Forskningsetikk et ledelsesansvar Hvor involvert bør ledelsen være i redelighetsutvalgenes arbeid? Og hvordan kan man sikre forskningsetisk opplæring på alle nivåer i institusjonene? Dette var blant spørsmålene som ble diskutert under Lederforum for forskningsetikk i desember. Her er referat fra møtet. - Vi skal ta for oss to grunnleggende temaer innen forskningsetikk: Organisering av det forskningsetiske arbeidet, og ivaretakelse av institusjonenes ansvar for opplæring. Og i dette forumet vil vi ha spesielt fokus på lederansvaret, sa Espen Engh, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene under innledningen til Lederforum for forskningsetikk. Det er første gang et slikt forum arrangeres, og målet var erfaringsutveksling blant ledere i forskningsinstitusjoner. Engh viste til den første rapporten i den landsomfattende RINOundersøkelsen (Research Integrity in Norway) som ble presentert før sommeren. Her kom det blant annet frem at mer enn 40 prosent av norske forskere sier de aldri har fått opplæring i forskningsetikk. - Det kan synes som om norske forskere i hvert fall ikke har blitt overbelastet med opplæring i forskningsetikk. Noen av disse tallene var overraskende for oss, sa Engh. Utsatt som prorektor og utvalgsleder Margareth Hagen er prorektor ved Universitetet i Bergen (UiB) og leder også universitetets redelighetsutvalg. Hun fortalte at dette utvalget ble opprettet allerede i 2001, og at det har gjennomgått noen endringer i forbindelse med den nye forskningsetikkloven. - I 2017 fikk vi nye retningslinjer for saker, og utvalget ble satt sammen på nytt. Fra og med 2018 er utvalget utvidet med en ekstern representant og en jurist. Det er viktig når man setter sammen et slikt utvalg at det representerer en slags bredde av fagene i universitetet og de ulike praksisene og tradisjonene som er ulike av mange grunner. Hagen påpekte at hennes egen rolle som prorektor og utvalgsleder har vært diskutert ved flere anledninger, på hennes egen anmodning. - Jeg er blant de som har vært litt skeptisk til at prorektor skal lede dette utvalget. Dette spørsmålet tar vi opp med jevne mellomrom, for å sikre habiliteten. Blir det for nært, trer jeg ut. Det er mange grunner til at prorektor blir utsatt i denne rollen. Er prorektor inhabil, er alle under inhabile. Man kan også tenke seg at prorektor eller andre i ledelsen vil være opptatt av å beskytte omdømmet til institusjonen og derfor kan mistenkes for å ville legge lokk på sakene. Jeg har ikke opplevd det, men det er en situasjon som kan oppstå. UiB har organisert seg slik at saker skal håndteres på fakultetsnivå og helst løses på lavest mulig nivå. Deretter skal de rapporteres til redelighetsutvalget. - Man kommer veldig tett på på godt og vondt. Sakene kommer fra fakultetene, gjerne fra prodekan eller dekan på fakultetene. Utvalget kan komme til å overprøve det som har skjedd på fakultetet, og prorektor kan komme i en skvis. Vi har diskutert dette med juridisk kompetanse også, men vi har kommet til at det fungerer. Ifølge Hagen har organiseringen også klare fordeler.
- Overblikket og autoriteten som ligger i prorektorrollen gjør at man kan ta grep og implementere vedtak, noe som gjør utvalget sterkere enn det ellers ville vært. Prorektor leder også forskningsavdelingen ved UiB, som har ansvar for forskerutdanningen. Det å forankre dette på topp i universitetet viser at vi tar problemstillingene som kommer opp, på alvor. Hagen understreket at utvalgets viktigste jobb, er å forebygge. - Vi har innledet en serie frokostmøter. Jeg mener det er viktig med faste fora som får sette seg i organisasjonen og som man holder fast ved som noe selvsagt. Interessen er ganske stor oppmøtet har variert, men vi har fått en del presseoppslag som har blitt lagt merke til. Vi opplever at forskningsetikk engasjerer bredt. Det gjelder ikke bare de store skandalesakene, men publiseringspraksis, målforskyvning metrikken blir viktigere enn resultatet, det er salamisering, gaveforfatterskap, siteringspraksis denne type debatter opptar forskersamfunnet sterkt. Så vi diskuterer mye hvordan vi skal håndtere og gi opplæring i dette. Og slike debatter håper jeg vi får flere av fremover. På nærmere spørsmål om utvalgets arbeid, utdypet Hagen at sakene løses på fakultetsnivå, og at redelighetsutvalget så skal motta en rapport om løste saker. Utvalget gir en begrunnet uttalelse og konkluderer med om det er snakk om uredelighet, systemfeil, og om det mener arbeid må korrigeres eller trekkes. Saker kan også tas opp direkte av utvalget. I år har utvalget hatt fem saker, så vidt Hagen kunne erindre. - Hvis noen har avsluttet en sak og vi ikke er enige, eller synes den er interessant, så går vi inn i den. En av sakene vi har behandlet i år omhandler medforfatterskap i doktorgradsavhandlinger. Det er ikke en tung og alvorlig sak, nødvendigvis, men det er en praksis det er verdt å se nøye på og ta inn igjen og tilbake til forskerutdanningen. Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen ledet den påfølgende diskusjonen, og påpekte at det ifølge RINO-undersøkelsen bør være flere tilfeller av uredelig forskning ved UiB enn de som kommer til utvalget. Hun lurte på om institusjon gjør noe for å grave frem flere saker. - Jakter dere på de sakene? Spurte Kristiansen. - Nei, men vi er opptatt av å tematisere utfordringer i ledersamlinger, gjennom karriereutviklingsløp, i forskningsutvalget og forskerutdanning. Jeg mener det ville være feil å jakte på dem, svarte Hagen. Kontroll versus tillit Neste innleder, rektor Berit Rokne ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), leste innledningsvis fra skolens strategi: - Vi skal vidareutvikle kulturen for opne data og open publisering, ta ansvar for god forskningsetikk og legge til rette for kreativitet og entreprenørskap. Hun forklarte at de som relativt ny institusjon har fått mange muligheter, men at det også innebærer ulike meninger og kulturer å ta hensyn til. - Det er ulikt hvor mye forskning de ulike ansatte driver med, og det reflekterer kjennskap til forskningsetikk.
Rokne viste videre til at HVL har et detaljert internkontrollsystem som viser hvem som har ansvar etter forskningsetikkloven. - Dette systemet viser at folk har forskjellige roller, og alle disse rollene må involveres i arbeidet med å sette etikk på dagsorden. Vi har også laget retningslinjer for vern og utveksling av personopplysninger og helseforskningsdata. Vi har blant annet en egen forskningsserver som skal sikre ivaretakelse av person- og helseopplysninger. Og vi har et eget team som jobber med forskningsetikk. Ifølge Rokne er det visse utfordringer ved å lage et godt system. - Når vi snakker om å ha et system, er det et dilemma med kontroll versus tillit. Hvor nært skal vi gå hver enkelt forsker for å se om de gjør alt som de skal? Du kan tenke deg et system der man skal inn og kontrollere at alle godkjenninger er på plass, for eksempel. Ikke én sak Også ved HVL ledes forskningsetisk utvalg av prorektor for forskning. Sakene kan ellers behandles av eksterne. - Vi har etter sammenslåingen ikke hatt én sak. Det kan jo bety litt av hvert. Men mistanke om saker skal meldes til dekan elle prorektor. Vi ønsker at saker skal løses på fakultetet, men de kan også sendes direkte til forskningsetisk utvalg, så er det opp til utvalget om saken skal sendes tilbake til fakultetet. Rokne fortalte at HVL også har diskutert andre modeller for redelighetsutvalg - Vi har diskutert om vi skulle ha et felles utvalg med blant annet Helse Vest, men vi kom til at det ville gi oss et veldig snevert saksfelt preget av helse. Samme prinsipper i oppdragsforskning Som representant for instituttsektoren, snakket daglig leder Tone Fløtten i Fafo om oppdragsforskningens egenart. - Noen er veldig interessert i forskningen vår, de betaler oss for å undersøke noe, og de har sterke interesser i resultatene de skal brukes i organisasjonen, bedriften eller kommunen. Vi som forsker er ikke ansatt hos de som betaler. Fløtten viste til at prinsippene for å drive med god forskning, likevel er de samme for Fafo-forskere som for andre. - Redelighet, forfatterskap, samfunnsansvar, personvern, kollegialitet Det er ganske likt mellom oppdragsforskere og øvrige forskere. Er vi opptatt av å finne sannheten? Det tror jeg alle i Fafo vil svare ja på, akkurat som andre forskere. Men det er også noen forskjeller, ifølge Fløtten. - Tema spesifiseres av oppdragsgiver. Problemstillingene vil oppdragsgiver ofte bestemme i fellesskap med forsker. Men det hender også at vi sier: Nei, dette vil vi ikke forske på, vi synes det er for kort tid, at noe er etisk uforsvarlig å spørre om eller lignende. Når det gjelder
metode, kan oppdragsgiver ha meninger om det. Men i siste instans er det alltid forskere som bestemmer hvilke metoder som fungerer. FAFO har vedtaksfestet at all forskning skal være offentlig, i spesielle tilfeller kan styret vedta at det ikke skal være offentlig, fortalte Fløtten, og viste til et eksempel knyttet til en undersøkelse av arbeidsmiljø. - Publiseringskanal besluttes som regel i fellesskap. Forskningsartikler sitter langt inne, de fleste vil heller ha en rapport som viser alt som er undersøkt, sa hun. Fløtten trakk også frem noen ting en oppdragsforsker skal være ekstra oppmerksom på. - Du kan oppleve sterk avhengighet av økonomien til oppdragsgiver. Du kan også bli litt som en «hoff-forsker» forsker jeg for eksempel veldig mye for ett direktorat, kan vi bli litt for gode venner. Er jeg veldig tett på oppdragsgiver kan jeg også bli litt blind på hva som er forskningsfaglig riktig. Dette er spørsmål vi har stort fokus på, og ved å ha streng kvalitetssikring kan vi unngå noen av disse fallgruvene. Felles redelighetsutvalg Fafo har et eget rådgivende forskningsetisk utvalg. - Du kan som forsker be om en diskusjon i utvalget, og i noen tilfeller er det påkrevet. Skal du for eksempel jobbe med sårbare grupper, skal du innom utvalget først for å hente råd. Utvalget skal virke forebyggende. De skal ta initiativ hvis de mener retningslinjene våre bør endres, og de skal ta opp spørsmål om mulig brudd på forskningsetiske retningslinjer på eget eller andres initiativ. Dersom det er behov for videre oppfølging, skal saken sendes videre til Redelighetsutvalget i Forskningsinstituttenes fellesarena (FRU). Dette utvalget tilbyr blant annet behandling av enkeltsaker ved mistanke om vitenskapelig uredelighet til alle medlemsinstitutter. Fløtten forklarte hvorfor Fafo har takket ja til tilbudet: - Vi er et veldig lite institutt. Å ha et utvalg som bare jobber med redelighet hos oss, vil ikke være hensiktsmessig. De vil kanskje få en sak hvert tiende eller femtende år. Forskningsetisk er det derimot saker å diskutere nesten hver dag. Til slike diskusjoner har de blant annet et årlig etikkseminar og løpende rutiner for å ivareta forskningsetikken i prosjekter. - Det er umulig å snakke om etikk uten å snakke med kvalitetssikringsrutiner og varsling. Vi har veldig spesifikke rutiner: Alle våre produkter skal gjennom en intern kvalitetssikring. Jeg tror vi gjennom denne strenge kvalitetssikringsrutinen forebygger en god del. Kristiansen spurte om Fløtten anser press fra oppdragsgivere som et problem. - Jeg tror det i realiteten er størst risiko for selvreferering og overtolkning eller feiltolking av data. Vi skal trekke konklusjoner på bakgrunn av dataene, ikke fordi forskeren innser at en viss konklusjon er midt i blinken for oppdragsgiver. Hvis det kommer den minste antydning til press, er forskerne ekstremt oppmerksomme. Vi har hatt noen tilfeller av press, særlig fra departementer. Da har vi tatt den diskusjonen. Og dette er jo også kontraktsfestet. Vi insisterer på å bruke kontrakten for oppdragsforskning fra KD.
Innstramming etter sak Også Folkehelseinstituttet bruker den samme kontrakten, fortalte seniorrådgiver og jurist Jostein Greve, som også sitter i instituttets redelighetsutvalg. - I vårt innspill til loven om organisering av det forskningsetiske arbeidet var vi opptatt av at institusjonene skulle få opprette utvalg osv. etter størrelse og egenart. Hos oss ligger det formelle ansvaret for forskningsetikk i linjen, hos ledere og ikke minst hos prosjektlederne. Greve fortalte hvordan FHI har bygget på sin erfaring med forskningsetiske saker. - Vi hadde en stor sak i 2014, innen rettsmedisin. Det oppsto en debatt rundt krybbedødsforskning der det til slutt ble besluttet en forskningsstopp og strammet inn på alt fra internkontroll til opplæring. Vi har et system der alle som jobber med forskning skal gjennom kursing. Da vi så hvilken vei det gikk med revisjon av loven, etablerte vi også et etikkutvalg med et ganske bredt mandat. I tillegg har vi, etter forholdene, en ganske stor juridisk avdeling, samt et personvernombud i full stilling. Etikkutvalget behandler også saker ved mistanke om vitenskapelig uredelighet, hvis de kommer, fortalte Greve. - Mistanke om brudd kan rapporteres i linjen. Vi har vært opptatt av at utvalget ikke skal bli et forum for personalsaker, men det har ikke blitt et problem. Har også en egen varslingsrutine som er mer HR-relatert. Ifølge Greve har de hatt et par saker etter at utvalget ble etablert. - Jeg vil si at de har kommet på områder hvor det har vært veldig sterk faglig uenighet, der man har gått inn i metodikk eller prosess for å se om alt har gått riktig for seg. Den ene saken startet som en intern diskusjon, den andre kom fra et tidsskrift til Camilla Stoltenberg og ble sendt videre til utvalget. Redaktøren brukte uttrykket «misconduct», med påstander om manipulering av redaktør/fagfelleprosess. Vi fant at det ikke var hold i dette. Uttalelsen gikk tilbake til Camilla Stoltenberg, som svarte redaktøren igjen. Mange arenaer Greve innrømmet at utvalget var mest aktivt til å begynne med, og at aktiviteten nå er noe redusert. Det betyr ikke at det mangler på diskusjoner om etikk. - En del av etikkdiskusjonene går for eksempel under rammene for uavhengighet eller objektivitet. I hvilken grad kan vi samarbeide med næringslivet? Det har vært diskutert voldsomt om vi kan samarbeide med TINE om en nærings-phd. Det har vi omsider gjort, men ikke alle hos oss er enige i den beslutningen. Så har vi en stor diskusjon nå i relasjon til Plan S om vi skal ha egen policy knyttet til åpen vitenskap og åpne data, og vi diskuterer om det er riktig for FHI å gi råd. Her er det store forskjeller i hva folk mener internt. Noen mener vi bare skal la rapporter tale for seg. I FHI har de også hatt diskusjoner om hva som skjer med den frie forskningen i et forvaltningsorgan. Vi har jo fått Sirus (Statens institutt for rusmiddelforskning) lagt inn under oss, og det er ikke noe hemmelig at mange var skeptiske til det og følte at de mistet frihet ved å komme til oss. Jeg tror vi har kommet et stykke på vei med det, sa Greve.
Han viste til at faglig uenighet også har gitt seg andre uttrykk ved instituttet. - Under søksmål mot Helsedepartementet i saken om nøytrale tobakkspakker har det stått FHI-forskere på hver side av vitneboksen. Vi har mye faglig debatt. FHIs etikkutvalg diskuterer for eksempel retningslinjer for medforfatterskap, fortalte Greve. - Selv om alle sier Vancouver, mener de ulike ting med det. De som jobber med samfunnsvitenskap og humaniora er veldig opptatt av at man som medforfatter skal skrive, medisinerne mener det er nok å bidra med critical review. Kvalitetssikring forebygger Debattleder Nina Kristiansen (redaktør i forskning.no) innledet med å vise til RINO-undersøkelsen, der det fremgår at langt flere forskere vedgår tvilsom forskningspraksis enn det som gjenspeiles i redelighetsutvalgenes sakstilfang. - Er dere overrasket over forskjellen i tilfeller rapportert i RINO, og de få tilfellene som kommer til utvalgene? Spurte Kristiansen. - Vi snakker jo om dårlig praksis og uredelig praksis. Jeg tror vi forebygger dårlig praksis, men det må jo være mer av dårlig vitenskapelig praksis enn tunge uredelighetssaker, svarte Berit Rokne. Tone Fløtten påpekte at kvalitetssikring kan hindre at «dårlig forskning» publiseres. - At noen faktisk leser og sier at dette kan du ikke stå inne for, det er ikke sitert relevant litteratur, du bruker ikke data riktig. Det tror jeg er et viktig vern. Hun forklarte at deres kvalitetssikringssystem innebærer at hvert prosjekt har en kvalitetssikrer ansatt på Fafo, men ikke involvert i det aktuelle prosjektet. - Den personen skal ha sett på skissen før den sendes ut av huset, så er vedkommende med på å diskutere valg underveis og det ferdige produktet. Vedkommende er Fafos garantist for prosjektet. Må kunne melde en bekymring Margareth Hagen trakk frem varslingsmuligheten ved institusjonene som del av forklaringen på at få uredelighetssaker kommer til behandling. - Dette er jo noe av det vanskeligste å varsle om. Folk er tett på hverandre, det skal mye til at man sier fra. Jeg tror også at det er mye dårlig praksis, tradisjoner som setter seg innen medforfatterskap, snarveier, målforskyvningskonsekvenser. Det vi som institusjonsledere har ansvar for særlig, er opplæring. Det handler særlig om dette store skyggelandskapet, og det å jobbe med kultur god kultur det tenker jeg er viktig. Mange kjenner ikke til reglene. Det siste kunne Tone Fløtten si seg enig i. - Skal man kunne rapportere inn et problem, må man vite at det er et problem. Det er nok en utfordring man kjenner ikke regelverket så godt at man vet når man tråkker over en grense. Jeg tror sikkert det har skjedd hos oss.
Både salen og flere av paneldeltagerne viste til at det er viktig å ha en åpen kultur, der det er mulighet til å melde en bekymring uten at det nødvendigvis er snakk om uredelighet. Da blir språkbruken viktig: man trenger ikke formidle at kontroll og tillit er motsetninger. Snarere, påpekte en av deltagerne, kan kontroll bidra til å skape tillit. Margareth Hagen snakket om «forsiktig påvirkning». - Vi jobber med å skape samtalearenaer, ha en god phd-utdanning, en god veilederkompetanse, jevnlige møter der vi kan diskuterer de gråsonene vi her snakker om. Det handler ikke om sjusk, for det er taktikkeri. Som forsker er man lei av å bli målt på tall, man ønsker å måles på kvalitet og essens. Dette er diskusjoner det nå er lett å løfte. Forskere ønsker å søke sannheten, ikke å telles på antall publikasjoner, impact osv. Vi må ha disse arenaene for å løfte slike diskusjoner. Espen Engh stilte spørsmål ved om lavterskeltilbud ved institusjonene er lavterskel nok. - UiO jobber frem et ombudsmannsordning. Dette er innarbeidet eksempelvis i Australia. Jeg er ikke sikker på at noe forskningsetisk utvalg oppleves som lavterskel nok til at forskere vil gå dit for å søke råd. Er en ombudsordning noe dere har vurdert? - Uten at folk tenker på det som forskningsetikk, så er det slik at spørsmål om for eksempel håndtering av samtykke diskuteres masse internt hos oss. Etikkutvalget hører ikke om det, men juridisk avdeling får anslagsvis noen slike henvendelser om dagen, svarte Jostein Greve. Berit Rokne mener de ikke har behov for en slik ordning, så lenge institusjonen har gode rutiner for å håndtere henvendelser. - Skulle det vært en ombudsordning, ville det være for å kunne møte en nøytral part for å bringe noe til torgs som du ikke opplevde at andre kunne ta imot. Hvis man som institusjon er klar på hva som er akseptabelt og ikke, og bygger en kultur for det, så bør det fungere. Også Margareth Hagen viste til at institusjonen har mange arenaer for disse diskusjonene. - Vi er 3700 ansatte. Det er redelighetsutvalg på fakultetene, jurister på fakultetene.. man kan drøfte problemstillinger på veldig mange nivåer før de skal nå redelighetsutvalget sentralt. - Trenger differensiert opplæring Forumets andre del handlet om institusjonenes ansvar for opplæring i forskningsetikk. Margareth Hagen trakk frem Phd-utdanningen som det viktigste tiltaket. Hun trakk også frem internasjonal rekruttering som et viktig punkt, ettersom det da er ulikt hvilken forskningsetisk ballast forskerne kommer med. - Vi overser at vi er så internasjonale. Det er noen som muligens havner i blindsonen. Til sist påpekte hun at det er viktig å se helheten. - Vi må se hele økosystemet, forskerutdanningen, lederutvikling, skape kultur og debattarenaer, og bruke universitetspressen og andre kanaler vi har for å skape debatt. Forskerne er interessert i det. De opplever at de resultatene som løftes frem ikke nødvendigvis er det de har jobbet hardt for. Berit Rokne understreket at det er viktig å differensiere.
- Alle er egentlig målgruppen. Det må differensieres med tanke på hva som er det primære for den enkelte. Som leder er det ofte slik at du snakker på systemnivå, men hvor god institusjonen er, avhenger av hvor god hver enkelt forsker er. Noen ganger opplever jeg også at mye legges på institusjonen. Du kan ikke som forsker trekke deg tilbake og si: jeg visste ikke. Kanskje bør det registreres hvem som har vært med på hva. Du skal nesten kunne dokumentere hva hver enkelt har vært med på av opplæring. Vi må ha helt klart i studieprogrammene at dette er tematikker som skal gjennomføres, helst med avkryssing. Kanskje bør man kreve dokumentert kurs i forskningsetikk for at noen skal få tildelt forskningstid, foreslo hun. For Tone Fløtten og Fafo er ikke utdanning en primæroppgave. Likevel har de som forskningsinstitusjon et klart ansvar. - Vi har et nyansattkurs der forskningsetikk er en del. Årlig har vi prosjektlederkurs som alle prosjektledere skal gå på, og der forskningsetikk er et element. Vi vurderer også et obligatorisk oppfriskningskurs. Så har vi en obligatorisk fagdag en årlig etikkdag, der vi diskuterer faglige dilemmaer, gjerne med en praktisk oppgave. Hva er utfordringene, hvordan kan man håndtere dette? En gang i året skal man også ha etikk som tema på gruppemøtene. Hun pekte på at forskningsetikk er et stort felt. Derfor har de laget ti råd til sine forskere, som en inngang. - Min påstand er at den beste forskningsetiske opplæringen får du i det daglige arbeidet, så fremt man har en kultur for å diskutere forskningsetiske problemer. Vi prøver å skape en kultur der man diskuterer med kollegaer: Hvordan gjorde du det? Hvordan håndterte du dette i dette landet? Osv. Flåtten viste til konkrete eksempler, i ett tilfelle tok forskeren kontakt med barnevernet på vegne av en informant. - Det skal du som forsker selvsagt ikke gjøre. Men det er veldig vanskelig å forutse denne situasjonen. Det er så ulike etiske utfordringer i de ulike prosjektene. Som ledere må vi ha en beredskap, slik at vi kan håndtere flest mulig situasjoner. Forskningsetisk skjønn må trenes Ved Folkehelseinstituttet førte den tidligere omtalte saken fra rettsmedisin til endringer, fortalte Jostein Greve. - I 2014 fikk vi et slags obligatorisk system der alle skal gjennom et kurs. Vi har også et nyansattkurs. I et stort institutt med mange ulike miljøer er det flere diskusjoner om normer, påpekte han. - Det er ikke alltid alle er enige om hvordan normer og retningslinjer skal tolkes. For eksempel er synet på publisering og medforfatterskap litt avhengig av historikk og fagkultur. Og det er flere enn etikkutvalget som bidrar til diskusjonene. - Forsknings- og helseanalyseutvalget ved FHI arbeider med kvalitet i forskningen og har tatt opp gode diskusjoner som også dreier seg om forskningsetikk, som bruk av statistikk, p-
hacking osv. Jeg er ikke sikker på at de som har vært med på disse diskusjonene vil si at de har fått opplæring i forskningsetikk, men det er diskusjoner som går hos oss. - En viktig del av opplæringen er også å få vist frem våre ressurspersoner. Det kommer alltid konkrete spørsmål om forskningsetikk i etterkant av slike diskusjoner. Avslutningsvis ble eksterne ressurser som NSD og REK trukket frem, men Rokne påpekte at institusjonene ikke kan lene seg for mye på deres vurderinger. - Det er viktig at man selv opparbeider seg en erfaring og kompetanse. Forskningsetikk handler ikke om ja og nei, men om skjønn. Det må vi hele tiden jobbe med.