Medienes publikum Redaksjonen ( 19.07.06 12:16 ) Karakter: B Målform: Bokmål NTNU semesteroppgave PSY 1051 Medienes publikum, Oppgave C: I mediedekningen av Tsunami-katastrofen fikk vi se amatøropptak av vannet som fosser inn over strendene, og desperate mennesker som kjemper for livet i vannmassene. Hvorfor velger vi å se slike bilder? Psykologisk Institutt, NTNU Innholdsfortegnelse 1) Forside... s. 1 2) Innholdsfortegnelse... s. 2 3) Innledning... s. 3 4) Innledende teori... s. 3 5) Diskusjon... s. 4-8 - TV- nyhetene som samfunnsplikt... s. 4 - Sviktende kilder... s. 5 - Valg av medium... s. 6 - Bilder som sannhetsbevis... s. 6 - Katastrofer selger... s. 7 6) Avslutning... s. 8 7) Litteraturliste... s. 10 Innledning Det generelle temaet for semesteroppgave i medienes publikum, våren 2005, er medienes dekning av Tsunami-katastrofen som rammet sørøst-asia, 2. juledag i år. Og i denne sammenhengen har jeg valgt å ta for meg oppgave C, hvor jeg spesifikt skal se nærmere på TV-medienes bruk av amatøropptak som et virkemiddel i formidlingen av denne katastrofen. Slik lyder oppgaveteksten: I mediedekningen av Tsumani-katastrofen fikk vi se amatøropptak av vannet som fosser inn over strendene, og desperate mennesker som kjemper for livet i vannmassene. Hvorfor velger vi å se slike bilder? I min besvarelse av denne oppgaven, vil jeg hovedsakelig ta utgangspunkt i teorien om at bilder fungerer som bevis for sannhetsverdien i TV-nyhetenes innhold. Her vil jeg blant annet trekke inn Paul Messaris og hans definisjon av begrepet indeksikalitet i sammenheng med det fotografiske bildets sematiske egenskaper, og med særlig henblikk på hva publikum får ut av disse bildene. Dessuten vil jeg også ta utgangspunkt i Ingunn Hagens doktoravhandling News Viewing Ideals and Everyday Practices: The Ambivalences of Watching Dagsrevyen fra 1992, for å se på noen av årsakene til at vi i det hele tatt velger å se TV-nyheter. Innledende teori Kameraet og fotografiet kom i en tid (1839) som sammenfalt med en retning innen filosofien som betegnes som positivismen. Kameraet, positivismen og sosiologien utviklet seg samtidig. Felles for dem var troen på det observerbare og det kvantifiserbare, eller målbare kjensgjerninger som kunne erstatte subjektiviteten ved å gi objektive og endelige sannheter (Gjelsvik & Iversen 2003). Når videokameraer av den lette typen kom inntok markedet på 1980-tallet, førte dette til at nyhetsprodusenter fikk tilgang til flere observasjonelle innslag, hvor kameraet fungerer som øyenvitne og TV-nyhetene kan presentere virkelighetsutsnitt. Også filmer tatt av amatører og tilfeldige forbipasserende har blitt viktig her, hvorav det kanskje mest kjente eksempelet er filmingen av politiets oppbanking av Rodney King i Los Angeles i 1991. I dag har forøvrig teknologien nådd så langt at til og med mobiltelefonen også kan benyttes som nyhetsmedium, noe som har Medienes publikum 1
ført til enda flere av disse observasjonelle innslagene. Og siden nyhetsprodusentene, både i TV-mediene og i pressen, jobber ut ifra et ståsted hvor de skal formidle fakta fra virkeligheten, så faller dette godt sammen med bildenes rolle som bevis. Paul Messaris sier at kameragenererte bilder, fotografiske bilder og video har en såkalt indeksikalsk (indeks/indeksikalske tegn = anviser) forbindelse tilbake til motivet (Messaris 1997). Med dette menes det hovedsaklig at alle umanipulerte bilder, stillbilder så vel som levende bilder, kan fungere som bevis for at en hendelse faktisk har funnet sted, eller som fysiske spor etter et objekt. Formspråk og effektbruk er mediespesifikke: Tekst-, lyd- og bildemedier disponerer hvert sitt repertoar. (Waldahl 1998:179) Og det som utgjør den største forskjellen mellom disse mediene er at bildemediene har mye lettere for det å kunne endre publikums holdninger. Dette kommer av at bildemediene disponerer virkemidler som er langt mer effektive som retoriske redskap, sammenlignet med de virkemidlene man finner i tekst- og lydmediene (Waldahl 1998). Og det er nettopp det autentiske særpreget ved TV-bildene som fører til at publikum forholder seg til disse på en helt annen måte, sammenlignet med tegninger, malerier og andre illustrasjoner. Her kan man snakke om den dokumentariske verdien i formidlingen av budskapet (Messaris 1997). En TV-reportasje fra et katastroferammet område som viser publikum levende fotografiske bilder av hendelsesforløpet vil ha en større dokumentarisk verdi, kontra en muntlig eller rekonstruert framstilling (f.eks. i form av grafikk). Store deler av det inntrykket publikum sitter igjen med etter å ha sett en slik TV-reportasje, skyldes altså de (elektroniske) fotografiske bildenes forbindelse tilbake til det faktiske hendelsesforløpet, slik at bildene innehar en slags garanti for sin egen sannhet. Tv-nyhetene som samfunnsplikt Tsunami-katastrofen i Sørøst-Asia har blitt betegnet som den største naturkatastrofen i moderne tid. I et slikt tilfelle vil det være naturlig at enkeltmennesket har problemer med å begripe omfanget av hendelsen og hvilke krefter som ligger bak. Dernest vil det være like naturlig at man tyr til nyhetsmediene, nettopp i et forsøk på å forme et inntrykk av den spesielle situasjonen. Her kan man dessuten trekke en parallell til Ingunn Hagens doktoravhandling News Viewing Ideals and Everyday Practices: The Ambivalences of Watching Dagsrevyen fra 1992, hvor hennes informanter sa at de følte seg forpliktet til å følge med på Dagsrevyen. De følte en forpliktelse til å holde seg oppdatert om det som foregår i verden og å være orienterte samfunnsborgere (Hagen & Helland 1993). Og siden denne katastrofen hadde et såpass sensasjonelt preg over seg, var også mediedekningen så stor at det til enhver tid var mulig å holde seg oppdatert om siste nytt fra de rammede landene. Underforstått det å utfylle sin rolle som en orientert samfunnsborger ved å følge med på TV-nyhetene i denne sammenhengen, ligger også det å overvære de dramatiske bildene av de høye bølgene, de ødelagte husene og de panikkslagne menneskene som kjemper for livet i vannmassene. Bilder er tross alt det som gjør TV-mediet til det effektive retoriske redskapet det er, og derfor er det viktig at også nyhetene kan bildedekkes. I en undersøkelse der 70 nyhetsarbeidere ble bedt om å kommentere utsagnet Mangel på bilder begrenser nyhetsformidlingen, mente kun 10% at manglende bildedekning hadde lite eller svært lite å si for nyhetsformidlingen, mens flertallet svarte mye (26%) eller svært mye (43%) (Sand & Helland 1998). Og med utgangspunkt i dette vil det være reelt å anta at Tsunami-katastrofens store omfang i TV-medienes sendeflate også var et delvis resultat av de faktisk hadde tilgang til dramatiske amatøropptak av høy aktualitet. Men hovedårsaken til den omfattende medieomtalen her i Norge, har nok først og fremst sitt rotfeste i at det befant seg mange norske turister i de katastroferammede områdene. Faktisk så mange at situasjonen (i en tidlig fase hvor man fortsatt opererte med et uoffisielt antall savnede og omkomne) ble betegnet som en av de verste tragediene som har rammet landet i fredstid. Nærhet og identifikasjon regnes som viktige nyhetskriterier, og når de som i dette tilfellet dessuten kombineres med et svært dramatisk og sensasjonelt preg, vil det være helt naturlig for ethvert medium å gi en slik sak ekstra høy prioritet (Schwebs & Østbye 2001). Sviktende kilder En annen viktig oppgave som ligger i nyhetsprodusentenes hender, er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet (Schwebs & Østbye). Og under den norske mediedekningen av Tsunami-katastrofen ble våre myndigheters takling av katastrofen, sterkt kritisert fra mange hold. Media satte et særlig sterkt søkelys på Utenriksdepartementets manglende evne til å kunne legge fram et reelt antall av savnede og omkomne. Og mens Sveriges statsminister Göran Persson ble omtalt som trygg, saklig og informativ, på bakgrunn av de Medienes publikum 2
pressekonferansene han tok del i, så ble vår egen Kjell Magne Bondevik ble kritisert for å opptre mer som en vag prest, heller enn en stødig statsminister. Denne harde kritikken fra et samlet norsk pressekorps, kan man tolke som frustrasjon over mangelen på konkrete faktaopplysninger. For når kildene svikter i en sak hvor det er snakk om at over hundre nordmenn kan være døde, da fører dette til spekulasjoner og usikkerhet, som igjen fører til uro og frykt blant det publikumet som må forholde seg til disse bruddstykkene av informasjon. Desto viktigere kan man derfor si at bildenes rolle blir for formidlingen av hva som er den faktiske tilstand. For når nyhetsprodusentene ikke får fatt på tilstrekkelig med tekniske opplysninger rundt hendelsen, kan de overlate til bildene å trekke opp informasjonsverdien ved å gi publikum et dirkekte innblikk i tragedien. Fjernsynet blir publikums vindu mot verden med disse bildene, noe som også kjennetegner nyhetssjangeren generelt (Wold 2005). Valg av medium Det er kanskje ikke så merkelig at mennesker over hele verden sitter klistret til TV-skjermen etter å ha fått meldingen om at en enorm flodbølge, fremkalt av et kraftig jordskjelv, har skyldt inn over kystområder i en rekke land og forårsaket at tusenvis av menneskeliv har gått tapt, samt forferdelige materielle ødeleggelser. Tsunami var inntil 2. juledag, 2004 et ukjent begrep, spesielt for mange av oss som lever i den vestlige delen av verden. Og får man høre om en naturkatastrofe med et slikt omfang og som dessuten er av ukjent karakter, da er det naturlig at man vil søke en slags bekreftelse for at denne tilsynelatende ubegripelige hendelsen faktisk har funnet sted. Og i slike tilfeller, hvor man står ovenfor ukjente fenomen, kommer gjerne rene tekstog lydmedier til kort når det gjelder å gi en innholdsformidling som er tilfredsstillende for publikum (Waldahl 1998). For samme hvor mye man enn leser eller hører om dette ukjente fenomenet, så kan ikke denne informasjonen overgå den slagkraften som ligger i den visuelle eksponeringen av det konkrete emnet. Her profiterer bildemediene på sine muligheter til å fremstille kompliserte fenomener og prosesser ved hjelp av bildesekvenser, grafikk, og illustrasjoner av ulik art som anskueliggjør det som skjer for publikum. (Waldahl 1998:180) Dette tyder med andre ord på at publikums valg av medium i slike saker ofte har rotfeste i hvor vidt det foreligger bilder som på en konkret og enkel måte kan belyse det ubegripelige og ukjente fenomenet. Bilder som sannhetsbevis Det er ikke alltid at fjernsynet gagner sitt publikum med sine bildesekvenser. Av Ingunn Hagens doktoravhandling fra 1992, som jeg har vært inne på tidligere, framkom det nemlig også en tendens til at Dagsrevyens publikum ikke forstod så mye av fjernsynsnyhetenes innhold, og at dette hadde mye å gjøre med bildedekningen. Flere av hennes intervjuobjekter uttalte at det var lett å bli distrahert av de mange bildene som flimrer forbi (Hagen & Helland 1993). Her har for øvrig tekstmediene et klart fortrinn ved at disse er lagt til rette for konsentrasjon, fordypelse og repetisjon (Waldahl 1998). Men like fullt følte altså Hagens informanter seg forpliktet til å fortsette å se på disse nyhetene, med utgangspunkt i et ønske om å være orienterte samfunnsborgere. Men dersom det faktisk er slik at fjernsynsbildene nærmest fungerer som støy, og at de på denne måten hemmer publikums forståelse av nyhetenes faktainnhold; hvorfor er de der da, og hvorfor vil vi fortsette å se dem? Her kan man trekke inn Paul Messaris og hans teori om at bilder innehar en indeksikalsk forbindelse tilbake til motivet. For dette betyr nemlig med andre ord at de fotografiske fjernsynsbildene, inkludert de amatøropptakene som ble vist i mediedekningen av Tsunami-katastrofen, har et særegent bånd til den sosiale virkeligheten. Man kan si at disse bildene blir en slags garanti for sannhetsinnholdet, og for at den hendelsen det fortelles om faktisk har funnet sted (Messaris 1997). Dette fører dessuten til at publikum får følelsen av at de kan stole på det som presenteres via fjernsynsnyhetene. Og troverdighets-undersøkelser viser da også at folk har stor tillit til fjernsynets nyhetssendinger, ikke minst NRKs. Dette kan man videre tolke som et resultat av at fjernsynsinstitusjonen bevisst har gått inn for å la nyhetene være grunnsteinen i det som skal være med på å gi fjernsynskanalen et image av seriøsitet (Sand & Helland 1998). Messaris påpeker dessuten at indeksikaliteten også har gitt de fotografiske bildene en unik posisjon som vitne eller bevis også i det daglige liv. Eksempler på dette finner man blant annet innen legemiddelindustrien, hvor man benytter ultralyd og røntgen for å kunne sette diagnose. Bankene krever at man kan framlegge ID-kort med bilde dersom man ønsker å ta ut penger. Og det kanskje mest konkrete eksempelet på dette finner man i rettssaker, hvor f.eks. Medienes publikum 3
overvåkningsbilder blir brukt som direkte bevis for å felle en dom, eller for å identifisere mistenkte i saken. Rodney King-saken, som jeg nevnte innledningsvis, og Anna Lindh-saken er begge eksempler hvor man har latt overvåkningsbilder ligge til grunn som bevismateriale. Så med utgangspunkt i det jeg her har belyst, så vil det være reelt å anta at publikum tiltrekkes av disse amatøropptakene som er gjort under Tsunami-katastrofen, nettopp fordi bildene særpreges ved å være en fotokjemisk forbindelse eller et bånd til den faktiske hendelsen. Enten det er publikum bevisst eller ubevisst, så får de uansett altså en garanti for hvordan Tsunamiens ødeleggelser artet seg og hvordan de involverte menneskene taklet situasjonen. Katastrofer selger Politikk, sosiale spørsmål og økonomi er vanligvis de temaene som blir viet den tyngste og mest akademiske vinklingen i nyhetssammenheng. Derfor blir også slike nyhetsinnslag regnet for å være mer seriøse enn andre innslag, og man snakker gjerne om slike seriøse nyhetsinnslag versus de tabloide nyhetsinnslagene. Kategorien ulykker/katastrofer befinner seg innenfor hva som regnes for å være av tabloid karakter (Enli, Syvertsen & Sæter 2002). Og om man tar utgangspunkt i deler av Per Bakkes definisjon av tabloidiseringsbegrepet; nemlig [d]en kulturtendens som [...] oppstår når masseinformasjonens [...] innhold bestemmes av hva informasjonsprodusentene tror er etterspurt i markedet (Bakke 1999:244), så tyder dette på at ulykker og katastrofer er populære nyhetsemner. Denne tendensen er kanskje mest tydelig hos TV2-nyhetene, da kanalen er 100% reklamefinansiert og avhengig av høye seertall for å være en ettertraktet markedsplass for næringslivet. NRK er derimot en lisensfinansiert kanal, og derfor ikke avhengig av høye seertall i den grad TV2 er det. Så da TV2 etablerte seg i 1992, gikk de bevisst inn for å legge stor vekt på nyhetssaker som NRKs Dagsrevyen tradisjonelt sett hadde nedprioritert. Her dreide det seg først og fremst om kriminalsaker, ulykker og katastrofer, som alle anses for å være saker som passe godt inn i det tabloide formatet (Schwebs & Østbye 2001). Men det skal legges til at Dagsrevyen, i den senere tiden, også har blitt litt mer preget av denne jakten på de høye seertallene, både i form og innhold. Dramatikk er også et viktig stikkord i beskrivelsen av tabloidjournalistikken. For brorparten av nyhetenes publikum vil sannsynligvis oppleve dramatiske amatøropptak av høye bølger, ødeleggelse og mennesker i kamp mot døden som langt bedre TV i forhold til innfløkt utenrikspolitikk eller siste nytt fra børsen. Hjerteskjærende beretninger fra overlevende og amatørvideoer som viser hvor små og hjelpeløse vi er når naturen viser sin vrede, er dessuten en pekepinn på at tilfeldighetene kan ramme alle og enhver. Avslutning Ulike personer vil ha ulikt grunnlag for å se TV-nyheter. Men i denne oppgaven har jeg sett at undersøkelser, gjort av Ingunn Hagen, viser at det er en gjennomgående tendens til at mange av oss velger å se TV-nyhetene (her: Dagsrevyen) fordi vi føler oss forpliktet til det. Dessuten har jeg sett at bildemediene er godt egnet til å formidle nyheter som angår konkrete, men likevel ukjente fenomen (slik Tsunami-katastrofen fortonet seg for mange), og at det også av denne grunnen er mange som foretrekker nettopp bildemediene og fjernsynet framfor tekst- og lydmedier. Det fotografiske bildets indeksikale forbindelse tilbake til sitt motiv fører til at publikum har tiltro til nyhetsinnslag som kan bildedekkes. For slik Paul Messaris ser det, så oppfatter vi slike bilder som en sikker dekning for at det som er avbildet, enten det vises i form av levende bilder eller stillbilder, faktisk har funnet sted. Dermed kan man også si at fjernsynet blir som et vindu ut mot den virkelige verden. Dette kan man igjen knytte opp imot vår følelse av plikt til å opptre som orienterte samfunnsborgere. Helt avslutningsvis har jeg også sett på hva som blir resultatet av at publikum ønsker å se saker som omhandler naturkatastrofer; nemlig det tabloide nyhetsformatet. For slik Per Bakke ser det, så er nemlig tabloidisering nettopp et resultat av det som nyhetsprodusentene tror er etterspurt blant publikum. Og siden dramatikk er bland virkemidlene som er en hyppig forekomst i tabloidjournalistikken, så speiler også dette litt av årsaken til at publikum vil se de definitivt dramatiske amatøropptakene som ble gjort under Tsunami.katastrofen. Litteraturliste Bakke, Per (1999): Fra varesamfunn til informasjonssamfunn. Oslo: Solum Forlag. Medienes publikum 4
Enli, Gunn Sara, Trine Syvertsen og Susanne Østby Sæther (2002): Et Hjem for oss et hjem for deg? : analyser av TV2 1992 2002. Kristiansand: IJ-forlaget. Gjelsvik, Anne og Gunnar Iversen (2003): Blikkfang Fjernsyn, form og estetikk. Oslo: Universitetsforlaget Hagen, Ingunn og Knut Helland (red.) (1993): Verda på skjermen. Om nyheiter og fjernsyn. Oslo: Det Norske Samlaget Helland, Knut (1994): Nyhetskonvensjoner i fjernsyn: om å få nyhetene til å se ut som nyheter. I Norsk Medietidsskrift. Nr. 1, s. 29-40. Messaris, Paul (1997): Visual Persuasion the Role of Images in Advertising. London: Sage Sand, Gunnar og Knut Helland (1998): Bak TV-nyhetene. Produksjon og presentasjon i NRK og TV2. Bergen: Fagbokforlaget Schwebs, Ture & Helge Østbye (2001): Media i samfunnet. Oslo: Det Norske Samlaget Waldahl, Ragnar (1998): Mediepåvirkning. Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS Wold, T. (2005). Medias dekning av krisehendelser. Forelesningsnotater fra SVPSY 1051 Medienes Publikum, 14.02-05. NTNU, Trondheim. Medienes publikum 5