Sara Shepard Morder Små, søte løgnere 6 Oversatt av Øyvor Dalan Vik Gyldendal
Til Riley Løgnere bør ha god hummelse. Algernons Sydney
Om jeg husker riktig Hva om du, sånn helt plutselig, kunne huske hvert eneste sekund av livet ditt? Og ikke bare de store øyeblikkene som alle husker, men også de små tingene. Som at du og bestevennen din først fant hverandre fordi ingen av dere kunne fordra lukten av hobbylim i håndarbeidstimen i tredje klasse. Eller at den aller første gangen du så ham du forelsket deg i i sjuende klasse, gikk han gjennom skolegården med en fotball i den ene hånden og en ipod Touch i den andre. Men selv den blankeste medalje har en bakside. Hvis du først hadde denne splitter nye, plettfrie hukommelsen, ville du også være nødt til å huske hver eneste krangel du har hatt med din aller beste venn. Du ville måtte gjenoppleve alle de gangene den fotballelskende forelskelsen din satt ved siden av en annen i storefri. Med perfekt hukommelse kunne fortiden brått sett mye styggere ut. Noen som ser ut til å være din allierte nå? Se etter en gang til kanskje er ikke vedkommende så ålreit som du trodde. En venn du husker som en som alltid har stått ved din side? Oi sann! Ved nærmere
øyesyn er det kanskje ikke helt sånn. Hvis fire vakre jenter i Rosewood plutselig fikk perfekte hukommelser, ville de kanskje vite bedre hvem de kan stole på, og hvem de bør holde seg unna. På den annen side ville fortiden deres da kanskje virke enda underligere enn før. Hukommelse er en lunefull størrelse. Og noen ganger er vi dømt til å gjøre om igjen de tingene vi har glemt. Der var det. Den store, viktorianske villaen på hjørnet av blindveien, den med roseespalierene langs gjerdet og teakterrassen i etasjer i bakhagen. Bare noen få utvalgte hadde noensinne vært innenfor, men alle visste hvem som bodde der. Hun var den mest populære jenta på skolen. Hun startet trender, inspirerte til lidenskapelige forelskelser og skapte eller ødela folks rykte. En jente alle gutter ville ha, og alle jenter ville være. Alison DiLaurentis, selvfølgelig. Det var en fredelig, tidlig lørdagsmorgen i september i Rosewood i Pennsylvania, en idyllisk stasjonsby langs hovedjernbanelinjen omtrent tretti kilometer fra Philadelphia. Mr. Cavanaugh, som bodde tvers over gaten for Alisons familie, ruslet ut på gårdsplassen for å hente avisen. Den gulbrune golden retrieveren som tilhørte familien Vanderwaal noen hus bortenfor, bykset rundt i den inngjerdede bakhagen og bjeffet på ekorn. Ikke en blomst eller et blad var der de ikke skulle være bortsett fra de fire sjuendeklassejentene som alle sammen tilfeldigvis snek seg inn i bakhagen til familien DiLaurentis samtidig. Emily Fields gjemte seg blant de høye tomatplantene
og dro nervøst i genseren fra Rosewoods svømmelag. Hun hadde aldri trengt seg inn på noens eiendom før, og i hvert fall ikke i hagen til den peneste, mest populære jenta på skolen. Aria Montgomery skjulte seg bak et eiketre mens hun plukket på broderiene på tunikaen faren hennes hadde tatt med til henne fra enda en kunsthistoriekonferanse i Tyskland som han måtte dra på i siste liten. Hanna Marin la fra seg sykkelen ved en kampestein i nærheten av skjulet i hagen, og gikk gjennom angrepsplanen nok en gang. Spencer Hastings krysset gjennom fra sin egen nabohage og huket seg ned bak en velfrisert bringebærbusk. Hun trakk inn den søte, litt skarpe duften av bærene. Hver av jentene stirret musestille inn gjennom familien DiLaurentis karnappvindu på baksiden av huset. Det passerte skygger gjennom kjøkkenet. Noen ropte fra badet ovenpå. Det kneppet i en gren. Noen hostet. Jentene innså akkurat samtidig at de ikke var alene. Spencer la merke til Emily som fomlet borte ved vedskjulet. Emily fikk øye på Hanna som satt stjålent på huk ved steinen. Hanna fikk et glimt av Aria bak treet. Alle marsjerte til midt utpå plenen og samlet seg i en tett sirkel. «Hva gjør dere her?» forlangte Spencer å få vite. Hun hadde kjent Emily, Hanna og Aria siden leseferdighetskonkurransen på Rosewood bibliotek i andre klasse Spencer hadde vunnet, men alle hadde deltatt. De var ikke venner. Emily var av den typen som rødmet når en lærer spurte henne om noe i timen. Hanna, som akkurat nå sto og dro i linningen på den litt for trange Paper Denim-jeansen, virket alltid litt anspent.
Og Aria vel, det så ut som om Aria hadde på seg lederhosen denne dagen. Spencer var ganske sikker på at alle Arias venner var fantasivenner. «Eh, ingenting,» bjeffet Hanna tilbake. «Nemlig. Ingenting,» sa Aria og kikket mistenksomt på alle sammen. Emily trakk på skuldrene. «Og hva gjør du her?» spurte Hanna Spencer. Spencer sukket. Det var åpenbart at de var der av samme grunn. To ettermiddager tidligere hadde startskuddet gått for tidskapselspillet på den eksklusive privatskolen de gikk på en konkurranse det var høye forventninger til. Hvert år klippet rektor Appleton et knallblått Rosewood Day-flagg opp i mangfoldige biter, elever fra de øverste klassene gjemte dem rundt omkring i byen og lærerne hengte opp skattejaktaktige hint om hvor hver bit befant seg. Den som fant en bit fikk lov til å dekorere den akkurat på den måten han eller hun ville, og når hver eneste bit var funnet, sydde personalet flagget sammen igjen, arrangerte en stor samling til ære for vinnerne og begravde flagget i en tidskapsel bak fotballbanene. Elever som fant biter av flagget til tidskap-selen ble legendariske ettermælet deres varte evig. Det var vanskelig å utmerke seg på en skole som Rosewood Day, og det var enda vanskeligere å få fatt i en bit av tidskapselflagget. Bare ett eneste smutthull ga alle et svakt glimt av håp: tyveriklausulen. Den slo fast at det var lov til å stjele en flaggbit fra noen, helt frem til tidspunktet for begravelsen. To dager tidligere hadde en viss vakker person skrytt av at en av flaggbitene var så god som hennes. Og nå håpet fire ubetydeligheter å dra
fordel av tyveriklausulen mens hun minst ventet det. Tanken på å stjele Alisons flagg var berusende. På den ene siden var det en mulighet til å komme i nærheten av henne. På den andre siden var det en anledning til å vise den peneste jenta på Rosewood Day at hun kanskje ikke alltid kunne få alt hun ville ha. Alison DiLaurentis fortjente definitivt en realitetsorientering. Spencer glodde olmt på de tre andre jentene. «Jeg var her først. Det flagget er mitt.» «Jeg var her før deg,» hvisket Hanna. «Jeg så deg komme ut av huset for bare noen minutter siden.» Aria trampet med den fiolette støvletten i semsket skinn og så måpende på Hanna. «Du kom nettopp, du også. Jeg var her før dere begge.» Hanna rettet seg opp og kikket på Arias bustete fletter og klasen av halskjeder. «Og hvem kommer til å tro på det?» «Hei dere.» Emily pekte med den spisse haken i retning familien DiLaurentis hus og holdt fingeren opp mot leppene. Det hørtes stemmer fra kjøkkenet. «Ikke gjør det.» Det hørtes ut som Ali. Jentene sto musestille i spenning. «Ikke gjør det,» hermet en annen, pipete stemme. «Slutt!» hvinte Ali. «Slutt!» lød den andre stemmen som et ekko. Emily krympet seg. Storesøsteren hennes, Carolyn, pleide å herme etter Emilys stemme på nøyaktig samme måte, og Emily hatet det. Hun lurte på om den andre stemmen tilhørte Alis storebror, Jason, som gikk nest siste året på Rosewood Day. «Nå er det nok!» ropte en dypere stemme. Det lød et
rystende dunk og lyden av singlende glass. Bare sekunder senere ble terrassedøren åpnet, og Jason styrtet ut med åpen skjorte, løse skolisser og brennende kinn. «Shit,» hvisket Spencer. Jentene skyndte seg ned bak buskene. Jason gikk skrått over gårdsplassen mot skogholtet, før han la merke til noe til venstre for seg og stoppet. Langsomt gled et rasende uttrykk over ansiktet hans. Jentene fulgte blikket hans. Jason så inn i bakhagen til familien Spencer. Spencers søster Melissa og den nye kjæresten hennes, Ian Thomas, satt på kanten av familiens boblebad. Da de la merke til at Jason stirret på dem, slapp de hverandres hender. Noen ladede, tause sekunder gikk. To dager tidligere, like etter at Ali hadde skrytt av flagget hun var i ferd med å finne, hadde Ian og Jason havnet i slåsskamp på grunn av henne foran hele sjuende klasse. Kanskje var ikke krangelen over. Jason snudde klønet på hælen og marsjerte inn i skogholtet. Terrassedøren gikk opp med et brak enda en gang, og jentene dukket. Ali sto på terrassen og så seg rundt. Det lange, blonde håret hennes veltet nedover skuldrene, og den dyprosa t-skjorten fikk huden hennes til å se ekstra frisk og glødende ut. «Dere kan komme frem,» ropte Ali. Emily sperret opp de brune øynene sine. Aria dukket enda lenger ned. Spencer og Hanna holdt seg hardt for munnen. «Jeg mener det.» Ali gikk ned terrassetrappen i perfekt balanse på kilehælene sine. Hun var den eneste sjuendeklassingen som var tøff nok til å gå med høye
hæler på skolen teknisk sett var det ikke lov før på high school. «Jeg vet at det er noen der. Men hvis dere er kommet for å ta flagget mitt, så er det borte. Noen har stjålet det allerede.» Spencer trengte seg ut gjennom buskene, ute av stand til å holde nysgjerrigheten i sjakk. «Hva? Hvem?» Aria var den neste som kom frem. Emily og Hanna fulgte etter. Hadde noen andre kommet dem i forkjøpet? Ali sukket og dumpet ned på steinbenken ved siden av den lille karpedammen. Jentene nølte, men Ali ga tegn til at de skulle komme bort. På nært hold duftet hun av vaniljesåpe og hadde de lengste øyenvippene noen av dem noen gang hadde sett. Ali lot skoene gli av og senket de små, nette føttene sine ned i det myke, grønne gresset. Tåneglene hennes var lakkert knallrøde. «Jeg vet ikke hvem det var,» svarte Ali. «Det ene øyeblikket lå flaggbiten i vesken min, i det neste var den borte. Jeg hadde dekorert den allerede og alt. Jeg tegnet en skikkelig kul mangafrosk, Chanel-logoen og en jente som spilte landhockey. Og jeg holdt på i evigheter med Louis Vuitton-initialene og mønsteret, jeg kopierte designet rett fra mammas håndveske. Det ble perfekt.» Hun gjorde furtemunn og så på dem med runde, safirblå øyne. «Den taperen som tok den kommer til å ødelegge alt, jeg bare vet det.» Jentene mumlet beklagelser, og alle sammen var brått takknemlige for at ingen av dem var den som hadde stjålet Alis flagg da ville jo vedkommende være den taperen hun klaget over. «Ali?» Alle snudde seg raskt. Mrs. DiLaurentis skrittet ut på