elisabeth aasen 1800-tallets kvinner På vei til stemmerett pax forlag as, oslo 2013
Introduksjon til 1800-tallet Et turbulent århundre. Hvor synlige var kvinner? Det nye århundret begynte med Napoleon, hærføreren, keiseren, helten eller demonen, mannen som forandret europakartet. 1700-tallets franske opplysningstid med tro på kunnskap, på fornuft og på en mer demokratisk styreform endte med en blodig revolusjon og en mektig mann som utropte seg til keiser Napoleon i 1804. Han stormet over Europa fra Italia til Preussen, bare den russiske vinter kunne stoppe ham. Danmark-Norge ble også berørt av napoleonskrigene. Da England tok den dansk-norske flåten i København i 1807, ble tvillingrikene trukket inn i krigen på Napoleons side, og konsekvensene ble fatale for den norskbritiske handelen. Trelastoverklassen i Christiania, «plankeadelen», hadde nær kontakt med engelske handelsforbindelser, men nå overtok blokaden, og konkurs kunne ventes. Med nederlagene i 1814 og 1815 var Napoleon ferdig, Europa måtte komme på fote igjen. 1814 er et magisk årstall i norsk historie. Riktignok bestemte stormaktene at Norge skulle inn i en union med Sverige, men landet fikk egen grunnlov, og med den fulgte en gryende demokratiserings prosess. Kampen for stemmerett for alle, både menn og kvinner, var et kontroversielt tema, men i første halvdel av 1800-tallet var det en sak som gjaldt menn. I siste halvdel kom forslag om at også kvinner burde ha stemmerett, det var sjokkerende for mange. Mens argumentasjonen mot alminnelig stemmerett for menn fulgte politiske og sosiale skille linjer, var kjønn og konvensjoner avgjørende argumenter blant motstanderne av kvinners stemmerett. Som politisk individ var kvinnen uinteressant. Det tok nesten hundre år før kvinner i Norge fikk stemmerett. Veien til politisk deltakelse var lang, den måtte gå gjennom synlighet i det offentlige rom. Også kvinner måtte bli synlige, både i litteraturen og i samfunnet. Flere kvinner fikk egne yrker, de ble forbilder, de deltok i en verden utenfor hjemmet. 11
skriften er kvinners røst En viktig kilde til innsikt i kvinners liv er publiserte memoarer og dagbøker. I norsk litteratur fra 1800-tallet var det flere kvinner som fo rmidlet sin tids historie i slike tekster, de avspeilet både privatsfæren og det sosiale liv. At disse kvinnene kom fra embetsstand og borgerskap, er rimelig ut fra leseferdighet og tilgang til bøker. Det betyr ikke at andre lag av befolkningen var usynlige selv om enkelte memoarforfattere har et snevert klasseperspektiv. Embetsmannskoner på landsbygda måtte lære seg gårdsdrift av bondekonene, mens de også fungerte som «Mor», en omsorgsperson folk kunne forholde seg til. I lokalsamfunnet har bondekvinner og kystkvinner alltid vært synlige i fullt arbeid med stort ansvar. Tjenerskapet i huset var stort sett kvinner, det var hierarki blant dem også, en stuepike var mer fornem enn kjøkken hjelpen. Arbeiderkvinner deltok i den industrielle revolusjon som billig arbeidskraft. Borgerskapets kvinner hadde ikke det slitet som arbeider klassens kvinner måtte tåle, men også for dem var uretten iøynefallende. Mens brødrene fikk utdannelse og fant seg passende yrker, gikk søstrene hjemme med like god forstand og arbeidskapasitet og broderte eller malte blomster. Kvinne kombinerer barnepass og arbeid. Ragnhild Thrane: «Kjøkken», 1887. P.e. 12
Ung dame broderer ved et åpent vindu, hun kan betrakte verden utenfor. Maleri av Georg Friedrich Kersting, 1817. Nasjonalmuseet i Warszawa. Beskåret. 13
En reportasje fra Krimkrigen i 1854, «Hospitalet i Skutari en nasjonal skandale...», sjokkerte Florence Nightingale (1820 1910), som fikk fullmakt av krigsministeren til å lede arbeidet ved hospitalet. Hennes sykepleiekompetanse, administrativt talent og hardt arbeid førte til at dødeligheten på 42 prosent, som stort sett skyldtes manglende hygiene og pleie, tette latriner og utøy, sank til 2 prosent. «The Lady with the Lamp» kunne mer enn å berolige sårede soldater. Hun var den eneste som gikk ut av Krimkrigen med æren i behold, ble det sagt. Bridgeman Art Library, London. Etter hvert gjorde disse kvinnene et forsiktig inntog på arbeids markedet selv om de var opplært til at det ikke var «passende» å arbeide for penger. Men mange var språkmektige og oversatte både romaner og faglitteratur, det kunne de gjøre hjemme i all diskresjon. Å være guvernante var et yrke som etter hvert ble akseptert i middelklassen, og under visning ble et kvinneyrke. Flere kvinner drev egne skoler. Jordmor og sykepleierske var tradisjonelle kvinneyrker. Allerede i 1810 fikk Norge et reglement for «Jordmorvæsenets Indretning», og jordmødre ble utdannet ved jordmorskolen i København. Fra 1815 fikk jordmorelever undervisning i Norge. Sykepleie fikk status senere i århundret. Cathinka Guldberg (1840 1919) reiste til Kaiserswerth i Tyskland og utdannet seg til diakonisse. Hun var pioneren som startet sykepleieutdannelse i Norge i 1868. Det ble et ansvarsfullt yrke med krav til kompetanse. Inspira sjonskilden var britiske Florence Nightingale (1820 1910). Å betjene en moderne telegraf ble også et kvinneyrke. I 1858 ble de første telegrafistinner i Norge uteksaminert og fikk ansettelse ved Christiania telegrafstation. Da telefonen ble innført i Christiania i 1880, ble det ansatt telefonistinner med én gang. Kvinner var synlige i flere yrker utenfor hjemmet. De historiske og politiske omveltningene på 1800-tallet førte til revolusjonerende endringer i kvinners situasjon, fra romantikkens litterære hoved- 14
Telegrafistinne ble et akseptabelt yrke for middelklassens kvinner også i Norge. Dette situasjonsbildet er fra London Illustrated News, 1872. personer i empirekjoler på jakt etter en ektemann, til emansiperte kvinner med universitetsutdannelse mot slutten av århundret. Men i historiebøkene var de stort sett usynlige. Politisk deltakelse var ikke aktuelt. «romanen! af den skulde vi hente denne oplysning om vor stilling i samfundet?» I boken Fra de stummes leir, 1877, skriver Camilla Collett om kvinnen i litteraturen, og fremhever romanen. 1 «Ja Romanen; den vil være kommet nu, den Tid, da Kvinderne studerer Romanen, ikke til ørkesløst Drømmeri, men til Oplysning, til Vækkelse, til Vidnesbyrd. /.../ Ja, hvor skulde vi ellers faa noget at vide om os, naar det ikke var i Romanen?» Kvinner nevnes ikke i kulturhistoriske eller filosofiske verk. «Nei, Romanen bliver dog tilsidst den sikreste Kilde, hvorigjennem vi kan hente nogen Kundskap om kvindens Samfundsstilling», sier hun. Camilla Collett har et interessant poeng. Om romaner ikke kan betraktes som konkret historisk kildemateriale, kan skildringen av fiktive personers tilværelse fungere som bakteppe for ulike sosiale miljøer. Fordi kvinners liv 15
Lesende kvinne, kanskje er hun fordypet i en roman. Kitty Kiellands maleri «Atelier-interiør», 1883. Lillehammer kunstmuseum. hørte til privatsfæren, er romaners beskrivelse av kvinner og deres plass i samfunnet, både økonomisk og kulturelt, viktige kultur historiske bilder. De skrivende kvinnene hadde innsikt i kvinners hverdag, deres lesning, klær og interesser. Romaner gir større frihet enn memoarer, som må forholde seg til faktiske begivenheter. På 1800-tallet var romaner dominerende som uttrykk for en kvinneoffentlighet, derfor kan en roman gi bakgrunn for kvinners holdninger og oppfatninger. 16