NINA Minirapport 266 Bestandsstatus for ferskvannskreps i Rødnessjøen 2009

Transkript

1 Bestandsstatus for ferskvannskreps i Rødnessjøen 2009 Stein I. Johnsen

2 Johnsen, S. I Bestandsstatus for ferskvannskreps i Rødnessjøen NINA Minirapport s. Lillehammer, juni 2009 RETTIGHETSHAVER Norsk institutt for naturforskning TILGJENGELIGHET Upublisert PUBLISERINGSTYPE Digitalt dokument (pdf) ANSVARLIG SIGNATUR Stein I. Johnsen OPPDRAGSGIVER(E) Direktoratet for Naturforvaltning KONTAKTPERSON(ER) HOS OPPDRAGSGIVER Heidi Hansen NØKKELORD Haldenvassdraget, Rødnessjøen, ferskvannskreps, kartlegging KEY WORDS Halden watercourse, Lake Rødnessjøen, Freshwater crayfish, mapping NINA Minirapport er en enklere tilbakemelding til oppdragsgiver enn det som dekkes av NINAs øvrige publikasjonsserier. Minirapporter kan være notater, foreløpige meldinger og del- eller sluttresultater. Minirapportene registreres i NINAs publikasjonsdatabase, med internt serienummer. Minirapportene er ikke søkbare i de vanlige litteraturbasene, og følgelig ikke tilgjengelig på vanlig måte. Således kan ikke disse uten videre refereres til som vitenskapelige rapporter. KONTAKTOPPLYSNINGER NINA hovedkontor 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: NINA Oslo Gaustadalléen Oslo Telefon: Telefaks: NINA Tromsø Polarmiljøsenteret 9296 Tromsø Telefon: Telefaks: NINA Lillehammer Fakkelgården 2624 Lillehammer Telefon: Telefaks:

3 Innhold Forord Bakgrunn Materiale og metode Områdebeskrivelse Feltarbeid og prøvetaking Resultater og vurderinger Referanser

4 Forord I juli 2008 ble det oppdaget krepsepestbærende signalkreps i Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Som et ledd i arbeidet med å hindre videre spredning av signalkreps og krepsepest i Haldenvassdraget har Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) på oppdrag fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) utarbeidet et forslag til tiltaksplan (Johnsen og Vrålstad 2009). Et av de foreslåtte tiltakene i denne planen er å overvåke edelkrepsbestanden i Rødnessjøen. Rødnessjøen ligger oppstrøms Øymarksjøen og Ørje sluser. I motsetning til i de nedenforliggende innsjøene har ikke den reetablerte bestanden av edelkreps i Rødnesjøen blitt rammet av krepsepest. Rapporten er skrevet av Stein I. Johnsen. En stor takk rettes til David Strand (Veterinærinstituttet), Øystein Toverud, Jens-Ole Toverud og Reidar Joval for organisering og bistand til feltarbeid, lån av båter, utstyr og verdifull informasjon mm. Lillehammer, juni 2009 Stein. I. Johnsen Prosjektleder 4

5 1 Bakgrunn Spredning av fremmede, krepsepestbærende arter av ferskvannskreps og krepsepest er uten sammenligning de største truslene mot europeisk ferskvannskreps. Signalkreps (Pasifastacus leniusculus) er en av flere nordamerikanske arter som er bærer av krepsepest. Denne arten ble introdusert til Europa for første gang i 1960 for å erstatte tapte bestander av edelkreps i Sverige som følge av krepsepest. Signalkrepsen ble valgt fordi en ønsket å finne en art som lignet på edelkrepsen med tanke på økologi, utseende, størrelse og smak. Morfologiske forskjeller mellom edelkreps og signalkreps er vist i figur 1. Det har imidlertid vist seg at signalkrepsen er mer aggressiv og har høyere fekunditet (reproduksjonsevne) enn edelkrepsen. Utbrudd av krepsepest karakteriseres ved massedødelighet av europeisk ferskvannskreps uten synlig effekt på andre akvatiske organismer. Sykdommen forårsakes av eggsporesoppen Aphanomyces astaci, en spesialisert parasitt på nordamerikansk kreps. Nordamerikansk kreps har utviklet et naturlig immunforsvar mot parasitten, og kan derfor være skjulte bærere av sykdommen. Mottakelige arter av kreps (som edelkreps) har ikke utviklet immunforsvar mot A. astaci, og infeksjonen stoppes ikke i skallet men fortsetter videre inn i nervesystem og kroppshule. Krepsepest kan både spres via infisert kreps eller vann som inneholder levende sporer eller andre livsstadier av eggsporesoppen. Både krepsen selv, andre biologiske vektorer som for eksempel fisk, fugl og mink, mekaniske vektorer (båter og annet utstyr som har vært i kontakt med infisert vann) og annen menneskelig aktivitet kan bidra til spredning av krepsepest. Også predatorfisk som spiser infisert kreps kan spre krepsepest via avføring. Imidlertid er det mye som tyder på at den største faren for spredning av signalkreps og krepsepest er via mennesker og menneskelig aktivitet. I 1989 ble Haldenvassdraget rammet av krepsepest. I løpet av 1989 og 1990 ble all edelkreps i hovedvassdraget nedstrøms Bjørkelangen utryddet (Taugbøl et al. 1993, Taugbøl & Skurdal 1996). Reetableringen av edelkrepsebestanden(e) i Haldenvassdraget startet i 1995, og fortsatte frem til år I perioden hadde de fleste bestandene i Haldenvassdraget utviklet seg brukbart, om enn i ulik grad (Taugbøl 2004a). I 2005 ble Haldenvassdraget nedstrøms Ørje sluser på ny rammet av krepsepest (Vrålstad et al. 2006), og de reetablerte bestandene nedstrøms Ørje ble igjen utryddet. I juli 2008 ble det funnet signalkreps i Øymarksjøen (Daltorp 2008, Taugbøl 2008). Undersøkelser ved Veterinærinstituttet bekreftet at signalkrepsbestanden var infisert av krepsepest. Dette funnet forklarer trolig utbruddet av krepsepest i 2005 (Taugbøl 2008). Siden signalkreps er en av de nordamerikanske artene som er bærer av krepsepest, innebærer etablering av signalkreps i en lokalitet at vassdraget vil forbli permanent smittet av krepsepest. Ved utbruddet i Haldenvassdraget i 1989 ble Ørje sluser stengt samme år. Ved utbruddet i Ørjeelva i 1990 var det imidlertid båttrafikk opp gjennom slusene, og smitten ble høyst sannsynelig overført til Rødnessjøen på denne måten (Taugbøl 2004b). Den reetablerte edelkrepsbestanden i Rødnessjøen er per i dag ikke rammet av krepsepest til tross for repeterte utbrudd i Øymarksjøen. Tiltakene ved å stenge slusene må derfor betraktes som vellykkede i forhold til å bekjempe oppstrøms smittespredning. Som et ledd i arbeidet med å begrense/hindre videre spredning av signalkreps og krepsepest, samt få en oppdatert status over edelkrepsforekomstene, initierte DN utarbeidelsen av en tiltaksplan for Haldenvassdraget (Johnsen og Vrålstad 2009). Et av tiltakene i tiltaksplanen er å overvåke edelkrepsbestanden i Rødnessjøen, da særlig med tanke på evt. funn av signalkreps og utbrudd av krepsepest. 5

6 B A Figur 1. Forskjeller og likheter mellom edelkreps (venstre) og signalkreps (høyre). Sammenlignet med edelkrepsen har signalkrepsen et glattere og brunere skall. Signalkrepsen mangler også en karakteristisk tagg (A) ved furen bak hodeskjoldet. Signalkrepsen har også noe større klør i forhold til kroppsstørrelsen sammenlignet med edelkrepsen, og har vanligvis en hvit flekk (B) på klørne. Illustrasjoner Linda Nyman. 6

7 2 Materiale og metode 2.1 Områdebeskrivelse I Rødnessjøen finnes ørret, krøkle, lagesild, abbor, hork, gjedde, mort, laue, sørv, brasme, flire, gullbust, ørekyt, lake, ål, steinsmett (VannInfo 2008). I NVE sin interaktive base Vann-Nett ( blir alle innsjøene i Haldenvassdraget fra og med Rødnessjøen og nedstrøms karakterisert som kalkrike (> 4 mg Ca/l) og humøse (> 30 mg Pt/l). I Henhold til NIVA sin Aqua-monitor hadde Rødnessjøen en ph mellom 7 og 8 i 2006 ( Med andre ord er de vannkjemiske forholdene gode for edelkreps. Det fantes edelkreps i Rødnessjøen før 1918 (Huitfeldt-Kaas 1918). I forkant av pestutbruddet ble bestanden vurdert å være middels tett (Vøllestad 1989). I forbindelse med reetableringen av kreps i vassdraget, ble det i årene og 2000 satt ut totalt 8180 voksen edelkreps (Taugbøl 2001). Utsettingene ble konsentrert til de nordlige delene av innsjøen, og på østsiden ned til Klund (se figur 2, Reidar Jovall pers med.). Det ble også satt ut 5364 yngel i Hølandselva i perioden (innløpselv). Det eksisterer lite data på beskatningen i Haldenvassdraget, men rundt midten av 1960-tallet ble det trolig fanget rundt 10 tonn edelkreps (Ø. Toverud pers med.). Edelkreps og edelkrepsfisket har med andre ord hatt en sterk tradisjon i Haldenvassdraget. Fra toppårene rundt midten av 1960-tallet og frem til krepsepestutbruddet i 1989, avtok imidlertid fangstene i hele Haldenvassdraget. Forsuringsproblemer, særlig i de nordøstlige delene av vassdraget, og nedslamming av egnede krepsehabitat var trolig de viktigste årsakene til tilbakegangen. 2.2 Feltarbeid og prøvetaking Det ble satt 200 teiner fordelt på 8 stasjoner (25 teiner på hver stasjon, se figur 2) i Rødnessjøen den juni Det ble benyttet sammenleggbare, sylinderformede teiner (diameter 24 cm, lengde 48 cm) med to åpninger (5x5 cm) og maskevidde 12 mm. Disse ble agnet med karpefisk, satt om kvelden og tømt morgenen etter. All kreps ble artsbestemt, lengdemålt fra pannespiss (rostrum) til ytterst på midtre haleflik (telson) og kjønnsbestemt før de ble sluppet tilbake til innsjøen. Fangbarheten til kreps ved teinefisket varierer mye over tid og er først og fremst avhengig av skallskiftefase og temperatur (Appelberg & Odelström 1985, Skurdal et al. 1985). Skallskiftene foregår normalt i løpet av juli-august. Like før, under og etter skallskiftet (totalt ca. en uke), er krepsen i svært liten grad fangbar med teiner. Skallskiftetidspunktet kan variere fra lokalitet til lokalitet avhengig av temperaturforholdene. For å unngå å gjennomføre undersøkelsen midt i en større skallskifteperiode, ble det satt ut 3 teiner ved Jåvall den juni for å kontrollere om fangstene var unormalt lave, eller om første skallskifte var gjennomført eller nært forestående. Krepsens aktivitet og næringsopptak er også svært temperaturavhengig (Abrahamsson 1983, Somers & Stechey 1986) og ved temperaturer under 8-10 grader er krepsen lite fangbar med teiner. Temperaturen under prøvefisket var 16 og 15 grader på henholdsvis 1 og 2 meters dyp. En rekke andre faktorer påvirker også teinefangsten og dermed også sammenligningen mellom ulike lokaliteter og/eller fangsttidspunkt. Slike faktorer er f.eks. teinetype (Bean & Huner 1978), maskevidde (Qvenild & Skurdal 1988), bunnsubstrat (Flint & Goldman 1977, Johnsen & Taugbøl 2008), månesyklus (Flint 1977, Somers & Stechey 1986), tilstedeværelse av predatorfisk (Collins et al. 1983) og åtetype (Taugbøl et al. 1997). Påvirkning av slike faktorer er minimalisert ved å bruke standard teinetype og karpefisk som åte. Effekten av disse faktorene er for øvrig sterkt underordnet effekten av temperatur og skallskifte. 7

8 For å minimalisere effekten av skallskifter og lav temperatur blir prøvefiske som regel gjennomført i perioden fra slutten av august til midten av september. Det var imidlertid ønskelig å gjennomføre denne undersøkelsen på forsommeren. Teinefangst av kreps er også størrelses- og kjønnsselektiv med favorisering av hanner og større kreps sammenlignet med bestanden for øvrig (Qvenild & Skurdal 1988). Ved å gjennomføre undersøkelsen på forsommeren vil forskjellen i fangbarhet mellom hanner og hunner bli enda større, da hunner med rogn i veldig liten grad er fangbare på teiner (Skurdal et al. 1985). Relative tettheter (fangst per innsatsenhet) må derfor vurderes med dette som bakteppe. Kreps mindre enn 75 mm fanges i svært liten grad i teiner, selv om maskevidden er 12 mm. Figur 2. Kart over Rødnessjøen med oversikt over undersøkte lokaliteter 8

9 3 Resultater og vurderinger Det ble totalt fanget 57 edelkreps på 203 teinenetter under prøvefisket i Rødnessjøen (tabell 1). Dette tilsvarer 0,28 kreps per teinenatt samlet for hele innsjøen. Det var imidlertid store forskjeller i fangst per teinenatt mellom de ulike stasjonene. De største tetthetene av edelkreps ble funnet på østsiden av Rødnessjøen, med størst tetthet ved Jåvall (0,79 edelkreps/teinenatt). Det ble også funnet edelkreps helt ned mot Ørje (0,16 edelkreps/teinenatt). På vestsiden av Rødnessjøen var det kun ved Østenby det ble fanget edelkreps (0,24 edelkreps/teinenatt). Edelkrepsen fordelte seg i lengdeintervallet mm (figur 3). Det var en dominans av hanner, og kun 13 av 50 (26 %) var hunner (figur 3). Ingen av de undersøkte individene hadde skiftet skall, og ingen individer viste antydning til at skallskifte var nært forestående. Tabell 1. Oversikt over innsats og fangst av edelkreps på ulike stasjoner/lokaliteter (se figur 2) i Rødnessjøen den Juni * inkl. fangsten på 3 teiner den juni Stasjon/lokalitet Antall teinenetter Antall edelkreps Antall edelkreps/teinenatt Ørje ,16 Ysterud Vik Østenby ,24 Vikeby Jåvall 28* 22 0,79 Degenes ,44 Klund ,56 Totalt ,28 10 Hanner Hunner Antall Lengdeklasser (mm) Figur 3. Lengdefordeling til 50 edelkreps fanget med teiner den juni

10 Resultatene fra prøvefisket i Rødnessjøen var i hovedtrekk som forventet ut fra utsettingshistorikken. Etter krepsepestutbruddet i 1990 ble det satt ut 8180 voksen kreps i Rødnessjøen. Utsettingene ble konsentrert til de nordlige delene av innsjøen, og på østsiden ned til Klund (se figur 2, Reidar Jovall og Ø. Toverud pers med.). Det ble også satt ut 5364 yngel i Hølandselva i perioden (innløpselv). Fangst av edelkreps ved Ørje (også østsiden av sjøen, se figur 2) tyder på at edelkrepsen har spredd seg langs østsiden av Rødnessjøen. Da det ikke er kjent at det har blitt satt ut kreps på vestsiden av Rødnessjøen var fangstene ved Østenby noe uventet. Denne forekomsten kan imidlertid skyldes en ukjent utsetting (ikke alle grunneiere er konferert) eller at edelkreps kan ha vandret inn fra nærliggende bekker. Stasjonen ved Jåvall inngår også i det nasjonale overvåkingsprogrammet for edelkreps (Johnsen & Taugbøl under arbeid). Teinefangstene i fra 2001 (0,34 edelkreps per teinenatt) og dykkeundersøkelser fra 2005 og 2006 (henholdsvis 15 og 18 kreps per dykketime) tydet på at bestanden i dette området var relativt tynn. Fangstene fra dette prøvefiske, til tross for lav fangbarhet på rognbærende hunner, tyder på at bestanden har økt. Dette stemmer også med inntrykket til grunneierne de siste årene. Hovedkonklusjonene fra prøvefisket er: Det ble kun fanget edelkreps Ingen av edelkrepsene virket å ha tegn på stressymptomer som følge av sykdom (les krepsepest). Edelkrepsbestandene ved Jåvall, Degenes og Klund kan karakteriseres som bestander med tynn til middels tetthet. Bestandene ved Ørje og Østenby kan karakteriseres som tynne. Det anbefales i Johnsen & Vrålstad (2009) at Rødnessjøen prøvefiskes årlig. Sannsynligheten for å oppdage en mulig utsatt bestand av signalkreps gjennom et prøvefiske vil selvfølgelig øke med økende innsats. Innsatsen og stasjonsnettet i denne undersøkelsen ligger imidlertid på et fornuftig nivå, og gir muligheter til å oppdage både eventuell utsatt signalkreps og endringer i edelkrepsbestanden som følge av et evt. utbrudd av krepsepest. Det anbefales imidlertid at fremtidige undersøkelser gjøres i perioden slutten av august til midten av september. 10

11 4 Referanser Abrahamsson S.A.A Trappability, locomotion, and diel pattern of activity of the crayfish Astacus astacus and Pacifastacus leniusculus Dana. Freshwater Crayfish 5, Appelberg, M. & Odelström, T Rekommendationer för provfiske efter kräftor. Inf. Sötvattenslab. Drottningholm 7. Bean R.A. & Huner J.V. (1978) An evaluation of selected crayfish traps and trapping methods. Freshwater Crayfish 4, Collins N.C., Harvey H.H., Tierney A.J. & Dunham D.W Influence of predatory fish density on trapability of crayfish in Ontario lakes. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 40, Daltorp, J Rapport prøvekrepsing i Øymarksjøen Utmarksavdelingen i Akerhus og Østfold, rapport Flint R.W. (1977) Seasonal activity, migration, and distibution of the crayfish, Pacifastacus leniusculus, in Lake Tahoe. American Midland Naturalist 97, Flint R. & Goldman C.R. (1977) Crayfish growth in Lake Tahoe: effects of habitat variation. Journal of Fisheries Research Board of Canada 34, Huitfeldt-Kaas, H Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen. Centraltrykkeriet, Kristiania. Johnsen, S.I., & Taugbøl, T Add stones, get crayfish Is it that simple? Freshwater Crayfish 16: Johnsen, S.I. & Vrålstad, T Signalkreps og krepsepest i Haldenvassdraget Forslag til tiltaksplan - NINA Rapport s + vedlegg. Qvenild T. & Skurdal J. (1988) Does increased mesh size reduce nonlegalsized fraction of Astacus astacus in trap catches? Freshwater Crayfish 7, Skurdal, J., Fjeld, E. & Taugbøl, T Feltmetodikk ved studier av ferskvannskreps. Fauna 38: Somers K.M. & Stechey D.P.M. (1986) Variable trapability of crayfish associated with bait type, water temperature and lunar phase. American Midland Naturalist 116, Taugbøl T Reetablering av kreps etter krepsepest i Glomma- og Haldenvassdraget, NINA Oppdragsmelding 690: Taugbøl, T. 2004a. Reintroduction of noble crayfish, Astacus astacus after crayfish plague in Norway. Bulletin Francais de la Peche et de la Pisciculture : Taugbøl, T. 2004b. Hvordan hindre spredning av signalkreps og krepsepest? Forslag til overvåkingog tiltaksprogram, spesielt rettet mot vassdragene Store Le, Halden og Glomma. NINA minirapport 49, 13 s. Taugbøl, T Krepsepest i Haldenvasdraget: Dykkeundersøkelse i Øymarksjøen situasjonsvurdering. Notat av , 1 s. 11

12 Taugbøl, T. & Skurdal, J Ferskvannskreps i Norge. Kunnskapsstatus og forvaltningserfaring. Østlandsforskning. Rapport 13/1996, 84 s. Taugbøl, T. & Skurdal, J., Burba, A., Munoz. C. & Saez-Royuela, M A test of crayfish predatory and nonpredatory fish species as bait in crayfish traps. Fisheries Management and Ecology 4: Taugbøl, T., Skurdal, J. & Håstein, T Crayfish plague and management strategies in Norway. Biological Conservation 63: Vrålstad, T., Knutsen, A.K., Tengs, T., Holst-Jensen, A A quantitative TaqMan MGB realtime polymerase chain reaction based assay for detection of the causative agent of crayfish plague Aphanomyces astaci. Veterinary Microbiology 137: Vøllestad, A Krepsefisket i Østfold i Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd., Rapport