Skisse til forvaltningsplan for. De verna områdene knytta til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Midtre Nordland nasjonalparkstyre

Skisse til forvaltningsplan for De verna områdene knytta til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark Midtre Nordland nasjonalparkstyre 1

Forsidefoto: Øvre del av Blakkådalen Foto Kjell Eivind Madsen

Innhold 1. Innledning...5 1.1. om denne skissa... 5 1.2. Hva er en forvaltningsplan?... 6 2. Forvaltning av de verna områdene...6 2.1. Om verneområdene... 6 2.2. Kunnskapsstatus... 6 2.3. Differensiert forvaltning... 6 2.4. Kriterier... 7 3. Mål...7 3.1. Formålet med vernet... 7 3.2. Forvaltningsplanens målsettinger... 8 3.3. Strategi for forvaltning av de verna områdene tilknyttet Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark... 8 3.4. Prioriteringer mellom bruk og vern... 8 3.5. Generelle retningslinjer for bruk og forvaltning... 8 4. Retningslinjer for brukerinteresser...9 4.1. Reindrift... 10 4.1.1. Status - reindrift...10 4.1.2. Forvaltningsmål...12 4.1.3. Rammer og regelverk Reindrift...12 4.1.4. Retningslinjer for forvaltningen reindrift...16 4.1.5. Tiltak - Reindrift...17 4.2. Landbruk... 18 4.2.1. Status - landbruk...18 4.2.2. Forvaltningsmål - landbruk...18 4.2.3. Rammer og regelverk landbruk...18 4.2.4. Retningslinjer for forvaltningen landbruk...21 4.2.5. Tiltak - landbruk...22 4.3. Naturressurser... 22 4.3.1. Status naturressurser...22 4.3.2. Forvaltningsmål naturressurser...23 4.3.3. Rammer og regelverk naturressurser...23 4.3.4. Retningslinjer for forvaltningen naturressurser...24 4.3.5. Tiltak naturressurser...24 4.4. Hytter og andre bygninger... 24 4.4.1. Status hytter og andre bygninger...24 4.4.2. Rammer og regelverk - hytter og andre bygninger...27 4.4.3. Retningslinjer for forvaltningen hytter og andre bygninger...30 4.4.4. Tiltak hytter og andre bygninger...31 4.5. Ferdsel... 31 4.5.1. Status Ferdsel...34 4.5.2. Forvaltningsmål Ferdsel...35 4.5.3. Rammer og regelverk Ferdsel...35 4.5.4. Retningslinjer for forvaltningen Ferdsel...40 4.5.5. Tiltak - Ferdsel...41 4.6. Motorferdsel... 41 4.6.1. Status Motorferdsel...41 4.6.2. Forvaltningsmål Motorferdsel...43 4.6.3. Rammer og regelverk Motorferdsel...43 3

4.6.4. Retningslinjer for forvaltningen Motorferdsel...46 4.6.5. Tiltak - Motorferdsel...49 4.7. Tilrettelegging og skjøtsel... 49 4.7.1. Status - Tilrettelegging og skjøtsel...49 4.7.2. Forvaltningsmål - Tilrettelegging og skjøtsel...50 4.7.3. Rammer og regelverk - Tilrettelegging og skjøtsel...50 4.7.4. Retningslinjer for forvaltningen Tilrettelegging og skjøtsel...52 4.7.5. Tiltak - Tilrettelegging og skjøtsel...52 4.8. Forsøpling og opprydding... 52 4.8.1. Status - Forsøpling og opprydding...52 4.8.2. Forvaltningsmål - Forsøpling og opprydding...55 4.8.3. Retningslinjer for forvaltningen Forsøpling og opprydding...55 4.8.4. Tiltak - Forsøpling og opprydding...56 4.9. Kulturminner... 56 4.9.1. Status - kulturminner...56 4.9.2. Forvaltningsmål kulturminner...56 4.9.3. Retningslinjer for forvaltningen kulturminner...56 4.9.4. Tiltak kulturminner...57 4.10. Fjellrev... 0 4.10.1. Rammer og regelverk - Fjellrev...0 4.10.2. Retningslinjer for forvaltningen - Fjellrev...0 4.11. Saksbehandlingsrutiner... 0

1. INNLEDNING Dette kapitlet vil omtale verneplanprosessen, bakgrunn for vernevedtakene og litt om forvaltningen fram til i dag. Det vil også bli omtale av historisk bruk og dagens bruk av området, samt viktige utviklingstrekk i bruken. Temaet er behandlet i forslag til revisjon og forslag til utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og omkringliggende verneområder. Følgende verneområder omtales i denne skissa: - Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark (foreslått utvidet) - Melfjorden landskapsvernområde (foreslått) - Saltfjellet landskapsvernområde (forslag om å innlemme i nasjonalparken, foreslått endret avgrensning langs jernbane og E6) - Gåsvatnan landskapsvernområde (forslag om å innlemme i nasjonalparken, forslag om utvidelse og innskrenkning) - Semska-Stødi naturreservat (foreslått innlemmet i nasjonalparken eller landskapsvernområdet) - Storlia naturreservat (forslag om å innlemme i nasjonalparken) - Blakkådalen naturreservat (foreslått utvidet) - Fisktjørna naturreservat - Dypen naturreservat 1.1. OM DENNE SKISSA Dette er ikke en fullstendig forvaltningsplan, men ei skisse som følger forslag om revisjon og utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med omkringliggende verneområder. Skissa skal utdype og klargjøre de ulike alternativene til forskrifter som foreligger til høring, jf. krav i naturmangfoldlovens 35 siste ledd. Skissa vil være grunnlaget for utarbeidelse av fullstendig forvaltningsplan etter at revisjon og utvidelse er fastsatt i kgl. res. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Gåsvatnan og Saltfjellet landskapsvernområder og Storlia naturreservat ble vedtatt vernet av Kongen i statsråd 8.september 1989 ved fastsettelse av egne verneforskrifter og vernegrense inntegnet på kart. For Storlia ble grenser og forskrifter endret i kgl.res. av 6.februar 1998. Semska-Stødi naturreservat ble opprettet via Kronprinsreg. res. av 20.august 1976, men verneforskriften ble endret i kong.res. av 8.september 1989. Blakkådalen og Fisktjørna naturreservater ble vernet ved kgl. res. av 4. desember 1992. Det foreligger en rekke alternative forslag til revisjon og utvidelse av nasjonalparken og høringa vil være avgjørende for hvilke alternativer som til slutt blir vedtatt. Denne skissa til forvaltningsplan skal tydeliggjøre hvilke forskjeller i faktisk forvaltning de ulike alternativene vil medføre. Det foreslås både endringer i avgrensning og endring i verneform, det foreligger flere alternativer. Mer om forslagene til revisjon og utvidelse finnes i egne høringsdokumenter. Kartvedlegg viser de ulike verneområdene slik de er fastsatt pr 2015. Forslag til grenseendringer og endringer i verneform som nå er ute på høring finnes i egne dokumenter, men kan i hovedsak oppsummeres slik: Utvidelse av nasjonalparken i Rana og Rødøy i områdene Tespa, Bjøllåga, Austerdalsvatnet, Glomdalen og Melfjordens nordside (to ulike alternativer til utvidelse i Melfjorden) Opprettelse av Melfjorden landskapsvernområde (Rødøy) langs Melfjordens nordside inklusive Nattmoråga. (to ulike alternativer til avgrensning). Utvidelse av Blakkådalen naturreservat nordover Blakkådalen. Forslag om å oppheve Gåsvatnan landskapsvernområde og Saltfjellet landskapsvernområde og innlemme arealene i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Samtidig som grensene endres langs E6 og jernbanen over Saltfjellet slik at vernet oppheves langs denne korridoren. Forslag om å videreføre Gåsvatnan landskapsvernområde og Saltfjellet landskapsvernområde eventuelt kombinert med biotopvern, også her med endret grense over Saltfjellet. Semska-Stødi naturreservat foreslås opphevet og innlemmet i enten landskapsvernområdet eller nasjonalparken. Ferdselsforbudet foreslås opphevet eller videreført som en ferdselsforbudssone i nasjonalparken eller landskapsvernområdet. 5

Utvidelse av Gåsvatnan landskapsvernområde i nordøst, Hávvamåhkke 1.2. HVA ER EN FORVALTNINGSPLAN? Verneforskriftene er omfattende og setter ytre rammer for skjønnsutøvelsen i forvaltningen verneområdene. Innenfor noen områder i forskriftene er der et visst rom for skjønn. I den praktiske og daglige forvaltningen er det derfor behov for en forvaltningsplan som utdyper og konkretiserer verneforskriftene. Det vil særlig være vernebestemmelsene i 3 i forskriftene som blir behandlet. Formålet med forvaltningsplanen er å gi økt forutsigbarhet for rettighetshavere og brukere i spørsmål knyttet til forvaltningen av nasjonalparken. 2. FORVALTNING AV DE VERNA OMRÅDENE Saltfjellet-Svartisen er en stor nasjonalpark med stor variasjon i både landskap, naturtyper og artsrikdom. Det er også mange brukerinteresser som reindrift, landbruk, forskning, vandring, jakt, fiske, brevandring, klatring, grotting, turisme osv. Hver brukerinteresse er viet oppmerksomhet i egne kapitler og gitt egne retningslinjer for forvaltning. Det følger også egne temakart. Tilrettelegging for friluftsliv er en brukerinteresse som ofte medfører utfordringer med tanke på å ivareta andre verneinteresser og som medfører noen verdivalg. Siden opprettelsen av nasjonalparken har tilrettelegging for friluftsliv vært differensiert, slik at deler av nasjonalparken skal kunne fungere som «villmarksområder», dvs. områder med liten eller ingen tilrettelegging for friluftsliv og uten merkede løyper. Denne hovedlinjen videreføres i denne skissa. Områder som behøver spesielt vern pga. enestående eller trua natur- og kulturverdier vil underlegges en strengere dispensasjonspraksis enn områder som er mer «ordinære». Det er et overordnet mål å holde «urørte områder» (områder uten tekniske inngrep) urørt også i framtida. 2.1. OM VERNEOMRÅDENE Når forvaltningsplanen ferdigstilles vil det her vil gis en beskrivelse av de verneområder som forvaltningsplanen omhandler og litt om historien bak opprettelsen. De ulike verneområdenes formål vil presenteres, det samme med de ulike forvaltningsorganene. Temaet er behandlet i forslag til revisjon og forslag til utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og omkringliggende verneområder. 2.2. KUNNSKAPSSTATUS For omtale av verneverdier og kartlegginger vises til dokumentene om revisjon av og utvidelse av Saltfjellet- Svartisen nasjonalpark og omkringliggende verneområder. Når forvaltningsplanen ferdigstilles vil dette kapitlet inneholde omtale av verneverdier, trusler mot verneverdiene og omtale av eventuelle overvåkings- og kartleggingsbehov. Innspill til temaet ønskes i høringa. Videre vil det gis en bred omtale av forvaltning og det skal etableres bevaringsmål for naturtyper. 2.3. DIFFERENSIERT FORVALTNING I den tidligere forvaltningsplanen for områdene på Saltfjellet-Svartisen fra 1990 ble forvaltningen i ulike områder av nasjonalparken og landskapsvernområdene delt i soner, hvor sonene hadde ulike målsettinger med hensyn til forholdet mellom vern og bruk. Det var en vernesone, en brukssone og en tiltakssone. Soneinndelingen gav retningslinjer for de ulike brukerinteressene. Hovedprinsippene i denne soneinndelingen videreføres, men uten at det på samme måte angis soner, men gjennom bruk av temakart og «differensiert forvaltning». Differensiert forvaltning skal bidra til å ta vare på eller fremme verneformålet ved at brukerinteressene og behovet for forvaltningstiltak kan variere i ulike områder. Differensiert forvaltning tar utgangspunkt i at en del verneverdier

er sårbare for menneskelig aktivitet. Sårbarheten kan variere både geografisk og tidsmessig. Noen områder har verneverdier som er fremkommet gjennom menneskelig aktivitet (kulturlandskap). Fortsatt bruk og skjøtsel vil da sikre ivaretakelse av verdiene. Differensiert forvaltning vil da si at forvaltningspraksisen er forskjellig og tilpasses verneverdiene og brukerinteressene i ulike deler av et verneområde og eventuelt til ulike tider av året. Dette innebærer at det er utarbeidet ulike temakart og retningslinjer for enkelte brukerinteresser for å sikre at viktige verneverdier ivaretas. Differensiert forvaltning skal nedfelles i tiltaksplaner ved at verneområdeforvaltningen prioriterer hvilke tiltak som skal gjennomføres, hvordan tiltakene skal utføres og når dette skal skje. 2.4. KRITERIER Den differensierte forvaltningen bygger på verneforskriften. Miljøtilstand og bruk defineres og retningslinjer for de ulike brukerinteressene utarbeides. Retningslinjene finnes tilknyttet hver enkelt brukerinteresse. Hensikten er å ivareta de ulike verneinteressene i de ulike delene av nasjonalparken, veie bruk og vern, samt sikre en forutsigbar forvaltning både for vern og bruk. Viktige kriterier ved utarbeiding av retningslinjer er: - Naturkvaliteter og sårbarhet - Behov for å skjerme sårbare områder - Inngrepet, bygninger og tilrettelegging - Bruk av området - Tilgjengelighet - Reindriftas bruk av området - Kulturlandskap - Årstidsvariasjoner med hensyn til bruk og sårbarhet 3. MÅL De overordnede målsettingene for opprettelsen av verneområder er definert i naturmangfoldlovens 33. I nasjonalparkene ønsker vi å ta vare på variasjonsrikdommen i Norges naturarv, både for naturens og vår egen del. Nasjonalparkene skal sikre store, sammenhengende og inngrepsfrie økosystemer som en helhet, og de står slik sett i en særstilling sammenliknet med andre verneformer, og dermed som virkemiddel i naturvernarbeidet. De overordnede målsettingene og rammene ligger til grunn for forslag om opprettelse av nasjonalparker, utforming av verneforskrifter og den praktiske og utøvende forvaltningen av forskriftene. 3.1. FORMÅLET MED VERNET Formålsparagrafen stadfester at å bevare et stort og urørt naturområde er et av hovedformålene med vernet av nasjonalparken. Spesielle verneverdier er presisert i formålsparagrafen. Vernet omfatter likevel ikke kun disse spesielt nevnte forekomstene, det er et vern av området (arealet) som sådan. Videre er det for nasjonalparken og landskapsvernområdene en del av formålet at allmenheten skal kunne nytte området til naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Dette betyr at det ikke legges begrensinger på utøvelse av friluftsliv til fots, men at det heller ikke skal tilrettelegges aktivt gjennom for eksempel etablering av løypetraséer for ski eller snøskuter, merking av stier og bygging av hytter. Verneområdene skal også ivareta det samiske naturgrunnlaget, dette må forstås som at reindrift skal kunne fortsette og at ivaretakelse av naturverdiene i nasjonalparken som grunnlag for reinbeite og utøvelse av samisk reindrift er del av formålet med nasjonalparken Naturverdiene skal prioriteres foran de andre interessene. 7

3.2. FORVALTNINGSPLANENS MÅLSETTINGER Forvaltningsplanen skal bidra til - at formålet med vernet og verneverdiene blir ivaretatt for fremtiden - at det følges med på utviklingen av naturen og landskapet og nødvendige skjøtsels- og tilretteleggingstiltak blir igangsatt - samarbeid mellom berørte og nasjonalparkstyret - enkelt, ikke-motorisert friluftsliv kan utføres - at naturgrunnlaget ivaretas for utøvelse av samisk kultur og næringsutøvelse - at bærekraftig naturbasert reiseliv kan utvikles. 3.3. STRATEGI FOR FORVALTNING AV DE VERNA OMRÅDENE TILKNYTTET SALTFJELLET-SVARTISEN NASJONALPARK Nasjonalparkstyret skal i sitt arbeid: - Forvalte verneområdene basert på best mulig tilgjengelig kunnskap, samt avdekke eventuelt behov for ny kunnskap, så vel naturfaglig som kulturminnefaglig, og igangsette nødvendig kartlegginger. - Samarbeide med det rådgivende utvalget, grunneiere, brukere, kommunene, naturoppsyn, politi og andre aktuelle - Legge vekt på informasjon og holdningsskapende arbeid i samarbeid med Nordland nasjonalparksenter - Overvåke naturmiljøet i verneområdene for å følge utviklingen av verneverdiene over tid, samt jevnlig evaluere effekten av forvaltningen - Ta initiativ til skjøtselsplaner og tiltak hvis/der det trengs av hensyn til verneformålet - Legge føre-var prinsippet til grunn i all forvaltning av nasjonalparken. - Være positiv til og veilede eventuelle aktører i naturbasert reiseliv innenfor rammen av verneforskriften Prinsipper for forvaltningen - Forvaltningen skal skje i et langsiktig perspektiv - Konsekvens av vedtak skal vurderes med hensyn til presedens. Om presedens vil kunne gi negative sumeffekter, skal ikke enkelttiltak tillates selv om konsekvensene av dette isolert sett kan være små - Konsekvenser av irreversible tiltak skal være klarlagt før vedtak fattes 3.4. PRIORITERINGER MELLOM BRUK OG VERN 1. Brukerinteressene skal tilpasse seg verneverdiene: Naturverdier skal prioriteres, deretter allmennhetens muligheter for naturopplevelser og reindrift. Andre interesser kommer etter dette. 2. Effekter av aktiviteten for/på verneverdiene skal være retningsgivende for forvaltningen, altså ikke økonomiske forhold hos tiltakshaver, næringsinteresser eller kostnader ved tiltaket 3. Nasjonalparkstyret må følge med i om det er ferdsel som skader verneverdiene og i tilfelle be Miljødirektoratet iverksette regulering i tråd med hjemmelen i verneforskriften. 3.5. GENERELLE RETNINGSLINJER FOR BRUK OG FORVALTNING I DN-rapport 1996-3 påpekes en del generelle retningslinjer for forvaltning av nasjonalparker. Verneforskriftene for verneområdene på Saltfjellet må ses i lys av disse retningslinjene, som lyder slik: - Forvaltningen av nasjonalparker må ha et langsiktig perspektiv - Forvaltningen av nasjonalparkene skal ta hensyn til det biologiske mangfoldet - Forvaltningen av nasjonalparkene må bygge på føre-var prinsippet - Nasjonalparkene må forvaltes ut fra at natur har en egenverdi - Nasjonalparkene må forvaltes i et nasjonalt og internasjonalt helhetsperspektiv - Hver enkelt nasjonalpark må forvaltes helhetlig - Verneverdiene må sikres ved å styre menneskelig påvirkning - Fritidsaktiviteter som i liten grad påvirker naturmiljøet bør gå foran andre aktiviteter - Forvaltningen skal ta hensyn til tradisjonell bruk så lenge det ikke går ut over verneformålet - Forvaltningen skal hindre inngrep og slitasje på kulturminner

- Forvaltningen av nasjonalparkene må ta utgangspunkt i å styre/tilrettelegge, og ikke unødvendig nedlegge forbud - Det skal være åpenhet i forvaltningen. 4. RETNINGSLINJER FOR BRUKERINTERESSER Verneforskriftene danner rammen for hva som er tillatt innenfor grensene av det enkelte verneområde. I den daglige forvaltningen er 3 Vernebestemmelser og 4 Generelle dispensasjonsbestemmelser 1 de sentrale punktene i verneforskriftene. Innholdet i disse paragrafene må sees i sammenheng med 2 som beskriver formålet med vernet. 4 omtales nærmere i eget kapittel. Hvert kapittel innledes med en kort beskrivelse av dagens situasjon for den aktuelle brukerinteressen. Det er satt overordna mål for forvaltningen med hensyn til den enkelte brukerinteresse. Deretter oppsummeres relevante punkter i verneforskriften som berører den aktuelle brukerinteressen. Dette er med andre ord det rammeverk forvaltningsplanen og forvaltningen skal operere innenfor. Videre oppsummeres utfordringer som forvaltningen står overfor. Dette munner ut i retningslinjer for hvordan regelverket skal praktiseres. Det er viktig å merke seg at forvaltningsplanen ikke kan gå utover rammene som er gitt i verneforskriften. Til slutt under hver brukerinteresse er det listet opp aktuelle tiltak med beskrivelse av tiltaket, hvem som er ansvarlig, tidsramme og eventuell kostnad. Alle tiltakene samles i et eget vedlegg som omtales som tiltaksplanen for nasjonalparken. Denne vil være grunnlaget for arbeid med forvaltning og prioritering av oppgaver i årene som kommer. Tiltaksplanen vil fortløpende revideres ettersom tiltak gjennomføres eller nye ønskede tiltak kommer til. NB! Denne skissa er basert på forslag til forskrifter slik disse er presentert i forslag til revisjon og utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med omkringliggende verneområder som er på høring samtidig med denne forvaltningsplanen. Det er gjort klart i teksten hva som er retningslinjer som er gjeldende uansett hvilke av de alternative forslagene som får gjennomslag, og hva som er forskjellene ved de ulike forslagene. Det refereres ofte til vernebestemmelsene for et område. Med dette menes 3 i den enkelte forskrift. 3 gir en detaljert og tematisk opplisting av hva som er forbudt, hva som likevel er tillatt og hva som kan tillates etter søknad og vurdering av nasjonalparkstyret. I dette kapitlet tolkes og forklares de enkelte punkter i 3 i lys av de enkelte brukerinteresser. All virksomhet må vurderes opp mot ordlyden i forskriften for det aktuelle verneområdet. Alle vedtak forvaltningen gjør skal være hjemlet i verneforskriften. Forvaltningsplanen er en "bruksanvisning" for anvendelse av forskriftene og utøvelse av forvaltningsskjønn, men gir ikke egne bestemmelser, annet enn der forskriften viser direkte til forvaltningsplanen. Verneforskriftene går ved motstrid foran regler etter annet lovverk og virker i tillegg til disse. Forhold som ikke er regulert i verneforskriftene kan være søknadspliktige etter annet lovverk. Annet lovverk vil fortsatt være gjeldende, men med de begrensninger verneforskriften gir, noe som betyr at det ofte kan være behov for både en dispensasjon fra verneforskriften og en tillatelse etter særlov eller plan- og bygningslov før et tiltak kan gjennomføres lovlig. Andre lover som er av interesse er (lista er ikke uttømmende). Flere av lovene har også underliggende sentrale eller lokale forskrifter: - Reindriftsloven 1 4 er lik 48 i naturmangfoldloven 9

- Lakse- og innlandsfiskeloven, viltloven og havressursloven som regulerer jakt, fangst og fiske. - Skogbruksloven regulerer forvaltningen av skogressursene - Motorferdselloven regulerer bruk av motorisert kjøretøy i utmark. - Plan- og bygningsloven angir detaljer om utførelse, byggtekniske forhold m.v. - Vannressursloven regulerer forvaltningen av vassdrag og grunnvann - Kulturminneloven gir virkemidler for å bevare kulturminner. - Forurensingsloven og brannvernloven angir pålegg i forbindelse med tiltak. I vurderingen av hvilke retningslinjer som forvaltningen skal forholde seg til er verneforskriften førende. Skjønnsrommet innenfor den enkelte bestemmelse i verneforskriften varierer og det må da tas en avveining mellom bruks- og verneinteressene. Typiske sårbare verneinteresser som vektlegges høyt ved avveiningene er for eksempel fjellrevhi, hekkeplasser for trua arter, viktige raste- og beiteområder for fugl, rødlista planter, naturtyper landskap og liknende. Vurderingene vil variere ut fra hvilken effekt det omsøkte tiltaket har på den aktuelle sårbare lokaliteten. Naturmangfoldlovens 8-12, jf. 7 vil benyttes som retningslinjer for saksbehandlingen. 4.1. REINDRIFT 4.1.1. STATUS - REINDRIFT Reindriftsnæringa og retten til å drive reindrift reguleres gjennom Lov om reindrift og dens forskrifter. Det er spesielt kapitlene I og III som regulerer hvem som har rett til å drive reindrift, og hvilke plikter disse har. Reindriften reguleres i det vesentlige gjennom denne loven, men hvis dette regelverket kommer i konflikt med verneforskriftene vil verneforskriftenes bestemmelser være gjeldende for reindriftsutøvelsen i verneområdet. Distriktsplaner, jf. reindriftslovens 62, for de ulike reinbeitedistrikter er viktige informasjonskilder om reindrifta og vil kunne brukes som del av beslutningsgrunnlag for vedtak som angår reindrifta. Pr. februar 2015 har ingen av reinbeitedistriktene godkjente distriktsplaner etter gjeldende reindriftslov. Beskrivelsen av reindrifta i området bygger derfor på gjeldende forvaltningsplan, samt innspill mottatt i forbindelse med utarbeiding av denne planen. Reinbeitedistriktene er pålagt å utarbeide distriktsplan og bruksregler, jf. reindriftslovens kap. 7 57-62. Reindrifta er avhengig av flytte- og trekkveier mellom beiteområdene. Adgangen til fritt og uhindret å drive og forflytte rein er hjemlet i Lov om reindrift jf. 22. For Saltfjellet reinbeitedistrikt ligger flere drivingsleier mellom vinterbeitene og vår- og sommerbeitene innenfor nasjonalparken, og flyttingen kan her foregår etter de gamle flyttveiene. I de seinere år har en del transport av dyr mellom de ulike årstidsbeitene skjedd som dyretransporter med bil og båt. Saltfjellet reinbeitedistrikt frakter også dyr til vinterbeiter i Sverige, her skjer frakt med bil. For Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt blir rein også transportert med båt fra øyene i Lurøy og satt i land i Melfjorden, gjerne ved Nordfjordneset med flytting over Melfjordloftan til Glomdalen og videre over Austerdalen til samleområdene sør for Austerdalsvatnet og Svartisvatnet. Flytting mellom høst- og vinterbeite foregår ofte med lastebil. Det brukes motoriserte kjøretøy i områdene med reindrift. På vinterføre bruker reindrifta snøskuter. I barmarkssesongen foregår transport av materiell og utstyr og noe tilsyn og gjeting ved bruk av terrengmotorsykler. Det benyttes både ATV og to-hjuls motorsykkel. Helikopter er også et aktuelt hjelpemiddel når reinen skal flyttes og samles. REINBEITEDISTRIKTENE (kilde for norske tall er: Ressursregnskap for reindriftsnæringen for reindriftsåret 1. april 2011-31. mars 2012. Reindriftsforvaltningen juni 2013) Saltfjellet reinbeitedistrikt består av 6 sidaandeler. Reintallet var på 3371 pr. 31. mars 2012. Øvre reintall pr. 2011 var satt til 3500.

Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt er noe mindre, og består av 3 sidaandeler. Reintallet pr. 31. mars 2012 var 1496. Øvre reintall pr. 2011 var satt til 1500. Reintallene i Nordland varier ganske mye da vinterbeitene er ujevnt fordelt og utgjør den begrensende faktoren for de fleste distriktene i Nordland. Reintallet har økt i begge de aktuelle distriktene over den siste 30-årsperioden. Det er også tre svenske samebyer, Sveipa sameby, Seimsjaur-Njarg sameby og Gran sameby, som har beiterett innenfor nasjonalparken med hjemmel i Reinbeiteloven. Dette gjelder områdene øst for E6 i tidsrommet juli august. Den svenske samebyen Semisjaur Njarg sameby omfatter store arealer i Arjeplogs kommun og har et øvre reintall på 9000 og består av ca 30 aktive «renskötselföretag». Det er denne samebyen som har de største beiteinteressene knyttet til arealer i nasjonalparken. Svaipa og Gran samebyer har sine beiteinteresser knyttet til arealer sør for nasjonalparken og så vidt inn i nasjonalparken rundt Nasafjellet helt i sør-øst. Svaipa sameby består av omkring 15 «renskötselsforetag» og øvre reintall på 5000. Gran Sameby består om lag 10 «renskötselsforetag» og øvre reintall på 8600. For de norske reinbeitedistriktene er det store variasjoner i hvor viktig de ulike områdene innenfor nasjonalparken er. Det er vinterbeiter som er minimumsfaktor i de fleste reinbeitedistriktene i Nordland. Begge reinbeitedistriktene har viktige vinterbeiter på kysten og utenfor nasjonalparken. Innenfor nasjonalparken er Glomdalen-Burfjellet og områdene fra Junkerdalen - Viskis og sørover mot Bolna de viktigste vinterbeitene for henholdsvis Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt og Saltfjellet reinbeitedistrikt. Det er også perioder i reinens år hvor den er mer sårbar for forstyrrelser enn andre perioder. Dette er kalvingsperioden (fra ca 15. april) og i vårknipa eller i særlig stressede perioder med for eksempel nedising av beiter o.l. Stalloråggi Riebivaggi og innover mot Tollådal regnes for å være det viktigste kalvingsområdet i Saltfjellet reinbeitedistrikt. Mens Glomdalen-Burfjellet er kalvingsland for Hestmannen/Strandtindene. Ellers brukes de fleste områdene i nasjonalparken av reindrifta på et eller annet tidspunkt gjennom året. Unntaket er en del områder i vest på og ved Svartisen. De sørlige deler av nasjonalparken (Gilaområdet, Stormdalen, Tespdalen, Blakkådalen) er de mest brukte sommerområdene, mens reinen trekker lenger øst ut på høsten. Reinen i Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt trekker ofte fra Nordfjordneset (hvor de ilandsettes med båt) over Melfjordloftan via Glomdalen og Austerdalen til områdene sør for Austerdalsvatnet (utenfor nasjonalparken). De viktigste reindriftsanleggene er samlet ved Semska og Sørelva i Lønsdal der slaktingen foregår (Saltfjellet reinbeitedistrikt). I tilknytning til sommerområdene finnes det merkegjerder i Tespdalen, ved Ljøsenhammeren (utenfor nasjonalparken) og ved Lurfjellet (utenfor nasjonalparken). Kalvemerkinga foregår i juli. Øvrige gjerdeanlegg finnes ved Jalggisoajvve, ved Austergilvatnet og ved Bolnatjønnene. Reindriftsnæringa har 6 hytter i området. Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt har ikke faste installasjoner innenfor nasjonalparken, med unntak av en gjeterhytte i Rødøy. TEMAKART Reindriftsforvaltningas kart over bruksområder i reindrifta finnes på https://kart.reindrift.no/reinkart/ FØRINGER I FORSLAG TIL KONGELIG RESOLUSJON REINDRIFT Her vil det legges inn eventuelle føringer som gis i kgl. res. ved vedtak av nye grenser og forskrifter for de aktuelle verneområdene. 11

ØNSKER OG INNSPILL Reindriftsnæringa har gjennom arbeidsutvalget og rådgivende utvalg fremhevet behovet for atreindriftsnæringa skal kunne utvikle seg som en moderne reindrift uavhengig av vernet. Dette er eksemplifisert gjennom bruk av motoriserte kjøretøyer, bygging av gjeterhytter og nødvendige anlegg, uten at dette er nærmere konkretisert. Videre har reindrifta framhevet ønske om å unngå forstyrrelser på rein, spesielt i sårbare områder og har derfor uttrykt skepsis/motstand mot merking av stier og tilrettelegging generelt. Også aktiviteter som hundekjøring og kiting er aktiviteter reindrifta er bekymret for med tanke på forstyrrelser for rein. Gjennom Fylkesmannen har Saltfjellet reinbeitedistrikt stengt den åpne hytta Bukkhågbua i perioder, på grunn av forstyrrelser nært opp til et viktig kalvingsområde, Riebbivágge. Denne avgjørelse har vært kontroversiell. 4.1.2. FORVALTNINGSMÅL Forvaltningsmål: Å ivareta naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken som grunnlag for samisk kultur og næringsutnyttelse. 4.1.3. RAMMER OG REGELVERK REINDRIFT FORMÅLSPARAGRAFENE 2: Formålsparagrafene omtaler det samiske naturgrunnlaget og reindrift skal kunne fortsette innenfor de ulike verneområdene. Dette er uavhengig av hvilke alternativer som blir valgt med tanke på verneform og avgrensning av nasjonalpark, landskapsvernområder og naturreservater. Med tanke på samiske interesser vil det være viktig at naturgrunnlaget opprettholdes slik at samisk kultur og næringsutøvelse som bygger opp under verneverdiene kan fortsette og videreutvikles. Særskilt bruk, tilrettelegging i form av nye bygninger eller motorferdsel som kan skade verneverdiene eller som er i strid med formålet med vernet, kan likevel ikke tillates. Naturmangfoldloven 14 annet ledd sier at det skal legges tilbørlig vekt på naturgrunnlaget for samisk kultur ved vedtak i eller i medhold av naturmangfoldloven. Dette følger også av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Det er imidlertid en klar skranke ved at hensynet til det samiske naturgrunnlaget må ligge innenfor rammen av den enkelte vedtaksbestemmelse i eller i medhold av loven. Det følger ikke av dette at samiske interesser nødvendigvis skal ha forrang innenfor det skjønnsrommet som tilligger myndigheten etter loven. BIOTOPVERN Det er forslag om å kombinere Saltfjellet landskapsvernområde med biotopvern med tanke på å sikre fjellrev som art mot aktivitet som kan skade eller forstyrre fjellrev. Dersom slikt biotopvern vedtas vil det tilsi en svært restriktiv dispensasjonspraksis for aktiviteter i Saltfjellet landskapsvernområde som foregår i de mest sårbare periodene for fjellrev (yngletida) samt i nærheten av kjente hi. Søknader som kommer i konflikt med fjellrev vil måtte påregne avslag. Det er også forslag om å kombinere Gåsvatnan landskapsvernområde med begrenset biotopvern. Biotopvern gjelder spesielle delområder innenfor landskapsvernområde. De aktuelle områdene er Kvitberget-Skjevlfjellet og Hávvamåhkke. Det førstnevnte for å beskytte botanisk artsrike områder, det siste for å beskytte et viktig område for

fugl. I Kvitberget-Skjevlfjellet vil dette bety at alle søknader om tiltak eller aktivitet på barmark vil få en strengere vurdering der enn i resten av landskapsvernområdet for å beskytte plantedekket. I Hávvamåhkke vil det bety at det føres en mer restriktiv dispensasjonspraksis i dette området i sårbare perioder, særlig i spill- og hekkeperioden på våren og forsommeren. LANDSKAPET, FORSKRIFTENES 3 PKT.1 I verneområdene er det forbud mot inngrep av enhver art og også reindriftas tekniske installasjoner rammes av denne bestemmelsen i forksriften. Det betyr søknadsplikt for alle permanente tekniske anlegg, som gjerder, gjeterhytter o.l. som næringa måtte ønske å oppføre. Unntaket er midlertidige gjerder som skal stå mindre enn en sesong. Det er noe ulike restriksjoner om det er landskapsvern, naturreservat eller nasjonalpark. Dette vil ha mindre betydning for reindrifta, men det vil i utgangspunktet være enklere å få tillatelse til å sette opp gjeterhytter i landskapsvernområder sammenliknet med nasjonalpark, da det i landskapsvernområdene er innvirkning på «landskapets særpreg eller karakter» som i hovedsak skal vurderes, mens det i nasjonalparkene kan legges større vekt på andre hensyn som for eksempel flora, fauna og friluftsliv. I naturreservat legges det mindre vekt på landskapshensyn, men desto sterkere vekt på økologiske og biologiske faktorer. I naturreservat legges det knapt vekt på friluftsliv da det ikke er en del av formålet med vern som naturreservat. Reindriftas interesser ivaretas best gjennom at det enkelte reinbeitedistrikt har gode og oppdaterte distriktsplaner som kan legge grunnlag for søknadsbehandling og vurdering etter verneforskriften. For at distriktsplaner skal kunne benyttes som kunnskapsgrunnlag ved beslutninger etter verneforskriften enten det gjelder bygninger, gjerder eller motorferdsel, er det nødvendig at distriktsplanene er presise og oppdaterte hva gjelder behov og ønsker. Samtidig må den ha en detaljeringsgrad som viser hvilke avveininger som er gjort og hvorfor distriktet prioriterer det ene eller det andre. GJERDER OG GJERDEANLEGG: Oppsetting av midlertidige gjerder (en sesong) for reindrifta er unntatt fra forbudet mot tekniske inngrep, dette er i tråd med bestemmelsene i reindriftsloven, jf. kap. 3 24. Gjerder og anlegg som skal stå ut over en sesong må ha tillatelse fra nasjonalparkstyret; slike gjerder må også ha tillatelse fra departementet, jf. reindriftslovens 24 annet ledd. Til slike midlertidige gjerder lagres netting og duk ute i terreng. Dette er tillatt, men skal skje på en måte som ikke er til fare for dyr eller mennesker, samtidig som det ikke må virke forsøplende eller skjemmende. Vedlikehold av eksisterende lovlig oppsatte gjerder er tillatt. GJETERHYTTER OG ANDRE ANLEGG Reindrifta kan ha behov for oppføring av gjeterhytter, gjerder eller andre innretninger. Dette er søknadspliktig og nasjonalparkstyret kan gi tillatelse til dette dersom det er nødvendig for utøvelse av reindrift og ikke i strid med verneformålet. Ved søknad om oppsetting av gjeterhytter, gjerder eller innretninger i reindrifta er det en forutsetning at tiltaket ikke kommer i strid med verneformålet. Tiltaket må være nødvendig for utøvelsen av reindrift for at nasjonalparkstyret skal kunne innvilge tillatelse. Det er et mål at det ikke skal etableres nye byggverk i verneområdene, jf. verneforskriftene 3 pkt. 1.1. Distriktsplan bør gi oversikt over eksisterende og planlagte/ønskede gjeterhytter i perioden. 13

Det skilles mellom nybygging, vedlikehold, ombygging og utvidelse av bygninger. For definisjoner av begrepene vises til omtale i kapitlet om bygninger. Vedlikehold av bygninger er tillatt og kan gjennomføres uten egen tillatelse fra nasjonalparkstyret. Ombygging krever tillatelse fra nasjonalparkstyret. Innvendig ombygging som ikke endrer bruken av bygningen er tillatt uten søknad. Arbeid som gjøres med sikte på bruksendring krever imidlertid tillatelse etter verneforskriften. Bruksendring krever også ofte tillatelse etter plan- og bygningsloven. 3 PKT. 2 PLANTELIV Når det gjelder vegetasjon er det forskjellig restriksjonsnivå i de tre verneområdene. I nasjonalpark og naturreservat er all vegetasjon i utgangspunktet fredet. I landskapsvernområder er plantelivet beskyttet mot skade og ødeleggelse som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Dette får særlig betydning ved vurdering av tekniske inngrep eller ferdsel som over tid kan medføre terrengslitasje av betydning. I alle områdene er det forbudt å innføre nye plantearter. Dette har betydning for reindrifta ved tilleggsforing. Foring med rundballer eller høy vil kunne innføre fremmede eller uønskede arter, og det tilligger næringa en aktsomhetsplikt ved slik tilleggsforing. Det er viktig med dialog mellom forvaltning og næring med tanke på bruk av tilleggsforing og hvilke områder fór utplasseres i. Så lenge motorferdselen i denne forbindelse skjer med snøskuter på snødekt mark er den en del av utøvelsen av reindrift og er dermed tillatt. BEITING Beiting er tillatt i alle områdene. I naturreservat kan beiting reguleres dersom det er nødvendig av hensyn til verneformålet. I landskapsvernområde kan beiting forbys ved utarbeiding av særskilt forskrift dersom beitingen «skader landskapets særpreg og karakter». Det samme er tilfelle i nasjonalparken dersom beitingen «kan skade eller ødelegge naturmiljøet». Det er høy terskel for å forby eller begrense beiting. Og det vil kun være aktuelt i helt spesielle tilfeller der viktige verneverdier trues av beiting, det vil for eksempel kunne være i en situasjon hvor vedvarende overbeiting i et område truer bestander av trua planter. I pågående revisjon av forskriftene er det også forslag som innebærer at forvaltningen ikke har denne muligheten til å begrense beiting gjennom særskilt forskrift. Eventuelle problemer knyttet til beiting må da forsøkes løst gjennom dialog med den enkelte beitebruker. UTTAK AV PLANTEMATERIALE I naturreservatene er det ikke åpnet for uttak av plantemateriale med unntak av sanking av bær og matsopp. Også forbud mot uttak av ved og kvist til bålbrenning. Bålbrenning kun tillatt på snødekt mark eller på fastemerkede bålplasser med medbrakt brensel. I landskapsvernområde er det ikke restriksjoner på uttak av plantemateriale ut over det som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig. I nasjonalparken er det presisert at vernet ikke er til hinder for skånsom bruk av trevirke til bålbrenning og plukking av bær og matsopp og vanlige planter til eget bruk. Videre er det tillatt med uttak av materialer til tradisjonell samisk husflid og tradisjonelle samiske bruksgjenstander. UTTAK AV VED TIL HYTTER OG GAMMER I REINDRIFTA: Her er det ulike forslag til bestemmelser på høring. Alternativene er som følger: - Nasjonalpark: to alternativer både søknadspliktig og ikke søknadspliktig - Landskapsvern: ikke søknadspliktig i Gåsvatnan, søknadspliktig i Saltfjellet - Fisktjørna og Dypen naturreservater: All hogst forbudt. - Blakkådalen naturreservat: vedhogst forbudt.

Dersom uttak av ved til bruk i reindriftas hytter blir søknadspliktig, vil nasjonalparkstyret etter søknad kunne gi tillatelse til et begrenset uttak av ved i et nærmere angitt område på visse vilkår. MATERIALER TIL SAMISK HUSFLID Dette dreier seg om små uttak, det gjøres oppmerksom på at særlovene innenfor dette området gjelder fortsatt. Slikt uttak skal gjøres skånsomt og med henblikk på naturkvalitetene i nasjonalparken. Dette innebærer blant annet at uttak av for eksempel rikuler fra større og dekorative trær ikke bør skje, det må heller ikke tas ut mer virke enn nødvendig for bruken innenfor nasjonalparken. I Dypen naturreservat, Fisktjørna naturreservat og Blakkådalen naturreservat er slikt uttak ikke lovlig. Med tradisjonelle samiske bruksgjenstander tenkes det på ting som teltstenger, kopper o.l. Også uttak av bjørk til bruk i lovlig oppsatte reingjerder faller innenfor dette. MOTORFERDSEL Motorisert ferdsel av enhver art er i utgangspunktet forbudt i de verna områdene. Det er imidlertid gitt noen unntak som blant annet skal sikre levelige rammer for reindrifta og landbruksnæringas lovlige drift i området. Det er dermed en aksept for at disse to næringene har behov for noe motorisert transport. Av hensyn til verneverdiene og friluftsinteressene er det viktig at reindrifta begrenser motorisert ferdsel i verneområdene til det absolutt nødvendige. Særlig barmarkskjøring kan få svært negative konsekvenser for blant annet vegetasjon, jordsmonn og kulturminner, samt for opplevelsen av urørt landskap og intakt natur. Reindriftas bruk av motoriserte kjøretøyer må også være innenfor rammene av motorferdselloven og reindriftsloven disse lovverkene omtales ikke her. SNØSKUTER 2 (LETT BELTEGÅENDE KJØRETØY PÅ VINTERFØRE) Den enkelte reindriftsutøver kan benytte snøskuter på vinterføre ved utøvelse av reindrift. Utøvelse av reindrift er de oppgaver som er nødvendig for utøvelse av reindrift og som ellers er i tråd med reindriftsloven. For eksempel er ikke motorferdsel i forbindelse med skadefelling av rovvilt en del av «utøvelse av reindrift», heller ikke transport av personer som ikke skal delta i reindriftsoppgaver er en del av «utøvelse av reindrift». Andre som på oppdrag fra reindriftsutøver deltar i reindriftsoppgaver må medbringe skriftlig tillatelse for at den aktuelle kjøringa skal være lovlig. Slik tillatelse skal være skriftlig og skrevet før turen starter, inneholde tidsperiode for når tillatelsen gjelder, hvilket område det gjelder og være underskrevet av leder i reinbeitedistriktet, sidaandelsinnehaver eller fylkesmannen (her vil høringa av forslag til forskrift kunne endre hvilke som skal kunne underskrive en slik tillatelse). SMS godtas ikke som tillatelse. MOTORBÅT Det er foreslått bestemmelser som tillater reindrifta å benytte motorbåt på innsjøer i nasjonalparken. Dersom slik bestemmelse vedtas vil det være tillatt som del av reindrifta. Annen bruk av motorbåt vil ikke være tillatt. Det er også forslag om at motorbåt ikke skal være tillatt brukt, verken i reindrift eller for andre formål. På dette punktet vil 2 De seinere år har også ATV med belter kommet i bruk mer og mer på vinterføre. Også slikt kjøretøy vil reindrifta kunne benytte på vinterføre uten søknad. 15

utfallet av arbeidet med revisjon av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med omkringliggende verneområder være avgjørende. REINDRIFTAS MOTORFERDSEL PÅ BARMARK OG HELIKOPTERBRUK Ved behov for transport av syke eller skadde bufe i medhold av lov om dyrevelferd kan nødvendig kjøretøy benyttes. Dette innbefatter også helikopter. Det skal gis melding til ansvarlig naturoppsyn for verneområdet i forkant av kjøringa. Det påhviler også den enkelte en aktsomhetsplikt, jf. naturmangfoldloven 6. Forskriftene for de ulike verneområdene som nå er på høring har alternative forslag angående reindriftas barmarkskjøring. Det foreslås at barmarkskjøringa skal være søknadspliktig (slik den er i eksisterende verneområder) og at den skal være unntatt søknadsbehandling. Dette vil ikke avgjøres før endelig vedtak i kgl. res. 4.1.4. RETNINGSLINJER FOR FORVALTNINGEN REINDRIFT Reindrift er i stor grad styrt av vær og klima, og reinens reaksjon på dette. Det er derfor store variasjoner mellom år hvordan flokkene gjetes og hvor de befinner seg til gitte tider. Simlene er særlig sårbare i kalvingsperioden (ca 15. april til 1. juli). Reinen påvirkes av ferdsel og forstyrrelser, dersom flokkene sprer seg eller flytter seg til andre områder som følge av forstyrrelser medfører det ekstraarbeid og utgifter for næringa. Det er derfor viktig at folk som ferdes i slike områder tar hensyn. Nasjonalparkstyret kan ta hensyn til reindrifta ved behandling av søknader om tiltak i de verna områdene. 2 FORMÅL: Spesielt sårbare områder for reindrifta skal skånes for unødig ferdsel og forstyrrelser for å sikre det samiske naturgrunnlaget. Ferdsel og ferdselsformer i kalvingsområdene i kalvingsperioden, som krever tillatelse, bør behandles restriktivt. VEDHOGST: - det bør fortrinnsvis benyttes hogstområder i nærområdet til den aktuelle hytta - flerårige tillatelser kan gis - det tillattes kun plukkhogst, fortrinnsvis av bjørk - det tillates ikke flatehogst, dvs. ikke større flater enn 100 m 2 ryddes - store og dekorative trær skal ikke hogges - døde trær skal ikke hogges eller fjernes - tørrgadd og læger skal ikke hogges eller fjernes MIDLERTIDIGE GJERDER: Midlertidige gjerder er gjerder som skal tas ned etter endt sesong. Alle deler skal samles inn og fjernes eller lagres forsvarlig. Gjerder som ikke er i bruk skal fjernes. Lagring av utstyr til gjerder o.l. må gjennomføres på en mest mulig skånsom måte, både av hensyn til behovet for transport, synbarhet i terrenget og slik at det ikke utgjør fare for skader på vilt eller hindrer ferdsel. Lagring ut over en sesong eller slik at det framstår skjemmende eller medfører forsøpling rammes av verneforskriftenes forbud mot forsøpling og det kan da pålegges opprydding. NØDVENDIGE NYE GJETERHYTTER OG ANLEGG (PERMANENTE GJERDER OG LIGNENDE) - må være forankret i godkjent distriktsplan - Det kreves også tillatelse etter reindriftsloven, reindriftsforvaltningen gjør en reindriftsfaglig vurdering av søknaden - Nasjonalparkstyret vurderer søknaden opp mot verneforskriften. Det skal settes vilkår som ivaretar formålet med vernet. Det vil si lokalisering, størrelse, bruksregler, fargevalg, materialvalg og likende. - det skal settes krav om at bygningen fjernes dersom det ikke lenger er behov for den i reindrifta.

- restriktiv holdning til utvidelser. Bruksendring som medfører ulemper for naturmiljøet vil vanligvis ikke bli tillatt. MOTORFERDSEL PÅ BARMARK OG DISTRIKTSPLAN OBS! Dersom det blir vedtatt forskrifter der reindriftas barmarkskjøring unntas søknadsplikt vil ikke nasjonalparkstyret ha noen myndighet ovenfor denne aktiviteten og de følgende retningslinjene vil da være overflødig. Det bør avholdes et årlig dialogmøte mellom reinbeitedistriktene og nasjonalparkstyret. God dialog mellom nasjonalparkstyret og reinbeitedistriktene er viktig for å sikre reindriftsnæringa forutsigbarhet og nok fleksibilitet for å kunne utøve reindriften forsvarlig og hensiktsmessig. For nasjonalparkstyret er det viktig å sikre at verneverdiene ikke blir skadelidende av den motoriserte ferdselen som følger med reindrifta og sikre at særlig sårbare lokaliteter skånes for motorisert ferdsel. Distriktsplanene er viktige dokumenter for å sikre god samordning mellom reinbeitedistriktet og forvaltningen. Det er gjennom distriktsplanen at reinbeitedistriktets bedriftsinterne avgjørelser manifesterer seg i reelle behov tilgjengelig for offentlig forvaltning. For reindriften legges det opp til en praksis med flerårige tillatelser med grunnlag i godkjent distriktsplan etter reindriftsloven slik at næringen kan utøves på en tilfredsstillende måte. Utarbeide sårbarhetskart. Aktuelle traséer som det kan gis tillatelse til å benytte til barmarkskjøring i reindrift bør avgrenses på kart. Kartet bør også vise områder som det ikke vil bli gitt tillatelse til bruk av barmarkskjøretøyer i. Sårbarhetsanalyse vil kunne gi godt grunnlag for å utarbeide et slikt kart. Følgende vil alltid vurderes ved søknader om barmarkskjøring: - formålet med kjøringa - faste traséer - områder der tillatelse ikke gis - type kjøretøy (i de fleste tilfeller har to-hjuls motorsykkel større skadepotensial enn 4- og 6-hjulinger) - antall kjøretøyer, eventuelt antall turer og/eller tidsbegrensning - avbøtende tiltak Tillatelse til bruk av barmarkskjøretøyer vil avgrenses til enkelte traséer eller områder, tidsperiode og formål. Videre vil det settes vilkår med tanke på å ivareta verneverdier som sårbare dyr- og plantearter, urørte områder og friluftsliv. Dette kan være vilkår som går på type kjøretøy, tidspunkt på året, retningslinjer for kjøreatferd etc. Når sårbarhetsanalyse er gjennomført vil det kunne identifiseres punkter langs tillatte traséer der det er behov for tiltak for å hindre skade på natur. Aktuelle tiltak kan være klopplegging, markforsterkning gjennom utlegging av geonett eller omlegging av traséer 4.1.5. TILTAK - REINDRIFT 1. Fjerne reingjerder som ikke lenger er i bruk. Ansvarlig: Fylkesmannen Seksjon reindrift, Nasjonalparkstyret i samarbeid med aktuelt reinbeitedistrikt. Tidsramme: løpende 2. Lage en informasjonsplakat om reindriftsnæringen i nasjonalparken for bruk ved de mest aktuelle innfallsportene. Innhold og utforming bør særlig fokusere på reindriftsnæringas arealbruk, rettigheter og behov for hensyn. Informasjonen kan brukes i alle verneområder der reindrifta har interesser. Ansvarlig: Fylkesmannen seksjon reindrift / Forvaltningsmyndigheten i samarbeid med reinbeitedistriktene. 3. Gjennomføre sårbarhetsanalyse og utarbeide detaljert sårbarhetskart med hensyn på områder hvor barmarkskjøring skal unngås av hensyn til spesifikke naturverdier. Ansvarlig: Forvaltningsmyndigheten. Tidsramme: I løpet av en treårsperiode fra godkjenning av forvaltningsplan. 4. Opprette kontaktutvalg reindrift, SNO og nasjonalparkforvalter. Ansvarlig: Nasjonalparkforvalter. 5. Lage retningslinjer for bruk av tilleggsforing i reindrifta. Ansvarlig: nasjonalparkforvaltere, reindriftsforvaltning, reindriftsnæringa 17

4.2. LANDBRUK Begrepet landbruksnæring defineres ut fra forståelsen i plan- og bygningsloven, det vil si jord- og skogbruk. Aktiviteter som kan tolkes inn under en utvidet forståelse av begrepet landbruksnæring for eksempel turisme og liknende er plassert under kapitlet 4.6 Tema Turisme/reiseliv, og omtales derfor ikke her. Reindrift er omtalt i eget kapittel. Jakt og fiske har tradisjonelt vært knyttet opp mot grunneiers utnyttelse av utmarka i næringssammenheng. I verneforskrifter og annet relevant lovverk, bl.a. motorferdselloven og plan- og bygningsloven, er dette ikke å se på som landbruksnæring. Jakt og fiske omtales derfor under kapittel om naturressurser 4.2.1. STATUS - LANDBRUK Deler av verneområdene brukes til beite for småfe, og noe storfe. Saltdal Sauesankerlag har oppført en gjeterhytte i Sørdalen til felles bruk for Saltdal og Beiarn Sauesankerlag. Beiarn sauesankelag har også ei hytte i Innerskogbotn. Det er noe drivverdig skog innenfor de verna områdene, men det er ikke åpnet for ordinær skogsdrift. Det foregår imidlertid noe vedhogst til bruk i bygninger i de verna områdene og noe uttak til annet bruk i Gåsvatnan landskapsvernområde. FØRINGER I FORSLAG TIL KONGELIG RESOLUSJON LANDBRUK Her vil det legges inn eventuelle føringer som gis i kongelig resolusjon ved vedtak av nye grenser og forskrifter for de aktuelle verneområdene. ØNSKER OG INNSPILL LANDBRUK Til oppstartsmeldingen kom innspill om at landbruksnæringa burde ha samme mulighet for bruk av motoriserte hjelpemidler som reindriftsnæringa, samt udefinerte behov for bygging av gjeterhytter. Videre innspill om rovviltforvaltning. 4.2.2. FORVALTNINGSMÅL - LANDBRUK Forvaltningsmål: Å ivareta naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken som grunnlag for tradisjonell beitenæring. All plantet skog skal avvirkes, områdene skal forynges naturlig. Opprettholde og skjøtte kulturlandskapet rundt fjellgårdene Bredek, Granneset, Stromdalen gård og Jordbrua. 4.2.3. RAMMER OG REGELVERK LANDBRUK FORMÅLSPARAGRAFENE 2 Landbruk er ikke omtalt i formålsparagrafene, men formålsparagrafene fokuserer på å ivareta mangfoldet av arter, økosystemer og landskap. Beitenæringa og beitingas innvirkning på plantesammensetning er i noen områder en viktig del av dette. Det er derfor et ønske for nasjonalparkforvaltninga at beitinga opprettholdes innenfor et

økologisk bærekraftig nivå. Videre er også beitenæringa og den aktiviteten næringa har hatt historisk en del av fjellområdenes identitet og de omkringliggende bygdenes tilhørighet til området. Skogbruk er derimot ikke en aktivitet som ønskes opprettholdt innenfor de verna områdene. Det er likevel åpnet for begrenset hogst for spesielle formål. For Blakkådalen naturreservat er landbruksinteressene meget begrenset, og ut over at beiting er tillatt er det ikke gitt noen spesielle dispensasjonsbestemmelser som knyttes mot landbruksnæringa. Unntaket er 7 bokstav g som åpner for avgrensete tiltak for å hindre større skader på omkringliggende skog. Dette gjelder helt spesielle tilfeller og inngangskriteriet er «større skader». Hva som er større må vurderes i den enkelte sak, men det må kunne begrunnes og gis en god vurdering av potensielt skadeomfang. Skadeomfanget må være mer enn skade på noen enkelttrær, her må det være snakk om en viss økonomisk betydning for berørt grunneier. BIOTOPVERN Det er forslag om å kombinere Saltfjellet landskapsvernområde med biotopvern med tanke på å sikre fjellrev som art mot aktivitet som kan skade eller forstyrre fjellrev. Dersom slikt biotopvern vedtas vil det tilsi en svært restriktiv dispensasjonspraksis for aktiviteter i Saltfjellet landskapsvernområde som foregår i de mest sårbare periodene for fjellrev (yngletida) samt i nærheten av kjente hi. Søknader som kommer i konflikt med fjellrev vil måtte påregne avslag. Det er også forslag om å kombinere Gåsvatnan landskapsvernområde med begrenset biotopvern. Begrenset betyr at det er knyttet til spesielle delområder innenfor landskapsvernområde. De aktuelle områdene er Kvitberget- Skjevlfjellet og Hávvamåhkke. Det førstnevnte for å beskytte botanisk artsrike områder, det siste for å beskytte et viktig område for fugl. I Kvitberget-Skjevlfjellet vil dette bety at alle søknader om tiltak eller aktivitet på barmark vil få en strengere vurdering der enn i resten av landskapsvernområdet for å beskytte plantedekket. I Hávvamåhkke vil det bety at det føres en mer restriktiv dispensasjonspraksis i dette området i sårbare perioder, særlig i spill- og hekkeperioden på våren og forsommeren. 3 PKT. 2 PLANTELIV Når det gjelder vegetasjon er det forskjellig restriksjonsnivå i de tre verneområdene. I nasjonalparken og naturreservatet er all vegetasjon i utgangspunktet fredet. I landskapsvernområdet er plantelivet beskyttet mot skade og ødeleggelse som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. I alle områdene er det forbudt å innføre nye plantearter. BEITING Beiting er tillatt i alle verneområdene. Beiterett kan imidlertid være avgrenset av privatrettslige avtaler og klausuler. I naturreservatene kan beiting reguleres dersom det er nødvendig av hensyn til verneformålet. I landskapsvernområdet kan beiting forbys ved utarbeiding av særskilt forskrift dersom beitingen «skader landskapets særpreg og karakter». Det samme er tilfelle i nasjonalparken dersom beitingen «kan skade eller ødelegge naturmiljøet». Det er høy terskel for å forby eller begrense beiting, men de seinere år har dette vært oppe til vurdering i Tespdalen hvor et stort antall storfe nå beiter delvis i og over tregrensen. Det vil kun være aktuelt i helt spesielle tilfeller der viktige verneverdier trues av beiting, det vil for eksempel kunne være i en situasjon hvor vedvarende overbeiting i et område truer særegne bestander av trua planter. I pågående revisjon av forskriftene er det også forslag som innebærer at forvaltningen ikke har denne muligheten til å begrense beiting gjennom særskilt forskrift. Eventuelle problemer knyttet til beiting må da forsøkes løst gjennom dialog med den enkelte beitebruker. 19

UTTAK AV PLANTEMATERIALE I naturreservatene er det ikke åpnet for uttak av plantemateriale med unntak av sanking av bær og matsopp. I landskapsvernområdet er det ikke restriksjoner på uttak av plantemateriale ut over det som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Unntaket er det foreslåtte biotopvernområdet i Kvitberget/Skjevlfjell 3 hvor alle inngrep som kan bidra til skade eller ødeleggelse av floraen i området er forbudt. I nasjonalparken er det presisert at vernet ikke er til hinder for skånsom bruk av trevirke til bålbrenning og plukking av bær og matsopp og vanlige planter til eget bruk. I nasjonalparken finnes noen felt med plantet gran, eksempelvis i Nordfjorden, Storlia og Tollådalen. Uttak av plantefeltene er tillatt og ønsket, det er altså ikke nødvendig å søke nasjonalparkstyret om avvirkning av plantet gran. Plantet gran kan også avvirkes av forvaltninga selv som skjøtselstiltak dersom den utgjør en trussel mot verneverdiene. Områder med plantet gran: Tollådalen Nordfjorden Storlia Tømmerdalen Melfjorden I Melfjorden landskapsvernområde er det tillatt med vedhogst. Det er presisert at hogsten må skje som plukkhogst og at særmerkede, dekorative og døde trær som preger landskapet ikke skal hogges. I landskapsvernområdet er det en del alm. Større alm preger landskapet og skal ikke hogges, det oppfordres ellers til å ikke hogge alm i særlig grad. Det er svært vanskelig terreng for hogst og det vil ikke bli gitt tillatelser til motorisert ferdsel i forbindelse med hogst. I nasjonalparken er skånsomt uttak av lauvtrevirke på privat grunn til eget bruk tillatt. Det kan gis tillatelse til bruk av beltekjøretøy på vinterføre i forbindelse med slik hogst. Hogst av ved for salg vil være søknadspliktig. Følgende retningslinjer gis for «skånsomt uttak av lauvtrevirke»: - det tillattes kun plukkhogst, fortrinnsvis av bjørk - det tillates ikke flatehogst, dvs. ikke større flater enn 100 m 2 ryddes - store og dekorative trær skal ikke hogges - døde trær skal ikke hogges eller fjernes - tørrgadd og læger skal ikke hogges eller fjernes 3 PKT. 6 MOTORFERDSEL Motorisert ferdsel av enhver art er i utgangspunktet forbudt i nasjonalparken. Det er imidlertid gitt noen unntak som blant annet skal imøtegå landbruksnæringas behov for motorisert ferdsel i sin lovlige drift i området. Av hensyn til verneverdiene og friluftsinteressene er det viktig at landbruket begrenser motorisert ferdsel i verneområdene til det absolutt nødvendige. Særlig barmarkskjøring kan få svært negative konsekvenser for blant annet vegetasjon, jordsmonn og kulturminner, samt for opplevelsen av urørt landskap og intakt natur. 3 For informasjon om foreslått biotopvern se dokumentet om revisjon av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med omkringliggende verneområder