Høstetid og fôrkvalitet Åshild T. Randby Institutt for husdyrfag, NLH Utviklingstrinnet til graset ved høsting er en svært viktig faktor for surfôrkvaliteten. Spesielt er høstetida av stor betydning når målet er å produsere mjølk eller kjøtt hovedsakelig fra grovfôr, ved bruk av en liten eller moderat kraftfôrmengde. Ungt grasmateriale har lågere innhold av celleveggstoffer og høgere fordøyelighet enn gammelt grasmateriale. Spesielt dette, men også økt innhold av protein, gjør ungt gras til et verdifullt fôr. Surfôr av ungt grasmateriale gir vanligvis større tørrstoff (TS)-opptak enn surfôr av eldre grasmateriale, og i tillegg inneholder hvert kg TS mer energi. Effekten i energiopptak i sum for disse to faktorene kan bli betydelig. Dette har gitt seg utslag i høgere fôropptak og mjølkeytelse ved bruk av tidlig høsta surfôr i både norske (Gudmundsson 1979) og utenlandske forsøk (Kristensen & Skovborg 1990, Huhtanen 1993a,b, Rinne et al. 1999). Ungt grasmateriale er rikere på råprotein, og ofte fuktigere enn eldre gras. På grunn av lite stengler og struktur danner ungt grasmateriale en mer kompakt streng etter slått, slik at graset tørker sakte opp. På den annen side er avlinga mindre ved tidlig høsting, hvilket er en fordel for opptørkingshastigheten. Enten en høster direkte eller nytter to-trinns-høsting, er det mer krevende å ensilere ungt grasmateriale, enn materiale som er litt mer utviklet. Svært seint høsta gras er imidlertid også vanskelig å ensilere, fordi det inneholder stive, tørre stengler som vanskelig lar seg pakke sammen. God knusing eller kutting av graset er da viktig, i kombinasjon med hard pakking. I tidligere høstetidsforsøk har det hendt at surfôr av ungt grasmateriale har blitt vesentlig fuktigere og har hatt dårligere gjæringskvalitet enn surfôr av eldre grasmateriale. Dette har ført til at den forventede positive effekten på fôropptaket er blitt utlignet av en negativ effekt av dårlig gjæringskvalitet. Forskjellen i dyras produksjon har da stort sett begrensa seg til forskjellen i innhold av energi, og eventuelt protein, mellom gras fra ulike høstetider (Bergheim 1979 a,b). I et forsøk gjennomført på Hellerud Forsøksgård i Skedsmo i 2001, var målet å produsere surfôr av gras fra tre ulike utviklingstrinn, men med likt TS-innhold og jamn og god gjæringskvalitet i alt surfôret. En ville undersøke virkningen av ulike høstetider på den totale effekten av både fôropptak og kjemisk innhold i surfôret på mjølkeytelse hos kyr og tilvekst hos kastrater. Grasets utviklingstrinn ved høsting har stor betydning for hvor stor kraftfôrmengde som trengs for å oppnå god mjølkeytelse (Kristensen & Skovborg 1990). Utviklingstrinnet kan også ha betydning for ønsket sammensetning av kraftfôret. Ungt gras inneholder mye lett nedbrytbart protein, og bør derfor kompletteres med kraftfôr med låg PBV. Tidligere forsøk har vist at kyr som får surfôr med høgt opptakspotensiale bedre kan nyttiggjøre seg kraftfôr med høgt AAT-innhold, enn kyr som får surfôr som spises i mindre mengder (Randby 2001). I forsøket på Hellerud i 2001 ble to kraftfôrtyper sammenlikna faktorielt med de tre surfôrtypene, men gjennomsnittet for de to kraftfôrtypene vil bli gjengitt her. Materiale og metoder Grashøsting For å få stort nok totalareal måtte grashøstinga gjennomføres på tre engstykker. Disse ble delt i tre ut fra forventet avlingsnivå ved de tre høstetidene, slik at en i forsøket hele tida kunne fôre med surfôr høsta fra samme engstykke. Første høstetid ble gjennomført 5-6/6, andre høstetid 18-19/6, og tredje høstetid 2-3/7. Begynnende skyting for timotei, definert som at halvparten av aksbærende skudd er synlig, men ikke helt ute av holken, ble vurdert til å være ca. 12-13/6-2001. Høstetid 1, 2 og 3 tilsvarte derfor høsting ei uke før, ei uke etter, og tre uker etter begynnende skyting for timotei. Engstykkene besto av 64-72% timotei, 6-29% engsvingel, 1-18% kveke, 0-7% bladfaks og 0-3% rødkløver. Graset ble svakt fortørka. Strengen ble ikke rørt før graset ble plukket opp og presset i rundballer med Welger 220 Profi rundballepresse med 23 knivers kutteorgan, og tilsatt GrasAAT ensileringsmiddel (64,5% maursyre, 6% NH 3, 1,2% glycerol (etsinhibitor), korrosjonsinhibitor, karamellfarge og skumdemper). Ballene ble pakket inn med 6 lag hvit, 75 cm bred og 0,025 mm tykk plast med Kverneland Silawrap UN 7558
pakkemaskin og lagret på høykant ("stående"). Ved alle tre høstetider var det pent vær. Informasjon fra grashøstinga er gitt i Tabell 1. Tabell 1 Kjemisk sammensetning av gras ved innpakking av rundballene. Rundballevekter. Høstetid for gras 1 2 3 Kjemisk sammensetning av gras 1) 21,1 24,2 24,6 TS% % i TS: Råprot. Sukker 2) NDF ADF Råprotein (NIRS) NDF (NIRS) Trevler (NIRS) Bufferkapasitet, m.ekv./100 g TS 20,7 10,3 52,7 27,3 20,0 51,6 24,5 43,3 13,8 11,3 57,0 31,9 14,6 55,3 28,1 35,1 10,9 9,1 58,1 33,9 11,5 59,3 30,8 38,1 Pr. kg TS i gras (NIRS) Fordøyelig TS, g FEm AAT, g PBV, g 767 0,950 78,7 78,0 707 0,832 75,0 0,0 686 0,787 73,9-33,3 Antall rundballer Kg gras pr. balle Tilsatt GrasAAT, l/t TS% i gras 3) Kg gras-ts pr. balle Kg gras-ts pr. m 3 131 1032 4,80 21,2 218 128 132 960 4,99 24,6 236 133 121 913 5,12 25,3 231 131 1) Sammensetning av gras (veid etter forbrukt surfôr): ca. 12 grasprøver bak hvert middeltall for TS-innhold, og 3 prøver bak hvert middeltall for de øvrige analysene 2) Monosakkarider + sukrose 3) TS-verdien er veid i forhold til innhøsta grasmengde Fôr og fôring Gjennom hele forsøket fikk både kyr og kastrater surfôr etter appetitt. Surfôret ble revet opp med Serigstad RBK 1202 rundballeriver før fôring. Fôret var således mer oppkuttet ved fôring enn det knivene i rundballepressa hadde sørget for. Kraftfôret til kyrne ble fordelt på 4 tildelinger pr. dag, og tildelt i lik mengde innen blokk. Kraftfôrblandingene var i gjennomsnitt komponert av: 37,3% bygg, 24,1% havre, 14,8% hvetekli, 12,9% soypass, 0,6% rapsfrø, 6,4% melasse, 0,3% urea, pluss vitaminer og mineraler. Kjemisk sammensetning var i gjennomsnitt 87,9% TS, og i % av TS: 90,5% organisk stoff, 16,9% råprotein, 4,1% fett, 2% sukker, 39,9% stivelse, 6,5% trevler, 20,1% NDF og 8,4% ADF. Mjølkekuforsøket var kontinuerlig over 14 uker, der de første 4 ukene var forberedelsesperiode med lik fôring, og de siste 10 ukene forsøkstid. Det var med 36 kyr, derav 18 førstekalvskyr og 18 eldre kyr. Ved starten på forsøkstida var kyrne i gjennomsnitt 56 (26-84) døgn etter kalving. Ved overgangen til forsøkstida ble dyra delt inn i 6 blokker á 6 mest mulig like kyr med tanke på alder, kalvingstid, mjølkemengde, fett- og proteinprosent i mjølk, kroppsvekt og fôropptak i forberedelsestida. Ei ku fra hver blokk ble plassert i hver av 6 grupper á 6 forsøkskyr, slik at gruppene i gjennomsnitt ble så like som mulig med tanke på de nevnte egenskapene. Gruppene ble deretter ved loddtrekning fordelt på de 6 forsøksleddene (3 surfôrtyper x 2 kraftfôrtyper). Kyrne fikk 100 g Pluss FORMEL Multitilskudd Mg-rik mineral/vitamintilskudd pr. dag. Vekstforsøket ble gjennomført med 15 tretten måneder gamle kastrater i ombyttingsforsøk. I løpet av tre perioder á 5 uker, fikk alle dyra prøvd seg på alt forsøksfôret. For å unngå proteinmangel hos kastratene når surfôr fra høstetid 3 ble brukt, fikk samtlige kastrater gjennom hele forsøket tildelt 0,5 kg soyamjøl pr. dag, fordelt på to daglige tildelinger. Kastratene fikk 50 g Pluss FORMEL Multitilskudd P-rik mineral/vitamintilskudd pr. dag. Statistisk behandling Statistikkprogrammet NM (Nissen 1990) er brukt til alle de statistiske analysene. Resultatene fra mjølkekuforsøket er beregna med toveis variansanalyse (blokk x ledd), med beregning av kontraster for å ta ut lineær og kvadratisk effekt av høstetid for surfôr. For sammensetning av vomvæske, samt for mjølkeytelse
og mjølkesammensetning er resultatene korrigert for verdiene i forberedelsesperioden med covariansanalyse. Resultatene fra kastratforsøket er beregna som changeover forsøk, der virkningen av dyr, periode og surfôrtype inngikk i modellen. Verdier for P<0.05 regnes for å være statistisk sikre, men verdier opp til P<0.1 er oppgitt i tabellene, da 0.05 P < 0.1 regnes for å indikere en tendens. er brukt for P 0.1 Resultater Surfôr Kjemisk sammensetning av surfôret fra de tre høstetidene er vist i Tabell 2. Innholdet av råprotein ble sterkt redusert, og innholdet av NDF, ADF og trevler ble sterkt økt med økende utviklingstrinn ved høsting. I mer moderat omfang økte innholdet av organisk stoff, mens innholdet av fett ble redusert med økende utviklingstrinn. Alt surfôret var velgjæra, med høgt sukkerinnhold og moderat innhold av syrer. Mjølkesyregjæringa ble likevel noe redusert med økende utviklingstrinn. Dette kan delvis skyldes økende TS-innhold i surfôret ved økt utviklingstrinn, delvis at tilsatt mengde syre var svakt økende ved økt utviklingstrinn, og delvis at det høgere proteininnholdet, og derved den høgere bufferkapasiteten, i ungt gras i større grad motsatte seg ph-reduksjon, slik at det trengtes større syreproduksjon før ph sank og surfôret ble stabilt. Etanolgjæringa var betydelig kraftigere ved høstetid 2 og 3 enn ved høstetid 1. Stort forbruk av sukker til etanolgjæring var trolig årsak til at surfôret fra høstetid 2 og 3 inneholdt noe mindre sukker enn surfôret fra høstetid 1. Det måtte kasseres 3,5 kg surfôr fra en balle fra høstetid 2 som var skadet og reparert med tape. Forøvrig ble det over hodet ikke observert noe muggent eller skjemt surfôr i rundballene. Tabell 2 Kjemisk sammensetning av surfôret. Høstetid 1 2 3 SEM p TS% % i TS: Org.st. Råprot. Råprot., korr. 1) Sukker 2) Fett 3) Trevler 3) NDF ADF Mjølkesyre Maursyre Eddiksyre Sum syrer Etanol NH 3 -N NH 3 -N, korr. 1) 22,4 a 92,0 a 19,6 a 19,0 a 7,9 a 3,6 23,9 43,8 a 26,8 a 6,4 a 1,11 1,03 a 8,5 a 0,62 a 0,23 a 0,13 a 24,2 b 92,8 b 14,2 b 13,6 b 6,1 b 2,4 27,8 52,9 b 31,1 b 5,4 b 1,12 0,87 b 7,3 b 2,00 b 0,20 b 0,11 b 24,7 b, 93,7 c 10,8 c 10,2 c 6,8 b 1,9 31,8 57,0 c 33,6 c 4,0 c 1,14 0,91 b 6,1 c 1,87 b 0,20 b 0,10 b 0,20 0,10 0,18 0,18 0,34 0,27 0,15 0,18 0,02 0,22 0,10 0,004 NH 3 -N, % i tot-n NH 3 -N, % i tot-n, korr. 1) PH 7,4 a 4,3 a 4,08 9,0 b 5,1 b 4,11 11,6 c 6,4 c 4,08 0,15 0,14 0,01 1) Korrigert for N tilsatt graset med NH 3 i ensileringsmiddelet (GrasAAT) 2) Monosakkarider pluss sukrose 3) Kun én surfôrprøve av hvert fôrslag analysert for fett og trevler, forøvrig 15 prøver av hvert fôrslag Forsøksdyr Det var flere tilfeller av mindre helseproblemer blant kyrne i forsøket. Ei ku (surfôr 2) fikk kvast, og pådro seg i den forbindelse også sekundær ketose. Ytterligere tre kyr fikk ketose (to på surfôr 1 og én på surfôr 3). Disse ble veterinærbehandla, og i tillegg etterbehandla med et glukogent fôrtilskudd (Acetona) i 4-9 dager. Fire kyr fikk diaré, derav en i forberedelsestida. Av de tre øvrige, var det to som fikk surfôr 1 og én som fikk surfôr 2. Kyrne med diaré fikk tildelt 1-2 kg høy daglig i 3-7 dager. Av sjukdomsproblemene som kan ha relasjon til fôringa (ketose og diaré), var det altså en overvekt av kyr som fikk surfôr 1. Alle kyrne ble raskt friske. En av kastratene pådro seg en alvorlig beinskade, og ble nødslaktet i starten av siste periode. Daglig tilvekst for dette dyret i siste periode er estimert ved iterasjon i dataprogrammet.
Fôropptak, ytelse og vektendringer i mjølkekuforsøket Fôropptak, ytelse og vektendringer er vist i Tabell 3. Opptaket av TS fra surfôr alene, og av TS i surfôr pluss kraftfôr var på et høgt nivå. Av kyrne som fikk surfôr fra høstetid 1, 2 og 3 var det henholdsvis 0,5 og 11 kyr, av totalt 12 i hver gruppe, som aldri la igjen noe kraftfôr. Det var spesielt to kyr, som begge fikk surfôr 1, som la igjen mye kraftfôr, i middel for forsøkstida henholdsvis 1,6 av 8 kg tildelt, og 0,9 av 10 kg tildelt pr. dag. Mengdene av kraftfôrrester fra de øvrige kyrne var svært små, maksimalt opp til 300 g/dag. Det var en sterkt signifikant virkning av høstetid for surfôr på mjølkeytelsen. Ytelsen, målt både i kg mjølk, EKM, og daglig produsert mengde fett, protein og laktose ble redusert med økende utviklingstrinn ved slått. Reduksjonen i ytelse var mindre ved overgang fra høstetid 1 til 2, enn ved overgang fra høstetid 2 til 3, hvilket viste seg som statistisk sikker kvadratisk effekt av høstetid for kg EKM, g fett og g protein. Proteinprosenten i mjølk var høgest for dyr som fikk surfôr fra høstetid 2, og lågest for dyr som fikk surfôr fra høstetid 3. Det var ingen sikker effekt av høstetid på fettprosenten i mjølk, men kyrne på surfôr fra høstetid 3 hadde i middel noe lågere fett% enn kyrne som fikk de andre surfôrtypene. Laktoseprosenten sank svakt med økende utviklingstrinn for graset. Smakskvaliteten på mjølka var bedre for dyra som fikk surfôr fra høstetid 1 og 3, enn for dyra som fikk surfôr fra høstetid 2. Det var karakteristikken bismak (inkludert "vassen" og "kvalm"), som var klart dominerende merknad for type smaksfeil. Alle prøvene som fikk merknad i forsøkstida hadde denne typen smaksfeil, men enkelte prøver var i tillegg karakterisert med fôrsmak eller oksydert smak. Innholdet av urea i mjølk ble redusert med økende utviklingstrinn på graset, og lå så vidt over normalområdet for kyr på høstetid 1 (> 6 mm), og i den øvre delen av normalområdet (3-6 mm) for kyr på høstetid 2 og 3. Innholdet av aceton i mjølk var svært lågt for alle gruppene. Nivået var likevel økende med økt utviklingstrinn for graset. Innholdet av -tocoferol (E-vitamin) i mjølk ble redusert med økt utviklingstrinn for graset, både som andel i mjølka, og som andel i mjølkefettet. Nitrogen-utnyttelsen i mjølkeproduksjonen (N i mjølk/n i fôr) var dårligere ved bruk av surfôr fra høstetid 1, enn ved bruk av surfôr fra høstetid 2 og 3 (Tabell 3). Enkelte kyr var plaget med løs avføring i deler av forsøket. Analyser av tørrstoffinnhold i gjødselprøver kunne imidlertid ikke bekrefte tynnere gjødsel for kyrne som fikk surfôr fra høstetid 1. Innholdet av NDF i gjødsel økte sterkt med utsatt høstetid for graset, og var påfallende likt med NDF-innholdet i surfôret som kyrne hadde spist (ikke vist i tabell).
Tabell 3 Fôropptak og ytelse i mjølkekuforsøket. Høstetid P 1 2 3 SEM Lineær Kvadrat. Surfôr, kg TS Kraftfôr, kg TS Totalt, kg TS 12,5 7,41 19,9 11,6 7,62 19,2 10,5 7,65 18,1 0,36 0,08 0,36 0,002 Surfôr TS, g/kg vekt Totalt TS, g/kg vekt Totalt NDF, g/kg vekt 22,8 36,4 12,7 21,0 34,8 13,9 19,0 33,1 13,7 0,62 0,73 0,32 0,05 0,1 Mjølk, kg EKM, kg Fett% Protein% Laktose% Fett, g Protein, g Laktose, g Mjølkesmak, poeng 1) FFA, m.ekv./l Urea, mm Aceton, mm -tocoferol., mg/l mg/100g fett 27,7 28,4 4,33 3,24 4,47 1200 895 1237 4,27 0,70 6,25 0,868 2,04 26,6 27,4 4,37 3,30 4,44 1161 875 1178 3,72 0,77 5,55 0,05 0,766 1,72 24,2 24,2 4,21 3,15 4,41 1020 757 1070 4,14 0,74 5,03 0,07 0,618 1,47 0,56 0,40 0,08 0,01 19 12 26 0,11 0,05 0,17 0,006 0 0,105 0,004 0,001 0,001 0,002 Kuvekt, start, kg Vektendring, g/dag Holdpoeng (1-5), start Holdendring, poeng/100dager N i mjølk / N i fôr 547 161 3,34 0,01 0,24 552 143 3,24 0,29 550-45 3,23-0,10 0,30 0,06 0,01 1) Skala fra 1 til 5, der 1 er mjølk med sterk lukt- og smaksfeil, og 5 er svært god mjølk 63 0,01 Sammensetning av vomvæske Sammensetningen av vomvæske er vist i Tabell 4. ph i vomvæske tenderte til å være lågere for kyrne som fikk surfôr fra høstetid 2, enn for kyrne som fikk surfôr fra høstetid 1 eller 3. For alle gruppene lå imidlertid ph godt over 6,2, som regnes for å være nedre grense for ønsket ph i vomvæske. Konsentrasjonen av NH 3 -N i vomsaft var høgest ved bruk av surfôr fra høstetid 2, til tross for at det var betydelig høgere N-innhold i surfôr fra høstetid 1 enn i surfôr fra høstetid 2. Høstetida for graset innvirket ikke på sammensetningen av flyktige syrer i vomsaft, heller ikke på det ikke-glukogene forholdet mellom syrene ((eddiksyre + smørsyre)/propionsyre). Tabell 4 Sammensetning av vomvæske. Høstetid P 1 2 3 SEM Lineær Kvadr. ph NH 3 -N, mm VFA tot., mm molar%: Eddiksyre Propionsyre Iso-smørsyre Smørsyre Isovaleriansyre Valeriansyre (C2+C4)/C3 1) 6,69 11,3 98,7 64,5 18,8 0,88 12,6 1,72 1,52 4,13 6,60 13,7 99,6 64,3 18,8 0,93 12,6 1,79 1,59 4,15 6,69 9,8 99,3 64,2 18,2 0,90 13,3 1,74 1,55 4,31 0,56 2,73 0,56 0,34 0,50 0,05 0,10 0,07 1) Ikke-glukogent forhold: (eddiksyre + smørsyre)/propionsyre, alt som molar%
Fôropptak og tilvekst i forsøket med kastrater Opptaket av TS fra surfôr ble sterkt redusert med økt utviklingstrinn for graset (Tabell 5). Opptaket av NDF pr. kg kroppsvekt var størst når kastratene fikk surfôr fra høstetid 2, og lågest når de fikk surfôr fra høstetid 1. Tilveksten til kastratene var meget god, men klart synkende med økt utviklingstrinn for graset. Tabell 5 Fôropptak og tilvekst for kastratene. Høstetid for surfôr 1 2 3 Surfôr, kg TS 8,2 7,4 6,4 Soyamjøl, kg TS 0,44 0,44 0,44 Surfôr TS, g/kg vekt 20,6 18,5 16,2 Totalt TS, g/kg vekt 21,8 19,6 17,4 Totalt NDF, g/kg vekt 9,2 10,0 9,4 SEM 0,12 0,27 0,27 0,15 P Startvekt, kg Sluttvekt, kg Tilvekst, g/dag 378,8 415,6 1302 385,9 413,9 985 387,4 409,5 773 1,40 1,56 63 Fordøyelsesforsøk og in-sacco-undersøkelser Fordøyelseskoeffisienter, nedbrytningsgrad av protein og NDF, og beregna energi- og proteinverdi i surfôret er gitt i Tabell 6. Fordøyeligheten av alle næringsstoffene i surfôr var sterkt synkende med økende utviklingstrinn for graset. Forskjellen var mindre mellom høstetid 1 og 2, enn mellom høstetid 2 og 3. Økende utviklingstrinn førte til både redusert andel løselig protein, og til redusert andel potensielt nedbrytbart protein. Andelen protein som ble fordøyd i tarm økte derved med økende utviklingstrinn, men fordøyeligheten av bypass proteinet ble noe redusert, og andelen totalt ufordøyelig protein økte med økende utviklingstrinn. Andelen potensielt nedbrytbart NDF i vom ble også sterkt redusert med økt utviklingstrinn på graset, og andelen totalt ufordøyelig NDF økte. For nedbrytningsprofilene for både protein og NDF var forskjellen mellom høstetid 1 og 2 betydelig mindre enn forskjellen mellom høstetid 2 og 3. Beregna energiverdi i surfôret var sterkt synkende med økt utviklingstrinn for graset. Nedgangen var mindre mellom første og annen høstetid, enn mellom andre og tredje høstetid. Surfôret fra høstetid 2 ga minst by-pass protein (AATinp), men likevel høgest AAT-verdi, fordi det inneholdt mest fordøyelige karbohydrater, som ga størst beregna produksjon av mikrobeprotein (AATmp). Beregning av energi- og proteinverdien i surfôret på bakgrunn av dyras produksjon Det er mulig å beregne energi- og proteinverdien i fôret på bakgrunn av produksjonsresultatene, men slike beregninger blir alltid beheftet med usikkerhet, fordi målefeil, analysefeil m.m. blir tilknyttet forsøksfôret. I tillegg blir slike beregninger knyttet opp til spesielle forutsetninger. Ved beregning av energiverdien i surfôret på bakgrunn av mjølkekyrnes produksjon må en forutsette at energiverdien i kraftfôret er korrekt bestemt i fordøyelsesforsøk, og en må forutsette at energitilførselen, og ikke f.eks. proteintilførselen, har vært minimumsfaktoren for produksjonen. Ved beregning av proteinverdien i surfôret på bakgrunn av kyrnes produksjon må en forutsette at proteinverdien i kraftfôret er korrekt bestemt i fordøyelsesforsøk og in-saccoundersøkelser, og at proteintilførselen har vært minimumsfaktor for produksjonen. Energiverdien i surfôret kan også beregnes ut i fra tilveksten på kastratene. Siden de bare fikk et lite proteintilskudd i tillegg til surfôret, bør en slik beregning bli noenlunde riktig under forutsetning av at dyra har fått dekket sine andre næringsbehov (protein, vitaminer, mineraler, vann). En beregning over AAT-behovet til kastratene (til vedlikehold og til den registrerte tilveksten i forsøket) og totalt AAT-opptak (ut fra AAT-verdi beregna i fordøyelsesforsøk, og tabellverdi for soya) viste at dyra på alle surfôrtypene hadde dekket sitt behov for AAT. Ut fra beregna PBV-verdier i surfôret (Tabell 6), og tabellverdi for soya (241 g PBV/kg TS), fikk kastratene på surfôr fra høstetid 1, 2 og 3 henholdsvis 656, 108 og 70 g PBV i totalrasjonen. Storfe i vekst, ved ca. 400 kg vekt, skal tolerere ned til ca. -175 g PBV i totalrasjonen (Harstad 1994). Det er således ingen grunn til å tro at kastratene har hatt mangel på ammoniakk i vomma. Ureainnholdet i mjølk lå i øvre del av normalområdet (Tabell 3). NH 3 -innholdet i vomsaft (Tabell 4) og PBV-innholdet i fôrrasjonene gir heller ikke grunn til å tro at mangel på NH 3 i vomma kan ha påvirket kyrnes energi- eller proteinutnyttelse av fôret.
Tabell 6 Fordøyelseskoeffisienter, in-sacco nedbrytningsgrad av protein og celleveggstoffer (NDF), og beregna energi- og proteinverdi i surfôr. Høstetid for surfôr 1 2 3 SEM P Fordøyelses-koeffisienter TS Org.st. Råprot. Råfett Trevler NDF ADF D-verdi 9) 0,800 0,805 0,802 0,684 0,835 0,800 0,822 741 0,760 0,764 0,735 0,617 0,791 0,757 0,778 707 0,637 0,640 0,670 0,486 0,638 0,600 0,620 596 0,005 0,005 0,006 0,027 0,007 0,010 0,010 0,001 0,02 0,001 0,001 Nedbrytningsgrad protein L CP 1) PN CP 2) kd CP 3) EPD 8 4) U CP 5) SF INP 6) 0,772 0,169 0,067 0,849 0,029 0,808 0,746 0,157 8 0,804 8 0,807 0,696 0,094 0,052 0,731 0,067 0,750 0,005 0,009 0,004 0,002 Nedbrytningsgrad NDF PN NDF 2) kd NDF 3) U NDF 5) 0,863 5 0,137 0,839 7 0,161 0,689 0 0,311 Beregna fôrverdi pr. kg TS ME, MJ FEm AAT INP, g 7) AAT MP, g 8) AAT, g PBV, g 11,4 0,983 15,7 59,1 74,8 68,1 10,6 0,901 13,6 63,0 76,6 0,2 8,9 0,730 15,3 54,0 69,3-5,7 1) Løselig fraksjon 2) Fraksjon som ikke er løselig, men som er potensielt nedbrytbar i vom 3) Nedbrytningshastighet i vom av potensielt nedbrytbar fraksjon, pr. time 4) Effektiv nedbrytningsgrad ved 8% passasjehastighet (kp)/time 5) Totalt ufordøyelig fôr (ufordøyelig i vom og tarm), andel av fôret (prot., NDF) 6) Sann tarmfordøyelighet av protein som ikke er nedbrutt i vom 7) AAT (aminosyrer absorbert fra tarm) fra ikke nedbrutt protein 8) AAT fra mikrobeprotein 9) D-verdi: g fordøyelig organisk stoff pr. kg TS i fôr 0,056 0,006 0,51 0,53 0,86 0,002 I beregningene er det nytta vanlige normer for energi- og proteinbehov til mjølkeproduksjon og vedlikehold. Til kyrnes kroppsvektendringer er det nytta 3 FEm og 225 g AAT pr. kg vektendring, og for kastratene er det nytta 2,50 FEm og 260 g AAT pr. kg vektøkning (for kastrater på 400 kg ved daglig tilvekst på ca. 1000 g) (Harstad 1994). Dersom energibehovet til dyra ved deres registrerte produksjon sammenstilles med energiopptaket beregnet ut i fra fordøyelsesforsøk med surfôr og kraftfôr, utgjorde produksjonen (inkl. vedlikehold) til kyrne 0,90, 0,96 og 0,98 av det energiopptaket tilsa, henholdsvis for kyrne på surfôr 1, 2 og 3. Energiverdien av fôrrasjonene ble altså vurdert til å være lågere av kyrne i produksjonsforsøket enn av sauene i fordøyelsesforsøka, eller mer nøyaktig: produksjonsverdien viste seg å være 2-10% lågere enn den energiverdien en kom fram til ved hjelp av kjemisk analyse og fordøyelsesforsøk. Også kastratene som fikk surfôr fra høstetid 1 og 2 produserte mindre enn det en skulle forvente ut fra energiverdien i surfôret beregna i fordøyelsesforsøka, henholdsvis 17 og 12% mindre, mens kastratene som fikk surfôr fra høstetid 3 produserte 11% mer enn det en skulle forvente. En sammenstilling av AAT-behovet til kyrne ved deres registrerte produksjon, og AATopptaket regnet ut fra fordøyelsesforsøka, viste at produksjonen utgjorde 0,92, 0,91, og 0,86 av dyras AAT-
opptak, for dyra tildelt henholdsvis surfôr 1, 2 og 3. Tilsvarende tall for kastratenes utnyttelse av AAT viste 0,89, 0,83 og 0,91. På bakgrunn av mjølkekuforsøket ble energiverdien i surfôret beregna til 0,824, 0,833 og 0,697 FEm pr. kg TS, henholdsvis for høstetid 1, 2 og 3. Disse verdiene ligger under det en skulle forvente ut i fra NIRSanalyser av graset (Tabell 1) og ut fra beregningene fra fordøyelsesforsøka (Tabell 6), med unntak for NIRSanalyse av graset fra høstetid 2, som ga 0,832 FEm pr. kg TS. Avviket var spesielt stort for surfôret fra høstetid 1. Energiverdier beregna på bakgrunn av kastratforsøket viste 0,803, 0,780 og 0,816 FEm pr. kg TS for surfôr fra høstetid 1, 2 og 3. For surfôr fra høstetid 1 og 2 lå disse verdiene betydelig under det en skulle forvente, mens verdien for surfôr fra høstetid 3 lå høgere enn en ville forvente. På bakgrunn av mjølkekuforsøket ble proteinverdien i surfôret beregna til 62,7, 61,9 og 46,1 g AAT pr. kg TS, henholdsvis for høstetid 1, 2 og 3. Proteinverdier estimert på bakgrunn av kastratenes produksjon, og forutsatt at tabellverdien 218 g AAT/kg TS for soya er korrekt, ble 65,3, 61,3 og 62,0 g AAT/kg TS for surfôr fra høstetid 1, 2 og 3. Diskusjon Ved alle tre høstetider var værforholdene svært gode. Takket være regn de siste to døgnene før høstetid 3, lyktes det å holde TS-nivået i det seint høsta graset omtrent likt som ved de to foregående innhøstingene. Den forholdsvis store syredoseringa som ble tilsatt, ca. 5 l/t GrasAAT, sikret begrensa gjæringsintensitet med høgt sukkerinnhold og lågt totalt syreinnhold i surfôret ved alle tre høstetider. Målsettingen om likt TSnivå og lik gjæringskvalitet ved de tre høstetidene ble langt på vei oppnådd. Differansen i sukkerinnhold mellom gras og surfôr var størst ved høstetid 2, hvilket kan henge sammen med relativt kraftig etanolgjæring. Ved høstetid 3 var etanolgjæringa nesten like kraftig, men mjølkesyregjæringa var mer begrensa, og dette kan muligens forklare at nedgangen i sukkerinnhold var mindre. NDF-innholdet i surfôret var vesentlig lågere enn i graset som surfôret var produsert fra. Differansen i innhold av NDF, % i TS, mellom gras og surfôr var på ca. 9, 4 og 1 prosentenheter, henholdsvis for høstetid 1, 2 og 3. Det var ingen nivåforskjell mellom gras og surfôr for ADF. Dette er i tråd med tidligere forsøk, hvor differansen i NDF mellom gras og surfôr i svært ungt plantemateriale var helt oppe i 16 prosentenheter. Likevel var andelen potensielt fordøyelig NDF like høg i surfôr som i gras (Randby et al. 2002b). Ved appetittfôring på frossent og opptint gras med 53,8% NDF i TS, og restriktivt gjæra surfôr fra samme grasmateriale med 45,6% NDF i TS, spiste kyrne lik tørrstoffmengde. Opptaket av NDF var således på 13,2 g/kg vekt for graset, men bare 11,7 g/kg vekt for surfôret. Høy av det samme utgangsmaterialet, med 53,5% NDF i TS, ble imidlertid konsumert i en mengde som tilsvarte 14,9 g NDF/kg vekt (Randby et al. 2002a). Hvis kyrne i forsøket hadde fått gras i stedet for surfôr, og spist samme TS-mengde, ville opptaket av NDF ha vært 14,8, 14,7 og 13,9 g/kg vekt henholdsvis for høstetid 1, 2 og 3, mens de observerte verdiene for surfôret (Tabell 3) var 12,7, 13,9 og 13,7 g NDF/kg vekt. Vanligvis spiser dyr mer av friskt grasmateriale enn av surfôr produsert av det samme utgangsmaterialet (Demarquilly 1973). Ved å estimere opptaket av både ferskt og konservert gras på bakgrunn av NDF-analyse, vil en således sterkt undervurdere opptaket av gras, eller overvurdere opptaket av surfôr, spesielt når det gjelder ungt plantemateriale. Rinne et al. (1999) fant imidlertid bare 2,6 prosentenheter nedgang i NDF-innholdet i surfôr i forhold til utgangsmaterialet, som hadde tilsvarende fordøyelighet som høstetid 1 på Hellerud. De fant en tendens til økt NDF-innhold i surfôr i forhold til gras ved tre seinere høstetider. Det synes helt nødvendig å finne ut om disse uoverenstemmelsene kan skyldes analysemetodene som brukes i Norge. Dersom det ikke er tilfelle, må forventet NDF-opptak i framtida justeres i forhold til typen av fôr som skal vurderes. Den kjemiske sammensetningen av surfôret (råprotein, fett, NDF og ADF) viste større forskjeller mellom høstetid 1 og 2 enn mellom høstetid 2 og 3 (Tabell 2). Når det gjaldt fordøyelighet, beregna energiverdi, og totalt ufordøyelig NDF og protein (Tabell 6), var imidlertid forskjellene betydelig større mellom høstetid 2 og 3, enn mellom høstetid 1 og 2. Dette er i tråd med observasjoner gjort av Rinne et al. (1999), som også fant høg korrelasjon mellom D-verdi (fordøyelig organisk stoff, g/kg TS) funnet i forsøk med sau, og ytelsen i EKM hos kyr. Daglig nedgang i D-verdi var 3,9 g/kg TS mellom høstetid 1 og 2, og 7,9 g/kg TS mellom høstetid 2 og 3, eller 5,4 g/kg TS over hele tidsintervallet, i tråd med 4,8 funnet av Rinne et al. (1999). Rook et al. (1991) fant at surfôropptaket var på topp ved D-verdi på 750 g, med en økning på 0,156 kg TS pr. 10 g økning i D-verdi mellom 650 og 750 g. I tråd med dette fant Huhtanen (1993a) i middel for 23 forsøk en økning i surfôropptaket på 0,151 kg TS pr. 10 g økning i D-verdi, og Rinne et al. (1999) en økning på 0,162 kg TS. I forsøket på Hellerud økte surfôropptaket med 0,136 kg TS pr. 10 g økning i D-verdi.
I gjennomsnitt for 14 publiserte forsøk med ulik høststid for surfôr, fant Huhtanen (1993b) en respons i ytelse på 0,26 kg mjølk pr. 10 g økning i D-verdi, med total variasjon fra 0,08 til 0,49 kg mjølk. De største responsene ble i hovedsak funnet i forsøk med låge kraftfôrnivåer. Ved bruk av gjennomsnittlig 7,5 kg TS i kraftfôr, fant Rinne et al. (1999) en respons på 0,36 kg mjølk pr. 10 g økning i D-verdi. Tilsvarende respons på Hellerud var på 0,25 kg mjølk pr. 10 g økning i D-verdi. Målt i kg EKM var responsen 0,29, mens Rinne et al. (1999) fant respons på 0,50 kg EKM pr. 10 g økning i D-verdi. Huhtanen (1993b) fant at proteinprosenten i mjølk økte ved økt fordøyelighet i surfôret i alle de 14 forsøka han studerte. Kristensen & Skovborg (1990) fant sikker effekt av høstetid på proteinprosenten i ett av fire forsøk, og da økt protein% ved økt fordøyelighet i surfôret. På Hellerud var det imidlertid høstetid 2 som ga høgest protein% i mjølk og høstetid 3 som ga lågest protein% (Tabell 3). Den samme tendensen ble observert i forsøk på Hellerud høsten 2000 (Randby, upublisert), ved begrensa tildeling av surfôr, og dette er også i tråd med resultatene til Rinne et al. (1999). Høsting før begynnende skyting synes således å gi en svak reduksjon i protein% i mjølk, mens maksimal protein% oppnås omtrent nøyaktig ved begynnende skyting (ved D-verdi 730 i Rinnes forsøk), for deretter å reduseres ved økt utviklingtrinn. Dette under forutsetning av at rasjonen består av kun surfôr og kraftfôr. Økt produksjon av mjølkeprotein ved bruk av surfôr av ungt grasmateriale skyldes i følge Huhtanen (1993b) sannsynligvis ikke bare økt fôropptak, men også at surfôret inneholder mer fordøyelig organisk stoff pr. kg TS (høgere D-verdi), og derved gir større mikrobeproteinproduksjon. Mjølkesmak-analysene indikerte noe redusert smakskvalitet på mjølka fra kyr som fikk surfôr 2. Det relativt høge innholdet av etanol i surfôr 2 kan ha vært medvirkende til redusert smakskvalitet, sjøl om 2% etanol i 11,6 kg TS i surfôr ikke gir mer enn 232 g etanol daglig. Surfôr 3 ga 196 g etanol daglig, uten at redusert smakskvalitet ble observert ved bruk av det surfôret. Surfôr 2 kan imidlertid i tillegg ha inneholdt andre gjæringsprodukter som reduserer smakskvaliteten på mjølk, for eksempel propanol, som ikke inngikk i de kjemiske analysene av surfôret. Beregninger over utnyttelsen av næringsstoffene i fôret tyder på at spesielt surfôr 1, men også surfôr 2, inneholdt mye fordøyelige næringsstoffer som ikke ble utnyttet av dyra. Hovedårsaken var trolig at surfôropptaket var så stort, at oppholdstida i vomma ble for kort til å fordøye celleveggstoffene. Observasjonene av kyrne som fikk surfôr 1, med sine småproblemer, indikerte at rasjonen inneholdt mangler, mest sannsynlig strukturmangel. Utnyttelsen av både energi og N i fôret var dårlig. Mest overraskende var det likevel at kastratene også utnyttet næringsstoffene i surfôr 1 og 2 dårlig. Kastratene var friske, hadde et normalt surfôropptak, og vokste uvanlig godt. Ut fra fôrforbruket og normtall for behov til vedlikehold og vekst, burde de imidlertid ha vokst enda bedre. Ut fra utnyttelsen av energien er det fristende å konkludere med at surfôr 3 var det mest effektive fôret. Ser en imidlertid på energibehovet til vedlikehold og tilvekst, ved daglige tilvekster på henholdsvis 1302, 985 og 773 g/dag, utgjorde vedlikeholdsbehovet til kastratene henholdsvis 54, 61 og 66% av totalt energibehov. Et annet grovt mål for effektiviteten i fôrforbruket er kg TS i fôr pr. kg tilvekst hos dyra. Dette ga 6,6, 8,0 og 8,8 kg TS i fôr pr. kg tilvekst, henholdsvis ved høstetid 1, 2 og 3. Stor daglig produksjon reduserer kostnadene til vedlikehold vesentlig. En må derfor ikke glemme det enorme potensialet som ligger i bruk av tidlig høsta surfôr til å oppnå god tilvekst på ungdyr, og god ytelse hos mjølkekyr. For å øke tilveksten til kastratene som fikk surfôr 3 (773 g/dag) opp til nivået til dyra som fikk surfôr 1 (1302 g/dag), ville det teoretisk sett bare vært behov for 1,3 FEm, eller ca. 1,4 kg kraftfôr ekstra. På grunn av substitusjonseffekten, samt noe redusert fiberfordøyelse ved høg kraftfôrandel, ville det i praksis trolig vært behov for 3-4 kg kraftfôr, hvis det i det hele tatt hadde vært mulig å oppnå en slik tilvekst med seint høsta surfôr. Kristensen & Skovborg (1990) konkluderte med at det ikke er mulig å oppnå samme mjølkeytelse ved bruk av grovfôr med låg, som med høg fôrverdi. I alle fall er dette riktig hvis kraftfôret fordeles på bare to tildelinger pr. dag. Kanskje er det riktig uansett hvilken kraftfôrtype og kraftfôrmengde som nyttes? Ut fra en totalvurdering, hvor også økningen i grasavling mellom høstetid 1 og 2 er med, og en forutsetter at surfôret skal nyttes som eneste fôr sammen med 8-10 kg kraftfôr, slik som dette forsøket ble gjennomført, var trolig høstetid 2 mest optimal i mjølkeproduksjonen. Da var råproteininnholdet i graset vesentlig redusert i forhold til høstetid 1 (Tabell 1 og 2), slik at N-utnyttelsen ble bedre (Tabell 3). Fordøyeligheten var fremdeles høg, slik at fôropptak og mjølkeytelse var god. Ved planleggingen av forsøket var det fokus på at kraftfôret måtte tilpasses surfôr fra høstetid 3, dvs. at proteininnholdet måtte sikre tilstrekkelig PBV, og at kraftfôrnivået ikke måtte være urimelig lågt. Ingen spesiell fokus ble lagt på å sikre best mulig utnyttelse av surfôr fra høstetid 1. Ut fra generell kunnskap om fordøyelse i vom, og tidligere erfaringer om samspill mellom surfôr og kraftfôr (Randby 2001), er det grunn til å tro at det er mulig å finne tiltak som kan øke utnyttelsen av svært tidlig høsta surfôr. Det kan dreie seg om
reduserte kraftfôrmengder, endret sammensetning av kraftfôret, tilskudd av fiberrikt fôr, endrede fôringsrutiner, eller andre forhold. Det er et stort behov for forskningsinnsats på dette området i Norge i dag, slik at vi etter hvert kan kombinere produksjonspotensialet i næringsrikt surfôr med god utnyttelse av næringsstoffene. Under ideelle fôringsbetingelser kan trolig det optimale høstetidspunktet forskyves nærmere høstetid 1. Ungdyr i vekst kan da greie seg helt uten kraftfôr. I både mjølk- og kjøttproduksjonen kan kostnadene til vedlikeholdsfôr da fordeles på en stor produksjon, og fôrressursene kan også på den måten utnyttes effektivt. Referanser Bergheim, P.I. 1979. The harvesting time of grass for silage in Northern Norway. II. Experiments with bulls on silage of grass harvested at different times. Meld. Norges landbrukshøgskole, 58:2. Bergheim, P.I. 1979. The harvesting time of grass for silage in Northern Norway. III. Experiments with dairy cows on silage of grass harvested at different times. Meld. Norges landbrukshøgskole, 58:3. Demarquilly, C. 1973. Composition chemique caracteristiques fermentaries, digestibilité et quantitée ingress des ensilage de fourages: modifications par rapport au fourrage initial. Annales Zootechnie, 22:1-35. Gudmundsson, G. 1979. Fôrverdien av grassurfôr fra første slått høstet ved ulik utvikling. Lisensiatavhandling. Inst. for husdyrernæring, NLH. Harstad, O.M. 1994. Fôrmiddelvurdering og fôrutnyttelse hos drøvtyggere. Kap. 5. Nye systemer for energiog proteinvurdering. Kompendium, Landbruksbokhandelen, Ås. Huhtanen, P. 1993a. Factors influencing forage intake. Proc. Nova Scotia Forage Conference; Forage: Seeding to Feeding (Ed. A.H. Fredeen), Dartmouth, N.S., Canada October 29-30, pp. 103-127. Huhtanen, P. 1993b. Forage influences on milk composition. Proc. Nova Scotia Forage Conference; Forage: Seeding to Feeding (Ed. A.H. Fredeen), Dartmouth, N.S., Canada October 29-30, pp. 144-162. Kristensen, V.F. & Skovborg, E.B. 1990. Betydningen af tidspunktet for 1.slæt i græs for græsudbytte og kvalitet og for ensilageoptagelse og produktion hos malkekøer. Statens Planteavlsforsøk og Statens Husdyrbrugsforsøk, Fellesberetning nr. 15, 37 s. Nissen, Ø. 1990. Veiledning i bruk av statistikkpakken NM. Instrumenttjenesten, NLVF. Randby, Å.T. 2001. Rundballesurfôr uten eller med GrasAAT til kyr og kastrater, kombinert med to ulike kraftfôrrasjoner til mjølkekyr. Hellerud Forsøksgård, Skjetten. Rapport nr. 27, 32 s. Randby, Å.T., Haug, A., Kvam, A.S., Bernhoft, A., Lindstad, P. & Harstad, O.M. 2002a. Fettsyresammensetning i mjølk fra kyr fôra med gras, høy eller surfôr. Husdyrforsøksmøtet 2002. Inst. for husdyrfag, NLH, 553-556. Randby, Å.T., Haug, A., Kvam, A.S., Bernhoft, A., Lindstad, P., Volden, H. & Bævre, L. 2002b. Kjemisk innhold og fettsyresammensetning i gras, høy og surfôr høsta ved ulike utviklingstrinn. Husdyrforsøksmøtet 2002. Inst. for husdyrfag, NLH, 549-552. Rinne, M., Jaakkola, S., Kaustell, K., Heikkilä, T. & Huhtanen, P. 1999. Silages harvested at different stages of grass growth v. concentrate foods as energy and protein sources in milk production. Animal Sci. 69:251-263.