Rapport fra befaring av karstlokaliteter og grotter ved Rohkunborri nasjonalpark, 2018 Rannveig Øvrevik Skoglund og Stein-Erik Lauritzen Konklusjon Befaring ble utført i henhold til mandatet. Karstområdene i vestre del av nasjonalparken, samt de kjente grottene like utenfor nasjonalparkgrensen ble undersøkt. I tillegg ble det gjort en befaring av to områder ved Stordalen der det ifølge NGUs berggrunnskart skal være marmor. Under helikopterflygingen ble det det holdt utkikk etter synlige karstforekomster på overflaten. I en av de kjente grottene like utenfor nasjonalparken ble det funnet avleiringer og dryppstein av potensielt høy alder. Disse avsetningene er relativt lett tilgjengelige og derfor svært sårbare. Det eneste større grottesystemet som ble registrert innenfor nasjonalparkensgrenser var det aktive, underjordiske løpet til Jordbruelva. Vi fant ingen tørre åpninger inn i systemet, men kilda ser ut til å være mulige å dykke. Konklusjonen på årets befaring er at de mest tilgjengelige og sårbare karstforekomstene ligger like utenfor nasjonalparkens grenser og mangler i så måte beskyttelse. Berggrunnskartet over Rohkunborri nasjonalpark er i så stor skala at det ikke egner seg som grunnlag for befaring. Befaring av karstforekomster i nasjonalparken bør derfor gjøres målrettet basert på observasjoner fra lokale og kjentfolk, og ved bruk av helikopter slik at man kan undersøke større områder mer effektivt. Bakgrunn/ Forord Feltarbeidet ble utført av Rannveig Øvrevik Skoglund, Stein-Erik Lauritzen, Sverre Aksnes og Christos Pennos fra 25. til 31. august 2018. Målet for befaringen var å følge opp arbeidet som ble påbegynt i 2017, med befaring av kjente grottesystemer langs den vestlige grensen av nasjonalparken, samt å undersøke noen marmorområder i Stordal sør for Altevatnet. Det ble under årets befaring brukt helikopter, hvilket gjorde det mulig å besøke flere områder. Tykke løsmassedekker i deler av nasjonalparken skjuler i stor grad berggrunnen og også eventuelle karstforekomster. Berggrunnskartet fra NGU er i målstokk 1:250 000 er ikke nøyaktige nok til å kunne gjøre vilkårlige søk etter karstforekomster. Det som gjør området øverst i Vadveriehppidalen unikt er at det har vært dekket av en lokal bre og snøfonner inntil nylig, og i området som nå er is- og snøfritt er berggrunnen eksponert. Dermed er større grotteåpninger godt synlig på flyfoto. Andre deler av nasjonalparken der marmorlagene, ifølge berggrunnskartet, skal ligge i bratte fjellsider eller under løsmasser og i tett vegetasjon er det nesten umulig å finne nye karstforekomster om man ikke går etter observasjoner fra kjentfolk. Svenske grottere har besøkt grottene i Vadveriehppidalen en rekke ganger de siste 10 årene. I den vestligste delen av nasjonalparken ble grottene øverst i Vadveriehppidalen befart i den grad det var mulig under en slik kort feltperiode. Bakgrunnen for befaringen var at disse grottene har 1
observasjoner og rapporter om geologiske avsetninger som kan ha høy alder og at dette er et meget velutviklet og formrikt karstområde som ligger i nær tilknytning til nasjonalparken. Formål Oppdraget fra nasjonalparkstyret og formålet med feltarbeidet var å undersøke karstgrottene langs den vestlige grensen av Rohkunborri nasjonalpark nær svenskegrensen og gi en vurdering av grottenes sårbarhet og verneverdi, og å undersøke om det var flere grotter enn de som allerede var kjent fra tidligere. I tillegg var målet å få besøkt andre deler av nasjonalparken der det er ufullstendige data om karst, på tross av at geologisk kartlegging viser forekomst av kalkstein. Figur 1. Kart over områdene som ble befart under feltarbeidet i 2018 med utbredelsen av marmor fra NGUs berggrunnskart (ngu.no). Øvre del av Vadveriehppidalen Befaring av marmorbåndet inne i Rohkunborri nasjonalpark Det ble gjort en videre befaring av marmorlaget fra grotteområdet og inn i nasjonalparken mot det området som ble kartlagt i 2017 (se kart figur 2). Under årets ekspedisjon var det svært få snøfonner i området, men det ble likevel ikke funnet noen nye grotter i denne delen av nasjonalparken. Grensene til marmorlaget ble gått opp og registrert og det ble gjort en kartlegging av U-røret en av de to kjente grottene innenfor nasjonalparkens grenser. Det ble funnet en rekke potensielle innganger som ikke er rapportert tidligere. 2
Figur 2. Kart over marmorbåndet og karstforekomster øverst i Vadveriehppidalen og Riehppeĉohkka. Grottekart etter Nikolas Konstenius og Andreas Forsberg (Norsk grotteblad 62, 2014 og google.maps). Det ble registrert flere kilder på sørsiden av fjellet Riehppeĉohkka. To relativt store karstkilder ble oppdaget og befart. Det var ikke mulig å finne vei inn i det innenforliggenede grottesystemet. Det er sannsynlig at kildene drenerer flere registrerte nedløp og åpninger på fjellryggens NV skråninger. 3
Bilder av kilder på sørsiden av Riehppeĉohkka. Foto: RØ Skoglund. U-røret har to innganger og er dannet langsmed en steiltstående forkastning hvis bevegelseretning korresponderer med en mulig utglidning av fjellsiden mot sør. En relativt romslig passasje bukter seg ned U- formet (derav navnet) mellom de to inngangene. Bergmassen er sterkt oppsprukket (knusningssone i forkastning) og rasfarlig. Sprekkesystemene er tydelig utviklet og lette å observere (se foto under), men det er svært lite spor etter karstifisering i passasjen som er dominert av frostforvitring og utrasninger. Draghålet er tidligere kartlagt og utforsket av svenske grottere. Grotten består av relativt trange passasjer som strekker seg over et større område mellom flere innganger. En gren av grotten er utforsket helt bort til U-rørets østlige inngang hvor eventuell direkte forbindelse er blokkert av nedrasninger. Grotta ble ikke befart, men burde være befart under tørre forhold. 4
Bilder fra kartlegging av U-røret. Grotten er i hovedsak utviklet langs en subvertikalt sprekkesett og er en typisk utglidningsgrotte med lite karstifisering. Foto: SE Lauritzen. Vadveriehppigrotten og Golfbanen Under befaringen ble deler av de store grottesystemene, Golfbanen og Vadveriehppigrotten, like utenfor grensa til nasjonalparken undersøkt. Grottene ligger i øvre deler av en grå marmorenhet like under eller nær opptil et rustbrunt skiferrikt lag (se foto). Det ble gjort undersøkelser i flere av åpningene i Vadveriehppigrotten. Dette er i stor grad et vertikalt system og de fleste inngangene er vertikale sjakter eller det er sjakter et kort stykke inn i fjellet. Golfbanen er lettere tilgjengelig ettersom det ikke er behov for klatreutstyr for å ta seg inn i denne grotten. Grottepassasjene i Golfbanen følger foliasjonen i bergarten som har en slak til middels helning mot sør-sørvest, innover i fjellet. Passasjene ligger derfor relativt høyt i terrenget forhold til store deler Vadveriehppigrotten som har en høydeforskjell på om lag 150 m og der det er mange aktive passasjer som fortsatt er under utvikling. Tørrlagte passasjer utviklet under tidligere vannfylte forhold har større potensiale til å inneholde gammelt materiale og spor fra tidligere mellomistider eller varmerperioder under istidene. Vi valgte derfor å gjøre en grundigere befaring av Golfbanen. Golfbanen er et grottesystem som svenskene ikke har kartlagt skikkelig, men der de kun har gjort en oppmåling av hovedgangene og lagd et såkalt senterlinjekart. Grottesystemet ligger i en grå marmor nær grensen mot et overliggende brunt skiferlag. Grottesystemet har en serie åpninger langs den sørlige dalsiden av øvre deler av Vadveriehppidalen (se kart figur 2). 5
Venstre:En av grotteåpningene i grå marmor like under kontakten med rustbrunt skiferlag. Foto: RØ Skoglund. De ytre passasjene har et nøkkelhullformet tverrprofil, dvs. at de har en sirkulær eller linseform øverst langs taket og en gjelformet nedskjæring under. Slike passasjer tyder på at utviklingen av grottesystemet har forgått under to ulike hydrologiske regimer. Den sirkulære eller linseformete delen øverst i passasjen er dannet først under forhold da passasjen og systemet var helt vannfylt. Oppløsningen av marmoren foregikk da symmetrisk, i alle retninger, utfra sprekken som opprinnelig ledet vann. Denne delen er med andre ord dannet under grunnvannsspeilet, under freatiske forhold, hvilket betyr at grunnvannsspeilet må ha vært betydelig høyere enn i dag. Den gjelformete delen av passasjen er dannet under forhold da passasjen ikke lenger var helt vannfylt, men der en bekk eller elv har strømmet gjennom passasjen. Da ble kun gulvet i passasjen utsatt for oppløsning og erosjon og over tid dannet det seg en nedskjæring eller et gjel i gulvet av den opprinnelig sirkulære eller linseformete passasjen. Da denne delen av passasjen ble dannet må grottesystemet ha ligget over grunnvannsspeilet. De ytre passasjene ut mot fjellsiden er relativt små, men lengre inn samles de til en store gjelformet passasje, 1-2 m bred og 4 m dyp og med et freatisk rør langs taket. Passasjene følger to perpendikulære, subvertikale sprekkesett med orientering nord-sør og øst-vest. I de større rommene er det bevart lagdelte sedimentavsetninger. Deler av avsetningen er erodert av en bekk, og i en skjæring er det eksponert en opptil 1 m tykk sekvens med laminert (lagdelt) silt og leir, med en grus avsetning over (se bilder under). Leirlagene er til dels sementert, og det ble tatt med prøver av disse lagene. Langs taket var det kryssende ganger med sirkulære tverrprofil, dvs. bevarte freatiske passasjer. I noen av disse ble det funnet korroderte dryppstein på veggene og disse ble prøvetatt for datering med Uranseriemetoden. I den samme passasjen ble det også funnet 6
utvaskede marleiker (kalkkonkresjoner), leirsementeringer, disse ble det også tatt prøver av. Flere steder i systemet ble det funnet dryppstein med rester av grusavsetninger under, som viser at det under dannelsen av dryppsteinene var mer sedimentfylling i grotten. Det foreligger foreløpig ingen resultater fra analyser av prøvene som ble tatt i felt. Bilde fra Golfbanen. Et større rom der flere passasjer møtes og med tykke avsetninger på gulvet. Foto: SE Lauritzen. Bilder fra Golfbanen. Venstre: 1 m tykk sedimentsekvens som består hovedsakelig av silt og leir er bevart i midten av rommet på bildet over. Leirlagene er delvis sementert og ligger igjen som flak og konkresjoner til høyre i bildet. Over de fine sedimenter ligger et lag med grus, som viser at det har vært vekslende strømningsforhold i grotten. Høyre: Korrodert dryppstein med inkorporert grus fra en freatisk passasje. Foto: SE Lauritzen. 7
Bilder av subglasiale utfellinger på overflaten utenfor Golfbanen. Foto: SE Lauritzen. Stordalen, Hávgajávri For å gjøre en videre befaring av marmorforekomster inne i nasjonalparken, valgte vi å flytte leir to ganger. En dag ble brukt til å følge marmorlaget i den sørlige delen av Stordalen (se kart figur 1). Tykt løsmassedekke og mye vegetasjon gjorde at marmoren sjeldent var skikkelig eksponert. Det ble funnet en liten grotteåpning i marmoren langs et canyonformet elveleie. I den sørlige delen av det undersøkte området var det en liten bekk som delvis hadde underjordisk løp med flere kilder og bekkenedløp i marmoren. Dette viser at det er vanskelig å befare områder og omtrent umulig å finne noen karstformer i et slikt terreng bare med å følge utbredelsen av marmor på berggrunnskart, selv om plasseringen av marmor på kartet stemte relativt godt. Under helikopterflygningen fra Vadveriehppidalen til Stordalen ble det oppdaget et område med sirkulære forsenkninger like øst for Sørdalen. Området er ikke kartlagt som marmor, men igjen er det mulig at utstrekningen av marmorbåndet som er markert like sør for dette området ikke har riktig utstrekning på grunn av relativt tykt løsmassedekke. Jordbruelva/ Čoarddajohka Under befaringen langs Jordbruelva var det svært nyttig å bruke helikopter for å få en oversikt over området ettersom marmorlaget og jordbrua, det underjordiske løpet, lå ovenfor der hvor marmoren er merket av på berggrunnskartet til NGU (se kart figur 3). Dalen med Jordbruelva krysser et slakhellende og foldet marmorlag over en lengde på om lag 2 km. På lav vannføring, som under befaringen i august, forsvinner hele Jordbruelva i en serie trange nedløp i kanten av elveløpet (se bilder under). Ingen av nedløpene er store nok til at man komme seg inn i systemet denne veien. Ved nedløpet har Jordbruelva et dreneringsfelt på 20 km 2 og en middelvannføring og tørrværsavrenning på henholdsvis 12,4 og 44,5 l/s km 2 (nevina.nve.no). 8
Figur 3. Kart over øvre deler av Jordbruelva med tørrlagt elveløp, karstformer og kartlagt marmorlag. Like bak nedløpene er det en stor løsmassedoline. En doline er en tørr, lukket forsenkning dannet ved oppløsningen av berggrunnen under, og er en karakteristisk landform i et karstlandskap. Dolina har en sirkulær form og er 30 m i diameter, ca. 5 m dyp med flat bunn. Løsmassedoliner dannes ved at overliggende løsmasser vaskes inn i hulrom i fjellet under og transporteres bort med en underjordisk elv. Dette tyder på at grottesystemet strekker seg inn under dolina og dette har ført til at deler av de relativt tykke løsmassene over har blitt vasket inn i grottesystemet og blitt fjernet. Langs sidene av det tørrlagte elveløpet er det flere områder med serier av løsmassedoliner (se kart figur 3). 9
Bilder fra området der Jordbruelva forsvinner inn i fjellet. Over, venstre: Oversiktsbilde over strekningen der Jordbruelva forsvinner inn i en serie nedløp langs den vestre bredden av elveløpet. Over, høyre: Detalj bilde av et nedløp der deler av elva forsvinner inn i en dyp og smal åpning. Under, venstre: Langs elvebredden er det en serie nedløp utviklet langs subvertikale sprekker i kanten av elveløpet. Under, høyre: Nedløp mellom blokker. Foto: RØ Skoglund. Det underjordisk løpet til Jordbruelva må være om lag 2 km langt, men under årets befaring fant vi ingen tørr veier inn i systemet. Langs det tørre elveløpet er det noen små grotteåpning og kilder, men de er trolig ikke tilknyttet det dypere systemet. Elveløpet på overflaten veksler mellom partier med grove stein og grusmasser og gjel. Vannet som kommer inn fra sidebekker eller kilder forsvinner raskt ned i grusen. Ved høy vannføring som i snøsmeltingen er overflateløpet aktivt. 10
Stor løsmassedoline like bakenfor nedløpene til Jordbruelva. Diameter om lag 30 m og dyp 4-6 m. Foto: RØ Skoglund. Eksempel på en av de mange små doline som opptrer mellom nedløpene og kilda til Jordbruelva. Foto: RØ Skoglund. Kilda til Jordbruelva har en stor og imponerende åpning som kommer vertikalt opp fra dypet. Passasjen som kommer opp er om lag 4 m bred, 7 m lang og 7 m dyp. Den har potensialet til å kunne dykkes da det ikke er synlig blokkering av passasjen. Dette ser ut til å være den eneste «åpne» veien inn i systemet. På motsatt side av det tørre elveløpet ligger en mindre kilde. Det er 11
usikkert om de to kildene er knyttet til samme system eller om den lille kilden er knyttet til separat, kortere og grunnere system. Elektriske ledningsevne er et mål mengden oppløste ioner i vann. Vannet i de to kildene hadde omtrent samme elektriske ledningsevne på ca. 120 µs/cm. Det kan tyde på at vannet i de to kildene har en relativt lik oppholdstid under bakken. Ved siden av kilda er det en liten grotteåpning med denne stopper raskt i vann og er heller ikke en farbar vei inn i systemet. Hovedkilden til Jordbruelva der vannet kommer opp til overflaten igjen. Kilda er om lag 7 m dyp. Foto: RØ Skoglund. 12
Venstre: En mindre kilde kommer fram under en blokk langs den østlige kanten av det tørre elveleiet (bak personen på bildet av hovedkilda). Høyre: Liten grotteåpning i vestre kant av elveleiet like ved siden av hovedkilda. Kort innenfor åpningen går passasjen ned i vann. Foto: RØ Skoglund. Oppsummering Under årets befaring fokuserte vi på lovende karstområder knyttet til randsonen av nasjonalparken med store kjente grottesystemer og ved Jordbruelva. I tillegg tok vi en stikkprøve i et område uten kjente grotteforekomster. Generelt er det lite overflatekarst. Der marmoren er eksponert er det ofte lite utviklete system av oppløste sprekker. Jordfallshull og doliner er mer utbredt og kan være knyttet til løsmasser som vaskes inn i mer eller mindre utviklete karstsystemer under. 13