Offentlig ressursbruk. Staten trives best som passiv eier i selskap med profittsultne kapitalister

Staten trives best som passiv eier i selskap med profittsultne kapitalister Staten som ikke ville 64 Kapital 9/2009

tjene penger Debatten om statens evner som bedriftseier begynner ikke med Røkkes utmanøvrering av næringsministrene Andersen og Brustad. Manglende statlig eierkompetanse har gjennomsyret historien og forårsaket både regjeringskrise og pinlige industrikollapser. Hva skal vi med statlig eierskap når staten regelmessig har demonstrert at den ikke er kompetent til å drive kommersiell virksomhet? En grundig gjennomgang viser at store statlige vyer om industrialisering altfor ofte har endt med brannskadesalg eller skifterett. Erfaringene er dyrekjøpte, men staten har faktisk funnet en eierskapsmodell som fungerer: Staten eier nok aksjer til å blokkere flytting av hovedkontoret. Resten overlates til selskapsledelsen og markedets disiplinerende mekanismer. Tungt statlig eierskap er ingen selvfølgelighet i norgeshistorien. Før den andre verdenskrig begrenset statens næringsvirksomhet seg til infrastrukturselskaper og kollektive velferdsgoder som Posten, Telegrafverket, NSB, kraftproduksjon samt forsvarsbedrifter som Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Etter krigen fikk fabrikkpipene en annen lyd. Staten overtok tyske eierandeler i en rekke industri- og gruveselskaper. 44 prosent av Norsk Hydro og hele Årdal Verk, som var en del av en ambisiøs tysk satsing på aluminium, fulgte med i arven fra okkupasjonsmakten. I det kapitalfattige Norge var staten opptatt av å være selvforsynt med strategiske råvarer og nasjonal kontroll over naturressursene. Norsk Jernverk ble etablert i denne perioden tross tverrpolitisk tvil om lønnsomheten. Historien om statlig eierskap i etterkrigstiden er ikke skrevet, men Faforapporten Statlig eierskap i Norge 1945 2000, av Martin Byrkjeland og Ove Langeland, forteller at tvilen rundt statens evner som bedriftseier ikke er av ny dato. Statens utøvelse av eiermakt har, skriver de, gått i faser og pendlet mellom passivt og aktivt eierskap. I de første ti årene etter krigen overlot staten i hovedsak ledelsen til bredt sammensatte styrer. Statsbedriftene ble organisert som aksjeselskaper og klarte, tross departementale styringsforsøk, å drive etter forretningsmessige prinsipper. Arbeiderpartiet, som satt med uavbrutt regjeringsmakt frem til 1963, var en sterk forsvarer av selskapsfriheten. Statsråden opptrådte som generalforsamling. Den borgerlige opposisjonen, som mente feil bukk passet havresekken, ville underlegge selskapene konstitusjonell kontroll. Utover 1950 tallet økte innslaget av embedsmenn i styrerommene. Arbeiderpartiet var, da som nå, opptatt av å skape store selskapsstrukturer. Innsatsen ble styrt mot storindustriell gjenreisning. De statlige forvaltningsbedriftene i tjenestesektoren, med Telegrafverket i spissen, fikk gå for lut og kaldt vann. Telegrafverkets budsjetter ble vedtatt av Stortinget, som heller ikke den gang utmerket seg som en effektiv bedriftseier. I 1961 hadde nesten 5.000 kunder ventet i mer enn ti år for å få installert boligtelefon. Eierskapets politiske pris Troen på staten som en kompetent eier begynte å falme på 1960-tallet, i kjølvannet av flere industriskandaler i statlig regi. I 1963 ble Gerhardsen-regjeringen felt av Kings Bay-ulykken på Svalbard, der 21 gruvearbeidere mistet livet. Miljøskadelige utslipp fra aluminiumsverket i Årdal, store underskudd ved Jernverket, kostnadsoverskridelser og nedleggelser svekket likeså tilliten til folkevalgt styring og styrket kritikken av manglende kontroll. Statsselskapene ble likevel mer selvstendige ikke mindre. Større avstand gav lavere risiko for å bli stilt til parlamentarisk ansvar. Industridepartementet nektet å motta styreprotokoller fra statsselskapene. Forretningsmennene fylte styrerommene, departementets folk trakk seg tilbake til regjeringskvartalet. Den nye tid Mot slutten av 60-tallet ble Arbeiderpartiets passive innstilling til statlig eierstyring feid ut av nye koster med Per Kleppe i spissen. Partiets ambisjon var å utvikle kunnskapsbasert industri som kunne fange opp høyt utdannet a Statseie ble styrt mot industriell gjenreisning a Skulle senere bli kunnskapsbasert industri a Tjenester gikk for lut og kaldt vann a Politiske mål har gått på bekostning av lønnsomhet a Politikerne plukker gjerne tapere, ikke vinnere a Byråkratiet holder seg helst unna driften a Restene har ofte blitt levedyktige i privat regi a Ingen selskaper har utvetydig klart seg bra på grunn av statseie a Statlige løsninger utvikler seg ofte til å bli problemer a Statseie fungerer bedre sammen med private eiere (Hydro-modellen) a Statlig eierskap har trolig forhindret utflytting av norske hovedkontorer Kapital 9/2009 65

arbeidskraft og eksistere uavhengig av oljen. Kongsberg Våpenfabrikk (KV) var lokomotivet som skulle modernisere norsk industri i 70-årene, skriver Byrkjeland og Langeland. Det ble etablert datterselskaper i Odda og Narvik. KV spredte seg til bildeler, oljeutstyr, flymotordeler, datamaskiner, gassturbiner og elektronisk utstyr. Selskapet vokste og utviklet spennende teknologi. Det var bare én hake selskapet klarte ikke å tjene penger. På 1970-tallet hadde selskapet bare to år med overskudd. Fra 1981 rant pengene ut til KV endte i skifteretten i 1987. Da var allerede den politikerinfiserte ledelsen skiftet ut og erstattet med ryddeguttene Karl Glad og Kristan Rambjør. Konklusjonen fra det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget var klar. KV hadde innovert seg selv til døde. Den industripolitiske strategien og politiske overstyringen hadde overskygget kravene til lønnsomhet. I ettertid har konkursens etterlatenskaper gjort det meget bra uten statlig detaljstyring. Selskaper som Kongsberg Gruppen, Volvo Aero Norge, FMC Technologies og Dresser Rand lever i beste velgående. Listen over statlige industripengesluk og brustne illusjoner er lang. Staten gikk i 1978 inn i Nye Tofte sammen med Norske Skog for å bygge en moderne cellulosefabrikk. Fire år senere var selskapet konkurs. Sydvaranger ville foredle jernmalm til svampjern ved hjelp av nordsjøgass. Selskapet fikk regjeringens godkjennelse og bygget et svampjernverk i Emden, i Tyskland. Produksjonen startet i 1981 og gikk konkurs i 1982. Willoch-regjeringenes industrifiaskoer på 1980-tallet viser at statlig inkompetanse finnes i både rødt og blått. Staten betalte fem sjettedeler av ansvarskapitalen for ilmenitt-smelteverket i Tyssedal, som skulle erstatte arbeidsplassene etter nedleggelsen av den miljøforurensende aluminiumsproduksjonen. Kapital regnet seg i 1983 frem til at bananproduksjon ville bli mer lønnsom. Et år senere var egenkapitalen tapt. Utviklingen av den norske oljeindustrien er et hyggeligere kapittel for staten, men veien til Statoils markedsverdi på 450 milliarder er ikke bare brolagt med statlige fulltreffere. Det er nok å nevne Norol og Mongstad. Lønnsomhet som ettertanke Med Norsk Hydros historie 1977 2005 og Finansdepartmentets historie mellom 1945 og 1965 på samvittigheten har Einar Lie gode forutsetninger for å mene noe om statlig eierskap. Kapital har knapt rukket å introdusere temaet før historieprofessoren ved Universitetet i Oslo innleder en improvisert forelesning. Det statlige eierskapet er først og fremst et etterkrigsfenomen, sier Lie. Et knippe statlige industrifiaskoer Kongsberg Våpenfabrikk 1814 1987 Statlig moderniseringslokomotiv som innoverte seg selv til døde. Tapte 1,7 milliarder kroner i 1986 og fikk 1,6 milliarder statlige kroner til restrukturering i 1987. De sivile selskapene ble solgt til norske og utenlandske interesser. Årdal og Sunndal Verk 1947 1986 Uferdig aluminiumsverk som ble konfiskert fra Tyskland. Åsted for store forurensende utslipp. Staten delte eierskap med Alcan, en privat utenlandsk aktør, som trakk seg helt ut i 1979 i protest mot overdreven vekt på sysselsetting fremfor fortjeneste. I 1992 var hele egenkapitalen tapt. Staten måtte inn med 1,6 milliarder i ny egenkapital. Fusjon med Norsk Hydro i 1986. Norsk Jernverk 1946 1988 Statlig verktøy for selvforsyning og industrioppbygging i Nord-Norge. Jernverket skulle bygges på tre år til 4,4 milliarder kroner. Fasit: Ni år og ni milliarder kroner. Rammet av stålkrisen på 1970- og 1980-tallet. Avviklingen av jernverket avfødte et nettverk av levedyktige bedrifter i Rana. Nye Tofte 1978 1982 Ønske om mindre forurensende celluloseproduksjon og rasjonalisering. Staten gikk inn med 26 prosent av aksjekapitalen og garanterte for mer enn én milliard kroner tross advarsler om dårlig lønnsomhet. Et år etter at fabrikken stod ferdig, var det kroken på døren. Norske Skog kjøpte konkursboet og solgte det senere videre. Sydvaranger 1906 1996 Norges største gruveselskap. Lokket staten til å finansiere svampjernverk i Emden i Tyskland. Emdenverket ble nedlagt etter et år i 1982. Nedleggingsplan vedtatt i 1985, men staten investerte 850 millioner kroner i underjordsdrift på begynnelsen av 1990-tallet. Nedlagt i 1996, etter samlet støtte på seks-syv milliarder. En stortingsrepresentant foreslo produksjon av ishockeykøller. Innovasjon Norge låner ut 90 millioner kroner til ny drift i 2009. Ilmenittsmelteverket i Tyssedal 1983 1987 Erstatning for gammelt og forurensende aluminiumsverk. Regjeringen garanterte nye arbeidsplasser. Løsningen ble et ilmenittsmelteverk bygget på uprøvd teknologi. Fabrikken hadde store tekniske problemer og tapte egenkapitalen etter ett år. Statens tap tilsvarer mer enn fire millioner pr. arbeidsplass. Overdratt vederlagsfritt til Tinfos-konsernet, som etterhvert gjorde det til en pengemaskin. (Alle beløp omregnet til dagens kroneverdi) 66 Kapital 9/2009

Det er ingen enkel sak å komme på bedrifter som gjennom et langt løp har gjort det bra på grunn av den statlige eieren. Einar Lie, økonomisk historiker INGEN GOD TALENTSPEIDER: Staten har ikke noe apparat for å plukke vinnere, sier Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo. Etter krigen hadde man stor tro på at staten kunne drive industri. Fasiten for den klassiske industriproduksjonen ved for eksempel Jernverket, forsvarsbedriftene, Årdal og Sunndal verk og Sydvaranger er dårlige forretningsmessige resultater. Den viktigste grunnen er at staten ikke er spesielt opptatt av å tjene penger. Det er alltid andre motiver som ligger bak. Det være seg etablering av arbeidsplasser på et bestemt sted eller å utnytte ressurser som vannkraft, olje, eller malm. Staten gjør ofte store betraktninger ved etableringen, men etter at selskapet er sjøsatt, blir det overlatt til seg selv. Da det på 70- og 80-tallet ble stilt krav til store omstillinger, hadde staten hverken kompetanse eller systemer til å følge opp. Litt av problemet ligger i politikkens vesen, hvor man er opptatt av større beslutninger og det som gir politisk avkastning. Generelt er derfor denne delen av det statlige eierskapet en ganske trist historie. Den type statsdrift ble i stor grad avviklet gjennom 70- og 80-tallet, forteller Lie. Hans konklusjoner underbygges av en fersk studie, The Performance Differential between Private and State Owned Enterprises, av Eskil Goldeng, Leo A. Grünfeld og Gabriel Benito. Studien viser at konkurranseutsatte offentlige virksomheter på 90-tallet gav en totalrentabilitet på fem prosent, mot 15 prosent for sammenlignbare private selskaper. Det harmonerer med økonomisk teori. Veldrevne offentlige bedrifter kan regne med at eventuelle budsjettoverskudd sluses tilbake i den store nasjonale pengepotten. Kombinert med høy jobbsikkerhet og rigide lønnsstruk- morrow society ØNSKE OM ØKT LØNNSOMHET? AMESTO SOLUTIONS EFFEKTIVISERER ALLE DINE RUTINER MED VISMAS LØSNINGER INNEN ØKONOMI, LOGISTIKK, CRM OG LØNN. T L F. : 8 1 5 6 8 2 0 0. W W W. A M E S TO S O LU T I O N S. N O

turer gir det liten grunn for ledelsen til å overgå eierens forventninger. Hydro-modellen er vellykket Ikke all næringsvirksomhet blir til gråstein i statens hender. Lyspunktet finner professor Lie i brytningen mellom tilbakelent statlig deleierskap og privat profittbegjær. Hydro-modellen har vist seg å være vellykket, sier Lie. Staten visste ikke hva den skulle gjøre med den kontrollerende aksjeposten i Norsk Hydro som ble konfiskert fra IG Farben i 1945. Den satt som passiv eier inntil oljen kom. Da kjøpte staten seg opp til 51 prosent og begrunnet det med at selskapet skulle forbli på norske hender. Hydro har vært notert på internasjonale børser siden 1909. Selskapet har nytt godt av rapporteringssystemer og private aksjonærer som krever avkastning og lave kostnader uten at staten har trengt å gjøre noe som helst. Jens Stoltenberg har nok rett i at Yara og Hydro er på norske hender i dag takket være statens eierposter. Hydro-modellen er overført til Yara, Telenor, DnB NOR og til en viss grad Statoil. Denne ikke-planlagte eiermodellen utgjør i dag hovedtyngden av det statlige eierskapet. På sine premisser er den ikke så verst, mener Lie. Hvorfor er det så viktig å beholde børslokomotivene på norske hender? Et Norge uten deres hovedkontorer ville over tid fått store konsekvenser for kompetansen i næringslivet. De kommersielle, strategiske og finansielle ressursene som samles på hovedkontorene, gir viktige overføringsverdier til resten av næringslivet og akademia. Et stort antall av dagens ledere har vært innom noen av disse selskapene. De er så store at de ansatte får et globalt perspektiv fra mange tunge forretningsområder. Denne kompetansen tar mellomledere med seg videre til andre norske bedrifter. Staten klarer å hindre fiendtlige oppkjøp med 33 prosents eierskap. Hva er poenget med å kjøpe seg opp til 67 prosent i Statoil? Det er nok et rødgrønt behov for ideologisk markering. Det er mye i statens eierskap som ikke kan forklares av næringspolitisk logikk. Det var veldig mye kritikk og motstand mot å selge seg ned i Statoil. De som var sinte den gangen, blir glade nå når man kjøper seg litt opp igjen. Men det øker ikke statens innflytelse på noen måte. Kynisk sagt kunne staten like gjerne kjøpt aksjer i Shell eller Petrobras. Verktøykassen De rødgrønne skapte før stortingsvalget i 2005 forventninger om en velfylt industripolitisk verktøykasse som kunne hindret nedleggelsen av Norske Skogs papirfabrikk i Skien. Et knapt år etter var verktøykassen forvandlet til et smykkeskrin i en politisk ukorrekt formulering av daværende næringsminister Odd Eriksen. Hans etterfølger, Dag Terje Andersen, fikk jobben med å reise den industripolitiske kjerringa. Næringsdepartementet ønsker generelt ikke innflytelse over forretningsmessige beslutninger, sier Lie. De vet av erfaring at de kan presses til å ta beslutninger som ikke er forretningsmessig begrunnet. Politikere vil for eksempel ikke være med på å nedlegge arbeidsplasser. Det er en grunn til at staten alltid har holdt en armlengdes avstand til Hydros drift, sier etterkrigshistorikeren. Kampen mot ledelsesopsjoner i statlige selskaper er et sjeldent innslag av aktivt statlig eierskap. Det var det eneste eksempelet i den Hvorfor man skal kjøpe seg opp i Statoil- Hydro er helt umulig å forstå. Tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger FRYKTER STATSRABATT: Det må legges vekt på kompetanse og ikke politiske preferanser, sier Thorleif Enger, tidligere konsernsjef i Yara. årelange ørkenvandringen til næringsministrene Eriksen og Andersen i deres jakt etter noe å legge i den industripolitiske verktøykassen. De fant lite og ingenting. Kampen mot aksjebasert avlønning ble derfor en viktig symbolsak. Professoren observerer at statens investering i Aker Holding skiller seg kraftig fra Hydro-modellen. I motsetning til statens administrasjonsstyrte børsselskaper er Aker-sfæren dominert av én stor eier, Kjell Inge Røkke. I Aker har det vært nødvendig å opptre som hvilken som helst annen eier som skal beskytte sine verdier. Det har staten ingen trening i, observerer Lie. De vanlige mistenkte Staten har flere virkemidler enn direkte eierskap. Som etableringstilskudd til en dørfabrikk i Ap-bastionen Årdal, Skattefunn eller overføringer til for eksempel Argentum, Innovasjon Norge og Investinor. I Argentum kanaliseres investeringene via private equity-fond. Innovasjon Norge og Investinor investerer statens penger direkte og må finne seg i politiske føringer. Hvordan er statens evne til å plukke vinnere? Den er ikke så god. Staten har ikke noe apparat for å plukke vinnere. Den kommersielle kompetansen i sentraladministrasjonen er lav. Det er et av kjerneproblemene i utøvelse av statlig eierskap. Det bør jo helst utøves på et eller annet kunnskapsgrunnlag. I næringsbeslutninger plukker man egentlig ikke vinnere man plukker tapere. De kommer til staten når de er i store vanskeligheter, og så prøver staten å finne løsninger, sier Lie. 68 Kapital 9/2009

Statens forkjærlighet for tapere illustreres tydelig i fordelingen av finanskrisemilliardene. Innovasjon Norge fikk nesten to milliarder i økte utlånsrammer. Utlånsporteføljen domineres av statlige arvesynder. Eller hva sies om gjengangspengeslukere som Sydvaranger Gruve, Kongsberg Automotive eller Raufoss Technology? Staten var på 60-tallet med på å finansiere byggingen av Norske Skogs papirfabrikk på Skogn i Nord-Trøndelag. I år får det konkurstruede selskapet 250 millioner kroner i lån for å oppgradere fabrikken. Fiskeforedlerne Domstein og Salmar låner til sammen 265 millioner kroner. Forrige gang staten investerte penger i en fiskeforedlingsfabrikk var i Vardø i 2001. Den ble nedlagt etter ti måneder. Næringspolitiske pengesluk er, i likhet med mafiavirksomhet, vanskelig å komme ut av. Det er som med Michael Corleones hjertesukk i Gudfaren III Just when I thought I was out... they pull me back in. Langt mellom vinnerne Det finnes heldigvis enkelte hyggelige eksempler på aktivt statlig eierskap. Kan man si at Statoil er et eksempel der staten har klart å plukke en vinner? Ja, men på den annen side måtte Statoil ha vært ekstremt lite kompetent drevet om det ikke hadde lyktes. Selskapet er blitt tilgodesett med enorme ressurser av den norske stat, sier Lie. Hva med staten som fødselshjelper den spilte vel en viktig rolle i begynnelsen av det norske oljeeventyret? Jeg tror ikke at produksjonen eller tempoet hadde vært høyere uten et Statoil, men selskapet har bidratt med to ting. For det første har den nok gitt et høyere government take enn vi ellers ville fått. For det andre var Statoil et viktig virkemiddel i å bygge opp kompetanse i den norske leverandørindustrien. Statoil favoriserte norske leverandører i oppbyggingsfasen og tilpasset spesifikasjoner til dem. Det gav gode ringvirkninger til norsk industri. Så kan man spørre seg ville private klart seg bedre? Det er ingen enkel sak å komme på bedrifter som gjennom et langt løp har gjort det bra på grunn av den statlige eieren. Jeg er ingen motstander av statlig eierskap, men jeg kan ikke komme på noen eksempler av KREVDE HODERULLING I TELENOR: Statseide bedrifter bør vise samfunnsansvar, sier Steinar Gullvåg (Ap), medlem av Stortingets næringskomité. HJØRNESTENER PÅ LEIRFØTTER Troen på de gamle hjørnestensbedriftene var nok for stor, sier Steinar Gullvåg. Her fra Norsk Jernverk i Mo i Rana. den typen, avslutter historikeren, som for tiden skriver på Finansdepartementets historie fra 1965 til 1991. Politisk signalstyring Thorleif Enger, tidligere konsernsjef i Yara og styreformann i Telenor, har sittet på den spisse enden av det statlige eierskapet. I Yara tredoblet han årsoverskuddet fra 2004 til 2008, med litt hjelp fra den internasjonale råvareboomen. I Telenor skapte han politisk fordøyelsesbesvær ved å selge ut datterselskaper og stå ved lukrative opsjonsavtaler som ble inngått før Engers tid ved styrebordet. Det vanket lite politisk ros for firedoblingen av Telenors markedsverdi under Engers periode som styreformann. Det er likevel en statsvennlig mann som svarer Kapital. Statlig eierskap er en nødvendighet i Norge. Det er ikke nok privat kapital til at man kan klare seg uten. Akkurat det er det ikke så mye diskusjon om. Mener du kapital som gjør at selskapene forblir på norske hender? Jeg har ingenting imot utenlandsk kapital. For visse bedrifter er det likevel viktig med sterk nasjonal forankring for å holde på tekniske- og ledelsesmiljøer. Jeg jobbet i Norsk Hydro i mange år. Staten var en passiv eier, men utpekte styrerepresentanter og stilte opp når det var behov for kapital. Med dyktig styre og administrasjon er Hydro-modellen et godt eksempel på et vellykket statlig eierskap, sier bondesønnen fra Hokksund. Norsk Hydro slet med dårlig lønnsomhet på 90-tallet, uten at det så ut til å bekymre staten nevneverdig. Da selskapet begynte å tjene gode penger etter årtusenskiftet, var begeistringen tilsvarende dempet. Kan det tenkes at staten er for passiv som eier? Jeg tror det er viktig at staten er en krevende eier, men den bør være krevende på samme måte som andre eiere. Det er uheldig når staten begynner å gripe inn i enkeltbeslutninger. Som styreformann i Telenor opplevde jeg politisk innblanding i beslutninger om å selge ut ikkestrategiske virksomheter hvor ansatte fryktet mer usikre arbeidsplasser. Man kunne få inntrykk av at mange politikere levde i villfarelsen om at de kunne styre et børsnotert selskap gjennom politiske signaler. Staten støttet Telenors investe- 70 Kapital 9/2009

ring i India, tross analytikerslakt og aksjekurs i fritt fall. Hvor er logikken? Man får ofte heiarop fra staten når man gjør oppkjøp i utlandet. Hvis man derimot selger ut eller nedlegger noe i Norge, blir det bråk. Vi har heldigvis et profesjonelt byråkrati, men hvis beslutningen kommer over radaren, kan enkelte politikere fristes til å gripe inn. Vi har også sett eksempler fra Hydro i det siste hvor man ikke opptrer konsistent, for å si det mildt. Staten skal være en krevende og profesjonell eier, men bør uttrykke sitt eierskap samme sted som andre eiere på generalforsamlingen og i valg av et godt styre hvor det legges vekt på kompetanse og ikke politiske preferanser. Hvis ikke risikerer vi å få tilbake statsrabatten, frykter Enger. Som konsernsjef i Yara så Enger på statens eierskap som en fordel. Han sparer heller ikke på godordene om statens innsats for å bygge opp en norsk oljeindustri. Staten tok et tidlig ansvar for å utvikle sterke norske fagmiljøer. I den første fasen var bransjen avhengig av drahjelp fra myndighetene før den etter hvert klarte å konkurrere på lik linje Det er mye i statens eierskap som ikke kan forklares av næringspolitisk logikk. med utenlandske selskaper. Å utvikle norske kompetansemiljøer oppnår staten ved negativ kontroll på 33 prosent. Hvorfor skal da staten eie 67 prosent av Statoil? Det har ikke jeg skjønt heller. Dette er ideologi, mer enn realiteter. Hvorfor man skal kjøpe seg opp i StatoilHydro er helt umulig å forstå, fastslår Enger. Mer enn bunnlinje? Telenors salg av Opplysningen 1881 og Telenor Satellite Services i 2006 gikk ikke upåaktet hen blant Stortingets næringspolitikere. Arbeiderpartiets Steinar Gullvåg forutsatte i Dagsavisen at de statlig oppnevnte styremedlemmene ville ta de politiske signalene fra næringsministeren. Hva er poenget med statlig eierskap hvis det bare er bunnlinja som teller, Einar Lie, økonomisk historiker sa Gullvåg den gangen. Du krevde i 2006 hoderulling i Telenors ledelse fordi de ikke tok politiske signaler. Hva mente du med det? Jeg mener statseide bedrifter bør vise samfunnsansvar, sier Gullvåg. Telenor kunne fint klart å drive 1881 bedre enn dem som kjøpte selskapet og nylig nedla en distriktsavdeling. Det er selvfølgelig opptil styre og ledelse å håndtere dette ansvaret. Som politiker forbeholder jeg meg imidlertid retten til å mene noe om hvordan industriledere og selskaper opererer. Så som statsråd hadde du ikke uttalt deg like direkte som du gjør som stortingspolitiker? Vi har ulike roller. Hvor ligger korreksjonen om ikke stortingspolitikere kan uttale seg om hvordan ledere opptrer? Høstkonferanse - 30% rabatt 2-døgns KonferanseCruise fra kun 1 990,- pr person Mye for pengene: Båtreisen t/r Oslo - Kiel (2 overnattinger) 1 x 3-retters cruisemeny inkl. vinpakke 1 x eveningbuffet inkl. én drikke 2 x frokostbuffet Konferanserom inkl. kaffe/te og frukt 1 x kaffe/avec Begrenset antall plasser Gjelder avreisedager søn ons Tlf: 815 00 860 colorline.no/konferanse salg.bedrift@colorline.no Kapital 9/2009 71

Hvorfor er det så viktig for staten å eie norske selskaper? Det er kanskje viktigere for selskapene som har staten som eier. Statens eierskap gir kredibilitet og forhindrer oppkjøp som kan føre til utflytting av hovedkontorer og utviklingsavdelinger. I tillegg spiller staten en viktig rolle i perioder med kapitaltørke eller ved store industrielle løft. Så kan vi diskutere hvor stort statens eierskap bør være. Hensikten med statens store eierandel i Statoil er for eksempel at staten vil ha kontroll over landets viktigste selskap. Får man bedre kontroll av å ha 67 prosent enn 62 prosent? Det kan du si, men når staten gikk opp til 67, var det for å få to tredjedels flertall. Et annet poeng er utbyttet. Staten får hvert år inn formidable beløp i utbytte. Staten hadde fått utbytte fra Petrobras også? Det kan du jo si. Nå er ikke jeg så opptatt av om det er 62 eller 67 prosent, men jeg er prinsipielt av den oppfatningen at staten fremdeles burde ha eid 100 prosent av Statoil. Hadde staten oppnådd mer ved å kjøpe negativ kontroll i Aker Solutions for fire milliarder kroner på dagens kurs enn ved å bruke 20 milliarder kroner på fem prosent av Statoil? Det bør du spørre andre om. Staten gikk inn i Aker Holding for å beholde hovedkontoret i Norge i ti år. Røkke og staten er nå blitt enige om en fremtidig håndtering av eierforholdet. Men etter min oppfatning har Røkke allerede brutt et tillitsforhold som alltid er nødvendig for å oppnå gode relasjoner mellom aksjonærer i et selskap, sier Gullvåg. Staten nøyer seg med normale utbytter i de børsnoterte selskapene. De heleide statsselskapene får derimot årlige besøk av statens utbyttetornado. Statkraft betaler ut 98 prosent og NSB 115 prosent av overskuddet til statskassen. Hvorfor er staten landets grådigste eier? Jeg synes ikke statens utbyttepolitikk er spesielt fornuftig. Spesielt i NSB, som har behov for å gjøre store investeringer i årene fremover. Staten kan gjerne stille resultatkrav, men den høye utbyttegraden begrenser selskapenes muligheter til å utvikle seg. Hva kan vi lære av historien om statlig eierskap i Norge? Vi bør innse at vi lever i en tid med konstante omstillinger. 70 prosent av de bedriftene vi har i dag vil være borte om ti år. Omstilling er spesielt smertefullt i ensidige industrisamfunn. Det er fortsatt noen igjen av dem i Norge, blant annet i Årdal, som fremdeles sliter. Troen på store nøkkelbedrifter har vært et kjennemerke for Arbeiderpartiets industripolitikk i etterkrigstiden. Stort var vakkert. Tanken var at det skulle gro opp Inkompetansens akse bedrifter rundt dem. Det har også skjedd flere steder. Men erfaringen er nok at vi har fått et mer variert næringsliv etter at den store statsbedriften ble avviklet. Eksempler på det inkluderer Mo i Rana, Raufoss, Horten og Kongsberg. Når historien skal skrives så var nok troen på de gamle hjørnestensbedriftene for stor, sier den tidligere redaktøren i Vestfold Arbeiderblad og Hardanger Folkeblad. Først løsning så problem I 2009 er staten største eier i fem av de seks største selskapene på Oslo Børs og eier 40 prosent av markedsverdien, tilsvarende 430 milliarder kroner. Det er bred politisk enighet om at staten bør ha kontrollerende eierposter for å sikre nasjonale hovedkontorer. Partiene spriker imidlertid i oppfatningen om hvor mye eierskap som er nok, og hvilke selskaper som er viktige. Et borgerlig regjeringsskifte kan bety at selskaper som Cermaq, SAS, Entra Eiendom og Flytoget selges ut av statsporteføljen. Hadde Jens Stoltenberg fått lov å bestemme alene, ville han trolig også kommet til samme konklusjon. I forkant av partiets landsmøte oppgav han tre gode grunner til statlig eierskap: sikre fellesskapets tilgang til naturressursene i form av olje, gass og vannkraft, sikre nasjonal forankring av tunge fagmiljøer og kontrollere virksomheter der sentrale samfunnsinteresser står på spill. I den oversikten bør ovenstående kvartett ligge tynt an. Historien viser dessverre at det som først blir sett på som en statlig løsning, senere gjerne utvikler seg til å bli et kostbart problem. De som nå ønsker mer aktivt statlig eierskap, bør tenke seg om. Det er nemlig fare for at ønsket kan bli oppfylt. Arne Thommessen arne.thommessen@ kapital.no 72 Kapital 9/2009