Høylandet kommune Arkiv: 122 Arkivsaksnr.: 12/562 Saksbehandler: Liss Tone Engan Dato: 25.05.2012 SAMLET SAKSFRAMSTILLING Utvalg Møtedato Saksnr. Formannskapet 24.05.2012 37/12 Vedlagte dokumenter: 1. Høringsbrev av 30. mars 2012 2. Høringsnotat - innholdsfortegnelse og sammendrag. Ikke vedlagte dokumenter: Forslaget til Regional kreftplan Helse Midt- Norge RHF 2011-2020 (hele dokumentet finnes på helsemidt.no). Regional Kreftplan 2011-2020 er utarbeidet av representanter fra hele regionen i Helse Midt - Norge. Mandatet for arbeidet med kreft planen er gitt av koordineringsgruppen i Helse Midt - Norge. Arbeidet har vært ledet av Klinikksjef ved kreftklinikken, St.Olav hospital, prof. Dr. med. Stein Kaasa. Hørings forslaget til Regional kreftplan 2011-2020 ble sendt ut 30.mars 2012 med høringsfrist 27.mai 2012. KS høringskommentarer ble gjennomgått av Helse og Sosialleder nettverket den 15.mai 2012. H/S nettverket stiller seg bak KS sine høringskommentarer. Saksopplysninger: 1. Generelt om kreftplanen Satsing på behandling av kreft Fremlagt forslag til regional kreftplan ser i hovedsak veldig bra ut. I planen foreslås en satsing og en styrking av onkologien(studier og behandling av kreft), og det er svært nødvendig fremover, med en økning på opp mot 30 % i antall krefttilfeller. Rapporten er på hele 92 sider, og sier veldig mye om fremtidens kreftbehandling og er klar og konkret på hvordan de enkelte diagnosene skal behandles. Den gir et godt helhetsinntrykk og er klar på oppgavefordelingen mellom de ulike avdelingene og mellom nivåene. Side 1 av 7
Vurdering: Samhandling med kommunene Det er en stor svakhet ved planen at kommunene ikke har vært med i utformingen av den og heller ikke er spurt om synspunkter på den underveis. Siden planen sier en god del om fremtidig oppgavefordeling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og den beskriver pasientforløpet helt ut i kommunene, så hadde det vært naturlig at KS eller det regionale nettverket hadde vært representert i prosjektgruppa. Det regionale nettverket av kreftsykepleiere er ressurspersoner som jobber i kommunene, har god dialog med fastlegene og spesialisthelsetjeneste, og har dette området som sitt fagfelt. Ingen representant derfra har heller vært med i prosjektgruppa/arbeidsgruppa. I planen foreslås det at palliasjon (aktiv behandling, pleie og omsorg for pasienter med uhelbredelig kreft og kort forventet levetid) bør tilbys så nært pasientens hjem som mulig, men med god nok faglighet. Samtidig pekes det på at «Det er en stor utfordring med kompetanseoverføring til primærhelsetjenesten i forbindelse med samhandlingsreformen. Dette bør settes i et system som blant annet er basert på de nasjonale retningslinjene innen palliasjon» Planen sier for lite om hvordan dette er tenkt fulgt opp i regionen. Men det står også «Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten er i varierende grad utviklet, men vil være et satsingsområde de neste årene» Samhandling med kommunene er en viktig forutsetning for i det hele tatt å kunne realisere gjennomføring av Samhandlingsreformen. Likeverdig pasientbehandling. Det uttrykkes at «Gjennom den regionale kreftplanen ønsker man å bidra til en likeverdig behandling for alle pasienter i Midt- Norge. Det er svært positivt og riktig mål med planen, sett fra kommunens side. 2. Andre kommentarer til planen. 2.1. Fremtidig oppgavefordeling 2.1.1 Målsettingene i planen er gode. Kommunene blir tillagt et stort ansvar fagmessig og ressursmessig. Det vil ta tid før kommunene kan realisere dette. Små kommuner kan ikke klare dette alene, og de må tenke interkommunalt for å kunne etablere store nok enheter til å få nok volum og ha tilstrekkelig kompetanse på palliasjon og oppfølging etter de ulike kreftbehandlingene. 2.1.2 Risikobildet viser at de to indikatorene diagnostisering og mangel på kompetanse vurderes som kritiske. Det er pekt på at«kjeden fra fastlegen til spesialisthelsetjenesten, hvor ventetid, svikt i selve informasjonsutvekslingen og dårlig koordinering på ulike måter bidrar til forsinkelser». Og videre «Godt samarbeid med førstelinjetjenesten vedrørende diagnostikk og oppfølging er helt nødvendig for god samhandling». Det er sagt lite konkret i planen hva som må gjøres for å redusere dette risikobildet. 2.2. Organisering Viser til Punkt 2.3 i planen. Der står det at «noen tjenester må sentraliseres og noen desentraliseres. Sentralisering: Det foreslås en etablering og formalisering av multidisiplinære team(mdt) = (tverrfaglige team) regionalt, sentralisert kun til Ålesund og ved St. Olav. Teamene som skal være en kompetansebase for regionen, synes å være nødvendig og strategisk rett i forhold til volum av pasienter og kvalitetsmessig forbedring av kreftbehandlingen. Det er veldig positivt at det nå etableres og formaliseres opprettelse av MDT- team i regionen. Men i Nord-Trøndelag er det bekymring i forhold til sentraliseringen som er foreslått. Sykehusene i Nord-Trøndelag er ikke nevnt i planen. Nord-Trøndelag fylke bør ha sitt eget MDT-team. Kreftkirurgien i Levanger og Side 2 av 7
Namsos er vel så bra som ved de andre sykehusene i dag. En sentralisering vil få konsekvenser for kirurgien i fylket. Skal ikke kirurgene operere kreftpasienter, så vil det gjøre noe med attraktiviteten til kirurgien. En sentralisering vil medføre enda større vansker med å rekruttere spesialister for våre sykehus. Desentraliseringen gjelder spesielt for tjenester til de palliative (smertelindrende behandling) pasientene. Denne desentraliseringen vil gi kommunehelsetjenesten en sterkere rolle i behandling og oppfølging i alle faser av en kreftpasients sykdomsforløp. «Spesielt den livsforlengende og palliative behandlingen bør skje så nært pasienten som mulig for å redusere reisevei og tidsbruk for en utsatt gruppe» I punkt 5.2.4 står det «Det forventes at kommunehelsetjenesten overtar flere tilbud som spesialisthelsetjenesten har ivaretatt. Samhandlingsreformen krever et tettere og mer forpliktene samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Områder som er spesielt aktuelle for kreftomsorgen er: - Palliasjon (eks smertelindring/livsforlengelse i sykdoms siste fase) - Kontroll av pasienter etter kurativ behandling - Rehabilitering av kreftpasienter i alle stadier av sykdommen - Oppfølging og diagnostisering av pasienter med seneffekter etter kurativ og/eller livsforlengende behandling. Sist i punkt 2.5.4 står det: «Se utfyllende kommentarer i kapittel 13.4» Denne henvisningen må være feil, for der står det ingenting om samhandling mellom HF og kommuner om ovennevnte tema. (Feil referanse også sist i punkt 2.5.5?) a) Når det i dokumentet (punkt 3.3), skrives at man for eksempel bør vurdere å desentralisere livsforlengende og palliativ behandling i enda større grad enn hva tilfellet er i dag» så er det ikke spesifisert eller kommet tydelig forslag fra arbeidsgruppen om hvor det tenkes, kommunehelsetjenesten kontra lokalsykehus. Det står riktig nok at de må foreta en særlig utredning for å finne ut hva kommunehelsetjenesten har kompetanse og mulighet til å overta. KSNT anbefaler at denne utredningen må skje i samarbeid både med både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fastlegene i fellesskap. b) I punkt 4.2 foreslås det også formalisering av kommunale MDT team, som skal samarbeide med spesialisthelsetjenesten og for å sikre den faglige standarden og fordele fast pasientansvar. Det skrives også at man bør legge forholdene til rette for et formalisert samarbeid om klinikere som kan arbeide både i spesialisthelsetjenenesten og i kommunehelsetjenesten. Tenkes det her onkologer som har spesialistpoliklinikk ute i kommunene/ i interkommunale samarbeidsfora? Eller tenkes det at kommunene selv skal opprette slike team? Hvem bør de da bestå av? Arbeidgruppa gir ingen anbefalinger her. Bra for pasienten med slike team, men dyrt for kommunen og krever spesiell kompetanse for alle i teamet. c) I planen står det: «Oppfølging av pasienter etter behandling bør gjennomføres så nær pasienten som mulig. Basert på retningslinjer i de nasjonale handlingsprogrammene og de regionale pasientforløpene vil mye av oppfølgingen med godt resultat kunne håndteres av pasientens fastlege» Intensjonene er gode for pasienten, men det står lite i planen om hvordan oppgaveoverføringene skal skje mot kommuner og fastleger, for å kunne håndtere dette kvalitetsmessig godt. Og for at pasientene og spesialistene skal ha tillit til kvaliteten på tilbudet. d) RHF må gå inn og gi tydelige føringer på forbedring av transporttilbudet til kreftpasienter til og fra sykehus. De må slippe å sitte i samledrosje etter kjemoterapibehandling, ved hjemtransport av dårlige pasienter. For smittefarlig og slitsomt system for kreftpasientene, slik det er i dag. Side 3 av 7
2.3. Fastlegene og pasientene. Fastlegen har sjelden oppdatert info om kreftpasienter som er henvist til sykehus. De henviser pasienten til sykehus, men det kan gå lang tid før de får tilbakemelding om behandlingen. Pasienten følges opp med kontroller i HF, og i den tiden er det lite kontakt mellom pasient og fastlege. Fastlegene har ikke informasjon om når og hva de skal følge opp med i denne mellomfasen. En forbedring av informasjon mellom sykehus og fastlege må til, for at ikke pasienter skal «falle mellom to stoler» i den viktige behandlingen. 2.4. Utviklingen av regionale og lokale pasientforløp I utviklingen av de regionale pasientforløpene som er beskrevet i punkt 6.1, er kommunene tenkt som stor del av forløpet, både før innleggelse, og etterpå. Men kommunene er ikke invitert med til å utforme disse regionale forløpene, heller ikke fastlegene. For kommunenes del gjelder dette oppfølging av kreftpasienter, bruk av IKT som samhandlingsverktøy og rehabilitering av kreftpasienter, tett og enkel samhandlingskontakt mellom de to nivåene. Oppdaterte retningslinjer for behandling av kreftpasienter og overføring av kontroller til fastlegen må planlegges sammen mellom nivåene. Utvikling av lokale pasientforløp, mellom HF og kommunene. Her må kommunene være likeverdig part med HF. St. Olav alene kan ikke få ansvar for å utvikle pasientforløp. Se punkt 2.5.2 2.5. Fremtidens kjemoterapibehandling 2.5.1. Planen foreslår at det legges til primærhelsetjenesten. Er det faglig forsvarlig? Kommunen må da ha lege som er tilstede under kjemoterapibehandlingen, ikke nok med kreftsykepleier. Kan skje akutte ting som for eksempel allergisjokk. Kommunene trenger også mer informasjon under behandlingen. Pasienter under kjemoterapibehandling som får feber skal for eksempel rett inn på isolat. Noen må kjenne reaksjoner og behandlingsforløp, og kunne gripe direkte inn. Fastlegen er ikke tilstede på kveld/natt/helg. 2.5.2. Viser til punkt 23.1. Tenkes det her at kreftpoliklinikken skal følge opp behandlingen med kjemoterapi, eller er det hjemkommunen? Hvor skal så pasientene etterpå? Det er her ikke spesifisert tydelig nok om det er lokalsykehuset eller hjemkommunen som skal følge opp pasienten etter kjemoterapibehandling på poliklinikk. Det er viktig for å sikre kompetanse om videre behandling og samhandling med kommunal helse- og omsorgstjeneste før pasienter under kjemoterapi sendes hjem. 2.5.3 Nye legemidler, herunder de såkalte «biologiske legemidlene» er det en del av det nye behandlingsbildet? Flertallet av de nye medikamentene er kostnadsdrivende. Medikamentene er dyre, men de gjør at en stor gruppe pasienter får en kronisk, langsomt utviklende sykdom. Det vil utfordre den kommunale helse- og omsorgstjenesten på en bredere måte, økonomisk, kompetansemessig og ressursmessig. Nye medikamenter gis nå i tablettform. Hvis kommunen skal ha ansvar for pasienten og den medisinske behandlingen. Hvem dekker kostnadene til disse dyre tablettene? For eksempel til føflekk-kreft som koster ca. 800 000. 2.6. Samhandling mellom nivåene på kompetanse og utstyr Det er meget viktig for kommunene at kompetanse på kreft må følger pasienten. For alle kreftpasienter må det være dialog og gode oppfølgingsrutiner og prosedyrer for aktuell pasient for de neste 3 uker, før de kan overføres til primærhelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten må se at det finnes mye kompetanse ute i kommunene som de må være med på å videreutvikle og dyktiggjøre. Den kommunale kompetansen blir oftest undervurdert. Det er viktig at kommune og HF ikke kjører parallelle/dobbeltløp opp mot kreftpasientene, men samhandler godt med hverandre så pasienten får et godt kvalitativt og sømløst helse og behandlingstilbud. Side 4 av 7
Det er mange ubesvarte spørsmål: Lån av utstyr f.eks. smertepumper. Hvem skal sitte på denne opplærings/veiledningskompetansen? Hvem skal ha utstyr i reserve? 2.7. Utdanning og forskning. I sammendraget og i planens punkt 2.5.2 står det: «Utdanning og forskning er sentrale elementer som har bidratt til betydelig bedret overlevelse og palliasjon for mange kreftpasienter.» Når det gjelder forskning, ser det ut som det i planen ikke er tenkt på samhandling om forskning hverken med fastleger eller kommunal helse- og omsorgstjeneste Er ikke det svært så interessant å forske på tiden før og etter behandling? Hva med forskning på Samhandling for bedret pasientbehandling? Hva med forskning rundt kreftrehabilitering? Kommunene er jo fått en plikt til å legge til rette for forskning fra 01.01.12. Det inngås i disse dager avtaler mellom HF og kommunene om utvikling og forskning. Kreftpasienter er en gruppe det burde vært interessant å ha forskningsprosjekter på sammen. Det står også i planen at kommune og RHF må formalisere bedre oppfølging av pasienter med seneffekter. Kan det være et interessant forsknings og utviklingsarbeid? Dette for å gi kunnskapsbasert pasientbehandling, som er ett av de strategiske målene i strategi 2020. (Viser til punkt 24 og 25). 2.8. IKT som samhandlingsverktøy Det er flott at IKT tenkes brukt som samhandlingsverktøy i større grad enn i dag. Det er jo en forutsetning for å få god nok informasjonsutveksling til kreftpasientene. Det står dessverre ingenting i plan om når dette kan være på plass, og om det settes inn ressurser og økonomi for å løse problemet. Det er nødvendig med tett dialog mellom kommuner og HF/RHF for å utvikle system som snakker sammen! Det er viktig at kontakter og henvisninger mellom kommune/fastleger og sykehus kan gå elektronisk. 2.9. Kommunal rehabilitering. Planen legger opp til mer bruk av kommunal rehabilitering i pasientforløpet, spesielt i etterkant av behandling i sykehus for å minimalisere seneffekter og langtidseffekter av kreftbehandling. Å rigge et godt nok rehabiliteringstilbud til denne gruppe pasienter i hver kommune, vil gi kommunene en stor økonomisk og kompetansemessig utfordring, da hver kreftform har sitt pasientforløp, og lite volum vil kreve interkommunale samarbeid. Gruppa anbefaler bruk av spesialisert rehabilitering bare ved komplekse behov, der kommunene ikke kan håndtere den enkelte pasient godt nok. Er tanken fra arbeidsgruppa at all spesialisert rehabilitering skal reduseres til et minimum for kreftpasienter? Er rehabilitering tenkt som en ny oppgaveoverføring til kommunene? 2.10. Kompetansenivå. Kompetanseoverføring mellom sykehus og kommuner. Planen gir en del føringer på forventet kompetanse på 1., 2. og 3. nivå. Det stilles store krav til hva kommunene skal ha av kompetanse. (Se punkt 14.3) De nye nasjonale retningslinjene forventer at kommunen skal stille med spesialkompetanse på nivå B. - For leger betyr det at man er godkjent spesialist og har påbygningsspesialitet i palliativ medisin.(godkjent av Helsedirektoratet) - Sykepleiere med spesialutdanning innen onkologi med ytterligere fordypning i palliasjon. Tilsvarende forventninger bør man også ha når det gjelder fordypning for annet personell i det tverrfaglige teamet - Rehabilitering - Klinisk ernæringsfysiolog - Fysioterapi - Sosionom - Prest Side 5 av 7
I Punkt 23.2 anbefales behandling med kjemoterapi lagt til DMS, med krav til spesialistkompetanse innen palliasjon og lindrende behandling og avtaler med onkolog og kreftpoliklinikk. Se også punkt 26,7. Hvem har ansvaret for å bygge opp denne kompetansen? Hva er sykehusets ansvar og hva er kommunenes ansvar? Det kunne vært avklart bedre i planen. 3. Økt bruk av polikliniske tjenester. Planen sier at mer bruk av poliklinisk virksomhet er en ønsket og villet utvikling fremover, sett fra RHF sin side, samtidig som antall senger i spesialisthelsetjenesten reduseres/er redusert. Mer ansvar for oppfølging i forkant og etterkant av sykehusbehandlingen, faller da på kommunene. En planlagt og villet oppgaveforskyvning fra spesialisthelsetjenesten til kommunen. Avtale 1 mellom kommuner og HF sier at ved all oppgaveforskyvning skal det følge ressurser og kompetanse. Dette må legges inn i kreftplanen og økonomiplanen. 4. Barn som pårørende. Planen sier lite om oppfølging av barn som pårørende. Mange kommuner har rigget et oppfølgingstilbud. I dag er det ingen klar enighet mellom kommuner og sykehus på hvem som skal følge opp barna. Kommunene ser det naturlig at de følger opp barna, men med veiledning og støtte fra sykehuset, siden det omfatter oppfølging av familien, barnehage/skoleoppfølging, NAV, info til venner. Sykehuset vil helst følge opp barna selv. Men da blir det fravær og reisebelastning for dem. 5. Kommunal kreftkoordinatorstilling Viser til Punkt 26.4: Kommunene kan i dag søke om 3- årig prosjekt som kreftkoordinator, hvor Kreftforeningen dekker 75 % og kommunene 25 % i 3 år. I planen skriver RHF at de forventer at kommunene tar over hele denne kostnaden når prosjektperioden er over. Det legges føringer i planen, som bare kommunens politikere kan svare på. 6. Ivaretakelse av kreftpasienters ikke- medisinske behov Planen sier lite om info til pårørende, bedre kartlegging av kreftpasienters ikke-medisinske behov, bruk av frivilligheten og informasjon om og hjelp til å ivareta sine ikke-medisinske rettigheter. Heller ikke noe om informasjon til pårørende om alternativ behandling og effekter av det, eller bruk av lærings og mestringssenter. Konklusjon Forekomsten av kreft i befolkningen er jevnt økende. Det er beregnet en økning tilsvarende 27.5 % mellom 2008 til 2020. Kreftbehandlingen blir mer skreddersydd den individuelle pasient. Kommuner og lokale/regionale helseforetak må samarbeide bedre rundt kreftpasientene. Kommunene må være med som likeverdig planleggings- og samhandlingsaktør når planer som har konsekvenser for kommuner utarbeides. Kombinasjonen økt forekomst og økte kostnader vil gi også kommunene store ressursmessige utfordringer frem til 2020. Kommunene blir i planen tenkt pålagt flere nye oppgaver innen kjemoterapibehandling og palliasjon. Dette vil gi kommunene et betydelig økt ansvar økonomisk og kompetansemessig. Det vil ta tid før kommunene kan realisere dette. Side 6 av 7
En del av foreslåtte tiltak krever at kommunene må jobbe interkommunalt for å kunne løse oppgavene. Hver liten kommune blir ikke å ha pasientvolum nok til å ha god nok kompetanse og erfaring til å håndtere dette alene. Ansvarsdeling for Barn som pårørende er ikke godt nok beskrevet. Rådmannens konklusjon: Formannskapet i Høylandet kommune tar forslaget til Regional Kreftplan 2011-2020 til etterretning med de anmerkninger som framkommer av saksframlegget. Formannskapet ber om at det foretas en grundig konsekvensanalyse av å sentralisere kreftkirurgien til St. Olav og sykehuset i Ålesund som nevnt i pkt 2.2 foran. Ordfører Hege Norheim - Viken Forslag til vedtak: Formannskapet i Høylandet kommune tar forslaget til Regional Kreftplan 2011-2020 til etterretning med de anmerkninger som framkommer av saksframlegget. Formannskapet ber om at det foretas en grundig konsekvensanalyse av å sentralisere kreftkirurgien til St. Olav og sykehuset i Ålesund som nevnt i pkt 2.2 foran Begrunnelse: Behandling/vedtak i Formannskapet den 24.05.2012 sak 37/12 Behandling: Formannskapets vedtak: Formannskapet i Høylandet kommune tar forslaget til Regional Kreftplan 2011-2020 til etterretning med de anmerkninger som framkommer av saksframlegget. Formannskapet ber om at det foretas en grundig konsekvensanalyse av å sentralisere kreftkirurgien til St. Olav og sykehuset i Ålesund som nevnt i pkt 2.2 foran Begrunnelse: Enstemmig vedtatt. Side 7 av 7