Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: Vurdering av potensielle konsekvenser for marint miljø

Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: Vurdering av potensielle konsekvenser for marint miljø Bilde: Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Akvaplan-niva AS Rapport: 4430-1

Akvaplan-niva AS Rådgivning og forskning innen miljø og akvakultur Org.nr: NO 937 375 158 MVA Polarmiljøsenteret 9296 Tromsø Tlf: 77 75 03 00, Fax: 77 75 03 01 www.akvaplan.niva.no Rapporttittel / Report title Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: Vurdering av potensielle konsekvenser for marint miljø Forfatter(e) / Author(s) Anita Evenset Gunhild Garte Nervold Akvaplan-niva rapport nr / report no 4430-1 Dato / Date 02.03.2010 Antall sider / No. of pages 76 + 0 Distribusjon / Distribution Gjennom oppdragsgiver Oppdragsgiver / Client Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS Oppdragsg. referanse / Client s reference Sveinung L. Thesen Sammendrag / Summary Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) planlegger å starte opp kullutvinning i Lunckefjell på Svalbard. Utvunnet kull vil skipes ut gjennom Van Mijenfjorden på samme måte som kull fra Svea Nord i dag skipes ut. I foreliggende rapport beskrives de marine ressurser i Van Mijenfjorden og det vurderes hvordan drift i Lunckefjell kan påvirke det marine miljøet i fjorden. Utredningen omfatter planlagte og uhellsbetingede utslipp til marint miljø (f.eks. ved skipsforlis), støy, fysiske forstyrrelser (herunder brytning av råk) og eventuell tilførsel av fremmede arter via ballastvann. Van Mijenfjorden fremstår i dag som relativt lite påvirket av menneskelige aktiviteter, med unntak av området ved Svea og utenfor Kapp Amsterdam, hvor skipstrafikk, utslipp av kloakk og avblåsning av kullstøv har ført til forhøyde nivåer av enkelte miljøgifter (bl.a. Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) og tributyltinn (TBT)) og et forstyrret bunndyrsamfunn. Den største risikofaktoren knyttet til utskipninga av kull fra Svea er uhellsbetingede utslipp av olje ved skipsuhell. De mest sårbare artene overfor oljesøl er ærfugl og alkefugl. Gås kan være utsatt i sommerperioden (under myting). Dersom et oljesøl skjer om senhøsten kan det være fare for at oljen fryser inn i isen, noen som kan føre til at sjøpattedyr som puster i råker eksponeres (for eksempel ringsel). Isbjørn som jakter på ringsel kan også tilgrises av olje i slike tilfeller. Prosjektleder / Project manager Kvalitetskontroll / Quality control Anita Evenset Guttorm N. Christensen

2010 Akvaplan-niva AS. Rapporten kan kun kopieres i sin helhet. Kopiering av deler av rapporten (tekstutsnitt, figurer, tabeller, konklusjoner, osv.) eller gjengivelse på annen måte, er kun tillatt etter skriftlig samtykke fra Akvaplan-niva AS.

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... 3 1 INNLEDNING... 4 1.1 Bakgrunn... 4 1.2 Metode... 4 2 BESKRIVELSE AV TILTAKET... 6 2.1 Dagens aktivitet i Svea... 6 2.2 Lunckefjellet... 7 3 VAN MIJENFJORDEN... 10 3.1 Fysiske forhold i influensområdet... 10 3.2 Marine organismer... 11 3.2.1 Planteplankton... 11 3.2.2 Dyreplankton... 11 3.2.3 Bunnsamfunn... 12 3.2.4 Fisk... 13 3.2.5 Sjøfugl... 14 3.2.6 Sjøpattedyr... 29 3.2.7 Isbjørn... 36 3.3 Vernede områder... 37 3.4 Rødlistearter... 38 3.5 Forurensningsstatus... 39 4 MULIGE PÅVIRKNINGSFAKTORER OG DEFINISJON AV INFLUENSOMRÅDER. 40 4.1 Uhellsbetinget utslipp av petroleumsprodukter... 40 4.1.1 Mulig influensområde... 42 4.2 Utslipp av ballastvann... 42 4.2.1 Mulig influensområde... 42 4.3 Støy og støv... 43 4.3.1 Mulig influensområde... 43 4.4 Bryting av råk... 43 4.4.1 Mulig influensområde... 44 4.5 Avrenning fra gruvedrift og bosetting... 44 5 KONSEKVENSVURDERING... 45 5.1 Null-alternativet... 45 5.2 Uhellsbetinget utslipp av petroleumsprodukter... 46 5.2.1 Plante- og dyreplankton... 46 5.2.2 Bunnsamfunn... 47 5.2.3 Fisk... 47 5.2.4 Sjøfugl... 48 5.2.5 Sjøpattedyr... 50 5.2.6 Sammenfattende vurderinger... 52 5.3 Utslipp av ballastvann... 53 5.3.1 Sammenfattende vurderinger... 53 5.4 Støy... 54 5.4.1 Sammenfattende vurderinger... 55 5.5 Bryting av råk... 56 Gruvedrift i Lunckefjell konsekvenser for marint miljø Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 1

5.5.1 Sammenfattende vurderinger... 57 6 AVBØTENDE TILTAK... 58 6.1 Uhellsbetinget utslipp av olje... 58 6.2 Ballastvann... 58 6.3 Støy... 58 6.4 Bryting av råk... 58 7 SAMMENFATTENDE VURDERINGER OG KONKLUSJONER... 59 8 REFERANSER... 61 9 VEDLEGG 1 RESULTATER FRA ANALYSER AV BALLASTVANN, 2007 OG 2008, SNSG... 68 Gruvedrift i Lunckefjell konsekvenser for marint miljø Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 2

Forord Akvaplan-niva er engasjert av Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) for å utrede hvilke konsekvenser en utbygging av gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard vil kunne ha på plante- og dyrelivet i og rundt Van Mijenfjorden. Siden gruvedriften i Svea Nord kun har en gjenstående levetid på omlag 6-7 år (med dagens drift), ønsker Store Norske å starte opp kullutvinning i Lunckefjell. En slik utvidelse innebærer en transportåre over Marthabreen og muligens en utvidet utskipnings sesong for kull i Van Mijenfjorden. Formålet med denne rapporten er å gi en oppdatert informasjon om marine ressurser i Van Mijen fjorden, samt å vurdere om disse på noen måte kan påvirkes av aktiviteter knyttet til en eventuell kullutvinning i Lunckefjell. Utredningen omfatter planlagte og uhellsbetingede utslipp til marint miljø (f.eks. ved skipsforlis), støy, fysiske forstyrrelser (herunder brytning av råk) og eventuell tilførsel av fremmede arter via ballastvann. Det har ikke vært utført befaringer eller feltarbeid som del av prosjektet, og utredningen er derfor basert på eksisterende, offentlig tilgjengelig informasjon, samt opplysninger fra oppdragsgiver. Akvaplan-niva takker SNSG ved Sveinung Lystrup Thesen for godt samarbeid i utredningsfasen. Tromsø 03. mars 2010 Anita Evenset Prosjektleder Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 3

1 Innledning 1.1 Bakgrunn I forbindelse med at Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) planlegger å starte opp kullutvinning i Lunckefjell på Svalbard, skal selskapet utarbeide en konsekvensutredning tilpasset forholdene på Svalbard. Med dagens produksjonsnivå (ca. 2 mill. tonn årlig) har gruvedriften i Svea Nord en gjenstående levetid på ca. 6-7 år. På bakgrunn av dette har Store Norske sett på en videre utvidelse av driften omkring et nytt kullfelt som kan avløse Svea Nord. Etter leteprogram for kullforekomster har Store Norske kommet frem til at en ny kullgruve i Lunckefjell er den beste videreføringen av kulldriften i området. Planen er å benytte eksisterende infrastruktur i Svea ved drift i Lunckefjell (Forhåndsmelding, SNSG 2008). Nye utbygginger vil kun begrense seg til en vei mellom Lunckefjell og Svea Nord (over Marthabreen), samt et daganlegg ved gruveinnslaget i Lunckefjell. Utskipningen av kull via Van Mijenfjorden vil gjennomføres på samme måte som i dag. I 2009 var den samlede skipstrafikken til Kapp Amsterdam (kullskip, lasteskip og transportskip) fordelt på 57 anløp, mens det er beregnet at ca. 60 skip vil anløpe kaia ved drift i Lunckefjell. Gruvedrift påvirker det ytre miljøet på flere måter, men mest gjennom utslipp til luft ved kraftproduksjon og bruk av motordrevne kjøretøy og maskiner. I tillegg er det prosessvann og forurensning i avrenning fra gruveområdet som kommer ut i fjorden. Videre vil det alltid være en viss risiko for utslipp av olje i forbindelse med utskipning av kull og transport av forsyninger. Sysselmannen på Svalbard fastsatte et program for konsekvensutredningen av drift i Lunckefjell 13. juni 2008. Det er flere ulike tema som skal utredes, og ulike fagmiljø har blitt engasjert til å produsere forskjellige delutredninger. Foreliggende utredning tar for seg mulige konsekvenser for marint miljø i Van Mijenfjorden, som følge av utskipning av kull. Den store endringen i skipstrafikken i Van Mijenfjorden kom med utbyggingen av Svea Nord i 2000-2001. Det ble foretatt omfattende risikoanalyser og utredninger av påvirkningene på det marine miljøet under konsekvensutredningen av dette tiltaket. Siden Lunckefjellutbyggingen kun innebærer en fortsettelse av denne virksomheten, inkludert skipning i lignende skala, er fokuset i dette konsekvensutredningsprogrammet skipsfraktens påvirkning på det marine miljøet sett i forhold til erfaringene fra driften av Svea Nord. Utredningsprogrammet fremhever her følgende utredningstemaer: konsekvenser av tidlig bryting av råk, beskrivelse av våroppblomstring av planteplankton som grunnlag for dyreliv høyere opp i næringskjedene (utredningsprogrammets punkt 5 ii), forurensning (utredningsprogrammet punkt 5 v -1), risiko for tilførsel av fremmede arter i ballastvann (utredningsprogrammet punkt 5 ii del 2), beskrivelse av hvordan marint dyreliv bruker Van Mijenfjorden (utredningsprogrammet punkt 5 iii - 1) og miljøbelastning og -risiko tilknyttet skipningen sett i forhold til skipningen hittil under driften i Svea Nord (utredningsprogrammet punkt 5 v - 1). SNSG ga på bakgrunn av dette Akvaplan-niva AS i oppdrag å vurdere hvilke konsekvenser utbygging og drift i Lunckefjell kan ha på det marine miljøet i Van Mijenfjorden. 1.2 Metode Rapporten er basert på eksisterende, offentlig tilgjengelige data, og det er ikke gjennomført noen nye feltundersøkelser som del av prosjektet. Akvaplan-niva sin tidligere rapport om Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 4

sjøfugl og sjøpattedyr for området rundt Van Mijenfjorden (Pedersen et al. 2000) er benyttet som grunnlag for informasjon om disse dyregruppene. Det har i tillegg blitt gjennomført litteratursøk i internasjonale databaser som Institute for Scientific Information (ISI), BIBSYS og Arctic and Antarctic Regions (AAR). Videre har informasjon blitt hentet inn fra flere ulike institusjoner med erfaringer fra arbeid på Svalbard, bla. Sysselmannen på Svalbard, Bergvesenet, Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Akvaplan-niva, Norsk Polarinstitutt (NP) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Rapporter fra ulike undersøkelser gjennomført som en følge av driften i Svea Nord har vært viktige inngangsdata. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 5

Bessemerbreen 2 Beskrivelse av tiltaket 2.1 Dagens aktivitet i Svea SNSG driver i dag kullutvinning i gruven Svea Nord, som ligger i berget innenfor Sveabukta (Figur 1). Utskipningen av kull skjer via kaianlegget på Kapp Amsterdam, ca. 6 km fra Svea sentrum. Her lagres kullet i store hauger etter at det har blitt fraktet fra Svea på lastebiler. Propsbreen V På Slakbreen Ankerbreen Svea Nord Gruvfonna Feiselbreen Borbreen Kilbreen Trollbreen Helsi ngborgbreen Pålbreen Livbreen Cösterbreen Sjaktbreen Varpbreen Stollbreen Höganäsbreen Ortbreen Nordskaten Greinbreane Samuelssonbreen Urdkollbreen Toppbreen Braganzavågen Sørskaten Krokryggbreen Barryneset Sveasundet Littrowneset Skrombergabreen Slettvika Damesbukta Linderothneset Liljevalchneset Skanörodden Sveabukta Kapp Amsterdam Ottoneset en Stabbarpbr e Sving Bjartfonna Vrakb ukta Svensksundhamna Langneset Dom Miguelodden Conwentzodden Van Mijenfjorden Vesletangen Fagerstaneset Rindersbukta Grusodden Torellbukta Ingvaldbukta Osmundbreen Svendsenodden Figur 1 Svea Nord med Kapp Amsterdam som er utskipningshavn for kullet. Valo ektrobreen Kullet transporteres om bord i skip via lasteanlegg bestående av transportbelter. Fra 2001 har det fortrinnsvis vært tatt i bruk store skip av Panamax-klassen (70 80 000 mt), men også Handysize (17-30 000 mt) og mindre kystskip (< 22 000 mt) benyttes til transport. Siden skipene som skal seile inn Van Mijenfjorden og frem til Kapp Amsterdam må passere Akselsundet, er det påkrevet los og taubåtassistanse på skip med maksimal lengde (LOA) over 160 m. Skip kortere enn dette passerer fritt, men tilbys også los og taubåt etter anmodning. Havneanlegget på Kapp Amsterdam er utstyrt med egen oljevernberedskap, og lenser og skimmer er påmontert en av taubåtene gjennom hele skipningssesongen. Tabell 1. Antall kullskip, samt skipet tonnasje i forhold til skipsstørrelse i 2009 (Kilde: SNSG) 2009 Ant. anløp Tonn Handysize 9 299 879 Mindre bulkskip 4 48 701 Panamax 29 2 087 244 Sum 42 2 435 823 Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 6

Siden oppstarten av Svea Nord i 2001, har produksjonen gradvis blitt trappet opp, med unntak av 2005 og 2006, som var preget av brannen i gruva. Som en følge av det har antall utskipninger økt fram til 2008. I 2009 var det årlige uttaket av kull fra Svea gruva på om lag 2,4 millioner tonn (Tabell 2). Utskipningen av kull var fordelt på 42 skip og foregikk i tidsrommet da Van Mijenfjorden var isfri, dvs. fra midten av juli til slutten av november (Tabell 2). SNSG bestreber seg på å gjennomføre det meste av skipningsprogrammet før 1. november, siden skipningsratene da nesten fordobler seg pga. internasjonale regler om ekstraforsikring og bruk av isforsterkede skip etter denne dato uansett isforhold. Produksjonen i Svea Nord i 2010 og framover vil ligge på ca. 2 mill. tonn i året. Tabell 2 Skipningssesongene (kulltransport) fra Svea/Kapp Amsterdam 1998-2009(Kilde: SNSG). År Start Slutt Antall skip Tonn skipet (Registrert B/L-vekt fra Svea) 2009 14. jul. 22. nov. 42 2 435 823 2008 29. jun. 16. des. 65 3 409 117 2007 8. jul. 21. des. 62 3 155 033 2006 9. jul. 22. feb.* 55 2 669 607 2005 21. jun. 16. nov. 33 1 719 196 2004 26. jul. 4. des. 54 2 825 104 2003 12. jul. 29. nov. 52 2 750 063 2002 6. jul. 5. des. 47 2 082 389 2001 11. jul. 6. des. 28 1 531 292 2000 11. aug. 28. des. 28 603 899 1999 9. jul. 30. okt. 16 266 489 1998 19. jul. 23. okt. 14 247 361 * I 2006-sesongen ble 10 skipninger gjennomført etter årsskiftet og frem til 22 feb. 07. I tillegg til transport av kull blir det skipet materiell og forsyninger fra fastlandet til Svea. Det er i hovedsak lasteskipet MV Green Frost (3 500 dwt) som står for dette, og 12 anløp ble gjennomført mellom 1. juli og 2. desember 2009. Sesongen for lasteskip er i hovedsak lik den for kullskipene, med mindre det er strengt nødvendig med forsyninger utenom de isfrie periodene. I 2009 var det ingen slike, men i løpet av vinteren 2008 var lasteskipet nødt til å levere én forsyning til Svea (17. februar), og Kystvakten bistod med isbrytingen i Van Mijenfjorden. Diesel til blant annet kjøretøy, anleggsmaskiner og kraftstasjon blir fraktet til Svea med tankskip. I 2009 anløp det tre tankskip med diesel. Totalt var det 57 skipsanløp til Kapp Amsterdam/Svea i løpet av sesongen 2009. 2.2 Lunckefjellet Det planlegges et årlig uttak på mellom ca. 2 millioner tonn (SNSG 2010). Kjerneboringer har vist at det ikke er gjennomgående kullfløts mellom Svea Nord og Lunckefjell. Siden Marthabreen har vasket ut kullaget som en eventuell tunnel kunne gått gjennom, er den eneste teknisk og økonomisk realistiske løsningen å bygge en vei mellom utslaget fra Svea Nord og Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 7

over isbreen til Lunckefjell (Figur 2). I tillegg vil det bli etablert et daganlegg ved gruveinnslaget i Lunckefjell. Figur 2. Kart som viser beliggenhet for Svea Nord og Lunckefjell. Nordenskiöld nasjonalpark er angitt med grønt (Kilde: SNSG) Den planlagte produksjonen på ca. 2 millioner tonn kull per sesong planlegges fordelt på totalt 56 skip (Tabell 3). Dette innebærer en årlig reduksjon i skipsanløp i forhold til driften i Svea Nord fram til og med 2008. Antall anløp med mindre kullskip, i størrelsesorden Handy-size og Mindre skip, anslås å forbli tilnærmet uendret, da enkelte av SNSG sine kunder ønsker mindre kvantum, samt at enkelte lossehavner har begrensninger i forhold til skipsstørrelse. All utskipning planlegges gjennomført i den isfrie sesongen. Transport av forsyninger vil sannsynligvis foregå på samme måte som i dag, dvs. at MV Green Frost etter utbyggingsfasen trolig vil ha like mange årlige anløp som ved normal drift i Svea Nord (ca. 13 anløp per år) (Tabell 3). Forsyninger av diesel (4 årlige tankbåtanløp) vil trolig heller ikke reduseres i nevneverdig omfang da infrastrukturen i Svea blir værende tilnærmet som den er i dag. Som i dag vil 2 taubåter være stasjonert ved Kapp Amsterdam gjennom hele skipningssesongen for å bistå ved buksering til og fra kai, samt opprettholde oljevernberedskapen med lenser og skimmer. Siden produksjonsvolumet i Lunckefjell vil ligge betraktelig lavere enn under det meste av Svea Nord-perioden, har SNSG bedre tid til å fordele skipningene på den isfrie perioden. Det vil derfor ikke være aktuelt med skipning tidlig på vinteren eller på våren, slik situasjonen var Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 8

ved et par anledninger fra Svea Nord. Etter gruvebrannen som preget selskapet i 2005 og 2006, var det behov for å skipe i is tidlig vinteren 2007, og tidvis har det vært behov for å få inn lasteskip tidlig på våren. SNSG vil i Lunckefjell-perioden starte skipningen først medio/ultimo juli. Isen i Van Mijenfjorden går erfaringsmessig i slutten av juni eller begynnelsen av juli hvert år. Endelig isgang i fjorden sammenfaller etter SNSGs erfaringer oftest med springfloen i denne perioden. Eventuell isbryting for å eskortere inn kullskip vil kun bli aktuelt dersom isen skulle ligge lengre utover i juli. Det kan imidlertid bli aktuelt å søke om å få eskortere inn lasteskip med isbryter tidligere på våren, hvis forsyningssituasjonen tilsier det. I følge SNSG er det så langt som mulig ønskelig å unngå dette, både pga. de høye kostnadene og den potensielle miljøbelastningen. Tabell 3 Estimerte skipsanløp ved skipning av 2,0 millioner tonn kull (Kilde: SNSG). Panel 1: Kullskip Betegnelse Ant skip Lastet kull (MT) Total Lastetid (dager) Panamax 23 1 660 000 46 Handysize 9 270 000 9 Mindre skip 7 70 000 5,6 Sum 39 2 000 000 61 Panel 2: Andre skip Betegnelse Ant skip Laste lossetid (dager) Lasteskip 13 26 Tankskip 4 4 Sum 17 30 Panel 3: Oppsummering Ant skip Lastet kull (MT) Samlet tid i Svea (dager) Kullskip 39 2 000 000 61 Andre skip 17 30 Sum 56 2 000 000 91 I tillegg vil to taubåter være stasjonert på Kapp Amsterdam gjennom hele skipningssesongen. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 9

3 Van Mijenfjorden Som tidligere nevnt kan gruvedrift påvirke det ytre miljø på flere ulike måter. I denne utredningen er det fokusert på utslipp som kan påvirke det marine miljøet i Van Mijenfjorden. Kapittelet gir en oversikt over fysiske forhold og biologiske ressurser i Van Mijenfjorden, som regnes som det marine influensområdet for denne utredningen (Figur 3). 3.1 Fysiske forhold i influensområdet Van Mijenfjorden er en glacial fjord på sørvestkysten av Spitsbergen, som skjærer seg inn fra vest mellom Nordenskiöld Land og Nathorst Land (Figur 3). Fjorden er ca. 50 km lang og er avgrenset mot Bellsund i vest med to sund på 12 og 30 meters dyp på begge sider av Akseløya. Akseløya og sundene representerer en terskel mot farvannene utenfor. I selve fjorden finnes en terskel på ca. 45 meters dyp mellom Conwentzodden og Langneset. Største dyp i ytre basseng er målt til 112 meter, mens det indre bassenget har et maksimaldyp på 74 meter. Innerst i Van Mijenfjorden finnes den grunne Braganzavågen. Figur 3. Kart over Svalbard og Van Mijenfjorden (sort sirkel). Området vist på hovedfiguren regnes som influensområdet for foreliggende rapport, På grunn av Akseløyas beliggenhet og de grunne og trange sundene rundt er vannutskiftningen mellom Bellsund og Van Mijenfjorden relativt dårlig. I begge fjordbassengene er det målt vann med temperatur på under -1 C, mens vanntemperaturen i vannmassene i Bellsund utenfor Van Mijenfjorden stort sett er høyere enn 0 C (Schei et al. 1979). De lave temperaturene i Van Mijenfjorden kan være med på å gi fjorden et spesielt Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 10

økosystem, og fjorden kan karakteriseres som et isolert kaldtvannsbasseng påvirket av arktisk vann og med forekomst av arktiske arter (Føyn et al. 2002). Til tross for begrenset vannutskiftning over tersklene er det dokumentert at bunnvannet i begge bassenger er godt oksygenert ved vertikal omrøring og innstrømmende kystvann (Elvehøi et al. 1983). Fjorden preges av ferskvann- og partikkeltilførsel fra breene som ligger inne i fjorden. Som følge av dette er sedimentasjonen høyest innerst i fjorden og avtar betydelig utover mot Bellsund. Med bakgrunn i Coriolis kraft er det sannsynlig å anta at sirkulasjonen i fjorden preges av en utgående transport av vannmasser lang nordsiden av fjorden. Den menneskelige aktiviteten i området er hovedsakelig knyttet til Sveagruva innerst i fjorden. I tillegg til havn har også Svea en flyplass med daglige flyvninger til Longyearbyen. Av øvrig aktiviteter kan det nevnes friluftsliv, turisme, forskning og fangst. 3.2 Marine organismer Sjøfugl og sjøpattedyr i Van Mijen-området ble beskrevet av Pedersen et al. (2000). Organismer på lavere trofiske nivå var imidlertid ikke omfattet av utredningen gjennomført i 2000. I den følgende tekst gis beskrivelser av marine organismer på ulike trofiske nivå i Van Mijenfjorden. Beskrivelsen av sjøfugl og sjøpattedyr er basert på Pedersen et al. (2000), men oppdatert med ny informasjon der slik foreligger. 3.2.1 Planteplankton I fjordene på Svalbard starter våroppblomstringen av planteplanktonet til omtrent samme tid som lang kysten av Nord-Norge (Eilertsen et al. 1989, Hop et al. 2002). Oppblomstringen starter allerede i mars- april og den varer i 3-4 uker (Føyn et al. 2002). Det er frigjøringen av ferskvann fra smelting av is og elveutløp som stabiliserer (stratifiserer) vannmassene og gjør det mulig for planktonet å holde seg oppe i den øvre delen av vannsøylen hvor det er tilstrekkelig lys for fotosyntese. Så vidt vi vet har det ikke vært gjennomført noen studier av planteplankton i Van Mijenfjorden eller i Bellsund. Om vinteren vil isalger kolonisere undersiden av isen i fjorden, men det i sommersesongen vil være pelagisk planteplankton som dominerer. 3.2.2 Dyreplankton Dyreplanktonet består av en rekke organismer som er meget ulike i både størrelse, biologi og leveområde (for eksempel hoppekreps (Copepoda), krill og mesopelagiske reker (Crustacea), amfipoder (Amphipoda), bløtdyr (Mollusca), pilormer (Chaetognatha) og nesledyr (Cnidaria)). Mange arter gjennomfører både sesongmessige- og/eller vertikale døgnvandringer på over flere hundre meter. Den horisontale utbredelsen av artene er derimot avhengig av fysiske forhold som havstrømmer og temperatur (Føyn et al. 2002). De fleste dyreplanktonartene har kort levetid, og flere generasjoner kan forekomme innen ett år. Dette gir store variasjoner av antall individer og biomasse gjennom sesongene. Samtidig med planteplankton oppblomstringen skjer det en gyting hos små dyreplanktonarter som eksempelvis copepodeslekten Calanus. De unge livsstadiene kan på den måten beite i den korte perioden med primærproduksjon. Små dyreplankton blir deretter beitet på av større predatorformer av dyreplankton og planktonspisende fisk (f.eks. lodde) som igjen blir spist av større fisk og sjøpattedyr. Det har i de senere årene vært gjennomført en del økologiske studier av dyreplankton i Van Mijenfjorden og andre fjorder på vestsiden av Svalbard (for eksempel Isfjorden og Kongsfjorden (Brinker et al. 2006; Berg-Hansen et al. 2007; Markkula 2008; MariClim, Norsk Polarinstitutt). Resultatene fra disse undersøkelsene vil være nyttige Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 11

grunnlagsdata i fremtidig overvåking eller hvis uhellsbetingede utslipp av olje skulle skje i Van Mijenfjorden. 3.2.3 Bunnsamfunn Fjæresonen defineres som sonen mellom øvre og nedre tidevannsmerke (Weslawski et al. 1993). Fjæresamfunnene i Bellsund og Van Mijenfjorden ble kartlagt i 1993 (Weslawski et al. 1993). Forekomsten av planter og dyr i fjæresonen er betinget av fysiske faktorer som substrattype, temperatur i luft og vann, saltholdighet, tidevann, strømforhold, bølgeaktivitet, isskuring og lys- og næringstilgang. Det oppstår derfor typiske mønstre med flekkvis fordeling av organismer og samfunn, samt gradienter fra sprutsonen, via fjære- /littoralsonen til sjøsonen, og fra bølgeeksponerte kyster ut mot havet til indre fjordbotner. Weslawski et al. (1993) har delt fjæresonens flora og fauna inn i fire hovedsamfunn. Hovedtrekkene i disse samfunnene er gitt som følger: 1. Oligochaeta-samfunn, med dominans av fåbørstemark, uten innslag av makrofauna og alger, og med biomasse i størrelsesorden 0-1 kj/ m 2. Disse samfunnene forekommer hyppigst på grus- og sandstrender. 2. Onisimus-samfunn; dominert av tangloppen O. littoralis og med innslag av omlag ti andre arter. Disse samfunnene er mest framtredende på tidevannsflater, morenestrender og laguner. 3. Gammarus-samfunn; dominert av tanglopper. Vegetasjonen er ofte sparsom, med mindre enn 10% dekningsgrad. De rikeste samfunnene ble registrert i beskyttede bukter med innslag av større stein. Biomassen varierer fra 1-5 000 kj/ m 2. 4. Fucus-Balanus-samfunn; med karakterarter som tangarten Fucus disticus, rur (Balanus balanoides), strandsnegl (Littorina saxatialis) og tanglopper (Gammarus spp.). Denne typen representerer de rikeste samfunnet, med tettheter på 50-5000 individer pr. m 2, og biomasse i størrelsesorden 100-6 000 kj/ m 2. I Van Mijenfjorden dominerer de relativt fattige samfunnene Gammarus og Oligochaeta, mens de noe rikere samfunnene Onisimus og Fucus- Balanus er mer fremtredende i eksponerte deler av Bellsund og Nordenskiöldkysten forøvrig. På bakgrunn av dette vurderer Weslawski et al. (1993) fjæresonen i Bellsund, sammen med deler av Nordenskiöldkysten, for å være sårbar for oljeforurensning, mens den langt fattigere Van Mijenfjorden vurderes til å ha begrenset sårbarhet. Bunnsamfunnet i dypere deler består av mange ulike dyregrupper, som protozoer (Protozoa), svamper (Porifera), nesledyr (Cnidaria), rundormer (Nematoda), slimormer (Nemertea), koralldyr (Anthozoa), leddormer (Annelida), bløtdyr (mollusca), pigghuder (Echinodermata), mangeføttinger (Myriapoda), havedderkopper (Pycnogonida), mosdyr (Bryozoa), armføttinger (Brachiopoda), krepsdyr (Crustacea) og kappedyr (Tunicata). Noen dyr lever på bunnen (epifauna), noen lever i de bløte bunnsedimentene (infauna), mens andre lever like over havbunnen (hyperfauna). Alle disse dyrene utgjør et komplisert bunnsamfunn. Store deler av bunnfaunaen er stasjonær og avspeiler dermed de lokale miljøforholdene. Bunndyrsamfunnet i en fjord påvirkes av en rekke naturlige (bunntopografi, terskler, avrenning fra landområder, atmosfærisk drift og primærproduksjon) og menneskeskapte (organisk anrikning, fiske aktivitet) faktorer (Renaud et al. 2007). Samfunnsendringer kan oppstå ved for eksempel et skifte i oksygen tilstanden i sedimentoverflaten og sesong- eller år til år endringer i mengden med organisk materiale som fraktes ned til bunnen av fjorden. I en fjord finnes det ofte en naturlig gradient i artsmangfoldet til bunndyrfaunaen. Innerst vil det være få arter, på grunn av ferskvannstilløp og høyere sedimentering, mens antall arter vil Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 12

øke utover i fjorden. Denne gradienten er veldig tydelig i Van Mijenfjorden, ettersom den indre delen av fjorden er sterkt påvirket av breslam (Trannum et al. 2004, Stokland et al. 2001, Velvin & Evenset 2008). I tillegg har Van Mijenfjorden en terskel med to sund på 12 og 30 meter dyp på begge sider av Akseløya, som hemmer utvekslingen av vann slamholdig vann til åpent hav. Dette kan føre til at bunndyrsamfunnet i større grad påvirkes av kullpartikler og tungmetaller fra støv ved frakt av kull i forbindelse med gruvedriften i fjorden. Tidligere undersøkelser av bløtbunnsfaunasamfunnet sør for elveløpet i Braganzavågen, på østsiden av Sveasundet og i Rindersbukta viser samfunn med et naturlig lavt artsmangfold (Stokland et al. 2001). I de to første områdene er sannsynligvis samfunnet påvirket av ferskvannstilførselen og ustabile sedimenter, mens det trolig er sterk sedimentering og eventuelt lave temperaturer som gir det lave artsmangfoldet i Rindersbukta (Stokland et al. 2001). Undersøkelser i Sveabukta og på 50 og 75 meters dyp ved Kapp Amsterdam viste at samfunnene der hadde mange likhetstrekk med faunaen i de tre ovennevnte områdene, mens bunndyrsamfunnet på 25 meters dyp ved Kapp Amsterdam var tydelig påvirket av organisk materiale kombinert med forstyrrelse fra mudring, lasting av kull o.l. (Stokland et al. 2001). I motsetning til samfunnene innerst i Van Mijenfjorden som viste en tydelig forstyrrelse, ble det påvist et mye større artsmangfold i de midtre delene av fjorden (Trannum et al. 2004). Artsmangfoldet utenfor terskelen ser imidlertid ut til å ha vært forstyrret, da undersøkelsene i 1980 og 2000 viste innslag av opportunistiske arter samt lavere diversitet enn på stasjonene midt i fjorden. Hva dette skyldtes er usikkert, men forstyrrelsene økte fra 1980 og til 2000 (Gulliksen et al. 1985, Holte & Gulliksen 1998, Trannum et al. 2004). De aller siste resultatene fra bunndyrsundersøkelser i Van Mijenfjorden viser at diversiteten har økt i hele området i perioden 2001 til 2007 (Velvin & Evenset 2008). Artsmangfoldet ble i 2007 karakterisert som meget godt på en stasjon utenfor Akseløya, godt for tre stasjoner midt i fjorden og mindre godt for to stasjoner utenfor utskipningskaia. Alt i alt tyder undersøkelsene av bløtbunnsfauna på at gruvevirksomheten i Svea har påvirket området nært utskipningskaia, men at samfunnet i de øvrige deler av fjorden stort sett styres av naturlige faktorer. 3.2.4 Fisk Det eksisterer lite kunnskap om fiskefaunaen i Van Mijenfjorden. Undersøkelser viser imidlertid at en del torsk (Gadus morhua) oppholder seg i de ytre delene av fjorden og i Bellsund, og at polartorsk (Boreogadus saida) overvintrer i området (Gjøsæter et al. 2009). Ulike typer bunnulker (for eksempel Myoxocephalus scorpius og Gymnocanthus tricuspis), samt kloskate (Raja radiata) er vanlige i fjordene på Svalbard, og vil sannsynligvis være vanlige også i Van Mijenfjorden. Også vanlig uer (Sebastes marinus) oppholder seg langs vestkysten av Svalbard, og kan gå et stykke inn i Van Mijenfjorden (Gjøsæter et al. 2009, Sunnanå et al. 2009). Ungfisk av blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides) har oppvekstområde langs både øst- og vestkysten av Svalbard og Van Mijenfjorden regnes som en del av dette området. Nyere prosjekter gjennomført i fjorder på Svalbard har også vist betydelige innslag av typiske atlantiske fiskeslag, som lodde og hyse (COPOL, upubliserte data). Gyting av lodde i Kongsfjorden er nylig påvist, og det kan ikke utelukkes at lodda også gyter i deler av van Mijenfjorden. Et viktig byttedyr for torsk, blåkveite og uer er reke (Pandalus borealis), som har utbredelsesområde langs hele vestkysten av Svalbard og langt inne i fjordene (Gjøsæter et al. 2009). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 13

3.2.5 Sjøfugl Bellsund myldrer av liv i april måned når sjøfuglene vender tilbake. Når det gjelder fuglelivet rundt Bellsund peker to lokaliteter seg spesielt ut. De ligger på hver sin side av innseilingen til Van Mijenfjorden. Midterhuken i sør har store, hekkende bestander av polarlomvi (Uria lomvia), krykkje (Rissa tridactyla), alkekonge (Alle alle) og havhest (Fulmarus glacialis). I tillegg hekker ca. 30-40 par kortnebbgjess (Anser brachyrhynchus) under fuglefjellet. På nordsida av Bellsund ligger Ingeborgfjellet med de samme artene. På slettene under Ingeborgfjellet er det viktige vårbeiter for trekkende kortnebbgås, hvitkinngås (Branta leucopsis) og ringgås (Branta bernicla). I månedsskiftet mai/juni er flokker på mange hundre gjess nede og beiter under trekket nordover. Kortnebbgjess hekker også i området og er sårbare for ferdsel i juni og juli måned. Hvitkinngås hekker flere steder i området helt inne på nordsida av Braganzavågen innenfor Svea, ved Blåhuken, på Reiniusøyane utenfor Vårsolbukta, på Diabaspynten og St. Hansholmane ved Nordenskiöldkysten. Ærfugl (Somateria mollissima) finnes hekkende flere steder. Lokaliteten med størst tetthet er utvilsomt Eholmen i munningen av Van Keulenfjorden der det hekker ca. 2-3000 par ærfugl i gode år. I tillegg finnes her også flere hundre par hvitkinngjess. Krykkje finnes hekkende i Observatoriefjellet innerst i Recherchefjorden. Rødnebbterne (Sterna paradisaea) hekker på Mariaholmen. Alkekongen er tallrik. De fleste av dens kolonier ligger i fjellsidene mellom Dunderbukta og Recherchefjorden. I Aldegondaberget i Van Keulenfjorden og Kolfjellet på nordsiden Van Mijenfjorden finnes også alkekongekolonier. De viktigste sjøfugl lokalitetene i Bellsund-området er (Figur 4): 1. Bellsundhesten (77 33 N; 14 11 Ø) Bellsundhesten er et viktig hekkeområde for blant annet alkekonge og er derfor tatt med selv om området er lokalisert utenfor Kapp Lyell sør for Bellsund. Dette er et bratt klippefjell eksponert mot vest i en avstad på én km fra sjø. 2. Midterhuken (77 39 N; 14 49 Ø) Midterhuken er lokalisert på sørsiden av Van Mijenfjorden, ved Akseløya. Det bratte klippefjellet domineres av havhest, krykkje, polarmåke, alkekonge og polarlomvi. Teist og lunde forkommer også, men disse artene er mindre tallrike. Området er eksponert mot nordvest og er lokalisert ved fjorden. 3. Ingeborgfjellet (77 46 N; 14 23 Ø) Ingeborgfjellet er et bratt klippefjell eksponert mot sørvest, i en avstand på ca. 800 m fra sjø. I dette området, lokalisert på nordsiden av Akselsundet, er det registrert 500 par krykkjer, 200 000-300 000 par alkekonger og ca. 100 000 par polarlomvi (Norsk Polarinstitutt, upublisert i Mehlum og Fjeld 1987). Det er også registrert flere sjøfuglarter, samt hvitkinngås, kortnebbgås og ringgås i området (Kilander 2007; Hübner 2007). 4. Kolfjellet (77 48 N; 14 56 Ø) Kolfjellet, på nordsiden av den ytre delen av Van Mijenfjorden, ligger ca. 1 km fra sjø og er vendt mot sør. Her finnes hovedsakelig alkekonge. 5. Akseløya og Mariaholmen De viktigste hekkeområdene for ærfugl i området finnes på Akseløya og Mariaholmen, som ligger i fjordmunningen og skiller Van Mijenfjorden fra Bellsund. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 14

I tillegg til disse største fuglefjellene finnes det flere mindre fuglefjell i området i og rundt Van Mijenfjorden. Disse er ikke nevnt her. Det finnes også en rekke arter som hekker, trekker eller er på streif i området i et mindre antall. Dette gjelder hovedsakelig artene smålom (Gavia stellata), praktærfugl (Somateria spectabilis), polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius), tyvjo (Stercorarius parasiticus), storjo (Stercorarius skua), svartbak (Larus marinus), ismåke (Pagophila eburnea), sabinemåke (Larus sabini/xema sabini), lomvi (Uria aalge) og alke (Alca torda). 4 3 5 5 2 1 Figur 4. Kart over ytre del av Van Mijenfjorden og indre del av Bellsund (over) og indre del av Van Mijenfjorden (underst). Nr. refererer til kapittel 3.2.5. Rutenettet er 10x10 km. (Kilde: Pedersen et al. 2000). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 15

3.2.5.1 Sesongmessige variasjoner Vintersesongen (definert fra november til februar) Kunnskapen om vinterbestander i Van Mijenfjorden er dårlig, hovedsakelig på grunn av problemer knyttet til telling av fugl i mørketiden. Likevel vet man at alle sjøfuglartene trekker helt eller delvis ut av området om høsten for å overvintre lenger sør. Arter som polarmåke, krykkje og de fleste alkefuglartene lever et nomadisk liv gjennom vinteren, enten ute på åpent hav eller i tilknytning til iskanten (Fjeld & Bakken 1993). Vårsesongen (mars til juni) I vårsesongen er de fleste nevnte sjøfuglartene til stede i området og har startet hekkingen. Ofte ligger sjøfuglene langs iskanten eller i råker i isen og venter på at hekkeplassene skal bli tilgjengelige. Enkelte arter starter ikke hekkingen før områdene rundt øyene og holmene er isfrie, slik at polarreven ikke kan komme til. Dette gjelder spesielt for ærfuglen, som vanligvis ikke hekker før i overgangen mai - juni (Fjeld & Bakken 1993). Om våren før hekkesesongen starter er Bellsund oppholdssted for flokker med ærfugl. Sommersesongen (juni til august) Etter egglegging på vårparten har nå fuglene kommet til rugeperioden og myteperioden for blant annet hanner av ærfugl. Ærfuglhannene forlater hekkeområdene etter egglegging og samles i flokker. Utover sommeren myter fuglene svingfjærene og er ikke flyvedyktige på et par uker. Etter eggenes klekking følger hunner og unger etter hannene. Et viktig myteområde for ærfugl er området fra Ingeborgfjellet og nordover kysten av Nordenskiöld land mot Kapp Linné. De grunne sjøområdene langs kysten av Bellsund blir i utstrakt grad benyttet som oppholdssted under fjærskiftet og ungenes oppvekst. De holder seg i grunne områder fordi de finner sin næring på sjøbunnen. Hos polarlomvien er det som oftest hannene som migrerer med ungene ut på åpent hav i august måned. Siden ungene enda ikke er flyvedyktige foregår dette i et synkronisert svømmetrekk vekk fra kolonien. Høstsesongen (september og oktober) De fleste sjøfuglartene trekker ut av området i løpet av denne perioden. Ærfugl samles i flokker før trekket går videre sørover til overvintringsområder (Fjeld & Bakken 1993). I tillegg til artene som oppholder seg i området om sommeren finnes det også fugler som er under trekk eller streif, og bestander i myting i høstperioden. I løpet av oktober har likevel de fleste fuglene forlatt områdene rundt Van Mijenfjorden. I Figur 5 gis en oversikt over de ulike fugleartenes aktiviteter i de periodene de er til stede ved vestkysten av Svalbard. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 16

Mai Juni Juli August September Oktober Havhest Ærfugl hann Ærfugl hunn Havelle hann Havelle hunn Polarmåke Krykkje Rødnebbterne Polarlomvi hann Polarlomvi hunn Teist Alkekonge Lunde Kortnebbgås Hvitkinngås Ca. 50 dager Flokker Ca. 25 dager Familiegrupper Usikker myteperiode Ca. 32 dager Usikker hekkebiologi på Svalbard Ca. 30 dager Ca. 25 dager Ca. 29 dager Usikker myteperiode Ca. 50 dager Se pkt. 1 Ca. 45 dager 30-40 dager Ca. 27 dager Usikkert Usikkert Senhøst Senhøst Se pkt. 2 Egglegging Ruging Unge i reir Myting Forlater området Van-Mijen fjorden 1 Hannen foretar svømmetrekk til åpent hav med unge. 2 Bestanden overvintrer sannsynligvis i næheten av hekkeområdet om farvannene er isfrie. Figur 5. Oversikt over biologien i sommerhalvåret til artene som er omtalt i rapporten. Det bemerkes at tidsperiodene som er indikert ikke er absolutte, men at det forekommer både individuelle og årsmessige variasjoner i tidspunktene. Fargede områder indikerer spesielle faser/aktiviteter i fuglenes årssyklus (Pedersen et al. 2000). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 17

3.2.5.2 Beskrivelse av de mest tallrike artene Etterfølgende er en beskrivelse av de mest tallrike artene i området Van Mijenfjorden og indre deler av Bellsund. Dette omfatter artene havhest, ærfugl, polarmåke, krykkje, rødnebbterne, polarlomvi, teist, alkekonge, lunde, kortnebbgås og hvitkinngås. For enkelte arter finnes relativt oppdatert informasjon, mens det for andre arter kun har vært mulig å finne relativt gamle data. Endringer kan ha forekommet i de senere år, slik at gamle data ikke nødvendigvis gir et helt riktig bilde av dagens situasjon. I store trekk forventes imidlertid de oppgitte data å reflektere status i dag. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 18

Tabell 4. Faktaopplysninger havhest. Norsk navn: Havhest Engelsk navn: Fulmar Latinsk navn: Fulmarus glacialis Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen-området: Ankomst til Van Mijen-området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen-området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling 500 000 1 000 000 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/havhest) Ca. 300 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) Februar mars Sist i mai Ca. 50 dager Midterhukfjellet, Ingeborgfjellet Sist i august september Åpent vann rundt Svalbard, sentrale og sørlige deler av Barentshavet Stabil Generell beskrivelse Havhesten hekker i klipper langs kysten og i fjellområder lengre inn i landet. Hekking skjer over hele Svalbard, enten i små eller store kolonier og ofte sammen med andre arter. Havhesten er en av Svalbards mest tallrike sjøfuglarter, men fordi hekkebestanden er vanskelig å taksere, foreligger det ikke noe godt bestandsestimat. På bakgrunn av dagens kunnskap anslår Norsk Polarinstitutt hekkebestanden til å være i størrelsesorden en halv til én million hekkende par. Utenom hekkeperioden oppholder havhesten seg i stor grad på åpent hav. Havhesten ankommer hekkeområdet sent på vinteren, lenge før eggleggingen tar til sent i mai. Denne arten har et langt livsforløp og ett enkelt egg ruges ut i løpet av ca 50 dager. Ungen forblir i reiret de neste 45 dagene. Etter hekkingen oppholder havhesten seg i området rundt Svalbard, men trekker til sentrale og sørlige deler av Barentshavet når isen fryser til rundt Svalbard (Isaksen & Bakken 1995). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 19

Tabell 5. Faktaopplysninger ærfugl. Norsk navn: Ærfugl Engelsk navn: Common eider Latinsk navn: Somateria mollissima Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: 13 500 27 500 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/ærfugl) Anslått antall i Van Mijen-området: Usikkert. 200 400 par (Mehlum 1991), 1-400 par i tre ulike kolonier (Theisen & Brude 1998). Ca. 2-3000 par på Eholmen Ankomst til Van Mijen-området Egglegging Rugetid April mai Når isen rundt holmene der hekking skjer er borte Ca. 25 dager Viktige lokaliteter i Van Mijen-området Akseløya, Mariaholmen, Ingeborgfjellet Kapp Martin Forlater området Overvintringsområde Forvaltning Status/bestandsutvikling Usikkert, sannsynligvis senhøstes Kysten av Nord-Norge og noen på Svalbard Svalbard: fredet. Sannsynligvis stabil etter tidligere nedgang Generell beskrivelse Bellsund utgjør et viktig område for ærfugl på Svalbard både som hekkelokalitet og som oppvekst- og fjærfellingsområde. Selve Van Mijenfjorden, derimot, er ikke særlig vesentlig som ærfugllokalitet. Ærfuglen hekker for det meste i kolonier på øyer og holmer, men også mer spredt langs kysten. Den totale hekkebestanden på Svalbard er estimert til 13 500 27 500 par der hoveddelen er lokalisert til vestkysten av Svalbard (http://npweb.npolar.no/tema/arter/ærfugl). Fuglene ankommer hekkeområdet tidlig om våren, men starter ikke hekkingen før isen rundt øyene og holmene er borte. Hannfuglene forlater hunnene en til to uker etter egglegging og flokker seg i de ytre kystområdene der mytingen skjer. Etter klekking vil ungene og hunnene danne familiegrupper og for det meste oppholde seg på sjøen. I denne perioden myter hunnene. En del av bestanden vil overvintre på Svalbard, mens en del overvintrer langs kysten av Norge. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 20

Tabell 6. Faktaopplysninger polarmåke. Norsk navn: Polarmåke Engelsk navn: Glaucous gull Latinsk navn: Larus hyperboreus Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling 4000 10 000 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/polarmake) Ca 500 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) April Sist i mai begynnelsen av juni Ca. fire uker Midterhuken, Ingeborgfjellet, Kolfjellet September oktober Nord-Atlanteren, Norskehavet og isfrie deler av Barentshavet Stabil eller noe negativ Generell beskrivelse Polarmåken hekker over hele Svalbard, enten som enkeltpar eller i små kolonier, ofte lokalisert til kolonier av andre sjøfugl. Arten er en viktig predator på andre sjøfugl, og spiser både egg, unger og voksne individer av enkelte arter. Eggleggingen skjer sent i mai og i begynnelsen av juni, med en rugetid på ca fire uker. Størstedelen av bestanden migrerer til områder i Nord-Atlanteren og Norskehavet, mens en del av bestanden oppholder seg i isfrie deler av Barentshavet i vinterhalvåret. Størstedelen av hekkbestanden ankommer hekkeområdene i april og forlater områdene igjen i september/oktober (Fjeld & Bakken 1993). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 21

Tabell 7. Faktaopplysninger krykkje Norsk navn: Krykkje Engelsk navn: Kittiwake Latinsk navn: Rissa tridactyla Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling Ca. 270 000 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/krykkje) Ca. 25 500 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) Februar April Første halvdel av juni Ca. fire uker Midterhuken, Ingeborgfjellet September Nord-Atlanteren Stabil Generell beskrivelse Krykkje er en meget vanlig hekkefugl over hele Svalbard. Den hekker i kolonier (noen få par til titusenvis) i fuglefjell langs kysten. Total hekkebestand er estimert til ca 270 000 par på Svalbard (http://mosj.npolar.no). Bestanden i åtte utvalgte kolonier har vært overvåket siden 1988. To av de overvåkede lokalitetene, Midterhuken og Ingeborgfjellet, ligger i Van Mijenområdet. For de siste ti år har trenden vært negativ for de fleste koloniene på Svalbard, men nedgangen på Svalbard er ikke så kraftig og entydig som på fastlandskysten og i Nord- Atlanteren forøvrig. Årsaken til bestandsnedgangen er ikke kjent, men den har trolig sammenheng med endringer i næringstilgangen. Noen individer ankommer Svalbard allerede i februar, men hovedbestanden ankommer i april. Eggene legges tidlig i juni og rugetiden er ca fire uker. Krykkja drar ofte langt ut på åpent hav for matsøk i hekkeperioden, men kan også finne mat i isfylte områder og langs isbrefronter i fjordene. Utenom hekkesesongen finnes krykkja på åpent hav, de fleste fuglene forlater Svalbard i september og drar til overvintringsområdene i Nord-Atlanteren. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 22

Tabell 8. Faktaopplysninger rødnebbterne. Norsk navn: Rødnebbterne Engelsk navn: Arctic tern Latinsk navn: Sterna paradisaea Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Forvaltning Status/bestandsutvikling 10 000 par (usikker) (http://npweb.npolar.no/tema/arter/rodnebbter ne) Ukjent Sist i mai begynnelsen av juni Siste halvdel av juni Ca. tre uker Ikke kartlagt Siste halvdel august midten av september Sørlige halvkule, sørlige Afrika, Antarktis Svalbard: fredet. Fastlands Norge: fredet Trolig stabil Generell beskrivelse Denne arten er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Arten hekker i kolonier på opptil flere hundre par, men kan også finnes hekkende som enkeltpar. Rødnebbterna ankommer Svalbard sent i mai og tidlig i juni, ofte før snøen har smeltet. Eggene legges i siste halvdel av juni og ruges i tre uker. Ungene er flyvedyktige tre uker etter klekking og forlater da hekkeområdet. Migrasjonen til den sørlige halvkule starter sist i august, og i midten av september har de fleste fuglene forlatt Svalbard. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 23

Tabell 9. Faktaopplysninger polarlomvi. Norsk navn: Polarlomvi Engelsk navn: Brünnich s guillemot Latinsk navn: Uria lomvia Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling 850 000 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/polarlomvi) Ca. 123 000 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) Mars - april Mai - juni 32 dager Midterhuken, Ingeborgfjellet Forlater reiret 20 dager etter klekking, synkronisert migrasjon, svømmetrekk til åpent hav Utenfor kysten av sørvest Grønland, åpent hav, langs iskanten og i råker i Barentshavet. Stabil eller svakt positiv Generell beskrivelse Totalbestanden av polarlomvi er estimert til 850 000 individer, og størstedelen av disse hekker i de sørøstlige delene av Svalbard. Polarlomvien hekker i store kolonier (flere enn 100 000 par) i fuglefjell langs kysten, ofte sammen med krykkje. Polarlomvien okkuperer hekkeplassen i mars - april og eggene legges i mai - juni, avhengig av snøsmeltingen. Eggene ruges i 32 dager, og ungen forlater hekkeplassen ca. 20 dager etter klekking. Migrasjonen av ungene fra fuglefjellet er synkronisert og skjer over noen få dager sent i juli eller i begynnelsen av august. Ungene blir fulgt av hannene på svømmetrekk til åpent hav. Voksne fugler myter, og hverken ungene eller voksne kan fly i en periode på flere uker. Av fugl som hekker på Svalbard overvintrer noen utenfor kysten av sørvest Grønland, mens andre overvintrer i åpent hav, langs iskanten og i råker i isen i Barentshavet (Isaksen & Bakken 1995). Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 24

Tabell 10. Faktaopplysninger teist. Norsk navn: Teist Engelsk navn: Black guillemot Latinsk navn: Cepphus grylle Foto: Guttorm N. Christensen Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling Ca. 20 000 par (usikkert) http://npweb.npolar.no/english/arter/teist) 1 100 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) Sporadisk fra mars Juni 30 dager Bellsundhesten, Midterhuken, Ingeborgfjellet, Kolfjellet Forlater reiret etter 30-40 dager Åpent vann og langs iskanten i Barentshavet. Ukjent bestandsutvikling Generell beskrivelse Teist er også en vanlig hekkefugl på Svalbard. Arten hekker som enkeltpar eller i små kolonier. Teisten ankommer kystområdene sporadisk allerede i mars, men eggene legges ikke før i juni og ruges ut i løpet av ca 30 dager. Ungene forlater reiret etter 30-40 dager og er uavhengig av foreldrene etter dette. Om vinteren finnes teisten i områder med åpent vann, og flesteparten overvintrer i nær tilknytning til iskanten i Barentshavet. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 25

Tabell 11. Faktaopplysninger alkekonge. Norsk navn: Alkekonge Engelsk navn: Little auk Latinsk navn: Alle alle Foto: Fritjof Mehlum Total bestand Svalbard: Anslått antall i Van Mijen området: Ankomst til Van Mijen området Egglegging Rugetid Viktige lokaliteter i Van Mijen området Forlater området Overvintringsområde Status/bestandsutvikling Mer enn 1 000 000 par (http://npweb.npolar.no/tema/arter/alkekonge) Ca. 133 500 individer (Pokrovskaya & Terticky 1992) April Sist i juni begynnelsen av juli 29 dager Bellsundhesten, Midterhuken, Ingeborgfjellet, Kolfjellet August september Utenfor kysten av sørvest Grønland Ukjent bestandsutvikling. Generell beskrivelse Alkekongen er den mest tallrike fuglearten på Svalbard, og trolig den mest tallrike sjøfuglarten i verden. Arten hekker over hele øygruppen utenom de østligste områdene. De største koloniene er funnet i Hornsund, Bellsund og i de nordvestlige delene av Svalbard. Alkekongen hekker i store kolonier i områder med ur og stein. Alkekongen ankommer hekkekoloniene i april og forlater disse i august-september. Eggleggingen skjer i siste halvdel av juni eller tidlig i juli avhengig av snøsmeltingen. Rugingen tar ca. 29 dager og ungene flyr til sjø i en alder av 27 dager. Foreldrene og ungene forlater koloniene sammen, og de voksne myter i denne perioden. En stor del av hekkebestanden på Svalbard migrerer til områder utenfor sørvest Grønland for overvintring. Akvaplan-niva AS Rapport 4430-1 26