ENGERODDEN I bygningen Engerodden på Norsk vegmuseum har det tidligere vært både landhandleri og kommunestyrelokale. Bakgrunnen for at den ble gjenreist i friluftsmuseet ved Norsk vegmuseum, var først og fremst at den også var skysstasjon i mange år. Denne virksomheten og bygningens historie er dessuten eksempler på hvordan vegutbygging kan virke inn på næringsliv og bygningsmiljø. Engerodden ved Sperillen i Buskerud Bygningen kommer fra gården Engerodden i Ådalen på østsiden av innsjøen Sperillen i Buskerud fylke. Den var husmannsplass under gården Enger fram til 1844, da den ble fradelt som eget bruk. Engerodden lå ikke inntil, men nært ved innsjøen. Omlandet besto av skog- og jordbruksområder. Driftsenhetene var små, og fiske i Sperillen og elvene hadde betydning som matauk og inntektskilde. Innsjøen var også en viktig transportåre. Ådalen ligger i forbindelseslinjen mellom Valdres i nord og Drammen i sør. Terrenget var mange steder uvegsomt, og både sommer og vinter ble folk og varer i stor grad fraktet med robåter eller sleder på den 26 kilometer lange Sperillen. Det var også lokal ferdsel til lands mellom gårdsbrukene langs innsjøen, men kjøreveg ble først bygd i årene omkring 1870. Vegen ble anlagt på østsiden av Sperillen. Dermed fikk Engerodden direkte forbindelse med større deler av bygda, og gården ble liggende langs en større ferdselsåre mellom landsdeler. 37 Fra landhandel til skysstasjon Mens kjørevegen gjennom Ådalen var under planlegging fra 1861, var det landhandleri og brennevinsutsalg på Engerodden. Eieren, Torgrim Syversen Engerodden, drev ikke selv denne virksomheten. Han var bare ni år da faren døde i 1845, og overtok gården i 1850-årene. I folketellingen i 1865 er han oppført som Gaardbruger og Selveier. De som hadde forretningen, var far og sønn Andreas N. Bagge og August A. Bagge, henholdsvis Landhandler og Landhandler Fulmægtig. 1860-årene var en tid med mye folk og aktivitet i området omkring Engerodden. Det ble anlagt jernbanelinje til Hen sør for Sperillen, og elvekanal mellom Hen og Sperillen. Jernbanen sto ferdig i 1868, og samme året gikk også den første dampbåten fra Hen gjennom kanalen og oppover Sperillen. Nå var også veganleggsarbeidene i gang, og dermed fortsatte ennå en tid da mange arbeidsfolk med lønn i kontanter var i strøket.
Det kunne være lønnsomt å drive landhandel og brennevinsutsalg i slike tider. I 1870 kjøpte Bagge junior, August A. Bagge, en eiendom i nærheten av Engerodden og flyttet landhandelen dit. Det er svært nærliggende å tenke seg at hans økonomiske grunnlag for dette var opparbeidet gjennom de siste årenes lokale oppgangstider. Da Torgrim Syversen startet skysstasjon på Engerodden omkring 1866, var det med sikkerhet knyttet til det kommende anlegget av kjørevegen gjennom dalen. Tidligere hadde det ikke vært veg med ferdsel som kunne gi grunnlag for slik drift der gården lå. Han bygde også på bygningen i 1866, og det er svært sannsynlig at Torgrim Syversen hadde inntekter utenom gårdsdriften, kanskje fra anleggsarbeid, anleggskjøring eller egen handel, som gjorde slike investeringer mulig. 38 Engerodden var et lite gårdsbruk, og vegen som ga mulighet for framtidige tilleggsinntekter fra skysstasjon, var nok kjærkommen for Torgrim Syversen. Nå hadde han også blitt familiemann. Et par år tidligere, i 1864, hadde han giftet seg med Barbro Halstensdatter. I 1865 hadde det unge ekteparet på 29 og 23 år ingen barn. Det hører med til skysstasjonens senere eierforhold at de aldri fikk barn. Engerodden skysstasjon Som vi har fortalt i kapitlet om skyssvesenet, var skysstasjonene på denne tiden offentlig regulert, og stat og kommune ga tilskudd til driften. I budsjettforslag for Ådalen herred i 1889 er bidrag til skysstasjonen oppført med 350 kroner, for øvrig den nest største posten i herredskassens budsjett etter Vegvæsenet og tilfældige udgifter på 381 kroner. Kassens totale budsjett var på 1500 kroner. Det relativt store bidraget var kan hende ikke bare knyttet til driften, men også til den nye hovedbygningen som ble oppført på Engerodden i 1890-årene. En sentral reisehåndbok som kom ut i flere opplag på denne tiden, er skrevet av Yngvar Nielsen. I utgaven fra 1879 kan vi lese om noen sider ved skysstasjonene fra Hønefoss til Frydenlund i Aurdal, et trafikknutepunkt i Valdres. Engerodden var en av fire skysstasjoner på strekningen. Reisehåndboken omtaler ikke Engerodden spesielt, men den generelle informasjonen er av interesse.
39 Engerodden omkring 1890. Norsk vegmuseums fotoarkiv
Standard priser på skysstjenestene på en del stasjoner i bygdene var taksert høyere enn andre steder. Engerodden hadde forhøyet takst. Her kostet det 15 øre per kilometer for hver hest en brukte. Kjøreredskaper hadde differensierte priser. Ridesal med bissel eller slede med rep og sele kostet mest, 7 ½ øre per kilometer. Stolkjerre med sele kostet 1 ½ øre per kilometer. For karjol eller en Rejsekjerre med fjæring, utstyrt med teppe og skvettlær måtte en ut med 2 øre per kilometer. Nielsen anslår også beløp for Drikkepenge til Skydsgutten på hver stasjon, og minner om regulativets bestemmelser om betaling for skyss på tilsigelse, bestilling. Disse takstene var de på Engerodden inneforstått med, for de skulle ligge ved skyssdagboken de var pliktige å føre. 40 Engerodden i forfall, omkring 1980. Norsk vegmuseums fotoarkiv.
Med uthevet skrift opplyser håndboken om at det er Kun faa Heste paa Stationerne paa denne strekningen. Engerodden skal dermed ha vært en relativt liten skysstasjon. Hadde det ikke vært for dampbåttrafikken på Sperillen, er det mulig at den kunne ha vært større. Oppgavene på en mindre skyssstasjon var imidlertid like mange og varierte som på en større, og var tydeligvis en bedrift som krevde innsats fra flere enn bare mann og kone. Opplysningene om Engerodden i folketellingen i 1900 gir et klart inntrykk av det. Gjenoppbyggingen ved museet 1987. Foto Kjell Hegdalstrand. Norsk vegmuseums arkiv. 41
Det var da en husholdning på Engerodden. Den besto av fem voksne i fullt arbeid med drift av skysstasjonen, gjestgiveri og det daglige, private husstellet. En av dem hadde i tillegg et sentralt yrke i samtiden, og som i ettertid knyttes til mange minner og historier i alle bygdesamfunn. I 1900 var ekteparet Torgrim og Barbro Syversen blitt godt voksne, 64 og 58 år. Tre unge, ugifte mennesker fra 19 til 21 år bodde og arbeidet sammen med dem. Både Torgrim og Barbro var født i Aurdal i Valdres. Det kan være noe av bakgrunnen for at to av de yngre også kom fra Valdres. De var kanskje anbefalt som dugelig arbeidskraft av slekt eller kjente der. Vi har i alle fall her å gjøre med eiere og ansatte på Engerodden som hovedsakelig besto av innflyttere til Ådalen. 42 Torgrim Syversen selv var skysstasjonsholder, men også bonde. Han hadde med seg nittenåringen Olaf Olsen som Skydsgut og Arbeider ved Jordbruget. Samtidig arbeidet unggutten også med Hestestell og Vedhugst. Til matlaging hele året, oppvarming av vaskevann samt vedfyring vinterstid gikk det med mye ved som skulle hugges, kløves og bæres i hus, og i det hele tatt var nok Olaf Olsen travelt opptatt både ute og innomhus på Engerodden. Bente Helen Flækkerud på 20 år var den eneste av dem som var fra Ådalen. Hun drev med Husstel, Rengjøring og Kreaturstel. I tillegg til fjøsstellet var nok hun den som tok hånd om ekteparet og deres ansattes private husholdning. Rengjøringsoppgavene hennes kan i tillegg ha omfattet vask i serveringslokalene. Fru Barbro Syversen sto for Bevertning af Reisende i gjestgiveriet. Her hadde hun hjelp av Maren Ellingbø som drev med Opvartning og Matlaging. Maren var den som også hadde et yrke utenfor Engerodden. Hun var Ansatt Jordmor i Distriktet. Med vel 2800 innbyggere i Ådalen i 1900, var hun trolig den eneste jordmoren der. Folketellingsmaterialet vitner altså om en tilværelse med et travelt arbeidsliv på Engerodden i 1900, der skysstasjons- og serveringsvirksomheten ga kontakt med verden langt utover Ådalen, og Maren Ellingbøs yrke som jordmor ga folkene på Engerodden og bygdefolket spesielle bånd og kjennskap til hverandre. Gjestgiveriet var i den nye bygningen på Engerodden. Det var også der eierne og arbeidsfolkene deres bodde i 1900. Den gamle bygningen, som nå står på Norsk vegmuseum, skal ha blitt brukt til
forskjellige formål. Herredsstyret hadde sine møter her, i tingsalen, i perioden 1872-1920. Det var også overnattingsrom for blant andre lasskjørere i bygningen, en sannsynlig funksjon også i årene omkring 1900. Senere bruk av den gamle bygningen kommer vi tilbake til. Yngre hender og ny drift Torgrim Syversen var 75 år, en gammel mann, da han solgte Engerodden til niesen Anne Knutsdatter Kirkeberg og hennes mann Hans Nilsen Hagen. Dette var i 1911, hun var 44 år og han langt yngre, 28 år. Hun hadde en datter på 14 år. Torgrim og Barbro Syversen ble trolig boende på Engerodden til de døde i 1923 og 1925. Ingen av dem opplevde dermed at skysstasjonen ble avviklet. Det skjedde i 1926. Men de hadde sett at det i løpet av noen år gikk tilbake med stasjonsholdet etter som busser tok over mer av både person- og varetransport. Dampskip trafikkerte dessuten fortsatt Sperillen, og i 1914 reiste daglig i gjennomsnitt 34 personer gjennom området på denne måten. 43 Personbilene ble også flere, særlig etter omkring 1920, men det er slett ikke sikkert at de gamle hadde tro på eller håp om at de skulle bety noe for den forretningsmessige driften på Engerodden. De nye eierne, Anne f. Knutsdatter Kirkeberg og Hans Nilsen Hagen, utnyttet imidlertid de nye framkomstmidlene til sin fordel, og startet gjestgiveri da de la ned skysstasjonen. Hagen ble også drosjeeier og hadde to bensinpumper. Gjestgiveriet fortsatte i mange år framover. Fra 1952 tok Anne Hagens datter, Berthe Iversdatter Thomle, over eiendommen. Berthe var da langt oppe i femtiårene, ugift, og drev gjestgiveriet i flere år. Hun kom, som nevnt, til Engerodden som fjortenåring i 1911. Da hun døde i 1972, hadde hun opplevd flere faser i skysstasjonens og gjestgiveriets historie, og det store spranget i vegtrafikkens historie fra hesteskyss til massebilisme. Om den gamle bygningen var i bruk så lenge som til 1960- årene, kjenner vi ikke til, men så sent som etter andre verdenskrig skal det ha vært framhaldsskole, 8. skoletrinn, her.
Brev fra Viker fattigstyre 1904. Herr Pastor Ulsaker. Møde i Viker fattigstyre afholdes paa Engerodden lørdag den 3die september, d.a. kl 3 efmd. Engeroddens arkiv, Norsk vegmuseum. Foto Ole Flatmark, Norsk vegmuseum. 44
Engerodden på Norsk vegmuseum Skysstasjonen på Engerodden fikk sitt driftsgrunnlag med anlegg av den første kjørevegen i området omkring 1870, og mer enn 100 år senere, i 1986, ble bygningen revet i forbindelse med bygging av ny veg. Bygningen var den første av de antikvariske bygningene som ble gjenreist på Norsk vegmuseum. Arbeidet startet i 1987. Bygningen Engerodden var i sterkt forfall da den ble revet. Med på lasset til museet fulgte også gamle skolebenker samt en del arkivmateriale og litteratur som ble funnet på loftet under rivingen. Gjenoppbyggingen ble basert på opplysninger om at den opprinnelige bygningen fra 1840-årene senere skal ha blitt påbygd i to omganger, i 1850-årene og i 1866, og at den fikk sin siste oppussing i 1890-årene. Selve konstruksjonen viste også tydelig at påbygginger hadde foregått. Blant annet hadde to tømmerlengder kommet til i en eller to omganger. En del av bygningen var en egen og bredere laftekonstruksjon som var satt inntil den andre. 45 Inndelingen av rommene på Norsk vegmuseum er langt på veg slik den var i 1890-årene, men innredningen er bare påbegynt, med kjøkken i første etasje og med skolestue i det rommet i andre etasje som også har vært herredsstyrelokale. Før dette arbeidet føres videre, må det gjøres valg med hensyn til hvilke funksjoner det er ønskelig å vise for publikum. Dessverre kan miljøet mens bygningen var skysstasjon, være vanskelig å gjenskape. Vi kjenner ikke til hvordan rommene var inndelt og brukt i denne tiden, men videre studier av primærkildemateriale kan muligens klarlegge dette nærmere. Miljøet på utsiden av bygningen er under utvikling. Stakitt er reist de siste årene, og beplantning med frukttrær og blomster i sørveggen som også er tilført i det siste, er basert på arter som var i bruk i 1890-årene. Det er også planen å supplere med uthusbygning inntil Engerodden.
46 Annonse i Hvor skal vi reise? Illustrert feriehåndbok 1936. Utgiver Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Oslo.