Kjemiske bekjempelsesmidler - insekticider Resistens; forekomst og forvaltning,
1 Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens Innhold FOREKOMST, ANTALL ARTER... 2 HVA KOMMER RESISTENS AV?... 2 PROBLEMETS OMFANG... 2 RESISTENS I NORGE... 3 RESISTENSTESTING: PRØVESTØRRELSE OG STRATEGI... 4 RISIKOVURDERINGER... 4 ARVELIGE RISIKOFAKTORER... 4 HØYE RISIKOFAKTORER... 5 FORVALTNING... 5 BLANDINGER... 5 VEKSLINGER AV MIDDEL, MOSAIKK... 5 BRUKSHYPPIGHET, EFFEKTIVITET OG VARIGHET AV RESTMENGDER... 5 BIOLOGISK- OG INTEGRERT SKADEDYRKONTROLL... 5 OVERVÅKNING... 6 LAG VEILEDNINGER FOR FORVALTNING... 6 SNAKK MED FOLK!... 6
Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens 2 Forekomst, antall arter Det begynte så lovende. Alexander Flemming oppdaget den bakteriedrepende virkningen av penicillin i 1922, og fikk Nobelprisen i medisin/fysikk i 1945. Paul Herman Müller oppdaget den insektsdrepende virkningen av DDT i 1939, et stoff først syntetisert i 1874, og mottok Nobelprisen i medisin/fysikk i 1948. Verdens bakteriesykdoms- og insektproblemer var løst. Trodde man. Resistens mot de eldste pesticider var dog alt kjent fra 1914, og snart oppdaget Flemming at enkelte bakteriestammer ikke lengre lot seg knekke med penicillin. I 1962 kom Rachel Carson med sin berømte bok "Silent Spring", på norsk "Den tause våren" der problemer med resistens mot DDT og opphopning av stoffet i naturen spredte sjokkbølger gjennom verden. Så langt har resistensproblemer stort sett latt seg løse ved at nye biocider blir funnet opp. De siste 10 år er imidlertid svært få nye produkter kommet på markedet. Dette gjelder både antibiotika og insektmidler. Noen organismer har blitt resistente mot to eller flere biocider. De er såkalt multiresistente. Produsentene av midlene er kanskje de som frykter resistens mest. Ingen vil godkjenne eller kjøpe midler som ikke virker. Noen hevder, kanskje med rette, at vi på sikt ikke kan motvirke resistens. De fleste er imidlertid enige om at resistens kan forsinkes, ja kanskje hindres i overskuelig framtid, ved riktig bruk og forvaltning. Hva kommer resistens av? Bruk av insektmidler omdanner ikke det enkelte insektet til å tåle stadig større doser. Ingen individer er like. Noen individer i naturen er tilfeldigvis naturlig resistente. Hos noen arter gjelder dette ytterst få individer, hos andre er det flere. Ved tilføring av biocider er det disse naturlig resistente som overlever, og som vil gi opphav til nye generasjoner. Vi sier at mennesket med sine kjemikalier selekterer, velger ut, de resistente individer. Noen insekter er resistente fordi biocidet ikke trenger gjennom huden deres (kutikula). Andre har utviklet enzymer som bryter ned biocidet, eller det utvikles andre mekanismer som tar over for de som er ødelagt. Noen dyr lærer seg å unngå pesticidet. Dette kalles atferdsmessig resistens. Viktig! Bruk av insektmidler omdanner ikke det enkelte insektet til å tåle stadig større doser. Noen individer i naturen er tilfeldigvis naturlig resistente. Noen dyr lærer seg å unngå biocidet. Dette kalles atferdsmessig resistens. Problemets omfang Hvor omfattende er problemet i dag? Antall resistente arter i verden, Europa og Norge, med tall fra de siste år har vært flg.:
3 Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens Antall resistente arter: Verden - 500 insekter (insekticider) (1997). - 150 sopp (fungicider) (1995). - 124 ugress (herbicider) (1995/6). Europa - Flest i Spania, færrest i Norden (gjelder alle grupper). Norge, insekter (1997) - 7 sikre. - Ytterligere 10 sannsynlige. Resistens i Norge Norge er blant de land i verden som har minst resistensproblemer. I jordbruket og skogbruket er det ikke registrert resistens mot insektmidler. Det er imidlertid kjent fra fruktdyrking, drivhus og fiskeoppdrett. For innendørs skadedyr er det gjort få studier i Norge, og ingen store og sikre studier. Det er dog velbegrunnet mistanke om resistens blant innendørs skadedyr. Sikre resistente: Frukttrær: to midd, (organofosfater). Drivhus: to bladlus (organofosfat, pyretroid, karbamat), to mellus (en multiresistent). Lakselus (deltamethrin). Husflue (ikke systematisk studium). Sannsynlige norske resistente: Flere i drivhus. Tysk kakerlakk. Hodelus. Blodmidd i hønsehus. Oryzaephilus sp. Tribolium sp. Diverse lagermidd.
Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens 4 Resistenstesting: Prøvestørrelse og strategi Behandlingssvikt og resistens kan være to helt forskjellige ting. Det er viktig å foreta undersøkelser. Dette gjøres på spesialiserte laboratorier. Å teste for resistens er en omfattende oppgave. Hvis det er få resistente individer i en bestand, må man undersøke mange individer. Hvis det er klar resistens, trenger man færre, men alltid over 120 individer, helst det dobbelte. Ofte vil man finne at bestander med høy resistens finnes et fåtall steder. Det kan derfor lønne seg å undersøke mange steder framfor mange individer. Strategi ved resistensundersøkelser: Størrelse (antall individer som bør undersøkes) - Tidlig resistens, lavt antall resistente: test >1000 individer. - Klar resistens, høyt antall resistente: test ~300 individer. Strategi for innsamling - Steder med høy resistens opptrer lokalt. - Bedre å undersøke mange steder enn mange individer. - Testdyr bør fortrinnsvis tas direkte fra åstedet. Risikovurderinger I risikovurderinger for resistens snakker man om faktorer man ikke kan gjøre noe med, kalt arvelige risikofaktorer, og de man kan gjøre noe med, kalt endringsfaktorer eller rett og slett mottiltak. Arvelige risikofaktorer gjelder både dyret og biocidet. For dyret gjelder måten det er i stand til å takle nye gifter på. Man ser at enkelte arter, slik som husfluen, knekker det ene biocid etter det andre. Andre insekter synes aldri å bli resistente. Arter med mange generasjoner i året har en naturlig fordel framfor arter med lang generasjonstid. For biocidet ser man ut fra historisk informasjon at mange arter raskt utvikler resistent mot det, kanskje fordi virkningsmekanismen er lik en som det alt er utviklet resistens mot, såkalt kryssresistens. Arvelige risikofaktorer Skadedyret: Antall generasjoner. Kryssresistens. Historisk informasjon på resistens. Atferd. Insekticidet eller acaricidet: Historisk informasjon. Kryssresistens.
5 Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens Høye risikofaktorer Høye risikofaktorer for utvikling av resistens omfatter: Enkelt formulert produkt. Kontinuerlig dyrking uten rotasjon (i landbruket, jfr. skadedyr i bygninger!). Alvorlig skadedyr: sprøytes ofte og mye. Samme pesticid brukes i mange år. Pesticidene som brukes hører til samme familie. Hyppig behandling av en stor del av bestanden. Forvaltning For å redusere risikoen for resistens, dvs. forhindre eller i det minste forsinke utvikling av resistens, har man flg. mottiltak: Blandinger To stoffer må ha to forskjellige virkningsmekanismer, og de to stoffene bør begge være effektive mot det aktuelle insektet/dyret. Tanken er at sjansen for utvikling av to resistensmekanismer er adskillig mindre en utvikling av en av dem hver for seg. Teorien er sterkt debattert. Få blandingsmidler selges i dag. Vekslinger av middel, mosaikk Dette har vist seg mer effektivt enn blanding av midler, forutsatt av det ikke foreligger kryssresistens mellom midlene. Det bør byttes til nye midler med jevnlige mellomrom, f.eks. hvert annet år, før resistens oppstår. En variant er å bruke to pesticider innen et område, men ikke overlappende. Man får dermed et "lappeteppe" av to eller flere ulike pesticider. Brukshyppighet, effektivitet og varighet av restmengder Jo flere behandlinger, jo større sjanse for utvikling av resistens. Det samme gjelder hvis biocidet holder seg lenge i miljøet uten å brytes ned. Jo større del av en bestand som utryddes, jo sterkere favoriseres de naturlig resistente. I motsetning til hva mange tror, vil en svært effektiv bekjempelse på kort sikt gi større sjanse for resistens på lang sikt. Mao: 99.9% utryddelse er en større fare en f.eks. 70% utryddelse. Dette kan sees i sammenheng med "økonomiske terskelverdier" som tas opp senere i kurset. Biologisk- og integrert skadedyrkontroll Om ikke naturlige fiender fullstendig fjerner behovet for kjemisk kontroll, vil de likevel ha en misjon for å hindre resistens. De angriper både resistente og ikke-resistente byttedyr, og vil derfor redusere frekvensen av resistente dyr. Faren med kjemisk kontroll er at naturlige fiender reduseres i samme eller større grad enn skadedyrene. Ved integrert skadedyrkontroll kombineres mange strategier og metoder for å oppnå langvarig effekt på en økonomisk og miljømessig akseptabel måte. Dette vil tas opp i detalj senere i kurset.
Kjemiske bekjempelsesmidler - resistens 6 Overvåkning Der hvor det er høy risiko for resistens, dvs. at man utfordrer mange av de høyrisikofaktorer som er nevnt over, bør en være føre var og ta resistenstester med jevne mellomrom. Ulempen er at dette er dyr og tidkrevende. Lag veiledninger for forvaltning Veiledninger for å forhindre resistens bør lages for bestemte miljøer og bestemte skadedyr. Snakk med folk! Kommunikasjon er viktig. Hvor er det behandlingssvikt, hvor er det mye skadedyr, hvor sprøytes det ofte og på hvilken måte? La informasjon flyte fritt, bare på den måten kan en unngå at resistente bestander får utvikle seg uhemmet. Mottiltak mot resistens: Blandinger. Vekslinger av middel, mosaikk. Brukshyppighet, effektivitet og varighet av restmengder. Biologisk- og integrert skadedyrkontroll. Overvåkning. Lag veiledninger for forvaltning. Snakk med folk!