Om kulturforskjeller i veiledning av ph.d.-kandidater Hvordan kjenner man igjen en kultur? Isfjellet man ser bare 10 % av isfjellet over havoverflaten. Det er tilsvarende kun en liten del av kulturen som er synlig og lett gjenkjennelig ved f.eks. mat, klestradisjoner, musikk etc. Resten ligger under havoverflaten, og er vanskeligere å oppdage og forstå: Teori fra Geert Hofstede er nyttig for å sette kultur inn i kontekst og få noen «knagger» å henge dette på. Han analyserte data fra ansatte i IBM fra over 70 land, og ut fra disse dataene utarbeidet han kulturelle dimensjoner som brukes som en mekanisme for å øke forståelse i krysskulturelle kontekster og i samhandling med noen fra en annen kultur enn ens egen. Disse har blitt brukt som grunnlag for å forstå interkulturell kommunikasjon, spesielt innenfor management og psykologi. Dette kan også være verdt å tenke på i forhold til veiledning av ph.d.-kandidater. De viktigste dimensjonene er presentert kort under. Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 1

Maktdistanse (Power Distance PDI) I hvilken grad har samfunnet behov for noen som tar avgjørelser på vegne av restens ve og vel, og i hvilken grad er alle like mye verdt og ingen har rett til å bestemme over andre. I samfunn der det er høy maktdistanse er det generelt kjennetegnet ved tydelige og høye hierarkier, og folk har sin plass i hierarkiet og dette er noe alle mener er viktig for at samfunnet skal fungere optimalt. I samfunn der det er lav maktdistanse er det stort fokus på likestilling og jevn maktfordeling. Individualisme vs. Kollektivisme (IDV) I samfunn der det er høy grad av individualisme er individet i sentrum. Det er forventet at man skal ta vare på seg selv, og realisere sine egne ønsker og sitt potensiale. Det sosiale nettverket er mindre sterkt og en er «ens egen lykkes smed». I samfunn der det er høy grad av kollektivisme er samfunnet tett knyttet sammen av sosiale bånd, hvor spesielt familien er sentral og har høy respekt. Man er del av en sosial gruppe, og det er forventet at man tar vare på dem som hører til samme gruppe som en selv. Det er ikke individet, men gruppen som helhet som er det viktigste. Lojalitet er en viktig bærebjelke i samfunnet, og man kan si fokuset er på «vi» i stedet for «jeg». Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 2

Maskuline verdier vs. Feminine verdier (Masculinity MAS) I samfunn som er generelt maskuline er verdier som å lykkes i jobbsammenheng og materiell suksess viktig. Det kjennetegnes av sterkt konkurransepreg og ønsket om å lykkes på alle arenaer. Det er viktig å være ambisiøs og de som får suksess blir beundret. I en konfliktsituasjon er det den sterkeste som vinner. I samfunn som er generelt feminine er verdier som samarbeid, beskjedenhet, omtanke for de svake i samfunnet samt livskvalitet viktige. Feminine samfunn er mer orientert mot at alle skal være inkludert. Man har omtanke for de svakerestilte i samfunnet og et ønske om å inkludere alle grupper. I en konfliktsituasjon er det viktig at alle blir hørt og at man blir enige om en løsning alle kan være fornøyd med. Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 3

Usikkerhetsunnvikelse (Uncertainty avoidance UAI) Usikkerhetsunnvikelse viser til i hvilken grad et medlem av et samfunn er komfortabel med usikkerhet og tvetydighet. Fundamentalt sett, hvordan prøver et samfunn å forholde seg til det ukjente og ukjente situasjoner? I samfunn med høy grad av usikkerhetsunnvikelse er det i høy grad behov for forutsigbarhet og kontrollerte situasjoner. Typiske nasjoner man kan peke på er Japan, Hellas og Russland. Uforutsette situasjoner skaper stress og må unngås. I samfunn med svak usikkerhetsunnvikelse er man generelt mer tolerant overfor det man ikke kan kontrollere. Det er akseptert som en del av livet og man må forholde seg fleksibel til slike situasjoner. Eksempler på nasjoner som passer i denne kategorien er Jamaica og Singapore. Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 4

Langtids- eller korttidsorientert samfunn (LTO) Samfunn med typisk korttidsorientering har et sterkt forhold til tradisjoner, relativt liten hang til å spare til fremtiden. Man ønsker gjerne raske resultater av arbeidet og ser ikke så langt frem i fremtiden. «Man vet ikke hva som kommer, så hvorfor bekymre seg før det er nødvendig». I samfunn med langtidsorientering er man mer tilbøyelig til å tilpasse tradisjoner til nye forhold, man ser generelt at folk har et sterkt behov for å spare og investere for framtiden og utholdenhet i forhold til resultater. Det er viktig å forberede seg på det som kan komme i fremtiden og man er med utholdende i forhold til å se resultater av arbeidet. Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 5

Data og grafer hentet fra: http://geert-hofstede.com/dimensions.html og http://geert-hofstede.com/countries.html hovedsakelig. Disse nettsidene kan med fordel brukes for å få en oversikt over forskjeller mellom en stor andel land. Veiledere kan bruke denne som et verktøy for å avdekke hvilke forskjeller det er mellom seg selv om ph.d.-kandidaten. Dette kan dermed brukes for å forstå hverandre bedre. Høgkontekst vs. Lavkontekstkulturer hvordan kommuniserer vi på kryss av kulturer? En annen interessant teori som er nyttig for å forstå hvordan kulturforskjeller påvirker veiledningssituasjonen er Edward T. Halls Communication styles. Spesielt: High- vs. Low-context culture. Når det gjelder hvordan man kommuniserer i forskjellige land er en viktig faktor om en kultur kan karakteriseres som «høykontekstkultur» eller «lavkontekstkultur». I en høykontekstkultur vil mye av informasjonen i kommunikasjonen ligger implisitt i den fysiske eller sosiale konteksten kommunikasjonen foregår i. Er det en eldre som snakker til en som er yngre, har Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 6

dette mye å si for hva som ligger i det som blir sagt. Ordene i seg selv bærer ikke all meningen, men forholdet mellom de som kommuniserer er viktig å være klar over. I en veiledningssituasjon vil veileder ofte bli sett på som en «overordnet», og dette vil være viktig i forhold til hva som er greit å si eller ikke. Derfor er det viktig å være klar over slike forskjeller. I en høykontekstkultur er det forventet at man har en stor felles referanseramme av ikke-verbal kommunikasjon f.eks. hva forholdet mellom en kandidat og veileder betyr, og hvilken grad av maktdistanse (se kulturdimensjonene over) det er mellom partene i kommunikasjonen. Dette kan være viktig å være klar over for en norsk veileder, hvor kommunikasjonen gjerne er mer lavkontekstuell. Typiske høykontekstsamfunn finnes i Midtøsten, Asia, Afrika, Sør-Amerika. Sosiale normer for hvordan man snakker til en overordnet/professor/veileder er typiske ting som er ikke-verbal kommunikasjon, og som materialiserer seg som forventninger uten at noen dette blir eksplisitt uttrykt. Det er heller ikke sikkert at personer fra denne kulturen selv er klar over at dette er typisk for sin egen kultur. Normer for hva man kan si og ikke si er viktige, spesielt for ikke å «miste ansikt». Dette er typisk for kulturer hvor man sier «ja» uansett, fordi et «nei» kan bety at samtalepartneren vil miste ansikt og dette må unngås. Det er kanskje forventet og ansett som høflig å svare positivt på direkte spørsmål, og at man kan «tape ansikt» ved å svare nei. Lavkontekstkommunikasjon foregår nesten utelukkende gjennom direkte verbal kommunikasjon. Det er ikke like tett knyttede bånd mellom mennesker i samfunnet som i høykontekstkulturen, slik at mer av informasjonen må være tydeligere uttalt, enten verbalt eller skriftlig. Man er vant til direkte tale og at ting blir sagt «som de er» (omtrent). Det er forventet og ansett som ærlig å svare direkte på spørsmål, og si «nei» dersom man er uenig. Dette er også sosialt akseptert, og man kan si nei også til overordnede. Hanne Liv Østtveit-Moe hanne.l.osttveit-moe@ime.ntnu.no 7