Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse

Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse helen egestad, Radiograf og førstelektor, Universitet i Tromsø, Institutt for helse- og omsorgsfag, Tromsø (helen.egestad@uit.no) Sammendrag Innledning: Radiografers kommunikasjon med pasienter kan være avgjørende for å gjennomføre diagnostiske undersøkelser. Hensikt med studien: Å belyse radiografers kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en undersøkelse med computer tomografi (CT-undersøkelse). Materiale og metode: Observasjoner av seks radiografer som gjennomførte CT-undersøkelser av til sammen 30 pasienter og dybdeintervju med fire av de seks radiografene. Alle undersøkelsene er gjennomført på et offentlig sykehus. Funn: Noen radiografer ga detaljert informasjon om planlagt undersøkelsesforløp og anvendte undersøkelsestiden til å etablere tillit og kontakt med pasienten. Andre radiografer informerte kort om undersøkelsesprosedyren. Informasjonen synes å bære preg av manglende engasjement fra radiografens side og kontakten som ble opprettet var overfladisk. Gjennomføring av undersøkelsen raskest mulig synes å være målsettingen med pasientkontakten for den tredje gruppen av radiografer. Disse radiografene formidlet kun den informasjon som var nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen. Avslutning: Radiografene kommuniserte forskjellig med pasientene som gjennomgikk CT-undersøkelse. Å benytte tiden til å informere om prosedyren og til å skape tillit og kontakt med pasienten vil sannsynligvis øke mulighetene for å få utført en undersøkelse som gir optimale muligheter til å stille en riktig diagnose. Studien avslører at en bevisstgjøring av radiografers ansvar og rolle ved gjennomføringen av CT-undersøkelser er nødvendig. Nøkkelord: Computertomografi, informasjon, kommunikasjon, radiograf Innledning Å informere pasientene om undersøkelsesprosedyrer er en viktig del av radiografenes yrkesutøvelse. Hensikten med informasjonen er at pasienten skal forstå hvorfor prosedyrene skal utføres og kunne samarbeide med radiografen for at undersøkelsen skal gi svar på rekvirentens bestilling. I tillegg skal radiografene betjene apparatur på en hensiktsmessig måte i forhold til aktuell problemstilling. Radiografer bør ha pasienten i fokus, selv om yrkesfunksjonen stiller krav til at flere oppgaver blir utført samtidig. Pasienter som kommer til undersøkelse kan være syke, redde og sårbare. Kommunikasjon må derfor tilpasses den enkelte pasient. Hver pasient har rett til informasjon og til medvirkning i undersøkelsen (1). Pasientrettigheter er samlet i Lov om pasientrettigheter (1). Formålet med loven er å bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og å ivareta respekten for den enkeltes liv, integritet og menneskeverd. Andre sentrale oppgaver i radiograffaglig yrkesutøvelse er anvendelse av medisinsk teknologi, optimalisering av strålingsparametre, og kvalitetssikring av fagutøvelse. Rutinene i en radiologisk/bildediagnostisk avdeling kan være preget av effektivitets- og produksjonstenkning. Ved gjennomføring av undersøkelser følger radiografen ofte fastsatte prosedyrer. Det er derfor naturlig å stille spørsmål om kravet til effektivitet kan påvirke radiografenes møte med pasientene og hvordan de tekniske prosedyrene skal formidles til pasientene. Det er lite forskning som omfatter radiografers informasjon til pasienter. Booth og Manning hevder at temaet kommunikasjon er et forsømt område innenfor radiografiforskning (2). Deres studie viser at radiografer informerer ulikt. Ofte introduserer radiografer seg for pasienten og forklarer prosedyren, mens andre ganger gir radiografen informasjon som ordrer; de gir ingen forklaringer og har ikke øyekontakt med pasienten (2). Egestads (3) studie viser at pasientene ikke alltid får informasjon om hva som skal undersøkes eller gis muligheter til medvirkning (3). Jeg ønsker derfor å belyse hvordan radiografer kommuniserer med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse. Denne type undersøkelse er valgt da dette er en av de hyppigste undersøkelsene radiografer utfører (4). Radiografenes fagutøvelse tematiseres ved å ta utgangspunkt i observasjoner av seks radiografer som utførte CT-undersøkelse av 30 pasienter, og fra dybdeintervju med fire av disse seks radiografene. Hensikten med artikkelen er å rette søkelys mot radiografers kommunikasjon med pasienter som gjennomgår CT-undersøkelse og presentere radiografenes tanker om dette for å skape diskusjon i fagmiljøet om hvordan radiografer best bør kommunisere med pasientene som er til CT-undersøkelse. Sentrale begreper Kommunikasjon forstås som alle måter vi henvender oss til hverandre på for å skape gjensidighet i opplevelse og mening (5). Kommunikasjon omfatter både verbale og ikke verbale budskap. Kommunikasjon, samhandling og interaksjon brukes som synonymer (5). Undersøkelsestiden er tiden fra radiografen henter pasienten på venterommet til pasienten forlater laboratoriet. Spørsmål Hvordan informerer radiografen pasienten om prosedyrene for den planlagte CT-undersøkelsen? Hva anser radiografen som viktig å informere pasientene om? Teoretiske referanseramme Pasientrettighetsloven (1) beskriver at pasienten har rett til den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i innholdet i helsehjelpen. For at pasienten skal ha mulighet til å kunne medvirke må han/hun forstå hvordan den forestående undersøkelsen skal foregå og hensikten med å utføre den. Som informasjonsformidlere har radiografer ansvar og plikter. Radiografen har ut fra Helsepersonelloven plikt til å gi pasienten informasjon om innholdet i helsehjelpen Hold Pusten nr. 5 2010 21

og mulige risikoer og bivirkninger (6). Pasientinformasjon har både en juridisk og en etisk side. I alle relasjoner står radiografer foran etiske valg. Løgstrup (7) hevder at i alle relasjoner er det et innbyrdes makt- og avhengighetsforhold. Når vi snakker til den andre, utleverer vi noe av oss selv og gjør oss sårbare. Den enes utlevering er den andres makt. Det stilles en etisk fordring til oss om å bruke makten til den andres beste. Løgstrup mener at vi skal ta vare på den andres liv som vi har i vår hånd. Å ha noe i sin hånd er en metafor, på noe vi har i vår makt. Han skriver at vi står i en vippeposisjon hvor vi har makt og mulighet til å vende noe i et annets liv i positiv eller negativ retning (7). Skjervheim er særdeles opptatt av forholdet mellom menneske og teknikk og beskriver hvordan vi holdningsmessig forholder oss ulikt i møter med andre mennesker (8). Handlinger rettet mot mennesker er praktiske handlinger der forbildet er allmenngyldige normer. Skjerveheim mener at språket utgjør en felles plattform og at vi kun oppnår overfladisk kontakt dersom samtalen uteblir. Da er personene i hver sin verden. Han hevder at det andre mennesket objektiviseres når det verken gis oppmerksomhet eller samtales med. Da gjøres den andre til en ting i ens egen verden. Bare i forhold til ting vil det være legitimt å handle ensidig teknisk. Ved å tingliggjøre mennesket gjøres det instrumentelle mistaket, hevder Skjervheim (8). Selve CT-undersøkelsen utføres i dag på noen få minutter. Dette medfører at radiografer har korte møter med mange pasienter. I løpet av denne avgrensede tiden skal radiografene opprette kontakt, informere og ivareta pasientene. Kommunikasjon har et innholdsaspekt og et relasjonsaspekt (5). Innholdsaspektet omfatter nødvendig kunnskap om prosedyrene for undersøkelsen mens relasjonsaspektet er knyttet til samhandlingen mellom radiografer og pasienter. Grundig informasjon fører til at pasienten kan forutse hva som skjer, hvordan han/hun skal forholde seg og dermed oppleve trygghet i undersøkelsessituasjonen (9). Gode kroppslige kommunikasjonsferdigheter er å ha øyenkontakt, å bøye seg fram mot den andre og å følge den andres utsagn ved forstående nikk eller beroligende berøring. Ved å være avslappet, vennlig i stemme og i bevegelser og ved å vise interesse for den andre åpnes det opp for god kommunikasjon. For å utvikle relasjon og skape allianse med pasienten kan radiografen følge pasienten verbalt, bekrefte og vise forståelse og respekt (9). Ulike former for relasjoner mellom helsearbeidere og pasienter Sykepleieren Joyce Travelbee presenterer i boka Mellommenneskelige forhold i sykepleie sin teori om sykepleiens mellommenneskelige aspekter (10). Selv om sykepleiere og radiografer har ulike yrkesfunksjoner, omfatter begge profesjonene arbeid med syke mennesker. Radiografenes arbeidsoppgaver handler alltid om kontakt med pasient og håndtering av apparatur. Radiografen er bindeleddet mellom pasient og apparatur. Det radiograffaglige ansvaret innebefatter blant annet å forstå hvordan prosedyrer og apparatur påvirker relasjonen og å kunne kommunisere med pasientene i denne konteksten. (3,11). Travelbees beskriver også sykepleierens relasjon med pasienten når hun/han utfører prosedyrer (10). Ut fra dette mener jeg at Travelbees beskrivelser kan relateres til radiograffaglig arbeid. Travelbee beskriver ulike former for relasjoner mellom helsearbeidere og syke. En relasjonsform er menneske til-menneske-forhold som et forhold der den sykes behov ivaretas konsekvent og betingelsesløst. Et annet forhold er når helsearbeideren er inkonsekvent ved noen ganger å møte pasientens behov mens andre ganger ikke viser interesse for pasienten. Travelbee (10) skriver at det kan være noe ved pasienten som vekker helsearbeiderens interesse, men andre ganger oppfatter helsearbeideren den syke som en kategori, som pasient, ikke som et unikt individ. Et tredje forhold som Travelbee beskriver er når pasientkontakt betraktes som uønsket. Da har helsearbeideren samvær med pasienten fordi han/hun må. Materiale og metode Studiens vitenskapsteoretiske forankring er i hermeneutisk/fenomenologisk vitenskapstradisjon. For å finne svar på spørsmålet om hvordan radiografer kommuniserer med pasientene ønsket jeg både å beskrive hva som skjer i praksis, og å få fram radiografenes uttalelser og tanker om egen kommunikasjon. Ved å observere praksissituasjoner ville jeg få et bilde av hvordan radiografene informerte, og gjennom intervjuene ønsket jeg å få fram begrunnelser og vurderinger for de ulike handlingene. Utvalg Radiografene som ble observert ble valgt tilfeldig blant de som jobbet på CT laboratoriet i observasjonsperioden to uker vinteren 2005. Jeg observerte seks radiografer, fem kvinner og en mann i tre dager fra de kom på arbeidet om morgenen (07:30) til arbeidsdagens slutt (15:30). Radiografene jeg observerte hadde jobbet med CT teknologi i seks til 20 år. Alle hadde veilederoppgaver både for studenter og kollegaer. Det var i hovedsak pasienter med kreftsykdom som ble undersøkt. Jeg observerte CT-undersøkelser av 30 pasienter og dybdeintervjuet fire av de seks radiografene. Intervjuene ble utført rett etter observasjonene. Grunnen til at kun fire av seks radiografer ble dybdeintervjuet, var at to flyttet til andre laboratorier slik at deres arbeidsoppgaver og min timeplan ikke kunne forenes. Forskningsetikk Før studien startet ringte jeg til sekretær i etisk komité i Helseregion 5 som fastslo at studien var utenfor deres mandat da den ikke omhandlet radiografenes helse. Studien er basert på frivillig skriftlig samtykke om deltagelse fra radiografene. Det ble gitt muligheter for å trekke seg fra studien når som helst uten å måtte begrunne dette (jamfør referanse 12). Pasientene gav muntlig tillatelse til at jeg fikk være tilstede under undersøkelsene. Alle radiografene vil bli omtalt som hun. Sykehuset hvor studien er utført er ikke navngitt. Praksisbeskrivelsene som er valgt ut er undersøkelser som radiografer kan kjenne seg igjen i uansett arbeidssted. Lydbåndopptak av dybdeintervjuene ble oppbevart i låst skap i låst kontor, utilgjengelig for andre og slettet etter avsluttet studie. Siden studien inneholder personopplysninger om radiografers identitet ble den meldt og registrert av personvernombudet i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Observasjonene I observasjonene var min rolle ikkedeltagende observatør (13). Jeg stilte meg et stykke fra radiograf og pasient inne på 22 Hold Pusten nr. 5 2010

laboratoriet. Før observasjonene startet hadde jeg utformet en observasjonsguide med beskrivelse av hvilket fokus jeg skulle ha for observasjonene. Målsettingen var å få større innsikt i relasjonen radiograf/ pasient: hvordan informerer radiografen, hvilke ord brukes, hva vektlegges i kommunikasjonen, hvordan er radiografens mimikk, ser radiografen på pasienten, hvordan reagerer pasienten på radiografens ord og handlinger, og så videre. Jeg ønsket også å danne meg et bilde av hvordan pasienten hadde det. Var pasienten spent, blek, endret pasienten ansiktsfarge og så videre. I løpet av arbeidsdagen skrev jeg stikkord og prøvde å skrive ordrett ned noen av uttalelsene i situasjonene. I tillegg noterte jeg mine refleksjoner. Rett etter arbeidsdagens slutt skrev jeg utfyllende notater. Intervjuene Intervjuene ble utført i tilknytning til observasjonene og besto av åpne spørsmål. Intervjuguiden var utformet for å få fram radiografenes tanker og vurderinger om egen fagutøvelse. Intervjuguiden ble ikke fulgt slavisk, da intervjuene forløp forskjellig ut fra hva radiografene selv vektla, i samsvar med Fogs (14) beskrivelse. Jeg spurte radiografene blant annet om hvilke tanker de hadde om pasientinformasjon og om pasientmøtene. Hvert intervju varte i ca 1, 5 time. Intervjuene foregikk på pauserom hvor kun radiografen og jeg var. Båndopptaker ble benyttet. Transkribering ble foretatt få dager etter at intervjuene var gjennomført. Jeg skrev ned hele situasjonen så nøyaktig som mulig. Analyse Studien ble utført 2005/2006. Analysen har foregått slik det beskrives av blant annet Thagaard (13). I systematisering av observasjonene søkte jeg etter likheter og forskjeller. Praksisbeskrivelsene og intervjuene er analysert ved hjelp av Kvales fenomenologiske analysemetode for kvalitative data (15). Her ses tolkning av tekster som en dialog mellom forsker og tekst. Empirien fortolkes på flere plan, i situasjonen, ved transkribering og ved flere gjennomlesninger. Empirien ble inndelt i temaer ut fra tolkningen av hvordan radiografene informerte pasientene og hva de vektla som viktige. To av radiografene tok alltid utgangspunkt i pasientene og lot pasientenes svar styre kommunikasjonen. Disse radiografenes utøvelse presenteres i informasjon med fokus på pasienten. De fire andre radiografene utførte undersøkelsene på forskjellige måter, noen ganger med fokus på pasienten, andre ganger med fokus på gjennomføringen av undersøkelsen. Fra analysen framkom tema: informasjon formidles enveis der radiografen snakket til pasienten, ikke med pasienten. I disse undersøkelsene gav radiografene informasjon som om det var en del av prosedyren. Det tredje tema som framkom var: nødvendig informasjon. Radiografene gav da kun den informasjon som var nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen og for å ivareta risikoaspektet ved kontrastmiddelsetting. Denne informasjonsformen ble observert av to radiografer, den ene gjentatte ganger og den andre kun i svært stressende situasjoner. Temaene dannet grunnlaget for den teoretiske gjennomgangen. Funn Likheten i observasjonene var at alle radiografene ivaretok det juridiske aspektet i forbindelse med legemiddeladministrering ved å spørre pasienten om mulige kontraindikasjoner før de injiserte kontrastvæsken intravenøst. Alle radiografene informerte også om vanlige bivirkninger av kontrasten. I intervjuene sa alle radiografene at det var viktig å informere, og alle var opptatt av standard spørsmålene som de må ha svar på før injeksjon av kontrasten. Men her stoppet likheten mellom radiografene, de var ulike om hva de informerte om og hvordan de møtte pasienten. Informasjon med fokus på pasienten Radiografene sa at det er viktig å informere pasientene for å kunne utføre undersøkelsen. En sier: Informasjon er kjempeviktig, jeg gir samme informasjon til alle pasientene. Jeg prøver å sette meg inn i om det var meg som var pasient, da ville jeg visst alt. Jeg inviterer pasientene til å si litt for å finne noe vi har felles. Jeg vet ikke noe om pasienten for det står lite i henvisningen, så jeg innleder til en samtale. Da kommer jeg nærmere den som ligger på bordet og jeg kan få artige historier, jeg får mer ut av undersøkelsen. En annen sier: Informasjon er viktig både for at pasientene skal få vite hva som skal skje slik at de føler seg trygge under undersøkelsen, og samtidig for at jeg ønsker å bygge opp et tillitsforhold mellom meg selv og pasienten. Det er viktig å se pasienten, se pasienten i øynene og se mennesket som er foran meg når jeg informerer. Mange undersøkelser forløp omtrent på samme måte. En undersøkelse forløp slik: Radiografen går på venterommet hvor hun hilser på pasienten, tar pasienten i hånden og sier navnet sitt. Hun ser pasienten inn i øynene, smiler. Radiografen kommer inn i laboratoriet sammen med pasienten. Har du vært på CT før spør radiografen. Nei svarer pasienten som er en kvinne i 40 årene. Radiografen forklarer hva som skal skje, hvordan pasienten skal ligge på bordet, at hun skal få kontrast intravenøst og hvor lang tid undersøkelsen tar. Så spør hun pasienten om hun har noe å spørre om. Pasienten svarer benektende. Radiografen har hele tiden blikket rettet mot pasientens ansikt, smiler litt, står stille med kroppen mens hun retter oppmerksomheten mot pasienten. Radiografen hjelper pasienten i riktig stilling. Radiografen tar på pasientens arm, stryker den ett øyeblikk, sier: Du er kald, pleier du å være kald? Radiografens ansikt er nær pasientens ansikt. Ja, jeg er en frossenpinne sier pasienten og ler lett. Radiografen ler litt sammen med pasienten, sier det er bra for hun skal få kontrast som hun muligens blir litt varm av. Pasienten har et rolig ansiktsuttrykk, hun smiler litt og følger radiografens bevegelser med øynene. Før radiografen kjører pasienten inn i trommelen spør hun om diabetes, astma eller allergi. Pasienten svarer benektende. Etter scanningen går radiografen inn til pasienten og spør: Hvordan gikk det?. Greit svarer pasienten. Etter at undersøkelsen hjelper radiografen pasienten ned fra bordet samtidig som hun ber pasienten vente i 15 minutter på venterommet og forteller pasienten når hun kan forvente å få svar på undersøkelsen. Radiografen står ved siden av pasienten når hun kler på seg, følger pasienten på gangen, smiler, sier: ha det bra. To av radiografene gjennomførte alle undersøkelsene ved at de informerte pasientene grundig og innledet til en Hold Pusten nr. 5 2010 23

dialog. En av disse radiografene sier i intervjuet at hun tenker mye på hva hun kan gjøre for at pasienten skal føle seg trygg. Hun sier videre: Jeg er opptatt av at pasienten skal få grundig informasjon. Informasjonen ligger inne hos meg, den er liksom stempla inn. Jeg er så drillet i undersøkelsene, at jeg tenker ikke så mye over det jeg gjør til hver undersøkelse. Jeg er så sikker på prosedyrene, så da kan jeg konsentrere meg mer om pasientene. Jeg fletter inn informasjon og spørsmål til pasientene når jeg snakker, det er standard spørsmål som vi må ha svar på før undersøkelsen kan starte. Jeg spør alltid om pasienten har vært til undersøkelse før. Om kontrasten bruker jeg å si årsaken til at de får kontrast, det er mange som lurer på hvorfor vi setter det. Så sier jeg alltid at de kan få varmefølelse og metallsmak i munnen og at de kan føle at varmen går mot bekkenet og da kan det kjennes ut som om de later vannet. Også sier jeg noe om bordbevegelsen og at de får beskjed om å holde pusten. Jeg sier også at jeg kommer inn for å sjekke. Jeg synes det er greit at jeg sier at jeg kommer inn for å kjenne på armen for sikkerhets skyld slik at kontrasten går greit inn i blodåra. Da vet pasienten det når de ligger der så blir de ikke urolige når de plutselig kjenner at jeg er der bak dem. For de ser meg jo ikke nødvendigvis. De fleste lurer på når svaret foreligger, så jeg sier alltid hvor lang tid det tar før legen har fått svar på utfallet av undersøkelsen. Den andre radiografen viser at hun ønsker å etablere en relasjon med pasientene. Hun sier: jeg ønsker at det lille øyeblikket pasientene er hos meg på ca 10 minutter er bra, at de får snakke litt samtidig, noen vil si veldig mye mens andre sier ikke så mye. Det er jo tiden som begrenser hvor mye vi kan snakke, men jeg avviser ikke pasientene, det tror jeg blir helt feil for da blir hele opplevelsen på røntgenundersøkelsen redusert. Informasjon formidles enveis Noen radiografer ønsker å etablere kontakt med pasienten slik radiografene i avsnittet over utrykker, mens andre er inkonsekvente ved at de noen ganger engasjerer seg i pasientene mens andre ganger ikke viser interesse for pasientene. Radiografene brukte ofte konstaterende utsagn når de snakket til pasientene. Radiografene sa: Det gikk bra eller Du kjente ingenting av kontrasten. I disse tilfellene bekreftet pasientene radiografens uttalelse. En av radiografene sier at det kan være lett å glemme pasienten i alt det tekniske som må utføres. Hun sier videre at da kan det være lett å gi for lite informasjon, noe som kan føre til at pasienten blir usikker. Her beskrives en undersøkelse der radiografen ble alene på laboratoriet der de vanligvis var to: Pasienten kommer til kontroll, hun har vært til CT undersøkelse for tre måneder siden. Radiografen ber pasienten legge seg på bordet samtidig som hun spør om pasienten hadde tampong ved forrige undersøkelse. Pasienten ser litt flakkende rundt i rommet, sier: det vet jeg ikke. Radiografen spør videre om pasienten har astma eller diabetes. Deretter ber radiografen pasienten om å legge seg på siden, radiografen bøyer seg litt ned, gjør seg klar til å sette inn tampongen. Nå setter jeg inn tampongen sier hun. Pasienten spenner kroppen. Slapp av, sier radiografen. Like etter setter radiografen inn sonde rectalt. Nå kommer litt vann i baken sier hun. Pasienten spenner kroppen på nytt, nå har jeg bare litt vann til sier radiografen, jeg er snart ferdig. Hun ber pasienten legge seg på ryggen. Radiografen gjør klart til å legge inn veneflon i pasientens arm, nå kommer stikket sier hun. Hun utfører prosedyren raskt. Radiografen har et kort blikk på pasienten når hun legger inn veneflonen. Pasienten sier ingenting mens hun ligger på bordet. Hun har et alvorlig ansiktsuttrykk. Radiografen trykker på knappen slik at bordet beveger seg og pasienten kjøres inn i gantryet. Pasienten spenner hele kroppen. Radiografen bøyer seg mot pasientens hode og spør om hun har klaustrofobi. Ja, svarer pasienten. Radiografen kjører pasienten inn i maskinen, pasienten spenner seg enda mer, hun strekker kroppen. Radiografen holder om pasientens hender, sier at undersøkelsen går fort. Etter oversiktsbildet går radiografen inn til pasienten. Radiografen stiller seg nær pasienten og tar om pasientens hender. Hun spør om pasienten har annen klaustrofobi, har du klaustrofobi for fly eller heiser? Pasienten svarer, virker litt mindre anspent når hun snakker. I intervjuet etter undersøkelsen sa radiografen sa at i stressende situasjoner føles det som å jobbe på fabrikk, hvor pasientene kastes inn og ut. Nødvendig informasjon I noen få undersøkelser ble det gitt svært lite informasjon. En undersøkelse forløp på denne måten: Pasienten er en mann på ca. 50 år med nyoppdaget malignt melanom som skal utredes for eventuelle metastaser. Han skal ha CT av hode, hals, lunger, mage og bekken. Radiografen ber pasienten ligge på bordet mens hun ordner med trykksprøyta. Hun sier hvordan han skal ligge. Hun spør om allergi og pasienten svarer benektende. Radiografen legger inn veneflon uten å si noe. Pasienten har et alvorlig ansiktsuttrykk, han rynker pannen og ser opp i taket. Radiografen stiller inn pasienten, sier nå forlater jeg rommet, du kan bli litt varm av kontrasten og går ut av rommet. Etter undersøkelsen sier radiografen til pasienten at han må vente på venterommet i 15 minutter før han forlater avdelingen. Så forlater pasienten undersøkelsesrommet. En annen undersøkelse forløp slik: Radiografen går på venterommet for å hente en pasient med spørsmål om kreft i eggstokkene. En ung kvinne reiser seg, smiler og går mot radiografen. Radiografen sier hei, hun endrer ikke ansiktsuttrykk når hun ser på kvinnen. Inne på CT rommet stopper radiografen ved trykksprøyta. Hun er taus. Kvinnen stopper ved en stol. Hun ser seg rundt i rommet, flakker med blikket, sier: Kan jeg legge fra meg på denne stolen eller skal kanskje du bruke denne? Stemmen er forsiktig spørrende. Nei, svarer radiografen, du kan bare bruke den. Kvinnen spør hvor mye hun skal kle av seg. Ingenting sier radiografen. Skal jeg legge meg på bordet, spør pasienten. Ja, på ryggen, svarer radiografen. Så spør radiografen pasienten om hun har vært på CT før, hun svarer benektende. Hun spør videre om allergi, pasienten svarer igjen benektende. Radiografen ber kvinnen om å legge armene over hodet. Kvinnen spør: Kan jeg merke noe til kontrasten? Radiografen svarer: Nei, du kan bare bli litt varm. Hun forsetter Nå starter jeg undersøkelsen, den går fort. Etter selve undersøkelsen går radiografen langsomt inn til pasienten. Er jeg ferdig alt spør kvinnen. Ja, svarer radiografen. Pasienten går ut av rommet, snur seg, smiler, sier hade. Radiografen svarer hade mens hun skifter til nytt papir 24 Hold Pusten nr. 5 2010

på CT bordet. Hun ser opp på kvinnen når hun tar avskjed, men trekker ikke på smilebåndet. Diskusjon Drøfting av metode Utvalget er begrenset. I ettertid ser jeg at feltarbeidet kunne vært utvidet til å omfatte flere radiografer. Dette ville kanskje gitt mer nyanserte funn. Tilfeldigvis deltok fem kvinnelige og en mannlig radiograf i studien. Dette kan ha hatt betydning for studiens funn. Haavind (16) hevder at det er nødvendig med aktiv søkning etter hva kjønn kan bety i empirisk samfunnsforskning. Kommunikasjon, kroppsspråk og makt er knyttet til kjønn, i helsevesenet som ellers i samfunnet (16). Jeg har ikke lykkes i å finne litteratur som viser at kvinnelige og mannlige helsearbeidere kommuniserer forskjellig med pasientene. Om pasientgruppen som ble observert har hatt betydning for studiens funn kan ikke utelukkes. Radiografer kan føle seg usikre på hva de skal snakke med alvorlig syke mennesker om (17). I tillegg kan min tilstedeværelse i rommet ha påvirket radiografene under observasjonene, men mitt inntrykk var at de ble oppslukt av undersøkelsene og dermed glemte at jeg sto i bakgrunnen. Pålitelighet og gyldighet Jeg har selv jobbet ved et CT-laboratorium, og min bakgrunn som radiograf og foreleser i faget kan ha påvirket funnene ved at jeg har tolket utsagn gjennom mitt radiografblikk. På den annen side var min kjennskap til fagfeltet nødvendig for å oppfatte radiografenes fagutøvelse og dermed fungere som et forskningsinstrument (15). Jeg forsøkte å bruke min forforståelse både for å få økt innsikt og for å distansere meg fra fagfeltet. Dette gjorde jeg ved å være åpen og spørrende til radiografenes uttalelser. Det kan ikke trekkes entydige konklusjoner om hvordan radiografer kommuniserer med pasienter ut fra dette begrensede materialet. Ut fra analytisk generalisering og gjenkjennelse kan funnene betraktes som et bidrag til økt forståelse av hvordan radiografene kommuniserer med pasienter (13). Med analytisk generalisering menes at sentrale kjennetegn i studien drøftes opp mot teorier. Med gjenkjennelse som relevanskrav vektlegges at leseren skal kunne kjenne seg igjen i teksten eller at beskrivelsene er så detaljerte at leseren på et generelt grunnlag kan oppnå forståelse (13). Beskrivelsene som presenteres er vanlige CT-undersøkelser. Selv om den enkelte radiograf utfører yrkeshandlinger på en personlig måte og hvert pasientmøte er unikt, mener jeg dette kan være relevante eksempler på hvordan radiografer kommuniserer med pasienter i det daglige. Selv om feltarbeidet er utført for noen år siden mener jeg at empirien er aktuell også i dag fordi radiografer gjennom utdanning og erfaring utøver sin fagkunnskap ut fra bestemte kulturelle og sosiale mønstre i faget som ikke endres på få år. Informasjon som en del av relasjonsoppbygging Noen radiografer tok utgangspunkt i pasienten og tilrettela informasjonen ut fra det de mente var pasientens behov, de tok vare på pasienten som de hadde i sin hånd (7). Disse radiografene sa, og kommuniserte som om pasientene hadde behov for trygghet og kontakt. Dette ble oppnådd ved at de informerte grundig og inviterte pasienten til dialog. Radiografene forsøkte å skape et fellesskap med pasienten selv om de visste lite om pasienten og selv om undersøkelsestiden var kort. Uttalelsene viser at de forsøkte å sette seg inn i pasientens sted og at de var opptatt av å møte pasientenes kommunikasjonsbehov. Noen radiografer etablerte kontakt med pasientene og informerte om undersøkelsesprosedyren som en del av samtalen. Disse viste at de var trygge i yrkesrollen og kunne prosedyrene så godt at de ikke trengte å tenke igjennom hvilke handlinger de skulle utføre. Dermed kunne de rette oppmerksomheten mot pasientene. Empirien viser at relasjoner ble skapt ved at radiografen tilrettela og ledet interaksjonen. Da forklarte radiografene hva som skulle skje, stilte spørsmål og lyttet til det pasienten sa. Informasjonen som radiografen gav handlet om hva pasienten skulle gjøre i forbindelse med undersøkelsen, hvordan pasienten skulle ligge, hvor lang tid undersøkelsen ville ta og hvordan det kunne oppleves for pasienten. Radiografen spurte hvordan pasienten hadde det og strøk pasientens hånd. På denne måten skapte radiografen allianse med pasienten. Radiografen hadde øyekontakt, fulgte opp pasientens uttalelse og berørte pasienten varsomt. Empirien tyder på at denne bekreftende kommunikasjonen bygde tillit og trygghet (9). Radiografen hilste, var vennlig, så på pasienten og hadde blikkontakt. Videre viste radiografen pasienten respekt ved at hun fulgte pasienten verbalt. Avslutningsvis hjalp hun pasienten ned fra undersøkelsesbordet og fortalte når resultatet av undersøkelsen ville foreligge, noe som beskrives som svært viktig i informasjonssammenheng (9). Undersøkelsen viste at radiografen informerte og etablerte kontakt med pasienten slik litteraturen beskriver at en samtale mellom helsearbeider og pasient bør foregå for å imøtekomme pasientens behov, og for å ivareta pasientens rett til informasjon og medvirkning i undersøkelsen, i henhold til pasientrettighetsloven (1,9). I samsvar med Travelbees beskrivelse kan vi se at radiografen skapte et menneske til menneske forhold der pasientens behov ble ivaretatt (10). Radiografen etablerte og opprettholdt kontakt med pasienten under undersøkelsen. Informasjonen var selve verktøyet som radiografen anvendte for å skape en relasjon i det korte møtet med pasienten. Informasjon som en del av prosedyren I undersøkelsen som er gjengitt i informasjon som formidles enveis ser vi at denne radiografen gir en del informasjon og dermed imøtekommer pasientens behov kun delvis. Radiografen fortalte hva hun skulle gjøre like før hun utførte de ulike prosedyrene, men viste ikke interesse for pasientens opplevelse. Hun utførte forberedelsene i raskt tempo, på en automatisk måte, samtidig som hun gav beskjeder om hvordan pasienten skulle forholde seg slik at undersøkelsen kunne gjennomføres raskt og effektivt. På denne måten etablerte ikke radiografen kontakt med pasienten, radiograf og pasient hadde ingen verbal kommunikasjon. Ved å relatere eksemplet til Skjerveheims beskrivelse, var pasient og radiograf i hver sin verden uten annet enn overfladisk kontakt (8). Eksemplet kan tyde på at radiografen forsøkte å møte pasientens behov for trygghet og kontakt, men anså dette som sekundært i forhold til å få gjennomført undersøkelsen raskt. Hold Pusten nr. 5 2010 25

Radiografen gav ordrer til pasienten og overså pasientens utrygghet. Samtidig som radiografen ba pasienten legge seg på bordet spurte hun om pasienten hadde satt inn tampong i forbindelse med tidligere undersøkelser. Dette kan tolkes som om radiografen ville bli fort ferdig med undersøkelsen, og i mindre grad vektla å opparbeide kontakt med pasienten før hun stilte intime spørsmål. Radiografen innledet ikke til en samtale, men fokuserte på det videre forløp i undersøkelsen (2). I løpet av undersøkelsen ble radiografen oppmerksom på pasientens kroppsspråk og oppfattet at pasienten var engstelig. Da spurte radiografen om pasienten hadde klaustrofobi. Pasientens kroppsspråk kunne tolkes som om hun ble tryggere i situasjonen da radiografen snakket med henne. Undersøkelsen viste at informasjonens hensikt ikke oppnås ved monolog fra radiografen, men ved at radiografen legger til rette for dialog, slik at det kan opprettes et tillitsforhold. Radiografen viser at hun delvis møter noen av pasientens behov. Dette kan relateres til helsearbeiderne som Travelbee (10) beskriver som inkonsekvente ved at informasjonen som blir gitt synes å være tilfeldig fra undersøkelse til undersøkelse. Empirien tyder på at radiografen i begynnelsen av undersøkelsen ikke så pasienten som et unikt individ, men som noe som skal tilpasses undersøkelsen. Etter hvert ble radiografens oppmerksomhet vekket og hun gjorde et forsøk på å møte pasientens behov. Informasjon som en nødvendighet I de to siste observasjonene informerte radiografene om det nødvendigste for å få gjennomført undersøkelsen. De forklarte hvordan pasientene skulle ligge, at de kunne bli varme av kontrasten og at de ville forlate rommet for å starte bildetakingen. En av radiografene sa i tillegg at undersøkelsen ville gå fort. Begge radiografene ivaretok nødvendige sikkerhetsaspekt i forbindelse med kontrastsetting, og anmodet pasienten om å oppholde seg på venterommet i 15 minutter etter avsluttet undersøkelse. Utover dette, verken så eller sa de noe til pasientene, men hadde fokus på det tekniske, la inn veneflon og stilte inn apparaturen. I dybdeintervjuet snakket ikke radiografene om disse undersøkelsene. Det er derfor vanskelig å vite hva radiografene tenkte om egen fagutøvelse. Om radiografene tolket pasientenes væremåte som om de ikke ønsket kontakt, er uvisst. Radiografene kan ha vært usikre og kviet seg for å etablere kontakt med pasientene (2,17). En annen mulighet er at radiografene betraktet informasjon og pasientkontakt som uønsket i den gitte situasjonen. Travelbee (10) beskriver at noen helsearbeidere har samvær med pasienten fordi de må. Uansett årsak førte det til at pasientene ikke ble informert om undersøkelsesprosedyrene, og at pasientene måtte spørre om informasjon. Empirien tyder på at den sykes behov ble neglisjert og at undersøkelsen ble betraktet kun som en teknisk handling. Radiografene tingliggjorde pasientene og gjorde det instrumentelle mistaket som Skjervheim beskriver (8) ved å behandle teknikk og mennesker på omtrent samme måte. Radiografene kan oppfatte de syke som en kategori, det vil si som pasienter, ikke som unike mennesker (10). Dette samsvarer med Booth og Mannings funn om at det kun blir gitt nødvendig informasjon, mens radiografen ikke tar hensyn til pasientens behov (2). Når radiografene kun gir den nødvendigste informasjonen kan det også tyde på at de ikke har tilstrekkelig trygghet og innsikt i eget fag og eget ansvarsområde. Helsearbeid er ikke et nøytralt moralsk anliggende, verdivalg er vevd inn i den daglige virksomhet der utøverne viser at pasientenes identitet og selvfølelse ivaretas. Radiografene kan være kompetent til å utføre undersøkelsene, men ikke inneha den kompetanse Egestad beskriver som nødvendig når undersøkelser utføres (18). Radiografen skal vise en helhetlig profesjonsutøvelse som innebærer å ha oppmerksomhet på pasient samtidig som tekniske handlinger utføres (18). Ut fra dette kan vi antyde at radiografene som kun gir nødvendig informasjon innehar mangelfulle radiografifaglig kunnskap. Spørsmålet som da følger er om noen radiografer hovedsakelig er opptatt av det tekniske og at interaksjonen med pasientene anses som uønsket eller som unødvendig. Avslutning Denne studien viser at radiografer informerer på ulike måter. Noen radiografer informerer grundig, de overholder informasjonsplikten i henhold til Helsepersonelloven og bruker informasjon som en døråpner for å få kontakt med pasienten. Andre radiografer gir varierende grad av informasjon. Radiografene informerer da på en metodisk måte og oppnår overfladisk kontakt med pasienten og møter tidvis pasientens behov for informasjon. Observasjonene synes å vise at noen radiografer reduserer informasjonsmengden i stressende situasjoner. Hovedfokus flyttes da til gjennomføring av undersøkelsen og det blir tilfeldig hvilken og hvordan informasjonen gis. En tredje måte radiografer informerer på er kun å gi nødvendige informasjon til pasienten samtidig som de retter fokus mot de tekniske aspektene ved undersøkelsen. I disse tilfellene får ikke pasientene tilstrekkelig informasjon ut fra Pasientrettighetsloven og det etableres ikke kontakt mellom pasient og radiograf. Radiografene er også ulike i hva de mener at det er viktig å informere pasientene om. De som vektlegger opprettelse av en relasjon med pasientene hevder at det er viktig å samtale med pasientene for å gi trygghet og dermed redusere angst og uro. Da anser radiografene pasientenes informasjonsbehov for å være stort og vektlegger individuelt tilpasset informasjon. Andre mener at pasientene ikke har behov for grundig informasjon. Disse radiografene stiller pasientene bekreftende spørsmål og det er tilfeldig hvilken informasjon som gis. Da betraktes pasienten som en kategori, som pasient og ikke som et unikt menneske med et individuelt behov. Et påfallende spørsmål er derfor om de radiografene som kun informerer om det nødvendigste for å gjennomføre undersøkelsen har kunnskap om informasjonens hensikt og eget ansvar for profesjonell fagutøvelse. n 26 Hold Pusten nr. 5 2010

Summary Introduction: The radiographer`s communication with the patient is crucial for the practice of diagnostic imaging. Purpose of the study: To explore the radiographers` communication with patients undergoing computer-tomography (CT-exam). Material and methodology: The empirical material is collected from observations of six radiographers` performance of CT-exams in 30 patients. In addition four out of the six radiographers had an in depth interview with the researcher (observer) subsequent to the CT-exams. The study was performed at a public health hospital. Findings: Some radiographers communicate detailed information and use this to get in contact with the patient. Other radiographers provide information with different level of details, sometimes as part of the procedure, without establishing contact with personal involvement. A third group of radiographers want to do the examination as quickly as possible. They communicate with the patients only if necessary for carrying out the examination. Conclusion: Radiographers provide information to patients dependent on what they consider to be the purpose of the information. Some radiographers use information to establish a relationship in which the patients will trust the radiographer, while other only communicate the information needed to carry out the examination. The study identifies a substantial need for consciousness about the radiographers` role and responsibility in their professional performance. Keywords: Computer tomography, information, communication, radiographer Kommentar til vitenskapelig artikkel Av Solveig Hofvind, vitenskapelig redaktør i Hold Pusten Denne utgaven av HP inneholder den andre vitenskapelige artikkelen som trykkes i tidsskriftet. Artikkelen Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse er en kvalitativ studie, som setter fokus på utøvelse av radiografifaget i relasjon til pasienter. Med andre ord er tema midt i kjerneområdet for faget vårt. Artikkelen skiller seg på mange måter fra den første vitenskapelige artikkelen som ble trykket. Dette skyldes hovedsakelig metoden som er brukt for å utføre studien. Denne studien bruker observasjon og intervju som metode for innsamling av data. Kvalitative studier er ofte mer ordrike enn kvantitative studier siden det teoretiske rammeverket blir beskrevet og drøftes i forhold til resultatene. Jeg vurderer den aktuelle artikkel som en milepæl i norsk radiografi. Observerte hendelser fremstilles på en nøktern måte og leseren kan lett rives med i det som beskrives. Studien avslører stor variasjon i kvaliteten på arbeidet radiografene utfører. Et nærliggende spørsmål er dermed om denne variasjonen er tilfeldig eller representativ, og om radiografene som faggruppe er beviste denne forskjellen. Hvis det finnes bevissthet er mitt neste spørsmål hvem det er som ser det, og om det gjøres noe for å forhindre at slett radiograffaglig arbeid utføres. Radiografene er sårbare som yrkesgruppe. Observasjonene i studien er i all hovedsak rettet mot radiografenes adferd og måten han/hun kommuniserer med pasienten. De faglige aspektene knyttet til kommunikasjonen er mindre omtalt. Med andre ord er det satt fokus på mellommenneskelige relasjoner, hvor radiografen er i en soleklar overlegen posisjon i forhold til pasienten. At noen radiografer utfører denne delen av arbeidet på en lite profesjonell måte bør derfor vekke oss. Vi må tørre å gå inn i en veilederrolle og evaluere hverandre. Vi må ta et felles ansvar for utøvelse av faget og hele tiden strebe etter å utføre arbeidet med høy grad av profesjonalitet og kompetanse,- samlebåndsprinsippet må fravikes både innenfor screening og diagnostiske undersøkelser. Radiografene må ta ansvar for utøvelse av eget fag og vi må stadig tilstrebe optimale løsninger. I diskusjonene om jobbglidning er vi raske til å kreve økt ansvar og nye arbeidsoppgaver. Med hvilken rett kan vi kreve? Det er gøy, men krevende å lese manuskriptene som kommer inn til vurdering for publisering som vitenskapelig artikkel. Det er svært få som er sluppet igjennom nåløyet til nå. Å skrive artikler er en tidkrevende prosess. Norsk Radiografforbund skal nå, i samarbeid med Norsk Bioingeniørfaglig institutt i Nito, arrangere et kurs i vitenskapsmetode og forskningsteori (se http://www.radiograf.no/modules/module_123/ proxy.asp?c=98&i=953&d=2). Kurset er ment som en grunnleggende innføring i tema og vil kunne gi inspirasjon til å dokumentere egen aktivitet på en faglig og vitenskapelig korrekt måte. Vi ønsker velkommen på kurs og oppfordrer samtidig radiografer til å gå sammen og reflektere over hvordan vi kan fremme profesjonell utøvelse gjennom hele prosessen av det arbeidet vi utfører. Litteraturliste 1. Sosial- og helsedepartementet: Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr 63, 2001. 2.Booth L and Manning D. Observations of radiographer communication: An explorary study using Transactional Analysis. Radiography 2006;12:276-282. 3.Egestad H. Samfølelse mellom kreftpasienten og radiografen ved computertomografi undersøkelse. En studie basert på pasienterfaringer. Nordisk Tidsskrift for helseforskning. 2009;1:43-56. 4.Børretzen I, Lysdahl KB og Olerud HM. Radiologi i Noreg. Undersøkingsfrekvens per 2002, tidstrendar, geografisk variasjon og befolkningsdose. StrålevernRapport 2006:6. Østerås: Statens strålevern, Oslo. 5.Thornquist E. Klinikk kommunikasjon informasjon. Ad Notam Gyldendal, Oslo 1998. 6.Sosial- og helsedepartementet: Lov om helsepersonell av 2.juli 1999 nr 64, 2001. 7.Løgstrup K E. Den etiske fordring, Capppelens Forlag Oslo, 2000 8.Skjervheim H Deltakar og tilskodar. I: Skjervheim, H. Deltakar og tilskodar og andre essays, s. 71-87. Aschehoug, Oslo 1996. 9.Eide H og Eide T. Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning, etikk. 2.utg, Gyldendal, Oslo 2007. 10.Travelbee J. Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Gyldendal, Oslo 2005. 11.Williams P L and Berry J E.What is competence? A new model for diagnostic radiographers: Part 1. Radiography, 1999;5:221-235. 12.Dalland 0. Metode og oppgaveskriving for studenter. Universitetsforlaget, Oslo 2007. 13.Thagaard T. Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. (2.utgave 2.opplag) Bergen. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS, Oslo 2006. 14.Fog J. Med samtalen som utgangspunkt. Det kvalitative forskningsintervju. 2.reviderte utg. København. Akademisk forlag, 2004. 15.Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Ad Notam Gyldendal, Oslo 1997. 16.Haavind H. På jakt etter kjønnede betydninger. I: Kjønn og fortolkede metode, metodiske muligheter i kvalitativ forskning, Gyldendal, Oslo 2000. 17.Murray N, Stanton M. Communication and counselling oncology patients- are diagnostic radiographers adequately supported in the role. Radiography 1998;4:173-82. 18.Egestad H. Kunnskap i radiografipraksis. Nordisk Tidsskrift for helseforskning 2008;1:32-48. Hold Pusten nr. 5 2010 27