Bakgrunnen og målsettingene for prosjektet Transport og innføring av fremmede arter kan få fatale konsekvenser for andre arter. Dette var også tilfelle da nordamerikanske ferskvannskreps ble introdusert i Europa. Aphanomyces astaci (Fig. 1) er en eggsporesopp som parasitterer nordamerikansk ferskvannskreps. Utilsiktet introduksjon av A. astaci til Europa resulterte i den dødelige sykdommen krepsepest. Senere introduksjoner av nordamerikansk kreps til Europa har akselerert spredningen av krepsepest og innført et konstant smittereservoar. Europeisk ferskvannskreps er truet på grunn av krepsepest, og krepsenæringen lider store økonomiske tap. I Norge er krepsepest en liste C (nasjonal) sykdom, og innføring av smittebærende kreps er forbudt. Flere utbrudd av krepsepest har utryddet mange norske populasjoner av edelkreps. Da dette prosjektet startet opp var ulovlig introdusert nordamerikansk signalkreps (Fig. 2), som er bærer av krepsepest, nylig funnet i Norge. I løpet av prosjektperioden har ytterligere tre lokaliteter med ulovlig introdusert signalkreps blitt avdekket. Ofte overlever A. astaci lenger enn antatt overlevelsesperiode, noe som kompliserer reetablering av Europeisk edelkreps (Fig. 2). I 2005 eliminerte krepsepest gjenintroduserte edelkrepsebestander i to norske vassdrag. I 2007 ba Fiskeri- og Kyst Departementet ansvarlige myndigheter om å utvikle en strategi for å bekjempe krepsepest og signalkreps. Verktøy for å overvåke krepsepest under naturlige forhold er imidlertid mangelfulle, og lite er kjent om utbredelse av smittebærende A. astaci sporer i vann og miljø. Slike verktøy og kunnskap er avgjørende for bevaring og forvaltning av europeisk ferskvannskreps. Figur 1. a) A. astaci hyfer som vokser i vertsdyrets skall, b) A. astaci sporangium, c) en klassisk sporeball av A. astaci og d) oversikt over A. astaci livssyklus. Det hvite område (d) representerer vann og det blå representerer krepseskall. Sporangier med primærsporer (1) frigjøres som en sporeball (2) hvor hver primærspore gir opphav til én svømmende zoospore (3). Zoosporene vil enten bli til cyster (4) som gir opphav til nye zoosporer i fravær av en egnet vert, eller zoosporene vil finne en egnet vert (5) og deretter danne en cyste på vertens overflate (6). Cysten penetrerer skallet med en infeksjonspigg (7), og usepterte hyfer vil deretter vokse og forgrene seg (8-9) i vertsdyrets skall. Edelkreps mangler immunforsvar mot parasitten, og dør når infeksjonen spres til indre organer. Immunforsvaret til nordamerikansk stopper infeksjonen slik at den kun forblir i skallet. Derfor er parasitten uproblematisk for frisk nordamerikansk kreps, som dermed er levende smittebærere. Foto: David A. Strand (a, b, c) og illustrasjon (d) Trude Vrålstad. Figur fra Strand 2013 (PhD avhandling) 1. 1
Figur 2 Bilder av a) nordamerikansk signalkreps (Pacifastacus leniusculus) til venstre og europeisk edelkreps (Astacus astacus) til høyre. b) Kløften mellom hode og ryggskjold er glatt på signalkreps, mens edelkreps har en pigg som lett kan kjennes om man stryker over med en finger (c). Hode og ryggskjold er også glattere på signalkreps enn på edelkreps. d) Signalkreps har en hvit eller turkis flekk (derav navnet signalkreps) på oversiden av klofestet som mangler hos edelkreps. I stedet har ofte edelkrepsen en liten rød vorte her (e). Foto: David A. Strand. Figur fra Strand 2013 (PhD avhandling) 1. 2
Hovedmål: Det overordnede målet for dette prosjektet har vært å utvikle og bruke molekylære metoder og prøvetakingsmetoder for direkte påvisning av krepsepest i vann og miljø for å kunne undersøke økologi og tilpassning av A. astaci i ferskvannssystemer, og for å utvikle raske, pålitelige og kost effektive verktøy for bedret forvaltning av truet ferskvannskreps. Bedre overvåkning vil blant annet kunne inkludere a) tidlig varsling av krepsepestsmitte, b) avsløring av ulovlig introdusert bærerkreps og c) erklæring av vann / vassdrag for smittefrie. Delmål: 1. Utvikle en fungerende sanntids-pcr for direkte og kvantitativ måling av krepsepest i ferskvann og ferskvannsmiljøer 2. Gjøre innsamlinger av vann, sedimenter, potensielle mellomverter og signalkreps fra relevante ferskvannssystemer i Europa 3. Sammenligne nivåer av krepsepestsmitte i bestander av signalkreps og deres miljø 4. Lete etter potensielle alternative verter for A. astaci fra Europeiske ferskvanns systemer. 5. Utvikle molekylære markører for direkte påvisning og epidemiologiske studier av lav- og høyvirulente A. astaci genotyper. 6. Finne fordelingen av A. astaci genotyper som har vært involvert i tidligere og nåværende norske utbrudd Prosjektresultater sammenliknet med målsettingene Resultater relatert til hovedmål Utviklet metode muliggjør påvisning av krepsepest direkte i vann Som regel oppdages krepsepest når det er for sent, det vil si når utbruddet er et faktum. Ved å påvise smitten tidlig kan imidlertid store utbrudd forebygges eller kontrolleres bedre. Å påvise 10 mikrometerstore krepsepestsporer som svømmer rundt i elver og innsjøer er ingen enkel oppgave, men ved å kombinere ultrafiltrering av store vannvolumer med svært spesifikke molekylære metoder som kun påviser arvestoff (DNA) fra krepsepest har prosjektet lyktes godt. Vi tok utgangspunkt i en metode allerede utviklet ved Veterinærinstituttet 2 for spesifikk påvisning av A. astaci i infisert kreps, og videreutviklet denne til å fungere for vannprøver med A. astaci sporer. Metoden ble testet under laboratorieforhold 3, akvarieforhold 4,5 og i store innsjøer og elver 1,6, og i alle tilfeller ble det demonstrert at metoden kan påvise ned til én A. astaci sporeekvivalent per prøve. Prøver fra naturlige innsjøer og elver (Fig. 3) med smittebærende kreps og pågående krepsepestutbrudd krevde betydelig tilpasset prøvetaking, og både membranfiltrering, dybdefiltrering og ultrafiltrering ble testet ut og vurdert grundig (Fig. 4) 1,6. Dette ble videre brukt for å studere A. astaci økologi og tilpasning, primært med fokus på sporedynamikk i relasjon til krepsens livssyklus (se under). Stort potensial for kost effektiv og bedret forvaltning av truet ferskvannskreps Krepsepest er et stort problem og truer rødlistede ferskvannskreps i Norge og Europa for øvrig. I tillegg kan restriksjoner på grunn av sykdommen få store konsekvenser for lokalsamfunn i forhold fiske og båttrafikk (jfr. situasjonen i Haldenvassdraget), og kan dessuten ødelegge mye glede i forbindelse med tradisjonsrikt krepsefiske i august. Metodene og kunnskapen som er utviklet i dette prosjektet kan potensielt brukes til mer presise risikovurderinger og bedre forvaltningsstrategier for introdusert nordamerikansk kreps og stedegen europeisk kreps enn dagens standarder, og gir mulighet for tidlig varsling og målrettet overvåking av krepsepest i naturlige habitater, noe som kan forebygge nye utbrudd. For eksempel kan vannanalyse brukes til risikovurdering av infiserte lokaliteter, habitatvurdering i forkant av gjenetablering av edelkreps, og avsløring av ulovlig introdusert smittebærende signalkreps. Det representerer en kostnadseffektiv strategi da 3
gjenintroduksjon som mislykkes pga ukjente smittekilder i habitatet utelukkende blir et tapsprosjekt. Vi tror metoden også kan benyttes for å avgjøre helsestatus for store partier med kreps ved å analysere vannet de oppbevares i framfor enkeltindivider. Det vil effektivt kunne avsløre om det er smittebærere tilstede i partiet, en kostnadseffektiv tilnærming sammenlignet med individanalyse krever et svært stort antall individer som tester negativt for å kunne anta sykdomsfrihet. Dette er spesielt aktuelt for land med krepsenæring knyttet til nordmerikansk kreps, som Finland og Sverige. Prosjektet har derfor lyktes i å utvikle verktøy som er raskere, mer pålitelige og mer kost effektive enn dagens standarder, og som kan bidra til bedret forvaltning av truet ferskvannskreps i Europa. Figur 3 viser ferskvannslokaliteter i Norge, Sverige, og Finland hvor det tatt prøver av vann, kreps og andre miljøprøver i prosjektperioden. Foto: David A. Strand. Figur fra Strand 2013 (PhD avhandling) 1. Resultater relatert til delmål (nummerering korresponderer med delmål over) 1. Fungerende metode for direkte påvisning av krepsepest i vann. Vi har utviklet og demonstrert bruken av en fungerende sanntids-pcr for direkte og kvantitativ måling av krepsepest DNA i ferskvann og ferskvannsmiljøer både for laboratorieforhold 3, akvarieforhold 4,5 og feltforhold 6. I alle tilfeller har det latt seg gjøre å påvise ned til én sporeekvivalent per vannprøve. 2. Store vannvolumer påkrevd for å påvise lavfrekvent parasitt. Vi har i samarbeid med prosjektpartnerne gjort innsamlinger av vann, sedimenter, og potensielle mellomverter og signalkreps fra relevante ferskvannssystemer i Norge, Sverige, og Finland (Fig. 3). Videre er materiale fra Tyrkia også inkludert i ett av prosjektets arbeider 7. Prøvene er benyttet for laboratorietester 3, feltstudier 6 og studier av potensielle alternative verter for A. astaci 7. Prøvetaking av vann fra naturlige ferskvannsystemer er testet ut i flere trinn (Fig. 4). Det ble 4
demonstrert at små prøvevolum ( 1 L) er uegnet for å påvise A. astaci i store vannsystemer, mens påvisning er mulig dersom man benytter dybdefiltrering eller ultrafiltrering med filtrert vannvolum fra 5 til 100 L avhengig av sporetettheten i vannmassene. Figur 4. Ulike prøvetakings- og filtreringsmetoder testet ut i prosjektperioden: a) vannhenter som gir 2 x 1 L prøver; b) vakuum filtrering med membranfilter; c) dybdefiltrering i felt ved hjelp at trykkbeholder; d) lensepumpe for å pumpe opp vann i vanntanker i forkant av dybdefiltrering; e) et dybdefilter (glassfiberfilter) med partikler; f) Dead-end ultrafiltrering fra båt; g) tømming av ultrafilter (=dialysefilter) i laboratoriet som gir 0,5 L konsentrat fra 100L filtrert vann. Foto: Japo Jussila (a) og David A. Strand (b-g). Figur fra Strand 2013 (PhD avhandling) 1 3. Smittefarlig signalkreps gjennom hele sesongen. For å sammenligne nivåer av krepsepestsmitte i bestander av signalkreps og deres miljø ble det først foretatt akvariestudier 4,5 hvor infisert signalkreps ble oppbevart enkeltvis og sammen i vanntanker. Resultatene viser at signalkreps frigir krepsepestsporer hyppig og i små mengder, både ved vinter- og sommertemperaturer og i perioder mellom skallskifte og død. En innsjø med signalkreps kan derfor forventes å representere smittefare gjennom hele året. Vi observerte også at A. astaci trolig induserte dødelighet hos signalkreps på grunn av stress. Da økte sporetettheten i vannet betydelig fra ca. to uker før død inntraff. Vi fant at en levende signalkreps i gjennomsnitt avgir ~2700 sporer per uke i fravær av skallskifte og død. Til sammenligning kunne en smittet, nylig død edelkreps frigjøre opp mot 3 millioner sporer i løpet av ett til to døgn etter krepsen døde. Sporetetthet i vannet øker med økt infeksjonsgrad og prevalens hos kreps. I store innsjøer med smittebærende signalkreps fra Norge, Sverige og Finland påviste vi en signifikant korrelasjon mellom sporeinnholdet i vannet, A. astaci prevalens i krepsepopulasjonen og mengde agens (A. astaci) i krepsevevet 1,6. Det vil si, tettheten av smittsomme sporer i de frie vannmassene øker med frekvensen av smittet kreps i en populasjon, og infeksjonsgraden hos den enkelte kreps. Samlet sett varierte sporekonsentrasjonen i innsjøene som ble undersøkt i dette studiet fra ~ 0 til ~ 11 sporer/l. Til sammenligning målte vi opp til ~ 500 sporer/l under og etter et akutt 5
krepsepestutbrudd i en edelkrepspopulasjon i et naturlig ferskvannshabitat. Smitterisiko via vann er derfor logisk nok flerfoldige ganger høyere i en utbruddssituasjon (sykdom i en populasjon av europeisk kreps) enn fra vann i en innsjø med smittebærende, men frisk nordamerikansk kreps. Lavfrekvent krepseparasitt med dødelige potensial En hovedutfordring i prosjektet har vært å identifisere egnede vannvolumer for å påvise krepsepestsporer dersom de er tilstede i en innsjø. For små systemer med høy tetthet av kreps (f.eks. krepsefarmer/akvakulturanlegg), eller for lokaliteter under et krepsepestutbrudd, kan selv små vannvolumer (1-5 L) gi gode og målbare resultater. For større innsjøer og vassdrag med smittebærende signalkreps blir dette ofte for lite. Resultatene viser at dybdefiltrering eller ultrafiltreringen av 25-100 liter vann per prøve øker sjansen for påvisning betydelig ved lave sporetettheter. Vi har demonstrert at innsjøer med smittebærende signalkreps ofte har sporetettheter under én spore per liter vann. Det illustrerer at en lavfrekvent parasitt med dødelige potensial for stedegen krepsefauna kan forekomme langt under deteksjonsgrensen dersom overvåkning baseres på små vannvolumer. 4. Ferskvannskrabber kan være bærere av krepsepest. Prosjektet har sett på om det finnes andre krepsdyr som kan fungere som verter for krepsepest. Tidligere har man trodd at krepsepest kun kan overleve på ferskvannskreps, men vi har demonstrert i samarbeid med Karlova Universitetet i Tjekkia at to arter av ferskvannskrabbe, Eriocheir sinensis (kinesisk ullhåndskrabbe) og Potamon potamios (Potamon krabbe), kan være bærere av A. astaci i habitater hvor de sameksisterer med smittet kreps 7. Samtidig ble det ikke funnet bevis for at A. astaci kan infisere mindre krepsdyr som Mysis relicta (rekelignende krepsdyr) og Pallasea quadrispinosa (istidskreps), og heller ikke zooplankton generelt 1,7. Alle prøver av undersøkte krepsdyr kom fra innsjøer med smittet kreps. 5. Mikrosattelittmarkører identifiserer ulike genotyper av A. astaci direkte i infisert vev. Det var verken tid eller ressurser nok innenfor prosjektperioden til å lede utviklingen av molekylære markører for direkte påvisning og epidemiologiske studier av lav- og høyvirulente A. astaci genotyper. Imidlertid slo vi oss sammen med Universitetet i Poitiers i Frankrike hvor en parallell utvikling av slike verktøy var ønsket og nylig initiert i 2012. Prosjektet bidro derfor med materiale fra relevante stammer av eggsporesopp, infisert kreps og artikkelskriving, mens metodeutviklingen primært foregikk i Poitiers. Det resulterte i genotypespesifikke mikrosatelittmarkører som skiller effektivt mellom alle kjente genotyper av A. astaci, og som vil bli publisert i felles artikkel 8. Vi fikk videre fri adgang til å benytte disse markørene for to andre delstudier 7,10. 6. To ulike genotyper av A. astaci har herjet i Norge. Fordelingen av A. astaci genotyper som har vært involvert i tidligere og nåværende norske utbrudd av krepsepest ble undersøkt basert bevart historisk materiale, enten frosset eller etanolfiksert. Alle tidligere antatte krepsepestutbrudd i Norge ble bekreftet 10. Videre viste genotypeanalysen at det første krepsepestutbruddet i Norge i 1971-1974 ble forårsaket av en A. astaci stamme som tilhører genotype gruppe A, antagelig den første genotypen som kom til Europa for mer enn 150 år siden 10. Alle senere utbrudd var derimot forårsaket av A. astaci stammer som tilhører genotype gruppe B som kom til Sverige med signalkreps rundt 1960. Det bekrefter at introdusert signalkreps i Sverige har akselerert frekvensen av krepsepestutbrudd, også i Norge 10. Utførte FoU-oppgaver og sentrale miljøer for gjennomføringen Prosjektet ble ledet av Veterinærinstituttet (VI) og i hovedsak utført av én PhD stipendiat med hovedarbeidsplass på Veterinærinstituttet og formell tilknytning til Microbial Evolution Research Group (MERG) ved Institutt for Biovitenskap, Universitetet i Oslo i forhold til PhD-utdanning. Imidlertid hadde aldri prosjektet latt seg gjennomføre uten tett og godt samarbeid med en rekke 6
nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner. Under listes involverte samarbeidsinstitusjoner, hvor vi har angitt hvilke prosjektresultater (publikasjoner, manuskripter og rapporter) den enkelte partner har bidratt til/vært involvert i: 1. Microbial Evolution Research Group (MERG), Universitetet i Oslo 1,3-10 2. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) 6,9,11-13 3. Universitetet i Øst-Finland, Kuopio (UEF) 3-6 4. Forskningsenheten ved det finske Mattilsynet (EVIRA) 4,6,8 5. Sveriges landbruksuniversitet (SLU) 6,7,9 6. Karlova Universitetet i Praha, Tsjekkia 7,8 7. Universitetet i Poitiers, Frankerrike 7,8,10 De viktigste utførte FoU oppgavene inkluderer: Utdanning av PhD kandidat hvor PhD avhandling 1 er godkjent og forsvares 21. juni 2013. Publisering av resultater i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter, totalt fire artikler 3-5,9 Klargjøring av ytterligere tre manuskripter for publisering 6,7,10 Bidrag til et manuskript/utvikling av mikrosattelittmetode for påvisning av ulike A. astaci genotyper direkte i vertsdyrets vev 8. Presentasjon av resultater i nasjonale og internasjonale fora: o Populærvitenskapelige presentasjoner for et bredt publikum o Forskningsbasert undervisning ved Universitetet i Oslo o Foredrag for relevante forvaltningsinstanser (Mattilsynet, Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmenn), næringsliv og politikere o Fagseminarer ved Universitetet i Oslo og Veterinærinstituttet o o Oppslag i massemedia, e.g. Apollon, Schrødingers katt, Verdt å vite spesial Foredrag og postere ved nasjonale og internasjonale møter og kongresser, e.g. årlige Miljø2015 konferanser, The 9th International Mycological Conference (IMC9, Edinburgh, Skottland 2010), The 18th Symposium of the International Association of Astacology, (IAA 18, Columbia, USA 2010) og IAA19 (Innsbruck, Østerrike 2012). Utvikling og bruk av metodikk for direkte påvisning av krepsepestsmitte i vann. Metodikken utviklet i prosjektet er av stor interesse for andre forskningsmiljøer i Europa og for forvaltningen i Norge, og kunnskapsoverføring og utnyttelse av metoden til å oppnå resultater på oppdrag fra forvaltningen har foregått gjennom hele prosjektperioden. Prosjektgjennomføring og ressursbruk Prosjektet har med små endringer blitt gjennomført etter prosjektplan i nært samarbeid med prosjektets samarbeidspartnere (1-7, som listet over). PhD stipendiaten har primært utført molekylære analyser ved Veterinærinstituttet, akvarieeksperimenter i Finland (UEF og EVIRA), feltarbeid i samarbeid med MERG og NINA (Norge), SLU (Sverige) og UEF og EVIRA (Finland). PhD stipendiaten gjennomført et fire måneders forskningsopphold ved UEF og EVIRA (Finland), samt to uker ved Universitetet i Poitiers, Frankrike. Det er lagt inn mer egeninnsats fra Veterinærinstituttets side enn opprinnelig budsjettert, og vi har ytterligere fått svært verdifull drahjelp fra velvillige samarbeidspartnere som har stilt diverse ressurser inkludert laboratorier, feltutstyr, personell assistanse i felt, båter, overnattingsfasiliteter og annet utstyr til rådighet til svært gunstige vilkår. Også Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Østfold og Utmarksavdelingen i Akershus og Østfold har stilt ressurser, kunnskap, og fasiliteter til disposisjon, og Fylkesmenn og Mattilsynet har innvilget nødvendige fisketillatelser og dispensasjoner for å gjennomføre feltarbeid i lokaliteter med introdusert, smittebærende kreps. Alt i alt har det derfor kommet flere resultater ut av prosjektet enn opprinnelig planlagt og forventet. 7
Potensiell betydning/nytteverdi for forskningsfeltet, forvaltning av kreps, kompetanseutvikling, næringslivet og samfunnet for øvrig Europeisk ferskvannskreps, og spesielt den populære edelkrepsen, er sterkt truet på grunn av krepsepest. Prosjektet har lyktes med å utvikle metoder for å påvise krepsepestsmitte direkte i store ferskvannssystemer. Resultater viser mulighetene og sensitiviteten til påvisningsmetoden i naturlige ferskvannssystemer, og demonstrer en betydelig forskjell i sporeinnholdet i innsjøer med bærerkreps i forhold til systemer med krepsepestutbrudd. Disse verktøyene kan være nyttige for forvaltning og bevaring av ferskvannskreps i Europa, overvåking og kontroll av sykdom og bærerkreps, og for videre studier av A. astaci økologi i vann og miljø. I tillegg utfordrer påvisning av A. astaci infiserte ferskvannskrabber oppfatning om at A. astaci er spesifikk på kreps. Dette må tas hensyn til ved videre forvaltning av kreps og krepsepest. Derfor bør ytterligere undersøkelser fokusere på bredden av verter for A. astaci, og hva dette kan bety for forvaltning av kreps, men også for ferskvannskrabber og andre potensielle verter. Kvantitativ PCR i kombinasjon med mikrosatellittanalyser åpner for muligheten til å studere krepsepestens sykdomshistorie og epidemiologi i Europa, hvor historiske prøver er tilgjengelige. Metodikken utviklet i prosjektet har vært av stor interesse for andre forskningsmiljøer i Europa og for forvaltningen i Norge. Prosjektet har allerede i prosjektperioden samarbeidet tett med forvaltningsinstanser, og bidratt med arbeidskraft og analyseresultater på totalt tre rapporter til forvaltningen i samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) 11-13 og flere undersøkelser som ikke er publisert i rapportform. Konkret har vi utført vannanalyser med tanke på å evaluere tilstedeværelsen av smittsomme krepsepestsporer for å i) vurdere smitterisiko i vann med kjent populasjon av smittebærende signalkreps (Haldenvassdraget i Østfold og Skittenholvatnet i Sør- Trøndelag), ii) sirkle inn ukjent smittekilde i Glomma (Hedmark), samt iii) vurdere om forsøk på kjemisk utrydning av signalkreps på Ostøya (Bærum) har vært vellykket. Resultater og metoder utviklet i prosjektet er også av relevans for næringsliv som direkte involverer krepsefiske/oppdratt, eller på annen måte påvirkes av reguleringer knyttet til forvaltning av kreps og kontroll/restriksjoner knyttet til ulovlig introdusert kreps og krepsepest. Vannanalyser kan tas i bruk for å kontrollere store partier kreps for smittestatus, og dermed potensielt bidra til helsesertifikater i krepsenæringen (spesielt interessant for Sverige og Finland). Videre kan mer presis risikoanalyse og smittekontroll danne et bedre grunnlag for hvilke tiltak og restriksjoner (og varigheten av disse) som er påkrevd eller overflødige i innsjøer rammet av krepsepestutbrudd eller huser smittebærende signalkreps. Se for øvrig oppsummeringen under resultater relatert til hovedmål på s. 3. Planer for videre formidling og for utnyttelse av resultatene Vi vil fortsette å presentere resultatene i relevante nasjonale og internasjonale fora, og er i prosess for å publisere de siste manuskriptene fra prosjektet 5-8,10. Vi forventer at metodikken vil bli benyttet både til videre forskning og til rutineanalyser for forsknings- og forvaltningsinstanser i Norge og Europa. Samtidig ønsker vi å optimalisere og videreutvikle konseptet for krepsepest spesielt, og også for andre infeksiøse agens eller parasitter. DNA prøver som er ekstrahert fra vann og kreps i prosjektet kan også ha et stort potensiale for videre utnyttelse i framtidige forskningsprosjekter med et bredere fokus enn krepsepest, for eksempel metagenomikkstudier av krepsesymbionter og ferskvannshabitater. Vi har sendt inn flere prosjektsøknader hvor disse prøvene inngår som ressurs. Resultater som forventes ferdigstilt etter prosjektets slutt Prosjektet sitter ikke på mye ubearbeidede data, men etterlater nyttige erfaringer for framtidig optimalisering av metodikken. Resultater som forventes ferdigstilt knyttes primært til publisering av gjenstående manuskripter 6-8,10 hvor vi forventer noe revisjonsarbeid i arbeidet fram mot publisering. 8
Referanser 1 Strand DA. 2013. Environmental DNA monitoring of the alien crayfish plague pathogen Aphanomyces astaci in freshwater systems - Sporulation dynamics, alternative hosts and improved management tools. Phd thesis thesis, Department of Biosciences, University of Oslo. 2 Vrålstad T, Knutsen AK, Tengs T, Holst-Jensen A. 2009. A quantitative TaqMan MGB real-time polymerase chain reaction based assay for detection of the causative agent of crayfish plague Aphanomyces astaci. Veterinary Microbiology 137, 146-155. 3 Strand D, Holst-Jensen A, D, Viljugrein H, Edvardsen B, Klaveness D, Jussila J, Vrålstad T. 2011. Molecular detection of the crayfish plague agent Aphanomyces astaci in water samples - an approach for direct monitoring of aquatic environments. Diseases of Aquatic Organisms 95: 9-17. 4 Strand D, Jussila J, Viljamaa-Dirks S, Kokko H, Makkonen J, Holst-Jensen A, D, Viljugrein H, Vrålstad T. 2012. Monitoring the spore dynamics of Aphanomyces astaci in the ambient water of latent carrier crayfish. Veterinary Microbiology 160: 99-107. 5 Makkonen J, Strand D, Kokko H, Vrålstad T, Jussila J. 2013. Timing and quantifying Aphanomyces astaci sporulation from the noble crayfish suffering from the crayfish plague. Veterinary Microbiology 162: 750-755. 6 Strand DA, Jussila J, Johnsen SI, Viljamaa-Dirks S, Edsman L, Wiik-Nielsen J, Viljugrein H, Engdahl F, Vrålstad T. In prep. Hunting crayfish plague spores in large freshwater systems. Submitted to Journal of Applied Ecology. 7 Svoboda J, Strand D, Vrålstad T, Grandjean F, Edsman L, Kozák P, Kouba A, Fristad R, Koca SB, Petrusek A. In prep. Blowing the myth of Aphanomyces astaci specificity Freshwater crabs can be carriers of the crayfish plague agent. Planned submitted to PLos Pathogens. 8 Grandjean F, Vrålstad T, Dieguez-Uribeondo J, Jelić M, Mangombi J, Delaunay C, Filipová L, Kozubíková E, Viljamaa-Dirks S, Petrusek A. In prep. New advances for understanding the outbreaks and epidemiology of the invasive pathogen Aphanomyces astaci (Oomycetes) by the development of microsatellites markers. Planned submitted to Molecular Ecology. 9 Vrålstad T, Johnsen SI, Fristad RF, Edsman L, Strand DA. 2011. Potent infection reservoir of crayfish plague now permanently established in Norway. Diseases of Aquatic Organisms 97:75-83. 10 Vrålstad T, Strand DA, Grandjean F, Knutsen AK, Håstein T, Taugbøl T, Kvellestad A, Skaar I. In prep. Direct genotyping of preserved crayfish samples uncover the Norwegian crayfish plague disease history. Planned submitted to Veterinary Microbiology. 11 Johnsen SI, Strand, D, Hansen, M, Biering, E, Vrålstad, T, (2011). Signalkreps og krepsepest i Skittenholvatnet og Oppsalvatnet, Hemne kommune - Kartlegging, vurdering av spredningsrisiko og forslag til tiltak. NINA Rapport 753. 27 pp. ISBN: 978-82-426-2343-0. http://www.nina.no/archive/nina/pppbasepdf/rapport/2011/753.pdf 12 Johnsen SI, Strand DA, Toverud Ø (2009a). Kartlegging av signalkreps i Øymarksjøen, Haldenvassdraget - Utbredelse og bestandsstatus. NINA Rapport 552, p. 18. ISBN: 978-82-426-2095-8 http://www.nina.no/archive/nina/pppbasepdf/rapport/2009/522.pdf 13 Johnsen, SI, Strand, DA, Vrålstad, T, Wivestad, T, (2009b). Introdusert signalkreps på Ostøya i Bærum kommune, Akershus Kartlegging og krepsepestanalyse. NINA Rapportt 499, 17 pp. ISBN 978-82-426-2071-2. http://www.nina.no/archive/nina/pppbasepdf/rapport/2009/499.pdf 9