Studentrapport med fokus på observasjon i Musikk i fengsel og frihet

Studentrapport med fokus på observasjon i Musikk i fengsel og frihet Av Hanne Cecilie Webb Mastergradsstudiet i Musikkterapi, NMH, høst 2009 Praksisplassen Musikk i fengsel og frihet Praksisplassen har vært trinn 2 for damer i Musikk i fengsel og frihet (MIFF) avdeling Oslo, hos musikkterapeutene Bente Mari Mortensen og Venja Ruud Nilsen. Det er Venja Ruud Nilsen som har vært praksislærer. Vi har arbeidet med tre forskjellige grupper i et bandrom som MIFF leier av Wayback stiftelsen Livet etter soning. Jeg har også vært observatør på en enetime med en av damene i prosjektet, og det er observasjoner fra denne timen jeg beskriver og reflekterer rundt i denne rapporten. I tillegg til direkte praksis med damene har jeg vært med på møte for styringsgruppa i MIFF Oslo, på et spilleoppdrag (åpning av 24SJU 1 ) og en dag av fagseminaret 2009 for MIFF på landsbasis. Fagseminaret fant sted i Oslo Fengsel. Målet for praksisen har vært å få innblikk i tilbudet Musikk i fengsel og frihet, ha deltagende observasjon, og øve inn og spille bestemte låter. Musikk i fengsel og frihet Tilbudet Musikk i fengsel og frihet ble startet av Venja Ruud Nilsen i 1991 som et tilbud for innsatte ved Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Hovedmålet med prosjektet er at den enkelte deltager skal mestre hverdagen sin bedre etter løslatelsen (Ruud Nilsen 2007:10). Dette er et omfattende og tidkrevende hovedmål som er likt for alle deltakere i prosjektet. I tillegg arbeides det med delmål for den enkelte deltager. Pr. i dag ønsker prosjektet blant annet å være et landsdekkende tilbud som vil synliggjøre og skape et behov for musikkterapeuter eller musikkpedagoger innenfor denne retningen (Ruud Nilsen 2007:5). I de 18 årene tilbudet har eksistert har det stadig utviklet seg, og i stortingsmelding 27 (2004-2005) om opplæring innenfor kriminalomsorgen, ble det bemerket at tilbudet Musikk i 1 24SJU er et prosjekt som ble opprettet på oppdrag fra Helse- og Omsorgsdepartementet i mars 2009. Prosjektet er opprettet for to år, og skal evalueres i mars 2011. Oppdraget til 24SJU er å tilby et døgnåpent helse- og velferdstilbud for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige i Oslo. Tilbudet vil ha fagpersoner som arbeider både ambulant og oppsøkende, hele døgnet, hele året. (Kirkens bymisjon) 1

fengsel og frihet bør bli finansiert på landsbasis (Ruud Nilsen 2007). Erfaring fra Bredtveit viser at 2/3- deler av de innsatte ønsker å bli med på musikktilbudet og at veldig mange ønsker å fortsette etter løslatelse. Det er grunn til å tro at denne erfaringen kan overføres til andre fengsler og at behovet for å utvide tilbudet er stort. Musikk I fengsel og frihet er en del av den norske kriminalomsorgen. Dermed jobber prosjektet innenfor kriminalomsorgens mål, visjoner og verdier (Mortensen 2006:1). Blant disse mål, visjoner og verdier finner en i forskrift til lov om straffegjennomføring, kapittel 1 2 angående formål: Så langt det er forenelig med hensyn til samfunnets sikkerhet og den alminnelige rettsoppfatning, skal forholdene legges til rette for at den straffedømte gis mulighet til å endre livsførsel og hindre tilbakefall (ibid:1). Musikk i fengsel og frihet er et tilbud for alle innsatte uansett forkunnskaper. Noen kommer på øvelse fordi de kjeder seg på cellen eller ønsker å lære seg et spesielt instrument, andre kommer fordi musikk er en brennende interesse. Uansett grunn for å møte opp er tilbudet etter min mening lagt til rette nettopp slik at det gir mulighet til å endre livsførsel og hindre tilbakefall. Det som gjør tilbudet unikt er at det er musikk i fengsel og frihet, og jeg tenker at det er avgjørende for å hindre tilbakefall at de innsatte blir fulgt opp også i tiden etter løslatelsen. Hovedutfordringen for prosjektet er, og har hele veien vært: - å utvikle tilbudet til å bli stabilt og meningsfylt for hver enkelt deltager - å skaffe til veie økonomiske midler. - å bidra til at tilbudet finnes over hele landet både inne i de enkelte soningssteder og videre ute i hver kriminalomsorgsregion (Ruud Nilsen 2007:6-7). Musikk i fengel og frihet er delt i tre trinn: Trinn 1: Inne, spilling i fengsel under soning. Trinn 2: Ute, spilling etter løslatelse sammen med musikkterapeuten/-pedagogen som ledet musikktilbudet i fengselet. Spillingen foregår som oftest i band med flere tidligere innsatte. I den grad det er kapasitet er trinn 2 også åpent for dem som ikke har sittet i fengsel, men som ønsker et styrt musikktilbud. Trinn 3: Spilling og musikkaktiviteter i egen regi. På trinn 3 står de tidligere innsatte på egne bein både sosialt og musikalsk. 2

De ti siste årene har Musikk i fengsel og frihet hørt til under Norsk musikkråd/musikkens studieforbund, og de ønsker å utvikle tilbudet til et permanent tilbud til innsatte (Ruud Nilsen 2007). Som tidligere nevnt er hovedmålet med prosjektet at den enkelte deltager skal takle hverdagen sin bedre etter løslatelsen. Mange av deltakerne er vant til å mislykkes i livet med de mål de har satt, derfor er det svært viktig og sette realistiske mål som en vet er gjennomførbare (ibid.). Min erfaring fra praksisperioden er at målene vi har satt har vært mulige å nå også ved uforutsette hendelser som f. eks. frafall på øvelser eller spilleoppdrag. Flere ganger har vi laget en alternativ plan slik at vi alltid er sikre på at oppdraget vil bli gjennomført på en god måte. For menneskene vi arbeider med er det særlig viktig å legge til rette for mestringsfølelse, da denne kan hjelpe dem til å vinne tilbake troen på seg selv. Målgruppe På trinn 2, hvor jeg har hatt min praksis, er det mange deltakere. Noen av dem har vært løslatt i mange år, mens andre fremdeles er i en form for soning. Soning utenfor fengsel, institusjon eller sykehus kan forekomme på tre måter: i overgangsbolig, utenfor fengsel med særlige vilkår etter straffegjennomføringsloven 16, eller som prøveløslatt etter straffegjennomføringsloven 43 annet ledd (lov om gjennomføring av straff mv.). Som nevnt har vi jobbet med tre forskjellige grupper: Gruppe 1, Venja s Harem, er en viderekommende gruppe både musikalsk og sosialt, mens gruppe 2 er nybegynnere på disse områdene. Felles for de to første gruppene er at det ikke er tillatt å møte opp ruset på øvelse. Dersom en deltager oppleves som ruset må vedkommende forlate gruppen, uansett om hun selv mener dette stemmer eller ikke. I gruppe 3 er det derimot tillatt å være ruset. Felles for de aller fleste av deltagerne i gruppene er at de har sittet i fengsel, men det finnes også deltagere som ikke har vært i fengsel men som har fått kontakt med MIFF på andre måter. De aller fleste av deltakerne sliter med rus og har psykiske problemer i større eller mindre grad. Observasjon av brukeren Marit 2 i enetime med musikkterapeuten Marit tar fram saksofonen sin fra kassen og fester flisa. Hun løfter instrumentet til munnen og blåser. Det kommer ingen tone, men luftstrømmen er hørbar. Hun trekker pusten og blåser igjen. Det høres et pip. Dette gjentar seg flere ganger, hvorav det noen ganger kommer pipelyd og andre ganger lyden av luftstrøm. Etter en stund sier Marit: Får ikke pip i hornet. 2 Navnet er ikke identisk. Marit har vært deltager i prosjektet lenge og kjenner musikkterapeuten godt. For noen måneder siden begynte hun å spille saksofon. Denne dagen har hun mistet gebisset sitt og har derfor ikke tenner. 3

Har ikke tenner. Hun blåser igjen, 3-4 ganger, og fortsetter med å si: Å Gud, jeg blir sliten. Musikkterapeuten sier: Du må ha litt tålmodighet, og Marit svarer: Men jeg har ikke tålmodighet. Ja men du må ha det, sier Musikkterapeuten da. Marit fortsetter: Men det går ikke når en ikke har det, og musikkterapeuten ser på henne og sier: Sitt ned å hvil litt. Så kan du puste litt, og så reise deg å spille igjen. Marit setter seg og blir sittende i omtrent et min. Så reiser hun seg opp og begynner å blåse i saksofonen igjen. Denne gangen kommer det mer lyd, og Marit sier: Får til to toner nå. Hun blåser noen ganger til og setter seg så ned igjen. Sittende sier hun: Er så svimmel. Det er så trist. Hvor mye må du ha for en saks? Det triller noen tårer fra øynene hennes og hun fortsetter: Det her går ikke, jeg begynner bare å grine. Terapeuten sier: Tror du det går bedre med et annet instrument?, og Marit svarer: Ja ellers så begynner jeg å tute og grine når jeg skal spille. For dette har jeg ventet på så lenge. Alle vet at jeg ikke griner av en melodi. Jeg kan sette meg inn i den, men jeg griner ikke. Terapeuten spør om Marit har lyst til å spille på trommer, og det sier hun ja til. Mens hun rigger seg til ved trommesettet tar terapeuten fram en bass og stiller seg på andre siden av rommet med kroppen og ansiktet vendt mot Marit. Så foreslår terapeuten at de skal spille låten Koma heim 3. Det sier Marit at hun vil, og terapeuten teller opp. De starter samtidig, Marit på trommer og terapeuten på bass, og etter en intro synger terapeuten: Æ bare lure på om æ kunne få komma heim? 4. I pausen som følger sier Marit: Jada, mor. De spiller lik rytme, og terapeuten synger videre: På nattheimen er det fullt og i kjellar'n på stasjon er det kaldt og rått. E berre lurte mor, for det er endå'kji for seint. Og no i kveld er e nesten rein 5. Marit synger: Jada, du kan komme heim. Terapeuten synger videre og spiller lik rytme som Marit. Etter en liten stund endrer terapeuten rytmen til en bluesrytme. Marit endrer sin rytme også. Terapeuten endrer akkorder til akkordrekken på sangen Real life 6, og begynner å synge den engelske teksten. Etter et par strofer som avsluttes med.this is the real life stopper hun opp, og Marit synger: yes it is. Terapeuten synger da: yes it is true, oh yes baby, this is the real life, og det blir en liten pause før vi Marits stemme høres igjen: Oh yes. Terapeuten synger videre: I have Marit, og Marit synger: Marit. Terapeuten fortsetter: I met Marit in prison I think it is 19 years ago, og Marit synger: Yes it is. 19 years ago. De spiller lik rytme, Terapeuten på bassen og Marit på trommene. Etter en liten stund kikker Marit opp på terapeuten og smiler. Terapeuten synger videre: And when I met Marit... og Marit synger: Then she asked me to play in a band. Terapeuten synger: And Marit said yes! Yes, 3 Koma heim er skrevet av Bøygard og basert på en telefonsamtale som en bruker i sprøyteluka hadde med sin mor. Denne låten blir mye brukt av deltakerne i MIFF og Marit kjenner den godt. 4 Første strofe i sangen 5 Andre og tredje strofe i sangen 6 Real life er en selvkomponert blues som handler om å takle livet, og mange av deltakerne i MIFF har et forhold til denne. På grunn av at låten bare har tre akkorder er den enkel å spille og improvisere over, og blir brukt i mange sammenhenger. 4

yes, yes. I really want to play in band. Marit synger: And we did it!. Begge spiller hele tiden, og de synger etter tur. De synger om sin felles historie, og rytmen er synkron. De holder på et par minutter, og etter hvert synger Marit: And now I can play everything you ask me, og terapeuten synger: Yes you, yes, and today you play drums because you are waiting for your teeth. Marit synger: Because it is more easy, og fortsetter: You can lift every person in the prison out. Terapeuten og Marit spiller ritardando synkront mot slutten av improvisasjonen. Marit spiller tremolo på trommen og stopper den. Deretter ser hun: Takk. Dette skulle vi tatt opp. Teoretisk refleksjon I det følgende vil jeg belyse denne observasjonen med utgangspunkt i Tom Næss teori om terapeutisk improvisasjon. Denne samhandlingssekvensen ser jeg på som en terapeutisk improvisasjon. Tom Næss skriver om terapeutisk improvisasjon og denne metodens hovedprinsipper i boken Lyd og Vekst. Han påpeker at alle klientens egenskaper er i sentrum og kan brukes: Alle elevens egenskaper, stemninger og ulike responser kan brukes. Disse får sentral anvendelse i improvisasjonen (Næss 1989:13). I observasjonene ovenfor ser vi at terapeuten bruker sin historie sammen med klienten som tekst i sangen, og det er etter min mening et eksempel på dette. Næss skriver videre at pauser som gir rom for brukerens initiativ er et sentralt element i terapeutisk improvisasjon (ibid). Vi så flere ganger i observasjonen at terapeuten brukte pauser, og Marit fulgte da opp med sin respons. Første gang terapeuten stoppet opp i Koma heim tror jeg ikke at det var bevisst pausebruk fra terapeutens side. Grunnen til det er at på dette stedet i sangen er det en naturlig tekstpause. Likevel skjedde det at Marit fulgte opp med sin respons, i det hun plutselig sa: Jada, mor. Etter min mening grep terapeuten fatt i dialogmuligheten som oppsto og videreutviklet denne ved å legge inn flere pauser, også der det ikke var pause i utgangspunktet, for å gi rom for Marits innspill. Dette eksempelet viser flere sentrale punkt ved terapeutisk improvisasjon. Det er nok et eksempel på at terapeuten kan ta i bruk det klienten kommer med, men viser også tydelig kodefortroligheten mellom Marit og terapeuten. Næss (1989) skriver om kodefortrolighet at: Det musiseres fram mot en felles kodefortrolighet i den musikken som oppstår med bidrag fra begge parter (s.13). Jeg mener det ovenfornevnte eksempelet er et godt eksempel på at kodefortroligheten ble utviklet med bidrag fra begge parter. I tillegg synes jeg eksempelet viser underbygging og målrettet struktur som Næss (1989) og også skriver at kjennetegner terapeutisk improvisasjon. 5

Terapeuten underbygget det klienten kom med ved å svare og gi rom for likende musikalske impulser i det videre hendelsesforløpet, og videreutviklet dette ved å strukturere den vokale turtakingen og ta denne med som et av de mest sentrale elementene i den videre improviseringen. Om kodefortroligheten kan det også sies at Marit og terapeuten var synkrone i rytmen, noe jeg tror skriver seg fra flere års samarbeid og kjennskap til hverandres spillestil, samt oppmerksomhet på hverandre og terapeutens evne til å tone seg inn på Marit. De var ofte synkrone i rytme, stil og tekst, og som vist ovenfor mener jeg at dette ble arbeidet fram av begge to. Utviklingen i improvisasjonen i observasjonen var ledet av stemme og tekst. Terapeuten benyttet stemmen, og i følge Næss fremstår denne som det mest essensielle i terapeutisk improvisasjon: Den menneskelige stemme inngår som det viktigste redskap i den mellommenneskelige lydkontakt og musisering (Næss 1989:13). Det at teksten formidlet noe som handlet om Marit selv, mener jeg var med på å gjøre improvisasjonen nær og bearbeidende for henne. Som observatør så jeg en tydelig endring fra før samspillsekvensen til etterpå. Marit gråt like før hun satte seg ved trommene. Underveis i improvisasjonen smilte hun til terapeuten, og etter avsluttet improvisasjon sa hun takk. Terapeuten la tydelig til rette for at Marit skulle lykkes i denne improvisasjonen. Saksofonen, som det av fysiske årsaker ikke var mulig å få lyd i denne dagen, ble lagt bort og trommer foreslått som et alternativ. Ut fra hva jeg har blitt fortalt av terapeuten har Marit lang erfaring på trommer, og føler seg trygg bak trommesettet. I tillegg foreslo terapeuten en sang som var kjent for Marit, og ledet etter hvert denne over i en annen kjent sang med et mer muntert preg. Næss (1989) skriver at i terapeutisk improvisasjon skal musikken og rammefaktorene legges til rette på en måte som gjør at klientene lykkes i sine musikalske initiativ. Jeg mener at dette ble gjort på en veldig god måte i denne improvisasjonen. Egenvurdering/videre utfordringer I løpet av praksisperioden har jeg i veiledningssamtaler, logger og egen refleksjon gjort meg mange tanker om egenerfaring og videre utfordringer. I det store og hele opplever jeg at jeg har utviklet meg personlig og faglig, ikke minst musikalsk mht. å tørre å kaste meg ut i utfordringer på instrumenter jeg ikke tidligere har spilt, og musikk jeg ikke er videre kjent med. Jeg opplever at jeg etter hvert fant en måte å møte disse damene på som fungerte for meg, der jeg var fult og helt meg selv men samtidig hadde fokus på dem. Semesteret har vært preget av at det er første studiesemester etter en lang pause. Tankene omkring det å bli 6

musikkterapeut, hva det vil si, hva en skal skrive oppgave om, og hvordan en skal formulere for de der ute hva en holder på med, har stadig krevd fokus. Jeg opplever at praksisplassen har vært med på å gjøre studiehalvåret til noe mer praktisk. Det var lett å se og forstå at dette er viktig arbeid, og det førte til at jeg enklere kunne formidle hva musikkterapi faktisk dreier seg om. De viktigste utfordringene jeg tar med videre er å være tydelig på å definere forventninger og oppgaver tidlig i samarbeidsprosesser, og å ta fram mitt eget i rett tid og mengde. Jeg har blitt bevisst forskjellen mellom å være på og bakpå, og ser at for meg er det en utfordring at jeg blir veldig ivrig og kan fort la meg rive med bort fra fokus og den egentlige planen. I utgangspunktet tenker jeg det er en fin egenskap som for musikkterapeuter oftest vil komme godt med, men jeg er bevisst utfordringen i å ikke overkjøre klienter både i dialog og musikalsk samspill. Tusen takk for meg, for tett oppfølging, mailer, sms er, transport og musikk og ikke minst: for muligheten til å bli kjent med så mange åpne, nydelige, sterke og flotte damer! Lykke til videre i fengsel og frihet! Kilder Mortensen, Bente Mari (2006) Fra fengsel til storsamfunn med musikken som ledsager. En undersøkelse blant kvinnelige innsatte ved Bredtveit fengsel, - forvarings og sikringsanstalt om betydningen av deltakelse i musikktilbudet Musikk i fengsel og frihet Masteroppgave i Musikkterapi ved Norges Musikkhøgskole Næss, Tom (1989) Lyd og Vekst Musikkpedagogisk forlag Ruud Nilsen, Venja (2007) Musikk i fengsel og frihet et samfunnsmusikkterapeutisk tilbud Hovedfagsoppgave i Musikkterapi ved Norges Musikkhøgskole Kirkens bymisjon: http://www.bymisjon.no/templates/page 23486.aspx hentet 17.12.2009 Lov om gjennomføring av straff mv.: http://www.lovdata.no/all/tl-20010518-021- 003.html#10 hentet 14.01.10 7