Leseeksempel lyrikk: «Når himmelen faller ned» av Anne Grete Preus Her følger et eksempel på hvordan vi kan lese lyrikk. Teksten vi skal lese, er sangen «Når himmelen faller ned» av Anne Grete Preus, en framtredende norsk artist gjennom de siste tiårene. Hun ble blant annet kåret til Årets Spellemann 2013. Teksten finnes også i tekstsamlingen i læreboka. Å lese lyrikk er en litt annerledes prosess enn å lese prosa, det har blant annet med lengden på teksten å gjøre. Prosatekster leser vi fra begynnelsen og jobber oss framover mot slutten. Dette gjør vi for så vidt også med lyrikk, men diktene er gjerne så korte at vi ser hele teksten samtidig, og derfor leser vi kanskje også litt på kryss og tvers. Slik kan vi si at diktlesing er en mellomting mellom det å lese prosa og det å se på et bilde. Leseeksemplet med lyrikk er derfor bygd opp på en annen måte enn leseeksemplet med novellen. Vi leser ikke linje for linje, men tar for oss ulike momenter ved teksten: sjanger, tittel, motiv, tematikk, rytme, rim, språklige bilder og det lyriske jeg. Til slutt følger en refleksjon over hvordan teksten kan tolkes. Sjanger Som vi har vært inne på, er lyrikken i utgangspunktet en musikalsk sjanger, og sanglyrikken er en teksttype som mange av oss omgir oss med daglig. Sangtekster varierer stort i kvalitet fra klisjépregede kjærlighetslåter med forutsigbare rim som først og fremst skal fungere musikalsk, til tekster som byr på nye metaforer og får oss til å tenke eller se noe på en ny måte. Når vi hører sanger, tenker vi kanskje ikke tenke så mye på dette, men hvis vi leser dem, ser vi det klart. Hvilke forventninger har vi til en sangtekst? Det kommer selvsagt an på hvem som har skrevet den, og det er også avhengig av hvilken kontekst vi møter den i du har neppe de samme forventningene til en sangtekst i norskboka som til en du hører på radio. Det vi likevel kan si om formen, og som kan virke temmelig opplagt, er at vi forventer at en sangtekst skal være sangbar. Med dette mener vi at den må ha en rytme som er regelmessig. Dessuten forventer vi at det skal være enderim i en sang, selv om dette ikke alltid er gjennomført.
Har vi noen sjangerforventinger til innholdet i en sangtekst? Dette vil avhenge av hvilken artist/forfatter vi har med å gjøre, og til en viss grad også hvilken musikksjanger teksten er hentet fra. Klassiske poplåter handler oftest om kjærlighet, mange visesanger fra 1970-tallet har politiske fredsbudskap, mens mannlige rap-artister ofte lar det gå sport i å skryte av de største bilene og de flotteste damene. Generelt kan vi si at innholdet i en sangtekst sjelden er veldig komplisert. Den er i utgangspunktet skrevet for å høres, ikke leses, og da er det grenser for hvor krevende den kan være om mottakeren skal henge med. Tittel «Når himmelen faller ned» er en typisk lyrikktittel ved at den viser til en allmenngyldig opplevelse uten noen distanse i tid. Om en fortelling skulle handlet om det samme, hadde den kanskje hatt tittelen «Da himmelen falt ned». Dette hadde markert avstand i tid, og vi hadde fått fortellingen om den ene gangen da himmelen falt ned. I en lyrisk tekst venter vi oss ikke en fortelling om noe som skjedde én gang, men om noe som skjer med eller kan oppleves av oss alle. Tittelen bekrefter dermed sjangerforventningene våre. At himmelen faller ned, høres i utgangspunktet ganske dramatisk ut. Men tittelen må forstås i overført betydning, altså som et språklig bilde, for himmelen kan jo ikke rent fysisk falle ned enten vi snakker om en religiøs himmel eller om atmosfæren rundt jorda. Om vi tar utgangspunkt i det siste, er det mulig å tenke seg at sangen handler om forurensing, naturkatastrofer eller krig. For å se om det stemmer, må vi gjøre oss kjent med hele teksten. Når himmelen faller ned Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, og hør bylarmen forsvinner under dalende flommer. Og vi har hørt at ingen snøfnugg er like, og sånne under kan en tenke på en stund. Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn. Og får et iskyss. Det snør
stumme stjernesøstre fra usynlige munner, og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder. I dag inntas jorden av en himmelsk hær, og uten våpen tvinges hele byen i kne. Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned. Når hele himmelen faller ned. Faller ned. Takk for den unyttige snø til bry og til besvær. Nå inntas jorden av en himmelsk hær, uten bomber og granater tvinges hele byen i kne. Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned. Når hele himmelen faller ned. Hele himmelen. Når hele himmelen faller. Når hele himmelen faller ned. Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned. Anne Grete Preus (fra Mosaikk, 1998) Hva sies, og hva betyr det? Noe av det første vi gjerne spør oss selv om i møte med en lyrisk tekst, er hva den egentlig betyr. Dette spørsmålet kan vi dele opp i to delspørsmål. For det første: Hva handler teksten om, hva er innholdet? For det andre: Hvordan skal vi forstå det vi leser? Eller sagt på en annen måte: Hva er det som faktisk blir sagt, og hva er det som egentlig menes? Denne måten å spørre på tar utgangspunkt i en forventning om at lyrikken forsøker å formidle noe mer enn det mest åpenbare. Vi ser allerede tidlig i teksten at den ikke er så dramatisk som tittelen kunne tyde på. Snarere tvert imot. Her er ingen forurensing eller naturkatastrofe, men et helt alminnelig snøfall. Når
det gjelder krigsassosiasjonene, så finnes de i teksten, men da med motsatt fortegn: «uten bomber og granater / tvinges hele byen i kne.» Helt kort kan vi oppsummere innholdet i teksten slik: Det er en skildring av snøvær, hvordan det treffer og påvirker livet i byen, og hvordan det sanses av det lyriske jeg. Når vi snakker om innhold i lyrikk, er det vanlig å bruke begrepet motiv. Dette begrepet er hentet fra billedkunst og fotografier. Motivet er det vi ser på bildet, det maleren har malt eller fotografen har tatt bilde av. På tilsvarende måte er motivet det som skildres i et dikt. I «Når himmelen faller ned» kan vi si at motivet er snøfall over en by. Hvis diktet hadde vært et bilde, var det dette vi hadde sett. Så til neste spørsmål: Hvordan skal vi forstå dette snøværet? Har det noe å si oss? Brukes snømotivet til å uttrykke noe annet? Et skikkelig svar på dette kan vi ikke gi før vi har analysert teksten litt grundigere. Men vi kan gi et foreløpig svar basert på førsteinntrykket. Tredje strofe begynner med at det lyriske jeg-et takker for «den unyttige snø til bry og besvær». Dette er verdt å legge merke til, for det bryter med forventningen om hva vi er takknemlige for. Mange er glad i snø fordi vi kan leke i den, ake og gå på ski, men her er det den brysomme siden ved snøen som trekkes fram: Den er i veien, den gjør livet mer tungvint, og ting går langsommere. Kan det være dette diktet prøver å uttrykke? Meningen vi finner når vi tolker dikt, kaller vi vanligvis for tema eller tematikk. Vi kommer til å bruke begrepet tematikk, siden det åpner for ulike tolkninger og meningsmangfold, mens tema legger opp til at hele teksten kan samles i én forståelse. Tematikken er de tankene, ideene, holdningene eller problemstillingene som diktet formidler. Mens motivet er konkret framstilt i teksten, er tematikken noe abstrakt vi må tolke oss fram til noe som peker ut av teksten og sier noe om verden utenfor. Etter første gjennomlesing av sangteksten til Preus kan det virke som om snømotivet blir brukt til å formidle en tematikk som er knyttet til langsomhet og unyttighet. Rytme La oss nå forlate innholdet og undersøke det musikalske i teksten. Dette vil selvsagt komme enda tydeligere fram dersom du hører sangen framført, men her skal vi konsentrere oss om språklige klanger og rytmemønstre. Siden teksten er skrevet for framføring og ikke er utgitt i en bok, har vi delt inn verselinjene omtrent slik de høres framført med musikk. (Første og tredje verselinje er så korte fordi det i sangen kommer en pause før teksten fortsetter.)
Akkurat som vi lager musikalsk rytme ved å veksle mellom trykktunge og trykklette toner, skapes språklig rytme gjennom vekslingen mellom trykktunge og trykklette stavelser. Hvis vi for eksempel leser tittelen «Når himmelen faller ned» høyt, kan vi høre at vi legger trykket på «him-», «fal-» og «ned», mens «Når», «-melen» og «-ler» er trykklette. Dette kan vi markere med en strek ( ) for trykktunge og en bue (U) for trykklette stavelser. Det er ikke alltid alle vil legge trykket helt likt, men stort sett vil de fleste være ganske enige. Det som særlig avgjør rytmen i språket, er antallet trykktunge stavelser, mens vi kan ta bort eller legge inn noen ekstra trykklette stavelser uten at det får særlig store konsekvenser. Hvis vi leser første strofe i sangteksten og tar hensyn til hvordan melodien går, vil trykket kunne være slik: Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer Og hør bylarmen forsvinner under dalende flommer Vi har hørt at ingen snøfnugg er like Og sånne under kan en tenke på en stund Jeg lener hodet helt tilbake Og får et iskyss på min munn U UUU UUU UU U U UUU UUU UU U UU UUU UU U UUU UUU UUU UUU U U U UUU U U Det vi ser når vi setter det opp på denne måten, er at diktet har en ganske fast rytme. Første og tredje verselinje er like, med kun én trykklett og én trykktung stavelse. Andre og fjerde verselinje er også like, med fire trykktunge og ni trykklette stavelser. De fire siste verselinjene ligner også hverandre, med tre trykktunge stavelser hver. I tillegg kan vi legge merke til det vi kaller utgangene, altså slutten på hver verselinje. Her ser vi at de fire første har rytmen tung lett tung lett, mens de siste har rytmen lett tung lett tung. Av og til bidrar rytmen til å underbygge innholdet. Nettopp det kan vi se et eksempel på her. For det første er pausen etter «snør» og «hør» med på å framheve disse ordene. Rytmen insisterer på at vi må stoppe opp ved nyheten om at det snør, slik at vi virkelig kan ta det inn over oss. Det samme gjelder oppfordringen om å høre etter, der rytmen legger inn en pause i teksten, slik at vi faktisk kan lytte. Hvis du ser på den siste strofen i sangen, kan du legge merke til at rytmen her skiller seg fra de to første strofene. Denne strofen skiller seg, som vi skal se, også innholdsmessig fra de to første.
Rim La oss så se på en annen form for språklig musikalitet, nemlig klang. Som forventet i en sangtekst har vi her utstrakt bruk av enderim, og rimet følger et fast mønster: Første og tredje verselinje rimer (snør/hør), og det samme gjør andre og fjerde (sommer/flommer) og sjette og åttende (stund/munn). Hva så med femte og sjuende verselinje (like/tilbake) har vi enderim her? Dette er det vi kaller halvrim, som vil si at det er delvis lydlikhet, men ikke fullstendig. Enderim er ikke den eneste formen for rim i denne sangen. «Det snør stumme stjernesøstre», heter det i begynnelsen av andre strofe, og her legger du kanskje merke til at s-lyden dominerer. Dette er såkalt bokstavrim, også kalt allitterasjon, det vil si at vi har en ordsammenstilling der flere ord eller trykktunge stavelser begynner med samme lyd. Her har vi fire slike. Mens enderimene lager en forbindelse mellom verselinjene som rimer, knytter allitterasjonen sammen enkeltord. I tillegg skaper det en klangvirkning når ordene uttales, enten ved opplesning eller ved sang. Språklige bilder Tidligere har vi sagt at visualitet er et typisk trekk ved lyrikken, og at dette både refererer til hvordan diktet ser ut på papiret, og de språklige bildene det bringer fram. I «Når himmelen faller ned» er det ikke så mye å si om selve formen på diktet. Det ser ut omtrent som vi forventer at en sangtekst skal se ut, inndelt i strofer og med verselinjer som er omtrent like lange. Unntaket er de fire verselinjene som bare består av to ord hver. Når det kommer til billedspråket, er det derimot mye å legge merke til. Som vi så tidligere, er allerede tittelen et språklig bilde, og når vi leser resten av teksten, ser vi at den er full av metaforer. Her er en liste over alle metaforene i sangen og noen forslag til hvordan vi kan «oversette» dem. - himmelen faller ned - himmelsk korrekturlakk - feilstavet sommer - dalende flommer - iskyss - stumme stjernesøstre - det snør - snø - mildvær sent på høsten - snø - snø som treffer munnen - snøfnugg
- usynlige munner - angrepet - myldrende lydløse sekunder - inntas jorden av en himmelsk hær - tvinges hele byen i kne - skyer - snøfall/snøvær - snø - snøen legger seg - snøen gjør byen mindre framkommelig Hva viser denne oversikten? For det første blir det enda klarere at sangen handler om snø, fordi nesten alle metaforene er forskjellige omskrivinger av snø, snøvær og at snøen legger seg. Oversikten viser også hvor vanskelig det er å oversette språklige bilder, og at mye går tapt i oversettingen. Språket blir kjedeligere og tammere, det er det ingen tvil om. Hele det lyriske uttrykket hadde forsvunnet uten de språklige bildene, og vi hadde stått igjen med en veldig repeterende sang om snø. En annen viktig funksjon de språklige bildene har, er at de får oss til å se det hele for oss, og på en helt annen måte enn vi ser snøen til vanlig. Vi ser ikke bare snø, vi ser korrekturlakk som flyter nedover mot bakken, og vi ser for oss hæren som invaderer oss. Det er ikke dermed slik at teksten hadde hatt samme betydning, bare uttrykt mer nøytralt og mindre visuelt, hvis den hadde vært skrevet uten disse metaforene. Bildene vi ser for oss, og de assosiasjonene de gir, er nemlig en viktig del av forståelsen vår. For å vise hvordan dette henger sammen, må vi undersøke noen av metaforene litt nærmere. At himmelen faller ned, gir oss langt mer dramatiske assosiasjoner enn at det snør, til og med faretruende assosiasjoner. Snø hører hverdagen til i Norge, at himmelen faller ned, er noe ganske annet. Ikke mindre dramatisk er det at vi blir angrepet, at jorda inntas av en hær, og at hele byen tvinges i kne. I sum framstiller disse krigsmetaforene en invasjon av byen og jorda. Vi har også helt andre metaforer i teksten, som ikke knytter snø til krig og invasjon, men til nære menneskelige relasjoner. Tydeligst ser vi det der snøen omtales som et iskyss, som igjen knyttes til de stumme stjernesøstrene og usynlige munner. Hva slags språklig bilde er dette? Snøfnuggene kalles søstre, og de utfører en menneskelig handling (kyss), altså har vi det vi kaller en besjeling at konkrete ting blir menneskeliggjort. De militære metaforene er også en form for besjeling, men her peker de menneskelige egenskapene i en helt annen retning mot trusler i stedet for nærhet. De siste metaforene vi skal undersøke, er de som kommer først i sangen: «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer». Dette er ikke en besjeling, for her får ikke snøen menneskelige egenskaper. I stedet knyttes snøen til skriving og tekst. Hvordan skal vi forstå disse metaforene? Korrekturlakk er noe som dekker over skrift, akkurat som snøen dekker bakken. Den andre metaforen, at sommeren er feilstavet, er ikke like lett å forstå. I
metaforoversikten er det oversatt med «mildvær sent på høsten», men den oversettelsen kan diskuteres. Kanskje skal «feilstavet sommer» forstås på en helt annen måte? Eller kanskje denne metaforen ikke først og fremst skal forstås og oversettes, men rett og slett bare forsterke korrekturlakkmetaforen? Hun lar én metafor (himmelsk korrekturlakk) lede til en annen metafor (feilstavet sommer), og på den måten er det som om selve det språklige bildet blir viktigere enn hva det skal bety. Himmelsk korrekturlakk fungerer dermed ikke bare som et bilde på snø, men som metafor begynner den å leve sitt eget liv, knyttet til nye metaforer for skrift. Hvis vi skal oppsummere de språklige bildene i sangen, kan det være verdt å legge merke til at det er en slags utvikling. Sangen begynner med tekstmetaforer, før den går over i intimitetsmetaforer mot slutten av første strofe. Midtveis i andre strofe overtar militærmetaforene, og disse dominerer resten av sangen. Ved hjelp av de språklige bildene knyttes dermed snøen til ulike betydningsområder: skriving, intimitet og makt/tvang. Kan vi da klare å finne en helhetlig mening i teksten? Er snøen først og fremst positivt ladet (kyss, medsøstre, menneskelighet), eller er den negativt ladet (vold, tvang og invasjon)? Det lyriske jeg Hvis en lyrisk tekst spriker i ulike retninger, slik som her, kan det være lurt å stille følgende spørsmål: Hvordan forholder det lyriske jeg seg? Hvor er jeg-et plassert, og hvilken holdning har det til det som blir framstilt? Dette har å gjøre med det som vi i boka satte opp som et kjennetegn på lyrikk, nemlig nærhet mellom den talende og det omtalte. Er det en slik nærhet i «Når himmelen faller ned», og hvordan kommer den i så fall til uttrykk? Vi kan starte med å se om vi finner et «jeg» i teksten. Det gjør vi, men bare ett eneste sted: «Jeg lener hodet helt tilbake / og får et iskyss på min munn». Det lyriske jeg-et står altså midt i begivenhetene, midt i snøværet. Hvordan forholder hun seg til snøen? Hun har tydeligvis stoppet opp hun står stille, hun lener hodet tilbake, og iskyssmetaforen tyder på at hun nyter det. Med utgangspunkt i det lyriske jeg kan vi altså si at snøværet er positivt ladet, selv om metaforene gjør at vi kan bli usikre. I tillegg til «jeg» finner vi et «vi» i sangen: «Vi har hørt at ingen snøfnugg er like / og sånne under kan en tenke på en stund». Hvem er «vi»? Er det noen som står sammen med jeg-et? Er det de som bor på samme sted som jeg-et, og som derfor befinner seg i det samme snøværet? Eller viser «vi» til alle mennesker, altså menneskeheten? Det er umulig å svare helt sikkert, men det kan kanskje virke som om det lyriske jeg bruker «vi» for å henvende seg til dem som hører eller leser teksten, og markere en form for fellesskap med dem. Det er som om dette «vi» sier til oss: Vi er alle mennesker, vi hører sammen, og det som særlig knytter oss sammen, er evnen til å tenke og reflektere.
Vi har altså et lyrisk jeg som står alene og sanser snøen, og som henvender seg til andre mennesker for å skildre opplevelsen. Kan vi si mer om forholdet mellom jeg-et og snøen? Legg merke til starten på tredje strofe, der jeg-et takker for snøen. Dette bekrefter at snøen er noe positivt. Men hvem er det som blir takket? Her er det uklart hvem jeg-et henvender seg til, for hvem takker man egentlig for snøen? I hvert fall ikke oss som leser eller hører sangen. En troende person vil takke sin gud, så det kan være ett svar. Hvis vi mener dette er en mulig forståelse, bør vi se etter elementer i teksten som kan støtte opp om den. Finner vi for eksempel andre tegn til en religiøs dimensjon i teksten? Ja, et par av metaforene kan så absolutt vekke religiøse, og særlig kristne, assosiasjoner: Både himmelsk hær og stjernesøstre kan forstås som omskrivinger av engler. Til tross for disse religiøse mulighetene kan det også rett og slett forstås slik at det lyriske jeg-et henvender seg ut i lufta, uten å takke noen spesiell. Hvis du nå ser over hele diktet på ny, legger du kanskje merke til hvordan det lyriske jeg forholder seg til snøen på forskjellige måter gjennom de tre strofene. I første halvdel av første strofe står det lyriske jeg og sanser snøen. Denne sansingen fører i andre halvstrofe til en refleksjon over snøfnuggenes unike utforming, men forlates igjen til fordel for den sanselige opplevelsen av snøen tydeligst uttrykt gjennom iskysset. Andre strofe begynner også sansende, men avløses av en konklusjon i strofens to siste linjer at alt går litt langsommere når snøen laver ned. Når siste strofe starter med å takke for snøen, er dette et utrop basert på konklusjonen like før. At det lyriske jeg-et uttrykker seg på en annen, mer utadvendt, måte her, kan også høres på musikken, som endrer seg fra de to første strofene til den tredje. Det lyriske jeg-et takker for snøen fordi den får alt til å gå langsommere. Dette utbroderes ved bruk av ord som «unyttig», «bry» og «besvær». Disse ordene beskriver snøen på en ny måte, for her slutter det lyriske jeg å skildre ved hjelp av språklige bilder, og bruker i stedet abstrakte ord med klar negativ verdi. Dermed begynner vi kanskje å nærme oss en forståelse av denne sangen? Det er på tide å samle trådene fra analysen i et forsøk på å tolke teksten. Tolkning Det lyriske jeg takker ikke for snøen fordi den er vakker, eller fordi vi kan leke i den, men fordi den gjør livet vanskelig for oss. Sangen hevder med andre ord at snøen er et gode fordi den tilsynelatende er et onde. Det lyriske jeg-ets framstilling av snøen er derfor en type utsagn vi gjerne kaller et paradoks: en sannhet uttrykt i en overraskende og tilspisset form, slik at den får et skinn av selvmotsigelse.
Det paradoksale gir også en forklaring på hvorfor de språklige bildene i teksten knytter snøen både til menneskelig nærhet og til en invaderende makt. Metaforene kunne i første omgang virke motsetningsfulle, og dette ga inntrykk av at teksten spriket i ulike retninger. Men når vi ser det paradoksale i jeg-ets holdning til snøen, gir det også mening at den nettopp framstilles i paradoksale bilder. Sangen er altså en hyllest til det som bryter med hverdagsrutiner, hurtighet og travelhet. Den uttrykker verdien av å stoppe opp for å tenke, reflektere og sanse. Samtidig har vi mennesker en egen evne til å haste videre og være så effektive og rasjonelle som mulig, på vei mot stadig nye mål. Derfor må vi tvinges til å ta det med ro. Dette er snøens velsignelse: Den tvinger oss til å være langsomme. Hvis du husker tilbake til den første delen av kapittel 7, var vi inne på at en av litteraturens og kunstens viktigste roller nettopp er dette som sangen til Preus uttrykker å få oss til å stoppe opp, se det vi vanligvis ikke legger merke til, oppleve omgivelsene våre som om det var for første gang. Dermed har vi kanskje også en forklaring på hvorfor sangteksten åpner med å snakke om korrekturlakk og feilstavet sommer: Snøen har en verdi fordi den får oss til å bremse, på samme måte som kunsten, sangen og litteraturen. Slik forstått kan vi si at sangen tematiserer og hyller det vi i boka kalte underliggjøring. Tror vi på det? Vi kan ikke bevise eller motbevise at «Når himmelen faller ned» er sann på samme måte som vi kan gjøre med sakprosa. Likevel kan vi ta stilling til framstillingen av verden. Tror vi på det lyriske jeg når det sier at snøen får oss til å bremse ned på en slik måte at vi åpner opp øynene og sinnet for det vi vanligvis haster forbi? At et massivt snøfall gjør livet mer tungvint og langsomt, er vi ikke i tvil om. Spørsmålet er heller hvordan vi oppfører oss når snøen er i veien for det livet vi prøver å leve. Stopper vi opp og blir oppmerksomme, eller krummer vi nakken og blir enda mer målbevisste og sneversynte? Her vil nok meningene være delte, og dermed vil også ulike lesere reagere ulikt på teksten. Men i det øyeblikket vi begynner å diskutere om vi tror på lyrikkens framstilling av livet eller ei, har diktet vunnet: Vi har tatt oss tid til å ta det på alvor.