VINJE KOMMUNE Møteinnkalling Utval Stad Dato Kl. Kommunestyret Kommunestyresalen 05.09.2013 18:00 Saksliste Saksnr Tittel PS 13/48 Referat og meldingar PS 13/49 Verdsarvstatus i Vinje PS 13/50 Høyringssvar til revisjon av konsesjonen for Tokke-Vinje vassdraget PS 13/51 Forskottering av tippemidlar til Åmot kunsgrasbane og Turveg Vågslid trinn III PS 13/52 Framlegg ti ldetaljregulering for Harkjelstaullii sør 138/3-2.gongs handsaming og endeleg vedtak PS 13/53 Budsjett bustadfelt Krontveit - bygging 2013-14 Styringsgruppa for organisasjonsgjennomgang i helstetenestene har invitert seniorkonsulent/koordinator ved Nasjonalt kompetansesenter i distriktsmedisin ved UiT (Universitetet i Tromsø) Elisabeth Swensen til å orientere om legetenestene i distrikta. Gyldig forfall skal meldast til administrasjonssekretæren i god tid. Varamedlemane skal berre møte dersom dei blir kalla inn. Innkallinga er lagt ut på Tenestetorget fram til møtedagen. Den kan og lesast på kommunens heimeside www.vinje.kommune.no. Åmot, 27.08.13 Arne Vinje ordførar Reidun Lofthus administrasjonssekretær Side1
PS13/48Referatogmeldingar RS13/8Møtebokfråførremøte Side3
Vinje kommune Økonomi, plan og utvikling Arkiv saknr: 2013/358 Løpenr.: 10450/2013 Arkivkode: C50 Utval Møtedato Utval Saksnr Formannskapet 29.08.2013 13/48 Kommunestyret 05.09.2013 13/49 Sakshandsamar: Dorthe Huitfeldt Møsvatn som del av søknaden til UNESCO om verdsarvstatus i Vinje 1 Plankart heile området 2 Kart buffersone Møsvatn Dokument i saka: http://www.riksantikvaren.no/norsk/tema/verdensarv/tentativ_liste/industriarven_pa_u NESCOS_verdensarvliste/Om_UNESCOS_verdensarvliste/Hva_innebarer_statusen_som_ verdensarv+/ http://www.telemark.no/vaare-tjenester/kulturminner/prosjekter/verdensarv-taming-the- Waterfalls E-post frå Herdis Lien 15.06.13 Bakgrunn: Tinn kommune, Notodden kommune, Telemark fylkeskommune og Riksantikvaren har i samarbeid etablert eit midlertidig verdsarvråd, som har som oppgåve å bistå med å få fram søknad om å få industriarven i Telemark på UNESCOs verdsarvliste. Vinje kommune er invitert til deltaking i søknadsarbeidet fordi det er eit ynskje om å ha med vasspegelen i Møsvatn som ein oppsluttande verdi til Rjukan-Notodden som verdsarv. Rådmannen har vurderte invitasjonen om deltaking i prosessen som interessant både for Møsstrond og kommunen, tilsette i administrasjonen har delteke i det midlertidige verdsarvrådet. For å søkje om verdsarvstatus krev UNESCO at det ligg føre politiske vedtak. Vedtaket skal stadfeste eit lokalt ynskje om å få verdsarvstatus. I tillegg må ein tiltre ein intensjonserklæring som skal følgje søknaden. Side4
Som bakgrunn for denne saka har vi teke med informasjon om kva verdsarv er, kva som er intensjonen med søknaden, kva rolle Møsvatn skal ha, korleis vi har arbeidd med prosessen/sakshandsaminga i Vinje og kva ei intensjonserklæringa er og innhaldet i denne. 1. Kva inneber statusen som verdsarv? (frå Riksantikvarens heimeside): Utgangspunktet for arbeidet med verdensarvsøknaden er å utrede den unike industrihistorien de enkelte stedene representerer. Det er et omfattende arbeid som skal ligge til grunn, og målet er at søknaden skal oversendes til UNESCO. Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern, men gir et ekstra kvalitetsstempel til området og en eksklusiv internasjonal status. En plass på listen betyr at det må foretas lokale verdivalg innen fremtidig areal- og ressursbruk. Det er viktig å unngå en utvikling som ødelegger kulturverdiene samt ha en forvaltningsplan som viser hvordan en vil ta vare på arven. En verdensarvstatus er noe et sted eller område skal ha gjort seg fortjent til å oppnå. Lokalsamfunnet må derfor vise tydelig oppslutning om, og vilje til å påta seg å beskytte og videreføre de verdiene som verdenssamfunnet mener er fremragende og universelle. Det skal rapporteres jevnlig til UNESCO om tilstand og utvikling av disse verdiene. Arealforvaltning av de nominerte områdene For å legge grunnlaget for en nominasjon, må det tidlig i prosessen gjøres en samlet gjennomgang av planstatus og verneverdier til områdene. Et effektivt vern er essensielt for verdensarvsteder. Nominasjonen må derfor vise hvordan dette blir sørget for og implementert, og en effektiv forvaltningsplan skal være utarbeidet og ligge klar ved nominasjonstidspunktet. Kulturhistorisk stedsanalyse Norsk institutt for kulturminneforvaltning (NIKU) har, fra oppdrag av Riksantikvaren, utarbeidet to kulturhistorisk stedsanalyser (DIVE-analyser for Rjukan og Notodden) som skal danne et grunnlag for det videre arbeidet med forvaltningsplanene og verdensarvsøknaden. 2. Intensjonen kring Rjukan-Notodden som verdsarv: Verdsarv Taming the Waterfalls http://www.riksantikvaren.no/?module=articles;action=article.publicshow;id=126078 I 2009 presenterte Norge byene Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal som kandidatområder til UNESCOs verdensarvliste. De ble lagt til Norges tentative liste for verdensarv som representanter for industrihistoriske kulturminner. Notodden og Rjukan Norsk Hydros anlegg for kunstgjødselproduksjon på Notodden og Rjukan i begynnelsen av 1900-tallet var norsk industri i verdensklasse. Den var basert på en norsk oppfinnelse, på norsk vannkraft og utenlandsk kapital. Norsk Hydros etablering på Notodden og Rjukan fremstår som det best bevarte eksempelet i Norge på den andre industrielle revolusjon, hvor en brukte elektrisk kraft for industriproduksjon. Dette bidro til å forandre Norge og til å skape et moderne velferdssamfunn. Nå skal dette stykke norsk historie bli en del verdens felles kulturarv! Det er en ære som åpner for mange muligheter i Telemark. Side5
Nominasjonssøknad Telemark fylkeskommune har siden 2010 arbeidet sammen med Riksantikvaren, Tinn kommune og Notodden kommune med en nominasjonssøknad for å få Rjukan og Notodden inn på UNESCOs verdensarvliste. Målet er å ha en søknad klar ved utgangen av 2013. Da vil en beslutning om innskriving på verdensarvlisten trolig gjøres av Verdensarvkomiteen sommeren 2015. Søknaden om verdensarvstatus bygger på fire komponenter knyttet til perioden 1905-1930: 1. Kraftproduksjonen. Dette omfatter dammer, tuneller, kraftlinjer og kraftstasjoner fra Møsvann til Notodden, der vannkraft ble til elektrisk kraft. 2. Fabrikkområdene. Dette omfatter Hydroparkene på Rjukan og Notodden med sin bygningsmasse, og maskinelt utstyr som lysbueovner og elektrolysører. Fabrikkanleggene sørget for produksjon av kunstgjødsel og en del biprodukter. 3. Transportåren. Dette omfatter Rjukanbanen, Tinnsjøfergene, Tinnosbanen og utskipningspunkter for industriproduktet kunstgjødsel, som ble fraktet med tog og båt ut i verden. 4. Industrisamfunnet. Dette omfatter Rjukan som såkalt company town en hel by bygd av Norsk Hydro, samt deler av Notodden. Det gjelder boliger, institusjoner, næringsbygg, veier, parker osv. som var nødvendige for at industriaksen Rjukan-Notodden fungerte som samfunn. Prosessen Oppføringen på tentativ liste i 2009 var første skritt i en lang prosess frem mot en verdensarvstatus. Nominasjonsprosessen ble påbegynt i 2010. Som en del av denne prosessen vil flere viktige kulturminner innenfor de fire pilarene få juridisk beskyttelse og status ved å bli fredet etter kulturminneloven eller gitt vern etter plan- og bygningsloven. Det er snakk om store og komplekse anlegg, som det tar tid å arbeide med. Allerede er jernbanestrekningen Tinnosbanen med stasjoner og jernbanefergene på Tinnsjøen Ammonia og Storegut fredet. Det pågår arbeid med å frede Rjukanbanen og Hydroparkene. Det er også et mål å få til turisttrafikk på Rjukanbanen og Tinnsjøen. I nominasjonsprosessen arbeides det også med internasjonale vurderinger, analyser, kartavgrensninger, fotografering, utarbeiding av forvaltningsplaner, driftskonsepter, museum, formidling og mye mer. 3. Møsvatns rolle i verdsarven og sakshandsaming i kommunen Grunngjevinga for å ha med Møsvatn er å få med historia om at vasskraftressursane kjem frå Hardangervidda: På Hardangervidda samles det enorme vannressurser, og rundt fjellplatået har det vært drevet banebrytende virksomhet basert på vannkraft, både på øst- og vestsiden. På begynnelsen av 1900-tallet startet utnyttelsen av Norges enorme vannkraftressurser for å produsere elektrisk strøm. Dette dannet grunnlaget for pionerutvikling av storskala kjemisk industri. I utgangspunktet tenkte ein å ha med heile Hardangervidda som ein buffersone for å synleggjere kor vatnet kom frå. Etter gjennomgang av realitetane fann ein ut at dette er lite realistisk og enda opp med å foreslå vasspegelen i Møsvatn. Kommunen, ved ordførar, rådmann og sakshandsamar har arrangert to folkemøte på Hovden som del av sakshandsaminga. Side6
På det fyrste møtet 31.01.13 deltok 14 personar frå bygdi. Representantar frå Tinn kommune, Telemark fylkeskommune og Riksantikvaren var invitert til å informere om bakgrunn for søknaden og ynskje om og behovet for at Møsvatn blir ein oppsluttande verdi til Rjukan-Notodden som verdsarv. I møtet kom det opp konkrete spørsmål som vi synes det er rett å ta med for å synleggjere kva for uvisse som kom fram. Dei blei i hovudsak svara på av representanten frå Riksantikvaren: Blir buffersona å sjå på som ei ny vernesone? Svar: Buffersona rundt Møsvatn er ikkje vernesone, i Tinn der det er raud sone frå dammen og ned gjennom byen vil det vere ein type vern; av bygg, anlegg osv. Her kan Tinn kommune søkje midlar frå Riksantikvaren til tiltak. Poenget med buffersona i Vinje er magasinet opp til 918 m og vass- spegelen. Buffersona er ikkje regulert av eller heimla i noko lovverk. Soleis er ikkje Riksantikvaren høyringsinstans i saker. Det vil vere eksisterande lovverk som eventuelt avgrensar tiltak rundt vatnet. UNESCO stiller krav om tilrettelegging for besøkande og vil i søknaden vita korleis lokalsamfunnet klarar å handtere dette. What s in it for me/møsstrond Svar: Kommunen/bygdi kan smykke seg med statusen. Møsstrendingane kan nytte statusen til å betrenæringsgrunnlaget døme kan vere å utvikle tilbod for å ta i mot tilreisande som kjem pga av statusen. Det vil vere mogleg å søkje om midlar ved gode søknader. Tiltak knytt til moloar og køyreramper i erosjonssona på 918 m.hydro har friviljug sette av midlar og gjennomfører tiltak kvart år, kan dette hale fram? Svar: Slike tiltak er ikkje ein trussel for buffersona og verdsarvstatusen er ikkje lovheimla og er soleis ikkje høyringsinnstans. Det vil heller ikkje få konsekvensar for regulanten. Kva betyr omgrepet buffersone i verneområdet jf. MD og buffersone i dette høvet? Svar: Her er buffersoneomgrepet knytt til verdsarven og til vatnet og ikkje til bandlegging. Riksantikvaren forsikra om at dette ikkje påverkar moglegheit for næringsfiske, ferdsel, forsiktig utbygging o.a. Erfaring med av at ei sak presentert kan sjå positivt ut i dag, men at det medfører/endrar seg til å be avgrensingar i framtida, kva med dette? Svar: Statusen vil ikkje endre seg fordi UNESCO krev at ting blir som dei er. Dersom ein ynskjer å vente med og deltaka, t.d. fordi ein vil ha fleire avklaringar, er det mogleg? Svar: Nei, det er ikkje mogleg, søknadsprosessen er no. Dersom kommunen er med på prosessen, kan ein vente med å gje endeleg svar på om ein faktisk ynskjer deltaking til august/september. Kan ein melde seg ut om ein ikkje ynskjer og vere med når ein har fått statusen? Nei, ein kan ikkje stryke seg frå statusen, dette er eit kvalitetsstempel som verdssamfunnet gjev eit område. UNESCO kan trekkje tilbake statusen i visse høve. Til det andre møte 20. juni, blei alle fastbuande i den veglause delen av Møsstrond varsla med brev og fekk frist til å koma med innspel viss dei ikkje kunne møte. 7 personar frå bygdi møtte og det kom eit skriftleg innspel til fristen. Med bakgrunn i spørsmåla i fyrste møte, sende vi med eit notat i møteinnkallinga laga av Telemark fylkeskommune, som seier noko om kva statusen inneber og kva omgrepa tyder: Side7
Møsvatn som oppsluttande verdi Møsvatn er føreslege som ein viktig oppsluttande verdi til Rjukan-Notodden som verdsarv. Møsvatn er tenkt å representera nedslagsfeltet på Hardangervidda som naturressursen for vasskrafta og industrien som vart bygd i dalen nedafor. Det er difor den regulerte vasspegelen som utgjer den støttande verdien til verdsarven. Reguleringa fortel og om kva som blei ofra, av jord og av buplassar som måtte flyttast. Korleis det gjekk føre seg er og ein del av soga, og Møsstrondsamfunnet kan bidraga til verdsarven ved å peike på samanhengane. Utan Møsvatn blir verdsarvhistoria i alle høve fattigare. Møsvatn som oppsluttande verdi er ikkje truga på noko vis, og det er vanskeleg å sjå for seg kva som kan vere ein trussel. Det er difor ikkje naudsynt med bruk av lovverk for å sikra den verdien for verdsarven som Møsvatn utgjer, utover det lovverk som allereie gjeld for området og reguleringa. Møsvatn som oppsluttande verdi inneber altså ikkje nye føresegner og lovreguleringar. Dei oppsluttande verdiane til verdsarven må anten ligge innafor verdsarvområdet eller i buffersona. Møsvatn er difor som oppsluttande verdi foreslått innafor buffersona. Møsvatn i buffersona Buffersona omfattar landskapsromet rundt verdsarven opp til Møsvatn kor vasspegelen er grensa. Det er konturane av vasspegelen i Møsvatn ved høgste regulerte vasstand som er grensa for buffersona i Vinje. Grensa for sjølve verdsarven går ved den gamle Møsvassdammen. Det inneber at i Vinje er det berre dei få metrane av den gamle damkonstruksjonen under vasspegelen som er ein del av verdsarven. Alt frå oppsida av den gamle dammen blir liggande i buffersona. Møsvatn er i buffersona fyst og fremst for å vere oppsluttande verdi, men og for å vere eit område/ein buffer i det nordvestre hjørnet av verdsarvområdet. Møsvatn har ein plass i buffersona som er noko annleis enn dei oppsluttande verdiane som ligg i landskapsrommet rundt verdsarva. Møsvatn har ikkje aktuelle siktlinjer i eit landskapsrom inn mot verdsarven og det er lite ein kan gjere for at tiltak i Møsvatn endrar opplevinga av verdsarven. Det er difor ikkje naudsynt med bruk av lovverk for å ivareta buffersona i Vinje utover det lovverk som allereie gjeld for området og reguleringa av Møsvatn. Møsvatn som buffersone inneber altså ikkje nye føresegner og lovreguleringar. Konsekvensar/konklusjon Dersom Møsvatn blir oppsluttande verdi og del av buffersona til verdsarven, sett det ikkje grenser for dagens tillatne verksemd i området. Statusen for Møsvatn inneber at det ikkje trengs nokre nye føresegner eller bruk av ytterlegare lovverk. Møsvatn får innafor dei gitte grensene ein status knytt til verdsarv som kan nyttast til verdiskaping på det sett ein sjølv ønskjer lokalt. Historia til Møsvatn vil bli formidla som del av verdsarvhistoria, og Vinje kommune kan om dei ønskjer det, merknadsføra seg som verdsarvkommune. Det finst altså moglegheiter til å utnytte statusen til mellom anna nærings- og kulturutvikling lokalt. På det seiste møtet presenterte og representanten frå Riksantikvaren forslaget til tekst som er tenkt å følgje søknaden: Møsvatnet ble i flere omganger oppdemt til sin nåværende utstrekning. Flere sjøer og tjern er blitt demt sammen til ett. De største av disse var Storfjorden inklusive Hamrefjorden, Kråmvikvatnet og Martinsfjorden. Oppdemmingen startet i 1906 med Øst-Telemarkens Brukseierforenings regulering for fløtningsformål av hele vassdraget fra Møsvatn til Heddalsvatnet. Hydro gikk inn på eiersiden i ØTB, og sto bak utvidelser av dammen som skapte det som ble det største reguleringsmagasinet i Norge, og som i dag skal være landets 4. største magasin med et energiinnhold som tilsvarer ca. 2300 GWh. Nedbørsfeltet er på 1500 km² og det kan lagres 1064 mill. m³ vann. Vannet reguleres mellom 918,5 og 900 moh., og sjøens areal kan variere sterkt; fra 78 km2 til 80,9 km2. Torvehovddammen, også kalt Nesbuktdammen, måtte bygges som en morenedam for å hindre avløp vestover mot Rauland. Dammen er plastret med stein på vannsiden, etter en forsterkning som fulgte av krav gitt på 1990- tallet. Side8
Reguleringen av Møsvatnet medførte at de spredte gårdene som danner bygdelaget Møsstrond måtte relokalisere beliggenheten av gårdstunene. For denne ulempen ble møsstrendingene tilkjent en samlet erstatning på kr. 55.000. Ingen ytterligere erstatning ble gitt da Sam Eyde og Hydro gjennomførte utvidelse av reguleringen, uten å søke konsesjon. Dette skjedde allerede i 1907-8, for å komme konsesjonslovene i forkjøpet. Sam Eyde skal i forkant av reguleringen ha gått til oppkjøp av gårder langs vatnet, som det sies mellom møsstrendinger ved å snakke usant om hensikten. Gårdene ble straks solgt igjen, men da med en klausul om evig avståelse av erstatningskrav. På de neddemte arealene i vannet finnes tufter etter gårdstunene som måtte flyttes som følge av den såkalte «syndfloden». Det er bare til utvidelsen av reguleringen i 1942-44 at det knytter seg konsesjon som legger vilkår på regulanten. Møsstrond er det høyest beliggende bygdelaget i Norge. Ferdselen skjer på Møsvatnet, om vinteren på isen. Området har en lang bosettingshistorie. Arkeologiske forskningsprosjekter har avdekket mange spor av eldre aktivitet på de neddemte arealene langs strendene og på øyene i Møsvatn. Vi finner her et av landets rikeste områder når det gjelder jernvinne gjennom store deler av jernalder og middelalder. Bare på Tangen mellom Møsvatns to sørlige armer er det kjent mer enn 100 jernvinneplasser, de fleste nær opprinnelig strandsone. Forskere har anslått at det sannsynligvis er snakk om mer enn 1000 jernvinneplasser rundt hele vannet, på øyene og nærliggende områder. Arkeologiske undersøkelser på 1960-tallet og framover viser at jernvinna må ha vært en grunnleggende faktor for bosetninga langs Møsvatn fra om lag 500 e. Kr. og fram til Svartedauden, med et tyngdepunkt i siste del av vikingtid. Omfanget av produksjonen har vært så stor at den har levert jern til et langt større omland enn de nærliggende bygdene. Sannsynligvis er det snakk om produksjon for gavebytte eller handel over store avstander. Det er kjent en rekke boplasser fra steinalder langs Møsvatn. Disse kan hovedsakelig knyttes til jakt og fangst på rein, men det er klart at også andre av høyfjellets ressurser har vært utnyttet i denne perioden. Det er gjort funn av flere store hustufter; av disse er noen utgravd. På Mogetangen helt nord i vannet ble et hus med stolpekonstruksjon og buete langvegger gravd ut i 1959. Huset på 11 x 6 m har hatt flere ildsteder, og regnes som en hustype som var vanlig i Nord-Europa i jernalderen. Utgraving av dette funnet ga også mange løsfunn, som pilspisser og en rekke redskaper av jern, bronse og bein, og ble starten på en 20-årig arkeologisk undersøking av Møsstrond. På Hovden og Neset er det gjort funn av tufter etter en helt annen hustype, der sviller har hvilt på steinfundamenter. Huset på Hovden har hatt flere rom, trolig et laftehus som gjerne er mindre enn langhus, men som plasseres etter hverandre på rekke. Hustufta som ble utgrav på Hovden er datert til 1200-tallet. Også der ble det gjort funn av forskjellige redskaper, men en påfallende forskjell fra Mogentufta er mangelen på våpen. En liknende hustuft er funnet og utgravd på Neset, og flere er registrert uten å være utgravd. Under fjellet Viningskyrkja nord i vannet er en kirketuft og markedsplass registrert. 4. Intensjonserklæring som del av søknaden Saman med søknaden skal det følgje ei intensjonserklæring. Den er utarbeidd av det midlertidige verdsarvrådet. Vinje kommune er invitert til å slutte seg til den: Intensjonserklæringa: Rjukan Notodden er et eksempel på den banebrytende industrireisingen som fant sted ved inngangen til 1900- tallet under den såkalte «andre industrielle revolusjonen». På en tid da muligheten til å føre elektrisk kraft over store avstander var begrenset, ble produksjon og lokalsamfunn etablert der fossefallene og dermed fantes kraften. Reisingen av verdens største kraftstasjoner for sin tid i avsidesliggende dalfører under Europas største fjellplatå var i seg selv en bragd. Kunstgjødsel var etterspurt på verdensmarkedet. Kristian Birkelands oppfinnelse av lysbuemetoden for produksjonen av kunstgjødsel kombinert med Sam Eydes entreprenørskap og utenlandsk kapital ble grunnlaget for firmaet Norsk Hydro og de to industristedene Notodden og Rjukan. Hele ensemblet av kraftstasjoner, fabrikker, transportsystem og en komplett company town ble skapt under den organisatoriske rammen av ett selskap. Rjukan Notodden framstår som en framragende manifestasjon av hvordan innovasjoner, kapital og menneskelig skaperkraft formet en grunnleggende ny virkelighet tidlig på 1900-tallet. Dersom industristedet Rjukan-Notodden blir innskrevet på Verdensarvlisten, garanterer Norge at kulturminneverdiene vil bli ivaretatt i den framtidige forvaltningen av stedene. Side9
Notodden kommune, Tinn kommune, Telemark fylkeskommune, Riksantikvaren og Miljøverndepartementet er enige i punktene som gjengis nedenfor: Målet for verdensarvnomineringen av industristedene Rjukan Notodden er å bevare kulturminner og landskap som viser hvorfor industristedene ble etablert her og hvordan området fungerte og utviklet seg videre. Det historiske særpreget og kvaliteten skal være grunnlaget og drivkraften for utvikling av både næringsliv og samfunn så vel som kulturliv og gode levekår Industristedet skal bevares som et levende samfunn uten at de kulturhistoriske verdiene forringes Kulturmiljøene skal tas vare på slik at verdensarvverdiene ikke blir påvirket av uheldige endringer Industriarven skal forvaltes i samsvar med nasjonalt lovverk. Norges mål for verdensarvstedene er at de skal framstå som eksempler på beste praksis for vern av kulturminner og miljøer og bidra til å fremme verdensarvkonvensjonen. Samarbeid Det er vårt felles ansvar å sørge for at verdensarvstedene blir bevart og sikret. Det er også vårt felles ansvar å sikre at næringsliv kan utvikles uten å redusere de overordnede kulturminneverdiene. En felles forståelse hos alle som har interesser i området er viktig for dette samarbeidet. Et verdensarvråd skal etableres hvor alle ledd av forvaltning er representert. Samarbeidsrådet skal fremme kvalitet i alle ledd i saksbehandling som berører verdensarvområdet og dets framragende og universelle verdier, og sørge for en ensartet, forutsigbar og tydelig behandling. Samarbeidsrådet skal fremme kvalitet i alle ledd i saksbehandling som berører verdensarvområdet og dets framragende og universelle verdier, og sørge for en ensartet, forutsigbar og tydelig behandling. Samarbeidsrådet skal initiere utvikling og tydeliggjøring av verdensarvstatusen til fordel for hele området og buffersonen. Denne erklæringen er akseptert på alle politiske nivå og innarbeidet hos relevante parter. Den vil være basis for all videre forvaltning av de viktige kulturminneverdiene i området. Vurdering: Riksantikvaren seier: Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern, men gir et ekstra kvalitetsstempel til området og en eksklusiv internasjonal status. En plass på listen betyr at det må foretas lokale verdivalg innen fremtidig areal- og ressursbruk. Tilbodet om å bli del av eit verdsarvområdet er ei eingongshending. Dersom Rjukan- Notodden, med Møsvatn som oppsluttande verdi, får status som verdsarv, er det truleg blant dei siste områda i Noreg som landet vil søke slik status for. Til saman vil det då vere 10 slike stader her i landet, medan det på verdsbasis er berre om lag 900. For Rjukan og Notodden vil det å få med Møsvatn som del av historia bety mykje i følgje Riksantikvaren. Utan vatnet blir historia og soleis søknaden ufullstendig. Lokal skepsis og uvisse Dei innspela vi har fått, har utrykt skepsis og mistillit til føremålet. Dette er i hovudsak knytt til kva ei vernesone/buffersone er i denne samanheng. I tillegg er det stilt spørsmål om kva som er nytten for Møsstrondsamfunnet. Bruken av omgrepet vernesone/buffersone har truleg vore med på å gje negative assosiasjonar. I andre samanhengar betyr desse omgrepa restriksjonar i høve til tiltak og/eller vern av ulike naturkvalitetar/areal. Dei som er skeptiske/kritiske er redde for at det som ser ut til å ha ein god intensjon no, kan bli snudd til noko negativt/påføre restriksjonar og anna, over tid, altså at formålet endrar seg med tida. Tilliten til det offentlege er nok sterkt svekka og særleg med bakgrunn i erfaringar knytt til lovnadane om vidare bruksmoglegheiter ved t.d. oppretting av nasjonalparken og verneområda, og kva det faktisk har blive i ettertid. Ein føler at nok areal er bandlagt, seinst i samband med regional plan for Hardangervidda og innføring av nasjonalt villreinområde. Side10
Det blei visa til negative erfaringar frå m.a. Visby på Gotland som har verdsarvstatus og der delar av befolkninga no føler dette som ei belastning p.g.a. den store turisttilstrømminga. Vi har ikkje fått skriftlege innspel som utrykker seg positivt, samstundes som det var få som møtte på det seiste møte. Derfor er det vanskeleg å meine noko om heile bygdis haldning. Viss ein vågar seg på å tolke kan det tyde fleire ting: anten gjev ein opp motstand fordi kommunen gjer som den vil likevel, om det blir slik eller sånn er uvesentleg, eller det er heilt greitt og ein treng ikkje møte for å sei det. For sakshandsamar er det ikkje rett å forsøke imøtegå lokal skepsis og mistillit, derfor visar vi til det som fylkeskommunen konkluderar med i sitt notat: Dersom Møsvatn blir oppsluttande verdi og del av buffersona til verdsarven, sett det ikkje grenser for dagens tillatne verksemd i området. Statusen for Møsvatn inneber at det ikkje trengs nokre nye føresegner eller bruk av ytterlegare lovverk. Møsvatn får innafor dei gitte grensene ein status knytt til verdsarv som kan nyttast til verdiskaping på det sett ein sjølv ønskjer lokalt. Historia til Møsvatn vil bli formidla som del av verdsarvhistoria, og Vinje kommune kan om dei ønskjer det, merknadsføra seg som verdsarvkommune. Det finst altså moglegheiter til å utnytte statusen til mellom anna nærings- og kulturutvikling lokalt. Kva tyder det og taka lokale verdivalg innen framtidig areal- og ressursbruk? For Rjukan og Notodden vil bygg og installasjonar som er knyt til kraftproduksjon, kunstgjødselproduksjon, transportårer og industrisamfunn innanfor visse areal, få ei type bandlegging. Men dersom dei får verdsarvstatus, vil dei og få tilgang på midlar. Møsvaten er regulert og det er regulanten, som gjennom konsesjonane, styrer vatnet. Dei gjennomfører tiltak som før, utan innblanding frå UNESCO eller andre. Berre 1/3 av Dammen - installasjonen - ligg i vår kommune og den ligg under HRV. I Vinje er vatnet kvaliteten. Nytten for Møsstrondsamfunnet Slik vi forstår det kan statusen ikkje hindre tiltak rundt vatnet. Men dersom ein skulle gjere tiltak som UNESCO meiner endrar/øydelegg verdiane kan området misse statusen. Det er derfor ikkje bygg eller installasjonar i vår kommune som skal takst vare på, men det betyr og at tilskottspotten er avgrensa. Riksantikvaren meiner at tiltak retta mot turisme som visar fram området og fortel historia kan ved gode søknader få tilskott. Konkrete summar kan dei ikkje love. Verdsarvstader er populære turistmål og kan auke interessa for området slik at det blir interessant å utvikle næring. Erfaringar frå andre område i Noreg Rådmannen har ikkje innhenta systematiske erfaringar frå andre verdsarvområde i Noreg. Men det har vore kontakt med kommunane rundt Røros kor verdsarvområdet nyleg blei utvida. Ein av dei som driv turistverksemd ved Femunden seier at verdsarvstatusen ikkje legg hindringar i vegen for drifta, men at dei heller ikkje har merka positive verknader. Men dei vonar at statusen på lang sikt vil gje positive verknader i form av godt omdømme og positiv omtale. Det er den verknaden ein og kan sjå for seg i Vinje. Side11
Eit anna døme er at ordføraren i Røros brukte statusen som eit aktivt argument for å hindre at staten reduserte støtta til det lokale museet. Konklusjon: Saka handlar om noko uvisse i dag og moglegheiter i morgo. Ein må avgjere om ein vil gripe sjansen no eller aldri. På tross av skepsisen som har kome fram, meiner vi føremonene i framtida kan vise seg å vere større. Viss søknaden blir godkjent, vil vi få synleggjort den kostnaden kraftutbygginga har hatt for Møsstrondssamfunnet og gje bygdi den plassen den fortener i historia. Vinje kommune får ein status som både Møsstrond og kommunen på lengre sikt kan nytte som ein føremon i lokal nærings og kulturutvikling. Ein positiv haldning er og ei god hjelp for nabokommunen Tinn som har lagt mykje arbeid i å få til verdsarvstatusen. Rådmannens framlegg til vedtak: Vinje kommune takkar ja til invitasjonen om å delta i søknadsarbeidet om å få industriarven i Telemark på UNESCOs verdsarvliste. I Vinje omfattar søknaden vasspegelen i Møsvatn som ein oppsluttande verdi til Rjukan-Notodden som verdsarv. Som ein del av søknaden sluttar Vinje kommune seg til intensjonserklæringa. Rådmannen, Hans Kristian Lehmann, rådmann /s/ Handsaming i Formannskapet 29.08.2013: Framlegget frå rådmannen blei samrøystes vedteke. Vinje kommune takkar ja til invitasjonen om å delta i søknadsarbeidet om å få industriarven i Telemark på UNESCOs verdsarvliste. I Vinje omfattar søknaden vasspegelen i Møsvatn som ein oppsluttande verdi til Rjukan-Notodden som verdsarv. Som ein del av søknaden sluttar Vinje kommune seg til intensjonserklæringa. Saksordførar: Bibbi Tveito Side12
Side13
Side14
Vinje kommune Økonomi, plan og utvikling Arkiv saknr: 2007/3305 Løpenr.: 11394/2013 Arkivkode: S05 Utval Møtedato Utval Saksnr Kommunestyret 05.09.2013 13/50 Sakshandsamar: Dorthe Huitfeldt Høyringssvar til revisjon av konsesjonen for Tokke-Vinje vassdraget Vedlegg: 1 INNKOMNE HØYRINGSUTTALAR Bakgrunn: I 2006 utarbeidde Tokke og Vinje kommunar eit felles grunnlag for å krevje revisjon av konsesjonsvilkåra for reguleringane i Tokke-Vinjevassdraget. Vinje kommunestyre 2.3.06 og Tokke kommunestyre 14.3.06 vedtok likelydande uttale: Kommunane krev at det vert sett i gang revisjon av konsesjonsvilkåra for reguleringane i Tokke-Vinjevassdraget etter 50 år. Grunngjeving for kravet om revisjon byggjer på dokumentet Revisjon av konsesjonsvilkåra for reguleringane i Tokke Vinjevassdraget etter 50 år, dagsett 31.01.06. Kommunane tek atterhald om å kome med utfyllande merknadar. Dette gjeld og tema som ikkje er reist i revisjonsdokumentet, men som kan kome opp seinare. I brev frå NVE datera 03.07.07 samtykka NVE til at det blir opna revisjonssak for Tokke- Vinje vassdraget og gav Statkraft i oppdrag å utarbeide eit revisjonsdokument. I brevet frå NVE heiter det mellom anna: Ved utarbeidelse av revisjonsdokumentet ber vi om at det legges vekt på de forhold som fremgår av kravdokumentet fra Tokke og Vinje kommuner. Som det påpekes i Deres brev av 20.11.2006, så vil det være behov for en ytterligere presisering og prioritering av kravene. Vi 1 Side15
mener at dette bør skje i direkte dialog mellom Statkraft Energi AS og Tokke og Vinje kommuner med formål å få frem et best mulig underlag for revisjonsdokumentet. Hvis det for enkelte fagfelt eller områder mangler dokumentasjon som ansees å være nødvendig beslutningsgrunnlag, så henstiller NVE om at Statkraft Energi AS vurderer behovet for utredninger for at vassdragsmyndighetene skal kunne ta stilling til de innkomne kravene. Dersom den senere saksgang avdekker behov for ytterligere utredninger vil NVE kunne kreve at dette gjennomføres. NVE legger likevel til grum av omfanget av eventuelle utredninger skal være moderat, og ikke ha samme omfang som ved en ordinær konsesjonssøknad. Revisjonsdokumentet skal sendes til NVE for kvalitetskontroll før det kan endelig godkjennes og sendes på høring. Vi ber om at det lages et utkast til revisjonsdokument innen 30. september 2008 med en fremdriftsplan for ferdigstillelse av dokumentet. Etter ynskje frå kommunane blei fristen for å utarbeide revisjonsdokumentet forlenga til 30.09.2010 (brev frå NVE datera 16.06.08). Etter dette har felles kraftutval Tokke Vinje arbeidd med revisjonskrava og engasjerte Faun Naturforvaltning til å hjelpe til i arbeidet. Vinje kommunestyre sluttar seg 10. juni 2010 til revisjonskrava utarbeidde av felles kraftutval for Tokke og Vinje, med følgjande tillegg: Den innsendte merknaden om manøvreringa av Våmarvatn blir teken inn i kravdokumentet; I punkt 7.9.1 Fyllingskrav, avsnittet Prioritering, punkt 6., skal det stå «Fylling av Songa til kote 968 frå 1. august. Tokke kommunestyre slutta seg til revisjonskrava 22. Juni 2010 med fylgjande tillegg: 1. Kommunane sine utgifter til kjøp av ekstern kompetanse i samband med utarbeide desse revisjonskrava må dekkast av konsesjonæren. 2. Ein ber kraftutvalet vurdere å forsterke krav om minstevassføring og næringsfond/miljøfond i dokumentet. Ein ber og kraftutvalet om å vurdere og spisse dokumentet i høve til dei spesielle forholda som ligg til grunn for Tokke/Vinje-revisjonen spesielt og vilkårsrevisjonar generelt. Kommunestyra sine vedtak er innarbeida i eit kravdokument, dagsett 28.06.2010. I januar 2013 la Statkraft fram sitt revisjonsdokument som nå er sendt ut til høyring med uttalefrist 1. oktober 2013. Felles Kraftutval for Tokke og Vinje har arbeidd med revisjonsdokumentet. Helge Kiland i Faun Naturforvaltning AS i Fyresdal har vore fagleg rådgjevar og skrivar av dokumentet. Det har kome kopi av 10 høyringssvar til kommunen. Sjølv om det ikkje er kommunen som er formell høyringsinstans er desse likevel samla og kommentert av Helge Kiland. 2 Side16
Uttala er handsama av Kraftutvalet i møte 28.08.2013 og endringar gjort i Kraftutvalet er merka med raudt. Dette er Kraftutvalets tilråding: Revisjonsdokument for Tokke-Vinje reguleringa Innleiing Den opphavlege konsesjonen for statsregulering av Tokke-Vinjevassdraget blei gitt for 60 år. Under utbygginga blei det gjort planendringar, og reguleringsvilkår/manøvreringsreglement blei tilpassa det anlegget som blei etablert. Konsesjonen skulle ha gått ut i 2016/2017, men i 2002 fekk konsesjonæren OED til å gjera konsesjonen evigvarande. Etter klage blei likevel avgjerda til OED oppretthalden i Statsråd. Derfor kravde kommunane opning av revisjonssak for Tokke-Vinjereguleringa i 2006. NVE opna revisjonssak i 2007 og kommunane la fram sitt krav om endring av konsesjonsvilkår i juni 2010. Statkraft Energi AS la fram utkast til revisjonsdokument i oktober 2010. Dokumentet blei seinare omarbeidd og godkjent av NVE, som la det ut til høyring i februar 2013. Parallelt med revisjonssaka har det blitt arbeidd med forvaltningsplan og tiltaksprogram etter Vassforskrifta og karakterisering og klassifisering av dei enkelte vassførekomstane. Kommunane vil i utgangspunktet stå fast ved dei krava som var reist før revisjonsdokumentet var lagt fram og som blei godkjent i kommunestyra i juni 2010, og har i det følgjande lagt vekt på å kommentere konsesjonæren sine vurderingar av desse krava, revisjonsdokumentet kap. 10. Utgangspunktet for kommunane har vore at konsesjonsvilkåra skal oppgraderast til eit moderne nivå. Undervegs har det vore nødvendig å styrke det faglege kunnskapsgrunnlaget, mellom anna gjennom eit overvakingsprogram for kjemisk og økologisk tilstand og nærare hydrologiske vurderingar. Til dette har ein vore nøydd til å leige inn ekstra kompetanse og hjelp utanfrå. I mange tilfelle har ein også stødd seg til den ekspertisen som konsesjonæren har kunna bidra med, sjølv om det i utgangspunktet ville ha vore ønskjeleg å hatt eit anna alternativ. I kravdokumentet frå kommunane er det teke atterhald om at nærare samfunnsøkonomiske og hydrologiske vurderingar kan endre prioritering og krav. I revisjonsdokumentet held Statkraft innleiingsvis fram at høvet til revisjon primært gir muligheter til å sette nye vilkår for å rette opp miljøskader som er oppstått som følgje av utbyggingane. Kommunane meiner at vassdragsreguleringslova ikkje gjev grunnlag for noko slik innsnevring av revisjonsgrunnlaget, og at økonomiske vilkår også må trekkast inn. NVE ønskjer at arbeidet med vilkårsrevisjonar skjer under god dialog mellom partane. Ein slik dialog meiner me at me har hatt og har med konsesjonæren. Det er etablert ei eiga arbeidsgruppe med fast representasjon frå Statkraft, der både revisjonskrav og saker etter Vassforskrifta blir diskutert. Statkraft var tidleg innstilt på at det ville bli opna revisjonssak, og laga i 2005 ein rapport som viser status for kraftproduksjonen og reguleringa av vassdraget. Konsesjonar Tokke-Vinjevassdraget er bygd ut etter 7 konsesjonar. I tillegg er det gjort fleire planendringar. Den viktigaste konsesjonen er frå 8.2.1957 og er gitt til NVE. Seinare har NVE blitt omorganisert og Statkraftverka blei skilt ut som eit eige selskap, Statkraft SF som i dag står som innehavar av konsesjonen. Drifta er sett bort til eit underselskap i det privatrettslege konsernet Statkraft AS. Drivarselskapet blir drive etter kommersielle prinsipp og ikkje som eit statleg forvaltningsføretak. Slike og eventuelt andre organisatoriske endringar kan ha konsekvensar for reguleringskommunane og bør derfor takast omsyn til i revisjonen. For å ta høgde for dei endringane av organisasjonsform som har funne stad eller som måtte kome er 3 Side17
det her konsekvent nytta nemninga konsesjonæren i staden for Statkraft Energi, Statkraft AS osv. Det er reist spørsmål om ordlyden i St.prp. 32 (1956) om Utkast til manøvreringsreglement for statsregulering av Tokke-Vinjevassdraget, fastsett ved Kgl. Res. 4.7.1958, punkt 3: Det skal ved manøvreringen has for øye at flommene i vassdragene nedenfor magasinene så vidt mulig ikke økes. Heller ikke må lavvassføringen forminskes til skade for andres interesser. Formuleringa blir teken opp att i Kgl. Res. 17.6.1960, men er fjerna etter møte 4.10.1960. Me viser elles til merknadene frå departementet i samband med dette og til overskjønnet, der det står at Retten antar at Vassdragsvesenet må gis medhold i at regulerings og overføringstillatelsen av 17.6.1960 ikkje hjemler adgang til tørrlegging av bl.a. Songa elva og Tokke elv nedenfor Hyllandshylen. For disse elver antas hjemmelen for hel tørrlegging å måtte søkes i ekspropriasjonstillatelsen av 13. januar 1956. Det blir på bakgrunn av dette reist spørsmål om heimelen for full tørrlegging og om kva som ligg i uttrykket lågvassføring i denne samanhengen. Privatrettslege og ålmenne krav Konsesjonæren har lagt ned ein betydeleg dokumentasjon og eit omfattande arbeid i revisjonsdokumentet. I dokumentet er krava frå kommunane grundig kommentert, med vurderingar og svar. Konsesjonæren hadde i utgangspunktet avvist ein del krav som privatrettslege og ikkje relevante for revisjonssaka. Kommunane bad NVE om ei oppklaring, og NVE har derfor bedt konsesjonæren om også å kommentere slike krav. Det gjeld krav om badeplassar, båtplassar, turstigar, vegar med vidare. Konsesjonæren viser til at mange av desse krava er avgjort ved tidlegare skjønn, medan kommunane meiner skjønna også i mange tilfelle galdt ålmenne interesser som ikkje var representert under skjønnsforhandlingane. Utgangspunktet for revisjonssaka må heile tida vera kva ein moderne konsesjon ville ha omfatta. Eksisterande vilkår Kommunane meiner at eksisterande pålegg om fylling av Totak og Byrtevatn skal stå ved lag, i desse tilfella frå 1.7. til 15.8. I Totak må i tillegg friviljug restriksjon frå 15.8. til 30.11. formaliserast og takast inn i konsesjonsvilkåra. I følgje konsesjonæren kan ikkje eit fyllingskrav i Botnedalsmagasinet kombinerast med minstevassføring i Tokkeåi frå Lio, og etterlyser nærare prioritering. Magasinet har normalt stort tilsig og når HRV i løpet av juni månad. Tilsiget er vanlegvis betydeleg større enn magasineringskapasiteten og slukeevna i Byrte kraftverk. I tørrår vil det vera lite vatn igjen til å oppfylle alle dei 3 krava. Kommunane aksepterer derfor at fylling av Botnedalsvatnet må prioriterast etter minstevassføring i Tokkeåi og fylling av Byrtevatn, men understrekar at det er viktig at tilsiget blir disponert slik at ein normalt også får høg sommarvasstand i Botnedalsvatnet. Fyllingskravet for Byrtevatn må stå fast, og eit eventuelt problem med minstevassføring frå Lio bør derfor sjåast i samanheng med slepp av minstevassføring i Tokkeåi frå Vinjevatn/Leirli. Det er ein føresetnad at inga plikt eller yting som tidlegare er pålagt konsesjonæren, uavhengig av kven som har nytte av det, fell bort eller blir redusert ved denne vilkårsrevisjonen. Sletting av uaktuelle vilkår og endring av vilkår Ingen merknader. Båtplassar, badeplassar, turstigar med vidare 4 Side18
Kommunane meiner dei krava som er stilt er ålmenne krav, og at Statkraft har eit ansvar også på dette området. Utgifter i samband med Vassforskrifta Som den vesentlegaste påverkaren av den økologiske tilstanden i vassdraget, og som gjennom endra resipientkapasitet også påverkar den kjemiske og bakteriologiske tilstanden, må regulanten vera innstilt på å dekke sin del av utgiftene i samband med gjennomføring av overvakingsprogram og tiltak bestemt i forvaltningsplanen for vassområdet. I ein moderne konsesjon ville konsesjonæren vore pålagt å vera med på å finansiere slike tiltak. Den lokale delen av overvakinga er delt mellom tilstandsovervaking og problemkartlegging. I fasar av arbeidet med forvaltningsplanen vil ein vesentleg del av overvakingsbudsjettet vera knytt til problemkartlegging, der årsaka til påverknaden ofte er utilstrekkeleg kjent. Redusert vassføring vil ofte vera ein vesentleg del av problemet, saman med tapping av vatn frå botnlag i reguleringsmagasin. Her må konsesjonæren ta sin del, sjølv om innsatsen ikkje alltid kan relaterast til konkrete planar og forbetringstiltak. Produksjonsanalysar og simuleringar Kommunane er i mangel på eiga ekspertise heilt avhengig av det som konsesjonæren legg fram på dette området. Som utgangspunkt er det nytta middeltilsig frå perioden 1931 1990. Nå er det vel kjent at tilsiget på grunn av klimaendringar har auka i dei fleste nedbørfelt. Dei seinare åra har den årlege elektrisitetsproduksjonen i Tokke-Vinjevassdraget auka med i gjennomsnitt 195 GWh, dels på grunn av forbetringar i kraftverka men truleg også på grunn av auka tilsig. I konsesjonssøknaden for Kjela kraftverk (2012) er produksjonen i eit normalår oppgitt til å vera 4920 GWh, som er vesentleg større enn dei 4320 GWh som var årsproduksjonen dei fyrste åra. Kommunane må få del i denne produksjonsauken. Auken i tilsig bør også kunne gje rom for større slepp av minstevassføring. Dei kostnadene som konsesjonæren har ført opp som følgje av krav om minstevassføringar og fyllingsgrad er ikkje korrigert for flaumtap og er derfor større enn dei faktiske kostnadene. Konsesjonsavgifter og fond Kommunane legg til grunn at kommunane har rett til levering av særavtalekraft frå Haukeli og Tokke I, jamfør gjeldande kontrakt mellom Statkraft og kommunane. Avtala, som gjeld fram til 31.12.2016, må derfor forlengast og følgje konsesjonen. Særavtala må også gjera det mogleg for kommunane å få ta del i inntektene ved auka produksjon og verdistigning som følgje av nye investeringar og effektiviseringstiltak. Konsesjonsavgiftene må justerast til maksimalsats og avgiftsgrunnlaget justerast etter reell verknadsgrad i kraftverka og tilsig. Ein viser elles til kravdokumentet, juni 2010, som er lagt ved revisjonsdokumentet. Det må setjast av midlar til eit fiske/friluftsfond/miljøfond fordelt på kommunane. Fondet skal vera øyremerkt tiltak for miljø, fiske og friluftsliv i vassdraget. Det må her takast omsyn til at landskapsmessige endringar betyr meir i dag med eit reiselivsbasert næringsliv enn det gjorde før. Fondet skal også avbøte andre ulemper som ikkje kan knytast til særskilde område, som til dømes ulemper ved at reguleringa har vore med på å lette tilgangen for uønskte fiskeartar. Kommunane vil kome attende med eit meir spesifisert krav til storleiken på fondet. Konsesjonsavgiftene var meint som ein kompensasjon for mellom anna miljømessige ulemper etter reguleringa. Lågare miljøstandard krev høgare konsesjonsavgift. Dekning av meirutgifter 5 Side19
Konsesjonæren viser her til at dei har stilt sin kompetanse og relevante data til disposisjon. Vidare viser dei til retningslinene frå OED og meiner NVE får avgjera kostnadsfordelinga. Revisjonssaka har vore så stor og omfattande at kommunane har vore nøydd til å engasjere ekstern konsulenthjelp, i fyrste rekke juridisk hjelp og fagleg hjelp som ikkje kommunane vanlegvis har tilgang til. Denne hjelpa skal kommunane nytte til å forsvare dei ålmenne interessene og til å påverke avgjerdsgrunnlaget. I dette tilfellet har det vore behov for mykje ressursar til å få avklart viktige prinsipielle spørsmål, jamfør mellom anna nye retningsliner for revisjon av konsesjonsvilkår og tilhøvet til forvaltningsplanar etter Vassforskrifta. I vilkårsrevisjonen representerer konsesjonæren og kommunane ulike og til dels motstridande interesser. Det er ikkje akseptabelt å vera avhengig av motpartens hydrologiske og juridiske kompetanse utan å kunne legge fram vurderingar på eit sjølvstendig grunnlag. Dette er kompetanse kommunane vanlegvis ikkje har. Etter at NVE hadde opna revisjonssak, laga kommunane eit utkast til intensjonsavtale med Statkraft om dekning av utgifter. Fyrst etter at arbeidet med revisjonssaka var godt i gang blei det klart at konsesjonæren ikkje ville underskrive avtala. Det arbeidet som er gjort frå kommunane si side med å sortere og dokumentere krav har vore til stor nytte for utarbeiding av revisjonsdokumentet. Denne revisjonssaka er så stor og omfattande at det ikkje er rimeleg å vente at kommunane skal kunne handtere ho på ein tilfredsstillande måte utan å knyte til seg ekstrahjelp. Det juridiske grunnlaget for krav om dekning av meirutgifter i samband med revisjonssaker er uklart, men det blir vist til Vassdragsreguleringslova 6 der det kan krevjast dekning for utgifter til juridisk og anna sakkunnig hjelp. Ein tek derfor atterhald om rett til å fremje ytterlegare krav om dekning av slike utgifter. Landskap, opprydding med vidare Det blir her vist interne tilsyns- og kontrollrutinar og til Forskrift om internkontroll. Ingen merknader. Naturforvaltning Konsesjonæren viser her til at mange av krava frå kommunane kan varetakast gjennom innføring av nye standardvilkår. Krava må då følgjast opp av Fylkesmannen/Miljødirektoratet. Det gjeld til dømes krav om fysiske tiltak. Kommunane meiner det i revisjonssaka bør leggast føringar som sikrar at sakene blir tekne opp. Det gjeld mellom anna krav om fysiske tiltak for fisk i Tokkeåi, Dalaåi og Bitu. Badeplassar Konsesjonæren viser her til at krav tidlegare er behandla i skjønn og derfor må vurderast som privatrettslege. Kommunane må vera ansvarlege for å drive og vedlikehalde badeplassane, og for å gjennomføre tiltak. Konsesjonæren må etter avtale vera viljug til å bidra med midlar. Kommunane viser til at nokre av badeplassane har vist seg å vera ubrukelege, og at dette gjeld ålmenne friluftsinteresser som vilkårsrevisjonen må følgje opp. Økologisk tilstandsovervaking Statkraft meiner dette er ei oppgåve for det offentlege og at dette bare er aktuelt å pålegge konsesjonæren dersom det ligg føre konkrete krav som det er rimeleg at konsesjonæren må vera med på å dekke. 6 Side20
Overvaking av tilstanden i vassførekomstar er delt mellom basisovervaking, tiltaksovervaking og problemkartlegging. Basisovervaking er ei statleg oppgåve, tiltaksovervaking blir bruka til å fastsette økologisk tilstand og problemkartlegging blir nytta der påverknad og årsak ikkje er godt nok kjent. For konsesjonæren vil det vera mest aktuelt å bidra til å dekke utgifter til problemkartlegging, då konsesjonæren er ein viktig påverkar i dei fleste større vassførekomstar i vassdraget. Konsesjonæren har tidlegare dekt 10 15 % av det lokale overvakingsbudsjettet, som omfattar tiltaksovervaking og problemkartlegging. I framtida vil kanskje budsjettet bli mindre, men samstundes må meir av kostnadene dekkast lokalt. Det er derfor klart at konsesjonæren i framtida også må vera innstilt på å dekke ein større del av utgiftene til overvaking. Andre registreringar Sidan fisk er ein av dei 4 klassifiseringsparametrane for økologisk tilstand i ferskvatn bør fiskeundersøkingar kunne påleggast konsesjonæren i alle regulerte og reguleringspåverka vassførekomstar. Det gjeld også der det ikkje er pålegg om utsetting av fisk. At grunneigar tidlegare har fått full erstatning for tapt fiske er ikkje noko vesentleg moment, idet fisk og utøving av fiske også er ei viktig ålmenn interesse. At det ikkje er sal av fiskekort gjeld ikkje born under 16 år. Kommunane er godt nøgd med den innsatsen som blir gjort for å undersøke vilkåra for storauren i Tokkeåi og Bandak. Hydrofish prosjektet har gitt viktig kunnskap om utbreiing av viktige krepsdyr og om tolegrenser for artane. Det er likevel grunn til å følgje opp innsatsen for skjoldkreps og marflo, mellom anna for å undersøke vilkåra for spreiing og ny etablering frå uregulerte vassførekomstar oppstraums dei regulerte. I 2012 blei det ikkje registrert nokon oppgang av ålelarvar over Rygene dam i Arendalsvassdraget. Det seier ein del om den alvorlege situasjonen ålen er komen i. Med elektrisk fiskesperre og 5 kraftverk mellom Flåvatn og Norsjø kan ein akseptere Statkraft sitt ønskje om ikkje å koste pengar på registrering av ål. Med overføring av Totak til Våmarvatn og Vinje kraftverk har det kome ørekyt til Våmarvatn, Vesle Totak og andre vatn langs denne strengen. Det må reguleringa ta ansvar for. Det er vanskeleg å få til tiltak som nyttar mot denne arten. Spreiing av ørekyt er døme på verknader som ikkje var rekna med på konsesjonstidspunktet. Eit fiske og friluftsfond kan bidra til å kompensere for nokre av dei ulempene som ein slik uønskt fiskeart fører med seg. Kulturminne Statkraft meiner det er gjort tilstrekkeleg med undersøkingar av arkeologiske kulturminne i vassdraget. Kommunane viser til at det er Riksantikvaren og fylkeskommunen som må avgjera om det er behov for fleire undersøkingar og meiner det er mykje som står att før omsynet til arkeologiske kulturminne er tilfredsstillande teke vare på. Sikring av helleristningsfeltet på Sporanes er ikkje kommentert. Fylkeskommunen har tidlegare signalisert behov for å sikre kulturminnet mot erosjon frå is nær strandlina. Konkrete tiltak må vurderast, og i den grad det er reguleringa som er skuld i slitasjen bør det vera aktuelt å pålegge endringar i manøvreringa av magasinet, eventuelt saman med andre tiltak. Vegar Vedlikehaldet av tiltaksvegar er overlate av konsesjonæren til grunneigarane frå 2004. Då blei det oppretta eit fond forvalta av skogeigarlaga i Tokke, Vinje og AT Skog. Fondet kan nyttast til vedlikehald av tiltaksvegar og terrengtransport. Ved overtaking av tiltaksvegane var partane innforstått med at ein del av tiltaksvegane blir bruka av ålmenta. I avtala pliktar grunneigarane at dei vegane som var viktige for ålmenn ferdsel skulle vera opne i 10 år. 7 Side21