Tracey Garvis Graves På øya Oversatt av Elisabeth Haukeland
OM FORFATTEREN: Etter å ha blitt refusert fjorten ganger publiserte Tracey Garvis Graves På øya på nettet. Den kom straks inn på New York Times bestselgerliste og blir oversatt til 26 språk. Tracey Garvis Graves bor i Iowa, USA, sammen med mann og to barn. Gjør som tusenvis av andre lesere og følg henne på bloggen www.traceygarvisgraves.com og på Facebook: www.facebook.com/tgarvisgraves. Tracey Garvis Graves er nå i ferd med å avslutte skrivingen av sin nye roman, Covet.
Ryan Towe
OM BOKEN: T.J. Jeg likte å dele seng med Anna. Noen ganger krøllet hun seg sammen helt inntil meg, med hodet på skulderen min, og én gang da jeg lå og sov på siden, presset hun brystet mot ryggen min og stakk knærne inn bak mine. Hun gjorde det i søvne, og det betydde ingenting, men det føltes godt. Jeg hadde aldri vært sammen med en jente hele natten før. Jeg likte Anna. Veldig godt. Anna Han lå på pleddet ved siden av meg, og nå strakte han seg frem og løftet armen min, og så strøk han underarmen min med hånden. «Jøss, du har myk hud.» «Hold opp! Jeg er veldig kilen.» Jeg dasket til hånden hans. «Hva med beina dine?» spurte han, og før jeg rakk å svare, lente han seg mot meg og strøk hånden langsomt oppover beinet mitt, fra ankelen til låret. Varmen som strømmet gjennom kroppen min, kom så brått på. Anna er tretti. T.J. er seksten. På vei til Maldivene styrter flyet i havet. De overlever og strander på en øde øy. Dagene og månedene går uten at de blir funnet. Og etter hvert spør Anna seg om den største utfordringen i den håpløse situasjon kanskje blir å leve sammen med en gutt som er i ferd med å bli en mann.
Originalens tittel: On the Island Copyright Tracey Garvis Graves 2011 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-21920-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Meira
KAPITTEL 1 Anna Juni 2001 Jeg var tretti år gammel da sjøflyet som T.J. Callahan og jeg reiste med, styrtlandet i Det indiske hav. T.J. var seksten år og hadde Hodgkins sykdom, og han hadde vært symptomfri i tre måneder. Piloten, som het Mick, døde før vi traff vannet. Kjæresten min, John, hadde kjørt meg til flyplassen, selv om han var tredjemann på listen over hvem jeg helst ville bli kjørt av, etter moren min og søsteren min, Sarah. Vi kjempet oss frem i trengselen med hver vår store koffert på hjul, og jeg lurte på om hele Chicago skulle ut og fly den dagen. Da vi endelig var fremme ved skranken til US Airways, smilte innsjekkingsassistenten, merket bagasjen min og ga meg ombordstigningskortet. «Takk, Miss Emerson. Da er dere sjekket inn hele veien til Malé. God tur.» Jeg la ombordstigningskortet i lommeboken og snudde meg for å ta farvel med John. «Takk for at du kjørte meg.» «Jeg skal følge deg bort, Anna.»
«Det trenger du ikke,» sa jeg og ristet på hodet. Han krympet seg. «Jeg vil.» Vi subbet taust videre og fulgte trengselen av nesten stillestående passasjerer. «Hvordan ser han ut?» spurte John ved gaten. «Tynn og skallet.» Jeg så meg om i folkemengden og smilte da jeg fikk øye på T.J., for nå var hodet hans dekket av kort, brunt hår. Jeg vinket, og han hilste med et nikk, mens gutten som satt ved siden av ham, dultet ham i ribbeina. «Hvem er han andre?» spurte John. «Jeg tror det er kompisen hans, Ben.» De satt sammensunket i stolene, kledd som de fleste sekstenårige gutter foretrekker å kle seg: lange, løse treningsshorts, T-skjorter og joggesko med åpne lisser. På gulvet ved føttene til T.J. sto det en marineblå sekk. «Er du sikker på at det er dette du vil?» spurte John. Han stakk hendene i baklommene og stirret ned i det slitte teppegulvet. Vel, én av oss må jo gjøre noe. «Ja.» «Vær så snill, ikke ta noen endelige avgjørelser før du kommer tilbake.» Jeg påpekte ikke det ironiske i spørsmålet hans. «Jeg har sagt at jeg ikke skal det.» Men det fantes egentlig bare ett alternativ. Jeg hadde bare valgt å utsette det til etter sommeren. John la armene rundt livet mitt og ga meg et kyss som varte flere sekunder lenger enn det burde ha gjort på et så offentlig sted. Jeg trakk meg unna, forlegen. I øyekroken la jeg merke til at T.J. og Ben fulgte med på alt sammen. «Jeg elsker deg,» sa han. Jeg nikket. «Jeg vet det.»
Resignert løftet han håndbagasjen min og la reimen over skulderen min. «God tur. Ring meg når du er fremme.» «Ja da.» John gikk, og jeg så etter ham til han ble borte i mengden. Så glattet jeg forsiden av skjørtet mitt og gikk bort til guttene. De så ned da jeg nærmet meg. «Hei, T.J. Du ser bra ut. Er du klar til å dra?» De brune øynene møtte mine et kort sekund. «Ja, jøss.» Han hadde lagt på seg og var ikke så blek lenger. Han hadde tannregulering, noe jeg ikke hadde lagt merke til før, og et lite arr på haken. «Hei, jeg er Anna,» sa jeg til gutten som satt ved siden av T.J. «Du må være Ben. Hvordan var festen din?» Han kastet et forvirret et blikk på T.J. «Eh, bra.» Jeg fant mobilen min og så på klokken. «Jeg er straks tilbake, T.J. Jeg skal bare sjekke avgangstiden.» Idet jeg gikk av sted, hørte jeg Ben si: «Shit ass, barnevakta di er jo skikkelig babe!» «Hun er læreren min, din idiot.» Ordene prellet av. Jeg var lærer på high school, og slike harmløse kommentarer fra unge gutter breddfulle av hormoner, var en del av jobben. Da jeg hadde sjekket at flyet fortsatt var i rute, gikk jeg tilbake og satte meg i den tomme stolen ved siden av T.J. «Har Ben gått?» «Ja. Mora hans ble lei av å kjøre i ring rundt flyplassen. Han ville ikke la henne bli med inn.» «Vil du ha noe å spise?» Han ristet på hodet. «Jeg er ikke sulten.» Vi satt i pinlig stillhet til det var på tide å gå om bord i flyet. T.J. fulgte meg langs den smale midtgangen til setene våre på første klasse. «Vil du sitte ved vinduet?»