2002; 10: 26-7 Den digitale nødvendighets begrunnelse Bjørn Hofmann, Høgskolen i Gjøvik I en interessant artikkel i Hold Pusten nr.8/2002 tar Sverre Almberg Størkson og Håvard Roterud til motmæle mot min oppfordring til å vurdere nytten av ny teknologi før den tas i utstrakt bruk, eller mer spesifikt; de er uenige i behovet for å reise spørsmålet om hvorvidt vi skal innføre digitale bildehåndteringssystemerfør vi gjør det. De hevder på sin side at spørsmålet er ikke hvorvidt man skal digitalisere og innføre radiologiske informasjonssystemer eller ikke; spørsmålet er når man gjør det og hvordan. Jeg vil i det følgende forsøke å vise noen uheldige bivirkninger av deres argumentasjon, men først vil jeg berømme dem for å sette søkelyset på en vesentlig utfordring ved radiologiske informasjonssystemer: informasjonsintegrasjon. Forutsetningen for å kunne dra nytte av slike informasjonssystemer, er nettopp at denne integrasjonen er optimal. Erfaringen viser at implementering av teknologi ikke er så enkelt som man hadde håpet, og jeg gjør meg altså til talsmann for at det er empirien som teller, og ikke våre tentativt rasjonelle regnestykker. Jeg ser og forstår Størksons og Roteruds begeistring og entusiasme, og er også enig i at når beslutningen er fattet, er det avgjørende at en innfører informasjonssystemer på en så optimal måte som overhode mulig. Det forutsetter dog at beslutningen er fattet, og det er den ikke for alle sykehus sitt vedkommende, eller at den lar seg begrunne på en skikkelig måte. Begrunnelsens betydning At beslutningen er fattet, kan umulig bety at en aldri skal se seg tilbake eller at en ikke er ansvarlig overfor beslutningen. Når en avgjørelse er tatt, vil man kunne kreve en begrunnelse. I dagens situasjon med ressursknapphet vil en også kunne forlange en begrunnelse som bygger på mer enn antagelser og spekulasjoner. Poenget mitt er at en slik overbevisende begrunnelse ikke foreligger, og at ettertiden kan komme til å dømme oss hardt for det.
Størkson og Roterud gir dog noen unnskyldninger for at vi mangler en adekvat begrunnelse eller kunnskap om nytten av radiologiske informasjonssystemer. For det første mener de at undersøkelse av nytte vil være vanskelig å gjennomføre. Jeg tror at slike studier vil være omfattende, men på ingen måte umulige. De gjøres på andre områder. Den andre grunnen til at vi ikke har slike studier er at ingen ønsker å gjøre en slik vurdering før de ulike informasjonssystemene er bedre integrert og kost/nytte- effekten faller mer fordelaktig ut. (s.14). Dette er et høyst problematisk argument, et såkalt reductio ad absurdum argument. Vi vil nemlig hele tiden kunne hevde at det er fremragende forbedringer undervegs som vil være så vesentlige at vi må vente med en vurdering til det er implementert. Slik vil teknologi aldri bli vurdert. Dessuten, hvis vi vil optimalisere en teknologi før den ble vurdert, hvorfor skal det gjøres på samtlige sykehus parallelt? Ville det ikke være langt bedre, slik jeg har foreslått, å innføre og vurdere informasjonssystemene skikkelig på ett eller to sykehus for så på bakgrunn av erfaringen og konklusjonene her eventuelt innføre det andre steder. Argumentet om at vi må vente med å evaluere viser med alt ettertrykk at man ikke kjøper en ferdig teknologi, men et halvfabrikata eller en prototyp, og reiser umiddelbart spørsmålet om det norske helsevesenet har råd til å være med på bredspektret produktutvikling uten å kjenne utbyttet. Vi vil ikke vite Jeg savner en tredje begrunnelse hos Størksons og Roterud, og det er den jeg finner mest plausibel. Grunnen til at det ikke finnes undersøkelser av nytten av radiologiske informasjonssystemer er ikke fordi de er så vanskelige å gjennomføre, men fordi ingen har reist spørsmålet. Det har ikke tidligere vært nødvendig å gjøre rede for nytten av den teknologien vi har innført, fordi det har vært tilstrekkelig å presentere scenarier, prospekter og budsjetter. Tidene er i ferd med å endre seg og vi synes i stadig større grad å bli stilt til regnskap for våre valg og disposisjoner. Dessuten er det et moralsk og kunnskapsteoretisk poeng ved dette. I tider der de tekniske mulighetene langt overstiger de tilgjengelige ressursene synes det umoralsk å bruke midler på tiltak der nytten er ukjent og derved kanalisere ressurser fra tiltak som har kjent nytte. Dessuten er det kunnskapsmessig utilfredsstillende å bruke en rekke teknologier som vi ikke kjenner nytten av. Det kan jo tenkes at radiologiske informasjonssystemer er usedvanlig nyttig, langt mer nyttig enn andre teknologier vi bruker, og at vi burde ha overført midler fra disse og til eksempelvis PACS. Problemet er at vi ikke vet og at vi ikke vil vite!
Teknologien styrer Et viktig trekk ved Strøkson og Roteruds argumentasjon er at den er et lett bytte for de som vil hevde at teknologi er styrende. Den bekrefter med ettertrykk påstanden om at teknologi avler teknologi. De viser i sin artikkel en klippefast tro på at problemer som teknologien selv har skapt best lar seg løse med mer teknologi. Jeg har i flere sammenhenger forsøkt å tilbakevise forestillingen om et teknologisk imperativ. Grunnen er at den er ansvarsfraskrivende. Dersom vi aldri stiller spørsmålet om hvorvidt og hvorfor vi skal innføre teknologi, men bare hvordan (og eventuelt når), så blir vi slaver av den til enhver tid aktuelle teknologi. Vi kan skjule oss bak utviklingen, og påstå at det var ikke vårt ansvar vi måtte jo bare eller som Størksons og Roterud, uttrykker det spørsmålet er ikke hvorvidt man skal digitalisere og innføre radiologiske informasjonssystemer eller ikke. Problemet er at vi ikke kan unndra oss ansvaret for teknologien som vi utvikler, produserer, markedsfører, implementerer og tar i bruk, selv om vi rent følelsesmessig kan bortforklare ansvaret. Jeg erkjenner dog at forestillingen om det teknologiske imperativ er utbredt i praksis, og at den kan være vanskelig å tilbakedrive, men for å bevare mennesket som et autonomt og ansvarlig vesen er det livsviktig at vi motsetter oss det teknologiske imperativ i alle dens avskygninger. Det er ingenlunde for sent å begynne å tenke og å handle! For teknologi, men mot myter La meg presisere: jeg er på ingen måte mot teknologi generelt eller mot radiologiske informasjonssystemer spesielt. Det jeg er imot er mytiske og irrasjonelle forhold til teknologi. Det jeg vil til livs er at vi innfører teknologi i helsevesenet på spekulativt grunnlag. Jeg mener at vi må forholde oss rasjonelt til teknologien, slik at vi kan gjøre rede for hvordan den faktisk kommer pasienten til gode. Vi må forhindre at vi bruker ressurser på teknologi som ikke gir utbytte for pasient og derved hindrer utbredelsen av teknologi som faktisk gjør det. Jeg er altså ingen maskinstormer (luddist), men snarere en teknofil (en som elsker teknologi), men ikke for teknologiens skyld, men for hva den kan utrette for lidende mennesker. Samtidig er jeg profylaktiker i det at jeg vil forebygge ettertidens nådeløse dom over våre manglende vilje til å ta rede på nytten av våre tiltak. Mitt anliggende er i siste instans å vise at det er vi som styrer teknologien og ikke den oss!
Litteratur Hofmann B. The myth of technology in health care. Science and Engineering Ethics 2002; 8(1): 17-29. Hofmann B. The technological invention of disease. J Med Ethics: Medical Humanities 2001;27:10-19. Hofmann B. The paradox of health care. Health Care Analysis 2001; 9: 369-86. Hofmann B. Teknologi og medisin om verdifull kunnskap og viten om verdier. Nytt Norsk Tidsskrift. In press. Hofmann B. Etikk for medisinsk-teknisk personale: Hvordan analysere og løse moralske utfordringer. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk 2002; 5: 28-31. Hofmann B. Etikk for medisinsk-teknisk personale: Etiske utfordringer. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk 2002; 4: 28-31. Hofmann B. Den perfekte sykdom. Utposten 2002; 2: 22-26. Hofmann B. Det digitale imperativ - om innføringen av digitale bildehåndteringssystemer. Hold Pusten 2002; 3: 6-12. Hofmann B. Moderne medisin klimaks og krise. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk 2001; 4: 18-22. Hofmann B. Legen som kropstekniker. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1266-9. Hofmann B. Teknologitilpasning en dekonstruksjon av en konstruktiv teknologivurdering. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk. 2001; 1: 30-37. Hofmann B. Medisinens vekst og fall en kritikk av kritikken. Bibliotek for læger. 2001; 193(2): 147-65. Hofmann B. Nyttig ny teknologi. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk. 2000; 4: 20-3. Hofmann B. Innføring av ny teknologi i helsevesenet. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk. 2000; 3: 32-6. Hofmann B. Dyd av digital nødvendighet om bildehåndteringssystemer i radiologi. Tidsskriftet Helsetjenesten Medisinsk Teknikk. 2000; 1: 18-22. Hofmann B. Teknologisk medisin i et nytt millennium. Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 94-8. Hofmann B. Mer medisinsk magi. Aftenposten. 12.09.02: 20.
Hofmann B. PETimetri? Dagens Medisin 2002; 12. september. Hofmann B. Moter og myter i medisin. Aftenposten 2002; 12. august: 9. Hofmann B. Hvit magi med sorte bokser. Aftenposten 2002; 30.juni: 10. Hofmann B. PETitio principii. Dagens Medisin 2002; 10 (6.juni): 29. Hofmann B. Effektivitetens etikk uetisk å være ineffektiv? Dagens Medisin 2002; 8: 36.