DIE GRENZE. Kunstprosjekt for Festspillene i Bergen 2012 LARS Ø RAMBERG

DIE GRENZE Kunstprosjekt for Festspillene i Bergen 2012 LARS Ø RAMBERG

Die Grenze Kunstprojsjektet die Grenze er utviklet spesielt for - FIB 2012 på forespørsel fra Per Boye Hansen. Det er et relasjonelt kunstprosjekt som setter Bergen inn i en større kontekst samtidig som det tar tak i Bergens egne motsetninger og debatter knyttet til kultur og politikk. Studio Ramberg har brukt ca 3 måneder på research for å komme fram til et prosjektforslag. Dette forslaget kan realiseres innenfor den tidsrammen som er satt for prosjektet. I den sammenheng har vi besøkt Bergen to ganger og Oslo en gang i denne perioden. Vi har hatt fokus på bybildet, den offentlige debatten rundt festspillene, og symbolarkitekturen i Bergen. Vi har også gjort research i Berlin for å finne både kontaktpunkter og kontrapunkter til den diskursen som vi har undersøkt i Bergen. FIB feirer 60 års jubileum og dette har også vært endel av motivasjonen for å utvikle et kunstverk som diskuterer forskjellige aspekter av skiller, grenser, overganger, ikke bare som en tidsmessig markering. Bybildet Vi har undersøkt mulighetene for et kunstverk i offentlig rom og et sted hvor kunstverket kan få en relasjonell betydning ut over seg selv som isolert kunstverk men ta ibruk omgivelsene som en del av kunstverket. Vårt valg har derfor vært å utvikle et verk som strekker seg seg over Bergen som en slags paraply og som som på samme måte blir en overbygning for en desbatt om hvor vi skal trekke skillet mellom sosiale politiske og kulturelle grenser. Arkitekturen To av de mest markante bygningene i Bergen er Rådhuset og Grieghallen. De representerer verdi og makt på forskjellige måter. Den ene rent instrumentelt og den andre symbolsk som viktig del av Bergens identitet. Bygningene ligger midt imot hverandre på hver sin side av lille lungårdsvannet- og er begge monumentale betong bygg reist etter WWII.

Debatten Bergen er en tidligere Hansastadt, og relasjonen til Tyskland er også åpenbar i kulturen, språket og arkitekturen. I motsetning til en svært konservativ og homogen kultur i Bergen, er Berlin liberal, multikulturell, motsetningsfull og internasjonal. Men debatten har tydelig også splittet folket i Bergen siden mange mener at festpillene er elitære, mens andre mener de ikke er for lite elitære. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 60 års jubileum Siden både avtroppende FIB sjef Per Boye Hansen på samme måte som undertegnede har gjort karriere i den Tyske Hovedstaden har det vært naturlig å strekke blikket og sette Bergen i et større perspektiv.. Die Grenze er stedsspesifikk, kontekstuell og relasjonell. utgangspunkt i FIB s 60 jubileum og definerer jubileum som en grense mellom historien og fremdtid. Det tar utgangspunkt i diskursen om FIB som et lokalt nasjonalt kulturarrangement som representerer identitet for regionen Bergen. Mange tenderer likevel å kritisere festspillene for ikke å være nok folkelige eller for å være elitære.

Berliner muren Etter murens fall ble bygninger som lå rett på den tidligere østlige siden raskt okkupert av såkalte autonome og andre som var husløse. Det sosiale skillet mellom Østberlinere og Vestberlinere var fremdeles stort. Det var ikke lenger den fysiske grensen som var problemet men de sosiale og politiske mulighetene / begrensningene. Bygningene som lå inntil muren var på begge sider del av en gråsone og ikke atraktive for noen av sidene. I Kreuzberg var et prosjektene som fremdeles eksisterer er det såkalte KÖPI Deres grafittit ble malt på fasaden mitt mot den tidligere muren, men altså nå fra østsiden facing vest.

Grensen «Die grenze verläuft nicht zwischen den Völkern, sonder zwischen oben und unten». «Grensen går ikke mellom Folkeslag, men mellom over og under-klassen» Denne grafittien ble malt på nittitallet på fasaden av det okkuperte huset «Köpi«i Köpernickerstrasse. Huset lå rett ved grensen, men på den tidligere Øst siden. «Köpi» ble okkupert rett etter murens fall av såkalte Autonome.

«Die Grenze verläuft nicht zwischen oben und unten, sonder zwischen dir und mir» «Grensen går ikke mellom over og underklassen, men mellom deg og meg. Seksten år etter at den første grafittien ble malt, dukket det opp en ny tekst rett på den andre siden av den tidligere dobbeltmuren, (nå anlagt som park). Det er tydelig rettet mot den gamle teksten både fysisk og bokstavig. Det tok to uker før den nye grafittien var ferdig siden det kun kunne males om natten med fare for å bli arrestert. Denne teksten er helt tydelig et resultat av en lengre prosess og at debatten har utviklet seg. Den er mer kompleks enn ideologisk. Den setter både seg selv og den andre teksten i perspektiv.

DIE GRENZE Kunstverket Die Grenze tar utgangspunkt i de to tekstene som ble malt med ca 10 års mellomrom. Prosjektet er dialektisk, hvor to sterke stemmer i offentligheten får et teatralt preg. Begge tatt ut av sammenhengen i Berlin og satt inn i en helt ny sammenheng. Bergen nærmere bestemt Rådhuset og Grieghallen Kunstverket kan beskrives som relasjonell estetikk, kontekstuell eller stedspesifiik

Den Første teksten, - den som beskrver grensen mellom oppe og nede, vil monteres på Rådhusveggen, Rådhuset representerer politksk makt, og er et ekstremt vertikalt bygg. Det passer derfor godt til innholdet.

Den Andre teksten som beskriver grensen mellom deg og meg, vil monteres på Grieghallen. Dette bygget er horisontalt og representer en annen struktur, og passer derfor også godt til teksten om...«mellom deg og meg» Kulturen representerer ikke på samme måte en ideologi, den representer jeg et i en friere form. Nøyaktig hvor på bygget denne skal plasseres må avveies i dialog med Grieghallen og FIB. Siden taket består av en struktur som bryter opp flate er det vanskeligere å male her.

En annen løsning for Gireghallen er et forløpende tekst på den lavere fasaden slik vist her på denne illustrasjonen. Dette behøver et stativ slik klassiske neon skilt monteres.

RESEARCH MATERIALE Grafitti i Bergen Når det gjelder kunsten, skal vi ikke ha en nullvisjon, der skal vi være en av de ledende byene i Norden, sier kulturbyråd i Bergen, Harald Victor Hove (H)

RESEARCH MATERIALE

RESEARCH MATERIALE Hvem er B-laget? IKKE SKJUL: Ingen skal si at Kultur Vest AS legger skjul på sine motiver. Målsettingen er klokkeklar. Institusjoner som allerede er subsidiert til hårfestet, slår sine pjalter sammen for å krafse til seg enda flere kulturkroner fra statskassen. Bergensavisen har satt et betimelig fokus på apartheidtenkningen som ligger til grunn for dannelsen av det nyslåtte aksjeselskapet. Festspillene, DNS, Harmonien, Kulturhuset, USF, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen, Hordaland Teater og Den Nye Opera er inne i varmen. Disse aktørene har funnet ut at de og ingen andre har felles kulturpolitiske interesser. I resten av det bergensbaserte kulturlivet er undringen stor. BA spør: Hvor ble det av samarbeidsinvittene til Bergen Live og Bergenfest, Nattjazzen, Bergen Kino og BIFF? Det er ikke vanskelig å gjøre den listen lengre. SYK MOR: Før vi går videre: La meg understreke at jeg i denne sammenhengen gråter for min syke mor. Som leder for arbeidsutvalget i Norsk Forfattersentrums vestlandsavdeling, er jeg en av representantene for byens og landsdelens kulturliv som undrer seg over de snevre rekrutteringsrammene til Kultur Vest. Forfattersentrums kontor i Bergen har gjennom førti år vært samlingspunktet for regionens litterære liv. Vår organisasjon hører hjemme blant dem som ikke er blitt invitert til dette samarbeidet. En tilsvarende undring kan Skrivekunstakademiet i Hordaland gi uttrykk for. Om det er en en este kulturinstitusjon i dette landet som fortjener større oppmerksomhet og bedre økonomiske rammebetingelser, må det være den. For knapper og glassperler har Skrivekunstakademiet bidratt til å frembringe et stjernegalleri. Om noen tar seg bryet med å jevnføre listen av tidligere elever med nasjonens yngre litterære elite, vil de få sveis. Karl Ove Knausgård er bare en i gullrekken. UNNLATELSESSYND: Den mest påfallende av unnlatelsessyndene er at Kultur Vest har vegret seg for å søke samarbeid med den mest dynamiske kraften i dagens bergenske kulturliv, nemlig miljøet rundt Frank Nes. Bergenfest og Bergen Live har tilført byen en vitalitet som selvfølgelig burde borge for en plass i det gode selskap. Når denne invitasjonen har utblitt, er det ikke vanskelig å se hva Kultur Vest i vesentlig grad handler om. De bergenske kulturdinosaurene, med Festspillene fremst i rekken, føler seg utfordret av nykommere (flere av dem begynner å få noen år på baken) som har vist seg i stand til å trekke et langt større publikum enn dem selv. Fremveksten av en populær musikkfestival som Bergenfest, en sprek filmfestival, og et folkelig teatertilbud i skråningen nedenfor jugendpalasset på Engen, har resultert i en knivskarp konkurranse om billettinntekter og sponsormidler. KAMP OM KRONENE: I en slik situasjon skjerpes også kampen om kronene fra den største sponsoren av dem alle, Onkel Stat. I praksis handler etableringen av Kultur Vest om å danne kringvern rundt de sugerørene som allerede er på plass, og prøve å sørge for at andre ikke slipper til. Herman Friele, medlem av organets arbeidsutvalg, er forbilledlig klar og sin vane tro tilsvarende forvirret når han skal trekke opp demarkasjonslinjen: Vi må skille mellom de profesjonelle kunstaktørene som er avhengige av mye støtte, og andre aktører som også er profesjonelle på sin banehalvdel som ikke er så avhengige av støtte. Frieles problem er at han ikke har peiling på betydningen av offentlig støtte for de mange virksomhetene som ikke er inkludert i Kultur Vest. Han vet ikke noe i det hele tatt om slitet som må til for å kompensere for fraværet av kommunal og statlig kronasje. DUGNAD: Bergenfest og Bergen Live er bygget opp på dugnad. Gjennom en årrekke har entusiaster gitt store deler av sin fritid til denne satsingen. Belønningen, utover å være med på å skape noe storartet, har vært et partoutkort og litt dovent øl. I samme tidsrom har Festspillenes representanter reist verden rundt på første klasse, for å gjøre en bookingjobb som kunne ha vært fikset via nettet i løpet av ettermiddagen. Men for all del! Friske midler til en oppgradering av Berges tradisjonelle kulturliv vil være kjærkomne. Jeg er neppe den eneste som for lengst er lei av et annenfiolins orkester som Harmonien, og en bøtteballett som Carte Blance. For ikke å snakke om hvor pinlig det er å se en del av det faste DNS-ensemblet vralte omkring som markører på scenen. Til en betaling de fleste kulturarbeidere bare kan fantasere om. Så hvem er Blaget?

Kontroversielle festspill Året I kveld arrangerer BT og Festspillene et debattmøte på Logen. ÅRETS FESTSPILL har vært omdiskutert på flere områder. Oppsetningen av «Vildanden» har vakt sterke reaksjoner, både positive og negative. Tore Vagn Lids teatrale refleksjoner over et truende deterministisk menneskesyn, har skapt debatt i akademiske kretser. Og ikke minst: Festspillenes kunstneriske profil og innhold er blitt angrepet for å være elitært, og forbeholdt en liten gruppe spesielt interesserte. Samtidig er det andre som hevder at Festspillene i år har fått økt betydning og større internasjonal gjennomslagskraft. I kveld arrangerer BT og Festspillene et debattmøte på Logen. I panelet sitter det både politikere og kritikere, og publikum er også invitert til å komme med innspill. Jeg ser fram til en debatt om Festspillenes sjel, innhold og fremtid. EN DISKUSJON OM Festspillene bør etter min mening føres i alle fall på to plan. For det første er det relevant å diskutere våre målsettinger og visjoner. Hva er det Festspillene bør konsentrere seg om? Hva er våre primære oppgaver? For det andre er det interessant å se om vi lykkes i å nå de mål vi har satt oss. Slik det er nedfelt i våre vedtekter, og slik det er formulert i tildelingsbrevet fra departementet, så skal Festspillene i Bergen «ha internasjonal gjennomslagskraft». Dette har vært en sentral oppgave for oss i løpet av de fire årene jeg har vært direktør. Vi har vært av den oppfatning at for å oppnå en slik posisjon må vi gjøre noe i Bergen som ikke gjøres andre steder, vi må utvikle vår egen profil som kan bli et bidrag til det internasjonale festivallandskapet ved å: satse på nye egne produksjoner tiltrekke oss de fremste skapende og utøvende kunstnerne i Norden være et møtested for beslutningstakere innen kulturliv, politikk og næringsliv gjenspeile kulturelt mangfold søke nye publikumsgrupper skape debatt og dialog om kunstneriske og samfunnsmessige spørsmål stå for nyskaping og kunstnerisk utvikling VEGARD VINGE og Ida Müllers tolkning av Ibsens «Vildanden» har vakt både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Og slik jeg ser det, er forestillingen et svært godt eksempel på at vi nærmer oss våre mål og visjoner. Festspillene skal sette spor, vi skal være impulsgiver for kunstfeltet, og ikke bare mottager av allerede eksisterende produksjoner. Oppsetningen var overveldende på mange måter. Den bød på en estetikk som bryter med det meste av det vi har sett og hørt tidligere. MED STERKE virkemidler fanger den på en besettende måte tilskuernes oppmerksomhet og tydeliggjør og forsterker Ibsens samfunnskritikk. Det enorme arbeidet som ligger bak imponerer, og utøvernes konsekvente holdning gir forestillingen en kraft som langt overgår gjennomsnittet av det som vises på norske scener. Begeistringen fra utenlandske kolleger som Robert Wilson og teatersjefen for festspillene i Salzburg, Thomas Oberender, viser at forestillingen også har en internasjonal gjennomslagskraft, samtidig som den også har mottatt sterke negative anmeldelser i utenlandske medier. FESTSPILLENE skal være en kamparena for ulike interesser, kunstneriske synspunkter og ideologiske syn. Som de største festspillene i Norden, er det sunt at det stilles spørsmålstegn ved våre prioriteringer og ved våre valg. Vi bygger vårt arbeid på en overbevisning om at kunst er en vesentlig del av vårt samfunns utvikling, og grunnleggende for den sivilisasjonen vi er en del av. Slik må Festspillene måles etter andre parametere enn besøkstall og inntjening. Jeg mener vi bør måles ut fra om vi lykkes i å forsvare vår posisjon som elitære festspill, i positiv forstand. STERKE VIRKEMIDLER: Vegard Vinge og Ida Müllers tolkning av Ibsens «Vildanden» har vakt både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet - og bød på en estetikk som bryter med det meste av det vi har sett og hørt tidligere.

RESEARCH MATERIALE For lite elite, ikke for mye Fædrelandsvennen 1 27.08.2010 - Side: 8 - Del: 2 Under tittelen «Festspill til ettertanke» skriver denne avis på lederplass om Kirkefestspillene og kampen om oppmerksomheten i Festival-Norge. Sant nok er det en krevende øvelse og det er en diskusjon som er tvingende nødvendig - ikke minst med Kilden i tankene. Men Fædrelandsvennens leder har knapt noe å bidra med som «rådgiver» i så måte. En ting er at de bruker komponist Synne Skouen (to ganger feilskrevet som Skauen) som sannhetsvitne på festspillenes ubetydelighet, til tross for at hun ikke kjenner dem. Men riktig ubehjelpelig blir det når lederen liksom trekker pusten dypt og utsteder en varedeklamasjon om at festspillmusikken «alltid har vært mer elitistisk enn folkelig». Og dette skriver de dagen etter en av de mest overdådige og medrivende åpningskonserter jeg har vært med på i Domkirken, nemlig Verdis vidunderlige og storslåtte Requiem. I stedet for å framheve et fantastisk samarbeid mellom orkesteret og tre amatørkor under en iherdig dirigent, henfaller lederen til sosiologiske godtkjøpsbetraktninger om et publikum av «velvoksen utdannet middelklasse». Dette skal liksom begrunne konklusjonen om «elitistisk» musikk, den som ikke når fram til folket. Dette er populistisk snikk-snakk uten hode eller hale. Problemet med festspillene er sannsynligvis at det er for lite elite. Er det ikke høyest mulig kvalitet i det kunstneriske enhver festival etterstreber? På sportssidene samme dag formaner man Start til mer elitesatsing hvor alt annet enn et topp elitelag er uakseptabelt som mål. Dette er uhemmet reindyrking av elite dag ut og dag inn i redaksjonen. Men når noen virkelig prøver å nå det samme mål innen musikken, med det kjempeløft som Verdi-produksjonen var, så blir en påstemplet antifolkelig og elitistisk og sammenlignet med «en popkonsert som alene kan trekke 12.000 mennesker». Maken til kvalifisert sludder skal en lete lenge etter. Er det kremmerånden som skal manes opp av flaska igjen? Hva er poenget med å fortelle leserne at pop er mer populært enn krevende kunstmusikk, eller for den saks skyld sofistikert rock, slik det har vært til alle tider? Er det et tegn på «elitisme» at Jethro Tull ikke trakk mer enn 2000 i Ravnedalen? Er det et uttrykk for manglende folkelighet at det var et publikum av «stort sett velvoksne mennesker tilhørende den utdannede middelklasse», for igjen å sitere lederen. Jethro holdt en knallkonsert, framført av musikere som kan sine ting fordi de tilhører eliten i rockens toppsjikt. Det var ett og annet å utsette på Ian Andersons sanglige kvaliteter og savnet etter den gamle bassist Glen Cornick var påtakelig under «Bouree», akkurat som det fantes skjønnhetspletter i Verdis Requiem fredag. Begge deler var til å leve med, for å si det forsiktig. Og et oratorisk verk som Verdis er aldeles ikke «elitistisk», men tvert om «folkelig» i sin brede appell og varierte uttrykk, fra dundrende pauker i orkesteret og gjallende trompeter fra galleriet, til de ypperste solistiske prestasjoner fra sangerne. Kom opp med noe bedre neste gang du skal gi råd om musikklivet, Hr. Redaktør!

Bergens politikere vil ha mer graffiti i byen Vil gjøre Bergen til Nordens graffitihovedsted Publisert Foto: TV 2 15.06.2011 I neste uke vedtar bystyret at minst sju nye, lovlige graffitivegger skal opprettes i byen. I Bergen ble både Bybanen og byens stolthet Fløibanen fullstendig tilgriset av taggere i helgen. Det skremmer ikke politikerne i byen, som vil ha mer graffiti. Som den eneste byen i landet lager de nå flere lovlige graffitivegger - for å gjøre Bergen til Nordens graffitihovedstad. Når det gjelder kunsten, skal vi ikke ha en nullvisjon, der skal vi være en av de ledende byene i Norden, sier kulturbyråd i Bergen, Harald Victor Hove (H). Politiet har fremdeles ingen mistenkte etter hærverket i pinsehelgen. Kulturbyråd i Bergen Harald Victor Hove lovpriser byens graffiti. Det gjorde meg trist at man måtte gå så langt som å angripe institusjoner som Fløibanen og Bybanen. Det er det jeg kaller et lavmål, man kunne holdt seg for god til det, sier Trond Amland direktør ved Fløibanen. Lever av grafftiti Mens tagging er ulovlig, er altså graffiti ettertraktet. Slava Matisic har malt graffiti i femten år. Det er slike gutter Bergen vil ha. Likevel vil ikke politikerne i Bergen ha mindre graffiti - de vil ha mer. I neste uke vedtar bystyret at minst sju nye, lovlige graffitivegger skal opprettes i byen. Roger Iversen driver utested et steinkast fra det som i dag er den eneste lovlige graffitiveggen i sentrum. Han observerer at taggingen har spredd seg stadig videre ut i nabolaget. Det skjer hele tiden. Disse tingene her borte, de kom nå sist uke, sier Iversen. Direktør ved Fløibanen Trond Amland ble møtt av et trist syn i pinsehelgen. Foto: TV 2 Men byrådet hører ikke på naboene. Heller ikke på politiet i Bergen, som tror at flere graffitivegger vil føre til mer ulovlig tagging. Graffiti, det er kunstpolitikk, og der har nok politiet litt mindre kompetanse til å uttale seg, sier Hove. http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/bergens-politikere-vil-ha-mer-graffiti-i-byen-3517005.html