Leders tale til årsmøtet i Mjøsen Skog BA 14. april 2011. Even Mengshoel

1 Leders tale til årsmøtet i Mjøsen Skog BA 14. april 2011 Even Mengshoel Gode årsmøte. 2011 har FN bestemt skal være skogens år. Det viser oss at skogens rolle og betydning for verdens videre utvikling aldri tidligere er satt så tydelig på den globale politiske agendaen. Det gir grunn til optimisme for oss som er så heldige å forvalte arealene som er grunnlaget for fotosyntesens fortreffelighet. Noen miljøer fortsetter likevel å så tvil om treets unike posisjon som fornybart råstoff som bidrag til løsning av klimautfordringene - ut fra kortsiktige beregninger og betraktninger. For meg blir det lite interessant å se utfordringene med hensyn til klimautfordringene i et par tiårs perspektiv. Det er de langsiktige løsningene som er bærekraftige. Skal ikke bruke mere tid på den diskusjonen nå. Nøyer meg med å slå fast at jeg tror fotosyntesen har kommet for å bli! Og det bør alle som ønsker å planlegge for framtida i et langsiktig klimaperspektiv ta inn over seg. Styret har deltatt på alle lokallagsårsmøtene og kommentert året som gikk. Årsmeldinga for Mjøsen Skog har alle andelseierne fått tilsendt sammen med Mjøsnytt. Har i år derfor valgt å ikke bruke tid på den. Bare gjentar at i det store bildet er styret godt fornøyd med hva vi oppnådde i 2010. Sjølsagt er det fortsatt forbedringspotensialer, så sjøl om vi er fornøyde med fjoråret, så tillater vi oss ikke å hvile på resultatene. Vi skal videre framover. Dette året skal vi starte opp arbeidet med en ny strategiplan for Mjøsen Skog BA. Etter å ha rullert den gamle noen år, vil vi i kommende året arbeide med å lage en ny plan. Målet er at den blir så klar at vi kan relatere vedtak direkte til strategidokumentet. Jeg vil derfor invitere årsmøtet til å være med og diskutere både i det store bildet og det mer nære, hvordan vi best skal plassere Mjøsen Skog i dette landskapet. Min intensjon er ikke å begrense årsmøtets generaldebatt, men å gi en anledning til å være med og komme med innspill allerede før arbeidet med en ny strategiplan er startet. Jeg begynner derfor med en beskrivelse av hvordan jeg vurderer skogen og treets plassering i et globalt perspektiv. Det gjør jeg fordi de globale trendene vil virke på Norge og derved også for Mjøsen Skog BA. Deretter vil jeg nærme meg de hjemlige trakter og også komme innom noen utfordringer og muligheter som ligger spesifikt i vår organisering som et samvirke. Tida tillater selvsagt ingen uttømmende analyse på alle områder, men jeg vil drøfte noen områder innen våre kjerneområder som et innspill for videre strategidiskusjoner. Energi Jeg starter med det globale skjebnefellesskapet innen energisektoren. Dette fordi historien klart viser at tilgangen til energi har overordnet betydning for utviklingen av samfunn, velstand, forbruk og etterspørsel etter råvarer. Ikke siden oljekrisa i 1973 har vi sett dette så klart som i disse dager, hvor to enkeltstående begivenheter illustrerer dette tydelig; Oljeprisen stiger kraftig etter at en rekke oljeproduserende land i Nord-Afrika og Midtøsten har et folkelig opprør mot autoritære regimer. Naturkatastrofen i Japan er et hardt slag mot en viktig økonomi. Samtidig rammes Japans atomkraftverk brutalt og fører til at denne energiformen i alle fall på kort sikt, er blitt kraftig diskreditert. Aksjene til solenergiselskaper stiger. Energianalytikere spår at prisene på

2 både olje, gass og kull kommer til å stige. Disse spådommene forsterkes ved at Japan må importere mer energi for å kompensere for atomkraft når landet nå skal gjenreises. Det internasjonale energibyrået I følge beregninger fra Det internasjonale energibyrået (IEA) vil verdens energikonsum øke med 50 % fra 2010 til 2030. Beregningene slår tilbake mot teorien om Peak Oil at oljetilgangen snart er slutt. Byrået anslår at de ukonvensjonelle lagrene, som fra den omstridte kanadiske oljesanden og fra skifergass, er større enn lagrene av de konvensjonelle forekomstene. Kombinert med at verdens kullagre fortsatt er store, regner IEA med at 80 % av verdens forbruk i 2030 fortsatt vil baseres på fossile energikilder. Hovedårsaken ligger i den raske økonomiske veksten. Mens forbruket i de rike OECD-landene flater ut, og kanskje peker nedover regner IEA med at hele 93 % av veksten i etterspørsel vil komme fra resten av verden. Spesielt fra land som Kina og India, samt fra Midtøsten og Sørøst-Asia. I disse områdene mener byrået at hensynet til klimaeffekter vil bli underordnet behovet for økonomisk vekst og bedret velstand. Samtidig vet vi at OECD-landene i økende grad er blitt avhengige av atomkraften. I 1973 dekket atomkraft 1,3 % av energibehovet. I 2009 hadde dette økt til hele 11,3 %. Oversikten viser også at det er 65 nye atomkraftverk under bygging i verden. De kommer i stor grad i tillegg til de 442 som allerede er i drift. Spørsmålet blir om atomkraft blir en midlertidig løsning, eller om teknologien utvikles videre til at den også etter katastrofen i Japan kan sees på som en sikker og stabil energireserve. FNs klimapanel FNs klimapanel mener utslippene av skadelige klimagasser må reduseres med 50-80 % innen 2050 for å unngå en temperaturstigning på mer enn to grader. Energibyrået (IEA) sine framskrivninger indikerer en temperaturøkning på hele seks grader! Det synes derfor klart at verden er avhengig av teknologiske og økonomiske gjennombrudd for klimavennlig energi dersom en global klimakrise skal unngås. Klimapanelet tviler sterkt på at et gjennombrudd for bruk av fornybar energi kan skje globalt bare på en kommersiell base. Det må inn politisk styring med kvantifiserte målsetninger, slik som EUs veikart for et lavkarbonøkonomisk samfunn. Sjøl om finanskrisen nok dempet iveren til å subsidiere grønne energiformer i en ulønnsom fase, så velger jeg å tro at retningen er satt. Tyskland regner for eksempel med at de skal ta inn 100 milliarder euro på strømregningene de neste 20 åra for å stimulere fornybar energi. Produksjon og etterspørsel Noen sier Norge er et lite skogland i verden. Det er ikke sant. Vi er et bittelite skogland i verden! Ser vi til Europas produksjon, så er vi fortsatt små. Sverige eksporterer for eksempel 24 ganger så mye trelast som Norge. Noe som også forklarer forskjellen i den politiske oppmerksomheten om næringa. Men vi er i en situasjon hvor vi har et stort potensiale til å øke både tilveksten og avvirkningen. Og det både bør, skal og må vi klare! USA har vært motoren når det gjelder bruk av tre innen byggesektoren. Byggingen fikk en knekk etter at boligbobla sprakk. Men den demografiske utviklingen fra 1960 til 2014 understøtter et estimert behov for bygging av ca 1,8 millioner boenheter i året, mens dagens nivå er på omtrent en tredjedel av dette. En viktig forutsetning i analysen blir da om en tror USA kommer seg på fote igjen økonomisk. Sjøl om vi nå ser tydelige vanskeligheter i USAs økonomi - med kjempestore underskudd

3 og kriser i forhandlinger om budsjetter, så tror jeg at det amerikanske markedet vil normalisere seg igjen over litt tid. Kina har god økonomisk utvikling, og har gjennom økt velstand også økt forbruket og investeringene i boliger. Nå har ikke Kina på samme måte som USA, kultur for å bygge trehus. Det er heller unntaket enn regelen. Men Kina har en sterk kultur for å leve med tre altså til møbler, innredninger og lignende. I tillegg trenger Kina mye cellulose for å produsere emballasjekartong til sin store vareeksport. Derfor ser vi at Kinas import av råvarer og trelast har økt enormt de siste åra. Med fortsatt god vekst i den kinesiske økonomien, vil importbehovet fortsette å øke. Japan vil opplagt være en større importør av trevarer etter tsunamien enn før. Det er også god underliggende vekst i økonomiene i deler av Nord-Afrika og Midtøsten, noe som også tilsier et økt behov framover. Tar vi så med Sørøst-Asia og India, vil vi se at den globale etterspørselen etter trelast viser en sterk økning. Går vi så til den trekjemiske (massevirke) bransjen, ser vi mye den samme utviklingen. Forbruket av mykpapir såkalte hygieneartikler, øker med økt velstand. Bare tenk med dere selv hvor mange tørkeruller flere dere bruker nå enn for 10-15 år siden. Den samme utviklingen vises i behovet for emballasje som øker med økt handel. Jeg tror heller ikke den dramatiske reduksjonen i avispapirforbruk i USA - og den tydelig nedadgående trenden i Europa, er det samme som at det er slutt for behovet for avispapir i overskuelig framtid. Nye produkter Har lyst til også å ta en kjapp sveip innom noe av det vi ser er på veg når det gjelder nye produkter. Vi hørte i går om Borregaards offensive innovasjonsevne basert på trefiber. Dette er rett og slett imponerende og viser tydelig at mulighetene framover er store. Nanoteknologiske gjennombrudd gjør at det i prinsippet bare er fantasien som setter grensene for hva foredlet trefiber kan brukes til. Sjøl om det i dag ikke er kommersielt forsvarlig, er forskningen kommet langt i å utvikle produkter som kan konkurrere med stål og plastikk. I det svenske Wallenberg Wood Science Center forskes det blant annet på et papir som er vannbestandig, like sterkt som jern og samtidig kan tøyes 30 %. De har også et prosjekt i gang som skal erstatte bobleplast med et produkt som består av trefiber og luft. I teorien kan en erstatte alt som i dag blir lagd av olje med cellulosemolekyler. Vi kan altså betrakte treet på samme måte som en oljekilde som kan brukes til tusentalls ulike produkter! Et annet spennende område er tekstil produsert på trefiber. Våre kolleger i Södra er kommet langt i dette arbeidet. Og dette markedet er enormt. For å illustrere potensialet; bomull står i dag for bare 25 % av tekstilproduksjonen. Volumet av kunstfiber til tekstiler tilsvarer omtrent volumet som brukes av alle verdens massefabrikker. Det er gjort beregninger som viser at et tre gir 1500 mil tråd som holder til 200 par jeans. Da kan vi slutte å snakke om blue jeans og starte med green jeans! En ting er sikkert; utviklingen blir ikke slik jeg har beskrevet. Til det er det altfor mange usikre variabler. Vi ser jo hvordan naturkatastrofer og kriger øyeblikkelig innvirker på utviklingen. Det kan selvsagt også komme teknologiske nyvinninger som vil gjøre kvantesprang som endrer utviklingen dramatisk. Men jeg føler meg likevel rimelig trygg på at utviklingen i bruk av trefiber vil gå i retning av høgere foredlingsgrad enn det vi har i dag, noe som også borger for høgere betalingsevne for råstoffet.

4 Råvaretilgang Hvordan er så råvaretilgangen i dette bildet? Analyseselskapet Timwood anslår økningen i etterspørselen på verdensbasis for sagtømmer fra 2005 til 2015 til å være ca 25 millioner m3. Mye tyder også på at det i dag på verdensbasis avvirkes mer enn det som er bærekraftig på sikt. Ifølge FAO er også skogsarealet redusert med 52 millioner dekar siden år 2000. Dette til tross for store skogreisningsprogram i Kina, India og Vietnam. Legger vi så til økt energietterspørsel og ny bruk av trefiber, må konklusjonen bli meget hyggelig for oss som produserer trefiber. Paradoksalt nok gir miljøkrisen i verden oss som skogeiere store muligheter. Som bildet på coveret til ei vinylplate fra gode, gamle Supertramp viser : Crises? What crises? Det avhenger av ståsted og hvor du retter blikket. Dette var en ikke uttømmende analyse av hvordan jeg i grove trekk ser verden. Jeg mener det er avgjørende å ha den globale utviklingen med som ballast når vi skal lage strategier også for hjemlige Mjøsen Skog BA. Det er tross alt den samme himmelen vi alle ser, sjøl om horisontene framtrer med ulike konturer avhengig av hvor vi står og betrakter den. Strategiplan Ole Brumm og Nasse Nøff diskuterte hvor de skulle gå. Vet ikke jeg, sa Ole Brumm. Og så gikk de dit! Mjøsen Skog skal videre, og da er det lurt å ha en bedre plan enn vennene fra hundremetersskogen la til grunn for sin ferd. Samvirke Vi i Mjøsen Skog BA er organisert som et samvirke. Ikke overraskende så tror jeg på denne organisasjonsformen. Den gir mange små skogeiere fellesskapets muskler og kraft til å påvirke egen utvikling, fra næringspolitikk til industri. Det er et ordtak som sier at vil du gå fort, da skal du gå alene. Vil du gå langt, da skal du gå sammen med flere. Siden vi skal gå langt, burde det være elementært hva som er det rette valget. Jeg tror likevel det er farlig å gå ut fra at det virkelig er en selvfølge med løsninger tuftet på et fellesskap. Derfor tror jeg at vi må bli flinkere til å vise hva vi faktisk oppnår, samtidig som vi må tilstrebe å gi synlige eierfordeler av det å være med. Det holder ikke lenger å vende oppmerksomheten mot de harde tredveåra. Men hvordan vi driver vårt samvirke kan ikke være statisk. Sjøl om noen endringer kan være mer smertefulle enn andre, så må vi huske at endringer også gir nye muligheter. Vi må i strategiarbeidet være ærlige på at organisasjonsformen vår både gir utfordringer og fordeler. Strategiene må forsøke og minimaliserer ulempene og styrke fordelene. Nærliggende er det å spørre oss selv om hvorfor vi er med i et samvirke. Og om opplevelsen svarer til forventningene. Det er viktig at vi tør å være ærlige mot oss selv på hva vi faktisk ser i speilet. Ser vi for eksempel det samme speilbildet i alle ledd i organisasjonen? Oppleves Mjøsen som en organisasjon hvor alle naturlig sier vi i Mjøsen? Eller sier vi de på Lillehammer, de i Mjøsen og meg som skogeier? Vi har nok hele spekteret i vår eiermasse. Men mange har nok en opplevelse av at det er de i Mjøsen. Neste spørsmålet blir da om hvorfor det er slik. For å kunne gjøre noe med det, må vi vite hvorfor. Kan det være at organisasjonen til tross for de beste intensjoner, kan bli systemblind - at lojalitet til egne systemer blir viktigere enn viljen til å finne andre praktiske løsninger? Eksempler på det finnes sikkert. Et annet eksempel som viser hvor vanskelig - det som

5 tilsynelatende virker enkelt, kan være; En skogeier oppdager at det hugges hos naboen. Da melder hun sin interesse for å få hugget samtidig. Imøtekommes ønsket, er det opplagt rasjonelt og effektivt. Samtidig kan det føre til at andre må vente selv om nettopp de hadde meldt inn hogsten sin i så god tid at det var mulig å planlegge for effektiv utnyttelse av driftsapparatet. Dette eksempelet viser dilemmaene med å forene likebehandling, beholde kostnadseffektivitet og tilfredsstille opplevd servicegrad. Her kan skogeiere fort oppleve Mjøsen Skog både som lite smidig og som en tjenesteyter som ikke holder ord. I vinter har vi stort sett hatt større avvirkningsønsker enn driftskapasitet. I slike situasjoner har vi ikke prioritert egne eiere framfor andre som vil ha utført drifter. Dette selvsagt fordi vi har et ønske om et stort volum også fra andre enn egne eiere. Hvem som får avvirket har også noe med rasjonalitet å gjøre. Men kanskje bør vi også vise at det er eierfordel å få prioritert sine drifter? Vi har et meget godt korps av skogbruksledere i Mjøsen Skog som vi vet står på og har en travel hverdag. Det er en utfordring med høg arbeidsintensitet og med en markedsandel på over 90 %, at vi fungerer like mye som et ordremottak som en kundebehandler med aktiv oppfølging av kundene. Vi må framover takle en endring fra å betjene kunder som endrer seg fra å være yrkesaktive skogeiere med høg grad av egenkompetanse, til å bli en samarbeidspartner som dekker et behov for rådgivning og veiledning til skogeiere uten denne kompetansen. Vi vet vi har konkurransedyktige tømmerpriser. I tillegg må vi framover også være best på opplevd servicegrad. I motsatt fall er jeg sikker på at det i neste omgang vil påvirke vår konkurransekraft i forhold til andre aktører. Vår markedsandel er et svar på at vi gjør mye riktig. Men vi skal tørre å stille spørsmålet om ikke markedsandelen også er et resultat av at vi har vært relativt skjermet for konkurranse i Mjøsen Skog. En konkurranse jeg er sikker på framover bare kommer til å skjerpes. Derfor er jeg opptatt av å løfte opp også ting som kan være ubehagelige. Jeg har en fornemmelse av at vi blant oppleves å være konkurransedyktige på tømmerpriser, men at tilfredsheten ikke er så stor når det gjelder servicegraden. Er det noe i den antagelsen, så er det en fare for at det er lite som da oppleves å skille oss fra et vanlig kapitaldrevet aksjeselskap. Og nytteverdien med å være eier av et samvirke skal både være - og oppleves, som å være større enn i andre selskap. Vår evne til å være best i konkurransen er avhengig av at vi klarer å endre oss før vi må, samt tilstreber å gjøre de rette tingene hver dag hele året, både i bedriften og eierorganisasjonen. Samvirket skal fylle andre roller enn de tradisjonelle aksjeselskapene. Jeg begrenser meg til å stille spørsmålet: Evner vi å fyllei den rollen? Organisasjonsutvikling kommer som egen sak seinere i dag. Jeg nøyer meg med å si at jeg er sikker på at vi er på rett veg. En veg som også gjør oss i stand til å forene krefter i det næringspolitiske arbeidet med våre almenninger og Pihl. Vegen må nødvendigvis bli til mens vi går den. Og den skal vi forme sammen. Også her kommer det til å bli spørsmål om midler og prioritering av ressursene. Vi har i dag en serviceavgift som skal dekke kostnadene ved organisasjonen. Det er gjort for at tømmerstokken ikke skal belastes og derved svekke vår konkurranseevne i markedet. Et tankekors kan være at vi samtidig sier at samvirket har større kostnader enn andre. Da er vel egentlig kostnadene ved tilleggsoppgavene for høge eller eierbetalingen for lav. Med vårt store kvantum og høge markedsandel ligger alt til rette for at vi skal være mest effektive og konkurransedyktige i våre områder. Så vil vi bestandig møte enkelttilbud fra andre som vi ikke kan matche. Men vi må ha virkemidler, og bruke de slik at vi minimaliserer disse mulighetene for våre konkurrenter. En diskusjon om målrettede virkemidler, hører derfor hjemme i en strategiplan. For meg er det viktig at

6 vi har ordninger som er åpne, og som jeg i sum føler meg trygg på at alle eierne er tjent med. Sjøl om ordningene ikke er utformet slik at alle får ta del i de direkte. Virkemidler som alle deltar i, er i realiteten en generell senking av tømmerprisen for å gi den tilbake som bonus. Da er det ikke lenger noe virkemiddel for å styrke konkurransekraften mot bestemte målgrupper eller opptreden. Noen ganger må en kompromisse for å få til gode løsninger. Egentlig kan en si at kompromisser er en viktig del av demokratiets spilleregler. Og de gode kompromisser inngås som regel ikke med breie glis, men heller med sammenbitte kjever! Det har nok mange av oss erfart, både hjemme og ute. Tømmermarkedet I analysen min spådde jeg i et litt lenger perspektiv, et underskudd av tømmer. Lokalt ser vi at norsk sagbrukskapasitet er redusert og balanserer omtrent med en økning på 10 % på 2010 avvirkningen. Samtidig ser vi at deler av den norske massevirkeindustrien sliter med konkurransekraften. Med vår og alle andelslagas ambisjon, om å øke omsatt volum, har det noen konsekvenser vi må ta stilling til. I realiteten er den norske sagtømmerprisen bestemt når de to store kjøperne, Bergene Holm og Moelven, har satt pris. De står for omtrent 75 % av kjøpet og er prissetterne. De andre kjøperne følger grovt sett etter. Det er 10 selskaper i Norge som kjøper tømmer for videresalg til industri. Slår spådommen min til om at vi får et underskudd på fiber i framtida, tror jeg vi kommer til å se også utenlandske aktører etablerer seg som kjøpere til egen industri i Norge. Men enn så lenge selger alle tømmerkjøperene sagtømmeret sitt i hovedsak til den samme industrien. Skulle vi i perioder havne i en situasjon der avvirkningen er større enn etterspørselen fra industrien, vil vi se en situasjon der tømmerselgerne konkurrerer om å få levere til industrien. Trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne hvilken innvirkning det vil ha på prisfastsettelsen. På massevirke har vi for å sikre pris og avsetningsmulighetene etablert en eksportkanal. En betydelig økning i både produksjon og aktivitet i våre skoger, er riktig både sett fra enkeltskogeiers ressursutnytting, klimaet, verdiskapningen og samfunnet. Lykkes vi med dette, tror jeg det er riktig å vurdere om vi skal søke eksportmuligheter også for sagtømmersida. Industri og kapital Vårt industriengasjement er i hovedsak knyttet til eierskap i Moelven, Norske Skog og Oplandske Bioenergi. Dette er ut fra en tankegang om å være med og sikre en betalingsdyktig industri som avtaker av vårt virke. Jeg drøfter ikke nå de ulike engasjementene, men inviterer til debatt om hvor stort vårt engasjement bør være i industri framover. Med bakgrunn i analysen min om framtidige produkter basert på trefiber, mener jeg det er strategisk fornuftig å bygge opp en beredskapskapital for å kunne være med å videreutvikle eksisterende industri og/eller å gå inn i nye segmenter. Men det er gode grunner for å ha en drøfting av hvor stor andel av kapitalen vi skal ha plassert i industri - både totalt og i enkeltselskaper. Det er heller ikke opplagt at Mjøsen Skog skal ta opp store lån for å kunne delta i slike engasjementer. Sjøl om vi har bunnsolid egenkapital, så er det ikke riktig å sammenligne egenkapitalprosenten vår direkte med annen selskapsvirksomhet. I tråd med våre målsetninger binder vi kapital i industri med tanke på at skogeieren skal ha fortjeneste av å levere til en betalingsdyktig industri. Vi er altså ikke en produksjonsbedrift som tilfører en betydelig merverdi gjennom økt bearbeiding som vi kan ta betalt for i markedet. I Mjøsen Skog sitt regnskap vil merverdien komme som eventuell avkastning på kapitalen plassert i selskapet. Det kan være en risiko å basere betjening av den gjelda bare på forventet aksjeutbytte. I prinsippet bør andelslaget etter

7 min mening derfor ikke ha stor gjeld. Så vet jeg at det - paradoksalt nok, var først i min tid som leder at Mjøsen Skog tok opp lån for å gå inn i industri. Den beslutningen står jeg fortsatt inne for at var både viktig og riktig. Men jeg mener likevel at vi egentlig bør den tilgjengelige kapitalen i beredskap og begrense et behov for låneopptak. Så kanskje bør vi ha et mål om hvor mye kapital Mjøsen Skog skal ha i beredskap om 5 år? Egenkapital Vi har et instrument til å reise egenkapital gjennom andelslagsorganiseringen. Det var et av argumentene for omdanninga. Og jeg er glad vi har fått den anledningen. Spørsmålet er om det er mulig å reise slik frivillig kapital på et generelt grunnlag. Jeg tror ikke det. Jeg tror anledningen til å bruke dette instrumentet må være ved et konkret investeringscase. Sammen med økt felleskapital i beredskap, vil det være et nyttig verktøy til å gjennomføre strategiske investeringer. Vi har så langt valgt å betale samme avkastning på den pliktige andelskapitalen og de frivillige tilleggsandelene. Av våre ca 60 millioner som er ført som andelskapital - og derved regnes som egenkapital, er drøye 15 millioner frivillig tilleggskapital. Jeg tror det i framtida vil være riktig å differensiere avkastningen på det pliktige innskuddet og den frivillige. Skal vi sikre oss at den frivillige kapitalen fortsatt vil være plassert som Mjøsen Skogs egenkapital, må den gis bedre avkastning enn den pliktige. Det kan jo legges føringer for hvordan dette skal håndteres i våre nye strategier. Også i år leverer Mjøsen Skog et driftsregnskap i pluss. Det bør inn i strategiene våre som et mål. Hvor stor plussen skal være henger sammen med blant annet hvilke mål vi setter for bygging av beredskapskapital. Avvirkning Sjølsagt skal vi ha mål for avvirkningen i vår geografi. Gitt avsetning og normale markedsforhold, mener jeg det er skogfaglige gode grunner for at den bør økes betraktelig. Vi har tidligere sagt at målet bør være 1 million kubikkmeter i året. Og den bør vi klare innen en femårs horisont. Kanskje burde vi legge på noe mer på målet? Samtidig må vi også være klare på at et slikt mål har noen konsekvenser for bygging av avvirkningskapasitet som må henge sammen med målet. Svenskene har ambisiøse mål for økt skogproduksjon. Jeg mener vi skylder framtida at vi også setter oss mål for økt produksjon på våre arealer. Det har konsekvenser for både forskning, planteforedling, økt planting, økt innsats på skogkultur og tynning. En satsing her med bidrag fra politiske virkemidler, er både privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk fornuftig. I tillegg til viktige bidrag til å løse klimautfordringene, bygger vi en ressurs som kan bli et verdifullt bidrag som grunnlag for å finansiere en framtidig velferdsutvikling når oljeinntektene reduseres. Samarbeid Styret i Mjøsen Skog sluttet seg i går til en omlegging av bladstrukturen i skogeiersamvirket. I stedet for at mange andelslag utgir egne blad, skal ressursene brukes på et nytt felles blad til erstatning for Skogeieren. Vi skal fortsatt kunne distribuere lokal informasjon sammen med dette bladet etter egne behov. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom andelslaga og Skogeierforbundet som skal spare kostnader og føre til et bedre produkt enn det vi tilbyr i dag. For meg er det viktig at dette blir bra. Både fordi bladet i seg selv er viktig, men også for å vise at vi faktisk klarer å ta ut synergier på tvers av juridiske enheter som andelslaga er. Det kan åpne opp for også andre ting som kan gjøres smartere enn i dag.

8 Jeg tror at dette er vegen å gå for å utnytte samlede ressurser bedre. Ser det er noen utfordringer undervegs med at det økonomiske ansvaret for resultatet i hvert enkelt andelslag ikke bestandig vil være tjent med løsninger som skogeiersamvirket totalt sett ville være tjent med. Eksempler her er utvikling av nye dataløsninger innen ulike områder. Men jeg håper vi i framtida skal evne å legge betydelig mer press inn i å søke å løse oppgaver i fellesskap, mer enn hver for oss. Det er også et strategisk valg. En konserndannelse ville løst denne utfordringene, men vi vet at et konsern også skaper andre utfordringer. Slik jeg ser det, er det lite formålstjenlig å bruke tid og ressurser på den diskusjonen nå. Desto mer viktig blir det at vi evner å ta ut effektiviseringsgevinster i skjæringspunktene mellom andelslaga og skogeierforbundet. Andre områder Jeg har valgt ut noen områder som jeg syntes det var naturlig å drøfte med representantskapet. Andre sentrale problemstillinger framover er hvordan vi skal prioritere vårt næringspolitiske arbeide slik at oppgaver som skal løses samsvarer med ressursene - og er i nærheten av eiernes forventninger. Videre - hvordan vi skal jobbe for å sørge for at næringa er attraktiv og tiltrekker seg kompetente medarbeidere, som jeg mener er en forutsetning for å lykkes. Jeg har heller ikke drøftet konkrete strategier innen økt skogproduksjon, plantemål, ungskogpleie, utmark, ambisjoner for ulike forretningsområder som bioenergi og plan, informasjonsarbeidet, ny samvirkelov, omdømmebygging og rekruttering av begge kjønn til næringa og organisasjonen. Det er forresten første gangen jeg ikke nevner akkurat dette i min årsmøtetale jeg må si meg fornøyd med at vi har kommet så langt i dette arbeidet at dette nå er innarbeidet som en helt naturlig praksis. Videre er forskning og utvikling, kanskje også et arbeid innen vindkraftsektoren, viktige områder som skal behandles i strategiarbeidet. Jeg vil også få takke administrasjonen for godt utført arbeide og et givende samarbeide. En takk også til styret for det jeg vil kalle et meget godt, konstruktivt og trivelig arbeide i året som gikk. Vil også takke alle dere som er her i kraft av et engasjement lokalt. Både for jobben dere har gjort, og aktive innspill dere har kommet med. Vil også få takke for godt samarbeide til alle våre samarbeidspartnere, lokalt, regionalt og nasjonalt. Både innen den politiske arenaen og til bedrifter og organisasjoner. Skog og ikke minst, en aktiv bruk av skogen vil få økende fokus framover som et bidrag til å løse samfunnets utfordringer. Det er ingen hasardiøs spådom at skog, energi, klima, miljø, bioteknologi og helse vil være sentrale politikkområder framover. Og der er skog involvert på alle områdene. Vårt bærekraftige skogbruk er i medvind. Flere vil være med på vinnerlaget framover. Pessimister er dog de reneste tåper. De tror på det motsatte av hva de håper. Nei de optimister livet beror på, er de som tør håpe på det de tror på! (Piet Hein) Det kjennes jammen godt og være med på et sterkt vinnerlag i Mjøsen Skog BA.