Fedrekvote og farskap

Camilla T. Rødje Fedrekvote og farskap Å bli far gjennom arbeidsliv og familieliv Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier med spesialisering i kultur- og kjønnsstudier Institutt for tverrfaglige kulturstudier Senter for kjønnsforskning NTNU Oslo 2011

Sammendrag I denne oppgaven undersøker jeg fedrekvotens betydning for produksjon av farskap som kjønnet arena. Jeg betrakter farskap som en kulturell konstruksjon, skapt sosialt i interaksjon med omgivelsene. Både kjønn, maskulinitet og farskap benyttes her som sentrale analytiske begreper, forstått som flytende gjøringer. Jeg har vært interessert i fedres egne forståelser av fedrekvote og farskap og har dermed intervjuet åtte småbarnsfedre. Det mest særegne med mitt utvalg er at flertallet har tatt ut permisjon utover fedrekvoten. De handler slik i tråd med politiske intensjoner om fedres permisjonsuttak, og de utgjør en mindre gruppe fedre som tar mer enn kvoten. Jeg har vært opptatt av hvordan maskulinitet, men også femininitet, veves inn i deres fortellinger om fedrekvote, og hvordan farskap formes som kulturelt kjønnet konstruksjon gjennom forståelser av fedrekvoten. Analysen har jeg delt inn i to kapitteler. I det første tar jeg for meg hva slags maskulinitet som fremtrer i fedrenes fortellinger om fedrekvote og arbeidsliv. Jeg spør her videre om det snakkes frem endringer i maskulinitetsgjøring i retning av å være opptatt av kombinasjonen arbeidsliv og barneomsorg. I det andre analysekapittelet undersøker jeg hvilke forståelser av kjønn som trer frem i deres fortellinger om fedrekvote og familieliv. Videre ser jeg på om dette ses som betydningsfullt for hvordan fedrene ser på seg selv som omsorgsperson. På bakgrunn av analysen hevder jeg å finne en sterk arbeidslivsorientert maskulinitet som utfordres noe av en barneorientert maskulinitet, som også snakkes frem. Jeg ser at praktiseringen av en barneorientert maskulinitet, i form av permisjonsuttak, betinges i stor grad av fedres arbeidsliv. Dette både i forhold til om fedre kan ta ut permisjon og hvordan det eventuelt bør løses i tråd med krav i arbeidslivet. En orientering mot et likestilt foreldreskap er nesten helt fraværende. Samtidig fremstår fedrene utad som både likestilte og barneorienterte ved at de i så stor grad tar ut permisjon utover fedrekvoten. Meningsaspektet snakkes allikevel delvis frem som annerledes ved at kvoten også fremtrer som en normativ plikt. Det kan her se ut til å være en diskrepans mellom dominerende ideologi og praksis. Fedrekvoten kan se ut til å ikke virke tilstrekkelig i tråd med politiske formål om en maskulinitetsendring i retning av å være mer orientert mot barneomsorg og familieliv. Jeg vil dermed hevde at fedrekvoten ikke nødvendigvis bidrar til et nytt farskap. 3

Forord Tenk at masteroppgaven nå er ferdig! Det har vært en lang, intens og lærerik prosess. Disse to årene på Institutt for tverrfaglige kulturstudier har definitivt vært de mest utfordrende i mitt liv så langt, men aldri har jeg lært så mye spennende på så kort tid. Det setter jeg stor pris på. Jeg har derimot ikke kommet i mål uten hjelp, og dermed er det flere som fortjener en takk. Først og fremst vil jeg takke fedrene som har deltatt i prosjektet for at dere ville dele deres tanker med meg. Uten dere ville ikke oppgaven i dag vært en realitet. Møtene med dere ga meg ny innsikt og mye spennende materiale å arbeide med. Videre vil jeg takke min veileder Berit Gullikstad for gode idèer og konstruktiv veiledning. Med stor tålmodighet har du hjulpet meg med å nøste opp i mange løse tråder. Du har vært veldig god å ha. Tusen takk. Dere som hjalp meg med å komme i kontakt med intervjudeltakerne fortjener også en takk. Av hensyn til anonymitet nevner jeg ikke navnene deres her, men dere vet jo hvem dere er. En takk går også til min bror Kjetil for evne og vilje til å hjelpe meg med ulike faglige utfordringer underveis, spesielt med tanke på fagemnene jeg har gjennomført under mastergraden. En takk går også til mitt store forbilde mormor. Du er en inspirasjonskilde og et flott menneske. Jeg vil også takke Bård for at du alltid har hatt tro på meg og har støttet meg i mine valg. Du er et bra menneske, og nå som jeg kommer ut av hulen min skal jeg virkelig forsøke å bli et bedre menneske jeg også. Jeg vet jeg ikke alltid har vært like lett å leve med mens jeg har jobbet med dette prosjektet. Det er sikkert flere også som vil synes det er hyggelig at jeg ikke lenger kommer til å svare på hvordan det går med masteroppgaven min når dere spør hvordan det går med meg. Takk til dere også for forståelse. Til slutt vil jeg gi meg selv en velfortjent klapp på skulderen. Jammen så klarte jeg det. Jeg er litt stolt. Camilla T. Rødje Oslo, desember 2011. 4

Innholdsfortegnelse Sammendrag... 3 Forord... 4 Kapittel 1: Innledning... 7 1.1. Fedrekvote som tema... 7 1.2. Dagens foreldrepermisjonsregler... 7 1.3. Bruk av fedrekvoten... 9 1.4. Politiske formål med fedrekvoten... 10 1.5. Relevant forskning... 11 1.6. Problemstilling... 14 1.7. Oppgavens struktur... 14 Kapittel 2: Teoretisk rammeverk... 16 2.1. Konstruktivisme... 16 2.2. Kjønn som konstruksjon... 17 2.3. Kjønn som gjøring... 19 2.4. Maskuliniteter... 21 2.5. Farskap... 23 2.6. Normer og normalitet... 23 2.7. Oppsummering... 24 Kapittel 3: Metode og metodologiske refleksjoner... 26 3.1. Metodevalg... 26 3.2. Min situering... 27 3.3. Utvalg av fedre og rekruttering... 30 3.4. Intervjuguide og gjennomføring av intervjuene... 34 3.5. Fra råmateriale til analyse... 36 3.6. Etiske refleksjoner... 38 Kapittel 4: Fedrekvote og arbeidsliv... 40 4.1. Fedrekvote som rettighet for menn... 40 4.2. Fedrekvote som påkjenning for menns ledere... 43 4.3. Forventninger på fedrenes arbeidssted... 46 4.3.1. Fedrekvote eller mer som del av den gode, mannlige arbeidstaker... 46 4.3.2. Fedrekvote som fristilt fra den gode, mannlige arbeidstaker... 49 4.4. Hvordan fedrekvoten passer inn i menns arbeidsliv... 51 4.4.1. Fedrekvoten passer ikke for alle menn... 51 5

4.4.2. Hvordan fedrekvoten passer inn i fedrenes eget arbeidsliv... 53 4.5. Oppsummering... 56 Kapittel 5: Fedrekvote og familieliv... 58 5.1. Er fedrekvoten viktig for å bli en god far?... 58 5.1.1. Å skape en god relasjon mellom far og barn... 58 5.1.2. Far bør komme tidlig inn i barnets liv... 61 5.2. Er fedrekvoten viktig for likestilling i foreldreskapet?... 63 5.2.1. Likestilt foreldreskap for far... 64 5.2.2. Likestilt foreldreskap for mor... 64 5.2.2.1. Likestilling for mor i arbeidslivet... 65 5.2.2.2. Likestilling for mor i hjemmet... 66 5.3. Produksjon av femininitet og maskulinitet i foreldreskapet... 67 5.3.1. Mor og far forstått som like... 68 5.3.2. Mor som koblet til natur og kropp... 68 5.3.3. Mor som selvfølgeliggjort hovedomsorgsperson... 71 5.3.4. Mor kan omsorg, mens far må lære... 73 5.4. Oppsummering... 75 Kapittel 6: Mot et endret farskap?... 76 6.1. Oppsummering: Fedrekvote og arbeidsliv... 76 6.2. Oppsummering: Fedrekvote og familieliv... 77 6.3. Avsluttende diskusjon... 79 Litteraturliste... 82 Informasjonsbrev... I Intervjuguide... II 6

Kapittel 1: Innledning 1.1. Fedrekvote som tema Tidlig så jeg for meg at jeg ville skrive masteroppgave om arbeidsliv. Dette er jo et stort felt, så det var med et rimelig åpent sinn jeg dro på biblioteket sommeren 2010 på jakt etter litteratur som kunne gi meg noen mer spesifikke idèer. Her kom jeg over en rekke bøker og artikler som omhandlet balansen mellom arbeidsliv og familieliv. Jeg fant blant annet forskning som pekte på at par i dag lever ganske likestilt frem til de eventuelt får barn (Lappegård 2003), at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn øker ettersom de blir foreldre (Hardoy og Schøne 2007), og at nær halvparten av alle yrkesaktive mødre arbeider deltid, mens fedre i all hovedsak jobber fulltid, og flere også utover dette (Kitterød 2007). Jeg ble nysgjerrig på hvorfor det er slik, og undret meg over hvorvidt det fremdeles ligger sterke normative føringer om kjønnede praksiser i forhold til foreldreskap, barneomsorg og lønnsarbeid i dagens norske samfunn. Mye av litteraturen jeg leste tok for seg betydningen av foreldrepermisjonen for hvordan mødre og fedre innretter seg i arbeidslivet og familielivet. Dette også etter endt permisjonstid. Det var spesielt et tiltak som ble fremstilt som sentralt for å skape større likedeling mellom mødre og fedre på disse arenaene, nemlig fedrekvoten. Fordeling av foreldrepermisjon og spesielt om vi skal bevare eller avskaffe fedrekvoten, og eventuelt hvor lang den skal være, har i lengre tid vært heftig omdiskuterte temaer i den politiske debatten i Norge. Dette har vekket store deler av allmennhetens interesse og engasjement. Jo mer jeg selv leste og fulgte med i den pågående offentlige debatten, ble jeg etter hvert sikker i min sak. Jeg ville skrive masteroppgave om fedrekvoten sett i lys av arbeidsliv og familieliv. Fedrekvote er altså mitt overordnede tema. Videre ønsket jeg å fokusere på småbarnsfedres egne perspektiver og argumenter om kvoten, og har dermed valgt å intervjue åtte småbarnsfedre. Før jeg redegjør for relevant forskning mer rettet mot min problemstilling og introduserer selve problemstillingen for prosjektet, så vil jeg gi en innføring i rammene rundt fedrekvoten. Med dette tenker jeg på de mest sentrale foreldrepermisjonsreglene som gjelder i dag, hvordan fedrekvoten blir tatt i bruk, samt hva politiske intensjoner med kvoten fremstilles som å bestå av. 1.2. Dagens foreldrepermisjonsregler Foreldrepermisjonsreglene som gjelder i Norge reguleres av Lov om folketrygd (folketrygdloven) kapittel 14 og Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern (arbeidsmiljøloven) kapittel 12 (lovdata.no). Jeg vil her begrense meg til å introdusere de reglene jeg anser som av kontekstuell betydning for min studie. 7

Fedre som er arbeidstakere har rett til 2 uker omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Det utbetales ikke foreldrepenger for denne perioden, men en del fedre får lønn under omsorgspermisjonen gjennom arbeidsavtaler som bestemmer at arbeidsgiver skal utbetale dette. En slik ordning er forhandlet frem både i Staten og KS-området, og er også utbredt i deler av privat sektor (BLD 1). Antall uker forbeholdt fedre har blitt trappet opp flere ganger siden fedrekvoten ble lansert i 1993 med 4 uker. 1. juli 2009 steg den blant annet fra 6 til 10 uker. 1. juli 2011 økte kvoten fra 10 til 12 uker. Fedrekvoten er den perioden av foreldrepermisjonen som er særskilt øremerket fedrene. Hvis far velger å ikke ta ut fedrekvote så faller den i utgangspunktet bort (NAV 1). 9 uker av permisjonen er forbeholdt mor. Det gjelder 3 uker før fødselstermin av hensyn til fosteret, og 6 uker i etterkant for restitusjon etter graviditet og fødsel (St.m. 6 2010-2011: 99). Foreldrepermisjonen utover disse bestemmelsene er opp til hvert enkelt foreldrepar å fordele mellom seg slik de selv ønsker. Dette kalles fellesperioden (NAV 2). 1. juli 2011 økte den samlede foreldrepermisjonen med en uke slik at den totale stønadsperioden for foreldrepenger ved fødsel ble fastsatt til 47 uker med 100 prosent dekning av lønn eller 57 uker med 80 prosent dekningsgrad. Valget mellom 80 eller 100 prosent lønnsdekning må gjøres likt hos begge foreldrene og for hele perioden der det mottas foreldrepenger (BLD 2). Hensikten med utbetaling av foreldrepenger er at foreldrene skal sikres inntekt i forbindelse med fødsel eller adopsjon. Dette er en ytelse som dekker inntekt opp mot 6 ganger grunnbeløpet, kalt 6G, i folketrygden, som fra 01.05.2011 er fastsatt til 475.296 kr (BLD 3). Eventuell lønn utover 6G dekkes av en rekke arbeidsgivere, blant annet for statlig ansatte (LDO 2011). Som arbeidstaker beregnes foreldrepenger som hovedregel utifra den inntekt man har når en går ut i permisjon. For å kunne ta ut foreldrepenger må man ha hatt pensjonsgivende inntekt i 6 av de siste 10 månedene før stønadsperioden trer i kraft (NAV 2). Kvinners opptjeningsrett til foreldrepenger baseres på dette, mens det for fedre er slik at både han og mor må ha hatt pensjonsgivende inntekt 6 av de siste 10 månedene for at han skal ha rett til fedrekvote. Hvis mor ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger, i motsetning til far, så kan han ta ut foreldrepenger på selvstendig grunnlag. Dette med krav om at mor går tilbake til lønnsarbeid eller utdanning. Det er derimot ikke et krav om at mor er i arbeid eller utdanning når far har uttak av fedrekvoten (NAV 1, NAV 2). Både mor og far har mulighet til å utsette perioden med foreldrepenger ved å arbeide fulltid. Begge kan også velge å kombinere delvis uttak av foreldrepenger med delvis lønnsarbeid, og på denne måten strekke ut permisjonsløpet. Dette kalles gradert uttak av foreldrepenger. Slik legges det tilrette for å kunne 8

kombinere lønnsarbeid med barneomsorg. Foreldrepenger kan derimot bare tas ut inntil 3 år etter fødselen (NAV 3). Både mor og far har også rett til å ta ulønnet permisjon inntil ett år hver etter endt foreldrepermisjonen. Dette gjelder frem til barnet er 3 år (LDO 2011). 1.3. Bruk av fedrekvoten Fougners (2009) statistiske analyse basert på tall fra 2008 viser at majoriteten av fedre med rett til fedrekvote benyttet seg av denne. De fleste av dem som tok ut kvote, tok i bruk de eksakte 6 ukene som da var øremerket far. Det var stadig flere som tok ut mer enn kvoten, og etter at den ble utvidet til 6 uker tok 23 prosent ut permisjon utover dette. Færre enn 10 prosent tok ut mindre permisjon enn fedrekvoten (Fougner 2009). I Likestilling for likelønn vises det til at mødre i gjennomsnitt tar ut 88 prosent av foreldrepengedagene. Det påpekes videre at det etter utvidelsen av fedrekvoten i 2009 foreløpig ikke eksisterer en oversikt over fedres uttak (St.m. 6 2010-2011:60). NAV publiserte derimot tall rundt to måneder før denne stortingsmeldingen kom i november 2010. Disse tallene viste at flertallet av fedre tok ut mindre enn fedrekvoten etter utvidelsen til 10 uker, og at 56 prosent av fedre med foreldrepenger da benyttet seg av 6 uker eller mer. Altså tok flertallet da ut mindre enn 10 uker og mer enn 6 uker. Samtidig var det en økning i prosentandelen av fedre som tok ut 8 uker eller mer i første halvår i 2010 sammenlignet med ett år tidligere. Prosentandelen i dette tidsrommet økte fra cirka 11 prosent til i underkant av18 prosent (NAV 4). Jeg forstår disse tallene fra NAV slik at det er en tendens til at fedre tar ut flere foreldrepengedager når fedrekvoten øker, samtidig som det er færre som tar ut hele kvoten. Det er dermed uenighet i offentlige dokumenter hvorvidt det eksisterer statistiske opplysninger som forteller noe om fedres bruk av kvoten etter at 10 uker ble innført, og hvordan den markante økningen av antall uker forbeholdt far fungerer. I og med at 9 uker er forbeholdt mor og 12 uker til far innebærer dette at størstedelen av foreldrepermisjonen kan fordeles mellom foreldrene slik de selv ønsker. Dette gir rom for stor fleksibilitet med mulighet for mange ulike løsninger. Derimot ser en at det ikke fungerer slik i praksis. Fellesperioden blir i stor grad forstått og praktisert som en mødrepermisjon. Dette kan en se, som vist over, ved at 88 prosent av foreldrepengedagene tas ut av mødrene (St.m. 6 2010-2011). Selv om tendensen er at fedre tar ut stadig mer permisjon ettersom fedrekvoten øker, så er det altså mødre som fremdeles tar ut mesteparten av foreldrepengedagene. Når det samtidig kan se ut som at fedre tar ut mindre permisjon enn kvoten etter innføringen av 10 uker, så kan dette forstås som at fedre ikke handler i tråd med myndighetenes ønsker. Med dette beveger jeg meg inn på hva politiske intensjoner med fedrekvoten består av. 9

1.4. Politiske formål med fedrekvoten Det pekes på ulike formål med fedrekvoten fra politisk hold. I Likestilling for likelønn fremstår intensjonen med kvoten at den skal bidra til at foreldrene deler foreldrepermisjonen likere mellom seg, at det skal etableres en omsorgsrelasjon med langsiktige virkninger, samt at far skal ta ut mer enn kvoten (St.m. 6 2010-2011:60). Da Regjeringen Stoltenberg II utvidet fedrekvoten til 10 uker i 2009 var begrunnelsen blant annet at kvoten skulle gjøre tilknytningen til arbeidslivet mer lik mellom kvinner og menn (NOU 2008:94). Likelønnskommisjonen (2008) foreslo også å tredele foreldrepermisjonen. Det ble argumentert for å gi far en større øremerket andel av permisjonen enn de daværende 6 ukene med at kvinner og menn skulle stille mer likt i en jobbsøkersituasjon, for å få fedre til å ta permisjon, samt å gi fedre sterkere rettigheter overfor sine arbeidsgivere. Det ble pekt på at en del fedre kan oppleve negative reaksjoner på arbeidsstedet ved å ta permisjon som ikke er forbeholdt dem, og at fedrekvoten dermed vil kunne fungere som en ferdigforhandlet grense. Samtidig påpekes at det å få barn påvirker kvinners lønnsutvikling i negativ retning. Dette indikeres å ha sammenheng med at mødre vanligvis tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen og dermed har større fravær fra jobben i forbindelse med fødsel enn fedre (NOU 2008:94,226). Det sies altså at det i dag eksisterer ulike forventninger til mødres og fedres prioriteringer av arbeidsliv og familieliv som hindrer likestilling. Det fremtrer her politiske visjoner om at utvidelse av fedrekvoten vil medføre økt likedeling, i betydning mer lik fordeling av både familiearbeid og lønnsarbeid, for mødre og fedre. I argumentet om at far trenger kvoten for å møte motstand på arbeidsplassen ligger det implisitt at far ønsker å være hjemme. Samtidig aner jeg en tvetydighet her ved at det samtidig argumenteres for at kvoten skal få fedre til å ta permisjon, noe de implisitt fremstilles som å nødvendigvis ikke ville gjøre ellers. Fedrekvoten kan her slik tolkes som både pisk og gulrot. Politisk retorikk som støtter opp om fedrekvoten baserer seg altså blant annet på at fedre har behov for en rettighet. Et videre eksempel på det finner jeg i et intervju med barne-, likestillings- og integreringsminister Lysbakken fra Sosialistisk Venstreparti der han sier: Norske fedre har aldri hatt virkelig frihet til å ta ut så mye permisjon de vil, fordi både arbeidsgivere og en god del mødre sitter med en forestilling om at permisjonen i utgangspunktet er mors, (...). (Aftenposten 17.10.2010). Fedre fremstilles her som å ha behov for egen kvote for å kunne møte motstand fra arbeidsgiver (jfr. NOU 2008:226), men også fra mor, og at dette begrenser fedres frihet til å velge å ta ut ønsket permisjonsmengde. Underliggende her sies 10

det både at fedre ønsker å ta permisjon og at de møter motstand. Også Lappegård (2003) viser til at når det snakkes om fedrekvote som en rettighet, så kan dette kobles både til fars rettighet overfor arbeidsgiver og overfor mor, og at det dermed er to forhandlingsarenaer far kan møte. Lysbakken skriver også på sin blogg et innlegg der han argumenterer for Regjeringens utvidelse av fedrekvoten fra 10 til 12 uker og om hvorfor fedre trenger denne rettigheten: (...) vi ser at flere og flere menn ønsker seg å være mer hjemme med ungene når de er små, samtidig som vi ser at kvoten fortsatt er nødvendig for at mange fedre skal få denne muligheten. (...). Det er bra for fedre, som ønsker å bli tatt på alvor som omsorgspersoner (rett venstre 23.09.2010). Fedrekvoten blir her fremstilt som å gi far mulighet til å bli en likestilt omsorgsperson på linje med mor. Far trenger her statlig drahjelp for å få være hjemme med barna fordi han ellers kan møte motstand. Arbeidslinja fremstår både hos Lysbakken og i de politiske dokumentene som grunnleggende. Det riktige blir fremstilt som at både mor og far skal delta i arbeidslivet. For at mor også skal få være i jobb, så må far hjem. Ved at mor gis bedre vilkår i arbeidslivet, så vil far parallelt få muligheter til å etablere en relasjon til barnet og bli tatt seriøst som en omsorgsperson. Her fremtrer så en antakelse av en potensiell konflikt. Det forstås som at far kan møte motstand både fra arbeidsgiver og mor, som kan tenkes å betrakte permisjonen som mors. Samtidig sies det noe implisitt om at motstanden også kan ligge hos far. Dette ved at fedrekvoten også fremstilles som et virkemiddel for å få far til å ta permisjon. Disse motstandskreftene kan dermed hindre at far tar ut permisjon, noe som igjen antas å svekke en jevnere fordeling av lønnsarbeid og barneomsorg mellom mor og far. Fedrekvoten fremmes som et nødvendig politisk tiltak for å imøtekomme denne antatte problematikken, og presenteres dermed som en døråpner for nye forståelser og forventninger til mødres og fedres praksiser i arbeidslivet og familielivet. Dette fremstilles som et likestillingsprosjekt både mor og far vil vinne på. 1.5. Relevant forskning Studier av farskap og omsorg, samt forholdet mellom lønnsarbeid og familie, har stått sentralt innen likestillingsorientert mannsforskning (Lorentzen 2006:131). Aarseth (2011) påpeker videre at forskning på det hun omtaler som de nye fedrene har vært sentralt de siste to tiårene. Med nye fedre presiserer Aarseth at det har foregått en endring ved at fedre har blitt mer engasjert i det praktiske og emosjonelle hverdagslivet med barna. At farskapet har vært og er i endring er et gjennomgående funn i mye nordisk kvalitativ 11

samfunnsvitenskapelig forskning (Aarseth 2011:70f). Et eksempel på dette er boka Fleksible fedre. Maskulinitet, arbeid, velferdsstat (2003) hvor Brandth og Kvande sier noe om at det de betegner som forsørgermodellen er lite tilstede i deres kvalitative intervjustudie. At far forstår seg selv som økonomisk forsørger for familien fremstår her ikke som en dominerende farskapsmodell. Forsørgerfaren kontrasterer de med det de omtaler som den nærværende eller omsørgende far. De hevder at det å være involvert og nær for barnet har blitt et kulturelt ideal for fedre i dag som i stor grad ser ut til å utkonkurrere forsørgermodellen som farsideal. Samtidig peker de på at maskulinitet i vår kultur er sterkt koblet til arbeidslivet og at arbeid er sentralt for menns selvforståelse og identitet. Arbeid står i et spenningsforhold til det å være far i og med at det trekker fedrene bort fra barna. Funnene deres viser at far som koblet til arbeid fremtrer som under innflytelse av den nærværende faren. Identiteten knyttet til arbeid blir slik utfordret. Det foregår da endring i form av tilpasninger av arbeidet til familielivet hos noen av de intervjuede fedrene. Hos andre fremstår dette derimot som en konflikt ved refleksjon over at de kanskje jobber for mye og har dårlig samvittighet overfor familien på grunn av det, uten at dette får følger for praksis (Brandth og Kvande 2003:126ff). Når den nye faren i nordisk forskning i omfattende grad sies å skulle involvere barneomsorg ved å være en nær og engasjert far, så kan man spørre hvilke betydninger fedrekvote og permisjon har i forhold til dette. Hvordan fedre utformer sine farskap gjennom forskjellige praksiser er nettopp til gjenstand for analyse hos Brandth og Kvande i overnevnte bok, der de fokuserer spesifikt på permisjon som praksisfelt. De konkluderer med at maskulinitet konstrueres av permisjonspolitikken ved at fedrekvoten utfordrer fedres forståelse av seg selv som menn. Dette ved at de gjennom permisjonen kan bli mer kompetente fedre ved å gi av seg selv, samt bli mer oppmerksomme på barnet og hva de selv betyr for barnet. Det handler altså om at far skal lære omsorg gjennom permisjonstiden, og at hans forståelse av seg selv som mann på denne måten skal endres (Brandth og Kvande 2003). Det fremstår her altså et ideal om å bli en nærværende far som yter omsorg og engasjerer seg i barnet, og permisjonen fremstilles som å kunne ha betydning for fremveksten av denne nye faren. Det foreligger også forskning som tilsier noe om far kan møte motstand i forbindelse med å ta ut fedrekvote og permisjon. Holter, Svare og Egeland viser til i rapporten Likestilling og livskvalitet 2007 (2008), som er basert på kvantitativ metode og spørreundersøkelse, at 75 prosent av de spurte fedrene oppga at de kunne tenkt seg å ta ut lenger foreldrepermisjon, og at mange fedre ville jobbet mindre dersom dette medførte at de fikk mer tid sammen med barna. Blant fedre med barn mellom ett og tre år som arbeidet over 40 timer i uka ønsket så mange som 80 prosent dette. Samtidig sier ikke disse tallene noe om hvor mye lenger permisjon eller hvor mye de ville ha trappet ned på arbeidstiden. Man kan jo allikevel spørre hva som stopper dem i å ta ut 12

permisjon. Det vises til at 52 prosent av mennene og 61 prosent av de spurte kvinnene mener at menn ikke slipper til som likeverdige bidragsytere i forhold til barneomsorg og husarbeid. Det stilles her spørsmål ved om dette kan tyde på at kvinner i større grad enn menn mener at mødre og fedre blir møtt med ulike forventninger til deres foreldrepraksiser. Samtidig sier ikke dette funnet noe om mennene som svarte dette selv ønsker å slippe mer til (Holter, Svare og Egeland 2008). I rapporten Erfaringer med og konsekvenser av graviditet og uttak av foreldrepermisjon i norsk arbeidsliv (2008) presenteres kvalitativ forskning på ti menn som har tatt ut foreldrepermisjon utover fedrekvoten. De empiriske funnene viser her at disse fedrene hadde møtt ulike former for motstand. En del av denne motstanden var relatert til arbeidsstedet. Motstanden dreide seg hos noen om at de skulle ta ut permisjon utover fedrekvoten, mens det hos andre var måten permisjonen ble organisert på som ble problematisert. Sanksjonene bestod i alt fra negativt ladede kommentarer til forsøk på å nekte far permisjon (Egeland m.fl. 2008:44ff). Bekkengens funn, som presenteres i boka Man får välja- om föräldraskap och föräldraledighet i arbetsliv och familjeliv (2002) og i artikkelen Föräldralediga män och barnorienterad maskulinitet (2003), kan forstås som i opposisjon til disse forskningsresultatene som indikerer at den nye faren kan møte motstand fra mor eller på arbeid. Denne motstanden betegner hun som diskursen om hindringer for menns foreldrepermisjon (Bekkengen 2002:175 ff). Bekkengen har utført en kvalitativ studie basert på svenske forhold der hun har intervjuet både mødre og fedre, samt arbeidsgivere og kollegaer. Hennes funn peker på at denne diskursen absolutt eksisterer i intervjudeltakernes fortellinger, men at de har vanskelig for å gi konkrete eksempler på motstand. Det fremstår slik en diskrepans mellom diskurs og praksis. Bekkengen mener hindringene om menns foreldrepermisjon først og fremst ligger på et diskursivt nivå, og dermed har svak praktisk forankring. Hennes forskning peker på at det kan oppstå arbeidsrelaterte vansker som følge av permisjonsuttaket, men at dette ikke fremstår som et større problem for menn enn for kvinner. Samtidig kunne hun heller ikke finne resultater som bekreftet at mødre ikke ville dele permisjonen med far. Det var tvert imot mannens ønsker og behov som fremsto som avgjørende. Også kvinner så ut til å ta opp i seg en forståelse av at menns vilkår til å ta permisjon er annerledes enn deres egne. Bekkengen hevder videre at diskursen om menns hindringer fungerer som en forklaring menn kan henvise til for hvorfor de ikke i større grad tar permisjon. Ved at diskursen om motstand fra mor eller arbeidsgiver er så sterkt innarbeidet så fungerer den i kraft av seg selv. Slik kan menn si at de egentlig vil være hjemme med barna, men ikke kan, ved å henvise til denne forestillingen om motstand, og dermed fritas de for ansvaret. Denne diskursen ser også ut til å være internalisert hos fedrene selv (Bekkengen 2002, 2003). 13

Oppsummert vil jeg si at selv om forskningen viser en maskulin identitet under endring mot en sterkere barneorientering, så er det ikke et entydig bilde som framtrer, hverken med hensyn til hva far selv ønsker og gjør, og hva som er eventuelle hindringer for endringer av praksis. Mye av denne tidligere forskningen er utført utifra et sosiologisk perspektiv. Mitt faglige ståsted er annerledes, med bakgrunn i kulturstudier. Jeg foretar en kulturanalyse av fedrekvote som empirisk felt, noe som innebærer at jeg fokuserer på kulturelle forståelser av fedrekvote slik de kommer fram i intervjuer med småbarnsfedre om fedrekvoten sett i relasjon til deres arbeidsliv og familieliv. Det dreier seg da om å rette søkelys på det som oppfattes og fremstår som selvsagt, tatt for gitt og naturlig i forståelsene. Forståelser handler ikke bare om oppfatninger og holdninger, men også om praksis slik den snakkes fram. Jeg forstår forståelser som synonymt med gjøring (se kapittel 2). I særlig grad vil jeg rette søkelys mot hvordan forståelser av fedrekvote bidrar til å produsere farskap som kjønnet konstruksjon. Jeg beveger meg her inn mot selve problemstillingen. 1.6. Problemstilling I mitt prosjekt undersøker jeg fedrekvotens betydning for produksjon av farskap som kjønnet arena. Det vil jeg gjøre gjennom å stille følgende spørsmål: Hvilke forståelser/gjøringer av fedrekvoten kommer til uttrykk gjennom småbarnsfedres fortellinger om sine erfaringer med fedrekvoten fra sitt arbeidsliv og familieliv? Hvordan veves maskulinitet spesielt, men også femininitet, inn i de intervjuede fedrenes fortellinger om fedrekvoten? Hvordan formes farskap som kulturelt kjønnet konstruksjon gjennom forståelser/gjøringer av fedrekvoten? 1.7. Oppgavens struktur Kapittel 2 består av det teoretiske rammeverket min analyse hviler på. Dette innebærer hvordan jeg forstår og tar i bruk sentrale begreper i analysen. Her vil også oppgavens overordnede vitenskapsteoretiske perspektiv redegjøres for, og jeg viser til hvilke implikasjoner det har for oppgavens teoretiske forankring. Kapittel 3 inneholder en redegjørelse av min forståelse av metode og refleksjoner rundt mine metodiske valg underveis i forskningsprosessen. Jeg vil her også presentere de intervjuede fedrene, samt si noe om hvordan jeg har forholdt meg til etiske retningslinjer. Kapittel 4 er mitt første analysekapittel. Her undersøker jeg hva slags maskulinitet som fremtrer i intervjudeltakernes fortellinger om fedrekvote og arbeidsliv. Jeg ser også på om det fremtrer endringer i maskulinitetsgjøring i retning av å orientere seg mot kombinasjonen arbeidsliv og barneomsorg. 14

Kapittel 5 er det andre analysekapittelet. Hvilke forståelser av kjønn som fremtrer i intervjudeltakernes fortellinger om fedrekvote og familieliv vil her være til gjenstand for analyse. Videre ser jeg på om dette snakkes frem som betydningsfullt for hvordan de ser på seg selv som omsorgsperson. Kapittel 6 er det avsluttende kapittelet der jeg oppsummerer og diskuterer mine mest sentrale empiriske funn. 15

Kapittel 2: Teoretisk rammeverk Hensikten med dette kapittelet er å redegjøre for det teoretiske rammeverket for min oppgave. Dette innebærer en gjennomgang av teoretiske innfallsvinkler til sentrale begreper jeg benytter i det analytiske arbeidet, samt en presentasjon av konstruktivisme som overordnet perspektiv. 2.1. Konstruktivisme Mitt overordnede ståsted er forankret i konstruktivismen, som kan betegnes som en vitenskapsteori. Dette perspektivet har videre implikasjoner for min forståelse og anvendelse av sentrale begreper som jeg vil gjøre rede for i det følgende, og dermed for hvordan jeg har tilnærmet meg datamaterialet. Utifra et konstruktivistisk perspektiv anses identiteter som konstruerte og som resultat av kulturen og tiden vi lever i. Man stiller seg kritisk til synspunkter om at våre identiteter og følelser stammer fra naturen og er lik for alle individer uavhengig av tid og kulturell tilhørighet. Det reises spørsmål ved hvordan man resonnerer i forholdet til begrepet den menneskelige naturen. Dette innebærer å se på konsekvenser av at noen identiteter og følelser anses som naturlige mens andre blir ansett som unaturlige (Kulick 1996:5f). Konstruktivisme bygger altså på en antiessensialistisk forståelse som vektlegger å sette individet inn i en historisk og kulturell sammenheng. Et viktig poeng i konstruktivismen er dermed også avvisningen av at fenomener har en fast iboende essens (Järvinen og Mik-Meyer 2005:14). Ifølge Berger og Luckmann (1966 referert fra Järvinen og Mik-Meyer 2005) er fortolkninger og fortolkningsmønstre samfunnsproduserte ved at de skapes, overføres og opprettholdes i ulike sosiale situasjoner der menneskelig interaksjon foregår. De fokuserer slik på det konstruerte i vår felles virkelighetsforståelse, og dermed på fenomeners foranderlighet og instabilitet (Järvinen og Mik-Meyer 2005:13). Hvilke meninger om fenomener som da trer frem som virkelighetsproduserende betraktes slik som sosialt konstruert. Min intensjon har også vært å analysere hvilke meningsproduksjoner som skapes og trer frem hos de intervjuede fedrene, også i interaksjonen mellom meg og dem. Dette vil jeg derimot komme nærmere tilbake til i neste kapittel der jeg drøfter konstruktivismens implikasjoner for forståelsen av det metodiske arbeidet med oppgaven. Relevant i denne sammenheng er poststrukturalismens oppfatning av språket som virkelighetskonstituerende. Poststrukturalisme kan betegnes som et filosofisk tankesett som posisjonerer seg innenfor det konstruktivistiske feltet. Annfelt (2000:27) påpeker at man i dagliglivet tenker på språket som et hjelpemiddel til å beskrive og avbilde virkeligheten, mens språkteori har vist at 16

virkelighet også konstrueres gjennom språkets meningsproduksjon. Mening skapes slik gjennom samtaler i bred forstand der vi snakker om ulike fenomener. Halsaa (1996:176) peker også på at vi utifra poststrukturalistisk tankegods både er underlagt språket, men at språket også er underlagt oss. Mening forstås dermed som ustabilt og flytende, og noe som skapes i kontinuerlige prosesser. Med ståsted i dette perspektivet åpnes det for å spørre hvordan man forstår virkeligheten, i stedet for å studere hvordan virkeligheten er. Slik gis det rom for å destabilisere det selvfølgeliggjorte i språket. Gjennom å betrakte språket som virkelighetskonstituerende åpnes det også for spørsmål som hvordan og hvorfra språket får den meningen det har (Annfelt 2000:24,27). Min intensjon har nettopp vært å analysere meningsproduksjon i materialet. Dermed har jeg søkt å dekonstruere språket. Dette innebærer blant annet å analysere hvilke ulike meninger som ligger i det tatt for gitte i fedrenes historier om fedrekvote, likestilling i foreldreskapet, arbeidsliv og familieliv. 2.2. Kjønn som konstruksjon Halsaa (2009:95) bruker fellesbetegnelsen feministisk forskning om det jeg betegner som kjønnsforskning, og peker på at kjennetegn ved dette faglige ståstedet er at menn og kvinner anses som historiske, sosiale konstruksjoner, i motsetning til fastsatte biologiske eller teologiske fenomener. Foucaults trebindsverk Seksualitetens historie (1995) har hatt relevans innen kjønnsforskningen, og da mest innenfor den poststrukturalistiske tradisjonen. I bind 1 Viljen til viten (1995) argumenterer Foucault for at kjønn er noe som har blitt til. Han setter oppdagelsen av kjønnet inn i en historisk og kulturell kontekst ved å peke på hvordan kjønn ble skapt i det 18. århundre gjennom ulike oppståtte vitenskapstradisjoner som eksempelvis psykiatri og pedagogikk. Foucault knytter kjønn videre til maktformasjoner, der vitenskapen så behov for å forklare ulike fenomener, noe som ble innvevd med sannhetsproduksjoner om kvinnelighet og mannlighet. Slik ble kjønn innlemmet i et rasjonalitetsfelt, og årsaksforklaringer ble koblet til dette. Et eksempel på makt- og vitensanordninger overfor kjønnet var hvordan det i medisinen oppstod en hysterisering av kvinnens kropp, der hennes kropp ble antatt som mettet med seksualitet. Kvinnekroppen ble integrert i det medisinske praksisfelt og ble ansett som påvirket av en indre patologi. Mottypen til moren var den nervøse kvinnen. For å unngå å bli en nervøs kvinne fikk kvinnen til oppgave å få barn, samt være familiens og barnets beskytter utifra et biologisk-moralsk ansvar (Foucault 1995). Dette kan ses som en vitenskapsprodusert essensialisering av kjønn som ble gjort gyldig. Laqueur har, i likhet med Foucault, inntatt et historisk tilbakeblikk og vist hvordan ulike forståelser av kjønn har blitt produsert i samfunnet. I boka Making Sex. Body and Gender from the Greeks to Freud (1990) redegjør han for hvordan forståelsen av kjønn endret seg i det 18. århundre. Man beveget seg da 17

fra å betrakte menneskets reproduktive organer som en del av det samme til en forståelse av absolutt kjønnsforskjell basert på biologi. Her skriver han: Two sexes (...) were invented as a new foundation for gender (Laqueur 1990:150). Slik skilles det altså mellom biologisk og sosialt kjønn, og vitenskapen la føringer for å se kjønn som biologisk forskjell, i motsetning til utelukkende sosialt betinget som tidligere. Innføringen av forskjellstenkning basert på biologi la også grunnlag for nye forståelser av kjønn som sosial kategori. Vi beveget oss fra det Laqueur betegner som en enkjønnsmodell til en tokjønnsmodell (Laqueur 1990). Enkjønnsmodellen var preget av et medisinsk vitenskapssyn basert på at kvinner hadde de samme genitaliene som menn, bare at de lå på innsiden av kroppen og ikke på utsiden. Det vi i dag betegner som eggstokker ble eksempelvis ansett som innvendige testikler, mens livmoren ble betraktet som en innvendig pung (Laqueur 1998:2). Det eksisterte altså ikke et syn på kvinner og menn som essensialistisk vesensforskjellige, men mer som ulike basert på sosial status og funksjon. Dette var samtidig en hierarkisk inndeling, der kvinnen ble ansett som en ufullstendig mann med lavere status (Bondevik og Rustad 2006:44). Ved framveksten av tokjønnsmodellen forandret altså kjønnsforståelsen seg radikalt. Denne modellen oppstod i en tid der moderne vitenskap ble utviklet og spesialisert, og der biologi og medisin hadde særlig høy status og innflytelse (Bondevik og Rustad 2006:45). Vitenskapen oppdaget etter hvert anatomiske og fysiologiske forskjeller mellom kvinner og menns kjønnsorganer som stred mot den komplementære forståelsen som til da hadde gjort seg gjeldende. Dette fikk etter hvert virkninger langt utover seg selv, og forekom ikke i et politisk vakuum. Laqueur (1990) tegner et bilde av at hvordan de nye medisinske oppdagelsene fikk oppmerksomhet og ga mening hang nøye sammen med skiftende tidsmentaliteter. Den økte fokuseringen på biologiske forklaringer, og etter hvert jakten på biologiske kjønnsforskjeller, også utover de reproduktive organene, ble intensivert parallelt med den politiske kampen som oppstod for kvinnefrigjøring. Anatomi og fysiologi ble ideologiske våpen brukt til å forklare både sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og erotiske forhold (Laqueur 1990). Biologisk kjønn ble slik forstått som gjennomsyrende, og kropp ble transformert som skjebne. Tokjønnsmodellen, med dens klare inndeling basert på biologi, har preget samfunnets kjønnsforståelse. Dette paradigmet kan hevdes å fremdeles stå sterkt. Moi (2002) argumenterer for at dette gir grobunn for en essensialistisk forståelse av kjønn som ikke bare infiltrerer hele individet, men at hele grupper med aktiviteter også slik blir kategorisert som mannlige og kvinnelige. Tokjønnsmodellen skaper dermed også grunnlag for forestillinger om hva som er naturlig og unaturlig oppførsel for kvinner og menn. Eksempler på dette er 18

hvordan barneomsorg og husarbeid har blitt ansett som kvinneoppgaver med henvisninger til biologiske forhold ved kvinner (Moi 2002:29,31). Poenget med min presentasjon av disse teoriene er å vise at forståelser av kjønn har både historiske, sosiale og kulturelle dimensjoner, noe som har implikasjoner for hva kjønn får bety og hvilke meninger som legges i forståelser av kjønn. Laqueur og Foucault argumenterer for at det ikke eksisterer en evigvarende sannhetsforståelse av kjønn som har gjort seg gjeldende til enhver tid og ethvert sted. Kjønn som iboende essens, og kvinner og menn forstått som vesensforskjellige, er altså en tankegang vår kultur først og fremst har vært influert av de siste par århundrene. 2.3. Kjønn som gjøring Hvis det har seg slik som man hevder innen konstruktivismen at kjønn er en sosial konstruksjon som må ses i en historisk og kulturell sammenheng, hvordan kan det ha seg at vi allikevel kan fremstå som så ulike på bakgrunn av kjønn? Et sentralt bidrag til forståelsen av dette er doing gender - perspektivet, eller kjønn som gjøring som vi kan si på norsk. Dette er et perspektiv jeg selv inntar i analysen av datamaterialet. Innenfor kjønnsforskningen har man beveget seg fra å se kjønn som en egenskap mot en forståelse av kjønn som noe en gjør og dermed som praksis. Slik ser man på hvordan individer gjør kjønn i ulike kontekster og hvordan kjønn formes i sosial interaksjon med omgivelsene. Kjønn ses slik som sosialt konstruert i forskjellige situasjoner (Brandth og Kvande 2003:37f). West & Zimmermans artikkel Doing Gender (1991) har vært sentral innen kjønnsforskningen for forståelsen av kjønn som gjøring. De avviser kjønn som en fast iboende essens og noe man er, og hevder at kjønn som forskjell konstrueres på denne måten: Doing gender means creating differences between girls and boys and women and men, differences that are not natural, essential, or biological. Once the differences have been constructed, they are used to reinforce the essentialness of gender (West & Zimmerman 1991:24). Kjønnsforskjeller blir utifra dette perspektivet forstått som konstruert gjennom hvordan vi gjør kjønn. Ved gjentakelser av kjønn skapes og forsterkes idèen om det naturgitte. Forskjeller fremtrer slik som om de er naturlige. West & Zimmerman anser derimot kjønn som stadig pågående gjøringer som foregår sosialt i interaksjon mellom mennesker. Videre argumenterer de for at barn gjennom sosiokulturelle rekrutteringsprosesser sosialiseres til å bli jenter og gutter, noe som innebærer å utføre passende atferd for deres essensielle kjønnsidentitet. Samtidig som de må strebe etter en bestemt kjønnsidentitet må det arbeides aktivt for å opprettholde denne identiteten. Dette foregår etter hvert 19

gjennom selvregulerende prosesser der en kontrollerer både egen og andres kjønnsatferd (West & Zimmerman 1991:27ff). Slik opprettholdes en form for sosial orden og det naturlige reproduseres. I doing gender -perspektivet blir vi altså forstått som opplært til å oppføre oss forskjellig som jenter og gutter, som kvinner og menn. Dette innebærer, slik også Moi (2002) beskriver, at aktiviteter blir ansett som kjønnede, noe som eksempelvis har implikasjoner for arbeidsfordeling. Dette illustreres hos West & Zimmerman med Fenstermarker Berks studie (1985) som ikke bare viser hvordan barneomsorg og hushold ble ansett som kvinnelige oppgaver og dermed deres hovedansvar, men også hvordan både kvinner og menn betraktet dette som en rettferdig fordeling. Ved at kvinner tar hovedansvaret forsterkes essensialistiske forståelser av kjønn, der dette blir oppgaver som blir ansett som mer naturlige for kvinner å ta seg av. Ved å gjøre kjønn så blir vi forstått som kjønn (West & Zimmerman 1991:29ff). Videre argumenterer West & Zimmerman for at det er umulig å unngå å gjøre kjønn grunnet de sosiale konsekvensene av det de omtaler som kjønnskategorisering, som er en betegnelse for antakelsen av at en er enten kvinne eller mann. Man forventer kjønnspassende atferd og evaluerer hverandre utifra hvor konsist vi som aktører gjør kjønn gjennom sosial praksis. Enhver aktivitet vil nemlig kunne bli betegnet som kvinnelig eller mannlig, og individet blir dermed holdt ansvarlig for å vise atferd som enten mann eller som kvinne. Gjør vi kjønn som forventet så reproduseres en naturlig kjønnsorden. Det betyr ikke at man er tvunget til å leve opp til forventningene, men man vil alltid risikere å bli satt i en bås som enten feminin eller maskulin. Siden all aktivitet vil kunne betraktes som feminin eller maskulin er det uunngåelig å gjøre kjønn, enten man gjør kjønn som forventet eller man gjør opprør. Kjønn forstås slik som noe en gjør aktivt gjennom sosial interaksjon, og ikke som noe man er eller som en passiv rolle man inntar (West & Zimmerman 1991). I West & Zimmermans inndeling av biologisk og sosialt kjønn så blir biologisk kjønn et binært og statisk begrepspar som det sosiale kjønn legges på. Slik blir biologisk kjønn forstått som en fastlåst kategori ved at individet betraktes som kvinne eller mann, mens endringspotensiale fremstilles som å ligge i det sosiale (Berg, Flemmen og Gullikstad 2010:25). Kritikken går slik ut på at West & Zimmerman tar for gitt kategoriene kvinne og mann. Butler betrakter kjønn som gjøring annerledes enn West & Zimmerman ved å avvise at kjønn har en selvstendig væren, at en er kvinne eller mann, og innfører teorien om kjønn som performativitet (Bondevik og Rustad 2006:57). Det er ved å iscenesette seg selv i henhold til normative rammer, og slik sitere eller repetere konvensjonelle væremåter, man blir bekreftet som et forståelig subjekt i performativitetsteorien (Kristensen 2011:71). Kjønn blir betegnet som en prosess der kroppen og subjektet antager kønsspecifik form gennem en 20

kontinuerlig identifikation, der består af en gentagende citering af de herskende kønsnormer (Stormhøj 1999:53). Man gjør altså kjønn konsist ved å sitere de kulturelle normer som gjelder til enhver tid for kjønnet praksis for å bli gjenkjent som mann eller kvinne. Kjønn forstås som noe man gjør performativt gjennom prosesser. Dette kan slik ses som en avvisning av West & Zimmermans binære og statiske kjønnsforståelse ved at Butler argumenterer for kjønn som noe mer flytende, som en struktur som skapes. Butler peker på at endring av kulturelle konvensjoner innebærer en risiko for å bli et ugjenkjennelig subjekt, og at forandring dermed krever mot i og med at en nettopp vil søke bekreftelse som forståelig subjekt. Dette muliggjøres hos Butler gjennom at det til enhver tid eksisterer motstridende diskurser om kjønn. Ved det hun betegner som feilsitering kan systemet undergraves innenfra ved å utfordre konvensjonene, noe som åpner for refleksjon og endring. Selv om kulturen snakker gjennom menneskene, snakker man slik samtidig tilbake og former kulturen (Bondevik og Rustad 2006:58, Kristensen 2011:71). Dette blir en prosess som betegner det jeg pekte på hos Halsaa (1996:176) med den poststrukturalistiske forståelsen av at vi er underlagt språket, samtidig som språket er underlagt oss. Ved feilsitering eller ved at et fenomen gis nytt meningsinnhold og våre konvensjonelle forventninger forandres, gis det hos Butler rom for endring (Bondevik og Rustad 2006:58). Samtidig er det en forutsetning for forandring at en feilsitering også må gjenkjennes, om ikke nødvendigvis innenfor hegemoniske rammer så i hvertfall som et forståelig alternativ til dette (Kristensen 2011:71). 2.4. Maskuliniteter Utifra et konstruktivistisk perspektiv avvises at maskulinitet er noe en har eller er i besittelse av. Min analytiske tilnærming til maskulinitet innebærer å se på hvordan det snakkes frem som gjøringer. På 1980-tallet begynte man innen konstruktivistisk teoritilnærming å snakke om maskulinitet i flertall, som maskuliniteter, for å vise at menn er ulike og har forskjellige interesser. Maskulinitet varierer mellom kulturer, innad og over tid innen samme kultur og gjennom et individs levetid (Lorentzen 2006:126). Ved å betegne maskulinitet i flertall avvises altså en statisk forståelse av fenomenet, som en iboende essens lik for alle menn uavhengig av tid og sted. Connells teoriutvikling om maskuliniteter har hatt stor gjennomslagskraft innen kjønnsforskningen. Spesielt relevant for min studie er hvordan Connell betrakter maskulinitet som et relasjonelt begrep. Connell peker på at maskulinitet ikke kan eksistere uten femininitet (Connell 1995:68). Hva som kategoriseres som maskulint forstås i opposisjon til det som betraktes som feminint. Connell (1995:68) argumenterer videre for at maskulinitet er noe en utformer på bestemte kulturelle måter. Maskulinitet forstås altså som en gjøring, og dermed 21

som kjønnede praksiser. Dette har igjen implikasjoner for min analyse av intervjudeltakernes forestillinger av farskap i relasjon til morskap, og for forståelser av maskuline praksiser innen arbeidsliv og familieliv. Connell introduserte begrepet hegemonisk maskulinitet, som beskrives som the masculinity that occupies the hegemonic position in a given pattern of gender relations, a position always contestable (Connell 1995:76). Hvilken maskulinitet som får hegemoni, en overordnet status, er altså ikke gitt en gang for alle. Maskulinitetsformen som dominerer vil alltid stå i en utsatt posisjon, og det strides stadig om innholdet i hva som skal få høyest maskulinitetsstatus. Maskulinitet som relasjonelt begrep innebærer slik ikke utelukkende å stå i kontrast til femininitet, men forstås også i flertallsform som å synliggjøre at det hele tiden eksisterer flere former for maskuliniteter som kjemper om hegemoni. Det handler om hvordan menn innordner seg den hegemoniske maskuliniteten, og maskulinitet blir slik noe menn også spiller ut relasjonelt i forhold til hverandre. Derimot trenger ikke den hegemoniske maskuliniteten være noe menn flest lever opp til. Den kan like gjerne være festet ved en filmkarakter eller andre fantasifigurer (Connell 1995:77). Slik handler det vel så mye om idealbilder av mannen, og ideal og praksis henger ikke nødvendigvis sammen. Også Brandth og Kvande (2003:47) peker på at begrepet hegemonisk viser til dominerende kulturelle idealer, og at hegemonisk maskulinitet ikke nødvendigvis samsvarer med menns flertallspraksiser. Connells maskulinitetsforståelse har også møtt en del motstand. Kritikken har blant annet gått på at Connell tenker for universelt om maskulinitet ved å tilegne disse mekanismene til å gjelde menn i alle kulturer (Lorentzen 2006:127). Med andre ord tas det lite hensyn til kulturell variasjon mellom ulike maskulinitetsformer som kjemper om den hegemoniske posisjonen. Paradoksalt nok kan man si får teorien slik et noe fastlåst preg. Jeg forstår Edley (2001:192) som å imøtekomme denne kritikken når han argumenterer for at maskulinitet også hele tiden tilpasses ulike konkrete sosiale situasjoner som individet befinner seg i. Maskulinitet betrakter jeg i tråd med Edley som gjøringer som forekommer i spesifikke sosiale sammenhenger. Hvilke maskulinitetsformer fedrene snakker frem vil slik kunne fremstå som forskjellige utifra hvilke kontekster de beskriver. Jeg er derimot enig med Bekkengen (2002:40) i at Connells teori er fruktbar for å vise at menn ikke er en homogen gruppe, noe som også kan komme til syne i hvordan de forstår og gjør farskap. Hvilke former for maskuliniteter som konstitueres og fremtrer som sentrale hos intervjudeltakerne som nettopp fedre, vil videre være gjenstand for min analyse. Dette kommer implisitt til uttrykk gjennom deres fortellinger om foreldreskap, permisjonsfordeling og arbeidsliv. Jeg beveger meg med dette inn på farskap som analytisk begrep og min forståelse av farskap som gjøring. 22