1 Industri, Håndverk og moral. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm. Tilbakeblikk. Det er på tide å prøve å forstå hva håndverk er. Hva vil det si å være håndverker? Det ligger i navnet, å arbeide med hendene, verre er det ikke. Men for å bevisst gjøre oss selv er det viktig å bli klar over på hvilke områder håndverk skiller seg fra industri. Mange av håndverkene har utviklet seg fra tidenes morgen. I sammenlikning har industrien en meget kort historie. Håndverkene har i århundreder vært styrt av en egen moral, som hver ny generasjon har ført videre. Det ble satt krav til arbeidets kvalitet, til materialvalg, til riktig utførelse. Ville man beholde sitt gode rykte som fag menneske var det ting man ikke skulle gjøre. Organiseringen i laug var sikkert også med på å befeste holdningene til hva man kunne gjøre og hva som var direkte umoralsk. Svenne og mesterprøver var strenge kontroller på hva en nykommer måtte kunne prestere for å få innpass i lauget. At industrialiseringen som begynte for mere enn to hundre år siden, skapte store omveltninger for håndverkerne, er hevet over tvil. Vevere og spinnere som fra de tidligste tider hadde drevet sine egene håndverk, ble med et slag degradert til maskinpassere eller de ble uten arbeid. Urmakerfaget hadde sin spede begynnelse rundt midten av tolvhundre tallet. Industrialiseringen av faget begynte omkring 1850. Altså var det etablert solide håndverkstradisjoner før den industrielle omveltningen satte inn. La oss prøve å gå litt nærmere inn på dette. Industri. For å forstå forskjellen på industri og håndverk er det viktig å gå litt inn i disse to metodene å fremstille gjenstander på. Industri og håndverk er to helt forskjellige produksjons filosofier. Industrien arbeider med et stort antall like produkter, dette gir gevinster når det gjelder produksjonskostnader. Ved fragmentering av arbeidsprosessene, utstrakt bruk av maskiner og automatisering, gjøres bruk av menneskelig arbeidskraft mer og mer overflødig. Denne oppdelingen av produksjonsprosessen gjør det vanskelig for arbeideren å identifisere seg med produktet. Det blir uinteressant og han vil ikke føle noe stort ansvar for om resultatet blir bra eller dårlig. Industrien har masseproduksjon som mål, hver enkelt gjenstand har ingen mening, bare mengden. For håndverkeren er det ikke noe stort poeng å lage to like gjenstander. For industrien er mengde og likhet målet. En annen måte å innrette seg på er å flagge ut produksjonen til land med billig arbeidskraft, fusjonere med konkurrerende bedrifter, eller også overlate selve produksjonen til andre, og bare beholde rettighetene til varemerket selv. Dette kan ha den fordelen at selve produksjonen og produktet kommer mere ut av fokus. Det blir selve ideen om produktet som blir viktigst. Reklamekampanjen blir kvaliteten. Livsstilen som produksjonen knyttes til, om det nå er ekstrem sport, nostalgi, sofistikert mote, feminin eller maskulin skjønnhet, blir sammen med en konkurransedyktig pris, de salgsargumentene som skal avgjøre handelen. Ved å forskyve fokus bort fra selve produktet, blir produktet mindre viktig. Produktets kvalitet, måten det produseres på, hvor og av hvem er ikke lenger av størst betydning. Det er auraen rundt produktet som selger. I dag er dette en helt naturlig del av hverdagen og noe vi egentlig ikke setter spørsmålstegn ved. Moderne industri og den økonomiske tenkningen den støtter seg til ser på en slik utvikling som helt naturlig. Fri konkurranse vil naturlig nok føre til
2 en stadig kamp for å kutte kostnader og øke effektiviteten. Globaliseringen er en naturlig konsekvens når bare økonomiske kriterier legges til grunn for produksjonen. I en markedssituasjon hvor produktets kvalitet kommer i annen rekke er ikke kvalitet lenger et uslåelig salgsargument. Markedsføring og pris blir viktigere. Hvis utviklingen fortsetter i denne retningen er ikke konkurranse lenger noen garanti for å høyne kvaliteten på et produkt. Snarere tvert i mot. Jeg vil påstå at det jeg kort har skissert her er en industriell tankegang. Den har sin forankring i økonomisk tenkning alene, og anser en slik holdning til sin virksomhet som fullt ut forsvarlig. Det store spørsmålet blir om ikke en slik industriell tankegang blir for snever i lengden? Håndverk. For å ha en ide om hva håndverk står for, er det viktig å finne fram til egenskaper ved håndverket som skiller det fra industrien. Dette er viktig fordi håndverket i tiden etter industrialiseringen stadig har måttet omstille seg som følge av konkurransen fra industrien. Skomakeren er blitt sko reparatør, urmakeren er blitt urreparatør, bygningssnekkeren monterer prefabrikkerte elementer. Kunsthåndverkerene har i større grad klart å bevare sine fagområder uten å bli for sterkt påvirket av industrien Pottemakeren er fortsatt i arbeid ved dreieskiven, glassblåsere holder fortsatt gamle tradisjoner i hevd. Felebyggeren er fortsatt i virksomhet. Enkelte gamle håndverk kommer heldigvis også på ny til heder og verdighet. Trebåtbyggere, reipslagere og seilmakere er noen håndverk fra det maritime miljøet, som på ny har blomstret opp. Heller ikke husflids fagene må glemmes, strikking, toving, trearbeider, kurvfletting, plantefarging, veving, listen kan bli lang. Husflidsfagene er ofte knyttet til lokalkulturen i et område. Blir de glemt, er noe av den renningen som før bandt lokalmiljøene sammen borte. Den eldre generasjonen har ikke lenger noe å overlevere til den yngre. Mulighetene for møter mellom mennesker blir færre, kulturen og menneskemiljøet fattigere. Tenk på spellemannen som satt på stabburstrappa i vårsola og dro de gamle slåttene for unge tilhørere som kanskje selv tok etter og førte tradisjonene videre. Felespill kan vel også med litt velvilje kalles et håndverk. Velger vi å la den kulturarven som håndverkene representerer gå i glemmeboka, lar vi dem forfalle ved ikke å holde nedarvet kunnskap ved like, kan det sammenliknes med når en dyreart dør ut. Mangfoldet i biosfæren blir mindre og miljøet fattigere, evnen til overlevelse blir mindre. Hvis det kulturlandskapet som håndverket er en del av forringes og håndverkene forsvinner, da vil mangfoldet av menneskenes kunnskaper snevres inn. Når den kreativiteten, den tause kunnskapen som håndverkene har formidlet glemmes, da tapes noe av det mangfoldet av kunnskap og evne til overlevelse og trivsel som til alle tider har vært en del av det menneskelige miljøet. Taus kunnskap. Håndverkene kan kalles formidlere av taus kunnskap. Å lære seg et håndverk vil si å motta lærdom gjennom sansene, ordet og intellektet har ikke samme plass i kunnskapsformidlingen som når det gjelder læring av teoretiske fag. Håndverk er å ta etter, det er å kjenne et materiales muligheter, det er å la hendene gli over en overflate. En berøring, kjenne en tyngde, en elastisitet, skape en form, velge en farge, lære et verktøys muligheter. Håndverk er å videreføre barndommens erfaringer, å gjenoppleve leken i en foredlet form. Håndverkeren har tatt med seg barndommens glede ved bevegelse og berøring, har foredlet denne kunnskapen og skapt den om til
3 nyttig arbeid. Der håndverket kan drives og produktene kan selges i små bedrifter skapes det møteplasser mennesker imellom. Samtaler og meningsutvekslinger kan oppstå, dette er faktorer som gjør en by eller et lokalmiljø rikere. Vi kan si at husflid, håndverk og kunsthåndverk er levende kulturhistorie. Det er en formidling av kunnskap gjennom sansene og opplevelsen. Forståelsen av en gjenstand skjer gjennom betraktning av form og funksjon, farge, berøring av overflaten, lukt, struktur, og tyngde. Opplevelsen og gleden, sansingen og den intuitive forståelsen av en gjenstand, tar snarveien utenom språket og intellektet. En slik umiddelbar opplevelse av en gjenstand, kan også føre til en intuitiv forståelse av håndverkeren selv. Fordi håndverkeren alltid står i et nært personlig forhold til de gjenstandene han skaper, vil han gjennom yrket sitt lett få kontakt med kundene sine. Et håndverksprodukt vil alltid være mindre fremmedgjort enn et tilsvarende industriprodukt, fordi skapelses prosessen for håndverkeren er et nært personlig anliggende. Det er skapelses prosessen og tilvirkningen av produktet som for håndverkeren er selve meningen med arbeidet. For industrien er det, det ferdige produktet. Industrien søker å rasjonalisere bort produksjonsprosessene. For håndverkeren er det stikk motsatt. Tilvirkningsprosessen er selve meningen, og en kilde til glede og utvikling. Håndverk et personlig anliggende. Å sitte ved en arbeidsbenk, en vevstol eller en dreieskive. Å benytte enkle verktøy for å forme et materiale, skaper en nærhet til det en gjør. Arbeidet blir ikke fremmedgjort, som når arbeideren må forholde seg til en maskin. Håndverkeren står i et nært forhold til materialer og verktøy. Han er direkte knyttet til det han skaper, indirekte også gjennom håndverkets kulturhistorie. Han arbeider i en historisk sammenheng og er selv en del av en lang historisk utvikling. Dette skaper en nærhet og en dypere forståelse av det arbeid han utfører. Å leve i en tradisjon betyr å ta vare på og videreføre gammel kunnskap, og ikke minst ta ansvar. Håndverkerens virksomhet blir på denne måten et nært personlig anliggende. Dette preger også forholdet til det han gjør. Håndverkerens arbeid sier også noe om ham selv. Produktet, om det er godt eller dårlig, peker til bake på håndverkeren personlig. Han står personlig ansvarlig for tingene han skaper. Arbeidet er ikke fragmentert i særlig grad, han kan ikke fraskrive seg ansvar fordi han bare har deltatt i en liten detalj av produktets tilvirkningsprosess. Moral. Når det jeg skaper som håndverker blir et personlig anliggende, vil det samtidig få betydning for hvordan jeg oppfatter meg selv. Har jeg gjort en god eller dårlig jobb, er jeg misfornøyd eller stolt av meg selv. Hvilket forhold jeg har til det jeg gjør henger nøye sammen med min egen selvfølelse og identitet som menneske. Fordi håndverksmessig utfoldelse er bevegelse, finmotorikk, oppfattelse av overflate, struktur, form, farge, funksjon, tyngde, elastisitet, motstand ved bearbeidelse, og intuitiv forståelse av taus kunnskap blir håndverket en del av meg selv. Håndverk kan gi stor glede når ting går bra, og svart frustrasjon når noe går galt. Slike opplevelser griper tak i håndverkeren som menneske og utfordrer ham på godt og ondt. Fordi alt han gjør blir et personlig anliggende, blir håndverkeren nødt til å erkjenne at yrket også angår ham som menneske. Det griper inn i hans egen selvforståelse og vil forme hans identitet. Håndverkeren har et moralsk ansvar for det han gjør. Vil han beholde
4 sin selvrespekt må han stille krav til seg selv og det arbeidet han utfører som håndverker. Håndens og åndens arbeid må settes inn i en moralsk sammenheng. Dette er ikke noen ny oppdagelse. Håndverket har hatt en moralsk holdning med solid forankring i kristen moral. Du skal gjøre som jeg sier, fordi jeg har sagt det. En slik påstand er tuftet på autoritet alene, ikke på kunnskap. Svært få ville bøye seg for en slik befaling i dag. Renessansen, opplysningstiden og til slutt det moderne mennesket vil ikke uten videre bøye seg for et autoritært på bud. Vi vil umiddelbart spørre: Hvorfor det? Vi skal være glade for at vi er kommet så langt. For ved stadig å kunne stille nye spørsmål og få nye svar, ligger muligheten til utvikling. En påstand om at du skal gjøre skikkelig arbeid fordi Gud befaler det, eller fordi Guds øye ser deg, vil neppe bli tatt helt på alvor i dag. Det må finnes en rasjonell grunn for å oppføre seg moralsk. Et moralsk påbud må forstås for å bli tatt til følge. I historisk perspektiv har håndverket hatt en moral knyttet til kristendommen. Går det an å finne et moralsk fundament i opplevelsen av å skape med hendene, og i den tause kunnskapen?. Det kan se ut som den gamle kristne autoritære moralen, som ble nedfelt i håndverket, ikke har tålt modernitetens lys. Den er heller ikke blitt erstattet av en ny. Håndverkeren har uten å reflektere videre over det, akseptert industriens verdi syn, som er snevret inn til en ren økonomisk tankegang. Den kristne moral fortalte håndverkeren at hans arbeid var til Guds ære, intet mindre. Da skal det jo litt til å fuske i faget. Å stille spørsmål ved dette var ren blasfemi. Fra gammel til ny moral. Jeg har tidligere nevnt, at det å utføre et håndverk, det å skape noe med hendene, griper dypt ned i menneskets bevissthet. Denne opplevelsen av å skape noe og være med i en skapelses prosess er en helt vesentlig forutsetning for å oppleve seg selv som et selvstendig individ, og for å skape en personlig identitet. En slik erkjennelse skapes i opplevelsen av kroppsbeherskelse, finmotorisk utfoldelse, intuitiv handling, mestring av verktøy, og av å nå et mål man har satt seg. I tillegg kommer bevisstheten om å arbeide innenfor en gammel tradisjon, og å være med på utvikle denne videre inn i en ny fremtid. Hvis vi kan tenke oss en lykkelig forening av alle disse enkeltstående bitene, som det å utføre et håndverk består av. Hvis det er mulig å gå inn i den håndverksmessige skapelsesprosessen, som en dyp opplevelse av egenverdi og av egen identitet. Hvis en slik opplevelse av alle de gode kreftene som ligger latent i menneskesinnet, kan få springe ut i full blomst i et jublende øyeblikk, da vil dette løse seg ut i en grensesprengende glede av å tilhøre, av være en del av en større sammenheng. En sammenheng som bare kan oppleves, som er revet løs fra refleksjonen, ordet og intellektet. En grensesprengende opplevelse, som kanskje kan betegnes som en religiøs erfaring. I en slik erfaring kan en ny moral finne sin forankring. For paradoksalt nok kan en forlange at en moral skal ha sin forankring i krav vi kan forstå, og innse hensikten med. Men skal den få livskraft nok til å overleve må den strebe etter en visjon som ligger utenfor forstanden, som griper så dypt ned i personligheten at jeg ønsker å bli et bedre menneske. En slik grensesprengende overbygning må håndverkets moral ha, ellers tror jeg den vil forfalle til bare å bli en variant av industriens rasjonelle økonomiske tenkning. Konklusjon.
Jeg kan vel være fristet til å si at dette ikke bare gjelder håndverket, men alle sider ved livet. En moral må kunne være et solid ståsted i tilværelsen, den må kunne stille krav til hvordan vi skal handle i forhold til yrke og alle andre forhold i tilværelsen. Den må også romme en oppfordring til stadig forbedring. Å streve for stadig å bli bedre er en moralsk handling. En kan ikke vente å nå alle de moralske målene en setter seg. Men det er umoralsk ikke å forsøke. Kanhende er det ikke en gang poenget og nå målet, da ville det jo ikke lenger være noe å strebe etter. Målet kan heller være og stadig være underveis. Det vil alltid være en mulighet til forbedring, til å stille nye spørsmål, prøve seg på nye utfordringer. Og stadig må håndverkeren ha som mål å gjøre sitt beste, for å kunne se sine medmennesker i øynene og seg selv i speilet. Hvis vi kan klare å se håndverket i en slik moralsk sammenheng, og i noen grad klare å leve etter det, vil håndverket kunne videreføre sine gamle idealer som var tuftet på nettopp soliditet og ærlighet, på å kunne se sin neste øynene. For hvorfor skapte nå håndverkerne for snart tusen år siden katedralenes søyler like vakre på baksiden hvor ingen kunne se det. Hvorfor slo steinhoggerne inn bumerkene sine på en diskre plass på søylens bakside, det var vel fordi han kunne vedstå seg og var stolt av det arbeidet han hadde utført. Hvorfor gjorde urmakerene urverkene sine så vakre selv der ingen andre kunne se det enn dem selv. Selv langt inn i vår tid sørget sveitsisk urproduksjon for å skape urverkene sine i bevisstheten om at de levde i en gammel håndverkstradisjon. I dag er disse urene blitt samleobjekter fordi vi faktisk oppfatter at de står for noe vesentlig. De var laget i en ånd som hadde sin rot i en gammel håndverksmoral. Denne moralen hadde ikke økonomisk gevinst som eneste siktemål og målestokk for sine ambisjoner. Kanskje kom økonomisk gevinst til og med i annen rekke. Det å kunne se kunden sin i øynene var faktisk viktigere. Akkurat nå befinner vi oss i et moralsk veiskille. Vil vi være håndverkere, må vi ta med på kjøpet at vi lever i en gammel tradisjon, og at den innebærer en moralsk forpliktelse i forhold til det yrket vi utfører. Så får vi etter beste evne velge veien videre. 5