Forebygging av lokal, organisert kriminalitet

Forebygging av lokal, organisert kriminalitet

Innhold 1. Innledning...4 1.1 Bakgrunn...4 1.2 Arbeidet med rapporten...5 1.3 Begrepet «organisert kriminalitet»...5 1.4 Omfang av organisert kriminalitet i Norge...7 1.5 Kripos trendrapport...8 1.6 Avgrensning...9 2. Nærmere om kriminalitetsforebygging 2.1 Forebygge, ikke reparere... 10 2.2 Forebygging gjennom samarbeid... 10 2.3 Grunnprinsipper for kriminalitetsforebyggende samvirke... 11 2.4 Etiske retningslinjer for kommunene...12 2.5 Professor Bjørgos strategi for kriminalitetsforebygging...12 3. Taushetsplikt og informasjonsrett...14 3.1 Skranker for samarbeid...14 3.2 Forvaltningsloven og straffeprosessloven...14 3.3 Hva er taushetsbelagt?...15 3.4 Ytringsrett og taushetsrett...16 3.5 Nødvendig ut ifra formål... 17 3.6 Særlig om kriminalitets forebyggende formål... 17 4. Engelsk prosjekt med lokalt samarbeid mot organisert kriminalitet...19 4.1 Bakgrunn...19 4.2 Nøkkelfunn...19 4.3 Informasjonsdeling mellom samarbeidspartnerne...20 4.4 Konklusjon...21 5. Mobil vinningskriminalitet...22 5.1 Vinningskriminalitetens omfang og karakter...22 5.2 Kripos trendrapport...23 5.3 Landbakgrunn...24 5.4 Endring i kriminalitetsbildet...25 5.5 Forutsetning for å lykkes: Samarbeid mellom politidistriktene...26 5.6 Forslag til tiltak...26 6. Hvitvasking/svart arbeid/bedrageri...28 6.1 Kilde til kunnskap...28 6.2 Hvitvasking...28 6.2.1 Hva er hvitvasking?...28 6.2.2 Hvordan utføres hvitvasking?...29

6.2.3 Omfanget av hvitvasking...31 6.2.4 Internasjonale forhold...31 6.2.5 Forslag til tiltak...33 6.3 Svart arbeid...34 6.3.1 Spørreundersøkelse 2011 om kjøp av svart arbeid...34 6.3.2 Næringslivets sikkerhetsråds undersøkelser...37 6.3.3 Forslag til tiltak...38 6.4 Bedragerier...39 6.4.1 Generelt om bedragerier...39 6.4.2 Nærmere om fakturabedrageri...40 6.4.3 KRIPOS analyse...41 6.4.4 Forslag til tiltak...42 7. Kriminelle MC-klubber...44 7.1 Nærmere om kriminelle MC-klubber i Norge...44 7.2 Politiets samarbeid med offentlige og private instanser... 45 7.3 Ulike strategier...46 7.3.1 Forbud mot 1 %-klubber?...46 7.3.2 Danske erfaringer...47 7.3.3 Professor Bjørgos prinsipper for forebygging av kriminelle MC-klubber...48 7.4 Kommunenes rolle i å forebygge og bekjempe kriminelle MC-klubber...49 7.4.1 Kommunenes lokale analyser...49 7.4.2 Forebygging gjennom samarbeid...50 7.5 Forslag til tiltak...51 7.5.1 Nekte bruk av «colors»?...51 7.5.2 Håndheve skjenkebestemmelsene...51 7.5.3 Eiendomstilsyn...55 7.5.4 Plan- og bygningsloven som redskap...57 7.5.5 Næringsvirksomhet (skatte- og avgiftslovgivningen)...61 7.5.6 Kjøretøykontroll ombygging og oppbygging (straffeloven, vegtrafikk loven og kjøretøyforskriften)...63 7.5.7 Sykepenger, arbeidsledighetstrygd, uførepensjon, overgangsstønad, økonomisk sosialhjelp m.m...64 8. Oppsummering og anbefalinger...65 8.1 Forsøksprosjekt om lokal forebygging av organisert kriminalitet...65 8.2 Professor Tore Bjørgos generelle prinsipper for å forebygge kriminalitet...66 8.3 Mobil vinningskriminalitet...67 8.4 Hvitvasking/svart arbeid/bedrageri...67 8.5 Kriminelle MC-klubber...68 9. Nyttig litteratur...70

4 Innledning 1.1 Bakgrunn Organisert kriminalitet er ikke noe abstrakt fenomen som svever over stats- og nasjonsgrenser, men tvert imot noe som har sin forankring på et marked for selgere og kjøpere. Det aller meste av kriminaliteten er lokal. Derfor er det viktig å forebygge kriminalitet på lokalplanet, om det skjer i den enkelte kommunen eller gjennom kommunesamarbeid, gjennom samarbeid internt i politidistriktet eller også distriktene imellom. Skal vi lykkes i kampen mot den organiserte kriminaliteten kan ikke oppgavene overlates til politiets tradisjonelle arbeidsmåter alene. Kampen handler for eksempel om hvordan sosialtjenesten i kommunen kan gjøre det vanskeligere for dem som driver med menneske handel og seksuell utnyttelse. Det handler om hvordan næringslivet kan beskytte seg mot organiserte tyverier, og selv ikke gjøre seg delaktig i heleri. Om hvordan frivillige organisasjoner kan stille opp og støtte de som våger å vitne mot gjerningspersoner med tilknytning til organisert kriminalitet. Og det handler om en lange rekke andre ting som kommunale myndigheter på lokalt nivå, næringslivet og frivillig sektor til sammen kan gjøre for å forebygge kriminalitet. Tradisjonelt har kampen mot den organiserte kriminaliteten vært rettet mot enkeltpersonene. Det gjelder å pågripe og dømme dem, særlig de som anses som sentrale i de kriminelle nettverkene. Men for å kunne påvirke de kriminelle markedene, er ikke en slik strategi tilstrekkelig. Vi må også spørre hva gjerningspersonene gjør, ikke bare hvem de er. Jo mer vi vet om deres virksomhet, desto større er mulighetene for å forebygge lovbrudd i lokalsamfunnet. Gjennom forebyggende tiltak kan vi gjøre det vanskeligere å drive kriminell virksomhet. Til dette trengs samarbeidsmodeller. Mye organisert kriminalitet har internasjonale forgreininger. Men de forbudte og de skattefrie varene og tjenestene må finne sine kjøpere her og nå. Heroin fra Afghanistan importeres til Norge av grossister. Partiet havner et eller annet sted i Norge og deles opp i mindre kvanta for å bli solgt til andre grossister. Til slutt havner narkotikaen hos detaljister som selger direkte til misbrukere som er sluttkonsumenter. Denne distribusjonskjeden er lokal, selv om de ulike logistiske elementene skjer på forskjellige steder rundt i landet. På samme måte er det med menneskehandel for seksuelle formål. Det er også lokale hendelser, ettersom kvinnene i et nettverk ikke sjelden rekrutteres fra ett og samme sted i utlandet. I Norge havner de i skjulte bordeller eller selger sine tjenester på hoteller og hjemme hos kundene. Noe gateprostitusjon forekommer også, selv om det er blitt mye mindre etter sexkjøpsforbudet fra 2008. Men all denne prostitusjonen er hele tiden lokal.

5 1.2 Arbeidet med rapporten Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) nedsatte i 2011 en arbeidsgruppe for å se på utfordringene med å forebygge lokal, organisert kriminalitet. Gruppa ble ledet av daværende KRÅD-leder Odd Einar Dørum. I tillegg har KRÅD-medlem, sorenskriver Liv Synnøve Taraldsrud, Erling Børstad, Politidirektoratet, Arne Røed Simonsen, Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) og Yngve Carlsson og Geir Sønstebø, Kommunesektorens Organisasjon KS, deltatt. Sekretær for arbeidet har Erik Nadheim, KRÅD, vært. Odd Einar Dørum fratrådte som KRÅD-leder ved årsskiftet 2011-2012, før arbeidet med denne rapporten var fullført. Det avsluttende arbeidet har vært gjort i KRÅDs sekretariat, som er fullt og helt ansvarlig for feil og mangler ved det endelige resultatet. 1.3 Begrepet «organisert kriminalitet» Det finnes ulike definisjoner og kriterier for hva «organisert kriminalitet» innebærer. I Norge er begrepet nedfelt i straffeloven 60 a. EU har også en definisjon for den organiserte kriminaliteten. Felles for definisjonene av organisert kriminalitet er at begrepet er innrettet mot hvordan kriminalitetsutøvelsen organiseres. Straffeloven 60 a inneholder flere skjønnsmessige kriterier. Bestemmelsen lyder: Dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, forhøyes maksimumsstraffen i straffebudet til det dobbelte, likevel ikke med mer enn 5 års fengsel. Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger. Forhøyelse av maksimumsstraffen etter bestemmelsen her får anvendelse i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning, hvis ikke annet er bestemt. Kriteriene har i flere sammenhenger vært gjenstand for diskusjon. I de senere år er det et trekk i det norske kriminalitetsbildet at alvorlige og planlagte lovbrudd ofte begås av «ad hoc»-baserte grupper. Dette innebærer at aktørene ofte rekrutteres på prosjektbasis fra større kriminelle nettverk. I en del tilfeller vil denne måten å organisere en kriminell aktivitet på, ha den konsekvens at samvirket mellom kriminelle ikke anses som en «kriminell gruppe», slik det defineres i straffeloven 60 a. Høyesterett har i flere avgjørelser gitt veiledning om forståelsen av straffeloven 60 a. Det er særlig vilkåret om «organisert gruppe» som

6 har fått sin nærmere avgrensing i Høyesteretts praksis. Høyesterett har pekt på kravet til fast struktur i gruppen og en nødvendig grad av organisering. Det kan imidlertid synes som om det i underrettspraksis har vært lagt større vekt på momentet om hierarkisk oppbygging og at gruppen har eksistert over lengre tid. Det synes som om domstolene i noen grad viker tilbake for å benytte regelen i saker med klare tegn på at kriminaliteten er begått i et visst organisert samarbeid, men hvor strukturen fremstår som mindre fast. At det foreligger et element av organisert kriminalitet vil alltid være et straffeskjerpende moment ved straffutmålingen, selv om 60 a ikke kommer til anvendelse. Justis- og politidepartementet har derfor vurdert praktiseringen av bestemmelsen behovet for endringer i Meld. St.7 (2010-11) og åpnet for en lovendring som gir bestemmelse et bredere virkefelt. I denne rapporten tas det utgangspunkt i gjeldende ordlyd. Europol har definert kriminelle organisasjoner ut fra 11 typiske karaktertrekk. Nummer 1, 3, 5 og 11 må foreligge for å kunne definere en gruppe som «organisert kriminell»: 1. Samarbeid mellom flere enn to personer. 2. Alle har egne tildelte oppgaver. 3. Samarbeidet strekker seg over lengre eller ubegrensede perioder. 4. Det brukes en form for disiplin og kontroll. 5. Det foreligger mistanke om alvorlige kriminelle handlinger. 6. Virksomhet foregår i flere land (på internasjonalt nivå). 7. Det brukes vold eller annen form for trussel. 8. Organiseringen er av kommersiell eller forretningsmessige art. 9. Hvitvasking av penger er en del av operasjonene. 10. Det utøves innflytelse på politikk, media, offentlig forvaltning, rettsmyndigheter eller økonomi. 11. Aktivitetene styres av målsetting om vinning og/eller makt.

7 1.4 Omfang av organisert kriminalitet i Norge Det er ikke mulig å gi et nøyaktig anslag for omfanget av organisert kriminalitet i Norge. Politiets trusselvurderinger og trendrapporter gir imidlertid tydelige indikasjoner på at den organiserte kriminaliteten vokser. Dette gjelder særlig i forbindelse med narkotikasmugling og narko tikaomsetning. Også når det gjelder den organisert kriminaliteten knyttet til menneskehandel og menneskesmugling, IKT-kriminalitet og innenfor deler av den økonomiske kriminaliteten kan man registrere en uheldig utvikling. De samme trusselvurderingene og trendrapportene gir dessuten også grunn for å hevde at organiserte, kriminelle nettverk er i vekst, blant annet innen MC-relatert kriminalitet og den mobile vinningskriminaliteten. Seksjon for organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt tok ut 261 tiltaler i 2011 og 289 tiltaler i 2012. Første kvartal 2013 ble det bare tatt ut 16 tiltaler. I følge politiet skyldes ikke det lave antallet påtaleavgjørelser i 2013 en reduksjon i antallet lovbrudd, men, men store kapasitetsproblemer

8 i Oslo-politiet. Gamle saker hoper seg opp i kø. Oslo statsadvokatembete karakteriserte i en tilsynsrapport fra september 2013 forholdet som «bekymringsfullt» og «meget uheldig». En generell oppfatning er at gjenger driver med organisert kriminalitet. Selv om politiet registrerer ulike former for «gjengoppgjør» og koordinerte kriminelle handlinger, er det imidlertid usikkerhet knyttet til graden av organisering. Når det gjelder bekjempelsen av gjengkriminaliteten, bør det bemerkes at norsk politi i de seneste årene synes å ha fått kontroll over mye av den bekymringsfulle, voldelige utviklingen i og rundt gjengmiljøene. Sett i et bredere, nasjonalt perspektiv, foreligger det ingen indikasjoner eller dokumenterbare fakta på at det i dag eksisterer større, samfunnstruende allianser eller mafialignende nettverk i Norge. Den grafiske fremstillingen av anmeldt kriminalitet i figuren nedenfor fra Statistisk Sentralbyrå representerer ikke et isolert bilde av omfanget av den organiserte kriminaliteten. Det er imidlertid grunn til å anta at det innenfor flere av de anmeldte lovbruddskategoriene som vises i figuren er innslag av organisert kriminalitet. Dette gjelder særlig innenfor økonomisk kriminalitet, narkotikakriminalitet, vinningskriminalitet, menneskehandel og IKT-kriminalitet. 1.5 Kripos trendrapport Kripos nyeste analyse og trendrapport, «Den organiserte kriminaliteten i Norge - Trender og utfordringer», utkom i desember 2011. Her mener Kripos at utviklingen innenfor den organiserte kriminaliteten er særlig bekymringsfull på enkelte områder. I hovedsak skyldes det at den grensekryssende kriminaliteten øker i omfang, heter det i analysen. Årsakene som trekkes frem er sammensatte: Samarbeid mellom aktører og grupper på tvers av landegrenser er blitt mer utbredt. Denne formen for nettverksbasert samarbeid er effektiv og den øker trusselen og utfordrer politiets tilnærming. Mange av de utenlandske gruppene og nettverkene har fått sterkere fotfeste i Norge. Dette skyldes blant annet - at de i større grad involverer og knytter til seg aktører som oppholder seg i Norge, ofte personer med samme nasjonalitet. - at motivasjonen deres for å komme til Norge er blitt sterkere; - at barrierene for å reise og arbeide på tvers av landegrenser i Europa er blitt redusert. - at det er relativt enkelt å oppholde seg ulovlig i Norge. Kripos anser utviklingen innenfor narkotikakriminalitet som bekymringsfull; antall saker og antall beslag har vært rekordhøyt. En stor del av den organiserte kriminaliteten i Norge har etter Kripos erfaring sammenheng med narkotikakriminalitet, for eksempel menneskehandel, grove tyverier, torpedovirksomhet, hjemmeran, utpressing og hvitvasking.

9 Kripos ser det som vanskelig å si noe sikkert i trendrapporten om den generelle utviklingen innenfor menneskehandel, blant annet fordi ofrene sjelden står frem. Det er urovekkende fenomen at mindreårige i økende grad ser ut til å bli utnyttet i Norge. Dette gjelder særlig til tvangstjenester og tigging. En generell erfaring er at kriminelle grupper som driver med menneskehandel ofte er involvert i annen type organisert kriminalitet, særlig narkotikaog vinningskriminalitet. En positiv trend som Kripos trekker frem er at totalt sett har omfanget av vinningskriminaliteten gått betydelig ned de siste årene. Imidlertid har andelen som blir begått av utenlandske statsborgere økt. IKT-kriminalitet er langt mer utbredt enn det som fremgår av politiets statistikker, mener Kripos. Problemet er økende som følge av den generelle utviklingen på Internett, og at kriminelle får økt tilgang på avansert teknologi og kompetanse. Dette medfører at tradisjonell kriminalitet kan utføres på nye måter, men også at det dukker opp nye former for kriminalitet. 1.6 Avgrensning De hyppigst forekommende formene av organisert kriminalitet anses i internasjonal sammenheng å være følgende: Narkotikasmugling Menneskehandel og menneskesmugling IKT-kriminalitet Alvorlig økonomisk kriminalitet Forfalskninger Våpensmugling og -handel Terrorisme I denne rapporten har arbeidsgruppa rettet oppmerksomheten mot kriminalitetsområdene mobil og organisert vinningskriminalitet hvitvasking/svart arbeid/bedrageri MC-kriminalitet Det er de siste årene registrert flere og mer avanserte former for nettbankbedragerier og hyppigere og mer alvorlige episoder av annen IKT-kriminalitet. Kripos forventer en økning i datainnbrudd mot bedrifter, institusjoner og privatpersoner.

10 Nærmere om kriminalitetsforebygging 2.1 Forebygge, ikke reparere Aldri tidligere har vi her i landet har vi hatt flere ansatte i politiet. Aldri har de vært så godt utdannet som i dag. Og aldri har vi brukt mer penger på politiet. Denne satsingen på kriminalitetsbekjempelse har også kommet til uttrykk i statistikken over anmeldte lovbrudd; siden begynnelsen av 2000-tallet er de fleste former for anmeldt kriminalitet redusert, som den grafiske fremstillingen på side 7 viser. Men til tross for denne kjempeinnsatsen vet vi at vi at det ikke er praktisk mulig å ha så mye politi at all kriminalitet forebygges. Kriminalitetsforebygging handler om å satse systematisk på å unngå kriminalitet, i stedet for å reparere i ettertid. Det handler om å analysere hvor og hvordan problematisk atferd og kriminalitet oppstår, for deretter å sette inn konkrete tiltak rettet mot årsakene til problemene. Innsatsen må være mangfoldig og rettes mot både sosiale miljøer, enkeltpersoner og fysiske omgivelser. Å sikre gode og stimulerende oppvekstvilkår for barn og unge og sørge for tidlig hjelp og støtte vil kunne bidra til mindre problemadferd, rusmisbruk og kriminalitet. Kriminalitet er ofte nært knyttet til andre problemområder. Forebygging av kriminalitet henger derfor nært sammen med samfunnets generelle forebygging. For eksempel vil tiltak for å forebygge rusmisbruk blant unge, også forebygge kriminalitet. Det er derfor viktig at det kriminalitetsforebyggende arbeidet lokalt er nært knyttet til den rusforebyggende innsatsen. Målet er å forebygge kriminalitet og andre problemer som ellers kan koste samfunnet dyrt. 2.2 Forebygging gjennom samarbeid Å forebygge kriminalitet er ikke bare politiets ansvar. Mye viktig kriminalitetsforebyggende arbeid skjer lokalt, når politi og kommune samordner sin innsats og sine ressurser. En effektiv innsats handler om å forebygge kriminalitet og gjennomføre tidlig forebyggende innsats med oppmerksomhet på så vel lovbruddssituasjonen, som på offeret og gjerningspersonen. Skal vi lykkes med kriminalitetsforebyggingen i å skape et tryggere samfunn, må politiet samarbeide med andre offentlige etater, næringslivet og frivillige organisasjoner. Alle har vi et ansvar å skape økt trygghet til fellesskapets beste. Det kan handle om å forandre det fysiske miljøet på utsatte steder, eller å informere og veilede mulige ofre for lovbrudd for å redusere graden av sårbarhet. Mange kommunale virksomheter har dermed en indirekte kriminalitetsforebyggende funksjon uten at dette er hovedoppgaven. Barnehage og skole er slike eksempler. Et lovbrudd eller en ordensforstyrrelse skaper en forventning om at noe gjøres. Om politi og

11 kommunen samordner sin direkte og indirekte innsats, blir det kriminalitetsforebyggende arbeidet mer effektivt og partenes resurser utnyttes bedre. Nettopp dette er formålet med samarbeid; å få til noe som den enkelte deltaker vanskelig kan oppnå alene. 2.3 Grunnprinsipper for kriminalitetsforebyggende samvirke Skal politiråd/slt-modellen fungere og løfte kvaliteten på det forebyggende arbeidet, må noen sentrale forutsetninger ligge til grunn: I. Solid forankring. Lederne på øverste nivå i kommune og politi må forplikte seg til å delta, og til å implementere forebygging i sine fagplaner. Samarbeid på tvers av etater forutsetter mer enn bare velvilje fra de ulike etatene det trengs myndighet til å forplikte de ulike etatene til samarbeid. II. Sterk koordinator. En egen SLT-koordinator som handler på vegne av kommuneledelsen skal være en pådriver og et bindeledd i samarbeidet. Koordinatoren skal sørge for at de aktuelle samarbeidspartnerne møtes regelmessig, avdekker behov, synliggjør ressurser og initierer tiltak hos de ulike deltakerne i SLT-nettverket. III. Tydelig styring. Koordinatoren må ha nødvendig myndighet ut fra klare mål for hva kommunen ønsker å oppnå og hva som skal til for å nå målene. IV. Ryddig organisering. SLT-modellen må organiseres og drives slik at det er enkelt å overlate arbeidet til neste koordinator. Basert på egne og andres erfaringer må det bygges opp dokumenterte strukturer og rutiner for et forpliktende og formalisert samarbeid. V. Felles problemforståelse. Når ulike tankesett og strategier brytes mot hverandre er det avgjørende at aktørene bruker tid på å komme fram til felles forståelse av hva som er kommunens viktigste utfordringer, og hvilke tiltak som skal settes inn. VI. Målrettet kartlegging. God kriminalitetsforebygging krever grunnleggende kartlegging av hva som foregår i utsatte miljøer i din kommune. Først når problemene og deres årsaker er kartlagt, er det mulig å vurdere hvilke relevante tiltak som bør iverksettes. VII. Koordinerte tiltak. Basert på kartleggingen skal kriminalitetsforebyggende tiltak prioriteres og settes i verk. Aktive, koordinerte tiltak er selve hovedkjernen i SLT-samarbeidet. VIII. Systematisk evaluering. Har tiltakene ønsket effekt, eller er det noe som bør gjøres annerledes? En kritisk vurdering er nødvendig for å sikre kvalitet og utvikling i det forebyggende arbeidet.

12 2.4 Etiske retningslinjer for kommunene Etiske retningslinjer er et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å utvikle og vedlikeholde en høy etisk standard i kommunesektoren. Målet med etiske retningslinjer er å skape en felles plattform for den enkelte kommune. Etiske retningslinjer sier noe om hvilken etisk standard organisasjonen vil ha og hvilke handlinger og holdninger som ikke aksepteres. Etiske retningslinjer må være tilgjengelig, gjøres kjent og jevnlig benyttes til refleksjon over egen praksis. Formålet er å videreutvikle gode holdninger og god praksis. Etiske retningslinjer kan med fordel være felles for både folkevalgte og administrativt ansatte, eventuelt med enkelte punkter ulikt ut fra ulike roller. Kommunesektorens organisasjon KS har lagt ut rammeverk og sjekkliste for etiske retningslinjer på sin hjemmeside www.ks.no. Her ligger også konkrete eksempler på de etiske retningslinjene for enkelte kommuner. Etiske retningslinjer må tilpasses og skrives ut for hver enkelt kommune. De vedtas av kommunestyret og følges opp i daglig ledelse og drift. Dette rammeverket kan brukes i revisjon eller utarbeidelse egne etiske retningslinjer. Når kommunene skal utforme et felles sett av etiske regler er det viktig at disse er: enkle å forstå. De bør være så konkrete som mulig, og trekke klare grenser som ikke krever juridisk eller annen spesialkompetanse for å forstå. relevante for medarbeidernes hverdag med utfordringer og dilemmaer som kan oppstå. begrenset omfang slik at de er lette å sette seg inn i. Kommunen kan ta inn i sine etiske retningslinjer, eventuelt også i ansettelsesavtalene, for eksempel at medlemskap i eller åpenlys støtte til kriminelle MC-klubber er uforenlig med kommunens verdigrunnlag. 2.5 Professor Bjørgos strategi for kriminalitetsforebygging Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen har i boken Forebygging av terrorisme og annen kriminalitet (PHS Forskning 2011:1) identifisert ni elementer som han mener må inngå i enhver kriminalitetsforebyggende strategi. Boken setter samfunnets bekjempelse av terrorisme inn i et helhetlig, kriminalitetsforebyggende perspektiv. Den klargjør hvilke forebyggende strategier, i vid betydning av begrepet, som kan brukes for å forebygge terrorisme. Bjørgo mener at de samme forebyggende mekanismene kan brukes mot alle former for kriminalitet, som en helhetlig og generell modell for forebygging:

13 1. Redusere rekruttering til kriminelle miljøer og aktiviteter gjennom å fjerne eller redusere samfunnsmessige og individuelle årsaker og prosesser som fører til kriminalitet. 2. Bygge normative barrierer mot kriminelle handlinger. 3. Avskrekking: Få potensielle gjerningspersoner til å avstå fra kriminelle handlinger gjennom trussel om straff og kostnader. 4. Redusere gevinster fra kriminelle handlinger. 5. Avverging av kriminelle handlinger ved å stanse dem før de gjennomføres. 6. Inkapasitering (uskadeliggjøring) ved å frata gjerningsmenn evnen til å gjennomføre nye kriminelle handlinger. 7. Beskytte sårbare mål mot kriminelle handlinger. 8. Redusere skadevirkninger fra kriminelle handlinger. 9. Rehabilitering: Hjelpe personer som har vært involvert i eller straffet for kriminalitet tilbake til et normalt liv. Bjørgo understreker at denne generelle modellen må spesifiseres for konkrete kriminalitetstyper for å bli en forebyggingsstrategi. Han peker på en rekke avklarende spørsmål det er viktig å stille seg i utviklingen av forebyggingsstrategier: A. Hvilke forebyggende mekanismer er de ulike delstrategiene basert på? B. Hvilke virkemidler gjør strategiene bruk av? C. Hvem er hovedaktørene i implementeringen av virkemidlene? D. Hvem er målgruppene for strategiene? E. Hva er styrkene og de positive bivirkningene ved strategiene og virkemidlene? F. Hva er begrensingene, kostnadene og de negative bivirkningene? Disse strategiene er forsøkt konkretisert i omtalene av de tre kriminalitetsformene denne rapporten behandler.

14 Taushetsplikt og informasjonsrett 3.1 Skranker for samarbeid Ansatte i offentlige sektor, som barnevern, sosial og trygd, skatt, teknisk, skoler og politi er i stor grad pålagt taushetsplikt ved lov. Når slike etater, profesjoner eller organisasjoner ønsker å innlede et formelt samarbeid eller utveksle informasjon, ligger det i taushetspliktens natur at den i beste fall kan representere en begrensing, i verste fall helt kan hindre slikt samarbeid. Taushetsplikten kan være av forskjellig karakter og ha forskjellige begrunnelser. Det er vanlig å si at et hovedskille går mellom taushetsplikt til vern om private interesser og til vern om offentlige interesser. I denne veilederen er det taushetsplikt om personlige eller private forhold som er den sentrale. Det er opplysninger som er egnet til å fortelle omgivelsene noe om hvordan en person er, hvordan vedkommende lever og har ordnet livet sitt. Når personer enten formelt har vært forpliktet til å avsløre slike opplysninger om seg selv, for eksempel som følge av lovpålagt opplysnings- eller vitneplikt, eller har vært i en situasjon hvor de rent faktisk har vært nødt til eller vært tjent med å gi slike opplysninger (f.eks. ved legebehandling), skal reglene om taushetsplikt gi vedkommende et vern mot at opplysningene bringes videre til andre, eller i alle fall ha mulighet for å forutse dette. Politiets mulighet for å delta i et samarbeid med, eller rapportere til andre etater, profesjoner eller organisasjoner, er begrenset av plikten til å bevare taushet om opplysninger som må behandles fortrolig av hensyn til effektiviteten i etterforskingen. Det er likevel grunn til å understreke at taushetsplikten om etterforskingsopplysninger i tilknytning til de kriminalitetstyper som er aktuelle i det tverrfaglige arbeid neppe vil være noe hinder av betydning for politiets deltakelse i informasjonsutvekslingen. Les om dette i Politihøgskolens evalueringsrapport «Modell for forebygging av kriminalitet? Evaluering av Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak (Helene I. Gundhus, Marit Egge, Jon Strype og Tor-Geir Myhrer PHS Forskning 2008:4)». Fremstillingen om temaet taushetsplikt bygger på kap. 6 her. 3.2 Forvaltningsloven og straffeprosessloven Det sentrale taushetspliktregelverk for statlige eller kommunale forvaltningsorganer er forvaltningsloven av 10. februar 1967 13 flg. For enkelte etater er det gjort viktige begrensninger i hvilke av de unntak fra taushetsplikt som er angitt i loven 13b som kommer til anvendelse. Begrensningene er av særlig interesse i den foreliggende sammenheng, fordi de innskrenker den ytringsrett som følger av forvaltningsloven 13b første ledd nr. 5 og 6, og som nettopp

15 omhandler adgang til å gi opplysninger til andre offentlige organer eller anmelde straffbare forhold til politiet. Taushetsplikten for politiet er i det alt vesentlige regulert i straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 61a flg. og politiloven av 4. august 1995 nr. 53 24, jf. forvaltningsloven 13 flg. Reglene preges av en forholdsvis vid adgang til å formidle opplysninger videre. Dette har sammenheng med politiets funksjoner og oppgaver. For opplysninger knyttet til enkelte informasjonskilder har politiet en mer absolutt taushetsplikt. Viktigere er trolig at bestemmelsen i straffeprosessloven 216 belegger informasjon innhentet ved kommunikasjonskontroll (herunder telefonavlytting) med en særlig streng taushetsplikt. Bestemmelsen setter forbud mot at opplysninger fra kommunikasjonskontroll gjøres kjent for andre offentlige myndigheter med mindre det er nødvendig for å avverge straffbare handlinger. Det siste er viktig, idet telefonavlytting ikke sjelden kan gi verdifull overskuddsinformasjon som det kan være aktuelt å bruke i forebyggende øyemed. Bruk av slike opplysninger er likevel bare tillatt når den straffbare handling er umiddelbart forstående. 3.3 Hva er taushetsbelagt? Taushetsplikten forankret i forvaltningsloven og straffeprosessloven (som opplæringsloven, sosialtjenesteloven, barnevernloven, helseregisterloven og politiloven viser til) knytter taushetsplikten til «noens personlige forhold». Helsepersonelloven bruker betegnelsen «opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold». Som den store hovedregel kan en derfor legge til grunn at aktørene vil ha den samme taushetsplikt, og at den i alle fall vil omfatte: Identifiserende data, navn, adresse, fødested, yrke m.v. Opplysninger om familiære og huslige forhold Opplysninger om økonomi og materiell standard Helseopplysninger og opplysninger om sosiale forhold, også av ikke-økonomisk karakter, for eksempel arbeidsmessig og sosialt fungeringsnivå, kriminalitet m.v. Holdninger og legninger Konkrete hendelser og opplevelser knyttet til personen og som ikke er alminnelig kjent Når samarbeid eller informasjonsutveksling mellom etater eller profesjoner er eller oppleves som vanskelig, er årsaken ikke at reglene vedrørende omfanget av taushetsplikten dvs. hvilken type opplysninger som er taushetsbelagt er ulike. Ulikhetene er å finne på annen kant, nemlig hvor mange og hvor omfattende

16 unntak som er gjort fra taushetsplikten. Med andre ord hvor absolutt taushetsplikten er. Det vil derfor først og fremst være unntakene fra taushetsplikten det vi gjerne kaller ytringsretten som er bestemmende for i hvilken utstrekning aktørene kan samarbeide og informere hverandre. 3.4 Ytringsrett og taushetsrett Begrepet «ytringsrett» eller «taushetsrett» betegner situasjonen hvor en opplysning er omfattet av taushetsplikten, men hvor det er gjort unntak fra plikten til fordel for bestemte formål, mottakere eller i bestemte situasjoner. Dette innebærer at etatens eller yrkesutøverens generelle innstilling til å samarbeide med andre, kan bli avgjørende for i hvilken utstrekning samarbeid eller informasjonsutveksling rent faktisk finner sted. Skal man være sikker på at informasjonen blir formidlet, må det enten fastsettes en lovforankret informasjonsplikt, slik det for eksempel er gjort i barnevernloven 6-4, eller gjennom instrukser gjøres til tjenesteplikt. Når en opplysning med hjemmel i reglene om ytringsrett er formidlet videre, er det - med mindre annet er uttrykkelig bestemt - taushetsplikten i mottakerorganet (sammen med personopplysningsloven av 14. april 2000 nr. 31) som er bestemmende for hvilken videre spredning informasjonen kan bli gjenstand for. Det er ikke slik at mottakeren «overtar» eller «arver» avgiverens taushetsplikt. Dette bidrar nok til at avgiverens følelse av å miste kontrollen over informasjonen forsterkes, særlig når den formidles til mottakere med en annen og mindre absolutt taushetsplikt. Politi og påtalemyndighet baserer seg ikke på hva klienten mistenkte vil fortelle. Mistenkte har tvert imot en lovbestemt rett til å forholde seg taus. På den annen side har politi og påtalemyndig mulighet for å kreve at andre bidrar med opplysninger, og kan via tvangsmidler som ransaking, beslag av dokumenter og gjenstander, rettslig avhør, avlytting av telefonsamtaler m.v. skaffe seg den nødvendige informasjon på annen måte. Den forvaltningsmessige taushetsplikt inneholder et generelt unntak fra taushetsplikten når «opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for», jf. forvaltningsloven 13b første ledd nr. 2 og straffeprosessloven 61c første ledd nr. 2. Arbeider sosialkontoret for å oppnå løsning av et problem for en familie, og det i denne sammenheng er nødvendig eller hensiktsmessig å få opplysninger fra skoleverket eller politiet, vil ikke taushetsplikten være til hinder for at man formidler de opplysninger som er nødvendig for å få svar. Om man gjennom slike henvendelser gir opplysninger som leder til at mottakeren sammen med den informasjon denne selv sitter inne med får kunnskap om eller kan slutte seg til opplysninger om for eksempel forholdene i en MC-klubb, vil dette ikke være brudd på taushetsplikten. Når flere etater alle arbeider med samme sakskompleks og det er behov for en helhetlig og tilpasset løsning, åpner unntaket for «primærformålet» for et tverrfaglig samarbeid uten hinder av taushetsplikten. Bestemmelsen om ytringsrett overfor andre forvaltningsorganer gir langt fra noen fri adgang til formidling av opplysninger innen den offentlige sektor. Tvert imot har lovgivers siktemål vært at ytringsretten skal være forholdsvis begrenset.

17 3.5 Nødvendig ut ifra formål Det er to forhold som avgjør i hvilken grad det er adgang til å bringe opplysninger videre til andre offentlige etater når dette ikke er del i behandlingen av en konkret sak. Det første er hva som ligger i «nødvendig», og det andre er hvor vid angivelsen av organets oppgaver er. Nødvendighetskravet: Det må leges til grunn at det ikke åpnes for en informasjonsutveksling med andre offentlige organer bare fordi dette fremstår som hensiktsmessig eller nyttig. Skal en formidling av opplysninger sies å være «nødvendig», må det få negative konsekvenser for organets oppgaveløsning om ikke opplysningen kommuniseres. At noe som allerede er tilfredsstillende blir bedre, vil normalt ikke være nok. Vurderingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig, og i grensetilfellene må det være berettiget å legge vekt på en forholdsmessighetsvurdering: Hva kan oppnås ved kommunikasjonen og hvilke negative konsekvenser kan den trekke etter seg for den eller dem opplysningene gjelder og som har krav på taushet? Kravet om «nødvendighet» sikter også til en konkret nødvendighet. Det vil følgelig ikke være adgang til å legge opp til informasjonsrutiner som avslører taushetsbelagt informasjon fordi det for avgiverorganet generelt sett er nødvendig med et godt samarbeid med en eller flere andre etater. Den riktige spørsmålsstilling er følgelig: Hvis ikke denne eller disse konkrete opplysninger bringes videre, vil vi da ivareta våre oppgaver? Etatens oppgaver: De fleste spesielle forvaltningslover har innledningsvis bestemmelser om hva som er lovens og dermed også etatens formål eller oppgaver. Dess mer omfattende og mangeartet etatens oppgaver er beskrevet, dess større vil adgangen til å formidle opplysninger til andre etater for å oppfylle avgiverorganets oppgaver være. For etater hvor tyngdepunktet av oppgavene er hjelp og bistand, vil det utenfor behandling av den konkrete sak bare i unntakstilfeller være nødvendig å formidle opplysninger til etater som har sin hovedtyngde i kontroll og sanksjon for å løse avgiverorganets oppgaver. 3.6 Særlig om kriminalitets - forebyggende formål Alle de etater og profesjoner som er sentrale i det tverrfaglige, kriminalitets-forebyggende arbeid vil i større eller mindre utstrekning ha anledning til å gi opplysninger til politiet med det formål å avverge eller anmelde (alvorligere) straffbare handlinger. På dette området er det imidlertid betydelig ulikheter i de regler som gjelder. Anmeldelse finner sted etter at den straffbare handling har skjedd, og avvergingen før. I praksis er det likevel gjerne slik at anmeldelsen av noe som har funnet sted, samtidig er et middel til å avverge nye overtredelser. For politiet inneholder taushetspliktreglene naturlig nok ingen bestemmelse om rett til å anmelde forhold. På den annen side har etaten en vid adgang til å formidle opplysninger til både offentlige og private med det formål å avverge eller forebygge straffbare handlinger. Til andre offentlige etater har politiet en alminnelig rett til å formidle taushetsbelagte opplysninger i fore-

18 byggende øyemed, jf. straffeprosessloven 61c første ledd og politiloven 24 fjerde ledd nr. 2. Adgangen er rent formålsbestemt. Det er nok at politiet finner at involvering av andre etater er en hensiktsmessig måte å bidra til å forebygge overtredelser på. Basert på praksis må det innfortolkes tre delkrav inn i dette nødvendighetskriterium: Det må foreligge objektive holdepunkter for at det vil finne sted en straffbar handling, det må være vanskelig å nå den forebyggende virkning med andre midler og det må være en viss forholdsmessighet mellom personvernkrenkelsen ved å formidle opplysningene og det som skal av verges. I praksis skal det ikke så mye til for å oppfylle disse krav. Opplysninger som politiet har ervervet gjennom kommunikasjonskontroll (telefonavlytting) kan bare benyttes til å avverge straffbare handlinger som kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven 216 i første ledd bokstav d). «Avverge» betegner gjerne en situasjon hvor den straffbare handling er forholdsvis umiddelbart forestående, og brukes i motsetning til den mer generelle forebygging. Begrensningen til handlinger som kan medføre frihetsstraff er uten nevneverdig betydning. Er vilkårene til stede, skiller bestemmelsen ikke mellom hvem opplysningene gjøres kjent for. Den kan derfor brukes både til å gi andre offentlige etater og institusjoner opplysninger og til private personer og organisasjoner. Straffeloven 139 inneholder en straffesanksjonert plikt til blant annet ved anmeldelse til politiet å avverge visse alvorlige straffbare handlinger. En rett til å melde fra til politiet vil oppstå før handlingene blir så alvorlige, jf. ovenfor.

19 Engelsk prosjekt med lokalt samarbeid mot organisert kriminalitet 4.1 Bakgrunn I 2010 tok engelske Home Office et initiativ for å involvere Community Safety Partnerships (CSP = den engelske varianten av SLT, som omfatter politi, kommune, brann, helse og kriminalomsorg) for å finne måter disse lokale samarbeidsorganene kunne brukes mer effektivt for å forebygge organisert kriminalitet. I juli 2011 presenterte Home Office en evalueringsrapport for hvordan dette hadde fungert i 12 pilotdistrikter (Staden, Leahy-Harland and Gottschalk: Research Report 56). Rapporten finner du her: http://www. homeoffice.gov.uk/publications/science-research-statistics/research-statistics/crime-research/ horr56/horr56-report?view=binary Formålet med evalueringen var tredelt: 1. Både forstå og beskrive hvordan samarbeidstiltakene ble etablert. 2. Identifisere nøkkelelementer i samarbeidstiltakenes tilnærming til organisert kriminalitet og beskrive fremgangsmåten. 3. Undersøke samarbeidspartnernes oppfatning av hvilke mekanismer som var nødvendig for å kunne dele informasjon. 4.2 Nøkkelfunn I alle pilotområdene var det en forutsetning at en politileder og en CSP-leder ble utpekt for å sørge for at forsøket ble gjennomført. Et stort flertall beskrev at hovedutfordringen i den lokale, organiserte kriminaliteten var gjeng- aktiviteter og narkotikaomsetning. Dette var klart de mest synlige utslagene av organisert kriminalitet på lokalplanet. Før forsøksprosjektene startet opp, var kampen mot den organiserte kriminaliteten en politiledet innsats, hvor eventuelle samarbeidspartnere var lite involvert, om noe i det hele tatt. I de fleste forsøksområdene ble politiet vurdert som den viktigste samarbeidspartneren når det gjald å drive arbeidet fremover. Men det blir konkludert med at om samarbeidsmodellen skal vise seg levedyktig over tid, er det avgjørende at ansvaret ble fordelt på alle som deltok. Et gjennomgående syn fra alle pilotområdene var at samme modell ikke passet alle steder, skulle man lykkes å bekjempe det som ble ansett å være et komplisert kriminalitetsområde. Men det var enighet i alle forsøksområdene at samarbeidet måtte bygge på følgende prinsipper: Identifikasjon av kriminelle målgrupper Engasjement fra alle samarbeidspartnerne Informasjonsdeling mellom samarbeidspartnerne Sikre engasjement fra alle deltakerne Reagere overfor identifiserte mål Forståelse av fordelene ved samarbeidsmodellen blant alle deltakerne Av de 12 pilotområdene bygget noen på eksiterende samarbeidsstrukturer, noen etablerte helt

20 nye samarbeidsformer, spesielt tilpasset å forebygge organisert kriminalitet, mens atter andre kombinerte det eksisterende med nye tiltak. I alle forsøksområdene bygget beslutningene om valg av målgrupper på politiets data fra Organised Crime Group Mapping (en modell som nasjonalt identifiserer type og omfang av organisert kriminalitet, med utgangspunkt i ulike tilgjengelige statistikker). Beslutningen om hva som skulle være målet ble basert på omfang og type organisert kriminalitet lokalt. Men et hinder var taushetspliktbestemmelser som medførte at det mest relevante beslutningsgrunnlaget ikke kunne deles i enkelte forsøksområder. Fire hovedgrupper deltok i forsøkene: Tradisjonelle CSP-partnere, lokale myndigheter, nasjonale myndigheter ved lokale representanter (f.eks. innvandringskontroll) og ikke-myndighetspartnere (frivillig sektor). En metode for å etablere felles forståelse for hvilken rolle den enkelte partner kunne spille, var å arrangere felles møter hvor man kartla kompetanse og virkemiddelapparat hos hver enkelt deltaker. Dette ble ansett som svær effektivt for å fastlegge hvilken rolle hver samarbeidspartner kunne spille, og hvilke gevinst den enkelte ville ha ved å delta i samarbeidet. Deltakerne i forsøksprosjektene kunne vise til umiddelbare fordeler i det kriminalitetsforebyggende arbeide, særlig de som etablerte gode rutiner for informasjonsdeling og systemer for umiddelbar reaksjon når opplysningene tilsa det. Nøkkelfaktorer i å utvikle samarbeidet ble ansett å være felles strategisk oversikt, sterke kommunikasjonsrutiner mellom de enkelte deltakerne og det å ha eksiterende samarbeidsrutiner fra forut for prosjektet som det kunne bygges videre på. Og motsatt: Manglende felles forståelse av den enkeltes rolle og målene, og manglende informasjon om de resultater som ble oppnådd, virket demotiverende. 4.3 Informasjonsdeling mellom samarbeidspartnerne Formaliserte avtaler om informasjonsdeling ble beskrevet som svært tidkrevende å utarbeide. Det å dele informasjon i forsøksprosjektene ble beskrevet som mer komplisert enn det man var vant til i det tradisjonelle CSP-samarbeidet. Årsakene til dette var at det deltok mange nye samarbeidspartnere, uten forutgående erfaring med kriminalitetsforebygging og fordi mye viktig informasjon var svært sensitiv. De fleste forsøksstedene kunne derfor rapportere om perioder med prøving og feiling, før man fikk rutiner for hvilken informasjon som var relevant og hvordan det kunne bygges på denne i felles innsats. Informasjon som ble delt var om enkeltpersoners livsstil, økonomi, kjøretøy, venner og bekjente, så vel som tidligere lovbruddshistorikk. Slik informasjon ble «krysskjørt» med hver samarbeidspartners datasystem for på den måten å identifisere eventuelle uoppdagede områder eller endring av modus. Informasjonen ble så brukt for å skreddersy samarbeidsgruppenes innsats mot enkeltindivider og -miljøer, både gjennom å forebygge, skape uro eller å forfølge konkrete lovbrudd. Utviklingen med å implementere forsøksprosjektet gikk saktere enn ventet. Spesielt tok identifikasjon av deltakende samarbeidspartnere og hvilken type informasjon som skulle deles, lang

21 tid å få etablert. Men deltakerne så utvikling av samarbeidsrutiner som en viktig investering i bedre og mer effektivt samarbeid på sikt. 4.4 Konklusjon De fleste forsøksstedene pekte på flere ulike områder hvor de opplevde fordeler ved den nye samarbeidsmodellen. Hovedgevinsten ble beskrevet som evnen til å reagere mot organiserte kriminelle, noe deltakerne ikke ville hatt med tidligere arbeidsmetoder, enten for de de kriminelle var for «små» til å fange politiets oppmerksomhet, eller fordi politiets informasjon og kunnskap alene ikke var nok til å reagere. I tillegg var de fungerende samarbeidsmodellene ansett å gi muligheter for å bruke tilgjengelige ressurser mer effektivt. Mange forklarte hvordan samarbeidsinnsatsen stimulerte til tiltak på bred front, med større variasjon i tiltakene og sterkere effekt. Evalueringen viser at det er mulig å etablere tverrfaglige tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet på lokalt plan ved å identifisere samarbeidshindre og stimulere nye arbeidsformer for å komme unna hindrene. Samarbeidet virket effektivt mot både enkeltpersoner og etablerte grupper. Samarbeidsforsøkene ses som bevis for at forståelse for og kunnskap om andres muligheter og virkemidler bidrar til mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet lokalt. Det er et gjennomgående funn alle prosjektsstedene at uformelle hindringer eksisterte hos politiet og de nye samarbeidspartnerne i innsatsen mot organisert kriminalitet. Etableringen av forsøksprosjektene ser ut til å utfordre de tradisjonelle skrankene, heter det i evalueringen, og viser hvilke muligheter som åpner seg ved et formalisert samarbeid. Alle deltakerne i forsøksprosjektene ar enige om at hvis man etablerte samarbeidsorganisasjonen korrekt, ville felles innsats bli langt mer effektiv enn ensidig politibaserte tiltak mot organisert kriminalitet. De uforutsette problemene med forsinkelser i å etablere samarbeidsorganisasjonene, gjør at evalueringen i stor grad rapporterer om gevinsten med samarbeidet, mer enn dokumenter resultater i kriminalitetsbekjempelsen. Evalueringen anbefaler at det utarbeides en veileder(«toolkit») for tverrfaglig samarbeid lokalt mot organisert kriminalitet. Veilederen bør klargjøre hvilke roller de ulike samarbeidspartnerne bør inneha. De fleste samarbeidsprosjektene beskrev hvor mye tid man hadde brukt på å identifisere hver enkelt deltakers rolle og muligheter. En sentral veileder, bygget på praktisk erfaring fra forsøksprosjektet, mener evalueringen vil være svært viktig for å spre samarbeidsmodellen effektivt. Det anbefales å lage standardiserte retningslinjer på nasjonalt nivå for informasjonsutvekslingen lokalt. Retningslinjene bør inneholde redegjørelse for eksiterende lovverk og taushetsplikt og hvilke muligheter dette gir for å bekjempe lokal organisert kriminalitet.

22 Mobil vinningskriminalitet 5.1 Vinningskriminalitetens omfang og karakter Statistikken viser at det er vinningskriminalitet som dominerer kriminalitetsbildet i Norge. Av alle anmeldte forbrytelser etter kriminalitetstype i 2011, viser at vinningsforbrytelser utgjør mer enn 45 %. Statistikk viser at østeuropeiske, mobile vinningskriminelle (MVK) står for en voksende andel av det totale antallet simple og grove tyverier som begås i Norge. Dette er en utvikling vi også ser i andre europeiske land. Det har vært en økning i vinningskriminaliteten begått av personer med opprinnelse fra Litauen, Romania og Polen. Utviklingen med økning i antallet mobile vinningskriminelle fra Øst-Europa til Norge kan sees i sammenheng med Schengen-samarbeidet, utvidelsen av EU og store forskjeller på rike og fattige land i Europa. Vi må anta at denne kriminalitetsutviklingen vil fortsette i årene fremover. Denne formen for vinningskriminalitet begås av nettverk av personer som delvis benytter falsk identitet, bringer det stjålne godset ut av landet og omsetter det i hjemlandet. De siste årene har litauiske borgere stått for en del av denne kriminaliteten, men også polske borgere har vært aktive. Statsborgere fra disse to landene viser fortsatt stor aktivitet, men vi har i løpet av de siste to årene i tillegg fått en betydelig økning av rumenske statsborgere som begår alvorlig vinningskriminalitet her i landet. Også enkelte av rom-folket og serbiske kriminelle grupperinger har den senere tid vært aktive her i landet. Omfanget og organiseringen av den mobile vinningskriminaliteten gir store økonomiske tap for enkeltpersoner og for samfunnet. Videre er dette en type kriminalitet som reduserer den opplevde trygghetsfølelsen og som krenker den personlige integriteten. Særlig ved tyveri fra bopel har de vinningskriminelle operert på en måte som skaper frykt. Innstigningstyverier, mens beboerne er til stede i huset, er ikke uvanlig. Målrettet og offensiv innsats er derfor viktig. Identifisering av personer og nettverk på et tidlig tidspunkt vil være effektivt, ressursbesparende og ikke minst forebyggende. Kunnskapsbasert arbeidsmetodikk og god koordinering gir resultater. Mange gjerningspersoner og nettverk er avdekket, med varetektsfengsling og domfellelse som resultat.

23 5.2 Kripos trendrapport Kripos peker i sin siste trendrapport (desember 2011) på at det generelt over flere år har vært en nedgang i vinningskriminaliteten i Norge, frem til og med 2011. Blant kriminaliteten hvor gjerningspersonen er kjent, begås tre fjerdedeler av norske statsborgere. I den siste fjerdedelen finner vi spesielt mange gjerningspersoner med østeuropeisk statsborgerskap. De siste årene har mobile vinningskriminelle (MVK) fått stor oppmerksomhet i mediene, blant politikere og i politiet. Denne kriminaliteten har blitt oppfattet som særlig vanskelig å forholde seg til fordi den har utfordret politiets geografiske organisering. Siden feltet fikk økt oppmerksomhet og prioritet, mener Kripos at politiet har funnet fram til organisasjonsformer som er mer tilpasset denne typen kriminalitet. Samarbeid over distriktsgrenser har ført til at mange svært aktive gjerningspersoner er pågrepet. Dette har medført at et betydelig antall saker har blitt oppklart, og ny kriminalitet forebygget. Profesjonaliteten og graden av organisering varierer etter Kripos vurdering i stor grad blant utøverne av denne kriminaliteten. Noe ser ut til å være velplanlagt og kompetansekrevende. Andre deler av kriminaliteten preges av «lykkejegere» som uten særlig forhåndsplanlegging kommer til Norge med hensikt å begå vinningskriminalitet. Det var i 2011 en betydelig reduksjon i omfanget av både simple og grove tyverier fra villa sammenlignet med 2010. Dette kan skyldes politiets innsats. Mange politidistrikter har rettet spesielt oppmerksomhet mot mobile vinningskriminelle. Det rapporteres om at både litauere, rumenere, polakker og serbere er aktive innenfor grovt tyveri fra bolig. Det er forholdsvis lik modus på samtlige forhold, rapporterer Kripos. De grove tyveriene har funnet sted på dagtid. Gjerningspersonene har tatt seg inn i privathusene ved å bryte opp dører eller vindu. I boligene er det soverommene som har vakt mest interesse, i jakt på kontanter og smykker. Det kan se ut som om gjerningspersonene har hatt fornærmede under oppsikt på forhånd for å kartlegge rutiner før de har slått til, og eller at gjerningspersonene har ringt til hustelefonen for å sikre seg at ingen er hjemme. I 2012 er det registret en økning i antallet boliginnbrudd igjen. Oslo politidistrikt har mottatt 7,5 % flere anmelder enn året før for grove tyverier fra boliger (Kriminaliteten i Oslo - Statistikk over anmeldelser i 2012). Kriminelle aktører med opprinnelse i Litauen driver omfattende virksomhet med grove tyverier fra bedrifter utført ved at de tar seg inn gjennom tak/vegg. Modusen er spesialisert ved at det krever planlegging og verktøy, og virksomheten berører hele Sør-Norge.