Farlig Sommer - en utstilling om «plagsomme» dyr og planter Roar Solheim 1) og Per Arvid Åsen 2) Farlig Sommer var temaet for Agder Naturmuseums sommerutstilling 2001. Her kunne en bli kjent med en del av de plantene og dyrene som mange mennesker opplever som plagsomme, og i ekstreme tilfeller som farlige. I et stort terrariet i museets inngangsparti kunne publikum se fire hoggormer (tre hanner og en hunn) og en slettsnok. Hoggormen er landets eneste giftslange, og de fleste individene kan kjennes igjen på et markant siksakbånd langs ryggen. Slettsnok og buorm kan påtreffes i de sydligste delene av Norge, vanligvis i kystnære områder. Disse to artene er ufarlig for mennesker, men blir dessverre ofte tatt for å være en hoggorm. I lyskassene rundt terrariet ble vist avstøpninger og fotografier av alle tre slangearter (hoggorm, slettsnok og buorm) samt stålorm (som er en beinløs øgle). I museets andreetasje sto tre tavler med informasjon om giftige planter og planter som forårsaker plager for pollenallergikere. Videre lagde vi 7 montere mot utstillingssalens yttervegger. Disse viste bilder og/eller modeller av dyr som stikker, biter eller suger blod, og som kan være både plagsomme og farlige. I tillegg ble det presentert tekstinformasjon om hva man skal gjøre dersom man blir bitt eller stukket av noen av disse dyrene. Monterne presenterte gruppene: maur, veps, humler og bier, blodsugende tovinger, flått, og de marine artene brennmanet og fjesing. I den siste monteren ble det vist en del medisiner fra apotek, samt ulike hjelpemidler fra et vanlig kjøkken som kan virke forebyggende eller avhjelpe smerter etter stikk og bitt. Tekstinformasjonen i utstillingen er nærmere presentert under. 1) zoologisk del, 2) botanisk del. Slanger I Norge finnes tre slangearter: hoggorm, buorm og slettsnok. Av disse er det bare hoggormen som er giftig. Til gjengjeld er hoggormen den vanligste og mest utbredte av slangene i Norge. Den finnes fra kysten til langt over tregrensa. Mens hoggormen sjelden blir mer enn 70-80 cm lang, kan en buorm bli opp mot 120 cm. Den er vanligst langs dammer, tjern og i fuktige områder, hvor den bl. a. jakter på frosk. Slettsnoken kan ligne en hoggorm, idet flekkene på ryggen kan minne om hoggormens siksakmønster. Slettsnoken finnes bare i de kystnære områdene av Sør-Norge. I motsetning til hoggormen, er slettsnoken en dyktig klatrer. 31
Slanger i Norge Hoggorm: Eneste giftslange; fra kyst til høyfjell over det meste av landet. Sjelden mer enn 80 cm lang. Kobberfarget øye og spaltepupill, hornplate over øyet. Fargevariasjon Hos hoggormene er hunnene gjerne brune til brunsvarte, mens hannene er gråhvite til blågrå, alle med en sort sikksakstripe langs ryggen. Noen individer kan imidlertid være nesten helt sorte, og da synes ikke sikksakkstripa. Ser du ormehodet på nært hold, vil du likevel se at hoggormen har kobberfarget øye med spaltepupill, og en hel hornplate over øyet som får den til å se morsk ut. Hvis en helsvart slange er så lang som en meter eller mer, dreier det seg alltid om en ufarlig buorm. Slettsnok: Bare langs kysten i Sør-Norge. Flekker langs ryggen, men ikke sammenhengende sikksakkmønster. Rund pupill. Buorm: Vann, tjern og fuktområder i Sør- Norge. Kan bli opp mot 1,2 meter. Vanligvis sort. Markante gule flekker i nakken, samt gul stripe foran og bak øyet. Stålorm ( Sleve ) er et krypdyr (en øgle), og ikke en slange. Helt ufarlig, jakter på mark og insekter et nyttig dyr i enhver hage. Hogger i selvforsvar En hoggorm forsøker alltid å rømme unna store dyr som mennesker. Dersom du er uheldig og tråkker på en sammenrullet hoggorm, setter deg på den, eller legger hånden på den uten at dyret har oppdaget deg, vil ormen forsøke å bite i selvforsvar. En voksen hoggorm kan lett tas i halen og løftes opp i en bøtte eller sekk, for deretter å fraktes vekk fra boligområder eller steder der barn leker. Dersom du skal ta hånd om hoggorm, er det god beskyttelse i å bruke gummistøvler og tykke hansker. Lar du ormen hogge i støvelen, tømmer den samtidig ut en del gift, og du vil redusere faren dersom du likevel skulle bli bitt under håndteringen. Treffer du hoggormen ute i naturen, kan du rolig studere den på ned mot en halv meters avstand, så langt klarer den likevel ikke å slenge fram hodet når den hogger. Hoggorm hann og hunn (under), og de ufarlige artene buorm (venstre), slettsnok (venstre under) og stålorm (over). Fotos: Roar Solheim. 32
Skogmaur sp. (Formica). Illustrasjon laget for museet av Jan Henrik Simonsen. Flere av artene i denne gruppen av insekter forsvarer seg ved å stikke. De har stikkebrodd og giftkjertel, og stikkene kan være ganske smertefulle. Veps bruker også stikkebrodden som jaktvåpen, idet de dreper andre insekter ved å stikke dem. Veps kan være svært agressive rundt bolet, og kan gå til angrep dersom du kommer for nær. Humler er til sammenligning svært tolerante, og stikker gjerne først dersom du holder dem fast (f. eks. dersom du er uheldig og setter deg på en humle på en kløverbevokst plen). Oppsøk lege Dersom du blir bitt av en hoggorm, så ikke forsøk gammeldagse råd som å skjære opp såret eller suge ut giften. Hold deg mest mulig i ro og kom deg raskest og enklest til lege (hvis du ikke er alene, så bør du befraktes til lege; se også artikkelen om hoggormbitt, side 22). Maur Det er funnet 53 arter av naturlig forekommende maur i Norge. Disse er delt i flere slekter, hvorav gruppene skogsmaur (Formica), stokkmaur (Camponotus), jordmaur (Lasius) og eitermaur (Myrmica) er de mest tallrike og best kjente. Av disse maurene er eitermaurene de mest harmfulle å ha nærkontakt med. Eitermaurene har nemlig stikkebrodd lik veps, og de sprøyter inn gift gjennom brodden når de stikker. De vanligste artene er hageeitermaur (M. rubra) og vanlig eitermaur (M.ruginodis). Samfunnsbyggere Maur, veps, bier og humler hører alle til insektordenen Hymenoptera (tidligere kalt årevinger). Felles for mange av disse artene er at de danner store samfunn, med én dronning og mange arbeidere. Disse er alle hunner, og er utviklet fra ubefruktede egg. Utpå sommeren legger dronningen i samfunnet befruktede egg, og disse utvikles til hanner (ofte kalt droner). Dronene og nyklekte dronninger svermer ut og parrer seg, hvoretter hannene dør. De befruktede dronningene danner så nye samfunn. Eitermaur sp. (Myrmica). Illustrasjon laget for museet av Jan Henrik Simonsen. Et maursamfunn overlever vinteren, og kan vokse til formidable samfunn med flere dronninger og mange tusen individer. Hos veps og humler dør alle individene på høsten, med unntak av de nyklekte og befruktede dronningene. Selv de gamle dronningene dør etter sommerens innsats. Hos honningbiene er samfunnene flerårig, og honningen er bienes viktigste energikilde for å overleve vinteren. Derfor må tambiene få sukker som erstatning for den honningen vi stjeler fra dem. Hissige papirmakere Veps bygger bol av opptygget tremasse som de bearbeider til et slags papir. Et vepsebol er derfor en skjør bolig, og vepsene forsvarer bolet iherdig. Et bol oppunder husmønet kan du gå utenom, men dunker du uforvarende borti et vepsebol skjult i et tett bjørnebærkratt, er det bare å løpe så langt og raskt unna som mulig. 33
arter. De er spesielt viktige fordi de er aktive fra tidlig på våren, og ved lave temperaturer helt ned mot null grader. Tambiene er tropiske insekter, og de har vanskelig for å overleve vinteren ute i naturen på våre breddegrader. Dronningveps i ferd med å bygge ytterveggene i bolet. Foto: Roar Solheim. Det samme gjelder dersom du tråkker ned i et jordvepsbol. Jordveps bygger bol i hulrom i bakken, og etterhvert som det runde papirbolet må bygges større, frakter vepsene vekk jord fra yttersiden av bolet. Slike jordvepsbol kan nå anseelig størrelse og romme mange tusen individer. Derfor er det gjerne mer alvorlig å tirre opp en jordvepskoloni enn en luftvepskoloni. Mengden av veps som strømmer ut for å forsvare bolet kan resultere i mange stikk. Derfor bør man komme seg til legebehandling (sykehus) umiddelbart dersom man kommer ut for en slik hendelse. De livsviktige humlene Humlene og de solitære biene er de nordlige breddegraders viktigste pollinatorer. Det finnes mer enn 180 arter av disse insektene i Norge. Humlene alene utgjør i overkant av 30 Humle. Foto: Bjørn Vidar Olsson. Humlene og de ville, solitære biene trenger gammeldags kulturlandskap med blomsterrike enger, steingjerder og områder rike på musebol. Mange av artene er i tilbakegang. I tillegg er de dårlig utforsket i Norge. Humle med to pollinier fra orkidé (sannsynligvis fra vårmarihand) festet mellom følehornene. Foto: Roar Solheim. Meisereir og musebol Humler bygger bol i gamle meisereir eller musebol. Bol nede i bakken i musebol får man sjelden kontakt med, men dersom humlene bygger bol i et gammelt meisereir i en fuglekasse, kan du risikere å tirre opp humlene dersom du forsøker å ta i reiret i sommerhalvåret. Den beste metoden for å unngå direkte kontakt, er å rense fuglekassene for gamle reir i vinterhalvåret (innen utgangen av februarmars). Når biene svermer Når det klekkes nye dronninger i et bisamfunn, vil de sverme ut sammen med droner og en del av koloniens arbeidere. Dronningen parres, dronene dør, og hun slår seg ned på et pas- 34
Beskyttende kopiering Veps har utviklet kontrastrike mønstre i fargene gult og sort. Denne fargekombinasjonen går igjen hos mange giftige eller farlige dyr, og veps signaliserer til insektetende dyr at de er giftige. Dette utnyttes av en lang rekke andre insekter, som etterligner vepsenes gule og sorte tverrstripemønster. Blomsterfluene er kanskje de som ligner mest på veps, men også mange trebukker etterligner det kjente vepsemønsteret. En fugl som har lært at veps er farlige, betenker seg kanskje lenge nok med å angripe et slikt insekt til at det kan redde seg unna. Slik etterligning kalles MIMIKRY, og er utbredt i insektverdenen. Over (fra venstre): eikebukk, veps og stankelbeinmygg. Fotografier: Roar Solheim. Under: blomsterfluer. Foto: Bjørn Vidar Olsson. sende sted sammen med arbeiderne. Størstedelen av svermen holder seg nå i ro mens en del av arbeiderne flyr på leting etter et egnet hulrom hvor de kan bygge sin nye koloni. Hvis en slik bisverm slår seg ned nær hus og hage, bør du snarest kontakte en birøkter for kyndig håndtering av svermen. Han vil ofte kunne ta hånd om biene uten at de stikker (fordi de på dette stadiet ikke har en koloni med honning, egg og larver å forsvare). Bi- og humlestikk Bier og humler stikker. De har stikkebrodd, men folk sier gjerne at humlene brenner. Honningbiene har brodd med mothaker. Når de stikker, blir brodden og giftkjertelen sittende igjen i huden. Bien dør fordi bakre del av innvollene rives ut med brodden. Det er imidlertid uhyre sjelden at man blir stukket av flere individer samtidig (unntatt hvis du håndterer eller terger opp en bisverm eller et bisamfunn), og stikk av disse artene kan man behandle på egen hånd. 35
Skulle du likevel oppdage at du har fått på deg fugleloppe(r) og blir bitt, så er det beste botemiddelet å putte alle klærne i vaskemaskinen og å ta en dusj. Bitt av fugle- eller ekornlopper klør, men er neppe farlige. Blodsugende mygg. Foto: Bjørn Vidar Olsson. Blir du stukket av en bie, så skrap vekk brodden med en skarp kniv, eller bruk pinsett. Har du tilgang til kaldt vann eller is, så kjøl ned stikkstedet. Det kan også påsmøres bedøvende salve (Xylocain). Smerten pleier vanligvis å gå over etter noen timer. Fuglelopper Fuglelopper formerer seg i fuglenes reir, hvor de kryper opp og suger blod av fugleunger og voksne. Gamle fuglereir kan inneholde store mengder lopper. Det samme gjelder ekornbol. Hvis du skal renske ut gamle reir fra fuglekasser, er det derfor alltid en fare for at noen lopper kan hoppe over på deg. For å redusere faren for slike loppeangrep bør fuglekasser renses under den kaldeste perioden om vinteren. Klegg. Foto: Bjørn Vidar Olsson. Fuglelopper kan komme inn i hus og være til sjenanse dersom gamle fuglereir eller ekornbol blir liggende i fuglekasser eller under takstein på/i hus. I slike tilfeller må de gamle reirene fjernes, og rom og sengeklær hvor loppene har opptrådt, vaskes grundig. I verste fall må man kontakte et skadedyrfirma for bistand. Blodsugende tovinger Mygg, knott og klegg hører til i gruppen tovinger (Diptera), hvor også fluene hører hjemme. Felles for dem er at de stikker. Stikkingen skjer med munnen, og hensikten er å suge blod, som er den næringen de lever av. Hos mygg og knott er det bare de voksne hunnene som suger blod, mens hannene lever av nektar. For å kunne suge opp blodet uten at det koagulerer (størkner), sprøyter insektet inn ensymer som forhindrer slik sammenklumping av blodlegemene. Det er disse stoffene som fremkaller kløe og irritasjon, og i verste fall allergiske reaksjoner. Kløen kan dempes med Xylocain-salve, men ved kraftige hevelser (f. eks. etter mange knottbitt) bør man kontakte lege. Mygg Det finnes mange forskjellige myggarter i Norge. Mange mennesker er redd for de store stankelbeinmyggene som ofte flyr mot lyskilder og kommer inn i hus. Disse er imidlertid helt ufarlige. Det er gruppen stikkemygg som er plagsomme for oss, og av disse er det påvist hele 38 arter i Norge. De legger egg i vann, og larver og pupper lever i vannet fram til klekkingen. Forskjellige arter klekker til ulike tidspunkter, og på enkelte steder kan mengdene av mygg bli formidable. En egen gruppe mygg har larver i sopp, og har derfor fått betegnelsen soppmygg. Disse artene er ikke blodsugere, 36
men de voksne insektene kan lett forveksles med stikkemyggene. Klegg Klegg er de største av de blodsugende tovingene. I alt er det funnet 37 kleggarter i Norge. Larvestadiene hos klegg er lite kjent, men mange finnes i fuktig vegetasjon som torvmosemyrer og sumpområder. De vanligste kleggartene som plager oss mennesker, er blinding (Chrysops relictus) og regnklegg eller storklegg (Tabanus bromius). Disse finnes oftest nær vann og myr. Regnkleggen opptrer gjerne enkeltvis, mens blindingen kan komme i mindre svermer på noen titalls individer. Til tross for sin størrelse, er kleggene tilnærmet lydløse under flukten, og du oppdager dem gjerne idet de biter/stikker. Kleggstikk kan hovne opp ganske kraftig, men er ikke farlige. Kløen kan dempes med Xylocain-salve. Knottene er fra 1,5 til 6 med mer lange. Mange av dem har hvite flekker på beina, og kjennes derfor lokalt under navnet kvitsokk. Den mye omtalte (og beryktede) Tuneflua er en slik knottart. Sviknottene utgjør en egen familie, og de er ofte mindre enn én millimeter lange. De er så små at de kryper gjennom myggnett, og kan være svært plagsomme. Mens mygg er så store at de kan viftes vekk, er knott og sviknott så små at de ikke lar seg avfeie på samme måte. Det enkleste er simpelthen å forsøke å trekke vekk fra knottsvermen. Hjortelusflue. Foto: Reidar Mehl. Sviknott - et plagsomt «sommer»-dyr. Foto: Reidar Mehl. Knott og sviknott Knott og sviknott er de minste av de blodsugende fluene. De opptrer gjerne i store svermer når de først er til stede, men lager ikke karakteristisk summelyd slik stikkemyggene gjør. Det er funnet omkring 50 arter av knott i Norge, og ca 30 arter av sviknott. Trolig er antallet arter langt høyere. Hjortelusflue Lusfluene er en spesialisert gruppe av tovinger (fluer). De er flate med kraftige klør på beina som de holder seg fast til vertsdyrets pels eller fjær med. Disse fluene er vertsspesifikke, og det er bare unntaksvis at de flyr over på oss mennesker (f. eks. kan lusfluer fly over fra fugl til folk når fugl håndteres). Hjortelusflua er en stor art som er spesialisert på hjortedyr. De nyklekte fluene sitter i vegetasjonen og venter på at et stort (hjorte)dyr skal komme forbi. Da flyr fluene over på dyret, og deretter mister det vingene. I områder med tette hjortedyrbestander kan disse lusfluene også fly over på mennesker som går forbi. Det er helst i september-oktober at folk kan bli overrumplet av disse fluene. De oppleves som vemmelige fordi de smetter inn i hår og skjegg, og kan være vanskelige å få fatt i. I tillegg kan de bite, og de kan gi stygge stikkmerker hos enkelte mennesker. 37
Hjortelusflua ble først funnet i Norge ved Halden i 1983. Siden har arten spredt seg nordog vestover, men den er hittil ikke funnet i Agder-fylkene. Flått (Ixodes ricinus) Flått er kjent under mange ulike navn, med skaubjønn eller skogmann som de mest brukte. Flåtten er et edderkoppdyr i ordenen midd. Den lever av å suge blod fra pattedyr eller fugl. Selve blodsugingen er ikke farlig, men flått kan overføre flere forskjellige bakterietyper, hvorav Borrelia-bakterien er den best kjente. Infeksjon med denne bakterien kan gi langvarig og i enkelte tilfeller farlig sykdom. Mange forskjellige dyrearter, deriblant mennesker, kan rammes av dette. Flått kan også overføre virus som gir hjernehinnebetennelse. I enkelte land er faren for slik smitte såpass stor at reisende anbefales å bli vaksinert. Kontakt Statens Institutt for Folkehelse dersom du har spørsmål om dette. Se eventuelt internettsidene www.folkehelsa.no. Flått krever høy luftfuktighet og tett vegetasjon for å trives (bl. a. fordi de kryper opp i vegetasjonen og venter på at et mulig vertsdyr skal komme inntil), derfor finnes de kun i de kystnære delene av landet. Flåtten gjennomgår tre livsstadier, og må suge blod i hvert stadium. En høy tetthet av mulige vertsdyr kan være med å holde en høy tetthet også av flått. Kai Holm (venstre) lagde to flått(e) modeller, av flått i sulten og mett tilstand. Under en mett flått med naturlig målestokk. Fotografier: Roar Solheim. 38
Flere flåttarter og mange vertsdyr Det finnes i overkant av ti ulike flåttarter i Norge. Noen av disse artene er svært verts-spesifikke, dvs. at de kun suger blod av én eller noen få dyrearter. Andre arter er generalister som utnytter alt fra firfisler til mennesker! Flåttarten Ixodes ricinus, som vi mennesker vanligvis får på oss, er en slik generalist. Denne går også ofte på husdyr som hund og katt. I fuglefjell langs kysten finnes en egen flåttart som suger blod fra sjøfugl. Denne arten kalles lokalt for lundelus. Folk som ferdes i slike sjøfuglkolonier, kan også få denne flåtten på seg, og smittes av ulike sykdommer. Brennmanet. Foto: Roar Solheim. Flått på skoglemen. Foto: Roar Solheim. Hvis du får flått på deg Flåtten fester seg gjerne på klær når du går i vegetasjonen. De kryper avsted, og forsøker å finne bar hud (gjerne på fuktige, klamme steder) hvor de kan bite seg fast. Oppdager du en fastbitt flått, er det beste råd å ta tak i flåtten med neglene og dra den ut. Jo raskere dyret fjernes, jo større er muligheten for å forhindre mulig smitte av Borrelia-bakterier. Det er viktigere å nappe av mesteparten av dyret enn at du får med alle munndelene - de forsvinner av seg selv ganske snart. Sjansen for å bli smittet med Borrelia-bakterier etter et flåttbitt, er svært liten. Dersom du likevel har blitt smittet, viser dette seg gjerne som en rød ring rundt bittstedet (fra noen dager til et par uker etter bittet). I tillegg kan du oppleve influensalignende symptomer. Hvis du har mistanke om slik smitte, er det viktig å oppsøke lege for behandling med antibiotika. Uten behandling kan smitten i verste fall gi livsvarige og plagsomme skader. Brennmanet Brennmaneten er et nesledyr, og har form som en geleaktiv skive med lange tråder eller tentakler på undersiden. I arktiske farvann kan brennmanetene bli svært store - opptil 2 m i diameter! Brennmanetens tentakler er utstyrt med nesleceller, som sprøyter ut gift (histamin) ved berøring. Tentaklene er manetens fangstapparat, men enkelte fisk og andre sjødyr som er immune mot giften, søker faktisk beskyttelse mellom disse tentaklene. Både brennmanet og glassmanet opptrer i varierende antall langs kysten. Mens de enkelte år nesten kan mangle helt, kan de andre år opptre i store mengder, til plage og irritasjon for garnfiskere og badende. 39
De manetene man vanligvis ser langs norskekysten, er rød brennmanet og den nesten gjennomsiktige glassmaneten. Også glassmaneten har nesleceller, men de merkes ikke dersom du berører en den. Foruten disse to forekommer en del andre maneter langs kysten, med blå brennmanet, kompassmanet og lungemanet som de mest alminnelige. Ved brannskader Ved brann skader etter berøring med brennmanet kan det lindre å kjøle ned huden med kaldt vann eller is. Bedøvende salve som Lidocain eller Xylocain hjelper også godt. Fjesing Fjesingen er en bunnlevende fisk som finnes langs Norskekysten opp til Trøndelag. Den finnes gjerne på sandbunn, men som regel dypere enn at man risikerer å tråkke på den. Fjesingen har en pigg på gjellelokket og flere piggstråler i framenden av ryggfinnen, og noen av disse er forbundet med giftkjertler. Stikker man seg på disse giftpiggene, er det meget smertefullt. Faren for å bli stukket er størst dersom man får fjesing på fiskekrok eller i garn. Får du en fjesing på fiskekrok, bør du heller kappe snøret enn å forsøke å løsne fisken. Varmt vann ved fjesingstikk Det beste botemidlet er å holde stikkstedet i så varmt vann som det er mulig å holde ut i minst en halv time. Fjern eventuelle ringer eller armbånd på den hånd/arm som er stukket, slik at de ikke klemmes fast av en hevelse. Bytt vann slik at det hele tiden er så varmt som mulig. Oppsøk deretter lege så raskt som mulig. Hvis varmt vann ikke kan oppdrives, kan kaldt vann benyttes dersom det tilsettes salmiakk. Pollenallergi Går du rundt og nyser om dagen? Eller føler du deg i dårlig form? Kanskje du lider av pollenallergi? Stadig flere mennesker rammes i dag av pollenallergi eller høysnue. Høysnue er blant de allergiske sykdommer som forekommer hyppigst her i landet. Vi regner med at bortimot en halv million mennesker i Norge lider av høysnue! Hyppigheten av høysnue har alltid vært størst blant ungdom, særlig i alderen 11-15 år, dvs. rundt puberteten. Mange barn «vokser av seg» allergien i pubertetsårene, andre får høysnue for første gang i puberteten. Høysnue kan være alt fra kløe i nesen, til alvorlig sykdom med fullstendig nesetetthet, rennende, kløende og opphovnde øyne, ofte ledsaget av hodepine, nedsatt hørsel, astma og elveblest. Verst kan det være for folk med astma som i tillegg kan gi pusteproblemer. Vi takker Blodbank og immunologisk avdeling på Sørlandet Sykehus for opplysninger om pollenallergi. Hva er allergi? Allergi er en overfølsomhetsykdom. Den som er allergisk reagerer unormalt sterkt på stoffer som er ufarlige for de fleste andre mennesker. Ved allergi er det immunforsvaret vårt som trer i kraft: oppgaven er å forsvare kroppen mot fremmede inntrengere som bakterier, virus, sopp og parasitter. Hos en allergiker vil immunforsvaret også reagere på vanlige, «ufarlige» stoffer som pollen, støv av dyrehår, midd, muggsopp og enkelte matsorter. De allergifremkallende stoffene kommer inn i kroppen via slimhinnene, bl. a. neseslimhinnen. Hvorfor blir noen allergiske, og andre ikke? Omkring 10-20 % av befolkningen har evnen til å reagere allergisk. Hvis en av foreldrene har allergiproblemer, er risikoen 30-50 % for at en selv skal bli allergisk. Er begge foreldrene allergikere, stiger risikoen til 50-75 %. Miljøet en lever i, kan også fremtvinge allergiske reaksjoner. Eksponering for visse allergifremkallende stoffer har betydning. Hyppige virusinfeksjoner tidlig i livet kan disponere for allergisk sykdom. Barn av røykende foreldre utvikler hyppigere allergsik sykdom enn andre. Luftforurensning kan ha betydning. 40
Kryssreaksjoner Pollenallergikere kan reagere med kløe og tetthet i halsen etter inntak av spesielle fødemidler. Bjørkepollen kryssreagerer blant annet med hasselnøtter, mandler og mandelprodukter (marsipan og kransekake), spesielle eplesorter, pærer, plommer, fersken, moreller og rå gulrøtter. Burotallergikere kan kryssreagere med andre urter, for eksempel kan allergiske symptomer oppstå etter et pizzamåltid. Hvordan forebygge pollenallergi? Unngå polleeksponering: Følg med på pollenvarsler i massemedia og pollenkalendere. På dager med stor pollenspredning: Hold deg innendørs med lukkede dører og vinduer. Unngå å kjøre bil med åpent vindu. Unngå å kjøre bil med åpent vindu. Unngå å lufte sengetøy eller tørke klær ute. Legg ferien til områder med lite pollen, til fjells, til kystområder med lite vegetasjon eller til byområder. Stump røyken! Råd for å forebygge allergiutvikling hos hos arvelig disponerte barn: Unngå røyking i svangerskapet. Ikke utsett barn for passiv røyking. Amming beskytter mot allergi. Mødre til sterkt allergidisponerte barn bør eliminere kumelk, egg og fisk) fra eget kosthold de tre første ammemånedene. Vent med å introdusere fast føde til barnet er over seks måneder gammelt. Unngå å eksponere spedbarnet for dyr, store mengder pollen og store mengder husstøv. Hvilke planter fremkaller pollenallergi? Det er først og fremst de vindbestøvede plantene som er til plage for oss mennesker. Vindbestøverne sprer sitt pollen i store mengder. Pollenkornene er gjerne små og glatte med en utforming som gir gode sveveegenskaper. (Planter som med insektbestøving har svært lav pollenproduksjon, og pollenet har klebrig eller piggete overflate for lett feste til insektene.) Gran og furu gir uhyre sjelden pollenallergi. Dette kommer av at pollenkornene til disse trærne er forholdsvis store og faller fortere til bakken. Eksempler på vindbestøvere er rakletrær, gressarter og burot. De viktigste allergifremkallende trær vi har er or, hassel og bjørk (februar-juni). Gressblomstringen starter ved St. Hanstider og kan vare hele sommeren. Pollenutslippet fra gress varer lengst, fordi forskjellige gressarter blomstrer til forskjellig tid. Gressallergikere har mest plager de første tre ukene av juli. I slutten av juli starter blomstringen av burot (Artemisia vulgaris), og varer ofte ut i september. Etter denne tid er det lite pollen i luften, men da er også sommeren slutt! Hassel Hasselen (Corylus avellana) blomstrer tidlig og varsler vårens komme! Allerede i løpet av sommeren blir neste års rakler dannet. Lubne henger de gjennom vinteren, klare til å spre sitt blomsterstøv med vinden svært tidlig på våren - til plage for allergikerne. Hunnblomstene gjør ikke så mye av seg, det er bare noe røde tråder (arrene) som stikker ut av knoppene (natavon). Or Det finnes to ville arter av or i Norge: svartor (Alnus glutinosa) med avrundede eller innbuktede blad og gråor (Alnus incana) med spisse blad. Svartor er den vanligste av de to artene på Sørlandet, og finnes langs alle bekker og elver i lavlandet. Bjørk Bjørk (Betula) er vårt viktigste lauvtre og utgjør mer enn 70 % av den totale lauvtre kubikkmasse. Vi har 4 arter av vill bjørk i landet: i fjellet vokser dvergbjørk og fjellbjørk, i lavlandet dominerer hengebjørk og dunbjørk. Både pollen og de tallrike frøene blir spredd av vinden. 41
Farlige planter Hudskadelige stoff i skjermplanter Kjempebjørnekjeks og strandkvann inneholder mye av en gruppe stoff (furocumariner) som sammen med sollys er skadelig for hud (fotodermatitt). Også andre skjermplanter inneholder slike stoffer, både ville og dyrkete planter. Stoffene fører til hudirritasjoner, blemmer og eksem. De kan fremkalle allergier og gi arr og pigmentforandringer. Brun hud (etter soling) er mindre utsatt enn hvit hud, og virkningen av strålingen er sterkest når saften har vært på huden i 30-60 minutter. Det er sollyset som aktiverer stoffene. Kjempebjørnekjeks. Foto: Per A. Åsen. Gresspollen Gressblomstringen starter ved St. Hanstider og kan vare hele sommeren. Pollenutslippet fra gress varer lengst, fordi forskjellige gressarter blomstrer til forskjellig tid. Gressallergikerne har mest plager de første tre ukene av juli. Kjempebjørnekjeks Kjempebjørnekjeks (Heraclum mantegazzianum) er sannsynligvis innført som prydplante. På Sørlandet har planten vært kjent i ca. 30 år. Ofte står den forvillet i veikanten. Kjempebjørnekjeks er i nær slekt med tromsøpalmen. Begge er skjermplanter som kan bli minst 3-4 m høye i løpet av sommeren! Den rødflekkete stengelen blir inntil 10 cm tykk. Planten dør oftest ikke etter blomstring. Inneholder farlig Burot. Foto: Per A. Åsen. Burot Burot (Artemisia vulgaris) er et plagsomt ugress som formeres og spres vesentlig ved frø. Antall frø pr. plante kan komme opp i 700 000! Planten er antakelig innført til landet, og vokser på kulturmark, veikanter og skrotemark. Motarbeidelsen kan skje ved å kappe planten av før blomstring og derved hindre den i å sette modne frø. Fjerning av planten med hele rotstokken er også virksomt. Burot starter blomstringen i slutten av juli og varer ofte ut i september. Etter denne tid er det lite pollen i luften, men da er også sommeren slutt! 42
plantesaft. Planten sprer seg lett med frø. «Skal du ha kjempebjørnekjeks i hagen, lønner det seg å kutte av blomstene før de får frø. Hvis ikke har du snart en jungel» sier parksjefen i Kristiansand Svein Ole Breland klok av skade. Strandkvann Strandkvann (Angelica archangelica ssp. litoralis) er en vill plante i Norge - vanlig i strandenger på Sørlandskysten. Her kan den vokse enkeltvis eller sammen i større bestander (se bildet). Det er en meterhøy skjermplante med sterk aromatisk lukt, men kvalmende bitter i smaken. Inneholder farlig plantesaft. Planten samler krefter i mange år før den blomstrer. De første årene etter spiring dannes bare en bladrosett. De kuleformete, gulgrønne blomsterskjermene er mye besøkt av insekter. Pass opp for kjempebjørnekjeks og strandkvann! Særlig kratt av kjempebjørnekjeks kan være et fristende lekested for barn. Et opphold i denne «jungelen» om sommeren, med lite klær og mye sol, fører lett til rødflamming og svære blemmer. Vær også oppmerksom på strandkvann når du slår deg ned i stranda en solrik sommerdag. Får du plantesaft på ubeskyttet hud, kan det raskt utvikle seg rødflammet utslett som klør i lange tider etterpå (egen erfaring, se bildet over!). Behandling: Vask huden godt og unngå sollys. Bildene over og til venstre: sårskader etter berøring med kjempebjørnekjeks i sollys. Fotografier: Per A. Åsen. Brennesle Brennesle (Urtica dioica) er en flerårig urt. Blomstene er uanselige, små, grønne og oftest tvebo (egne hann- og hunnplanter). Den blomstrer i juni-september. Planten trives bare på nitratrik bunn, ved dyrkete og bebodde steder, ofte omkring uthus, men også i kratt og urer. Brennesle er et besværlig ugress som sprer seg både med frø og med utløpere. Brennesle er en gammel mat- og spinneplante. Plantenavnet «nesle» går tilbake til ordet nett (f.eks. i betydningen fiskenett), og viser at den siden de eldste tider har vært spinneplante. Hele planten er kledd med lange brennhår. Neslene er de eneste plantene i vår flora som er utstyrt med brennhår. Disse er hule, og veggene er sterkt impregnert med kiselsyre, slik at de er glassharde og sprø. Ved berøring brekker spissen og etterlater en knivskarp, hul spiss. Denne trenger inn i huden og brennhårets giftinnhold klemmes inn i såret. Det svir! Behandling: Apoteket anbefaler påsmøring av Xylocain krem (reseptfri). 43