenia var en av de fem republikkene det gamle Jugoslavia var blitt inndelt i. Hun ville legge igjen brevet som en siste hilsen, uten å si noe om de virkelige årsakene til at hun tok livet av seg. Når de fant henne, ville de tro at hun hadde begått selvmord på grunn av et tidsskrift som ikke visste hvor hjemlandet hennes var. Hun måtte le ved tanken på en debatt i avisene, med innlegg for og imot hennes selvmord for den nasjonale æres skyld. Og det slo henne hvor raskt hun hadde skiftet mening, hun som for et øyeblikk siden hadde tenkt

10 nøyaktig det motsatte at verden og dens geografiske problemer ikke angikk henne lenger. Hun skrev brevet, og kom i så godt humør at hun nesten begynte å lure på om det egentlig var nødvendig å dø. Men hun hadde allerede tatt tablettene, det var for sent å ombestemme seg. Dessuten hadde hun hatt mange glade stunder i sitt liv, det var slett ikke fordi hun hadde det med å være trist og bitter og deprimert at hun tok livet av seg. Hun hadde tilbrakt mang en hyggelig ettermiddag med å rusle gjennom Ljubljanas gater, eller stå ved vinduet i rommet sitt i klosteret og se ut på snøen som dalte ned over den lille plassen med statuen av dikteren. En gang hadde hun svevet på skyer i nesten en måned fordi en ukjent mann hadde gitt henne en blomst nettopp der på plassen. Etter sin egen mening var hun et helt normalt menneske. Beslutningen om å dø hadde hun tatt av to meget enkle grunner, og hun var sikker på at dersom hun gjorde rede for dem i et avskjedsbrev, ville mange være enige med henne. For det første var alt i livet hennes ensformig, og når ungdommen først var forbi, kom forfallet. Alderen som nådeløst satte sine spor, sykdommene som kom og vennene som ble borte. Det var altså ikke noe å vinne på å leve videre, tvert imot, det økte bare mulighetene for å ha det vondt. Den andre grunnen var mer filosofisk. Veronika leste aviser og så på TV, hun fulgte med i det som skjedde rundt om i verden. Alt gikk på skjeve, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Derfor følte hun seg totalt unyttig. Snart skulle hun imidlertid gjøre sitt livs siste erfaring, og den skulle