Åpningstale til FHLs generalforsamling 20. mars 2013 Gunnar Domstein, styreleder

Åpningstale til FHLs generalforsamling 20. mars 2013 Gunnar Domstein, styreleder Stortingsrepresentanter, statsråd, gjester og gode kolleger! Det er en stor glede for meg å ønske dere velkommen til FHLs generalforsamling her i Ålesund. Til dere i salen som er studenter og som satser på en karriere i sjømatsektoren, har jeg én ting å si: Det er et klokt valg! Dere kommer til å vokse og trives i denne næringen. Hjertelig velkommen alle sammen! Jeg er sikker på at denne dagen blir spesielt interessant for alle oss som er samlet her i dag. FHLs viktigste langsiktige mål er å få etablert en bred politisk plattform for utviklinga av sjømatnæringa i Norge. Vi har store forventninger til den nye stortingsmeldinga. Derfor er jeg stolt over at statsministeren kommer hit til oss i Ålesund i morgen og, sammen med fiskeri og kystministeren, gir oss regjeringa sine tanker om framtida for norsk sjømatnæring. Da får vi også høre hva regjeringa legger opp til av rammer for utvikling i stortingsmeldinga som går til Stortinget nå før påske. FHL har arbeidet mye med innspill til den nye Stortingsmeldinga. Hvorfor har vi gjort det? Jo, mange med meg opplever at dagens fiskeri- og havbrukspolitikk er preget av sterkt detaljfokus, rammet inn av et strengt lovverk, forskrifter og gjennomgripende reguleringer. Store næringer må finne seg i det, men FHL har tatt til orde for en ny sjømatpolitikk en helhetlig sjømatpolitikk som løfter seg over detaljstyringa og tar opp i seg de fantastiske perspektivene og mulighetene vi har for å utvikle Norge som sjømatnasjon. En sjømatnasjon som gjør en forskjell, som spiller en rolle i mattilførselen til forbrukere i mange land, og som attpåtil vil løfte distriktene, kysten og velferdsstaten inn i framtida. I dag er fiskeri - og havbrukspolitikken i for stor grad et anliggende for oss innsidere i næringa, politikken, forvaltninga og forskninga. Diskusjon om politikken blir ofte en diskusjon om konkrete løsninger på det vi opplever som problematisk i hverdagen: Kvoter, reguleringer, minstepriser, utbudsområder, MTB, lus og rømming i bunn og grunn tekniske spørsmål. Politikken reflekterer dette og blir derfor redusert til et spørsmål om å regulere dagens aktivitet i stedet for å tilrettelegge for vekst, utvikling og framtidig verdiskaping. FHL håper derfor at den nye stortingsmeldinga blir en perspektivmelding som løfter fram det lovende potensialet vi har for å utvikle sjømatnæringa til å bli et nasjonalt virkemiddel som virkelig bidrar til velferd i Norge og mat til verden. Først da kan vi gå inn i diskusjonen om hva som må til, og hvordan vi skal nå målene. Svaret får vi forhåpentligvis om et par timer. Hvilke målsettinger har vi som nasjon for fiskeri- og havbrukspolitikken? Jeg tviler på at mange av oss her i salen kan svare på det. I stedet forholder vi oss til kvotene som settes, og målene for tillatt biomasse. Vi styrer etter det - og forsøker å tilpasse driften best mulig innenfor rammene som myndighetene legger. Vi mener at sjømatpolitikken må ha som mål at Norge, innenfor ramma av økonomisk, sosial og miljømessig bærekraftig produksjon, skal dekke sjømatbehovet for flere hundre millioner mennesker. Vi mener det er realistisk. Vi er allerede en stor sjømatnasjon. Verdens behov for sunn mat vokser i takt med befolkningsveksten. Folk må ha mat, enten man er fattig eller rik. Norge har med andre ord et ansvar for å tilrettelegge for vekst i sjømattilførselen. Og grunnlaget for ambisiøse mål definitivt tilstede. Bare noen få prosent av verdens mattilførsel kommer i dag fra havet, og potensialet er enormt, ikke minst gjennom havbruk. I tillegg er økt konsum av sjømat viktig som forebygging mot livsstilsykdommer verden over. Som nasjon har vi tradisjon for internasjonalt engasjement og bidrag på mange områder. Jeg kan knapt se noen

områder hvor vi har et større potensial til å gjøre en forskjell enn gjennom å utnytte våre naturressurser til å produsere sunn mat. Vi trenger rett og slett en oppvåkning for å se mulighetene som Norge har innenfor matområdet. Fortsatt er det for mange som tror at matproduksjon i Norge bare handler om melk og 300.000 tonn kjøtt til nasjonalt konsum. Men matnasjonen Norge er egentlig sjømatnasjonen Norge. Vi snakker om mattilførsel i en helt annen skala enn de fleste er klar over. Det i seg selv innebærer like mye et nasjonalt ansvar som det innebærer forretningsmuligheter for oss. Dette skal vi sette fokus på i temadelen i dag og parallellsesjonene i morgen. I vårt daglige arbeid er det mer jordnære problemstillinger som opptar oss. Årsmeldinga redegjør for de viktigste enkeltsakene FHL har jobbet med i året som gikk. Jeg skal derfor begrense meg til å trekke fram enkelte saker jeg synes er viktig å peke på. Ingen annen norsk næring er sterkere eksponert for svingninger enn norsk sjømatsektor. Etter mange år med eksportrekorder, har vi nå hatt to år med nedgang i sjømateksporten. 2012 var et år med store sektorvise forskjeller. Hovedmarkedene for torsk er i økonomisk krise, og i denne situasjonen har de historisk høye kvotene ført til et sterkt press på markedspriser og på førstehåndsprisen til fisker. Dette har skapt stor debatt i vinter. Mens oppmerksomheten først og fremst har vært rettet mot prisen til fisker, så er den egentlige utfordringa hva vi til syvende og sist får igjen i markedene. Hvordan denne situasjonen til slutt vil påvirke flåte og industri, kan vi på ingen måte se i dag. Jeg skal komme tilbake til dette om litt. Ute i markedene er det sterk konsentrasjon av innkjøpsmakt, og vi konkurrerer mot produkter fra lavkostland eller subsidierte landbruksprodukter. Samtidig er det hver eneste dag en tøff konkurranse om råstoff her hjemme. Dette har en pris, og har stor betydning for forståelsen av status i næringa både når det gjelder valg av produksjonsmønster og økonomi. Dette er ikke oppspill til krav om statlig bistand - tvert imot: Jeg vil komme med en kraftig advarsel mot å lansere enda flere særordninger som påfører sjømatsektoren ekstraordinære kostnader. Lønnsomhet er grunnlaget for innovasjon og utvikling av næringa. Mangel på lønnsomhet er garantien for det motsatte. Jeg tillater meg å etterlyse langt større bevissthet om disse forholdene hos norske myndigheter. Det mangler som kjent ikke på stadig nye forskrifter og kontrollregimer - men jeg kan knapt komme på ett konkret tiltak som har bidratt til å redusere kostnadene for næringa det siste året. Mens villfisknæringa opplevde tilbakegang både i kvantum og verdi, økte eksporten av laks. Havbruk sto for over 60 % av eksportverdien fra sjømat i fjor. Laksen er blitt et lokomotiv, og vi ser en profesjonalisering av aktørene som ikke bare løfter næringa, men også profilerer Norge utad som en havnasjon i utvikling. Norsk Laks er blitt en gigantisk suksess som få andre industrisektorer kan måle seg med. Så er det slik at all virksomhet vi driver påvirker miljøet, også produksjon av mat. Dessverre har bærekraft er blitt et av vår tids mest forslitte begrep. FN- konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast at begrepet omfatter tre pilarer sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Mitt inntrykk er at en del av debatten føres på bakgrunn av en alt for smal oppfatning av begrepet bærekraft. Til syvende og sist handler det om at også fangst og produksjon av sjømat må skje på en slik måte at påvirkninga på miljøet vurderes som akseptabel. Akseptabel påvirkning, der flere hensyn veies opp mot hverandre hensynet til matproduksjon, hensynet til miljøet og hensynet til at folk har rett til et arbeid å gå til - og hensynet til livskraftige lokalsamfunn. Dette er med andre ord et politiske spørsmål som krever politiske avveininger. For meg er det et stort paradoks at den næringa som leverer den sunneste maten med lavest miljømessig fotavtrykk, også er den næringa som daglig beskyldes for ikke å være bærekraftig.

La meg bare gjøre det eksplisitt å tydelig, havbruksnæringa erkjenner at det er miljømessige utfordringer knyttet til lus og rømming. Gjennom et svært omfattende tiltaksregime arbeides det systematisk og målrettet for å rydde bort disse utfordringene. Satsingen skjer gjennom fellestiltak og i enkeltvirksomheter og resultatene kommer. Det handler vel om at det ikke er tilstrekkelig å gjøre tingene riktig vi må også fortelle om tingene vi gjør. Her har vi en formidlingsjobb å gjøre alle sammen. FHL som organisasjon gjør mye på vegne av næringen, men vi har mange lokalsamfunn, fjorder og kommuner der selskapene selv må ta et større ansvar. Jeg utfordrer her og nå bedriftene til å komme i bedre dialog med lokalpolitikerne langs kysten: Inviter kommunestyret inn på bedriftene og ut på oppdrettsanleggene. Informer om virksomheten dere driver, planene dere har for de neste årene og om hvilke utfordringer dere står overfor. Mange selskaper gjør dette allerede, men jeg håper flere tar utfordringen! Vi vet at systematisk innsats gir resultater, det viser seg også på omdømmemålingene. 2012 var det året da den gode følelsen for norsk laksenæring var tilbake hos Ola og Kari. Folk har i økende grad forstått at laks er viktig både for lokalsamfunn og nasjonen. Et løpende informasjonsarbeid og åpenhet er viktig for å ta vare på det sterke omdømmet som næringen nå har gjenvunnet. Det er helt avgjørende for at også våre politikere på alle nivå har forståelse og aksept for at dette er en fremtidsrettet distriktsnæring det er viktig å legge til rette for. I april 2011 lanserte vi «Miljøløftet» i laksenæringen. Miljøløftet inneholder 12 operative tiltak. Tiden tillater ikke å gå inn på alle disse, men ett av dem var etableringen av et miljøfond for finansiering av arbeidet med å ta ut rømt fisk fra vassdrag inntil et merke- og sporingssystem er på plass. Oppslutninga er svært god. Fondet har hittil bevilget 14,3 millioner kroner til ulike tiltak i ca 60 elver langs norskekysten. Prosjektmidlene gir gode resultater i form av konkrete forbedringer i elvene, ny kunnskap og bedre samarbeid med villaksinteressene. Vi har bl.a sett at innslaget av rømt fisk har vært langt lavere enn antatt i mange vassdrag, noe som er svært gledelig både for oss, for elveeierne - og villaksen. Rømmingstallene for laks er kraftig redusert etter 2006. Status for 2012 viser det laveste rømmingstallet for laks som har vært registrert de siste 20 årene. Dette skjer samtidig med at produksjonen har økt kraftig. Dette viser at vi er på rett vei. Næringa har en nullvisjon for rømming. En rømt fisk er en for mye. Men, faktum er at de aller fleste bedriftene innfrir nullvisjonen år etter år. Den koordinerte innsatsen for å kontrollere lakselusnivåene i havbruk fortsetter også med full styrke og blir stadig bedre. Når vi allerede i år og neste år får tilgjengelig en rekke ikke- medikamentelle kontrolltiltak i et omfang av betydning, vil vi for alvor kunne redusere bruken av legemidler i lusebekjempelsen. En rekke slike virkemidler ble presentert under en konferanse arrangert av FHF, FHL og NSL tidligere denne måneden. Vedvarende lave lusenivåer med marginal bruk av legemidler er derfor i høyeste grad realistisk og innen rekkevidde. Adgangen til sjøareal er regulert av en lang rekke lover med tilhørende forskrifter. Kommunene har en nøkkelrolle når det skal tas stilling til om areal i sjø skal gjøres disponibelt for oppdrettsvirksomhet. Kommunene kan være havbruksnæringas beste venn i spørsmål om arealtilgang, men de kan også være næringas verste fiende. I morgen retter vi en spesiell oppmerksomhet mot nettopp forholdet mellom kommuner og havbruksbedrifter. Diskusjonen skjer blant annet med utgangspunkt i at FHL har forsøkt å holde en best mulig dialog med Nettverket for fjord- og kystkommuner. Nettverket består av over 50 kystkommuner og arbeider for at mer verdier tilbakeføres til vertskommunene av havbruksaktiviteter i sjø. Fra FHLs side ønsker vi å bruke Generalforsamlinga til å ta videre diskusjonen om forbedret relasjon til kommunene - ikke for å ta noen endelig beslutning, men for å komme ett skritt videre i forhold til kunnskaper om hva en ny skatt eller avgift kan bety for økte havbruksaktiviteter.

Diskusjonen kan også gi retning for FHLs videre arbeid med saken, selv om det ikke fattes noe formelt vedtak. Fiskeri- og kystdepartementet oppnevnte i oktober 2012 en arbeidsgruppe som skulle vurdere konkrete endringer i dagens MTB- regime. Departementet ønsket å få med eventuelle forslag i den kommende stortingsmeldinga. Gruppen anbefalte en såkalt rullerende gjennomsnittlig MTB ; en tilrådning som tar utgangspunkt i at reguleringsregimet bør være mest mulig fleksibelt, og at det er det enkelte selskap som må ta ansvar for egen produksjons- og markedstilpasning. Forslaget er for øvrig i tråd med vedtaket i generalforsamlinga i FHL fra 2010. Innføring av eksempelvis en rullerende gjennomsnittlig MTB for siste 12- månedersperiode kan gi større fleksibilitet for selskaper som driver foredling. Knapt noen argumenterer mot dette. Mange av FHLs medlemsbedrifter uttrykker et sterkt ønske om endringer i MTB- regimet og innføring av rullerende gjennomsnittlig MTB. De som er skeptisk til et slikt regime vektlegger usikkerheten for forskyvning eller opphopning av biomassevolumer på gitte tidspunkt i året. Her må vi vurdere nærmere hvordan dette vil kunne slå ut for den samlede næringen. FHLs standpunkt om at MTB- regimet bør endres til å tillate en såkalt rullerende gjennomsnittlig MTB, står imidlertid fast. Regjeringa har besluttet tildeling av 45 nye laks- og ørret konsesjoner i 2013. 45 nye konsesjoner betyr en mulig vekst i tilførsel på 50 til 55.000 tonn eller omlag 5%. Dette er godt innenfor veksten i det globale markedet. Konsesjonene skal være grønne. Regjeringen har dermed innført et nytt begrep innen matproduksjon fra havet. 35 av de 45 nye grønne konsesjoner krever innløsning av en gjeldende konsesjon, det vil si omlegging av driften fra én eksisterende til grønt. Det vil si at det blir tildelt to nye grønne konsesjoner mot innlevering av én eksisterende konsesjon. Begrepet grønne konsesjoner fremstår litt retorisk. Det er all grunn til å tro at nye konsesjoner uansett ville stille nye og strengere krav til drift og miljø og da var trolig veien kort til å definere disse som grønne. Vi håper at intensjonen om at tildelingsrunden skal være teknologidrivende oppfylles, slik at vi i neste omgang kan få ordinære tildelingsrunder basert på ordinære vilkår. FHLs prinsipielle standpunkt om videre vekst er at denne skal skje gjennom økning av den generelle biomassen som reguleres gjennom MTB- regimet. Dette er en beslutning som ble tatt på Generalforsamlinga i 2010 og som var drevet frem som følge av den uforutsigbare tildelingsrunden av konsesjoner i 2009. FHL ønsker forutsigbarhet og likebehandling og minst mulig skjønnhetskonkurranser i forbindelse med den videre utviklinga av næringa. I juni 2012 la FHL frem rapporten «Sjømat 2025 hvordan skape verdens fremste havbruksnæring». Rapporten beskriver mulighetene, hvilke utfordringer vil må løse og hvilke tiltak som er nødvendige innenfor en overskuelig tidshorisont, for å kunne utløse potensialet innen havbruket i Norge. Dette er FHLs policydokument på havbruk. Vi mener det er mulig å øke produksjonen til 2,7 millioner tonn laks og ørret i 2025. Vurderingene er basert på gjennomsnittlig historisk vekst. Dette vil innebære at norsk havbruksnæring alene kan dekke det helsemessige sjømatbehovet for mer enn 100 millioner mennesker dersom de bare spiste laks. Den største utfordringa for havbruket vil være tilgangen på arealer. Kravet til myndighetene er derfor å tilrettelegge arealer for matproduksjon i sjø.

For å utløse potensialet er det åpenbart at en rekke utfordringer først må løses. Det må skje gjennom samarbeid, forskning og målrettede utviklingstiltak i årene som kommer. FHL inviterer alle til å bidra konstruktivt slik at vi lykkes med økt sjømatproduksjon og verdiskaping. Denne vinteren har mye på industrisiden dreid seg om torsk. Torskekvoten er rekordstor, opp over 30 % fra 2012. Ressursmessig en gledens historie, men det eventyrlige fisket og de store kvotene kommer samtidig som våre hovedmarkeder er i den verste økonomiske krise siden 1930- åra. Arbeidsledigheten er rekordstor, kjøpekraften er svekket, og våre kunder sliter økonomisk. Derfor var det avgjørende at man i desember kom frem til en minsteprisavtale som kunne stå seg gjennom sesongen, og som kunne skape forutsigbarhet og tillit. Feilen fra 2009, hvor minsteprisene måtte settes ned midtveis i sesongen, måtte ikke gjentas. Jeg skal innrømme at vi var mange som fryktet at vi ikke skulle få dette på plass før fiskeriet kom i gang. Jeg vil derfor si fra denne talerstol at det står stor respekt av Norges Råfisklag for at de tok den belastninga det var å redusere prisen slik at førstehåndsomsetninga kom i gang på en måte som sikret kjøp i hele industrien. Før skrei- innsiget kom, og mens det enda var trøkk i ferskmarkedet etter torsk, var det mange som kritiserte FHL og Råfisklaget for minsteprisene. Råfisklaget var utsatt for et formidabelt press, ikke minst fra eierorganisasjonene som forlangte at salgslaget skulle bruke monopolmakten til å diktere prisene. Vi forstår godt fiskernes frustrasjon, men opplevde diskusjonen om motiver som svært ubehagelig i den situasjon både industrien og flåten var i. Markedssituasjonen er fortsatt svært vanskelig. Jeg tror faktisk det er grunn til å frykte at resultatene for industrien i 2013 igjen kommer til å bli langt svakere enn for flåten. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag viste ikke samme ansvarlighet som Norges Råfisklag. Prisene ble diktert for å imøtekomme kravet fra fiskerne - for i etterkant, å sette ned minsteprisen på sei og suspendere prisen på rund torsk midtvegs i sesongen. Uten engang å drøfte dette med oss. Våre tillitsvalgte i forhandlingsutvalget spør seg om det i det hele tatt er noe poeng i å gjennomføre drøftinger med salgslaget. En høringssak som har skapt debatt det siste året har vært regjeringens forslag om å stramme inn leveringsforpliktelsene til den industrieide torsketrålflåten. Det er foreslått å innføre kjøpsplikt, øke bearbeidingsplikten og tilbudsplikten, samt å gi salgslagene i oppgave å kunne dirigere fangstene til den mest arbeidsintensive delen av industrien. Vi kan ha ulike synspunkt på dette spørsmålet, men hovedretningen på regjeringens forslag er en form for reguleringer industrien trenger mindre av ikke mer av. Det vi trenger er en politikk som fremmer omstillingsmuligheter og konkurransekraft. Reguleringsøkonomien fra etterkrigsåra er ikke løsningen på vår tids utfordringer. Så til makrellen. Vi holder nok en generalforsamling uten at vi har en løsning på den tilspissede konflikten om fordelinga av makrell mellom Norge, EU, Island og Færøyene. I FHL har vi vært klare på at Island og Færøyene ikke bare kan ta seg til rette ved å bevilge store makrellkvoter til seg selv. I praksis krever de to landene halvparten av makrellbestanden, mens de har historiske rettigheter på henholdsvis 5% og 0,5% prosent. Det sier seg selv at det ikke er slik vi kan drive internasjonal fordeling av fiskerettigheter. Da vil vi miste kontrollen på beskatningen av bestanden. Slikt kan ikke ansvarlige fiskerinasjoner være bekjent av. FHL har derfor støttet fiskerne og fiskebåtrederne i denne saken, og det er etablert et ensidig forbud mot å lande fersk makrell til norsk industri. Siden dette forbudet ble innført i 2010, har vi ventet på at også EU skulle komme med sanksjoner. Nylig la EU frem utkast til mulige tiltak, men

det kan gå lang tid før disse blir til noe mer enn ideer. I mellomtiden har vi stadig vårt ensidige landingsforbud. Et forbud som har bidratt til å gi Færøysk industri såpass mye merråstoff at de har bygd opp en ny konkurrerende industrikapasitet. Forbudet rammer norske bedrifter ensidig, og med konkurrerende industri vil dette være en pris som må betales i mange mange år. Til grunn for forbudet lå det en klar forståelse om at fiskerne skulle prioritere norsk landindustri, og slik bidra til å balansere de tap industrien får. Den lojaliteten har ikke vært god nok. I for stor grad har vi opplevd at ringnotflåten har landet lodde og kolmule til Islandsk og Færøysk industri, og på nyåret toppet det seg når selv sentrale tillitsvalgte på fiskersiden valgte å lande sine fangster dit. Det er derfor grunn til å minne om at vi har stilt oss solidarisk bak flåten, og fiskebåtrederne i deres kamp for å beholde sine kvoteandeler. Det minste vi kan forvente er at flåten er lojal mot sin egen strategi. Den lojaliteten må bli betydelig større fremover. I fjor ble stiftelsen Rubin nedlagt. Dette har vært en viktig institusjon for å sikre at restråstoff i større grad blir brukt. Også på det næringspolitiske området har det skjedd endringer. Maring Forum som har vært en viktig arena er avviklet. Fremover er det FHF og FHL som må ta rollen på vegne av denne industrien, og den jobben har vi tatt. FHL har nå bygd opp en solid sektorgruppe, og marin ingrediensindustri vil gradvis inngå som en naturlig tredje pilar for sjømatnæringa ved siden av havbruk og tradisjonell fiskeindustri. Dette skal også gjenspeiles i FHL. I september arrangerer FHL den andre internasjonale Marine Ingredients Conference (MIC). Konferansen er en oppfølging av suksessen i 2010, hvor over 250 deltakere fra inn- og utland deltok. Målet med årets konferanse er bl.a. å underbygge vår ambisjon om å gjøre Norge til en autoritet innen marine ingredienser. Inspirert av prosessen med utviklinga av perspektivrapporten på havbruk, besluttet styret i fjor å få gjort en lignende utredning for industrisiden. I morgen legger arbeidsgruppen frem sin rapport om hvordan den villfiskbaserte industrien kan utvikle seg frem mot 2025. Det er helt nødvendig å gjøre denne øvelsen for industrien - hvor en som regel skygger unna diskusjoner om rammebetingelsene for utvikling av industrien i Norge, kanskje fordi den er langt mer politisert enn havbrukssektoren. Villfisknæringa står for 2/3 av volumene i den norske sjømatproduksjonen, og det er derfor på tide at vi setter oss mål og angir en retning for hvor vi vil. I morgen vil vi presentere rapporten som helt sikkert vil skape debatt både internt og omkring næringa. Det jeg kan si, er at arbeidsgruppas anbefalinger er friske. Det synes jeg er veldig bra. Fraværet av debatt om industrien er en langt større trussel for framtida til kystsamfunnene enn en reell diskusjon om de vanskelige avveiningene og valgene som må tas for å legge til rette for vekst og utvikling. Den eventyrlige veksten vi har sett på havbruk, handler ikke bare om laksen og dens kvaliteter, men også en god del om nasjonale rammevilkår. Det er på tide at vi lar oss inspirere av dette og legger til rette for en bedre utnyttelse av våre ville fiskeressurser. Det er helt klart et potensial til å gjøre villfisksektoren både lønnsom og mer betydningsfull for Norge. Målsettinga kan være så ambisiøs at næringa skal være så attraktiv og lønnsom at det norske samfunnet kan regulere næringen gjennom en form for ressursrente, i stedet for detaljerte politiske reguleringer. Spørsmålet om ressursrente er et svært omfattende tema og er i større og mindre grad vært diskutert over år. Det er et spørsmål som vil kreve stor endringsvilje fra oss som bedriftsledere, fra oss som tillitsvalgte, og ikke minst fra politikerne. Det kan være et lønnsomhetsmål for 2025, så får vi starte tilretteleggingen så raskt som mulig.

Automatisering av produksjonen, en mer fleksibel arbeidsmarkedspolitikk, og liberalisering av reglene rundt næringa er også stikkord. Vi inviterer til en debatt som går lengre enn ja eller nei til strukturering av torskeflåten under 11 meter! Er vi som bedriftsledere klare til å ta de nødvendige omstillingsgrepene? Det er den debatten vi starter i morgen under industrisesjonen. Så håper jeg at vi skal klare å diskutere framtidas villfisknæring på en slik måte at vi legger en ny plattform for utvikling og vekst i de utallige fiskerisamfunnene langs kysten. Vanskelig blir det - men desto viktigere, etter mitt syn. Rapporten og innspillene vil danne grunnlaget for en prosess i FHL som skal ende ut i et policydokument for FHLs arbeid med villfisksektoren i årene som kommer. Rundt 95 prosent av fisken fra Norge eksporteres, og vi forsyner markeder i mer enn 150 land. Derfor er norsk handelspolitikk viktig. Det er ett av de områdene hvor vi har vært kritisk til regjeringa det siste året. For våre naboland fremstår det som rimelig sært at oljerike Norge har valgt å styrke importvernet, og det i en periode hvor mange av våre naboer sliter med arbeidsledighet og behov for store offentlige kutt. Så fra FHL vanker det verken roser eller hortensia til landbruksministeren og regjeringa i denne saken. Ser vi østover til Russland, er det et marked som blir stadig viktigere. Særlig for produsenter i Midt- og Nord- Norge. Dessverre er det betydelig uro om markedsadgangen og en rekke norske selskaper fikk i 2012 stengt sin adgang til Russland. Siden norsk rødfisknæring i årsskiftet 2005/2006 ble helt utestengt etter påståtte funn av tungmetaller har det vært en gradvis åpning og normalisering av handelen. Dette fikk dessverre et tilbakeslag for ett år siden, da 13 norske selskaper nærmest over natta ble utestengt fra det russiske markedet. En rekke selskaper har i dag ikke adgang til å eksportere til Russland. FHL har jobbet aktivt sammen med Mattilsynet og Fiskeri- og kystdepartementet for å få normalisert markedsadgangen. Dessverre er det vanskelig å gjøre noe aktivt, all den tid disse har sin rot i interne russiske forhold. Det beste norsk næring og norske myndigheter kan gjøre er å forsøke å utvikle best mulig relasjoner til russiske veterinærmyndigheter med sikte på å skape tillit, ro og forutsigbarhet noe som også kan gagne de selskaper som i dag er utestengt fra markedet. Eksporten av norsk sjømat til Kina har også i 2012 møtt vesentlige hindre. Siden Norge ble rammet ifm tildelinga av Nobels Fredspris til kineseren Liu Xiaobo (Luu Sja- båå), har næringa gått glipp av en betydelig vekstmulighet i det kinesiske markedet. Det er særlig norsk lakseeksport som er rammet. FHL beklager sterkt at de politiske relasjonene mellom Kina og Norge ikke er normalisert. Norsk sjømatnæring betaler en høy pris for den problematiske politiske situasjonen mellom de to landene. FHL gjentar et klart budskap til norske myndigheter; det må være en prioritert oppgave for regjeringa å få gjenopprettet normale relasjoner med Kina. Jeg nærmer meg avslutningen, og vil da vende blikket hjem igjen. Norsk fiskerinæring har historisk sett vært avhengig av å bruke ikke- lokal arbeidskraft i perioder med store råstofftopper. Havbruksnæringa har forsterket behovet for tilgang på arbeidsvillige hender. Utfordringa har vært løst gjennom rekruttering fra andre land. Etter EUs utvidelse har vi fått et stort innslag av arbeidskraft fra Øst- Europa og fremvekst av spesialiserte rekrutteringstjenester. Mange velger å slå seg ned i Norge og representerer en svært verdifull ressurs også for lokalsamfunnene langs kysten. Så har vi sett påstander om sosial dumping. Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen, men med det store omfanget av bruk av utenlandsk arbeidskraft som sjømatnæringa har, så skal vi heller ikke se bort fra at det finnes forhold som ikke er akseptable. Men ett tilfelle er et tilfelle for mye. For sjømatsektoren er innleie først og fremst et virkemiddel for å sikre tilgang til arbeidskraft i områder med begrenset tilgang på lokal arbeidskraft i perioder med aktivitetstopper.

Alternativet til å bearbeide fisken på anleggene langs kysten er å eksportere råstoff til bearbeiding i andre land med langt lavere kostnader. Vikarbyrådirektivet ble innført 1. januar i år for å sikre like vilkår for alle arbeidstakere uavhengig av hvor de er bosatt. Direktivet hindrer imidlertid ikke bruk av såkalt entreprise som innebærer at produksjonen settes ut til et annet selskap gjerne etablert i land med langt lavere kostnader. Det er detaljerte kriterier for at vilkårene for entreprise skal være oppfylt slik at denne organiseringa ikke bryter med norsk lov. Vi er kjent med at NNN nå vurderer om det er grunnlag for allmenngjøring av fiskeindustrioverenskomsten, noe som også vil stoppe bruk av entreprise. Dette blir en sak som vi må ha stort fokus på i dette året. La meg avslutte der jeg begynte. Selv om utfordringene for villfisksiden fra 2012 også vil sette sitt preg på 2013 og lakseprisene forventes å fortsette på et høyt nivå i 2013, så er det faktisk slik sjømatsektoren er. Store variasjoner mellom sektorer og grupper og store svingninger i ressurser og markedspriser. Topper avløses av nedtur og nedturer avløses av oppgang. Det gir av og til søvnløse netter og av og til grunnlag for litt sjampagne. Men, siden vi lever av å produsere sunn mat av evig fornybare ressurser, så handler framtida om hvordan vi takler svingningene og utnytter mulighetene. Det skal vi bruke tiden etter lunch til å belyse slik at vi sammen kan gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon. Takk for oppmerksomheten! Vi går nå over til å konstituere generalforsamlinga og jeg overlater ordet til våre valgte ordfører Karl Olaf Jørgensen og varaordfører Paul Birger Torgnes.