Dea Brøvig Siste båt hjem Oversatt av Eli-Ann Tandberg
OM BOKEN: Året er 1974, og Else er 16 år gammel. Hun bor i en liten sørlandsby, og er forelsket i Lars, sønnen til eieren av skipsverftet. De er nødt til å skjule forholdet, både overfor foreldrene og den strenge og allestedsnærværende pastoren. Denne sommeren kommer et sirkus til byen, og for Else bringer det med seg drømmer om et annet liv. Dette blir en sommer som kommer til å forandre henne for godt. 30 år senere møter vi Else igjen hun har en datter og et barnebarn. En dag kommer en person fra fortiden tilbake til byen. Han konfronterer hennes med en hemmelighet hun har holdt på i alle disse årene. Dette er en dramatisk og sterk fortelling om å være offer, om overlevelse og en mors betingelsesløse kjærlighet.
OM FORFATTEREN: Dea Brøvig er født i Norge og flyttet til England da hun var 17 år gammel. Hun har arbeidet i forlagsbransjen i London i åtte år. I 2009 fullførte hun skrivestudier ved University of East Anglia. Siste båt hjem er hennes debut og utkom i England i 2014.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: The Last Boat Home Copyright Dea Brøvig 2014 Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-37088-5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Nikolai, Lara og Jan André * Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. HENRIK IBSEN, En folkefiende Men for mig har det lite å si å dømmes av eder eller av en menneskelig domstol; ja, jeg dømmer mig ikke engang selv; for vel vet jeg intet med mig selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer mig, er Herren. 1. KORINTERBREV, KAP. 4, VERS 3 4 For der Gud bygget en kirke, der ville også djevelen bygge et kapell. MARTIN LUTHER
Da - Januar 1976
DET KOM TIL å bli smertefullt, det visste hun. Else kikket etter moren sin fra vinduet, men så bare det mørke omrisset av fjøset tvers over gårdstunet. Vinden jaget snøen og føyket igjen sporene hun hadde etterlatt seg. Hun ville snart være tilbake. Så fort hun hadde gått strekningen over til Tenviks gård og lånt telefonen hans, ville han kjøre henne hjem, og de skulle vente sammen på sykebilen. Else hvilte tinningen mot det kalde vindusglasset og så for seg hvordan det ville skje. En revnende følelse innvendig, en utklekking, en fødsel. Selv nå var det uvirkelig. Hun kjente jenter som, i det øyeblikket, satt i klasserommene sine og telte minuttene frem til frikvarter, mens hun teller sekundene mellom riene. Da det begynte, grep hun om kanten på spisebordet og pustet dypt til det var overstått. Hun gjenopptok vandringen frem og tilbake fra vinduet til vedovnen, beveget seg inn og ut av den varme omkretsen. Røyk fra kubbene kveilet seg opp under taket. Rommet luktet av bål, og hun husket flammene mot vannet på sankthansaften. Hun tørket av svetten fra halsen med skjelvende hender. Så presset hun dem mot magen som for å roe det som var der inne. Hun ville ikke tenke på barnet. I stedet ville hun fokusere på den uunngåelige smerten, skjerpe frykten mot dette ene for å avlede den altoppslukende redselen for det som skulle komme. Alt var uforandret ute på tunet neste gang Else stanset
ved vinduet, men hun dvelte og gransket det bleke landskapet. Taket på fjøset var tungt av snø, men det holdt fortsatt. Hun lukket øynene og fremkalte den milde skrapelyden fra Valentins sag, forestilte seg så lenge hun greide at hun var den samme jenta som for et år siden, som tok fergen etter skolen og kom hjem for å avbryte arbeidet hans med et brett med middagsmat. Hun lurte på hvor han var og så for seg at han satt og nippet til en kaffekopp i husvognen, innhyllet i et teppe, akkurat slik han hadde gjort den siste morgenen. Tanken på den sterke mannen stålsatte henne, og Else kviknet til og fortsatte vandringen over gulvplankene. En ny rie fikk henne til å krøke seg over bordet. Hun klamret seg til bordkanten og holdt fast.
Nå - 2009