Kapittel 18, oktober 2015 Økonomisk vekst 1 De siste 200 årene har veksten i de rike landene i verden vært formidabel. Disse landene, som USA, landene i Vest-Europa og Japan, har nå et BNP som målt i faste priser er 30-40 ganger høyere enn det var for 200 år siden. I rike land som Norge har folk flest en god bolig, mer enn nok av mat og klær, og de har penger til fritidsaktiviteter og feriereiser. Vanlige mennesker har fått et velstandsnivå som de ikke kunne drømme om for 100 eller 200 år siden. Men veksten har ikke vært like høy i alle land. I en del land, som Burundi og Malawi, har veksten vært svært lav, og BNP er ikke så mye høyere enn den var snaut to hundre år tilbake. De store forskjellene i økonomisk vekst har ført til en kraftig økning i forskjellene i velstand mellom verdens land. For snaut to hundre år siden, i 1820, var de rikeste landene neppe særlig mer enn dobbelt så rike som de fattigste, mens de nå er 40-50 ganger rikere. I mange land lever store deler av befolkningen i ekstrem fattigdom, med sult, nød og mangel på viktige medisiner. I USA var det 8 biler per 10 innbyggere i 2010, mens det i Bangladesh bare var 2 biler per 1000 innbyggere. Hvordan har noen land greid å oppnå så stor økning i produksjon og velstand? Skyldes det at landene har satset på utdanning og investeringer i realkapital, eller er det andre faktorer som har betydning? Og hva er de bakenforliggende årsakene til at noen land har greid seg så godt, mens andre land har feilet? I dette kapitlet skal vi Studere den økonomiske veksten i ulike deler av verden de siste 200 årene. Se på hvorfor den industrielle revolusjonen startet i England Gi en kort innføring i grunnleggende teori for økonomisk vekst, der produksjonen per arbeider avhenger av tre faktorer, som er produktivitetsnivået, realkapital per arbeider, og humankapitalen, dvs. hvor kvalifisert den enkelte arbeidstaker er. Drøfte betydningen av patenter og offentlig støtte for teknologiutviklingen Se på de bakenforliggende årsakene til økonomiske vekst, som velfungerende markeder, rettsikkerhet og en velfungerende offentlig sektor. 1 Notatet er under arbeid, og kommentarer er velkomne til steinar.holden@econ.uio.no 1
1 1600 1804 1814 1824 1834 1844 1854 1864 1874 1884 1894 1904 1914 1924 1934 1944 1954 1964 1974 1984 1994 2004 Høy vekst og store forskjeller De siste 200 årene har det vært sterk vekst i de rike landene i verden. Figur 16.1 viser hvordan BNP per innbygger i England vokste svært lite og sakte fram til midten av 1700- tallet, og at veksten gradvis har skutt fart etter det. Figur 18.1 30000 25000 20000 15000 10000 5000 0 BNP per innbygger i Storbritannia i 1990 "internasjonale" dollar Kilde: Den sterke veksten i de rike landene har ført til svært store forskjeller mellom rike og fattige land. Selv når vi tar hensyn til forskjeller i prisnivå, var bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger fire ganger så høyt i Norge som i Mexico, som igjen har BNP per innbygger som er 20 ganger så høyt som i Kongo. Figur 16.2 viser BNP per innbygger i de ulike landene i verden. <FIGUR 18.2 STORE FORSKJELLER I VERDEN 2
https://en.wikipedia.org/wiki/list_of_countries_by_gdp_(ppp)_per_capita De rike landene i verden er i all hovedsak samlet i Vest-Europa og Nord-Amerika, i tillegg til Australia, New Zealand og noen Øst-asiatiske land som Japan, Singapore, Sør-Korea og Taiwan. Russland og landene i Øst-Europa og Sør-Amerika, i tillegg til en rekke asiatiske land, blant annet Kina, følger deretter, selv om det også er store forskjeller innenfor denne gruppen. De fattigste landene består stort sett av landene i Afrika sør for Sahara.> Økonomisk vekst i industrilandene Til tross for menneskenes langvarige historie på jorden var det fram til for ca. 500 år siden praktisk talt ingen materiell framgang for vanlige mennesker. Den tekniske framgangen som til da hadde funnet sted, ga økt velstand for elitene, men ingen endring for det store flertallet av befolkningen. I de neste 300 årene økte takten i de tekniske framskrittene. Store framskritt ble gjort i naturvitenskapene. Likevel hadde dette lite å si for den materielle velferden. Det var først og fremst to årsaker til dette. For det første ble veksten i produksjonen hemmet av begrenset tilgang på naturressurser. For å øke kornproduksjonen måtte man ta i bruk jordbruksareal av dårligere kvalitet. Skoger ble hugget ned, og man måtte få tømmer fra mer fjerntliggende strøk. For det andre førte veksten i produksjonen til økt befolkningsvekst. Med flere munner å mette økte velstanden lite for den enkelte. Ut fra dette la Thomas Malthus, Englands første professor i økonomi, på slutten av 1700-tallet fram et pessimistisk syn på framtidig velstandsutvikling. Ifølge Malthus ville teknologisk framgang føre til økt befolkningsvekst, som igjen ville øke behovet for naturressurser. Fordi tilgangen på naturressurser var begrenset, ville mangelen på naturressurser hemme eller forhindre økning i materiell velstand for folk flest. Den industrielle revolusjonen Gjennom siste del av 1700-tallet og første del av 1800-tallet ble en rekke nye oppfinnelser utviklet og tatt i bruk, som dampmaskinen, spinnemaskinen, jernbanelokomotivet, vannturbinene, gassbelysningen og symaskinen. I begynnelsen var små fabrikker med produksjon av bomullstøy viktige, men utover på 1800-tallet ble det også mer tungindustri, som produksjon av råjern og maskiner. Utviklingen kom først og skjedde raskest i England, men den spredde seg også til resten av Vest-Europa, USA, Canada, Chile, Argentina, Sør- Afrika, Australia og Japan. Den økonomiske veksten førte i liten grad til bedre velstand for folk flest, og den tidlige industrialiseringen var preget av lav lønn, lang arbeidstid og dårlige arbeidsforhold for arbeiderne. Likevel la utviklingen grunnlaget for den store velstandsveksten som har kommet senere. 3
Fra slutten av 1800-tallet ble USA en stadig sterkere industrinasjon. Økonomiske historikere har pekt på at USA dro fordel av at det dekket et stort marked et helt kontinent der det var lønnsomt å satse på avanserte produksjonsmetoder. Stadig bedre kommunikasjon, blant annet jernbanelinjen tvers gjennom landet som ble ferdig i 1869, var en viktig forutsetning. I jakten på profitt ble bedriftene stadig mer effektive, både organisatorisk og teknologisk. USA la stor vekt på utdanning for det brede lag av befolkningen, noe som sikret stor tilgang på godt kvalifisert arbeidskraft. Høy innvandring førte til at antallet unge og arbeidsvillige mennesker økte. USA var også rikt på naturressurser. Dette ga grunnlag for lønnsom virksomhet og gjorde at veksten ellers ikke ble hemmet av mangelfull tilgang på naturressurser. BOKS 18.1 Hvorfor startet det i England? Hvorfor startet den industrielle revolusjonen i England? Økonomiske historikere trekker frem to viktige forutsetninger, se Delong og Olney (2006). For det første var moderne vitenskap og teknologi i utvikling, og i liten grad begrenset av religiøse skranker. For det andre hadde England sikrere eiendomsrettigheter knyttet til handel og næringsvirksomhet, og bredere fordeling av makt og innflytelse, enn i de aller fleste andre land. Det engelske parlamentet hadde en sterkere stilling overfor kongemakten enn i andre land, etter 1688 da parlamentet drev den katolske kongen Jakob 2 (James) på flukt, og valgte den protestantisk Vilhelm (William) av Oranien som ny konge. Parlamentets økte makt ga ulike grupper som handelsmenn og industribyggere bedre muligheter til å sikre rammevilkår som ga mulighet for vekst og utvikling. I etterkant av etableringen av sentralbanken, Bank of England, i 1694 skjedde det forbedringer i finansmarkedene i England, som ga økte muligheter til å finansiere investeringer og næringsdrift. Hvorfor skjedde det ikke andre steder? Gjennom historien er det mange samfunn som i perioder har hatt betydelig fremgang, men uten at dette har gått over tid vedvarende vekst som i England under den industrielle revolusjonen. Særlig i Kina har det vært flere perioder med betydelig innovasjon, og mange fundamentale oppfinnelser som seletøyet og boktrykkerkunsten ble først oppdaget i Kina. Men som drøftet i boks 18.x nedenfor, har autoritære herskere i Kina styrt den økonomiske utviklingen, og ikke gitt gode muligheter for ny teknologi og ny næringsutvikling. 4
Moderne økonomier vokser fram utviklingen etter 1900 Den industrielle og økonomiske utviklingen fortsatte i raskere takt etter 1900. Veksten var imidlertid ikke jevn. Høy vekst på 1920-tallet ble avløst av en kraftig økonomisk nedgangsperiode i mange vestlige land på begynnelsen av 1930-tallet. Selv om krisen på 1930-tallet rammet USA hardt, var veksten i den første delen av 1900-tallet likevel høyere i USA enn i Europa. Også i Europa var det en rask teknisk og vitenskapelig utvikling i første halvdel av 1900-tallet. Her ble likevel den økonomiske utviklingen hemmet av politisk uro og ikke minst de to verdenskrigene, i 1914 18 og 1939 45. Første verdenskrig ga store tap særlig i den mannlige delen av befolkningen. Andre verdenskrig ga enda større militære tap, men først og fremst mye større sivile tap av menneskeliv. Økonomien og produksjonsutstyret i Tyskland, Sovjetunionen, Japan og en rekke andre land var blitt utsatt for store ødeleggelser. I 1945 framsto USA derfor som den dominerende økonomien i verden, se figur 18.3. Den kraftige veksten i USA og andre vestlige land fortsatte i andre del av 1900-tallet. Etter 2. verdenskrig ga USA økonomisk støtte til de vesteuropeiske landene gjennom Marshallplanen, under forutsetning av at landene samarbeidet økonomisk og at de åpnet for mer internasjonal handel. I mange vesteuropeiske land ble veksten i perioder høyere enn i USA, og forskjellen mellom USA og andre land ble mindre enn den var rundt 1950, se figur 16.4. De vesteuropeiske landene og Japan tok innpå USAs forsprang, blant annet ved å lære av USA på de områdene USA var mer effektiv enn dem. En slik utvikling der land som ligger noe bak knapper inn på avstanden frem til det rikeste landet, blir gjerne omtalt som konvergens. Fra begynnelsen av 1970-tallet har mange vestlige land, ikke minst USA, hatt lavere vekst enn i årene før. Kraftig vekst i prisen på olje og andre råvarer i 1973 74 bidro til høyere inflasjon og var innledningen til en lengre periode med svakere økonomisk utvikling. Arbeidsledigheten økte kraftig i mange europeiske land i denne perioden og forble på et høyt nivå i lengre tid. I USA var økningen i ledigheten mer kortvarig, men produktivitetsveksten var likevel lav fram til midten av 1990-tallet. Så kom igjen en periode med høy vekst i USA, i stor grad på grunn av økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi som PC-er og Internett, inntil den kraftige nedgangen i forbindelse med finanskrisen i 2008-09. Økonomisk utvikling utenom industrilandene Den industrielle revolusjonen spredde seg først og fremst til Vest-Europa og de land i andre verdensdeler der vesteuropeere utvandret til, som USA, Canada, Argentina, Chile, Sør-Afrika, Australia og New Zealand. Utenom de vestlige landene var Japan i en særstilling. Etter å ha vært fullstendig isolert fra omverdenen fram til den amerikanske marine tvang frem en åpning mot vestlige land i 1853, gjennomførte landet en effektiv modernisering av hele økonomien, i betydelig grad ved å lære fra vestlige land. I andre deler av verden ble mulighetene til teknologisk og økonomisk fremgang i stor grad stoppet av makthaverne. De fleste afrikanske land og mange asiatiske land var under 5
europeisk kolonistyre, og kolonimaktene var lite interessert i økonomisk utvikling som kunne bidra til å konkurrere med kolonimaktens eget næringsliv. Men også i selvstendige stater var det gjerne autoritære ledere som ikke ønsket en økonomisk eller teknologisk utvikling som kunne undergrave ledernes maktposisjon. De søramerikanske landene fikk uavhengighet fra europeiske kolonimakter tidlig på 1800- tallet. Den politiske ledelsen i landene fortsatte tradisjonen fra kolonitiden og viste liten interesse for industrialisering. Rike naturressurser innebar likevel at landene som Argentina og Uruguay var relativt velstående på begynnelsen av 1900-tallet, på nivå med rike europeiske land. Men på 1900-tallet var den økonomiske utviklingen i Sør-Amerika svak. Politisk ustabilitet og store inntektsforskjeller har ført til en lite vellykket økonomisk politikk. Spare- og investeringsrater har vært relativt lave, og det har vært liten satsing på utdanning. Det største landet i Sør-Amerika, Brasil, står for drøyt halvparten av kontinentets samlede BNP. Gjennom 2000-tallet var veksten i Brasil gjennomgående god, men etter 2010 ble veksten betydelig svakere. I Russland og store deler av Øst-Europa hadde den politiske eliten i stor grad forhindret industrialisering og handel som kunne utfordre elitens maktmonopol. Etter den russiske revolusjon i 1917 startet imidlertid en omfattende industrialisering. Sentralstyrt planlegging og sterk satsing på tungindustri ga tilsynelatende høy vekst på 1950- og 60-tallet, og frem til 1970-tallet kunne det se ut som de sosialistiske eller kommunistiske landene langt på vei greide å holde tritt med de vestlige industrilandene. Men planøkonomien innebar alvorlige svakheter, og veksten var lavere enn rapportert. Bedriftene tok lite hensyn til hva kundene egentlig hadde behov for, noe som bidro til mangel på viktige forbruksgoder og betydelige korrupsjons- og svartebørsproblemer. I 1989 løsrev de østeuropeiske landene seg fra Sovjetunionens grep, og Berlinmuren ble revet ned i november samme år. I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, etter at et forsøk på militærkupp ble stoppet av protesterende menneskemengder. De østeuropeiske landene og flere av de tidligere sovjet-republikkene, som Russland, tok dermed sikte på overgang til et markedsøkonomisk styresett. Problemene ved overgangen til en markedsøkonomi førte til en betydelig nedgang i produksjonen i mange land, ikke minst i Russland. Etter hvert har det likevel gått bedre, og høyere produktivitet har ført til god vekst i levestandarden i de fleste landene. Særlig Russland har også hatt stor fordel av høye priser på olje, gass og andre råvarer. I 2004 ble 10 av de sentraleuropeiske og østeuropeiske landene, bl.a. Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia og Slovakia, medlemmer av EU. Senere er Bulgaria og Romania også kommet med, mens andre land er kandidatland til EU. Medlemskap i EU, og ikke minst prosessen for å kvalifisere til EU-medlemskap, har trolig hatt gunstig virkning på økonomisk vekst og samfunnsutvikling i disse landene. 6
BNP per innbygger Figur 18.3 100 000 BNP per innbygger for ulike verdensdeler, 1820-2010 Vestlige avlegger Vest-Europa 10 000 1 000 Latin-Amerika Øst-Europa Asia Afrika Tidligere sovjetrepublikker 100 1820 1850 1880 1910 1940 1970 2000 År I løpet av første del av 1800-tallet ble Vest-Europa passert av vestlige avleggere i andre verdensdeler, bestående av USA, Canada, Australia og New Zealand. Forskjellene mellom verdensdelene økte frem til 1950-tallet, men de siste 40-50 årene har mange asiatiske land hatt svært høy vekst. Kilde: Angus Maddisons historiske statistikk og Groningen Growth and Development Centre I tiårene etter den andre verdenskrigen ble kolonilandene i Asia og Afrika uavhengige og selvstendige stater. I Asia har stadig flere land etter hvert oppnådd høy vekst. Først ute, etter Japan, var de fire såkalte asiatiske tigrene, Hongkong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan. Fra et lavt nivå i 1960 har disse landene hatt en eventyrlig vekst. Hongkong og Singapore har passert Frankrike og er nå blant verdens rikeste land. Taiwan er også på nivå med Frankrike, mens Sør-Korea ligger noe bak. Disse landene har satset sterkt på sparing og investering ofte har 30 40 prosent av BNP vært brukt til investeringer, i stor grad rettet mot teknologisk og eksportledet virksomhet. Satsingen på eksportnæringene har stilt høye krav til effektivitet og forbedringer, som igjen har drevet fram en rask vekst i produktiviteten. Landene har også lagt stor vekt på utdanning, for begge kjønn, og med særlig fokus på teknologi. Videre har landene vært preget av stor politisk og sosial stabilitet. Etter hvert har også mange andre asiatiske land, som Thailand og Malaysia, hatt høy vekst. For verdensøkonomien er det imidlertid den høye veksten i Kina og India, de to mest 7
folkerike landene i verden, som har betydning. Den høye veksten startet tidligere i Kina, og mens BNP per innbygger i 1990 bare lå på 8 prosent av nivået i USA, steg BNP per innbygger til 20 prosent av USAs nivå i 2010. I likhet med de asiatiske tigrene har Kina satset sterkt på eksportdrevet vekst med høy sparing og investering, og industriproduksjonen i Kina har økt svært mye. De fattigste landene i verden i dag finnes i all hovedsak i Afrika. Etter kolonitiden greide landene i liten grad å utnytte selvstendigheten til å skape økonomisk vekst. I Afrika sør for Sahara falt levestandarden i Afrika, målt med BNP per innbygger i faste priser, med nesten 10 prosent fra 1974 til 2000. Resultatet er utbredt fattigdom og sosial nød. En viktig årsak til denne utviklingen er politisk og sosial uro. I mange afrikanske land har det vært harde borgerkriger, noe som har en sterk negativ virkning på den økonomiske utviklingen. Utbredt korrupsjon og byråkrati har også bidratt til svak økonomisk utvikling, bl.a. fordi det fører til at vanlig forretningsdrift blir svært vanskelig. De siste tiårene har det likevel vært færre kriger og mindre politisk uro enn det vi har sett tidligere. Mange av Afrikas land har det siste tiåret gjennomført demokratiske valg med flere partier. Selv om valgfusk fortsatt er svært utbredt, er det klare forbedringer i forhold til hvordan det var tidligere. Økende politisk stabilitet og demokrati er viktig som grunnleggende forutsetninger for en god økonomisk utvikling. Siden begynnelsen av 2000- tallet har også den økonomiske veksten i de fleste afrikanske land vært betydelig høyere enn før, i mange tilfeller godt over 5 prosent per år. For Afrika sør for Sahara samlet økte BNP per innbygger, målt i faste priser med hele 25 prosent fra 2000 til 2010. 8
Litt vekstteori I dette avsnittet skal vi se på den økonomiske veksten i lys av økonomisk teori. Hensikten er å kunne gi en mer presis beskrivelse av hvilke faktorer som har vært viktige for den sterke veksten. Fremstillingen bygger i betydelig grad på Weil (2013). Vi tar utgangspunkt i en aggregert produktfunksjon for et land, der produksjonen i økonomien, Y, avhenger av en produktivitetsparameter, A, samt en produktfunksjon F(K, hn), med produksjonsfaktorene realkapital, K, og arbeidskraft, hn, der h er humankapitalen per arbeidstaker, dvs. hvor kvalifiserte arbeidstakerne er, og N er antall arbeidstakere. (18.1) Y = AF(K,hN) Vi har dermed utvidet produktfunksjonen som ble introdusert i kapittel 3 noe. Vi har lagt til en produktivitetsparameter, A, for å kunne ta hensyn til produktivitetsøkning knyttet til teknologisk fremgang, og som ikke nødvendigvis behøver å innebære mer realkapital. Vi tar også hensyn til at kvaliteten på arbeidskraften kan variere over tid og mellom land. For å kunne sammenligne land med ulike størrelse på befolkningen, ser vi på produksjonen per arbeidstaker. Vi antar at produktfunksjonen F(K,hN) har konstant skalautbytte, noe som betyr at hvis bruken av begge produksjonsfaktorene, K og hn, ganges med et konstant tall, vil også produksjonen ganges med det samme tallet. Vi bruker denne egenskapen når vi deler på antall arbeidstakere, N. Bruken av produksjonsfaktorene per arbeidstaker blir K/N og hn/n = h, og produksjonen per arbeider blir da (18.2) Y 1 K AF(K, hn ) AF(, h) N N N Vi får dermed at produksjonen per arbeidstaker, Y/N, avhenger tre faktorer Produktiviteten, A, definert som forholdet mellom produksjonsnivå og bruken av produksjonsfaktorer Realkapital per arbeidstaker, K/N Humankapital per arbeidstaker, h Vi skal nå se nærmere på disse tre faktorene, og starter med realkapital per arbeidstaker. Investering og realkapital Som vist i figur 18.4, er det en meget sterk sammenheng mellom høy realkapitalbeholdning per arbeider og høyt BNP per innbygger. Tilsvarende viser figur 18.5 en sterk samvariasjon mellom gjennomsnittlig investeringsrate i perioden 1975-2009 og veksten i BNP per innbygger fra 1960-2000. Mange land som har satset på høy sparing og investering som gir stor økning i realkapitalen, er dermed blitt belønnet med høy økonomisk vekst i form av økt BNP. 9
Figur 18.4. Sterk positiv sammenheng mellom realkapital per arbeider og BNP per innbygger Figur 18.5 Investering og BNP-vekst meanki: Investment share of PPP Converted GDP per capita at 2005 constant prices (rgdpl), 1975-2009 average. Source: PWT 7.0 (2011). gy7509: Annual growth of GDP per capita (rgdpch) from 1975 to 2009 (%). Source: PWT 7.0 (2011). rgdpch2009: Real gross domestic product (GDP) per capita (2005 International Dollars), 2009. Source: PWT 7.0 (2011). kpw2009: Stock of physical capital per worker (2005 International Dollars), 2009. Source: PWT 7.0 (2011). 10
natsav09: National savings / GDP (%), 2009. Calculated with data from PWT 7.0 (2011). http://wps.aw.com/aw_weil_econgrowth_3/230/58938/15088217.cw/index.html Men selv om høy investeringsrate åpenbart er en viktig faktor bak økonomisk vekst, er virkningen neppe så sterk som det kan se ut som i figur 18.5. Trolig er det også en årsakssammenheng i motsatt retning. For et land med høyt BNP og/eller høy økonomisk vekst kan det være lettere å sette av nok midler til sparing og investering enn det er for et fattig land. Høy produktivitet og godt kvalifiserte arbeidstakere kan også gjøre det mer lønnsomt å investere i ny realkapital. En del av den sterke sammenhengen mellom realkapital per arbeider og BNP per innbygger, og mellom investeringsrate og økonomisk vekst, kan derfor skyldes at rike og produktive land har høyere investeringsrate. Til tross for dette forbeholdet er høy investeringsrate en viktig årsak til økonomisk vekst. Hvordan skal et land oppnå høye investeringsrater og dermed økt velstand? En viktig forutsetning er gode og stabile rammebetingelser for næringslivet, slik at bedrifter og investorer tror de kan oppnå god lønnsomhet på sine investeringer. Offentlig tilrettelegging er også viktig, bl.a. ved at det offentlige sørger for nødvendig infrastruktur som elektrisitet og transport, og legger til rette for tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Tilgang på kapital til å finansiere virksomheten er også av stor betydning, både egenkapital som tar risiko, og mulighet til å låne til akseptable vilkår. I mange fattige land blir utviklingen hemmet ved at privatpersoner og små bedrifter ikke får tilgang på lån til å gjennomføre viktige investeringer. Derimot vil det vanligvis ikke gunstig hvis sparingen øker i et land uten at det fører til en tilsvarende økning i investeringene. Dersom et land bare øker sin sparing ved å redusere konsumet, men uten å øke investeringene, vil det ha negative virkninger på aktivitetsnivået fordi samlet etterspørsel reduseres, som omtalt i tilknytning til spareparadokset i kapittel 5. Det er derfor av stor betydning at det er lønnsomme og produktive investeringer som øker, og at økt sparing kommer som en følge av det. Humankapital Den kraftige produksjonsveksten er også knyttet til bedring av humankapitalen, det vil si i kvaliteten på arbeidskraften. For 200 år siden var under- og feilernæring en viktig årsak til svekket helse og dermed lavere produktivitet i hele verden. Den økonomiske historikeren Robert Fogel har anslått at i 1780 var en femdel av den voksne befolkningen i Storbritannia så svekket av mangelfull ernæring at de ikke orket mer enn én times tungt arbeid i løpet av en dag. I dag er matmangel ikke lenger et problem for de rike landene, mens det er fortsatt et stort problem i de fattige landene. Det andre viktige aspektet ved humankapital er utdanning og kvalifikasjoner. Grunnleggende skolegang for hele befolkningen er en viktig forutsetning for moderne økonomier. Land i Nord-Europa, som Storbritannia, Nederland og de nordiske landene, begynte tidlig å legge stor vekt på skolegang for alle barn. Et viktig formål mange steder var et religiøst ønske om at flest mulig skulle kunne lese Bibelen. I 1860 kunne trolig det store flertallet av den voksne befolkningen i disse landene lese og skrive. I andre deler av Europa var lese- og skriveferdigheter begrenset til mindre deler av befolkningen, og i andre 11
verdensdeler av verden var slike ferdigheter trolig enda mer begrensede. Bedre skolegang for brede lag av folket i USA og Vest-Europa bidro trolig til høyere økonomisk vekst i disse landene. Som vist i figur 18.7 er det en sterk positiv sammenheng mellom gjennomsnittlig lengde på utdanningen og BNP per innbygger når vi sammenligner verdens land. I fattige land har befolkningen gjennomgående mye kortere og dårligere skolegang enn i de rike landene i verden. Mens gjennomsnittlig skolegang i 2010 var rundt 12 år i Norge og USA, var den bare rundt noen få år i fattige land som Niger og Kongo. Bak denne sterke sammenhengen ligger en kraftig offentlig satsing på utdanning i mange av verdens rike land. Dette har i betydelig grad bidratt til den gode økonomiske utviklingen disse landene har hatt. Satsing på utdanning bidrar til økonomisk vekst på en rekke ulike måter, ikke bare direkte ved at økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft gir større produksjon. Økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft, eller bedre kvalifisering av arbeidskraften, kan også gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt produksjonsutstyr og på den måten bidra til økte investeringer. Utdanning er dessuten viktig for å utvikle stabile og demokratiske samfunn, noe som er verdifullt i seg selv, og, som vi skal se nedenfor, i seg selv kan bidra til økonomisk vekst. Også her må vi likevel regne med at kausaliteten går begge veier. Lengre utdanning i rike land skyldes ikke bare at lang utdanning gir høyere produktivitet, men også at høy produksjon gir mer ressurser til utdanning, og større behov for utdanning. Et moderne arbeidsliv stiller sterkere krav til arbeidstakernes kvalifikasjoner, og dermed er det behov for flere års skolegang. 12
FIGUR 18.7 GJENNOMSNITTLIG LENGDE PÅ UTDANNINGEN OG BNP PER INNBYGGER Det er en sterk positiv sammenheng mellom BNP per innbygger og gjennomsnittlig antall skoleår i befolkningen. Tall fra år 2010. Kilde: Verdensbanken, Barro og Lee (2013) > Produktivitet Den helt avgjørende faktoren bak den sterke økonomiske veksten i verden er likevel teknologisk fremgang, som har gitt en enorm økning i produktiviteten. På de aller fleste områder i økonomien har teknologiske fremskritt ført til store omveltninger. Først og fremst har vi nye produkter og ny kunnskap som ikke fantet tidligere. Produkter som vi har hatt nokså lenge, som biler, fly og TV-er, er mye bedre enn tidligere. I tillegg kan vi produsere mye billigere enn før. For 200 år siden måtte de aller meste av befolkningen jobbe med produksjon av mat, mens i rike land er det nå nok at noen få prosent av arbeidsstyrken er innen jordbruk og fiske. Produktiviteten i samfunnet er ikke bare avhengig av hvilken teknologi som er tilgjengelig, men vel så mye av i hvilken grad den tas i bruk. Noen økonomer deler derfor produktivitetsbegrepet i to, og skiller mellom teknologi, her definert som kunnskap om hvordan produksjonsfaktorer kan omdannes til produksjon, og utvikling av maskiner og metoder som gir høy produksjon. effektivitet, her definert som hvor effektivt teknologien og produksjonsfaktorene faktisk brukes i produksjonen 13
Teknologisk framgang I all hovedsak kan teknologisk utvikling skje på to ulike måter: enten gjennom utvikling ved gode ideer, prøving og feiling i praktisk bruk, eller ved mer rendyrket vitenskapelig forskning. Historisk har den første måten vært dominerende. Selv viktige deler av den industrielle revolusjonen, som utviklingen av spinnemaskinen og dampmaskinen, kom som følge av praktisk oppfinnervirksomhet og ikke gjennom teoretisk-vitenskapelig forskning. De teknologiske framskrittene som kom i det som ofte kalles den andre industrielle revolusjonen innenfor stålproduksjon, kjemisk produksjon og elektrisitet i perioden 1860 1900, bygde imidlertid på den økte vitenskapelige forståelsen som var blitt utviklet. Og i dag er mesteparten av den teknologiske framgangen drevet av forskere, ansatt i store eller små private firmaer eller på universiteter og høyskoler verden over. Boks 18.2 Noen teknologiske milepæler Matproduksjon rundt 8500 f.kr. begynte menneskene enkelte steder å dyrke jorden, noe som ga økt matproduksjon og muliggjorde større befolkning og mer avanserte kulturer. Hjulet rundt 3400 f.kr. ble hjulet oppfunnet nær Svartehavet, og ideen spredte seg gjennom Europa og Asia i løpet av noen få århundrer. Skriftspråk Det først skriftsystemet var sumerisk skrift, utviklet i Mesopotamia (nåværende Irak og Syria) rundt 3000 f.kr. De første alfabetene kom rundt 2000 f.kr. i Egypt. Seletøyet oppfunnet i Kina rundt 250 f.kr. og senere også i Europa på 800-tallet, gjorde det mulig for hester å trekke tung vekt uten å bli kvalt. Boktrykkerkunsten oppfunnet i Kina rundt 800 og av Johannes Gutenberg i Tyskland rundt 1450. Dampmaskinen Thomas Savery tok patent på en dampmaskin i 1698, men den hadde flere svakheter, bl.a. en lei tendens til å eksplodere. En sterkt forbedret dampmaskin ble utviklet av James Watt i 1769. Tekstilproduksjon en serie forbedringer av spinne- og vevemaskiner skjedde gjennom siste del av 1700-tallet. Bilen Nicolas-Joseph Cugnot laget i 1769 en dampdrevet bil som kunne kjøre med en hastighet på 6 km/t. I 1771 laget han en raskere bil og kolliderte med den inn i en vegg. Den første bensindrevne bilen ble laget av Carl Benz i 1886. Anvendelse av elektrisitet en serie av oppfinnelser som dynamo (1870), lyspære (1879), transformator (1885) og elektrisk motor basert på vekselstrøm (1889). Transistor oppfunnet av tre amerikanske fysikere, John Bardeen, Walter Brattain, and William Shockley, i 1947, og er en sentral del i datamaskiner og telekommunikasjonsutstyr. Internett-teknologien ble begynt utviklet på 1960-tallet av Forsvaret i USA. Det første «nettet» av fire institusjoner ble koblet sammen i desember 1969 under navnet ARPANET. Utviklingen av TCP/IP, som er fundamentet for dagens Internett, ble påbegynt i 1975 og var ferdig i 1983. 14
En viktig forskjell mellom teknologisk utvikling og andre kilder til økonomisk vekst som økt tilgang på produksjonsfaktorer, er at teknologisk utvikling er knyttet til kunnskap og ideer. En viktig egenskap ved kunnskap og ideer er at de ikke kan brukes opp. Økonomer omtaler slike goder som ikke-rivaliserende, fordi en persons bruk av godet ikke forhindrer andres bruk. Realkapital og humankapital er derimot rivaliserende: Hvis jeg bruker en traktor eller en ingeniør, kan ikke du bruke den samme traktoren eller ingeniøren. Men vi kan altså begge benytte de samme ideene og kunnskapene. En annen viktig egenskap ved kunnskap og ideer er at de gjerne bygger videre på eksisterende kunnskap. Dermed kan ideer og kunnskap som i seg selv er uten praktisk nytte, likevel være avgjørende for senere utvikling av kunnskap som er av stor praktisk verdi. Det at teknologi er ikke-rivaliserende, er en enorm fordel ved at hele verden kan dra fordel av ny kunnskap som en person har utviklet. Men samtidig innebærer det også et potensielt problem. Hvis en bedrift bruker mye penger på å utvikle et nytt produkt, kan andre bedrifter kopiere produktet og dermed selge produktet billig på grunn av lave kostnader. I så fall vil bedriften som utviklet produktet, ikke få høye nok inntekter til å kunne dekke utviklingskostnadene. Disse egenskapene ved produksjon av kunnskap og ideer innebærer at de økonomiske insentivene til teknologiutvikling kan bli for svake, slik at det forskes og utvikles for lite, i en ren markedsøkonomi, der bedrifter og investorer tar beslutninger med sikte på å tjene mest mulig penger. For å motvirke dette problemet er det to hovedmåter som brukes, enten å gi eiendomsrettigheter til kunnskap og ideer, eller å gi offentlig støtte til forskning og utvikling. Eiendomsrettighet ved oppfinnelser og utvikling av nye produkter gjøres gjerne ved patenter, som sikrer oppfinneren enerett til å bruke oppfinnelsen for en bestemt periode, vanligvis inntil 20 år. Man kan få patent på nye produkter, nye produksjonsmetoder, nye kjemiske blandinger, o.l., så fremt den nye oppfinnelsen er både ny (dvs. at den ikke er kjent på forhånd) og ikke er opplagt. Når oppfinneren har patent på sitt produkt, har han eller hun et monopol ved salg av produktet og kan da få god fortjeneste ved slikt salg. Selv om monopol isolert sett er samfunnsøkonomisk ineffektivt, fordi prisen blir for høy og salget dermed for lavt, kan det likevel være samfunnsøkonomisk gunstig samlet sett, fordi det gir insentiv til å finne opp og utvikle nye produkter. Tilsvarende vil forfattere og skapende kunstnere få opphavsrett til sine åndsverk, og dermed få enerett til å fremstille verket og gjøre det tilgjengelig for allmenheten, vanligvis for 70 år etter opphavsmannens dødsår. Også dataprogrammer kan omfattes av slik opphavsrett. Varemerker og design av produkter gir også grunnlag for rettsbeskyttelse. Intellektuelle eiendomsrettigheter som patenter, opphavsrett, og beskyttelse av varemerker og design er viktig rettsbeskyttelse i en moderne økonomi. Mange økonomer mener likevel at bruken av patenter er blitt altfor omfattende på noen områder, ved at det er for lett å få patenter, og at det legger for sterke begrensninger på andre bedrifter innenfor samme område. I USA ble patentlovene endret i 1980- og 1990-årene slik at det ble lettere å få patenter, og mange kritikere hevder at man nå kan få patent på oppfinnelser og produkter 15
som egentlig ikke er særlig innovative. Dermed skaper man en ineffektiv monopolsituasjon også på områder der det ikke var nødvendig for å gi insentiver til å utvikle nye produkter. Det er også oppstått en rekke firmaer, såkalte «patenttroll», som kjøper opp patenter, for eksempel fra bedrifter som går konkurs, med sikte på å tjene penger på rettssaker mot andre bedrifter som uforvarende tar i bruk lignende produkter. Kritikerne hevder at risikoen for rettssaker med patenttrollene nå virker dempende på den teknologiske utviklingen, fordi bedriftene må bruke ressurser på å unngå rettssaker istedenfor å utvikle produkter. Patenter har også en begrensning ved at det bare er egnet til å sikre forskning og kunnskapsutvikling som kan brukes i kommersiell virksomhet, det vil si at det gir produkter som kan selges. Det fører for eksempel til at legemiddelforskning blir fokusert på lidelser som rammer folk i rike land, med høy betalingsvilje, og i mindre grad på mer alvorlige sykdommer som rammer for i fattige land. Ulempene med patenter drøftet ovenfor har ført til at noen økonomer, som nobelprisvinner Joseph Stiglitz, har argumentert for at patenter på noen områder burde erstattes eller suppleres med økonomisk støtte fra det offentlige i form av priser for spesifiserte innovasjoner, som for eksempel gir et fastsatt beløp til første selskap som lager en medisin mot HIV som tilfredsstiller spesifiserte kriterier. Offentlig støtte til forskning og utvikling er også en viktig faktor bak teknologiutviklingen. En stor del av den teknologiske fremgangen er et resultat av grunnforskning, dvs. grunnleggende forskning for å gi ny innsikt og kunnskap, uten sikte på noen konkret anvendelse eller bruk. Siden grunnforskning sjelden gir direkte økonomisk avkastning, er det avhengig av offentlig finansiering. Det offentlige gir dermed finansiering til universiteter og forskningsinstitusjoner, både til grunnforskning og forskning med mer konkrete formål. Noe av den teknologiske utviklingen kan også sees som en konsekvens av offentlig finansiert forskning med et annet konkret formål, som forsvarsindustri og romfartsvirksomhet. Dersom vi ser på verden som helhet, er det åpenbart at teknologiske framskritt har vært hoveddrivkraften bak den økonomiske veksten. For det land som i lang tid har ligget i front i teknologiutviklingen, dvs. USA, er det derfor klart at forskning og utvikling som bidrar til ny teknologi, er en viktig kilde til økonomisk vekst. For andre land, som hver for seg står for mye mindre bidrag til teknologiutviklingen, vil det derimot være mye viktigere å ta i bruk, og lære av, den kunnskapen og teknologien som utvikles i andre land, enn å utvikle ny teknologi og kunnskap selv. Dette betyr likevel ikke at små land kan la være å drive forskning og utvikling. Mulighetene til å følge og lære av teknologiutviklingen i andre land er i stor grad avhengig av at vi driver egen forskning og utvikling. Det kreves høy kompetanse for å kunne følge med på den raske utviklingen, og slik høy kompetanse kan utvikles gjennom egen virksomhet. I land med høyt kostnadsnivå, som Norge, er næringslivet også avhengig av at vi teknologisk sett er helt i teten på de områdene der vi har egen næringsvirksomhet. Boks 18.3 Ulike mål på produktivitetsvekst Siden produktivitetsvekst er den sentrale faktoren bak økonomisk vekst, er det en omfattende litteratur om hvordan produktivitetsvekst bør måles. Det enkleste og vanligste målet er vekst i arbeidskraftproduktiviteten, AP, dvs. vekst i verdiskapingen per enhet arbeidskraft, som for et land vil si vekst i BNP målt i faste priser per timeverk. 16
En svakhet ved dette målet er at det ikke tar hensyn bruken av andre produksjonsfaktorer enn arbeidskraft. Et bedre mål på den reelle produktivitetsveksten får vi derfor ved å se på veksten i total faktorproduktivitet, TFP, som viser veksten i verdiskapingen når man tar hensyn til endringer i bruken av produksjonsfaktorer. Vi tar utgangspunkt i en Cobb-Douglas produktfunksjon 1 (18.3) Y AK N der produksjonen, Y, avhenger av en produktivitetsparameter, A, og bruken av realkapital, K, og arbeidskraft, N. Parameteren α viser betydningen av realkapital i produksjonen, jo større α er, desto viktigere er realkapitalen. Vi antar at 0 < α < 1. Antakelsen om at sysselsettingen, N, opphøyes i 1-α innebærer at det er konstant utbytte mhp skalaen, dvs. at hvis K og N begge øker med f.eks. 10 prosent, vil Y også øke med 10 prosent. På tilvekstform har vi nå som en tilnærming at (18.4) Y A K (1 ) N Y A K N Veksten i produksjonen, Y/Y, er lik summen av veksten produktiviteten, A/A, pluss virkningen av veksten i realkapital og arbeidskraft, K/K og N/N, der disse ganges med parameteren som viser deres betydning i produksjonen, hhv. α og (1-α). Vi kan løse for veksten i produktiviteten, som da er vårt mål på vekst i TFP. (18.5) TFP-vekst A Y K (1 ) N A Y K N Hvis vi f.eks. har at α = 1/3, Y vokser med 3 prosent, og K og N vokser med 2 prosent hver, får vi at TFP-vekst = 0,03 1/3 0,02 2/3 0,0 2 = 0,03 0,02 = 0,01, dvs. en TFP-vekst på 1 prosent. En annen viktig problemstilling ved måling av produktivitetsvekst, er hvordan vi skal måle verdiskapingen. I utgangspunktet bruker man bruttoproduktet, dvs. at man ser på veksten i bruttoproduktet målt i faste priser. Men særlig for tre typer produksjon kan dette gi et misvisende mål på produktivitetsveksten. 1) Ved utvinning av naturressurser må en korrigere for verdien av naturressursen, dvs. trekke fra den ekstra verdi som skyldes salg av en verdifull naturressurs. I tillegg må en ta hensyn til at noen naturressurs-funn er vanskeligere tilgjengelig enn andre, og derfor mer kostbare å utvinne. 2) Ved produksjon som ikke omsettes i et marked, som det meste av produksjonen i offentlig sektor og ideelle organisasjoner, blir verdien av produksjonen i nasjonalregnskapet beregnet fra kostnadssiden, dvs. kostnadene ved bruken av produksjonsfaktorer. Nasjonalregnskapet vil dermed ikke fange opp om produksjonsfaktorene brukes på en god eller dårlig måte, slik at dette blir et lite egnet mål på produktivitetsveksten. 3) Produksjon der det er vanskelig å måle hvor mye som faktisk produseres målt i volum, noe som særlig gjelder en del typer tjenester, som finanssektoren, konsulentvirksomhet mv. Her vil man ofte først forsøke å beregne prisveksten, og 17
deretter finne veksten i volum ved å justere veksten i salgsverdien for veksten i prisene. Boks slutt Effektivitet Selv om det er store forskjeller i teknologisk nivå mellom ulike land, er forskjellene i produktivitet betydelig større enn det som kan forklares med forskjeller i teknologi. Selv om bedrifter forsøker å forhindre at konkurrenter får kjennskap til teknologi og forretningshemmeligheter, er svært mye informasjon lett tilgjengelig. Multinasjonale selskaper er også viktige for teknologioverføring mellom land, og datterselskaper i andre land får gjerne ta i bruk teknologi utviklet i morselskapet. Hoveddelen av forskjellen i produktivitetsnivå skyldes derfor trolig forskjeller i effektivitet, det vil si hvor effektivt teknologien og produksjonsfaktorene faktisk brukes i produksjonen. Det er en rekke ulike årsaker til forskjeller i effektiviteten mellom land, både historisk og i nåtiden. Noen av årsakene ligger i den enkelte bedrift. Mange bedrifter bruker ineffektive produksjonsmetoder, bl.a. fordi det kan være umulig for bedriften å finansiere investering i mer effektivt produksjonsutstyr, eller fordi arbeidstakere og fagforeninger er redde for at ny teknologi skal føre til mindre behov for arbeidskraft og derfor til tap av arbeidsplasser. I andre tilfeller ligger årsakene til lav effektivitet utenfor bedriften. Moderne produksjonsbedrifter er svært avhengige av at samfunnet utenfor bedriften fungerer. For at bedriften skal drive effektiv produksjon, er den avhengig av tilgang på råvarer, elektrisk kraft og annen produktinnsats og av reservedeler og reparatører hvis maskiner og utstyr går i stykker. Bedriften er også avhengig av transport av de ferdige produktene og av tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Oftest er det nok om bare ett av disse leddene svikter, for at hele produksjonen skal gå i stå. En tredje grunn til lav effektivitet i en økonomi er et stort omfang av uproduktive aktiviteter, det vil si aktiviteter som ikke skaper verdier. En viktig type blir på engelsk kalt «rent seeking», noe som kan oversettes med «gevinstsøking», det vil si søking etter ekstra gevinst eller fordel utover det man vanligvis kan regne med. Dette kan for eksempel være private bedrifter som gjennom korrupsjon, overtalelse eller press forsøker å få lisenser, tillatelser, subsidier eller reguleringer som gir ekstra fortjeneste til den private bedriften eller dens eiere. En annen uproduktiv og skadelig aktivitet er kriminalitet, som tyveri, ran, smugling og kidnapping. Kriminell virksomhet vil ofte bidra til betydelige ødeleggelser, og det fører til at resten av befolkningen må bruke ressurser på å beskytte seg mot kriminaliteten, som politi, sikringsanlegg, vaktselskaper o.l. Kriminell virksomhet kan også føre til at vanlig næringsvirksomhet blir ulønnsomt, fordi banditter tar gevinsten ved virksomheten. Lav effektivitet i økonomien kan også skyldes ufred og politisk uro. Krig og vold innebærer både tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser, som vil ha en sterk negativ virkning på økonomien. I områder der det er fare for krig og vold, vil befolkningen naturlig nok i større grad tenke på å redde livet, mens produktiv innsats som bedrer økonomien, gjerne kommer i annen rekke. 18
De bakenforliggende årsakene Vi har nå sett hvordan velstanden i et land avhenger av tilgangen på produksjonsfaktorer, realkapital og humankapital og av teknologien og effektiviteten i økonomien. Men hva er de bakenforliggende årsakene til disse faktorene? Hvorfor har noen land mye bedre tilgang på produksjonsfaktorer eller mye høyere nivå på teknologi og effektivitet? Dette er spørsmål som har opptatt økonomer og andre samfunnsvitere gjennom lang tid. Man har kommet fram til en rekke faktorer som har betydning, og noen av disse skal vi drøfte her. Velfungerende markeder Det markedsøkonomiske systemet har vært helt avgjørende for den økonomiske veksten som verden har sett de siste to tre hundre årene. Erfaringene viser at sentralstyrte kommunistiske regimer ikke har vært i nærheten av å oppnå like høy økonomisk vekst. Det markedsøkonomiske systemet er viktig på en rekke ulike måter. Handel mellom personer, bedrifter og land gir oss mulighet til å få tak i varer og tjenester som vi har stort behov for, i bytte med varer og tjenester vi har nok av, eller som vi verdsetter mindre. Markeder og handel gir igjen mulighet for arbeidsdeling og spesialisering ved at hver enkelt person eller bedrift i større grad kan spesialisere seg innenfor den produksjonen der personen eller bedriften relativt sett er mest effektiv. Dette gir en mye mer effektiv produksjon samlet sett. Markeder og handel er av stor betydning for teknologisk utvikling, dels ved at internasjonal handel er viktig for spredning av teknologiske framskritt verden over, dels ved at handel gjør det mulig å nå store markeder, slik at salget kan bli stort nok til at det blir lønnsomt å foreta selv store investeringer. Rettssikkerhet og eiendomsrettigheter Rettssikkerhet og eiendomsrettigheter er viktige forutsetninger for at et markedsøkonomisk system skal gi en gunstig økonomisk utvikling. Gjennom historien har mangelfull rettssikkerhet i mange tilfeller vært en avgjørende hindring for økonomisk framgang. Forsøk på økonomisk og næringsmessig utvikling er blitt stoppet av banditter og røvere eller av stormenn og konger som ikke har vært særlig bedre. Også i moderne tid er mangelfull rettssikkerhet en viktig barriere mot økonomisk vekst i mange land. Uten sikre eiendomsrettigheter vil enkeltpersoner og bedrifter ha svake insentiver til å spare i det hele tatt, eller man vil velge å plassere midlene sine i eiendeler der risikoen for å miste dem er liten. For å drive handel er det også av stor betydning at rettsvesenet håndhever kontrakter, slik at begge parter kan være sikre på at handelen gjennomføres som avtalt. Internasjonale sammenligninger støtter disse resonnementene. Dersom vi sammenligner ulike land, finner vi en sterk tendens til at land med godt utviklet rettssikkerhet og eiendomsrettigheter også har mye høyere nivåer på realkapitalen enn land med et svakt utviklet rettssystem. Dette stemmer overens med tanken om at rettssikkerhet er viktig for at personer og bedrifter vil spare og investere. Vi finner også en klar positiv sammenheng mellom nivået på rettssikkerheten og produktivitetsnivået i de enkelte landene. 19
Boks 18.4 Acemoglu og Robinson: Why nations fail? Hvorfor lykkes noen land med å få til økonomisk vekst, mens andre land mislykkes? Det er et av de virkelig store spørsmålene i økonomi og andre samfunnsvitenskaper. I boka Why nations fail? gir økonomen Daron Acemoglu og statsviteren James R. Robinson sitt svar på dette. Acemoglu og Robinson argumenterer for at svaret ligger i forskjeller i landenes institusjoner, vidt definert. Land som lykkes har «inkluderende institusjoner», som legger forholdene til rette for økonomisk vekst. Slike institusjoner innebærer grunnleggende offentlige tjenester som utdanning, rettssikkerhet og håndheving forretningsmessige kontrakter. Land som mislykkes har derimot «ekstraherende institusjoner», dvs. at den politiske og økonomiske eliten i landet utnytter resten av befolkningen, for å kunne opprettholde sitt økonomiske og/eller politiske overtak. Acemoglu og Robinson argumenterer derfor for at Kina med sitt nåværende styre ikke vil kunne ta igjen de rike landene, fordi begrensede politiske rettigheter og svakere rettsikkerhet i Kina vil legge en demper på innovasjonen i landet. For å underbygge sine forklaringer legger Acemoglu og Robinson frem mange historiske eksempler på ulike land, både land som lykkes og land som mislykkes. De viser bl.a. hvordan den industrielle revolusjon på 1700- og 1800-tallet var mulig i England, fordi i dette landet var det bedre muligheter og insentiver for innovasjon og forretningsdrift enn i andre land. Parlamentet hadde mer makt, og var motvekt mot kongemakten som ville støtte stormenn og monopoler. I mange andre land forhindret konger og monopolister ny teknologi. F.eks. ønsket herskeren i Østerrike-Ungarn, Franz I, ikke jernbane i sitt land, fordi han fryktet at en slik jernbane kunne gi økt fare for en vellykket revolusjon. Demokrati og offentlige myndigheter Offentlige myndigheter spiller en svært sentral rolle i den økonomiske utviklingen i et land. Offentlig sektor står for viktige direkte bidrag til veksten, gjennom satsing på forskning, utdanning og infrastruktur og gjennom å tilrettelegge for effektiv privat næringsdrift. To sørøstasiatiske land med svært høy vekst, Sør-Korea og Taiwan, har begge lyktes svært godt med utstrakte offentlige inngrep i næringslivet, blant annet ved satsing på eksport på internasjonale markeder. Denne offentlige satsingen har trolig bidratt til den meget høye veksten som disse landene har hatt. Men i mange land fungerer offentlige myndigheter svært dårlig og er snarere en hindring for vekst enn et bidrag til det. Hva er årsakene til dette? En årsak er at myndighetene i mange tilfeller har andre mål. Et slikt mål kan være å bygge militær kapasitet for å hevde sine interesser mot naboland eller i en borgerkrig i eget land. I andre tilfeller er de offentlige myndighetene mest interessert i egen vinning, noe som gjerne omtales som «kleptokrati», det vil si et styre av tyver. I noen tilfeller har vi til og med sett at myndighetene hemmer økonomisk utvikling fordi de ser dette som en risiko for sin egen makt. Da Siaka Stevens ble president i Sierra Leone i 1967, sørget han for fysisk å ødelegge en viktig jernbane i en annen del av landet enn hans stamme bodde, fordi han ville forhindre 20
at konkurrerende folkegrupper skulle bli sterkere gjennom økonomisk framgang (Acemoglu og Robinson, 2012). En dårlig fungerende offentlig sektor kan også slå ut i korrupsjon og bestikkelser av offentlig ansatte. Selv om korrupsjon og bestikkelser eksisterer i alle verdens land, er det særlig utbredt i mange fattige land. En viktig årsak til dette er lav evne til å kreve inn skatter, slik at offentlige inntekter blir svært lave. Det igjen fører til svært lave lønninger for offentlige ansatte. De svært lave offentlige lønningene gir sterk motivasjon til å ta imot bestikkelser. Erfaringene fra de rike landene i verden er imidlertid at økonomisk vekst over tid bidrar til mindre korrupsjon og bedre regjeringer. Mange typer korrupsjon som nå er ulovlige, var tidligere helt vanlige og i noen tilfeller allment akseptert også i den vestlige verden. Økonomisk vekst ser dermed ut til å forsterke behovet for rettsvern og demokrati. Boks 18.5 Teknologisk utvikling og stagnasjon i Kina Fra 700-tallet til 1100-tallet hadde Kina sterk økonomisk framgang og en rekke teknologiske framskritt som boktrykkerkunst, krutt og vanndrevne spinnemaskiner. Kinesiske sjømenn foretok også omfattende oppdagelsesreiser, i likhet med hva europeerne begynte med flere århundrer senere. Figur 18x viser en slående sammenligning av admiralskipet til den kinesiske oppdagelsesreisende Zheng He og Kristoffer Columbus skip Santa Maria. Men Zheng Hes reiser ble stoppet av nye herskere i Kina, som av ulike grunner ikke så behov for slike reiser. Kristoffer Columbus kunne derimot dra nytte av konkurransen mellom ulike europeiske land: han fikk nei i Portugal til sitt ønske om å dra til India i retning vest, men senere fikk han støtte fra Spania. De teknologiske fremskrittene i Kina førte ikke til varig vekst. Den kinesiske økonomien stagnerte, blant annet på grunn av indre politiske konflikter. Da europeerne for alvor startet sin frammarsj på 1800-tallet, kunne Kina ikke ta opp konkurransen. 21
Figur 18.8 To skip - Zheng Hes mot Kristoffer Columbus se Den kinesiske oppdagelsesreisende Zheng Hes admiralskip i 1431 var 140 meter langt, mot Kristoffer Columbus sitt flaggskip Santa Helena i 1492 på 30 meter. Boks slutt Kultur, tillit og sosial kapital Tradisjonelt har økonomer vært skeptiske til å forklare økonomiske forskjeller med forskjeller i kultur, blant annet fordi kultur er vanskelig å måle og sammenligne mellom land, og fordi et samfunns kultur innebærer så mange ulike aspekter. En rekke forskere har likevel funnet mange eksempler på sentrale kulturelle forhold som kan ha hatt stor betydning for utvikling og vekst i ulike samfunn. Et viktig forhold er åpenhet mot nye ideer. Som nevnt tidligere i kapitlet gjennomførte Japan en bevisst politikk for å lære fra andre land etter at landet ble åpnet for utenlandsk innflytelse i 1853. På den motsatte siden tok det for eksempel nesten tre hundre år etter Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerpressen før denne ble godtatt og brukt i det Ottomanske riket, nåværende Tyrkia. Mange forskere peker også på tillit som viktig for den økonomiske veksten, bl.a. fordi tillit gjør samarbeid enklere og mer effektivt. Dersom man frykter å bli lurt og bedratt av forretningspartnere eller selgere, vil det kunne legge en sterk begrensning på mulighetene til økonomisk utvikling. Tilliten som innbyggere i et land har til hverandre er igjen knyttet til den sosiale kapitalen i samfunnet. Sosial kapital kan defineres på ulike måter, bl.a. som verdien av sosiale nettverk. Sosial kapital avspeiler innbyggernes evne til å samarbeide på 22
ulike måter, for eksempel gjennom organisasjoner, frivillig arbeid, mv., og et samfunn med høy sosial kapital vil dermed ha bedre muligheter for økonomisk utvikling. Vekst og ulikhet Sammenhengen mellom vekst og økonomisk ulikhet er en av de mest omdiskuterte innen litteraturen om vekst. En årsak til dette er at det er flere motstridende mekanismer som virker, samtidig som det også er mekanismer i begge retninger, dvs. både fra ulikhet til vekst og fra vekst til ulikhet. Et tradisjonelt argument for at ulikhet kan gi høyere vekst bygger på at de rike gjerne har høyere sparerate enn folk med lavere inntekt, slik at økt inntektsulikhet fører til høyere samlet sparing. Høyere samlet sparing vil igjen kunne gi grunnlag for høyere investeringer, og dermed større vekst i realkapitalen. På den annen side kan betydelig ulikhet også innebære at store deler av befolkningen har begrensede økonomisk muligheter til å ta tilstrekkelig utdanning, noe som vil føre til mindre humankapital i økonomien og dermed en mindre produktiv arbeidsstokk. Stor ulikhet i befolkningen kan også bidra til politisk uro og ustabilitet som kan legge en kraftig demper på veksten. En fjerde mekanisme er at stor ulikhet kan føre til en politikk med høye skattesatser og andre tiltak for å utjevne inntektene, men der utjevningstiltakene samtidig fører til redusert lønnsomhet ved næringsvirksomhet slik at veksten dempes. Når det gjelder virkningen av vekst på økonomisk ulikhet, har mye av debatten vært knyttet til den såkalte Kuznets-kurven, påvist av Simon Kuznets i 1955. Kuznets fant empirisk støtte for at ulikheten økte under den tidlige vekstfasen, men at vedvarende vekst etter hvert førte til ulikheten avtok. Sammenhengen ble dermed som en invertert U, dvs. at U-en er opp-ned. Kuznets argumenterte for at den økte ulikheten i den første vekstfasen skyldes at noen ble rike først, men at vedvarende vekst etter hvert ført til økte inntekter i hele befolkningen. Dersom man ser på bredere og nyere datagrunnlag er det likevel ingen klar sammenheng om at vedvarende vekst fører til redusert ulikhet, slik Kuznets hevdet. I 2014 fikk boka «Capital in the twenty-first century», skrevet av den franske økonomen Thomas Piketty, stor oppmerksomhet. Piketty viser at verdien av privat formue i tiden etter Den andre verdenskrigen har økt kraftig sammenlignet med verdien av samlet inntekt. Som vist i figur 18.9 var verdien av privat formue på slutten av 1800-tallet omtrent 7 ganger så høy som verdien samlet inntekt i økonomien. To verdenskriger og økonomisk politikk som begrenset kapitalinntektene, førte til en sterk nedgang i privat formue. Men fra rundt 1970 har privat formue igjen økt kraftig, bl.a. fordi politikken er blitt mer «kapitalvennlig», med betydelig lavere skattesatser. Piketty argumenterer for at den sterke veksten i privat formue sammenlignet med veksten i inntekt skyldes at kapitalavkastningen er større i vekstraten i økonomien, som med Pikettys symbolbruk er r > g. Kapitalavkastningen, r, er den gjennomsnittlige avkastningen på kapital, som inkluderer profitt, utbytte, renteinntekter, husleie mv. som andel av kapitalverdien, og g er veksttakten i økonomien totalt, dvs. ikke per innbygger. Veksttakten i økonomien blir bestemt av befolkningsveksten og produktivitetsveksten, og den lave befolkningsveksten i 23
den rike verden taler for at veksttakten i økonomien ikke blir så høy som den var i tidligere perioder med kraftig befolkningsvekst. I følge Piketty er det rimelig fremover å regne med en kapitalavkastning på 4-5 prosent, mens veksten i økonomien i rike land trolig heller vil være rundt 1 1,5 prosent. Siden rike folk sparer mer enn andre, vil kapitalen vokse raskere enn inntekten, og i følge Piketty vil trolig en stadig større del av kapitalen være arvet, noe som igjen vil kunne true demokratiske samfunn og sosial rettferdighet (Piketty, 2014, side 571). Pikettys teori og prediksjoner har vakt mye diskusjon blant økonomer og andre samfunnsvitere, og flere økonomer har pekt på at noen av Pikettys konklusjoner bygger på andre antakelser enn det man vanligvis bruker i økonomifaget. Samtidig er det klart at Pikettys arbeid har gitt mye større oppmerksomhet om at inntekt og formue til de aller rikeste har økt de siste tiårene, og at dette kan innebære store økonomisk-politiske utfordringer. Figur 18.9 Verdien på privat formue i forhold til samlet inntekt i USA og Europa Verdien av privat formue delt på bruttonasjonalinntekten for USA og Europa, der tallene for Europa bygger på «de fire store», dvs. Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. SJEKK Kilde: Piketty og Zucman (2014). http://piketty.pse.ens.fr/fr/capitalisback 24
Studier av økonomisk ulikhet ser vanligvis på forskjeller innad i det enkelte land. Men det er også interessant å se på ulikhet i verden som helhet. Slik ulikhet blir påvirket både av forskjeller i vekst mellom land, og av ulikhet innad i hvert land. Som vist i figur 18.10, var nesten all ulikhet mellom mennesker i verden på begynnelsen av 1800-tallet knyttet til forskjeller mellom fattige og rike mennesker innenfor samme land. Nå er derimot mesteparten av ulikheten i verden knyttet til forskjeller mellom land. Hvor godt du har det materielt sett, avhenger altså mer av hvilket land du bor i, enn om du tilhører den rikeste eller den fattigste delen av befolkningen i landet. < FIGUR 18.10 ULIKHET I INNTEKT Inntektsulikhet i verden, 1820 1992. Trenden med økende økonomisk ulikhet mellom land har snudd de siste 25-30 årene, og som vist i figur 18.10 har denne typen ulikhet blitt noe mindre enn den var rundt 1980. Derimot har ulikhetene innenfor hvert enkelt land økt de siste 40 årene, etter å ha falt jevnt siden begynnelsen av forrige århundre. 25