Innsendt fra Stord Jeger- og Fiskerforening og NJFF-Hordaland

Sak 9-5 Innsendt fra Stord Jeger- og Fiskerforening og NJFF-Hordaland Landsmøtet 2015 må kreve null vekst i oppdrettsnæringen frem til miljøødeleggelsene forårsaket av næringen er varig løst. Fiskeministeren Elisabeth Aspaker har varslet at regjeringen ønsker å seksdoble oppdrettsnæringa innen 2050, i henhold til anbefalinger i rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050», der veksten primært skal skje gjennom økt oppdrett av laks og regnbueørret. Ministeren har også uttalt «... vi trenger vekst. Nettopp oppdrettsnæringen bør bli en av de viktigste fremtidsnæringene for Norge». I følge rapporten kan målet nås ved at produksjonen av laks og regnbueørret øker med omlag 7 % hvert år, men samtidig skal produksjonsøkningen være miljømessig bærekraftig, hvor omsynet til miljøet skal sette rammene for hvilken produksjon en kan ha i Norge. I Hordaland oppleves stadige rømminger fra sjøbaserte oppdrettsanlegg, og erfaringer fra stormen «Nina» på Vestlandet i januar 2015 viste at en rekke anlegg havarerte grunnet uvær. Slike havari kan få svært uheldige følger for villaks- og sjøaurebestanden i Hordaland, bl.a. ved at rømt regnbueørret kan fortrenge lokale bestander og øydelegge gytegroper for villaks og sjøørret. I tillegg viser gjenfangst at rømt oppdrettsfisk sprer sykdom og lakselus til vill laksefisk, samt utvanner villaksens stedegne genetikk gjennom gyting med villfisk i anadrome vassdrag. Rømmingene etter stormen «Nina» er enkelthendelser, men statistikken til Fiskeridirektoratet over kjente rømminger viser at oppdrettsnæringen umulig kan ha kontroll på denne problematikken i de åpne sjøanleggene. Dagens bruk av åpne merder betyr at spillfôr, medisin, avlusningsmiddel og næringssalter tilføres miljøet utenfor oppdrettsanleggene, i tillegg fungerer oppdrettsfisk som befinner seg der de skal være, inne i merdene, som vertsfisk for lakselus. Med det bidrar oppdrettsfisken til å øke mengden luselarver i de frie vannmassene utenfor merdkantene. Samlet utgjør dette en reell trussel mot det biologiske mangfoldet i fjordsystemer hvor oppdrettsanlegg for laks og regnbueørret er plassert. Stord JFF og NJFF-Hordaland er svært bekymret for at en ytterligere vekst i oppdrettsnæringen vil sette våre allerede truede villaks- og sjøørretstammer i ytterligere fare, og ber om at Landsmøtet krever at regjeringen stanser veksten i oppdrettsnæringen. Veksten må stanses inntil næringen blir miljømessig bærekraftig og null-rømmingsvisjonen er oppfylt. Dette ved at alle oppdrettskonsesjoner er knyttet til enten lukkede sjø- eller landbaserte anlegg som tar vare på dyrevelferd og beskytter villaks- og sjøørretbestandene våre. For å nå denne målsettingen må styresmaktene gjennom, f.eks. avgifts-lette og ulike

støtteordninger, gjøre det mer gunstig å etablere lukkede sjø- og landbaserte anlegg, enn tradisjonelle åpne oppdrettsanlegg. Framlegg til vedtak: NJFF skal i kommende landsmøteperiode motarbeide enhver form for produksjonsvekst i oppdrettsnæringen, hvor veksten forekommer i tradisjonelle åpne oppdrettsmerder. NJFF skal bidra til å endre dagens oppdrettsregime, ved å jobbe for at fremtidige oppdrettskonsesjoner kun blir tildelt nye, miljøvennlige, rømningssikre, lukkede oppdrettsanlegg i sjø eller på land. Faktagrunnlag bak krav om 0-vekst På NJFF-Hordalands årsmøte i mars ble det vedtatt å sende inn forslaget fra Stord JFF om 0- vekst i oppdrett fram til miljøproblemene er løst/redusert. Voss JFL hadde et liknende forslag innsendt, og årsmøtet vedtok at saken fra Stord JFF sendes inn, men at faktagrunnlag utredet av Voss JFL legges som vedlegg til saken fra Stord JFF. Under følger en oppdatert versjon av innspillet fra Voss JFL, der det er gjort en del endringer pga at Stortingets næringskomité i juni offentliggjorde sin innstilling til stortingsmeldingen om bærekraftig oppdrettsvekst. Her imøtegås en del av momentene i det opprinnelige notatet fra Voss JFL, mens andre momenter utsettes i forbindelse med videre utredninger. KOMMENTARAR FRÅ VOSS JFL 1. GENERELT Me voks opp på 60-talet med ein kyst, fjordar og vassdrag som hadde eventyrlege kvalitetar for opplevingar av natur, miljø og fiske. Laks på bordet var alltid eit festmåltid, til store høgtider høyrde det røykelaks til. I løpet av nokre 10-år er nesten alt dette borte. Og me opplever dette som eit tidskille; Før og etter at oppdrettsnæringa tok til. Dei ville bestandane av laks og sjøaure har hatt ein dramatisk tilbakegang i same periode som omfattande oppdrettsaktivitetar er bygt opp langs kysten. Det er tydeleg at det er dei områda med mest oppdrett som har hatt den største tilbakegangen av villfisk. Hardangerfjorden er vel det verste eksempelet. Det er også i vårt fylke at omfattande lakseoppdrett tok til, og det er her ein finn den høgaste aktiviteten i landet. Dei fleste elvane har vore stengte for laksefiske i fleire år, og mange bestandar er truga med utrydding. Sjølaksefiske har også vore stengt i snart 20 år. I Vosso gjekk bestanden dramatisk tilbake på slutten av 80-talet, og laksen var nesten utrydda. I «Vossoprosjektet» vert store mengder smolt lusefora, og slept med båtar forbi oppdretts-anlegga ut til den ytterste skjergarden der den går fritt til havs. Når det no kjem laks tilbake etter denne behandlinga, så er dette eit eineståande bevis på kva luseproblem som ligg i utvandringsruta til den ville laksesmolten. Det er såleis ein sterk kontrast mellom korleis næringa sjølv omtalar som Det norske oppdrettseventyret...og som skal vera med å løysa hungerskrisa i verden, og korleis norske

og internasjonale miljø- og naturinteresser beskriv den katastrofale situasjonen næringa har ført til. I fylgje fagfolk, er dette det største naturinngrep i norske fjordar nokonsinne. Gradering med «trafikklys» Det vert av regjeringa foreslått ei form for trafikklys-sortering, alt etter kva miljøtilstand ein finn i dei enkelte lokalitetar. Dvs at grøne anlegg kan få auka produksjon, i gul sone er ikkje miljøkrava oppfylte, og i raud sone er tilhøva for fisk og miljø i ein kriseliknande tilstand. Etter vårt syn har mesteparten av næringa og kysten vår for lenge sidan vore i raud sone. Kanskje nokre delar har vore i gul. - Og dersom næringa hadde vore under oppstart i dag, med den kunnskapen ein har, vil me anta at all produksjon hadde vore i lukka anlegg. Næringa sjølv er truleg den som hadde hatt mest nytte av dette. Miljøindikatorar og handlingsreglar Det vert foreslått eit slags overvakingssystem og tiltaksreglar i forhold til korleis næringa belastar dei akvatiske miljøa langs kysten vår. Dette er etter vårt syn eit typisk eksempel på ein byråkratisk tankegang for å løysa komplekse og svært problemfylte tilstandar. Kva miljøindikatorar ein skal velje, vil det vera svært stor fagleg usemje om, og det er alt no svært forskjellige syn på dette. Kva handlingsreglar ein skal nytta for å «reparera» skadeverknader og krisetilstandar, er det også stor usemje om. Etter vårt syn er desse verkemidlane det stikk motsatte av eit «føre var»-prinsipp. Ein raudlysande miljøindikator tilseier at her har noko gale skjedd (lus, røming, sjukdom osv.) Å iverksetja ein eller annan handlingsregel i ein nødsituasjon, vert såleis altfor seint for å dempa skadeverknadane. -- «Etter snar» kan ein kalla eit slikt prinsipp. 2. HOVEDPROBLEMA MED DAGENS OPNE ANLEGG Miljø og ureining Ureininga er svært samansett: Omfattande bruk av medisinar, gift og kjemikaliar for behandling av fisk og utstyr. M.a. rensing av nøter med høgt innhald av kopar. Tilslamming av for-restar og ekskrement går ureinsa rett i sjøen. Det seiest at dette tilsvarar utslepp av ureinsa kloakk frå mangfoldige mill. menneske langs heile kysten. Kjemikaliebruken råkar næringskjeder som er føde for større fisk. Dokumentasjon på store skadar på krepsdyr, reker o likn. vert råka på alle stadiar frå larve til vaksne individ. Dette er sårbart spesielt for sjøørreten, som er nesten borte i område med mykje oppdrett. Sjå eige punkt 4. E. Lusesituasjonen Frå oppstarten har dette vore næringa sitt hovedproblem og ei særs stor ulempe for utvandrande smolt frå ville bestandar. Dette er alle, bortsett frå næringa sjølv, einige om.

Lakselusa er ein parasitt med stor formeiringsevne, spesielt under gunstige værtilhøve med høg temp og lågt ferskvatn innhald. Det har vore nytta stadig sterkare kjemikaliar for avlusing. Som resultat av stadig sterkare behandlingar har lusa parallellt utvikla høgare resistens mot all kjemisk behandling. Og resistensen gjeld no så godt som langs heile kysten. I fylgje næringa sjølv kjenner ein ikkje lenger behandlingsformer som løyser problemet, og dei seier sjølve at «verktøykassa» er tom Det er eit stort paradoks at næringa sjølv har trossa alle åtvaringar frå vitskapelege hald om faren for resistensutvikling. Dei har sjølve drive fram ein lusesituasjon som i verste fall kan ta knekken på heile næringa. «Føre var prinsippet» kan neppe knytast til luseproblema i norsk oppdrett! For dei ville bestandane vil dette vera eit problemkompleks som ein ikkje kjenner rekkevidda av. Røming av laks Etter offisielle tal rømte det i fjor ca 1,5 mill laks. I den siste vinterstormen «Nina» er dei foreløpige anslaga på rundt 100 000 laks og regnbogeaure, høgst sannsynleg mykje meir. Dei siste vekene etter stormen er det avdekka ubeskrivelege tilstandar i fjordane våre. Spesielt ille er røminga av regnbogeaure frå eit anlegg i Osterfjorden. Fisken har påviste sjukdomar, m.a. Pankrease Disease som også smittar på villfisk. Fisken var også gytemoden, dvs den går opp i vassdraga på gytevandring og øydelegg naturleg produserte gytegroper frå ville bestandar. I tillegg var den medisinert med m.a. Slice og skal då ikkje nyttast som menneskemat. Fiskane såg ille ut med deformerte finnar, utan spord og fulle av sår. Ingen vil vel finna på å eta noko slikt. Denne fisken er svartelista i kategori SE særs høg risiko. Den høyrer ikkje naturleg heime i Norge og skulle difor vore under ekstra omfattande kontroll i heilt lukka anlegg. I tillegg til å spreia sjukdom, er den som rovfisk også ein trussel mot yngel og småfisk frå ville bestandar. Frivillige mannskap og medlemer av lokale fiskeforeningar har no gjort omfattande oppfisking og oppryddingsarbeid, medan oppdrettarane har vore lite synlege med dette. Dette er nevnt som ein typisk og beskrivande episode. Den store røminga medfører totalt omfattande spredning både av sjukdomar og lus mellom anlegga og til miljøa omkring. Rømt oppdrettsfisk blandar seg også med villfisk i elvane. Dette er godt vitskapeleg dokumentert. Ein finn også genetiske spor av oppdrett i det som i dei enkelte vassdraga er vurdert som stadeigen stamfisk for kultiveringsføremål. Kontrollerte eksperiment med kryssing av oppdrett og villfisk syner redusert overlevelse, og at reduksjonen vert forsterka over fleire generasjonar med innkryssing. Røminga er altså vitskapeleg påvist svært negativ for den stadeigne villfisken i kvart enkelt vassdrag. Sjukdomar Dette har sidan oppstarten også vore problemfylt for næringa sjølv, og det har etter alt å døma hatt store skadeverknader også for ville bestandar. Altfor tette populasjonar, stress, ureina oppvekstmiljø osv er grunnlag for sjukdomsutvikling. Dei sjukdomsframkallande

organismane som virus, bakteriar og parasittar vert lett overførte mellom opne anlegg, og truleg også overført til villfisk. Nyare kunnskap og forsking tyder på dette. Tilhøva for sjøauren Den beste «miljøparameteren» me har, er dessverre den trasige stoda for bestandar av sjøaure i område med mykje oppdrett. Her er dokumentert klare samanhengar. I dei fleste råka vassdraga er aurefiske forbode eller sterkt avgrensa, enkelte stader er fisken så godt som heilt borte. Sjøauren har ikkje fått slik omtanke som villaksen, som mange stader vert halden kunstig i live med kultiveringsinnsats (jfr Vossoprosjektet). Laksen dreg til fjerne oppvekst-område i havet med god næringstilgang. Auren held til i fjordane og kystområda våre og må lida for dette. Hovedproblema for sjøauren er: Lakselusa: Dei store lusemengdene gjer i somme områder store skadar på fiskane. Det finst omfattande fagleg dokumentasjon på luseangrep på auren. Næringsgrunnlag: Store mengder lakselusmedisin (m.a. diflubenzuron) tek knekken på krepsdyrbestanda, både larver og vaksne individ. Dette er vel dokumentert gjennom eksempelvis ein rapport av IRIS Biomiljø: Me vil understeka at levande sjøaurebestandar er ein viktig trivselsfaktor i bygder og tettstadar nær ymse vassdrag. For born og unge er dette sjølve innfallsporten for fiske og naturinteresser. Me vert fattige om våre etterkomarar ikkje skal få oppleva slike verdiar. Lover og føresegner Me stiller spørsmål om forvaltinga av oppdrettsnæringa er i samsvar med fylgjande: Grunnlova 112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Naturmangfoldslova: 1: «Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.» Syner også til 4. og 5. 9.(føre-var-prinsippet: «Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet,

skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.» Lakselova (Lov om laksefisk og innlandsfisk mv.) 1: «Lovens formål er å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammer skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning, til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere.» Kvalitetsnorm for ville bestander av atlantisk laks (Salmo Salar). Artikkel 1. Formål og virkeområde: «Formålet med denne normen er å bidra til at viltlevende bestander av atlantisk laks ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Normen er retningsgivende for myndighetenes forvaltning og skal klargjøre hva som er god kvalitet for villaks og dermed gi myndighetene et best mulig grunnlag for forvaltningen av bestandene og faktorene som påvirker bestandene av atlantisk laks.». Normen inneheld oppsett av grenseverdiar for kvaliteten til villaksbestandar basert på reproduksjon, haustingspotensiale og genetisk integritet. Dette kan klassifiserast i raude, gule eller grøne tilstandar. Etter vårt syn er mange norske bestandar i rød sone, hovedsakeleg pga den situasjonen oppdrettsnæringa har medført. Internasjonale avtalar: I Brundtlandkommisjonen er det opprinnelege definisjonar om bærekraft, omsyn til naturog miljø osv. I Rio-konvensjonen har Norge eit særansvar for laksen. Me veit også at ESA (EFTA sitt overvåkingsorgan) som undersøkjer om gjeldande avtalar og reglar vert fylgt opp i EØS landa, no er i ferd med å sjå på tilhøva i norske fjordar. 3. PRODUKSJON MED LUKKA, FLYTANDE ELLER LANDBASERTE ANLEGG Nokre oppdrettsfirma har utført testanlegg og produksjon i mindre og middels stor skala. Etter foreløpige rapportar er erfaringane svært så positive. Det vert pumpa opp sjøvatn frå 25 m djupn, dvs under lusebelte og avløpsvatnet vert rensa før utslepp til omgivelsane. I grove trekk er gevinstane som fylgjande: Flytande lukka anlegg kan benytta mykje av dagens infrastruktur. Ein unngår større inngrep i kystlandskapet. Anlegga kan utførast i mange materialar, truleg kan gamle anlegg byggjast om. Konstruksjonane byr på små utfordringar med den «Offshore»-teknologien som Norge har. Produksjon i eit lusefritt miljø. Heller ingen lusespredning til omgivelsane. Fisken står i eit sirkulerande vassmiljø, noko som gjer den sterkare og meir lik villfisk.

Restar av for og fiskeavføring kan samlast opp i eige lukka renseanlegg. Ingen fare for lokal ureining og hindrar spredning av medikamentrestar i samband med sjukdoms-behandling. Tilhøve til omgivelsane vert på linje med annan industri i høve ureining. Det biologiske avfallet kan event. nyttast til kompostering og gjødsel. Betre utnytting av foret, lågare forkostnader for oppdrettar. Ein kjem nærare bærekraftig drift. Rømning kan verta sterkt redusert, dette gjev betre inntening for produsent. Ein kan også spara evt. individmerking av fisken. Truleg mange andre positive faktorar. Ein vinn-vinn situasjon både for næringa sjølv, og natur og miljø langs kysten vår. Det vert i dag drive slik kommersiell produksjon i andre land. Talmateriale frå desse viser beskjedne energikostnader for pumping av vatn, og at dei totale produksjonskostnadane er konkurransedyktige i høve dagens teknologi. Sjølv med ein viss kostnadsauke for ein slik produksjon, så vil truleg markedet akseptera dette. Auka bevisstheit hjå folk i dag om kosthald, helse, miljø- og naturverdiar tilseier dette. Folk betalar meir for tryggare mat. Viktige positive steg er faktisk alt tekne i denne retninga. Me syner her til utgreiinga «Laks på land» om landbasert matfiskoppdrett som er utarbeida av ei arbeidsgruppe i oppdrag frå Nærings- og fiskeridep, frå januar 2015. Det vert vist til internasjonal utvikling av ny resirkuleringsteknologi RAS (Recirculating Aquaculture Systems). Det vert hevda at med landbaserte RAS-anlegg der ein i prinsippet kan ha full kontroll med vanntilførsel og utslepp, vil løysa problema med utslepp av organiske materiale, lakselus, spreiing av sjukdomar, giftige algar, maneter, røming av fisk osv. Denne teknologien er no i ferd med å verta vidareutvikla i mange land. Det er viktig også for heile næringslivet vårt at me vert med på dette. Syner til omtale i rapporten: «Hvis norske myndigheter i så tilfelle ikke har lagt til rette for at slik virksomhet kunne utvikles og drives i Norge, vil dette representere en tapt mulighet for norsk næringsliv. Ved å legge til rette også for landbasert matfiskoppdrett i Norge slik som arbeids- gruppen foreslår, bedres denne muligheten for næringsutvikling». Me vil også understreka at Norge har spesielle føresetnader for å verta leiande på verdsmarknaden: Betre offshore-teknologi enn dei fleste (frå olje- og oppdrettsrelaterte aktivitetar) samt at heile naturgrunnlaget langs kysten vår er som skapt for dette! Omlegginga vil kosta betydelege investeringar, som dog vil vera svært lønsame på lengre sikt. Næringa sjølv er godt utsyrt med økonomiske musklar, syner til Høyringsnotatet pkt 3, Mål med meldingen: «Sammenlignet med andre næringer viser sjømatnæringen, og havbruksnæringen spesielt, en verdiskapning pr årsverk som er godt over gjennomsnittet i Fastlands-Norge». I tillegg bør det offentlege vera med å tilretteleggja for gjennomføringa. 4. KONKLUSJON

Me ynskjer at det no vert kraftige gjennomført omfattande miljøtiltak for næringa, nye konsesjonar kun til lukka anlegg, at og gamle anlegg skal lukkast innan 2020. Me meiner at all produksjon, både eksisterande og ny, skal vera i lukka, kontrollerte anlegg. Me er i prinsippet glade for at me har ein slik oppdrettskompetanse, og at me kan nytta våre fjordar til ein slik produksjon. Men me meiner at no må politikarane ta ansvar og stilla krav for den nødvendige omstruktureringa. Det kan vurderast subsidiar, driftsfordelar osv. for å påskunda denne omlegginga. Det bør også setjast tidsfristar for gjennomføringa. Kjeldemateriale: Div tilgjengeleg informasjon frå Internett. Div høyringsuttalar for Høyringsnotatet. Spesielle dokument: Fiskeridep. Høyringsnotat melding til Stortinget om vekst «Laks på land» - En utredning om egne tillatelser til landbasert matfiskoppdrett» Foredraga på Hardangerfjordseminar nov 2014 og Levande fjord levande kyst seminar jan 2015. Forbundsstyrets kommentarer Enhver næring må drive miljømessig bærekraftig. Oppdrettsnæringen er i så måte intet unntak. Forbundsstyret konstaterer at oppdrettsnæringen i dag ikke oppfyller kravet om miljømessig bærekraftig drift, hovedsakelig på grunn av utfordringene knyttet til lakselus og rømming. Forbundsstyret slutter seg til situasjonsbekrivelsen i forslaget fra Stord JFF og NJFF Hordaland. Når det gjelder lakselus er situasjonen dramatisk langs deler av kysten, med de konsekvenser dette får for de ville laksefiskene. Mattilsynet bruker alle tilgjengelige virkemidler, resistensutviklingen er faretruende, sjøørreten er i ferd med å forsvinne i de hardest rammede områdene og det høstbare overskuddet er i ferd med å forsvinne i flere viktige laksevassdrag. Stortingets behandling av havbruksmeldingen fra Nærings- og Fiskeridepartementet (Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) viser at fokus på tilrettelegging for videre vekst i oppdrettsnæringen er betydelig også blant politikerne. Næringens betydning for norsk økonomi og sysselsetting vektlegges av Stortingets Næringskomite. Det er forståelse for næringens miljøutfordringer, og komiteen sier i sin innstilling at dersom det skal tillates vekst i produksjonen i oppdrettsnæringen, er det avgjørende at veksten er miljømessig bærekraftig. Komiteen sier også at norsk havbrukspolitikk fortsatt skal baseres på de naturgitte fortrinnene som norskekysten gir, samtidig som flertallet i komiteen legger til grunn at visjonene i bærekraftstrategien (Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring), som kom i 2009, fortsatt skal legges til grunn. Forbundsstyret vil understreke betydningen av at NJFF

legger trykk på regjeringens oppfølging av havbruksmeldingen, og fortsetter sitt arbeid for å sikre en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Forbundsstyret støtter intensjonene i forslaget fra Stord JFF og NJFF Hordaland. NJFF skal fortsatt stå på kravet om at en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er en forutsetning for videre vekst. Forbundsstyret legger vekt på at utvikling av ny teknologi innenfor havbruksnæringen må være et prioritert satsingsområde i årene som kommer. Dagens åpne merdeteknologi vil ikke kunne løse de miljøutfordringene som næringen står overfor. Forbundsstyret vil uttrykke bekymring for at presset for rask vekst er langt sterkere enn framdriften på utviklingen av nye teknologiske løsninger som skal sikre miljømessig bærekraft. Det er viktig at NJFF bidrar med en klar stemme for å forhindre at det åpnes for vekst før miljøutfordringene er løst. I dag synes en overgang til lukkede løsninger å være det mest nærliggende valget for å oppfylle kravet om en miljømessig bærekraftig næring. Havbruksmeldingen legger også opp til å stimulere til økt fokus på landbasert oppdrett, noe forbundsstyret ser som positivt. Samtidig finner forbundsstyret det viktig at NJFF ikke låser seg til definerte teknologiske løsninger. Det skjer nå mye innenfor teknologiutvikling, og NJFF bør være åpen for at det også kan komme andre løsninger enn lukkede anlegg i sjø eller på land som kan løse utfordringene med lakselus og rømming og bidra til en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. For å kunne framstå som en dynamisk og offensiv pådriver for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring, er det viktig at organisasjonen ikke låser seg til valg av definerte teknologiske løsninger ut fra dagens situasjon. Målet er å løse næringens miljøutfordringer og sikre en bærekraftig forvaltning av våre ville laksefisker. Valg av teknologi for å nå disse målene er ikke avgjørende. Det som forbundsstyret finner grunnleggende viktig, er at det er myndighetene som fastsetter miljøkravene og rammebetingelsene for havbruksnæringen. Det kan ikke være opp til næringen selv å definere disse. Forbundsstyret vil understreke at det er viktig at NJFF har et langsiktig perspektiv med sitt arbeid for å sikre at havbruksnæringen drives miljømessig bærekraftig og ikke ha en negativ påvirkning på de ville laksefiskene. Dessverre er det ikke realistisk at denne målsettingen er nådd i løpet av kommende landsmøteperiode. Et landsmøtevedtak bør derfor ha en lengre horisont enn de tre neste årene. Forbundsstyrets forslag til landsmøtevedtak: NJFF støtter intensjonene i forslaget fra Stord JFF og NJFF-Hordaland. NJFF krever at havbruksnæringen løser sine miljøutfordringer, herunder lakselus og rømming, og forutsetter at næringen er miljømessig bærekraftig før det åpnes for videre vekst. Fremtidige oppdrettskonsesjoner skal kun tildeles til lukkede anlegg på sjø eller land eller anlegg basert på annen teknologi som ivaretar hensynet til de ville laksefiskene og bidrar til å oppfylle visjonene i Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring.