Vanessa Diffenbaugh Blomstenes hemmelige språk Roman Oversatt av Bente Klinge
2. opplag 2012 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: The Language of Flowers Copyright 2011 by Vanessa Diffenbaugh Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Mette Gundersen Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g NorBook Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-21468-4
Tilegnet PK
«Mose er valgt som sinnbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss.» Blomstenes offergave, Henrietta Dumont
1 i åtte år drømte jeg om brann. trær tok fyr idet jeg passerte dem, oseaner brant. Den søte røyken satte seg i håret mitt mens jeg sov, og lukten var som en sky som ble liggende igjen på puta når jeg sto opp. Likevel bråvåknet jeg straks madrassen min ble antent. Den skarpe, kjemiske lukten lignet overhodet ikke på den ulne sukkerlaken i drømmene mine; de var like forskjellige som gul jasmin og Carolina-jasmin, adskillelse og tilknytning. Det var umulig å ta feil. Jeg kom meg ut på gulvet og lokaliserte hvor brannen hadde startet. En rad med fyrstikker sto pent oppstilt i fotenden av senga. Én etter én ble de antent, et blussende stakittgjerde over madrassens kantebånd. Mens jeg så dem ta fyr, kjente jeg en skrekk som ikke sto i forhold til størrelsen på de blussende flammene, og et lammende øyeblikk var jeg ti år gammel igjen, desperat og forhåpningsfull på en måte jeg aldri før hadde vært og aldri mer skulle bli. Men den bare, syntetiske madrassen tok ikke fyr slik tistelen hadde gjort i slutten av oktober. Den ulmet, og så sluknet ilden. Det var attenårsdagen min. I stua satt en rekke jenter og vred på seg i sofaen som var godt nedsittet. Blikkene deres gled over kroppen min og falt på de bare føttene uten brannsår. En jente så lettet ut, en annen virket skuffet. Hvis jeg var blitt boende en uke til, ville jeg ha 13
husket alle ansiktsuttrykkene. Jeg ville ha hevnet meg med rustne spiker i skosåler eller småstein i skålene med chili. En gang hadde jeg holdt tuppen av en glødende stålkleshenger mot skulderen til en sovende romkamerat, for en forseelse langt mildere enn brannstiftelse. Men om en time ville jeg ha dratt. Det visste jentene, alle som én. En jente som hadde sittet midt i sofaen, reiste seg. Hun så ung ut femten, maks seksten og var pen på en måte jeg ikke så for ofte: god holdning, klar hud, nye klær. Jeg kjente henne ikke igjen med det samme, men da hun gikk over gulvet, var det noe kjent ved måten hun gikk på, armene som var bøyd og aggressive. Selv om hun nettopp hadde flyttet inn, var hun ingen fremmed; det slo meg at jeg hadde bodd sammen med henne før, i årene etter Elizabeth, da jeg var på mitt aller sinteste og mest brutale. Få centimeter fra kroppen min stanset hun, og haken stakk ut i rommet mellom oss. «Brannen,» sa hun flatt, «var fra alle sammen her. Gratulerer med dagen.» Bak henne vred jentene seg i sofaen. En hette ble trukket opp, et teppe pakket tettere. Morgenlyset flakket over en rekke nedslåtte blikk, og brått så jentene unge ut, fanget. Eneste vei ut fra et gruppehjem som dette er å rømme, bli myndig og eller bli institusjonalisert. Trinn 14-ungdommer blir ikke adoptert, og de får sjelden, om noensinne, reise hjem. Disse jentene visste hva de hadde i vente. I blikkene deres fantes ikke annet enn redsel: for meg, for de andre i huset, for det livet de hadde fått eller gjort seg fortjent til. Jeg kjente et uventet blaff av medfølelse. Jeg skulle reise, mens de ikke hadde annet valg enn å bli. Jeg prøvde å trenge meg mot døra, men jenta trådte til side og sperret veien for meg. «Flytt deg,» sa jeg. En ung kvinne som jobbet nattskiftet stakk hodet ut fra kjøkkenet. Hun var sannsynligvis ikke fylt tjue, og hun var enda reddere for meg enn noen av jentene i rommet. 14
«Vær så snill,» sa hun med bønn i stemmen. «Dette er den siste dagen hennes. Bare la henne gå.» Jeg ventet parat med knyttede never mens jenta foran meg trakk inn magen. Men etter et øyeblikk ristet hun på hodet og snudde seg bort. Jeg gikk rundt henne. Jeg hadde en time før Meredith skulle komme og hente meg. Jeg åpnet ytterdøra og gikk ut. Det var en tåkete San Francisco-morgen, og betongtrappen var kjølig mot de bare føttene mine. Jeg stanset, tenkte meg om. Jeg hadde tenkt å komme med et svar til jentene, noe bitende og hatefullt, men jeg følte meg underlig overbærende. Kanskje det var fordi jeg var atten, fordi det med ett var over for min del, at jeg greide å ta mildt på forbrytelsen deres. Før jeg dro ville jeg si noe som ville bekjempe frykten i blikkene deres. Jeg gikk langs Fell og dreide inn i Market Street. Skrittene ble langsommere da jeg kom til et travelt gatekryss og jeg var usikker på hvor jeg skulle gå. En hvilken som helst annen dag ville jeg ha plukket sommerblomster i Duboce Park, ransaket den overgrodde tomta der Page krysser Buchanan, eller stjålet urter fra butikken på hjørnet. I bortimot et helt tiår hadde jeg brukt hvert ledige øyeblikk til å lære meg betydningen og den vitenskapelige beskrivelsen av forskjellige blomster, men kunnskapen ble for det meste liggende ubrukt. Jeg brukte de samme blomstene om og om igjen: en bukett ringblomster, sorg; en bøtte full av tistler, misantropi; en klype tørket basilikum, hat. Bare en sjelden gang varierte jeg budskapene: en lomme full av røde nelliker til dommeren da jeg skjønte at jeg aldri mer skulle tilbake til vingården, og peoner til Meredith, så ofte jeg fant noen. Nå, mens jeg lette etter en blomsterhandel i Market Street, gjennomsøkte jeg mitt mentale leksikon. Etter tre kvartaler kom jeg til et alkoholutsalg, hvor buketter innpakket i papir sto og hanglet i bøtter under vinduene med gitter for. Jeg stanset foran butikken. Det var for det meste blandede buketter, med selvmotsigende budskap. Utvalget av ensartede buketter var lite: alminnelige roser i rødt og rosa, en halvvissen bukett stripete nelliker, og der, 15
struttende opp av kremmerhuset, et knippe fiolette georginer. Verdighet. Det gikk umiddelbart opp for meg at det var budskapet jeg ville gi. Jeg snudde ryggen til det skråstilte speilet over døra, stakk blomstene innenfor jakken og løp. Jeg var andpusten da jeg kom tilbake til huset. Det var tomt i stua, og jeg gikk inn for å ta papiret av georginene. Blomstene var strålende soler, flere lag med fiolette kronblader med hvite tupper som foldet seg ut fra tette knopper i midten. Jeg bet av en gummistrikk og viklet stenglene fra hverandre. Jentene ville aldri forstå hva georginene betydde (betydningen selv, en tvetydig oppmuntring), men like fullt kjente jeg en uvant letthet da jeg gikk langs den lange gangen og skjøv en stilk under alle de lukkede soveromsdørene. Resten av blomstene ga jeg til den unge kvinnen som hadde jobbet nattskiftet. Hun sto ved kjøkkenvinduet og ventet på avløsning. «Takk,» sa hun da jeg rakte henne buketten, og det var forvirring i stemmen. Hun rullet de stive stilkene mellom håndflatene. Meredith kom klokka ti, som hun hadde sagt hun skulle. Jeg ventet ute på trappen med en pappeske balanserende på lårene. I løpet av atten år var det mest bøker jeg hadde samlet: blomsterleksikonet og Peterson Field Guide to Pacific States Wildflowers, som begge var blitt sendt av Elizabeth en måned etter at jeg flyttet fra henne, lærebøker i botanikk fra biblioteker over hele East Bay, og tynne, heftede samlinger poesi fra viktoriatiden, stjålet fra stille bokhandler. Bunker med sammenbrettede klær dekket bøkene, en ansamling ting jeg hadde funnet eller stjålet, noen som passet, noen som ikke passet. Meredith skulle kjøre meg til Samlingshuset, et bo- og arbeidskollektiv i Outer Sunset. Jeg hadde stått på venteliste siden jeg var ti. «Gratulerer med dagen,» sa Meredith idet jeg satte esken min i baksetet på den fylkeskommunale bilen. Jeg sa ingenting. Vi visste begge at det kunne være, men ikke nødvendigvis var bursdagen min. Det første journalnotatet anslår alde- 16
ren min til omtrent tre uker; fødselsdag og -sted var ukjent, i likhet med mitt biologiske opphav. 1. august var blitt valgt med henblikk på frigjøring, ikke på feiring. Jeg sank ned i forsetet ved siden av Meredith, lukket døra og ventet på at hun skulle svinge ut i veien. Akrylneglene hennes klikket mot rattet. Jeg festet bilbeltet. Ennå beveget ikke bilen seg. Jeg snudde meg mot Meredith. Jeg hadde ikke skiftet av meg pyjamasen, og jeg trakk de flanellskledde knærne opp mot brystet og pakket jakken om beina mine. Jeg så i taket på Merediths bil mens jeg ventet på at hun skulle si noe. «Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.» Meredith Combs, barnevernkonsulenten som hadde hatt ansvaret for å velge ut en hel rekke mulige adoptivfamilier som leverte meg tilbake, ville snakke med meg om skyld.