Metoderapport til SKUP 2006-2013: «Røeggensaken» Journalist: Geir Ormseth Kontaktinfo: Asgerds vei 33 1450 Nesoddtangen 952 72 936, geir.ormseth@hotmail.com Redaksjonen: E24 Dine Penger Postboks 1185 Sentrum 0107 Oslo Tlf: 22 86 40 25 1
1. Kommentar til det innsendte prosjektet Undertegnende, Geir Ormseth (omtalt som «jeg» i denne rapporten), sendte inn metoderapport i 2009 som et kandidatur til SKUP 2008. Begrunnelsen for at saken sendes inn nå, er følgende: I utlysningen til SKUP står følgende: «Det eneste krav som stilles er at arbeidet er publisert i kalenderåret 2013, eller det har skjedd en utvikling dette året som dokumenterer verdien av tidligere publiserte arbeider.» Og i statuttene står det følgende: «Dersom et prosjekt/en sak strekker seg over flere år, skal arbeidet vurderes i sin helhet». Hele arbeidet mitt med de garanterte spareproduktene, og Røeggensaken spesielt, har handlet om å komme til bunns i ulike påstander om kompliserte spareprodukter. I mars 2013 vant Ivar Petter Røeggen i Høyesterett over DNB i prinsippsaken, finansiert av Forbrukerrådet, om strukturerte produkter. Den enstemmige dommen i Høyesteretts storkammer med 10 dommere bidro til å dokumentere verdien av den jobben jeg har lagt ned i Røeggen-saken siden 2006. Alle funn jeg har gjort, er finansfaglig kompliserte for folk flest, og derfor har nok de fleste opplevd dem som omstridt, om enn i ulike grad. En samlet finansnæring har faktisk ikke kommet med en eneste innrømmelse under de årene jeg har arbeidet med saken, tvert om har de forsøkt å male et pent bilde av disse produktene, inntil dommen i Høyesterett. Mine finansfaglige spadetak har ikke muliggjort at jeg kunne vifte med et papir hvor det står sort på hvitt at banken har sminket et dårlig spareprodukt. Først etter dommen i Høyesterett er dette troverdig dokumentert. Som vedlagte artikler viser, har jeg benyttet mange ulike grep for å folkeliggjøre de kompliserte forholdene jeg har rettet kritikk mot, men uten Høyesteretts «godkjenningsstempel» var det neppe nok til at man kan si at allmennheten har opplevd dem som troverdig nok. Inntil 2013 var det ikke bevist at produktene var «gråstein» pakket inn i «gullpapir». De fleste av mine artikler i Dine Penger var med i rettsgrunnlaget uten at noen feil ble funnet av DNBs fageksperter, også det må ansees som en dokumentering av verdien av mitt tidligere arbeid. Dommen i høyesterett økte medieoppmerksomheten omkring saken betydelig i 2013 (se graf), hvilket synliggjorde verdien av tidligere publiserte arbeider, arbeider som har strukket seg over flere år, selv om hovedavsløringen skjedde i perioden 2006-2008. De kritikkverdige forholdene ble synliggjort for langt flere. I 2008 var det mer stille. Se graf. Juryen for 2008-kandidaturet måtte i større grad stole på de noe bombastisk vinklede artiklene i Dine Penger og hadde ingen Høyesterettsdom å lene seg på i en såpass fagtung sak som denne. Oppslag: Antall treff hos Retriever på søket: «Ivar Petter Røeggen» OR Røeggensaken OR Røeggen-saken. Pr år. 2
2. Egenskapene til de garanterte spareproduktene Navnet på disse produktene omtaler jeg i dette skrivet som «garanterte spareprodukter». De har også andre navn, som «strukturerte spareprodukter», aksjeindeksobligasjoner (AIO) og Banksparing med aksjeavkastning (BMA). Prinsipielt er alle disse konstruert på samme måte. Ulikhetene består i at de er rettet mot ulike aksjemarkeder, samt at løpetiden er ulike og innvirker på avkastningen. Jeg skal forsøke her å lage en objektiv fremstilling av de generelle egenskapene til de strukturerte produktene, et slikt produkt som Ivar Petter Røeggen, investerte 250.000 kroner i. Kunne ikke måles på kvalitet. Før introduksjonen av garanterte spareprodukter var aksjefond det mest nærliggende å selge til kunder som ønsket høy avkastning. Men aksjefond er svært gjennomsiktige produkter og det er derfor enkelt for forbrukerne å sammenligne de ulike tilbydernes aksjefond. Produktene har eksistert over tid og det lar seg derfor gjøre å måle aksjefondets historiske prestasjon. Historisk avkastning fratrukket kostnader måles mot en referanseindeks, i tillegg måles aksjefond utfra hvor stor avkastning det oppnår i forhold til den risikoen de tar. Dette muliggjør en kvalitativ sammenligning av aksjefondene basert på kostnader, avkastning og risiko. Objektive rangeringene av aksjefondene finner man i avisene og på internett. Gjennomsiktighet gir hard konkurranse som er til ulempe for tilbyderne, både når det gjelder omsetning og pris (gebyr). Og mange av storbankenes aksjefond har og hadde middelmådige ratinger. Aksjefondene var derfor krevende å selge for bankene. Et garantert spareprodukt har derimot ingen historiske prestasjoner det kan måles på. Tilbyderne velger en historisk indeks som de konstruerer produktet mot. Man kan da velge en indeks hvor det konstruerte produkter kommer godt ut. Siden de strukturerte produktene ikke har en reell historikk muliggjør det at man kan male blinken etter at man har skutt (i beste fall gjør mangel på historiske prestasjoner det umulig for forbrukere å sammenligne kvaliteten). Eksempel: Dersom Japanindeksen har gått som en kule siste fem år, kunne banken lage et produkt rettet mot den, så kan de vise en graf som viser at deres nye produkt «normalt» ville ha gitt svært høy avkastning, bedre enn sammenlignbare børser selv om produktet aldri har eksistert. Kunne selge sparing til kunder uten finansformue. Banken hadde et sterkt økonomisk motiv for å selge strukturerte produkter fremfor aksjefond. En kunde som ikke hadde formue, var det lite å tjene på for banken. De kunne selge ham/hun månedlig sparing i aksjefond, typisk 500-1000 kroner i måneden med 1,7 % i kjøpsgebyr (gjennomsnitt for aksjefond). Mesteparten av strukturerte produkter besto av et fastrenteinnskudd (eventuelt fastrenteobligasjon, men praktisk og matematisk identisk med fastrenteinnskudd). Det gjordet det mulig å låne med sikkerhet i fastrenteinnskuddet. På den måten kunne kunden uten formue plutselig kjøpe spareprodukter for 1 million kroner lånefinansiert. Fortjenesten ved å selge en kunde spareprodukter for 1 million er betydelig større enn å tilby månedlig sparing i aksjefond. I dette eksemplet ville bankens gebyrinntekter være godt over 100-ganger så høy ved å selge en lånefinansiert strukturert produkt fremfor månedlig sparing i aksjefond. Kunne lage «hjemmelagde» aksjeindekser som ikke var fullverdige aksjeindekser. Et aksjefond kjøper aksjer som gir utbytte og kursutvikling. Stiger børsen, vil et gjennomsnittlig aksjefond stige i takt med børsen i samme marked, med fradrag for kostnadene. Børsens indeks er en «ekte» aksjeindeks da den viser det de fleste oppfatter som aksjemarkedets avkastning. Du får altså hele 3
børsen avkastning inkludert utbytte. Ingen strukturerte produkter var rettet mot «ekte» aksjeindekser. Dette var konstruerte indekser som kun var avledet av «ekte» indekser. Man kan si at det var en utvannet aksjeindeks. Indeksene var utvannet på flere tre måter: Utbytte, som utgjør en betydelig del av en aksjes avkastning, var holdt utenfor. Sluttkursen siste året ble snittet i to, man fikk halvparten. Valutasikring reduserer forventet avkastning. Produktene var ofte rettet mot land med lavere rentenivå enn i Norge. I valutamarkedet er det perfekt prising ved at det i fremtidskontraktene for valuta i et lavrenteland er det priset inn en styrking av valutakursen tilsvarende renteforskjellen. Ved valutasikring i et produkt med underliggende indeks rettet mot lavrenteland, slipper banken å betale for den forventede valutastyrkingen når den kjøper opsjonen. Forventet avkastning faller tilsvarende. Muliggjorde å selge illusjonen «aksjeavkastning uten risiko». Forbrukerne vet ikke forskjell på en «ekte» aksjeindeks som gir hele børsen avkastning og en indeks som kun er avledet av kursutviklingen og som gir en andel av børsens avkastning. Begge deler het jo «indeks». Om banken ønsket det, kunne den enkelt kommunisert til kundene at produktet kun gir en andel av aksjemarkedets avkastning. Men det var åpenbart mer salgbart å selge 100 % av en utvannet indeks, enn 50 % av en «ekte» indeks. I alle fall så lenge kundene ikke forstår forskjellen og betydningen av forskjellen er underkommunisert. «Du får 100 % avkastning av indeksen», er åpenbart mer salgbart enn «Du får 50 % av børsens avkastning». Kunden fikk altså ikke aksjemarkedet avkastning uten risiko, men i underkant av halvparten. Til tross for bankene sa i reklamen «aksjeindeksen avkastning uten risiko». Kunne skjule kostnader. l aksjefond er alle kostnader godt synlige. I de strukturerte produktene opplyste ikke bankene om tilretteleggermarginen til kundene (inntil daværende Kredittilsynet påla bankene å informere kundene om disse kostnadene). Lavt kunnskapsnivå hos forbrukerne. Man kunne tenke seg at forbrukerne forsto ulempene nevnt ovenfor. Formelt sett ble alle disse egenskapene omtalt i produktinformasjonen. Men betydningen av ulempene var neppe forståelig for forbrukerne. Det er så godt som ingen småsparere som forstår hvilken konsekvens opplysningen «indeksen er uten utbytte» har for avkastningen. Eller betydningen av «sluttkursen beregnes som et aritmetisk snitt siste 12 måneder». Eller betydningen av den såkalte valutasikringen, som faktisk ble fremstilt som en fordel. Jeg har kjennskap til kunnskapsnivået til småsparere som jeg har opparbeidet meg gjennom foredrag jeg har holdt for småsparere. Jeg drar også nytte av mine kollegers kunnskap om småsparer på bakgrunn av dere utstrakte foredragsvirksomhet ovenfor småsparere. Kundene trodde aksjeindeks var ensbetydende med børsens utbyttejustert indeks, de hadde ikke forutsetninger for å forstå at det var en sært utvannet indeks produktene var rettet mot. 3. Slik kom arbeidet i gang I 1997 startet norsk banknæring å selge det som kalles «garanterte spareprodukter». Bankene har siden introduksjonen i 1997 solgt slike produkter til 150 000 200 000 norske forbruker for omlag 70 milliarder. 75 % av dette har vært lånefinansiert. Særlig aktive var bankene etter 2001. Dine Penger har fulgt produktene siden introduksjonen, men i likhet med andre medier (hovedsakelig Dagens 4
Næringsliv og Aftenposten) som publiserte kritiske artikler om de strukturerte spareproduktene, var det ett stort hinder i veien: Ingen fra finansnæringen, absolutt ingen, innrømmet åpent noen svakheter ved produktene. Tvert i mot, sto de fast på at dette var høykvalitetsprodukter som var svært gunstige for kundene. Dine Penger fikk oversendt rapport fra Handelsbanken som «beviste» at produktene både ga høyere avkastning enn aksjefond og hadde lavere avkastning. I mediene sto leserne igjen med påstand mot påstand. Innholdet i produktene er svært komplisert. Derfor var det også en kunnskapsmessig ubalanse mellom finansnæringen, som tross alt hadde konstruert produktene, og pressen. Billedlig kan det sammenlignes å diskutere hvor mange effektive hestekrefter en VW Passat har med den som faktisk har konstruert motoren. Det var like stor kunnskapsmessig asymmetri i Bankklagenemnda, mellom forbrukerrepresentantene og bank-representantene. Dine Penger hadde jobbet med tema over flere år før 2006, men vi hadde ikke innsett hvor svakt avkastningspotensialet var i disse produktene. Vi manglet mer innsikt. Vi hadde jevnlig besøk av bankenes eksperter som presenterte «bevis» for hvor gode disse produktene var, blant annet hadde Handelsbanken og Nordea mye dokumentasjon å vise frem. De hadde regnestykkene og statistikken. Vi hadde mest prinsipielle resonnement. Vi behøvde nå å gå dypere inn i dette. I begynnelsen av 2006 fikk jeg ideen om å komme til bunns i produktene, å komme forbi motargumentene til bankens produktkonstruktører. Dine Penger er en liten redaksjon med begrensede muligheter til å sette inn flere journalister i saken. Jeg ble derfor arbeidende alene med dette, men etter hvert med god hjelp av førsteamanuensis/professor Steen Koekebakker, Universitetet i Agder (UiA), som i starten av prosjektet het Høgskolen i Agder. 4. De sentrale problemstillingene Ideen begynte i januar 2006 ved at jeg rutinemessig studerte Verdipapirfondenes Forenings fondsstatistikk for personkunder, som er tilgjengelig på deres nettsider. Jeg stusset over at tallene deres viste svært høy negativ netto tegning for DNBs aksjefond. Tallene viste at kundene solgte seg stort ut av deres aksjefond og nysalget var svært lavt. Dette var tross alt Norges største bank. Samtidig presenterte DNB driftsresultater som i pressen ble omtalt som «rekordresultater». Hvordan kunne DNB oppnå så gode resultater når produktene deres solgte så dårlig? På den tiden fantes det ingen tilgjengelig statistikk over omfanget av salget av de strukturerte produktene. Bankene møtte kritikk i mediene med at dette solgte de i lite omfang. Jeg utarbeidet noen hypoteser/spørsmål jeg skulle jobbe mot. Siden disse griper inn i hverandre i flere av artiklene, har jeg valgt ikke å inndele de neste kapitlene i disse hypotesene og spørsmålet. HYPOTESE 1: Kunder som var ute etter tradisjonelle spareprodukter, som aksjefond og obligasjonsfond, ble av banken kanalisert over på garanterte spareprodukter på bekostning av aksjefond i stort omfang. Årsaken til at disse produktene var mer salgbare enn de tradisjonelle produktene og ga bankene større inntekter, se kapittel 2. HYPOTESE 2: Bankklagenemnda fungerte ikke etter intensjonen. Den skulle være et klageorgan for forbrukerne blant annet ved kjøp av spareprodukter, men forbrukerrepresentantene innehadde ikke 5
finanskunnskap, i motsetningen til banknæringens representanter. Nemnda gjorde derfor ingen vurdering av selve spareproduktene, vurderte kun kundens egnethet. HYPOTESE 2: Tilsynsmyndighetene, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet, fungerte ikke fordi produktene var såpass kompliserte og krever dyptgående finanskunnskaper, de styrte i stedet ressursene sine inn på problemområdene de «forsto». Kredittilsynet hadde sammen med de to nevnte tilsynene ansvaret for tilsynet med bankene og øvrige finansrådgivere, men rollefordelingen var uklar. Kredittilsynet var i utgangspunktet ikke en del av min hypotese. SPØRSMÅL 1: Hvordan var avkastningspotensialet og risikoen til produktene, er det mulig rett og slett å måle kvaliteten til disse produktene? 5. Arbeidet med saken Jeg begynte med en stikkprøve i en lunsjpause i januar 2006 for å skaffe meg en pekepinn på om bankene nå dreide salget over på disse lettsolgte høykostnadsproduktene. Jeg besøkte en DNB-filial i nærheten av redaksjonen. Jeg presenterte meg ikke som journalist eller siviløkonom (min faglige bakgrunn), men som privatpersonen Geir Ormseth (mitt eget navn). Jeg opptrådde med såkalt forsiktig identitet. Jeg skulle ta en stikkprøve på hypotesen om det var mulig å be om vanlige aksjefond. Oppdraget jeg satte meg var å forsøke å kjøpe aksjefond. Ville rådgiveren presse meg over på garanterte spareprodukt? Jeg la frem mitt spareønske, at jeg var villig til å påta meg aksjemarkedets risiko og sparingen var langsiktig. Likevel ble garanterte spareprodukter anbefalt med meget sterke argumenter. Bankrådgiveren påstod at disse produktene både hadde lavere risiko enn aksjefond og at de ga høyere avkastning. Det er det som kalles gratis lunsj i finanskretser og som i følge finansteori ikke skal eksistere. Og best av alt, produktene var innrettet slik at man i etterkant av investeringen skulle se hvilke av tre forskjellige aksjeindekser som hadde gitt best avkastning, så fikk kunden avkastningen til den indeksen som hadde gitt høyest avkastning, fortalte rådgiveren! (Dette er såkalte «Best av»-produkter). Da jeg begynte å etterspørre aksjefond, fortsatte argumentasjonen for at jeg heller burde velge garanterte spareprodukter. Jeg stilte spørsmål om helt grunnleggende produktegenskaper som om utbytte var inkludert i avkastningen. Hva er utbytte for noe, var svaret fra rådgiveren! Da ga jeg meg og gikk tilbake til redaksjonen. Første hypotesetest ga klaff. Her kunne det røre seg noe. 6. Artiklene Mars 2006. Artikkel i Dine Penger nr 3-2006 side 12-25: Walraffing og egne beregninger Redaksjonen bestemte seg for å følge opp tråden. Vi ønsket å teste om min «kundeopplevelse» hos DNB var et engangstilfelle, eller om dette var gjennomgående for bransjen. For å gjøre dette måtte vi foreta en større gjennomgang av banker. 6
Vi var flere journalister som testet 10 rådgivere i 10 banker i Stor-Oslo, i min regi. Vi presenterte en story som skulle matche til et råd om å kjøpe aksjefond. Vi sa vi ønsket å ta aksjemarkedets risiko, hadde langsiktig sparehorisont og ønsket å plassere 50 000 kr. Resultatet bekreftet vår hypotese: 6 av 10 rådgivere trakk frem garanterte spareprodukter. Og flere overdrev avkastningspotensialet. Ingen rådgivere vurderte forventet avkastning lavere enn aksjefond, hvilket er et uomtvistelig faktum i dag (i ettertid har bankene innrømmet av avkastningen er lavere i et strukturert produkt enn i et aksjefond i flere rettsaker, men de har påstått at kunden burde forstått det ut fra produktinformasjonen). Bankene solgte en pose-og-sekk-illusjon: Hele aksjemarkedets avkastning uten risiko. Bruk av forsiktig identitet. Vi anså at saken var såpass viktig her dreide det seg om milliarder av kroner for småsparerne at vi valgte å benytte forsiktig anonymitet i undersøkelsen. Derfor presenterte vi oss med våre virkelige privatnavn, men uten å oppgi at vi var fra pressen. Norsk Presseforbund etiske normer, Vær-varsom-plakaten, omtaler kun falsk identitet. En slik fremgangsmåte «skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.» Dine Penger har ikke brukt falsk identitet, men mener denne saken ville ha forsvart også det. Hvis vi hadde oppgitt full identitet i denne saken, ville bankens rådgivere hatt mulighet til å pynte på rådene som de pleier å gi til folk flest. Vi kunne heller ikke foreta en spørreundersøkelse blant kundene. Kundene innehar ikke Dine Pengers fagkunnskap, og etter å ha blitt overbevist av banken, kunne de ha opplevd rådene som gode. Egne utregninger om forventet avkastning. I artikkelen gjorde jeg utregninger på matematisk forventet avkastning (side 18). I beregningene benyttet jeg historiske serier for utbytte for å beregne effekten på avkastningen av at produktene ikke inkluderte dette, tallene ble hentet ut fra EcoWin. Jeg valgte aksjeindekser i utenlandsk valuta, omregnet til norske kroner, slik at avkastningen skulle bli så sammenlignbar som mulig med norskregistrerte e aksjefond som tross alt også må konverteres til norske kroner siden de eies på norske hender. Effekten av valutasikring, beregnet jeg ved å måle differansen i den forventede fremtidige markedsrenten (FRA-rentene) pr år i Norge og landene, vektet, som produktene var investert i. På den måten kunne jeg avlese den valutamessige «utvanningen» av aksjeindeksen (dvs opsjonen) som produktet var investert i. Den tredje ulempen, såkalt snitting av sluttkurs, eller «kursen siste året er et beregnet aritmetisk snitt», som det sto i prospektet, var enklere å regne ut ved å anslå halvparten av ett års normal avkastning i indeksen, men fratrukket faktorene nevnt over. Forventet avkastning var basert på titalls år historisk avlastning, hentet fra EcoWin, omregnet til norske kroner. Mine beregninger, viste at kundene kunne forvente om lag halvparten av aksjemarkedets avkastning. Dette har i ettertid samsvart godt med de finansfaglige beregningene fra NHH og UiA, samt daværende Kredittilsynet (i dag Finanstilsynet). Mine matematiske beregninger forsøkte å tallfeste ulempene i produktet. Jeg sammenlignet ulempene med hvordan bankene presenterte produktet. Dette underbygget at produktene ble solgt med en pose-og-sekk-illusjon: aksjemarkedets avkastning uten risiko. I artikkelen viste jeg hvordan ulempene ble underkommunisert, faktisk ble noen av ulempene fremstilt som fordeler, blant annet valutasikringen. Ulempene ble rett og slett skjult i vanskelig finansfaglig språk spredt utover flere steder i produktinformasjonen. Dette viste jeg i artikkelen. For ytterligere å simulere kostnadene i disse produktene, beregnet jeg hva kunden ville fått i avkastning dersom han på egen hånd sydde sammen et spareprodukt selv som i struktur og risiko var ganske sammenlignbart med et garantert spareprodukt. 7
Genuint nytt i saken Matematisk beregning av forventet avkastning i de garanterte produktene i forhold til et «ekte» aksjemarked. Førsteamanuensis Snorre Lindseth ved NTNU hadde gjort simulering av ett produkt, men det var et spesielt dårlig produkt grunnet sin korte løpetid, svært få produkter hadde så kort løpetid. Hans beregninger hadde heller ikke nådd pressen. Mine beregninger tok for seg et produkt med en løpetid som gjenspeilet et gjennomsnittsprodukt og dermed var representativt for den store massen av produkter kundene hadde kjøpt. Viste at ulempene i produktene ble sminket bort i produktinformasjonen. Pedagogisk fremstilling (side24-25) som viste at de risikoreduserende egenskapene i de strukturerte produktene ikke var noe som var unikt for disse produktene (bankens argument), men noe man kunne gjøre selv og da komme betydelig bedre ut grunnet at kunden slapp de svært høye kostnadene. Konsekvenser. Reportasjen skapte små «krusninger» i mediene. Redaktør Tom Staavi var ble invitert i radiodebatt mot DNB på «Her og Nå». Men saken døde raskt hen. Jeg kontaktet finansminister Kristin Halvorsen for intervju. Hun ble da oppmerksom på problemstillingen, hun tok dette på alvor, antagelig fordi påstandene kom fra et uavhengig fagmiljø. Hun svarte at hun skulle kontakte Kredittilsynet for å be dem se om var nødvendig å pålegge selgeren strengere informasjonskrav. Hun gjorde dette. Etterspill av artikkelen. I etterkant av reportasjen arrangerte jeg og sjefredaktør Tom Staavi et møte med Nordea, blant annen hadde de med den personen som konstruerte Nordeas garanterte spareprodukter. Vi ønsket å gå i dybden i deres argumenter. De var opprørt og reagerte på at Dine Penger skar alle over én kam og hevdet at Nordeas garanterte spareprodukter var bedre enn alle andres. Nordea hevdet sågar at forventet avkastning i deres produkter var høyere enn aksjefond. Det ble heftig argumentering. Tom Staavi og jeg argumenterte prinsipielt, dvs at selve konstruksjonen er et unødvendig kostnadssluk for kunden og kun konstruert for å blåse opp gebyrgrunnlaget. Dermed forsvinner avkastningspotensialet i overdimensjonerte og skjulte kostnader. Nordeas produktkonstruktør kjørte på med finansfaglige argumenter som vi slet noe med å følge. Da diskusjonen beveger seg inn i selve opsjoner, ble dette svært komplisert. Nordea la frem sine «bevis» på en troverdig måte, men uten at vi helt fikk tak på dem. Tviler begynte å melde seg. Hadde jeg regnet feil på et eller annet punkt? Vi ble enige om nytt møte senere. På neste møte hentet vi inn Steen Koekebakker (se neste kapittel) fra UiA da vi hadde en løpende dialog med ham om et faglig samarbeid. Han hadde doktorgrad på akkurat den type opsjoner (opsjoner med asiatisk hale) som inngikk i alle de garanterte produktene. Det møte ble helt avgjørende for oss, vi lærte mer om de strukturerte produktene enn noe annen hendelse. Nordeas produktkonstruktør havnet veldig på defensiven med svetteperler i pannen (ikke billedlig ment, det var faktisk slik), Koekebakker evnet å avkle retorikken hans, og vi satt igjen med kunnskap som styrket oss i troen på at vår faglige vurdering av produktet var korrekt. 8
Genuint nytt i saken Dine Penger var trolig eneste redaksjon som formaliserte et samarbeid med et universitetsmiljø for bedre å kunne forstå de strukturerte spareproduktenes reelle egenskaper. Jeg tror jeg kan gå så langt å si at uten å innlede et oppdragsfinansiert samarbeid med et akademisk fagmiljø, hadde det aldri blitt noen Røeggen-sak. Jeg mener dette var det primære journalistiske grepet for å oppnå et gjennombrudd i saken, skaffe seg den nødvendige fagkompetanse, som jeg tror ingen økonomiredaksjoner hadde i Norge, i alle fall har jeg ikke lest noen artikler i andre medier hvor de har «åpnet panseret» og studerte «motoren» i de garanterte spareproduktene. Jeg tviler på at noen andre redaksjoner i Norge som benyttet så mange timer i fagdiskusjoner med bankene om produktegenskapene, da særlig Nordea, DNB, men også Handelsbanken for å se produktene gjennom bankenes øyne og da særlig gjøre kritiske finansfaglige vurderinger av deres argumenter. April 2006. Artikkel i Dine Penger 4-2006 side 26-28. Steen Koekebakker ved UiA kommer på banen. Avsløringene fra Dine Penger nr 3-2006 fulgte jeg opp i de påfølgende numrene. I nummer 4 gikk jeg produktene nærmere etter i sømmene. Ny hovedkilde: Våren 2006 byttet vår primære finansakademiske samarbeidspartner Harald Haukås jobb. Han gikk over til Skagenfondene, og jeg brøt umiddelbart med Haukås som kilde i disse sakene siden han ikke lenger var å betrakte som uavhengig. Dine Penger var tvunget til å finne en ny hovedkilde til temaet. NTNU var eneste miljø som hadde publisert beregninger på disse produktene. NTNU v/snorre Lindseth henviste meg videre til Steen Koekebakker. Han skulle visstnok være den mest kompetente på dette feltet. Han var den gang førsteamanuensis (senere professor) ved Universitetet i Agder (den gang Høyskolen i Agder). Han hadde doktorgrad på den type opsjoner (med asiatisk hale) som inngikk i alle garanterte spareprodukter. Vi fikk også tilsendt CV-en fra ham som vi oppfattet som imponerende. Koekebakker hadde aldri tidligere vært kilde i slike saker, men viste seg meget kompetent og ikke minst frittalende. Jeg pratet også med, antagelig Norges mest anerkjente finansprofessor, Thore Johnsen ved Handelshøyskolen i Bergen (NHH), som fortalte at han kjente godt til Koekebakker og ved flere anledninger hadde forsøkt å headhunte ham til NHH. Genuint nytt i saken For første gang gjør noen et forsøk på å beregne effektivt gebyr, hvilket jeg gjør i artikkelen. I etterkant viser det seg, da mer informasjon er tilgjengelig om produktene gjennom Kredittilsynets nye retningslinjer, at det effektive gebyret jeg beregnet kun gjelder de mindre ille produktene, mange hadde betydelig høyere gebyr, viste mine senere beregninger (7-2007) Jeg viste hvilke argumenter Bankklagenemda ofte tok hensyn til, men om dette er genuint nytt, vet jeg ikke. Uansett, det var foreløpig lite til hjelp for dem som hadde kjøpte strukturerte spareprodukter. 9
August 2006. Artikkel i Dine Penger nr 7-2006 side 70-75: Ivar Petter Røeggen i Bankklagenemnda Jeg gjennomgikk samtlige klagesaker i Bankklagenemnda hvor kunder hadde klaget inn et spareprodukt. Alle sakene lå åpne på Bankklagenemndas nettside. Resultatet viste at ingen kunder hadde fått medhold når det gjaldt selve produktets innretning, kun medhold for kundens egnethet, f.eks at kunden var gammel og skrøpelig, ikke tålte risiko, etc. Dette tydet på at forbrukerne faktisk sto uten en fungerende klagenemnd i banksaker hvor produktet ikke holdt mål. Her var det tross alt snakk om milliardbeløp. Ideen om å bistå i klagesak ble sådd. I sakene hittil hadde det vært en stor kompetanseskjevhet. Bankene hadde finansinformasjonen og kompetansen, forbrukersiden og kundene satt uten finanskompetanse. Hva om vi frembrakte dokumentasjonen av produktet som ikke var beregnet fra bankene, men fra en uavhengig kilde? Først da var partene jevnbyrdige og produktet kunne få en reell klagebehandling i nemnda, men aller mest sannsynlig vil dette journalistiske grepet påvise at Bankklagenemnda ikke tok stilling til selve produktet. Det kunne i så fall sammenlignes med at forbrukerne ikke kan klage inn bilens manglende kvaliteter til Forbrukerrådet, kun om selve biltypen ikke passet for dem. Det ville i så fall bety at forbrukervernet var svært svekket, uten at noen var klar over det, hverken mediene, Kredittilsynet, politikere eller kundene. I samråd med sjefredaktør Tom Staavi tok vi mål av oss å teste disse produktene prinsipielt i nemnda. Steen Koekebakker ved UiA tok på seg det betalte oppdraget med å gjøre beregninger av forventet avkastning og risiko for to produkter, som skulle vedlegges klage i Bankklagenemnda. Vi mente det var eneste måten vi kunne avdekke nemndas mulige kritikkverdige forhold på. Dine Penger kunne ikke sende inn en klage, det brøt med servituttene til nemnda, klagen måtte være fra en privatperson. Dine Penger var nødt å benytte en ekte kunde som prøveklut med den vedlagte dokumentasjonen fra UiA. Jeg finner Røeggen. Utvelgelsen av person og produkt som skulle testes i nemnda var en møysommelig jobb. Jeg lette blant e-postene og notatene jeg hadde fra misfornøyde bankkunder etter de foregående artiklene. Jeg måtte finne en som både var riktig person, som hadde riktig produkter og som var villig til å ta belastningen med å kjøre en prinsippsak i nemnda. Valg av produkt. Målet var å finne et produkt som var representativt for de som ble solgt. I samråd med Koekebakker valgte jeg ut to produkter som skulle være bedre enn gjennomsnittet, dvs at det hadde lang løpetid. Vår logikk var at «dersom dette produktet ikke holdt mål i nemnda, holdt ingen mål». Jeg valgte DNB siden de var en av de største aktørene for disse produktene. Valg av bankkunder. Det var helt avgjørende at kunden hadde en «renset» sak. Dvs at ikke kunden vant saken fordi han for eksempel var syk eller hadde en revneferdig økonomi på beslutningstidspunktet slik at den vedlagte dokumentasjonen ble underordnet. Kunden måtte også ha lånefinansiert produktet. Siden produktet hadde høye kostnader antok Dine Pengers fagmiljø at produktet hadde en forventet avkastning som var for lav til å forsvare en lånerente. Matematisk er produktets egenskaper ved lånefinansiering identiske som for en kunde som bruker egenkapital ved kjøp av produktet, men som har boliglån ved siden av. Matematikken blir akkurat den samme om produktet måles mot ny eller gammel gjeld. Men jeg var overbevist at nemnda ikke forsto den sammenhengen. Derfor var det viktig at produktet var lånefinansiert med sikkerhet i produktet. 10
Beregningen fra UiA. Koekebakker og hans kollega førsteamanuensis Valeri Zakamouline ved UiA utførte beregninger på de to produktene Røeggen hadde kjøpt av DNB. Beregningene viste at kunden kunne forvente å tape penger ved lånefinansiering. Dette var sparing som normalt ville gjøre kunden fattigere! I rapporten fra Koekebakker og Zakamouline hevdet de at de var snille med DNB ved valg av forutsetninger i modellen fordi det ikke skulle bli diskusjon omkring forutsetningene i nemnda. Klagebrevene. Klagebrevene fra Ivar Petter Røeggen, som jeg skrev, ble sendt inn til Bankklagenemnda i august 2006. Vi hadde da lagt beregningene åpne for alle på våre nettsider slik at alle kunne bruke dette som klagegrunnlag. Flere DNB-kunder benyttet dette. For å sikre at nemndas vurdering ikke skulle bli forstyrret av utenforliggende forhold, ble det også tydeliggjort i klagebrevet hva Røeggen ikke klagde på. Antagelig er det første gang i historien at nemnda har fått et klagebrev hvor klageren argumenterte i mot de momentene som frem til da var blitt vektlagt i klagesakene. Dette er også sitert i den offisielle uttalelsen fra Bankklagenemnda etter prinsippavgjørelsen i januar 2009: Jeg understreker at klagen ikke gjelder den nominelle avkastningen, isolert sett. På tegningstidspunktet var jeg fullt ut klar over at nominell avkastning i perioder kan være negativ i aksjemarkedet. Jeg klager ikke på at bankens vurdering av aksjemarkedet slo feil. Videre gjelder klagen ikke det forhold at risikoen ikke passet min økonomi, og at jeg ikke hadde råd til å tape pengene. Jeg klager heller ikke på at banken skulle ha informert bedre om at innbetalte lånerenter utgjorde en del av det potensielle tap. Jeg er også klar over at aksjemarkedet har en forventet meravkastning i forhold til risikofri rente i det lange løp, men at man i korte perioder, eksempelvis på seks år, kan tape penger i aksjemarkedet. Jeg forstod og aksepterte alt dette. Disse klagebrevene var da også grunnlaget under rettsaken i Røeggen mot DNB, sammen med Rapporten fra UiA\Dine Penger, som tvisten sto om. Mange brev med argumenter ble sendt mellom Ivar Petter Røeggen og DNB i saken, formidlet av nemnda. Jeg skrev alle brevene for Røeggen hvor vi var åpne på at han fikk hjelp av Dine Penger. Genuint nytt i saken Ingen hadde testet ut Bankklagenemnda utfra en hypotese om at den ikke fungerte etter intensjonen. Se konsekvenser senere i dette skrivet. November 2006. Artikkel i Dine Penger nr 10-2006 side 40: Kredittilsynet strammet inn på bakgrunn av Dine Pengers henvendelse til finansministeren Brevet fra finansminister Kristin Halvorsen til Kredittilsynet som hun sendte på bakgrunn av Dine Pengers intervju sommeren 2006 (nr 3), ga resultater. Kredittilsynet strammet inn bankenes opplysningsplikt ved salg av garanterte spareprodukter. Reglene skulle innføres fra 1. Januar 2007. 11
Mai 2007. Artikkel i Dine Penger nr 5 2007 side 10-13: Bankklagenemnda nektet å ta stilling til Røeggens dokumentasjon / avtaler møte med finansministeren I april 2007 skjedde det igjen noe. Bankklagenemnda nektet å vurdere beregningene fra UiA. Av ymse årsaker utenfor vår kontroll behandlet nemnda først klagen til Jørn-Erik Jacobsen fra Oslo i stedet for Røeggens klage. Jacobsen hadde også vedlagt beregningene fra UiA. Prinsippsaken fikk blankt avslag uten dissens. Merk: Begge forbrukerrepresentantene i nemnda stemte altså for ikke å vurdere beregningene. Dette overrasket oss. Ikke nok med at forbrukermyndighetene ikke var våkne nok til å finansiere prinsippsaken, deres representanter tok ikke en gang stilling til dokumentasjonen som kunden hadde fremskaffet fra UiA. Nemnda sendte ut brev til alle som har benyttet beregningene fra Koekebakker hvor de oppfordrer dem til å trekke klagen! Dette ble slått opp i Dine Penger nr 5-2007. Bankklagenemnda ville ikke svare på en rekke spørsmål vi rettet til dem. Nemndas leder Viggo Hagstrøm var ordknapp og tydelig irritert over mine spørsmål i telefonen. I artikkelen listet jeg opp spørsmålene nemnda nektet å svare på. Jeg opplevde at det ble lite oppmerksomhet i saken som kunne gitt den nødvendige drahjelp gjennom nemnda. Nå hadde vi vist at Bankklagenemnda ikke vurderte spareprodukter. Jeg pratet med en og annen akademiker, blant annet studierektor ved BI, Dag Jørgen Hveem, som mente at nemnda sviktet sitt mandat. Hveem arbeidet med en doktorgrad om bankenes rådgivningsrolle, hvilket inkluderte Bankklagenemndas rolle. «Skandalen» nådde ikke lenger enn til akademia. Skulle vi stoppe der? Ville det være å fylle journalistikkens overordnede samfunnsoppdrag? Vi mente «nei», men klarte ikke å se hvordan vi skulle få skyv i saken innenfor de tradisjonelle virkemidlene i den redaksjonelle verktøykasse. I artikkelen i Dine Penger nr 5-2007 intervjuet jeg finansminister Kristin Halvorsen. Hun inviterte til møte sammen med justisministeren for nærmere å forklare våre funn. Ville det være brudd på journalistisk etikette å takke «ja» til et møte, ikke et intervju altså? Ble vi part i saken da? Vi måtte være pragmatiske. Dersom vi takket «nei» til møte, ville de kritikkverdige forholdene i nemnda antagelig fortsette. Et intervju med finansministeren ga ikke bevegelse i saken, siden hun hadde tross alt ikke hadde innsikt i de litt kompliserte forholdene. Dersom vi takket «ja» til møte, ville det antagelig bli skyv i saken slik at de kritikkverdige forholdene i nemnda kunne rettes opp i. Vi mente at vi sviktet journalistikkens samfunnsoppdrag om vi nå hoppet av saken. Jeg vil påstå at i de fleste i alle andre gravesaker blir journalister til en viss grad fanget av sin egen vinkling. Faktisk mente vi at vi i mindre grad enn andre redaksjonsmiljøer ville tendere til subjektive briller siden vi var et fagblad og alle sakene var basert på fakta fra produktene. Genuint nytt i saken Artikkelen avslørte at Bankklagenemnda nektet å behandle klager på selve produktets innretning, altså ta stilling til kvaliteten til et spareprodukt. Juni 2007. Artikkel i Dine Penger nr 6-2007 side 10-25: Historiske tall / møte med finansministeren og justisministeren / professorene kommer ut av skapet Jeg vurderte det slik at omverdenen nok opplevde Koekebakkers beregninger om forventet avkastning 12
som teoretiske. Skulle vi synliggjøre svakhetene til de strukturerte spareproduktene saken, måtte nok produktenes egenskaper dokumenteres på en annen måte, ikke ovenfor Banklagenemnda, men for at resten av omgivelsene skulle få øynene opp for produktenes reelle kvaliteter. Jeg diskuterer med Koekebakker om han kunne utarbeide statistikk over historisk avkastning for alle produkter som var solgt i Norge hittil. Sjefredaktør Tom Staavi åpnet pengekrana nok en gang. Tester 712 produkter. Jeg innhentet tall fra bankene og de øvrige tilbyderne som Koekebakker og Zakamouline skulle bearbeide. Jeg stolte ikke helt på bankene, og for å få en kvalitetssjekk av bankenes tall kjøpte vi i tillegg tall fra Norsk Tillitsmann. De hadde tall over alle AIO-produkt som var solgt (det er to typer garanterte spareprodukter: AIO og BMA, men i prinsippet er de like). Vi fikk både AIO- og BMA-tall fra bankene og øvrige tilbydere etter mye purring. Etter at jeg og Koekebakker hadde kryssjekket mot bankenes rapporterte avkastningstall, fant vi mange uforklarlige avvik, påfallende nok var alle feil i favør bankene. Vi trakk den slutningen at bankenes tall ikke var pålitelige. Vi besluttet å vrake alle de rapporterte tallene fra bankene. Koekebakker benyttet kun AIO-tallene fra Norsk Tillitsmann. Dermed inngikk ikke BMA-tallene i statistikken. Det er verdt å merke seg at Kredittilsynet etter hvert gjorde en tilsvarende undersøkelse av historisk avkastning ved å be bankene rapportere inn sine avkastningstall). Kredittilsynet utførte ingen kontrollsjekk av tallene, f.eks mot Norsk Tillitsmann. Dine Penger kritiserer da tilsynet i kommentar for det, men tilsynet svarer da at de har tillitt til at bankene var ærlige! Den nye rapporten fra UiA bekrefter de tidligere tallene vi har fått utarbeidet. De historiske tallene som Koekebakker sammenstilte viste at de garanterte spareproduktene i snitt hadde gitt 0,8 % avkastning. Kundene hadde i snitt lånt til 7 % rente i samme periode, og altså tapt 6 % årlig på å belåne disse produktene. Legger frem tall for finans- og justisminister. Under møte med finansministeren og justisministeren la vi frem vår dokumentasjon (de to UiA-rapportene: Røeggen-beregningene og beregningene over historisk avkastning) over disse produktenes reelle egenskaper for å få ministerens kommentar. Både ville dette være en god sak å trykke men vi håpet også å komme gjennom til myndighetene i en sak der både forbrukermyndigheter og Kredittilsynet etter vår klare mening hadde sovet i timen. I mai 2007 møtte vi finansministeren og justisministeren. Steen Koekebakker var også med. Vi spurte om det var akseptabelt at forbrukerne hadde en bankklagenemnd som ikke ville vurdere om produktet bankene selger er lureri eller ei. Finansminister Kristin Halvorsen konkluderte etter møte at hun skulle oppfordre Bankklagenemnda til å vurdere Røeggen-beregningene. Jeg tok også opp manglene i de nye forskriftene som kredittilsynet hadde presentert (omtalt i Dine Penger nr 10-2007.) Representanter fra Finansdepartementet oppfordret oss til å lage et innspill til revidering av forskriftene som regulerte kravet til bankens informasjon til kundene. Kontakt med andre akademiske miljøer. På dette tidspunkt var det merkelig stille fra øvrige uavhengige ekspertkilder fra universitetsmiljøene. Jeg begynte å merke at tvilen på nytt begynte å snike seg innover meg. Hadde jeg stolt for mye på Koekebakker, Zakamouline og de øvrige kildene? Hvorfor var det så stille på de finansfaglige akademikerkontorene? Svaret var enkelt. Det var ingen som hadde spurt! Jeg bestemte meg for å kartlegge oppfatningen til hele det norske akademiske miljø angående de garanterte spareprodukter. Jeg laget en rekke spørsmål som jeg sendte til alle akademiske miljø i Norge med finans som fag. I forkant hadde jeg kontaktet institusjonene for å 13
forhøre meg om hvem som hadde finans som spesialfelt og som kunne vurdere de garanterte spareproduktene. Min overraskelse ble stor da det viste seg at de hadde bred kompetanse om produktene. Det viste seg at de var meget klare i sine konklusjoner om at disse produktene var helt uegnet for enhver kunde. Stortromma. Resultatet av undersøkelsen, møtet med finansministeren og spørrerunden til de akademiske miljøene kom i Dine Penger 6-2007. Nå kunne vi med sikkerhet konkludere på forsiden: «Bankene har lurt kundene». Over 14 sider bretter vi ut de akademiske funnene, finansministerens uttalelser, akademiske miljøer. Det ble noen medieoppslag etter dette nummeret. Ut over høsten 2007, og våren 2008 griper flere andre medier tak i problemstillingen og gjør sine vinklinger. Særlig aktive er Aftenposten og Dagens Næringsliv. August 2007. Artikkel i Dine Penger nr 7 2007 side 40 45: Dine Pengers forslag til nye forskrifter Etter å ha arbeidet lenge med denne saken, mente jeg at jeg evnet å se bankens produktinformasjon gjennom kundens øyne. Jeg lager ni punkter som Dine Penger foreslo skulle bakes inn i Kredittilsynets forskrifter. For å illustrere svakheten i de gjeldene forskriftene, laget jeg et tenkt garantert spareprodukt, men med en fullstendig håpløs og verdiløs garanti. Konstruksjonen illustrerte at når et slik håpløst produkt kunne presenteres på en svært misvisende måte og samtidig være innenfor rammene av gjeldende forskrifter, hadde bankene nærmest ubegrensede muligheter i sin markedsføring. Forslagene blir i mai 2007 sendt fra oss til Finansdepartementet som sender dem videre til Kredittilsynet for vurdering. Hvor aktive skal vi være. Vi gjør løpende en etisk vurdering av hvor aktive vi skal være i saken, siden vi er et presseorgan. Vi gjør den vurderingen at så lenge vi spiller med åpne kort om hvor vi står, så må det være greit å komme med slike innspill. Vi er nå ved siden av Koekebakker og Zakamouline det fagmiljøet i Norge som kan mest om disse produktene. Innspillet er ikke annet enn en kommentar til tilsynets forskrifter. På samme måte som en sportsredaksjon lager et forslag til landslagstreneren om hvilke elleve spillere han bør starte med. Redaksjonen forvente neppe at landslagstreneren lytter, ei heller gjorde vi. Jeg ble litt overrasket da Kredittilsynet tok inn det meste av mitt forslag, jeg kunne lese min egen tekst ordrett på lovdata. Se avsnitt senere. Genuint nytt i saken Benyttet humor som journalistisk grep for å vise hvor stort slingringsmonn det var i gjeldende forskrifter. September 2007. Artikkel i Dine Penger 8 2007 s 38 39: Iverksatte gransking på bakgrunn av Dine Pengers avsløringer Finansministeren hadde etter Dine Pengers avsløringer pratet om granskning. Selve kravet om granskning ble fremsatt av forbrukermyndighetene. 14
November 2007. Artikkel i Dine Penger 10 2007 side 42 43: Bankklagenemnda gjorde helomvending Møte vi hadde med finansministeren og justisministeren hadde effekt. Det viste seg at Kristin Halvorsens brev eller telefon til nemnda var det som løste opp knuten nemnda. Bankklagenemnda snudde og skulle likevel behandle klager på selve produktet, dvs Røeggens klage. Genuint nytt i saken Uten møtet med finansministeren, hvor hun fikk innsikt i de kritikkverdige forholdene i nemnda, ville ikke nemnda snudd. Finansministeren bekreftet at hun hadde tatt kontakt med nemnda for å be dem behandle Røeggen-saken på nytt. Desember 2007. Artikkel i Dine Penger nr 11 07 side 38: Nemnda tvunget til professor-hjelp Nemnda ba først Kredittilsynet vurdere Koekebakkers beregninger. Tilsynet svarte at de ikke var rette instans. Nemnda måtte nå finne en uavhengig ekspert i de akademiske miljøene. Januar 2008. Artikkel i Dine Penger nr 1-2008 side 36-37: Tilsynet stoppet lånefella Kredittilsynets granskning var klar. Tilsynet kritiserte bankene og varslet at de skulle pålegge bankene å fraråde kundene å låne penger til garanterte spareprodukter. Selve granskningsrapporten var merkelig. Dine Penger har kritisert bankene og øvrige rådgivningsselskap for å selge garanterte spareprodukter hvor kunden kunne forvente å tape penger ved lånefinansiering. Bankene har nektet på dette. Tilsynet gransket dette ved å sende spørreskjema til bankene hvor de spurte om bankene hadde gjort dette! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Selvsagt svarte 100 % av bankene at de aldri hadde gjort dette. Det var godt nok for tilsynet. Det tok meg fem minutter å finne garanterte spareprodukter som hadde negativ forventet avkastning ved lånefinansiering og det med bankens egne beregnede tall, som det fremkommer i artikkelen. På nettsiden til DNB lå dette åpent for alle! Februar 2008. Artikkel i Dine Penger nr 2-2008 side 36-37: Ny rapport viste negativ avkastning En SNF-rapport (utvidet mastergradsrapport) fra Geir Magne Bø ved NHH viste forventet negativ avkastning for fem nye garanterte spareprodukter fra ulike tilbydere, tilfeldig plukket ut. Februar 2008. Artikkel i Dine Penger nr 3-2008 side 66-69: Det ble i praksis forbudt å selge lånefinansierte garanterte spareprodukter Dine Pengers forslag til nye forskrifter bakes inn i gjeldene forskrift. De nye regler var svært vanskelige å innfri for bankene, og produktet ble i praksis derfor forbudt å selge lånefinansierte. De aller fleste tolket at forbudet galdt ved salg av garanterte spareprodukt også når det ikke belånes. I løpet av året faller nysalget av garanterte spareprodukter til nesten null. 15
Nordea, Acta og Handelsbanken tolket loven slik at de fortsatt kan selge dette så lenge det ikke er belånt (men solgte det i svært lite omfang), men innenfor de nye reglene fra Kredittilsynet. Genuint i saken Nye regler fra Kredittilsynet som et indirekte resultat av Dine Pengers påtrykk, samt at Dine Pengers forslag til nye forskrifter ble tatt inn og på den måten direkte forandret forskriftene.. Dette var historisk. I norsk bankhistorie har vi neppe sett et spareprodukt som er solgt i så stort omfang har i praksis blitt forbudt å selge (lånefinasnierings-konstruksjonen). Mars 2008. Artikkel i Dine Penger nr 4-2008 side 30: NHH-professor: Tilsvarer én Terra-sak hvert år Professor Petter Bjerksund ved NHH kontaktet meg. Han sa han hadde noen interessante beregninger. Han sendte meg notatet som konkluderte med at kundene var lurt for 1 milliard pr år og at dette er beløpet de samlet sett kunne kreve i erstatning. Han konkluderte med at lureriet med de garanterte spareproduktene tilsvarte én Terra-sak pr år. Genuint i saken Professoren bekrefter om lag de tallene jeg hadde regnet meg frem til tidligere. April 2008. Artikkel i Dine Penger nr 5-2008 side 26: Mistet konsesjonen. Kredittilsynet går i dybden. Kredittilsynet økte fokuset på bankenes og rådgivningsselskapenes salgsmetoder. To selskap mistet konsesjonen. Juni 2008. Artikkel i Dine Penger nr 6-2008 side 34-37: Gruppesøksmål mot bankene Advokatfirmaet Ræder varslet gruppesøksmål mot bankene. Oktober 2008. Artikkel i Dine Penger nr 10-2008 side 36-38: Flere kunne klage Artikkelen opplyste om at også de som har kjøpt produktet av et selskap som ikke er tilsluttet Bankklagenemnda likevel har muligheter til å klage inn saken for Bankklagenemnda. November 2008. Artikkel i Dine Penger nr 11-2008 side 60-61: Nemnda fagkyndig støttet Røeggen Banklagenemnda oppnevnte finansprofessor Thore Johnsen som nemndas fagkyndig. Han skulle vurdere hvem sine beregninger som var de korrekte: UiA/Dine Penger eller DNB/Norsk Regnesentral. Johnsen var meget klar i sin konklusjon om at UiAs beregninger var de riktige. Johnsen gikk faktisk enda lenger enn UiA i sin konklusjon. Han mente produktene var enda litt verre enn det UiA konkluderte med. 16
Januar 2009. Artikkel i Dine Penger nr 1-2009 side 42-43: Bankklagenemnda har satt punktum DNB protesterte på Johnsens konklusjon. Flere tilsvar og tilsvar på tilsvars tilsvar fløy mellom Johnsen og DNB via nemnda. Johnsen opprettholdt sin konklusjon. Januar 2009. Artikkel i Dine Penger nr 1-2009 side 36-37: Floskelbingo Jeg bruker humor for å vise at rådene fra rådgiverne faktisk er salgsargumenter fra selgere. Februar 2009. Artikkel i Dine Penger nr 2-2009 s 14-26: Bankklagenemnda gir Røeggen medhold Den 20. januar 2009 Nemndas utnevnte fagkyndige, professor Thore Johnsen ved NHH, gir kunden full støtte. Kunden vinner saken og blir av nemnda tilkjent full erstatning. Alle bankkunder kan nå klage til Bankklagenemnda og kreve erstatning. Genuint nytt i saken Røeggen vinner i Bankklagenemnda. Thore Johnsen er meget skarp i sin tone i evalueringen av hvilken rapport som gir det korrekte vurderingen av Røeggens to produkter. DNBs rapport fra Norsk Regnesentral eller UiAs rapport. Over 1000 saker til andre kunder som har klaget inn tilsvarende produkter, var stilt i bero i påvente av utfallet i Røeggens klagesak. Tallet øker etter hvert til over 2000. Banken vil ikke følge nemnda, men Forbrukermyndighetene går ut og sier de vil støtte Røeggen i prinsippsaken - helt til høyesterett om nødvendig. Dine Pengers/UiAs Røeggen-beregninger blir grunnlaget for saken i domstolene, som rettstvisten dreier seg om, helt til Høyesterett. Bankklagenemnda legges ned, og den gjenoppstår i ny struktur som Finansklagenemnda og med ny leder. Mars 2009. Artikkel i Dine Penger nr 3-2009: Effektivt gebyr på investeringer var over 100 % Etter at nye forskrifter fra Kredittilsynet påla bankene å vise kundene hvor stor del av investeringen som faktisk ble plassert i aksjemarkedet (opsjonsdelen) samt å blottlegge de skjulte kostnadene, ble det mulig for meg å beregne nøyaktig de reelle kostnadene i produktene. Jeg viste at de fleste garanterte spareprodukt hadde reelle kostnader på langt over 100 % av selve investeringen ved lånefinansiering. Artikkelen viste også at de fleste andre produkter faktisk var verre enn Røeggens to produkter, til tross for at de andre bankene gjerne tok en «fekkis» å påsto at deres produkter var mye bedre enn Røeggens. Genuint nytt i saken Ingen hadde noensinne tidligere beregnet de nøyaktige kostnadene kundene ble belastet med. Det var kun anslag tidligere fordi bankene holdt opplysningene som måtte til for å regne ut dette hemmelig. Kostnadsberegningene for noen av disse produktene ble jeg bedt om å trekke frem da jeg vitnet i rettsaken. DNBs korps av eksperter gjennomgikk beregningene og fant ingen feil i mine beregninger. 17
Mars 2009. Artikkel i Dine Penger nr 3-2009 side 14-26: Bankklagenemnda orker ikke behandle alle klagene Juni 2009. Artikkel i Dine Penger nr 6-2009 side 42-44: Bankene klarte ikke å oppheve tyngdeloven. Garanterte spareprodukt som retter seg mot valutaspekulasjon er egentlig verre enn de tradisjonelle garanterte spareproduktene, men jeg har ikke hatt tid til å skrive om disse før nå, tok for meg de mindre ille først, slik som Røeggens. Genuint nytt i saken Viste at valutaobligasjoner var betydelig verre enn de «tradisjonelle» garanterte spareproduktene som rettet seg mot aksjeindekser, slike produkter som Røeggen kjøpte. September 2009. Artikkel i Dine Penger 9-2009 side 24-25. Selgere i rådgivningskamuflasje Artikkelen viste at bankene nådde ut i medier i en rådgivningsrolle tross sin partsinteresse. August 2012. Artikkel i Dine Penger nr 7-2012 side 30-33: Garantielementet øker risikoen og reduserer avkastningen! I artikkelen avdekket jeg at kostnadene med garantidelen var så store at kunden under alle tenkelige utfall i aksjemarkedet ville tape mer ved å ha garantien enn om produktet hadde vært solgt uten! Det var egentlig ikke noe nytt poeng for fagmiljøene (men for det brede lag av befolkningen var det nok det), men fremstillingen ved å bruke bankens faktiske kostnader, som nå var tilgjengeliggjort gjennom de nye forskriftene, var ny. Genuint nytt i saken Viste med faktiske tall for produktene, input-tallene var faktisk bekreftet fra bankene, at garantien ikke bare var verdiløs, men at den faktisk økte et eventuelt tap og reduserte en eventuell gevinst uansett utfall i underliggende indeks produktene var rettet mot. 7. Ingen feil funnet I artiklene har jeg fremlagt funn som er vinklet med meget sterke påstander. Men ingen feil er funnet i mine artikler eller beregninger. Jeg har ikke fått en eneste epost eller leserbrev fra bankene eller akademia med påstand om feil i noen av artiklene til tross for de til dels skarpe vinklingene. Samtlige av mine artikler var også tatt med som grunnlag i rettsaken av DNBs advokat, Anders Ryssdal uten at han eller hans korps med fageksperter fra DNB kunne påvise noen feil. Nettsakene mine er ikke tatt med i metoderapporten, de er lettere, mindre fagtunge, ofte nyhetspregede og har ikke hatt særlig betydning for sakens dreining. De har neppe stått for noen genuint nytt i saken. 18
8. Særlige viktige kilder Steen Koekebakker, professor, ved UiA Snorre Lindseth, førsteamanuensis NTNU Thore Johnsen, professor, NHH Petter Bjerksund, professor, NHH Espen Sirnes, professor, Universitetet i Tromsø Nordea DNB Handelsbanken Norsk Tillitsmann Rapporten Prices and Portfolio Choice The Princeton Lectures in Finance, 2004 fra professor William F. Sharp ved Stanford University. Fagmiljøet i Dine Penger, særlig Bjørn Erik Sættem, Tom Staavi, Günther Backe og Øyvind Røst. Øvrig. Siden Dine Penger skriver om sparing og finans har vi en viss kontaktflate mot aktørene. Vi brukte den for det den er verdt og fikk mye informasjon off-the reccord. Fra marketsavdelingen, fra avdelingsledere som har jobben med å motivere rådgivningskorpset, rådgivere i bankene og andre som står litt mer på siden. Disse vil være anonyme. 9. Høyesterettsdommen Ivar Petter Røeggen og Forbrukerrådets sak mot DNB gikk i såkalt «forsterket rett». Såkalt «storkammer», som medfører at retten består av 11 dommere, kan bli benyttet i saker av særlig viktighet, typisk der det oppstår spørsmål om en tidligere rettsoppfatning fra Høyesterett skal settes til side. Det faktum bekrefter de prinsipielle sidene med dommen. Hvilke konsekvenser Røeggens seier i Høyesterett gir, vil tiden vise. I etterkant av dommen satte DNB av en halv milliard til å dekke kundenes erstatning. Nordea nekter, og henviser til at Høyesterett påpekte en regnefeil i et av informasjonsarkene Røeggen fikk. En del andre banker har gitt etter og gir kundene erstatning. Godt mulig vil vi se noen gruppesøksmål mot enkelte av bankene, et mot Acta er pr i dag under planlegging. 10. Omtale fra andre Daværende forbrukerombud Bjørn Erik Thon sa dette om saken til DN.no etter at utfallet i Banklagenemnda var klart: Det er kanskje en av de største forbrukersakene som noen sinne har vært, med de største økonomiske implikasjoner. Avgjørelsen har historisk sus over seg. Det er et utall mennesker som har blitt rammet. Og det kan bli gigantsøksmål mot bankene etter dette. Daværende finansminister Kristin Halvorsen sa dette om saken til Dine Penger etter at utfallet i Banklagenemnda var klart: 19
Jeg er veldig glad for at Bankklagenemnda fulgte opp den oppfordringen de fikk fra meg etter møte jeg hadde med Dine Penger. I det møte viste Dine Penger meg dokumentasjonen fra Universitetet i Agder. Jeg er glad for at Dine Penger gjorde meg oppmerksom og dermed sørget for at Bankklagenemnda gikk inn i saken for å vurdere selve produktet. Dette har ikke bare betydning for enkeltpersoner. Dette har bredere betydning. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng i kronikken Statsautoriserte forførere (14. juni 2008): "Mens redaktør Tom Staavi i Dine Penger i flere år kjempet en ensom kamp mot de strukturerte produktene, sov resten av pressen - og Kredittilsynet. " Røeggens seier i Høyesterett, 22. mars 2013. Dagen da Røeggen vant i Høyesterett kom NRK Dagsrevyen på besøk til Dine Penger for å intervjue meg om hvordan jeg hadde jobbet med Røeggensaken (og for å filme den høye saksbunken tilknyttet saken). Det var også min siste dag på jobb for Dine Penger, da jeg har vært sykemeldt siden. Nesoddtangen, 19. januar 2014 Geir Ormseth 20