Tegneserier - fra manus til ferdig album

Tegneserier - fra manus til ferdig album av Arild Wærness 1. Grunnlaget Innledning Tegneserier kalles gjerne den niende kunstform og blir etter hvert akseptert som fullverdig kunst på linje med litteratur, film osv. Men virkemidlene er noe forskjellig i de ulike sjangrene, og dette skal vi se nærmere på her, der vi spesielt tar for oss tegneserien Varg Veum; 7 Fjell, illustrert av Mike Collins etter manus av Gunnar Staalesen. Serien 7 Fjell har kommet ut mer eller mindre hvert år siden 2004, først på Westwind Forlag AS, så på forlaget Vigmostad & Bjørke AS. Det er noe så sjelden som Norges eneste egenproduserte krimtegneserie, og mye av suksessen skyldes at Gunnar Staalesen og hans hovedperson, privatetterforskeren Varg Veum, er svært kjent og høyt elsket av krim- og litterturelskere i Norge. Det er planlagt sju bøker, og bok fem, Død mann sladrer ikke, utgis høsten 2009. Dramaserier 7 Fjell er en krimtegneserie, en undergruppe av det vi kan kalle dramategneserier. Vi definerer dramaserier løst som action, eventyr og spenning. I tillegg til krim finner vi seriesjangre som: Superhelter og andre actionhelter Eventyr og fantasi Historiske serier Western, science fiction, krig m.m. Hver undergruppe har sine særtrekk, både i fortellings- og illustrasjonsmetode. Noen er visuelt storslagne, noe som gjelder fantasy- og historiske serier, mens andre har større fokus på konflikt og kamp, slik som super- og westernserier. Krim har sine helt spesielle særtrekk ved at historien foregår i vår verden, som derfor må gjengis så nøyaktig som mulig. Her er ingen dinosaurer eller fremmede sivilisasjoner, historiene foregår (som regel) i storbyens urbane jungel. Alfred Andriola Det som særskilt kreves av en krimtegneserie er troverdig miljø. Hvis vi ikke kjenner igjen miljøet blir det vanskelig å bry seg om historien, da kan det bli en slags fantasyfortelling. Historikk Krimserier hatt en sentral plass i tegneserienes historie, og avisenes seriestriper og sider var tradisjonelt hovedarena for denne sjangeren. Vi må et stykke tilbake i tid for å finne perioden da krimserier var allemannseie, faktisk så langt tilbake som i avisserienes ungdom, med serien Dick Tracy en av verdens mest populære serier i perioden 1930-1960. Tracy ble til slutt et populærkulturelt fenomen i hjemlandet USA, der referansene til den hardtslående politimanen med samme navn finnes overalt. Når det gjelder troverdig miljø og troverdige karakterer er faktisk denne serien et unntak, ettersom tegnerens karikerte strek og bisarre bandittgalleri ble series kjennetegn og fremste fortrinn, sammen med spennende og actionfylte historier. Dick Tracy: Chester Gould - Tribune Media Syndicate Senere kom serier som Agent X9 Corrigan, delvis skrevet av krimforfatteren Dashiell Hammett, Rip Kirby, Steve Roper og Kerry Drake. Hovedpersonene er enten politimenn, journalister eller detektiver, altså menn med nærkontakt med det kriminelle miljø. Gullalderen for amerikanske aviskrimserier er for lengst over, og vi må helt opp til vår egen tid, 90- og 00-tallet for å finne arvtagerne, amerikanske fargeserier som 100 Bullets og Criminal. Krimserier ser ut til å gå mot en slags renessanse, hvis vi ser hvilken mottagelse det aller siste tilskuddet i 2009 har fått; Parker, the Hunter, en fantastisk tegneserie som er en hyllest til tidlig 60-talls krimfilmer. Rip Kirby: Alex Raymond - King Features Syndicate

Secret Agent Corrigan: Dashiell Hammett/Al Williamson - King Features Syndicate XII: William Vance/Jean Van Hamme - Dargaud 100 Bullets: Brian Azzarello/Eduardo Risso - DC Comics Inc. Parker The Hunter: Richard Stark/Darwyn Cooke - IDW Publishing Inc. I Europa har albumserier i farger rådet grunnen i flere tiår, og den krimserien vi kanskje kjenner aller best er den lett karikerte Allan Falk. Andre albumserier som Largo Winch og XIII er i grenseland til eventyr/actionserier, selv om det kriminelle element er helt sentralt, men selve etterforskeren er mer fraværende. Og etterforskning er krimseriens hovedingrediens. 2. Krimseriens spesielle krav Etterforskningen Etterforskning av et kriminelt mysterium en forsvinning, et mord, en voldssak eller et ran/innbrudd dette er etterforskerens eksistensgrunnlag. Det er klassiske innslag som utgjør brorparten av alle kriminalromanintriger, der malen ble satt for over hundre år siden av forfattere som Arthur Conan Doyle og Edgar Allen Poe. Rendyrkingen av den intelligente, hardtslående (og treffsikre) etterforskeren ble gjennom de siste 50 år i stor grad utført av amerikanske forfattere som Dashiell Hammett, Mickey Spillane, James Hadley Chase, Raymond Chandler m.fl. Den skandinaviske krimforfatterbølgen ble på mange måter innledet på 70-tallet ved parhestene Sjöwall og Wallö, og deres helt Beck var en helt annen type enn sine amerikanske foregangsmenn, med bøker som mer skildret etterforskning via politikorpset. Etterforskning som aktivitet er en tilsynelatende ensformig handling, der hovedpersonen utfører en rekke intervju og åstedsgranskninger for å finne svaret/den skyldige. Derfor er kriminalromaner ofte tilført en viss grad av voldelig aktivitet, som bilkjøring/forfølgelse, nevekamper og skyting, kanskje mer enn det som etterforskere vanligvis opplever i det virkelige liv... I en kriminalroman oppleves handlingen ofte gjennom tankene/øynene til hovedpersonen, og vi blir hele tiden holdt ajour med teorier, problem og mulige løsninger. Noe av det beste med en god kriminalroman er å komme under huden på etterforskeren, bli kjent med hovedpersonens styrke og svakheter. Dette er en utfordring når en kriminaltegneserie skal skapes, enten den er bygd på eksisterende bøker eller består av nyskrevet materiale. Det er svært vanskelig å skildre etterforskerens psykiske tilstand, tanker og teorier om etterforskningen, og intervjuer på rekke og rad kan bli kjedelige det skaper ikke spennende tegneserier! Krav til realisme Dette er krimtegneseriens kjerne; å skape en troverdig etterforskningssituasjon som samtidig holder på leserens interesse. Det stilles krav til manusbearbeidelse for å skape visuelt spennende sider som tar leseren med fra kapittel til kapittel, og det stilles enda større krav til illustratøren, som må skape dynamiske ruter og sider av nesten dagligdagse omgivelser og situasjoner. Her er ingen forheksede landskap eller kappekledde flyvende helter Mike Collins Ettersom det er hverdagslig miljø som skildres i en krimserie, stilles det også særskilte krav til illustratørens faglige dyktighet mht å tegne realistisk, dvs å tegne ting slik som de virkelig ser ut. En stol, et bord, en dør eller et vindu skal se ut nettopp slik vi forventer at slike elementer ser ut, og når de veltes eller åpnes, skal de fungere slik som de pleier i det virkelige liv. Alt annet blir feil, leseren oppdager straks misforholdene og blir tatt ut av illusjonen om å være tilstede i tegneseriens handling. Et hus, en bro, en gate, trær og fjell, for ikke å snakke om kjøretøy her skal det være korrekt. Og til slutt det aller viktigste; menneskene i serien. De skal se ut som mennesker som omgir oss til daglig, de skal verken ha Pondushoder eller Obelixkropper, for ellers bryter de med den kunstige realismen som serien bygger opp.

Derfor bruker en serieillustratør mye referanser når ting skal tegnes, det kan være foto av gater og hus, biler og båter, avisutklipp og bilder fra nett og bøker, alt kan benyttes for å skape troverdige illustrasjoner. Kropper tegnes som regel basert på illustratørens anatomiske kunnskap, men ansikter kan være hentet fra illustratørens vennekrets, familie eller nabolag. En pubvert kan bli en skummel forbryter, og kassadamen på super n kan bli en Femme Fatale som lokker vår helt ut i de farligste farvann I en tegneserie som 7 Fjell som stort sett foregår i Bergen, stilles det enda større krav til illustrasjonene. Vanligvis pleier en serietegner å benytte Eiffeltårntricket som er standard i de fleste filmer skal handlingen foregå i Paris viser du et kjapt bilde av Eiffeltårnet utenfor vinduet, selv om filmen er spilt inn i Canada. Bildet av tårnet signaliserer til tilskuerne at denne filmen foregår i Frankrike. Dette er ikke på langt nær nok i Varg Veums Bergen med omland. Her skal hus og gater være hentet fra bybildet, være umiddelbart gjenkjennbare og se ut som Bergen. Bilene skal være kjørt på norske veger, natur og trær skal være vestlandsk, og bygninger som benyttes skal kunne stedfestes til Bryggen, Torgallmenningen eller Nordnes. Eller Minde, Hjellestad og Nesttun. Mike Collins Mike Collins Mike Collins Dette blir enda mer interessant når vi får vite at illustratøren av 7 Fjell ikke er norsk, men irsk, bosatt i Wales. Mike Collins har besøkt Bergen en lang rekke ganger og benyttet kamera og skisseblokk flittig. På mange måter er han som utlending kanskje er mer bevisst de norske særtrekk enn oss innfødte. Han er i alle fall svært klar over at alle detaljer må stemme for at byen skal være Bergen og forbli Veums univers. Ingen regel uten unntak Avslutningsvis må nevnes at selv om det er krav til hverdagsrealisme i en krimserie, kan dyktige serieskapere som tar den helt ut makte å lage førsteklasses krimserier der ordet realisme får et helt annet innhold. To eksempel, begge er utgitt på norsk og anbefales på det aller varmeste: 1. Klassikeren Inspektør Canardo av Benoît Sokal, ca. 1980-85 en serie tegneseriealbum med en forsoffen and i hovedrollen, der katter, hunder og andre dyr befinner seg i et voldelig, mørkt og dystert univers som er så noir som det går an. Denne fantastiske serien har fått sin arvtager i 2. Blacksad av Canales og Guarnido en fantastisk illustrert og fortalt albumserie om den svarte, triste ( sad ) panterdetektiven som beveger seg i en modernisert versjon av Canardo-universet. I disse krimtegneseriene er det en høydramatisk handling, selv om det altså er dyr i hovedrollene. Men i begge tilfeller foreligger det en uutalt avtale mellom serieskaper og leser om at dette er OK, det går an, vi skjønner poenget, og det er kjempebra og underholdende også!

Blacksad: Juan Díaz Canales/Juanjo Guarnido - Dargaud Inspektør Canardo: Benoît Sokal - Casterman Fotoreferanser Vi skal se på noen illustrasjoner som viser hvordan tegneren arbeider med referansefoto for å skildre den norske virkeligheten i 7 Fjell. illustrasjon Mike Collins Her er et foto av en typisk nordmann som ble brukt som modell for en av hovedpersonene i boken. Foto Arild Wærness - illustrasjon Mike Collins Fra den forrige boken; Hevneren fra Solbris henter vi et foto fra et typisk Bergens-smau som kunne passe inn i fortellingen. Ettersom dette skulle foregå en snøfull vinterdag, tegnet Collins fallende snø i tillegg til figurene i ruten: Foto Arild Wærness - illustrasjon Mike Collins Fra samme historie henter vi en kjent scene i Bergen sentrum, som fikk samme snøbehandling av Collins: Vi skjønner at troverdige miljøbilder gjør at leseren dras inn i fortellingen på en naturlig måte. Det finnes utallige andre eksempler på dette i bokserien 7 Fjell, og vi oppfordrer deg til å studere bøkene for å finne lignende eksempler!

Manusbearbeidelse Bokserien 7 Fjell baserer seg delvis på nyskrevet materiale, delvis (bok 3 og 5) på eksisterende noveller eller bøker. I det sistnevnte tilfellet har Staalesen forkortet og forenklet handlingen samtidig som deler av handlingen er omarbeidet til å passe inn i 7 Fjell -universet. Et noe misvisende uttrykk er forenkling, men det er innlysende at å tegne en roman eller novelle blir alt for omfattende, derfor må boken komprimeres for å tilpasse historien til tegneseriemediet. I en bok kan en tankeprosess skildres over flere sider, der hovedpersonen strir med problemer via en intern monolog. Dette er umulig å gjøre fengende i en tegneserie, der vi heller må vise hovedpersonen vandre gatelangs mens han tenker sine kloke tanker. På samme måte må ting utvides i en tegneserie, der for eksempel en brutal nedslaging i et nattsvart smug kan dreie seg om to-tre linjer i en bok, men der tegneren kan strekke det dramatiske øyeblikket over en eller flere albumsider. Varg Veums romaner er basert på interne observasjoner, dvs. at leseren opplever handlingen gjennom Veums sanser, og der vi skjønner sammenhengen etter hvert ved å følge Veums private tankerekker. Tegneseriens manus er utformet på samme måte, ved at det som leseren ser, er det som Veum ser i øyeblikket. Kunstgrep som ofte benyttes i film, som for eksempel å vise et mord eller annen handling på et annet sted enn der hovedpersonen befinner seg, er så å si helt fraværende i tegneserien. Derfor opplever Veum (og vi) stadig nye lik, ved at morderen har utført sin illgjerning en stund (eller like) før Veum ankommer åstedet. Mike Collins Samtidig føres handlingen videre via intervjumetoden, ved at Veum oppsøker vitner, mistenkte og andre viktige personer og forsøker å danne seg et bilde av hva som skjer/har skjedd. Dette er et mønster som følges i alle tegneseriebøkene om Veum, og det er manusforfatter og tegners oppgave å gjøre denne løypen mellom handlinger så fengende som mulig. Derfor legges det inn små og større eksplosive øyeblikk i fortellinge, der spenningen stiger og synker som musikalske vers. 3. Produksjon Manus Hvordan foregår forarbeidet før tegningen starter? Dette er en flertrinnsprosess som foregår omtrent slik for hver bok i serien: Forfatter og tegner diskuterer på forhånd hva fortellingen skal inneholde, og forfatter kan nevne spesielle elementer som han vil skal være med så kan tegner gjøre sine notater, lage skisser og ta foto som trengs Manus skrives av forfatter, der kapitler fordeles noenlunde over en tenkt sidemengde på ca 50-60 sider. Redaktør for serien foretar engelsk oversettelse for tegneren (rått og enkelt med både skrivefeil og skrubbsår) der handlingen fordeles over ruter, striper og sider for hvert kapittel. Dette er en svært viktig del av arbeidet, der det tas spesielle hensyn for å gjøre sidene så spennende som mulig: Redaktøren forsøker å fordele handlingen i takter (engelsk: beats) der hver side er et slag i det rytmiske spillet som er selve fortellingen. Red. forsøker å la en side ende med en avslutning, slik at en ny rytme kan begynne på neste side, evt. ha et spenningsmoment ved slutten av siden slik at leseren må snu arket. Red. tar hensyn til oppslaget, dvs. det som skjer når du åpner en tegneserie, da ligger venstre side til venstre og høyre side til høyre (naturlig nok). Til sammen danner de et hele, og rytmen over de to sidene i oppslaget skal danne et harmonisk bilde hvis mulig. Red. antyder hvordan han ønsker å se rutene, og kan gå så langt at han forteller hva som skal være med i hver rute. Dette er av største viktighet ettersom det skal være plass til dialog (pratebobler) rundt personene der de snakker sammen, og boblene må kunne plasseres slik at leseren greit kan danne seg et bilde av hva som blir sagt av hvem og hvorfor. Red. kan antyde hvilke stemninger som skal forsterkes for å gjøre fortellingen mer visuelt spennende. Så sendes ferdig bearbeidet manus til tegner, sammen med referansefoto red. har samlet sammen som trengs for å hjelp tegneren.

Tegning Først lager tegneren skisseaktige oppsett, basert på redaktørens anbefalinger og sine egne erfaringer mht. layout av en god og spennende side. Tegneren kan her bruke sine egne referansefoto og utføre grep som gjør jobben enda mer interessant for ham, for eksempel ved å legge inn referanser til andre serieskaperes tegnestil, eller bruke vinkler og utsnitt som han spesielt liker. Å fortette/dramatisere handlingen er også noe som tegneren her vil prøve på. Tegnerens hovedoppgave er å iscenesette de statiske tegneserierutene til noe som gir inntrykk av action og handling. Skissene sendes til forfatter og redaktør, som får uttale seg, og komme med evt. forslag til endringer. Etterarbeid Så tegnes sidene ferdige! Nå starter en hektisk og viktig periode: Sidene sendes til teksteren, som utfører all teksting av rutene via datamaskin. Forlag, forfatter, redaktør og konsulenter vil så gå igjennom ferdig bok før trykk, og foreslå dersom pronlemer er kommet til syne. Dette kan omfatte alt fra bobletekst, bobler og -spisser, skilt på dører og avisoppslag som brukes i rutene Omslag tegnes av Collins, som bearbeides og diskuteres av alle impliserte. Et godt omslag er viktig, det selger en bok! Forord og annet materiale skrives og settes i boka. Så er den ferdig til trykk! Alt arbeidet, fra start til mål, kan ta så lang tid som et halvt år eller mer. 4. Eksempel på prosessen, fra manus til ferdige sider De ferdige sidene Skissene til side Manus til kap 3 (utdrag) norsk og engelsk Vi har valgt å vise noen sider fra det siste kapittelet i boka Død mann sladrer ikke, kapittel 7, side 1-4. Du kan følge: 1.originalmanus 2.engelsk bearbeidelse til sideoppsett 3.skisser 4.ferdige sider

Kommentarer til kapittel 3, side 14-17, bok sammenlignet med serie Side 14 I boken bruker Gunnar Staalesen flere sider for å plassere Veum på hotellrom, sette opp mulige kontakter for så å bestemme seg for en gammel venn han ikke har sett på lenge.vennens navn endres til Cato her, sannsynligvis for å kunne kunne skjære igjennom til en kort-kort samtale, slik man MÅ gjøre i serier. Her kokes samtalen ned til en rute. Hadde samtalen vært like kort i en roman hadde man ropt høyt av forundring over det avkortede språket. Samtalen med Marit gjøres som en variant av alle telefonsamtalene som er gjort i seriens bøker 1-4. I hver bok utspilles EN telefonsamtale som er viktigere enn de andre, og da brukes disse virkemidlene: telefonkabel for å knytte personene sammen, bilder av begge to og respektive replikker. Hver bok har sin variant av løsningen på problemet hvordan vise to som snakker sammen pr. telefon. I denne utgaven får vi et tilleggspoeng ved at Marit skjønner/hører at noen banker på, noen som hun VET ikke vil Veum noe godt. Intensiteten øker! Side 15 Denne siden er komponert helt bevisst av tegneren for å gjengi følelsen av trussel og flukt, smale klaustrofobiske ruter som formelig klemmer vår helt sammen i et bur før han unnslipper via en like høy, smal rute ned på gaten. Høyden på ruten gir en følelse av at det er et stykke ned og ermed litt farlig... De fem første rutene har en svært interessant synsvinkelfordeling: 1) profil/nær for å få kontakt med heltens problem 2) fjern/fugleperspektiv, for å vise hvor smalt og mørk smuget ewr, og hvor langt ned det er 3) bakkeperspektiv/nær for å vise den farlige, smale gesimsen 4) fugleperspektiv/fjern for å vise de farlige byksene Veum må ta 5) bakkeperspektiv/fjern for å vise den dramatiske landingen/flukten. Og den skumle besøkende knuser døren, så vi skjønner at han ikke hadde godt i sinne. Side 16 De fem første rutene veksler mellom jeger og jaget for å øke intensiteten i fortellingen. Må komme meg vekk! De siste to rutene er hvilere der vi og den jagede puster ut, i sikkerhet for en stund... Morsom detalj siste rute: kjenner du igjen karen ved bordet? Og hvorfor sitter han nettopp her? Side 17 En avrunding av jaktsekvensen, der hovedpersonen diskuterer med/intervjuer noen.vi ser at den som forteller beskriver en situasjon som har hendt, legg merke til hvilke teknikker illustratøren benytter for å gjøre dette tydelig for leseren! Det siste som kan sies om de tre siste rutene er at man bør legge merke til hva illustratøren gjør for å variere bildeutsnittene, i det som igrunnen bare er to mennesker som prater ved et bord. Ved å panorere kameraet sitt rundt bordet 180 grader via tre ruter skaper han en dramaturgi i rutene som gjør at serien holder oss interessert. Herved avsluttes denne guidede ferden gjennom manus og tegninger i en kriminaltegneserie! Arild Wærness er en av Norges fremste tegneseriekjennere og er redaktør av 7Fjell-albumene. Har vært leder for den årlige Raptus-festivalen i Bergen, landets største tegneseriefestival. Send ham gjerne dine kommentarer eller spørsmål til artikkelen. arild@imagi.no www.raptus.no