1 Statsråd Audun Lysbakken Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Politisk ansvar, forbrukermakt og økologisk mat Sak: Nasjonal økologikonferanse 7. og 8. september 2010 Tid: Tirsdag 7. september 2010 kl. 14.15 Sted: Gjestestuene ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy Taletid: 25 minutter
2 Først av alt tusen takk for invitasjonen om å komme hit! Det er en glede for meg som forbrukerminister å være her. Jeg skjønner at dere har nytt en bra økologisk lunsj som ble avsluttet med karamellpudding fra frittgående høns og kyr. Jeg må si at jeg angrer litt på at jeg ikke fikk med meg den! Matglede og matkultur er viktig og hører med til det gode liv for svært mange mennesker. Våre interesser knyttet til mat består av mange komponenter: Det dreier seg for eksempel om pris og at vi ønsker et variert utvalg av mat. Produktene skal være tilgjengelige og ha god kvalitet. Maten skal være trygg å spise, og det skal være god informasjon om næringsinnhold på produktene. Mange forbrukere ønsker å holde seg informert om sammenhengen mellom ernæring og helse. En bevisst forbruker er gjerne også opptatt av at produksjonen av mat foregår på en bærekraftig måte.
3 Dette forteller oss at mat ikke er bare ernæring, men også historier, kultur og kanskje også status. Man kan nesten si at mat også er identitet. Som min kollega Lars Peder sa har regjeringen satt som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Dette er svært ambisiøst. I følge Statens Landsbruksforvaltning utgjorde økologiske produkter i 2009 bare 1,2 prosent av omsetningen målt i verdi av varer i de kategoriene der det finnes økologiske alternativer. Det forteller oss at vi i Norge har en lang vei å gå for å nå målet vårt om 15 prosent innen 2020. På dette området ligger vi dessuten klart bak våre naboland Sverige og Danmark. Det kan altså ved første øyekast se ut som om norske forbrukere er ganske lunkne til økologiske produkter, og dermed også til det økologiske prosjektet som sådan. Sett fra forbrukersektorens ståsted, er det flere ting som kan forklare dette. Senest i dag har Statens institutt for
4 forbruksforskning pekt på flere momenter som jeg vil trekke frem: Når det gjelder tilbudssiden savner man mer fokus på markedsføringen av økologiske produkter. I tillegg pekes det på dårlig og uregelmessig tilgjengelighet og variabel kvalitet. For forbrukerne teller det nok også at det har vært høye priser på økologisk mat. Her kan vi altså bli bedre. Prisforskjellene mellom konvensjonelle og økologiske produkter må bli mindre, og den økologiske maten må bli enda mer tilgjengelig over hele landet. Og det viktigste er trolig at budskapet, altså selve kommunikasjonen med forbrukerne må bli tydeligere. Det fører oss over på etterspørselssiden: Hva vet egentlig forbrukerne om økologisk mat, og hva ønsker de seg? Det kan virke som om en del er litt skeptiske, og mange ser kanskje ikke helt behovet for det økologiske alternativet til den matvareproduksjonen vi har i dag.
5 Mange forbrukere oppfatter nok også at alternativet, altså det konvensjonelle norske landbruket, i all hovedsak framstår for forbrukeren som nesten økologisk. Undersøkelser viser at mange assosierer norsk landbruk med begreper som småskala, naturlig, dyrevennlig og sunt. All honnør til landbruket og norsk landbrukspolitikk som har maktet å skape et slikt bilde! I mange tilfeller stemmer dette godt med realitetene, men som alle her vet: Bildet kan nyanseres betraktelig. Også deler av norsk landbruk har industripreg, og norsk landbruk har også sine utfordringer med hensyn til miljø og dyrevelferd. Noe annet ville ha vært oppsiktsvekkende. Vi kan nok derfor slå fast at det pr i dag ikke foregår noen massiv forbrukermobilisering for økologiske produkter og økologiske produksjonsmetoder. Økonomisk og målt i markedsandeler skulle vi gjerne sett at den økologiske satsingen hadde vært mer vellykket!
6 Likevel, når vi snakker om det økologiske prosjektet, kan vi si at det handler om langt mer enn kun markedsandeler. Og dette er også kjernen i SIFOs argumentasjon. Jeg mener at det økologiske prosjektet har vært en suksess om vi ser lengre enn det rent økonomiske. Den økologiske tankegangen har vært en verdimessig suksess. Jeg vil utdype dette litt. Den økologiske tradisjonen har skapt en bevissthet om bærekraftig matproduksjon. Det gjelder ikke bare oss som er forbrukere. Det å tenke økologi i produksjonsmetodene har også fått fotfeste i landbruket. Om ikke alltid i praksis, så i hvert fall som et ideal. Det er lett å se påvirkingen fra de økologiske ideene i hvordan det norske landbruket presenterer seg selv i dag, særlig sammenliknet med hvordan det gjorde det for et par tiår siden. Noen idealistiske foregangsmenn og kvinner gikk i bresjen for det økologiske landbruket og forandret dermed også det konvensjonelle. Dette er miljømessig veldig bra, fordi miljøgevinsten ved denne utviklingen er vel så viktig som veksten i det
7 rene økologisegmentet. Det økologiske har vært, og er fortsatt, noe å strekke seg etter, for bønder så vel som for forbrukere. Vi har med det økologiske også fått en ny måte å definere matvarekvalitet på. Det økologiske prosjektet har synliggjort en alternativ kvalitet og en alternativ forståelse av hva som er vesentlig ved mat. Norske forbrukere har i dag mye å velge i når vi skal handle mat. Svært mange av oss har tilgang på gode, lokale matprodukter og et vidt spekter av importerte matvarer. For ikke så lenge siden var imidlertid de økologiske produktene alene om å være alternativet til de vanlige matvarene, selv om de gjorde det på et lite spekter av produkter. Og slik sett kan vi også si at økologien har utviklet den tradisjonelle norske smaken. Hvit ost og pølse på skiva har fått mange bra konkurrenter. Det økologiske landbruket har gitt forbrukerne mulighet til å velge mer variert, og oppdratt oss til å bli mer nysgjerrige på alle de gode alternativene.
8 Også har økologien gitt forbrukerne makt gjennom at vi har fått flere alternativer. Forbrukernes stemme høres først og fremst gjennom de mange kjøpshandlingene de daglig foretar seg i alle landets dagligvarebutikker. Muligheten til å velge noe og til å velge bort noe annet gir oss forbrukermakt. Derfor venter jeg i spenning på Matkjedeutvalgets utredning som skal kartlegge styrkeforholdene, vurdere utviklingen og foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet. Konklusjonene her vil være viktige når vi skal jobbe med ytterligere å styrke forbrukermakten. Vi har som sagt ennå ikke sett den helt store etterspørselen etter økologisk mat. Likevel har en del forbrukere vist at de er villige til å betale noe mer for de økologiske alternativene. Det kan virke som om landbruket hører litt mer på forbrukerne. Og at forbrukerne har økt sin styrke.
9 Mange kjemper om hva det økologiske skal være. Den internasjonale agro-food industrien satser sterkt på økologiske produkter. Samtidig vokser det fram økologiske giganter, som amerikanske Whole Foods Market. Dette er bra for forbrukerne! Men det kan også være en potensiell fare. Økologiens kritiske brodd kan bli svekket om det er storindustrien som setter standarden. Her har vi en vanskelig balansegang, mellom økonomisk suksess på den ene siden, og det å være et korrektiv på den andre siden. Økologien har havnet på politikkens kamparena. Jeg ser det i Birkelunden på Grunerløkka, nærheten av der jeg bor. Der har de Bondens Marked et bra tiltak som finnes mange steder i Norge. Og i Berkeley, California, der dette har kommet lengst står det Local is the new organic på bilene..
10 Vi trenger at noen går foran i miljøkampen og i kampen om maten, i kampen om å definere hva den skal være og hvordan den skal produseres og forbrukes. Det økologiske prosjektet har helt fra sin begynnelse vokst ut av en visjon om å ta demokratisk kontroll over så vel matvareproduksjon som forbruk. Det bygger på en visjon om å knytte bånd mellom urbane forbrukere og bønder basert på nærhet, innsyn, tillit og forpliktelse. Oikos Økologisk Norge eksemplifiserer dette ved å være en fellesorganisasjon med både bønder og forbrukere som medlemmer. Målet om 15 prosent økologisk forbruk er et svært konkret mål. Når vi er så konkrete, gjør det oss sårbare for kritikk når utviklingen i Norge ikke går så raskt som vi kunne ønske. Vi skulle for eksempel gjerne ha sett en større økning i salget av økologisk mat det siste året. Likevel, til tross for en utflating av veksten i forbindelse med finanskrisen, ser jeg at salget av økologisk mat er
11 mer enn tredoblet siden den rød-grønne regjeringen kom til makten i 2005. Erfaringene fra utviklingen på økologisk matforbruk så langt er at vi må ha litt is i magen for å nå målsetningene. Vi må leve med at det er svingninger i markedet. Selv om man noen ganger kan få inntrykk av at en flertallsregjering kontrollerer det meste, er det heldigvis også grenser for den makt vi som folkevalgte skal ha. Regjeringen vedtar ikke innkjøpspolitikken til den enkelte dagligvarekjede. Vi setter heller ikke prisene mellom leverandører og detaljister. Vi bestemmer ikke hvilke strategiske vurderinger matindustrien gjør. Og sist, men ikke minst, vi avgjør ikke hva den enkelte forbruker putter i handlekurven sin. Jeg er klar over at det nok fortsatt finnes flaskehalser i verdikjeden for mat som hindrer den økologisk produserte maten i å bli tilgjengelig for forbrukerne. Men la oss nå ikke miste motet. Når vi setter så konkrete politiske mål betyr det at vi utfordrer de rådende maktstrukturer i verdikjeden for mat til å legge vekt på
12 kvaliteter som miljø, dyrevelferd, helse og andre verdier som forbindes med økologisk mat. Dette er verdier som mange forbrukere i bunn og grunn sympatiserer med og identifiserer seg med. Derfor har jeg tro på at markedspotensialet finnes. Jeg oppfordrer derfor alle aktører i verdikjeden om å samarbeide for å fjerne flaskehalsene. Deretter utfordrer jeg dere til å konkurrere om forbrukernes gunst gjennom å tilby det beste økologiske utvalget. Norske forbrukere fortjener en kraftfull videre satsing på økologisk mat. Takk for oppmerksomheten, og lykke til videre med konferansen!