BETYDNINGEN AV MOBILTEKNOLOGI FOR UTVIKLINGSLAND mobilteknologi for helse av professor Kristin Braa, Institutt for informatikk De siste 3 årene har det skjedd en mobilrevolusjon i u-land. Mobiltelefoner og mobildekning som tidligere var forbeholdt i-land, er nå tilgjengelige for en stor del av verdens befolkning. Ettersom prisen på mobiltelefoner faller videre, spres mer og mer avanserte telefoner til områder der ingen andre infrastrukturer er på plass og virker. Denne spredningen av mobiltelefoner og ikke minst mobilt Internett gir store muligheter for innovasjon og utvikling. Men for å realisere dette potensialet behøves ny innsikt og ny kunnskap. Mobiltelefoner og Internett er blitt et virkelig globalt fenomen. Dette er først og fremst på grunn av spredningen av mobiltelefoner som i større og større grad benyttes som en Internett-terminal. Fremtidens Internett, og alle rede dagens i utviklingsland, er derfor et mobilt Internett. Store folkegrupper i utviklingsland som tidligere var ekskludert fra Internett, er nå på nett via mobiltelefoner. Mens forskning har vist at telefoner i industrilandene primært tar rollen som noe man har i tillegg til PC en, er mobiltelefonen i utviklingsland for de fleste den eneste måten å få tilgang til Internett på. Mobiltelefoner som sådan har derfor en relativt begrenset effekt i den indu strialiserte verden der alternative infrastrukturer er allestedsnærværende, men har et betydelig potensial for å bidra til innovasjon, livsgrunnlag og utvikling for mennesker i utviklingsland. Det finnes i dag 4,5 milliarder mobilabonnementer i utviklingsland og 1,4 milliarder i industrilandene 1. I industrilandene har mobilpenetrasjonen vokst med 5 prosent fra 2009 til 2011, mens i utviklingsland har veksten vært på 39 prosent. Samtidig er det slik at mens veksten av mobiltelefoner i utviklingsland har vært ekstrem, har spredningen og veksten i PC-penetrasjon vært begrenset. Et konkret eksempel på denne utviklingen er India. 1. Ifølge International Telecommunication Union (ITU).
228 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2012 Helsearbeidere i India bruker mobiltelefoner til å rapportere til lokale og sentrale myndigheter. ndmmndia er det nest mest folkerike landet i verden med mer enn 1,2 milliarder innbyggere. Selv med en av verdens raskest voksende økonomier, sliter India med fattigdom, analfabetisme og manglende helsetjenester. Ifølge telekommunikasjonsmyndighet i India, var det 919 millioner mobilabonnementer i India i mars 2012, hvorav 65 prosent i urbane områder og 35 prosent på landsbygda. Det har vært en eksplosjon av mobiltelefon-bruk i løpet av de siste 10 årene med en vekst på 700 prosent. Og den sterkeste veksten har vært på landsbygda (1430 prosent mot 356 prosent i urbane strøk). Andelen internettbrukere er derimot bare på 10 prosent, med en vekst på 19 prosent fra året før. Mye tyder på at mobiltelefonen vil være det primære verktøyet indere vil bruke for å aksessere Internett og samtidig være en slags erstatning for PC en. Mobiltelefoner har ingen verdi i seg selv, de må anvendes av noen for å utrette noe. Spørsmålet om hvordan realisere potensialet som ligger i mobiltelefonen og dens spredning i utviklingsland, har ingen enkle svar. Vi forsker på helseinformasjonssystemer som kan skaleres opp til å omfatte store befolkningsgrupper og være bærekraftige over tid, selv i områder der hvor få ressurser er tilgjengelige. Vi mener at dette er et område der mobiltelefoner har et meget stort potensial. I utviklingsland sliter nasjonale helsesystemer med begrensede ressurser, for få dyktige helsearbeidere og høy forekomst av barn- og mor-dødelighet, samt smittsomme sykdommer som
Betydningen av mobilteknologi for utviklingsland 229 i stor grad er utryddet i i-landene. I tillegg er det store forskjeller på tilgjengelighet til helsetjenester i urbane sentre og mer rurale områder. Det betyr at helsetjenester i utviklingsland har et betydelig rom for forbedringer knyttet til rapportering, kommunikasjon og koordinering. Med eksplosjonen i spredningen av mobiltelefoner er infrastrukturen for mhelse (mobiltelefoner og nettverket) allerede der, og i hendene på mennesker som kan gjøre en forskjell når det gjelder helsesituasjonen. Basert på vår forståelse av dette feltet har mobiltelefoner og mobile Internett et stort potensial for å utløse innovasjon, endring og utvikling. Men vi har fortsatt bare begrenset kunnskap om hvordan vi kan anvende denne infrastrukturen for å utvikle helsetjenester som vil bidra til utvikling og ikke minst bærekraftig utvikling, derfor er forskning på dette feltet meget viktig. Health Information Systems Programme (HISP) er et globalt nettverk for aksjonsforskning i området helseinformasjonssystemer i u-land, ledet og koordinert fra Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Nettverket startet i 1994 for å støtte desentralisering av helsesektoren i det nye Sør-Afrika etter apartheid. Dette førte til utvikling av en programvareplattform kalt DHIS (District Health Information System 2 ) som siden er blitt Tilgang til lokal helseinformasjon er kritisk for å redusere barne- og mødredødelighet. Mobiltelefonen er blitt et viktig virkemiddel både når det gjelder å samle inn data og å spre ny kunnskap til lokale helsearbeidere, blant annet i India.
230 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2012 spredd til 25 afrikanske land samt flere land i Asia. I Tanzania, Kenya, Uganda, Rwanda, Ghana, Liberia, Sierra Leone, Bangladesh og en rekke indiske delstater har myndighetene besluttet at systemet skal være en nasjonal standard for helseinformasjon. Tilgang til lokal helseinformasjon er kritisk for å redusere barne- og mødre-dødelighet. HISP samarbeider med myndigheter og hjelpeorganisasjoner om kapasitetsbygging rundt innsamling og bruk av data. 35 PhD-studenter er involvert i nettverket med fokus implementering, opplæring og bruk på alle nivåer av de nasjonale helsesystemene, med å skalere opp og skape bærekraftige systemer som sentrale forskningstemaer. De fleste av disse PhD-studentene er rekruttert fra de landene hvor helsesystemene blir implementert. På denne måten bidrar nettverket også til å bygge lokal kapasitet ved å sikre deres videre karriere i eget land. Et annet viktig virkemiddel for dette er regionale samlinger som avholdes flere ganger hvert år i Vest-Afrika, Øst-Afrika og Sør-Asia under rubrikken DHIS Academy. HISP har fra oppstarten vært støttet av Norad, og har fått midler fra Norges forskningsråd og EU og samarbeider lokalt i landene med forskjellige NGO er. DHIS er basert på åpen kildekode og er en web-basert plattform for innsamling, administrasjon, analyse og bruk av helsedata for lokal og sentral helseforvaltning i utviklingsland, med et særskilt fokus på FN s tusenårsmål 4 og 5 (mødre- og barnehelse). Datainnsamlingen i DHIS gjøres via mobiltelefon eller PC med mobilt Internett, og innbefatter helseinformasjon på nasjonalt, regionalt og landsbynivå. Et viktig element i et slikt system er å gi helsearbeidere tilgang til analyser slik at de selv kan ta gode lokale beslutninger. 80 prosent av befolkningen i u-land lever på landsbygda. Det er derfor viktig å utvide aksess til DHIS der det ikke er noen tilgang til PC-er, Internett, og ofte ustabil eller ikke-eksisterende strømforsyning. Likevel er mobiler tilgjengelig og utfordringen vi har tatt er å materialisere potensialet som ligger i dette. For å håndtere ulike arbeidspraksiser og bruksmåter og tilpasning til ulike generasjoner av telefoner og nettverk, har vi utviklet en rekke applikasjoner for å støtte forskjellige helseprogram som kan anvendes med tilgjengelig teknologi. Slik kan data samles inn med SMS, en Javaapplikasjon eller ved hjelp av nettleseren på mer avanserte mobiltelefoner. Vi videreutvikler denne generiske mobile plattformen (DHIS-mobile) som kan støtte forskjellige rapporteringsbehov i forskjellige helseprogram, og som kan tilpasses ulike land. Data som samles inn, er aggregerte rutinedata, samt oppfølging av enkeltpersoner som følger helseprogrammer, for eksempel mødre-program, vaksine-program og HIV/AIDS. Den mobilbaserte rapporteringen er sømløst integrert med DHIS slik at dataene er tilgjenge-
Betydningen av mobilteknologi for utviklingsland 231 lig umiddelbart for analyser og bruk. Rutinerapporter kan sendes direkte fra helsestasjoner på laveste organisatoriske nivå hvor datamaskiner og Internett er utilgjengelig. Og helsearbeideren har en kommunikasjonskanal for tilbakemeldinger og rapporter via mobiltelefonen. Utviklingen av DHIS-mobile startet med piloter i India i mai 2009 i de fem statene Kerala, Rajasthan, Gujarat, Himachal Pradesh og Nagaland. 280 helsearbeidere fikk mobiltelefoner med en Java-klient for å rapportere rutinehelsedata (totalt 177 dataelementer) til distriktet og statlig nivå. Fordi mobilnettet var dårlig på den tiden, ble rapporten sendt som en komprimert SMS til DHIS. I løpet av våren 2010, basert på en gunstig evaluering av pilotene, besluttet delstaten Punjab å innføre mobilbasert rapportering for alle helsearbeidere for en befolkning på 27 millioner. For helsearbeidere er PCer og Internett-tilkobling vanligvis ikke tilgjengelig. I alt 5000 helsearbeidere rapporterer daglige, ukentlige og 2 månedsrapporter via mobiltelefon. DHIS-Mobile er blitt oppskalert til hele staten og gir med dette alle helsearbeidere på lavere nivå mulighet til å rapportere data med mobiltelefon. Den raske spredningen av mobilt Internett muliggjør rask utrulling av nasjonale løsninger til hundrevis av distriktskontorer og tusenvis av helsearbeidere med mobilteknologi. Kenya var det første landet i Afrika sør for Sahara som distribuerte et komplett helseinformasjonssystem basert på mobilt Internett i september 2011. Alle distrikter og utvalgte helsestasjoner er koblet til en nasjonal DHIS-server via mobilt Internett (USB-modemer) på sine datamaskiner. Etter ett års landsdekkende bruk har den nasjonale rapporteringsraten stabilisert seg på rundt 95 prosent. Rundt 2000 brukere legger inn data og bruker dataanalyse-funksjoner i DHIS for å forbedre styringen av helsedistrikter og andre administrative områder. Det betyr at en helseleder i et distrikt som før bare sendte data fra seg, og kanskje fikk analyser tilbake gjennom en årsrapport, nå rutinemessig kan analysere og aktivt bruke disse dataene til å forbedre helsesituasjonen i sitt distrikt. Alle som jobber med helse i Kenya, kan nå få tilgang til alle data så fort de er publisert gjennom et utmerket landsdekkende mobilt Internett. På basis av disse erfaringene fra Kenya har Ghana og Uganda implementert samme sky - baserte løsning. Implementasjonen i Ghana var støttet av en masterstudent fra Institutt for informatikk. Mobil helse handler om mobilteknologi, men det handler vel så mye om design av bruk, om helsepersonell og om deres arbeidspraksis. Vi mangler en god forståelse for hvordan praksis påvirker mobile helseløsninger og vice versa. For å bidra til utvikling må vi også forstå disse mekanismene. For eksempel, i storskalaløsningen i Punjab ønsket staten at helsearbeidere
232 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2012 skulle rapportere vaksinering på daglig basis med DHIS-mobile. Imidlertid er den lokale praksisen å vaksinere en gang i uken. Dermed var rapportene tomme resten av uken, og helsearbeidere følte at deres arbeid ble usynlig og ikke lenger verdsatt. Videre følte helsearbeiderne seg også under overvåking. Rykter begynte å sirkulere om at mobiltelefoner hadde en GPS innebygd, og at denne ble brukt til å overvåke deres posisjon, selv om dette ikke var tilfelle. Dette skapte mye frustrasjon og motstand, og gjennom en fagforeningsprotest ble den daglige rapporten kansellert. Et annet eksempel er det nasjonale malariaprogrammet i Zambia som anvender en DHIS-mobileløsning for å støtte et initiativ for å eliminere malaria. Prosjektet har rullet ut tjenesten til 450 helsearbeidere som sender inn et datasett om malaria (tilfeller, lab-resultater og lagerbeholdning) hver uke med mobiltelefoner. Til gjengjeld får helsearbeidere tilgang til skreddersydde rapporter som for eksempel linjediagrammer med trendanalyser på mobilen. I Zambia er det også implementert insentiver for rapportering. Tid er viktig når det gjelder å handle på bakgrunn av rapporter om malariautbrudd, og mobilen er særskilt egnet i dette tilfellet. For å støtte får helsearbeideren ringetid hvis rapportene blir sendt i tide. Mobiltelefoners styrke er først og fremst kommunikasjon mellom mennesker. Å styrke det sosiale nettverket har vist seg gjennom prosjektene vi har gjennomført å være et viktig bidrag til både effektivisering av helsearbeidet, og for å heve statusen til helsearbeideren. Det kan være lett å glemme når vi snakker om mobil helse og hvilken programvare vi kan levere på telefonen. Sosiale nettverk gir oss en mulighet til å styrke hele det sosiale nettverket, som består av sykepleiere, lokale landsbyhelsearbeidere, veiledere, ledere, men også befolkningen på landsbygda som søker helsetjenester. Har man for eksempel registrert en mors mobiltelefonnummer, kan hun få en automatisk generert SMS når det er på tide å bringe barnet til vaksinering. Den samme meldingen kan også landsbyhelsearbeideren få slik at moren kan følges. Dette jobber vi med i Uganda. Et annet interessant funn fra en pilot i India er at en av de største fordelene helsearbeiderne rapporterte, er en tjeneste der de kunne ringe med mobiltelefonen til andre helsearbeidere og ledere uten noen kostnader (Closed User Groups). Siden de nå kunne ta kontakt med sine veiledere direkte når en situasjon oppsto på hjemmebesøk, var de i stand til å ta beslutninger og gi råd umiddelbart som ellers ville ta en uke. Eksempler som dette ble rapportert å øke helse arbeidernes status og lettet deres arbeid. For ledelsen ble fri mobiltelefontilgang et viktig verktøy for å øke effektiviteten i koordinering og kommunikasjon. Et annet eksempel fra en pilot i Kerala, India, var at lokale helsearbeidere uten noen form for opp-
Betydningen av mobilteknologi for utviklingsland 233 læring var svært nyskapende i å bruke funksjonene på telefonen. Dette var middelaldrende kvinnelige helsearbeidere som i 2009 ikke var vant til å bruke mobil. For eksempel brukte de opptageren på mobilen til å ta opp opplæringsøkter, slik at de kunne repetere, men også dele med kolleger som ikke var til stede. De brukte mobilen til dokumentasjon ved for eksempel å ta bilde av vannpytter i landsbyen som kunne være yngleplass for malariamygg og presenterte dem for beslutningstakere, for å få disse fylt igjen. Kameraet ble også flittig brukt til dokumentasjon og veiledning. Hvordan vi kan inkludere sosiale nettverkstjenester og på hvilke måter helsenettverk kan forbedres gjennom bruk av mobiltelefoner, er et av våre viktige forskningstemaer. Når vi forsker på dette fenomenet, studerer vi mobiltelefonen som kun en liten del av en større økologi, som plattformer for innovasjon og hvordan lokal praksis og kapasitet påvirkes. Vi mener at dette er den eneste måten å forstå og realisere potensialet for utvikling som ligger i mobiltelefonen. I denne artikkelen har jeg prøvd å vise det enorme potensialet utviklingen i mobilrevolusjonen i u-land representerer for innovasjon. Jeg har brukt vårt helseinformasjonsprosjekt som et eksempel på hvordan programvare på mobilen kan brukes i områder med lav PC-penetrasjon, men også utnytte avansert mobilteknologi som vår implementasjon i Kenya hvor bruk av web-baserte systemer er landsdekkende ved hjelp av mobilt Internett, sentral server og sky -basert infrastruktur som har ført til rask utrulling av helseinformasjonssystem og medført store forbedringer av inn henting og bruk av helsedata.